Jeg har ei venninne som heter Jeanette. Hun har høydeskrekk. Jeanette er livredd høyder, faktisk. Men da vi bodde sammen i Oslo, bestemte hun seg for å utfordre høydeskrekken sin. Hun ville ikke la en frykt hun intellektuelt sett visste var irrasjonell få lov til å ødelegge noe for henne mer, ville ikke gi avkall på gode opplevelser på grunn av en frykt hun ikke ønsket å ha.
Hun begynte forsiktig. På en tur til Tusenfryd allierte vi oss med han som styrte Soppen. Soppen er en karusell for barn, hvor barn sitter i en huske under ‘hodet’ på en sopp, som så snurrer rundt og rundt. Vi forklarte at Jeanette gjerne ville ta den flere ganger på rad for å utfordre høydeskrekken sin; ville ikke være nødt til å stige av og på igjen og igjen. Lot ham forsikre seg om at hun ikke var noen pedo som ville komme nær barna eller noe slikt. Til slutt tok hun Soppen 7-8 ganger på rad. De første gangene med kvalmen øverst i halsen og øynene lukket. Den siste gangen med åpne øyne hele veien rundt og gledeshyl som overdøvet de andre barna… Vi ble lenge på Tusenfryd den dagen.
Fyrtårnet på Andenes
En sommer noen år senere var hun og Hege på besøk hos meg i Vesterålen. Vi lånte oss bil og farta rundt, og en dag var vi på Andenes, eller ‘Ainnes’ som man gjerne sier lokalt. Der oppdaga vi at billetten vi hadde til museet, inkluderte en omvisning i fyret. Og han sommervikargutten som var i ferd med å låse døra, forbarmet seg over to bergensere og ei lokal tøtte, og lot oss komme inn i stedet.
Det er åtte etasjer opp i fyret, og det er høyt under taket i hver etasje. Trappa minner mest om en stige, man går opp ei stigetrapp gjennom et ‘hull’ i gulvet til neste etasje opp, og så videre og videre. Helt oppe på toppen kan man – hvis man vil – gå ut. Ei dør fører ut til balkongen som strekker seg rundt hele bygget. Jeg tenkte at Jeanette kanskje ville vente nede mens jeg og Hege gikk opp, men neida. «Jeg tar i alle fall ei trapp, så får vi se» sa hun i starten. Senere var tonen: «Jeg tar en etasje til, så ser jeg.» Hun gikk bakerst og kunne dermed styre tempoet selv og stanse uten å hindre andre.
Du har sikkert gjettet det allerede: I fyret ble Jeanette med helt til topps! Og da vi var oppe, ble hun med ut på balkongen igjen. Hun klarte ikke å se ned i bakken derfra, ikke på selve tettstedet Andenes. Men med blikket rettet utover – mot Andøyas vakre fjell i sør, mot Senja i nord og mot Atlanterhavet og hvalsafaribåtene i vest – gikk det helt fint. Hun hadde kommet over en ny terskel; en vanvittig krevende terskel som hun kjempet seg gjennom. Jeg beundret henne mer enn jeg kan uttrykke i ord.
For når sant skal sies er jeg en feiging i sammenligning. Det er mye jeg gjør som andre syns er krevende, mens jeg syns det er enkelt. Men man er jo alle forskjellige. Forskjellen på meg og henne er at når jeg møter noe som utfordrer meg, har jeg lett for å gi meg, for å skjule meg bak andre seiere og argumenter. Jeg har lett for å formulere meg og kan enkelt finne en troverdig grunn for hvorfor jeg ikke gjør A, B eller C. De andre tror meg, og jeg nekter sogar overfor meg selv for at min egentlige motivasjon for begrunnelsen er frykt. Frykt for å ikke klare det, for å ikke være god nok, frykt for å bli skuffet over meg selv. Jeg er ikke flink nok til å utfordre meg selv på ting som krever noe av meg, som krever et skritt inn i noe ukjent. Velger det komfortable og enkle over det som utfordrer og krever.
Selv om tårnet ser uoverkommelig ut nedenfra, er det på toppen man ser ut over landskapet man befinner seg i, og kan rette blikket mot nye steder og nye mål.
Det hender jeg skulle ønske jeg var litt mer som Jeanette.
Elisabeths Eldorado 