Om å bli mer Jeanette

Jeg har ei venninne som heter Jeanette. Hun har høydeskrekk. Jeanette er livredd høyder, faktisk. Men da vi bodde sammen i Oslo, bestemte hun seg for å utfordre høydeskrekken sin. Hun ville ikke la en frykt hun intellektuelt sett visste var irrasjonell få lov til å ødelegge noe for henne mer, ville ikke gi avkall på gode opplevelser på grunn av en frykt hun ikke ønsket å ha.

Hun begynte forsiktig. På en tur til Tusenfryd allierte vi oss med han som styrte Soppen. Soppen er en karusell for barn, hvor barn sitter i en huske under ‘hodet’ på en sopp, som så snurrer rundt og rundt. Vi forklarte at Jeanette gjerne ville ta den flere ganger på rad for å utfordre høydeskrekken sin; ville ikke være nødt til å stige av og på igjen og igjen. Lot ham forsikre seg om at hun ikke var noen pedo som ville komme nær barna eller noe slikt. Til slutt tok hun Soppen 7-8 ganger på rad. De første gangene med kvalmen øverst i halsen og øynene lukket. Den siste gangen med åpne øyne hele veien rundt og gledeshyl som overdøvet de andre barna… Vi ble lenge på Tusenfryd den dagen.

Andenes fyr
Fyrtårnet på Andenes

En sommer noen år senere var hun og Hege på besøk hos meg i Vesterålen. Vi lånte oss bil og farta rundt, og en dag var vi på Andenes, eller ‘Ainnes’ som man gjerne sier lokalt. Der oppdaga vi at billetten vi hadde til museet, inkluderte en omvisning i fyret. Og han sommervikargutten som var i ferd med å låse døra, forbarmet seg over to bergensere og ei lokal tøtte, og lot oss komme inn i stedet.

Det er åtte etasjer opp i fyret, og det er høyt under taket i hver etasje. Trappa minner mest om en stige, man går opp ei stigetrapp gjennom et ‘hull’ i gulvet til neste etasje opp, og så videre og videre. Helt oppe på toppen kan man – hvis man vil – gå ut. Ei dør fører ut til balkongen som strekker seg rundt hele bygget. Jeg tenkte at Jeanette kanskje ville vente nede mens jeg og Hege gikk opp, men neida. «Jeg tar i alle fall ei trapp, så får vi se» sa hun i starten. Senere var tonen: «Jeg tar en etasje til, så ser jeg.» Hun gikk bakerst og kunne dermed styre tempoet selv og stanse uten å hindre andre.

Du har sikkert gjettet det allerede: I fyret ble Jeanette med helt til topps! Og da vi var oppe, ble hun med ut på balkongen igjen. Hun klarte ikke å se ned i bakken derfra, ikke på selve tettstedet Andenes. Men med blikket rettet utover – mot Andøyas vakre fjell i sør, mot Senja i nord og mot Atlanterhavet og hvalsafaribåtene i vest – gikk det helt fint. Hun hadde kommet over en ny terskel; en vanvittig krevende terskel som hun kjempet seg gjennom. Jeg beundret henne mer enn jeg kan uttrykke i ord.

For når sant skal sies er jeg en feiging i sammenligning. Det er mye jeg gjør som andre syns er krevende, mens jeg syns det er enkelt. Men man er jo alle forskjellige. Forskjellen på meg og henne er at når jeg møter noe som utfordrer meg, har jeg lett for å gi meg, for å skjule meg bak andre seiere og argumenter. Jeg har lett for å formulere meg og kan enkelt finne en troverdig grunn for hvorfor jeg ikke gjør A, B eller C. De andre tror meg, og jeg nekter sogar overfor meg selv for at min egentlige motivasjon for begrunnelsen er frykt. Frykt for å ikke klare det, for å ikke være god nok, frykt for å bli skuffet over meg selv. Jeg er ikke flink nok til å utfordre meg selv på ting som krever noe av meg, som krever et skritt inn i noe ukjent. Velger det komfortable og enkle over det som utfordrer og krever.

Selv om tårnet ser uoverkommelig ut nedenfra, er det på toppen man ser ut over landskapet man befinner seg i, og kan rette blikket mot nye steder og nye mål.

Det hender jeg skulle ønske jeg var litt mer som Jeanette.

Advertisements

Kystpoesi på Andenes

Utsmykket trafo på Andenes
Trafoen på Andenes er kunstferdig gjort

På Andenes har de en trafo som er med i trafoprosjektet til Vesterålen Regionråd. Jeg kunne sagt mye om den, om tankene som ligger bak utsmykkingen (Golfstrømmen, for eksempel, og koblinga til samisk bosetning), men jeg lar det ligge. For trafoen har et nydelig dikt på østveggen sin og det er alt som betyr noe akkurat nå. Jeg vet ikke hvem som har skrevet det, men jeg vet at jeg er veldig begeistra.

Jeg snakker fingerspråk
med fuglene

og sender tekstmelding
til fiskene

beskjedene til elgen
legger jeg igjen
på steintavler

men til min elskede

sender jeg
en sang

Trafodiktet
Trafodiktet

Dag 18 – Følelser

Gjev handi di bror min / Me lovar og kved / Skal Noreg gå under / so vil me gå med.

Jeg tør ikke tenke på hvor mange følelser denne minnebautaen forteller om. Den står på Andenes og ble reist 19 år etter at krigen var slutt. Symbolsk nok ble den reist på unionsdagen, 59 år etter at Norge skilte seg fra Sverige i noenlunde fredelige former.

17 navn er listet opp, og dødsårsaken for hver og en av dem er angitt. Flere døde da skip gikk ned. Mathias og kona Bergitta døde i et minefelt – hva skulle et par på 73 år ut i et minefelt å gjøre, flere år ut i krigen, i 1944? Var de jaget dit, eller flyktet de gjennom et område de trodde var trygt? Hadde minene nettopp blitt lagt uten deres vitende? Jeg aner ikke, men jeg ser for meg at de flykter fra tyskere som inntar huset deres, kanskje skynder de seg over slettene til den nærmeste bygda. Kanskje så barna, barnebarna eller naboene hva som skjedde med dem. Jeg grøsser.

De døde er listet opp ut fra hvilken bygd på Andøya de kom fra. Fem ulike steder, med Andenes på nordspissen av øya som det største stedet og med flest døde. Alf Åse er ikke en skrivefeil; Åse er et stedsnavn på Andøya og dermed også et etternavn for mange som kommer derfra. Alf døde etter nøytralitetsvakt sier bautaen – og jeg aner ikke hva det er. Jeg ringer mamma, som heldigvis er vant til rare spørsmål per telefon uten noen påviselig foranledning. Hun forteller at nøytralitetsvaktene skulle passe på at enkelte avtalte områder var nøytrale. Alf døde den første krigssommeren. Kanskje har Alf blitt skutt da han påpekte overtramp, kanskje ble ‘hans’ område overtatt av tyskerne akkurat den dagen? Jeg aner ikke, men Alf er ikke glemt.

Et par menn i 20årene hadde tydeligvis meldt seg til tjeneste og var med i forsvaret av Narvik – og døde der, på samme dag. Kanskje kjempet de side ved side? Min mormor befant seg i Narvik da, hun var 24 år og med i saniteten. Da havna ble bombet, rodde de ut i robåter og tok med seg dem som kunne hjelpes. Kom det nye flytokt og bomber mens de var ute, forsøkte de å søke ly langs skutesidene. Kanskje har hun sett Osvald og Angel ligge et eller annet sted, på land eller i vannet, mens hun tok seg av noen andre som hadde mulighet for å overleve? Parallellene til sommerens hendelser får meg til å grøsse når jeg tenker skriver dette. Mormor ville ikke snakke om krigen og om det hun hadde opplevd. Men hun var redd for fly, for flyduren spesielt, hele sitt liv.

Det er så mange bautaer i verden at det er lett å overse dem, å tenke at ‘har du sett en, har du sett alle’. Det stemmer kanskje. Men tar man seg tid, oppdager man at de bærer med seg følelser som strekker seg langt ut over tiden de ble til på. Et taust hjørne i nåtida bærer med seg tause skrik fra fortida.

Dag 12 – Min hverdag

Min hverdag har nyss endret seg. Jeg har flyttet fra Suburbia til Byen. Jeg har flytta fra delvis møblert til umøblert. Jeg har flytta fra halvtimespendling til to minutters sykkelavstand. Så hva jeg skal kalle for min hverdag er ikke helt klart, egentlig. Det er i endring.

Men noen ting er de samme. Same, same, but different. You know? Uansett hva som fyller hverdagene mine, og uansett årstid, så handler imidlertid mye av min hverdag om å være ute med hunden.

Moloen på Andenes
Ytterst på moloen med utsikt mot Senja

Dette bildet er fra en dag midt i juli. Da var vi på Andenes, og pelsdotten befinner seg ytterst på moloen og skuer mot nord, mot Senja og Gryllefjord langt der borte. Sommergjestene hadde akkurat gått ombord i en båt som tok dem ut på hvalsafari, mens jeg og de firbeinte holdt oss på Andenes og gikk på oppdagelsesferd. Vi fant blant annet en fin, poetisk trafo (!!), og den skal jeg snart blogge om. Tror jeg.

Men først altså, denne hverdagen. Den er slett ikke verst, verken på Andenes eller andre steder!

FINN2010 inntar havet

Maritime omgivelser, maritimt mål

FINN2010 har forflyttet seg, og du gjetter kanskje hvor vi skal? Garn, blåser og trosser bør gi deg en god ide, og det du tenker stemmer sikkert. Vi skal ut på havet. På hvalsafari! Utenfor Andenes, helt nord i Vesterålen, ligger nemlig egga (kanten) mot kontinentalsokkelen veldig nært land, og i dette området holder gjerne hval til på grunn av næringstilgangen som oppstår når golfstrømmen virvles opp mot land og kald nordlandskyst. Søringan var ikke et øyeblikk i tvil om at de ville på hvalsafari da jeg nevnte tilbudet for dem.

Klar for søringa, utlendinga og anna folk på ræk

Her er dama som skal ta oss ut! MS Reine tilhører selskapet Hvalsafari, og er en av to båter som brukes i safaritrafikken. MS Reine er opprinnelig ei gammel hvalfangstskute, og utsiktstønna i toppen av båten ble brukt til å speide etter hval da vi kom ut på feltet. Samtidig var båten lett ombygd slik at det var mulig å sitte på benker på dekk, og jammen serverte de ikke kaffe, te og suppe der også. Sogar røykeplass hadde de tenkt på – bak styrhuset, slik at det ikke forstyrret folket som oppholdt seg i resten av båten.

Andøya og Bleiksøya forsvinner sakte bak oss

Vi har lagt Andenes og Andøya bak oss, og fugleriket Bleiksøya er nesten bare en liten prikk på babord side av båten. Det tok en drøy time før vi hadde kommet så langt ut fra land at vi kunne treffe på noe av det vi lette etter. I mellomtida kunne vi nyte utsikta både mot øya, mot fastlandet bakenfor, og mot horisonten i vest. Men alene var vi ikke – også en annen hvalsafaribåt var ute på tokt.

Bølgene kunne merkes selv med 'bare' 5 m/s

Bølgene var ikke store; vinden målte bare 5 m/s. Men sjøsyken slo til for fullt likevel, og virket upåvirket av hvorvidt folk hadde tatt sjøsyketabletter på forhånd eller ikke. Jaja. Det hører med. Noen var syke hele turen fra vi forlot kaia og til vi var tilbake; andre var mer uberørt og klarte seg uten å mate krabbene. Men alle koste seg likevel, og alle var ute på dekk. Regn og vind til tross – det er jo derfra man ser noe, når alt kommer til alt.

Søringan okkuperte fronten på båten

Naturligvis fant du meg her – fremst og ytterst på båten. Sammen med feriegjestene mine; de er ikke akkurat skvetne det gjenget. I bølger og stille hav, gjennom sjøsprøyt og regnbyger. De holdt stand. Speidet hit og dit, fulgte med på hva mannskapet foretok seg og hvor de holdt utkikk, ertet hverandre og tulla litt innimellom. Like blide, hele gjenget. Det er ikke vanskelig å leke vertinne for et stort gjeng mennesker når alle er så ukompliserte som dette.

Lundefugl i flukt 😉

Det var ikke bare hval som var spennende, selv om det utvilsomt var hovedmålet med turen. På vestsida av Andøya ligger Bleiksøya naturreservat, hvor et utall sjøfuglarter holder til. Skarv, havsule, ørn, måker, lundefugler, lomvi … alle har de sine plasser på Bleiksøya, noen av dem til ulike tider av året. Her ser du to av de mange lundefuglene vi så underveis. De er litt trege til å ta av når de skal lette fra havet, så de strever seg halvpanisk bortover med vingene i turbo og rumpa godt plassert i saltvannet. Disse to kom seg unna til sist – noen andre vi så, foretrakk å dykke ned i havet og svømme unna faren fra hvalsafaribåten.

Dagens første som kom på kamera-skuddhold

Det begynte ganske forsiktig. Et par steder så vi vannskyen stå i lufta fra et dyr som pustet rett under overflata, og folk løp til hver side av båten da noen ropte. Men det varte aldri lenge. Ikke før mannskapet på MS Reine ropte ‘hval’ og pekte i ei bestemt retning. Da så vi en diger kropp som rulla gjennom vannet rett foran båten. Noen ganger kom en vannsky opp, andre ganger var det en finne som skar i rullende bevegelser fremover gjennom vannet.

Bye, bye, baby!

Hvalen har rullet gjennom bølgene mange ganger, og alle ombord har fått sett og knipset det de lystet. Med ett lyder et rop fra utkikken: «Diving!» Hvalen skal dykke, og vi vet hva det betyr. Noen sekunder senere ser vi at halefinnen reiser seg fra havet, peker rett til værs og glir sakte ned i dypet. Klikkingen av hvalens ekkolodd-lyder kommer igjen over høyttalerne og jakten er atter igang der nede.

Nestemann melder sin ankomst

DER! Et nytt rop runger en halvtimes tid senere, og vips er alle på styrbord/høyre side av båten. En gedigen sky står opp i lufta, og vi vet det er en spermhval som puster i overflata, kanskje hundre meter foran båten. Noen ganger ser vi bare vannspruten som står, andre ganger ser vi ryggfinna eller halen. Dovent ruller den sakte fremover, tilsynelatende uten å ense de to båtene som følger etter bakfra, på betryggende avstand.

Sakte, kontrollert - og vakkert

Hvalen later til å kose seg. Den duver, ruller, smyger seg sakte fremover men har ingen hast. De passasjerene som har vært sjøsyke og kasta opp siden forrige hval later til å være i bedre form, og følger den nye med øynene. Vi er enige om at den er større enn den forrige, og kameraene kommer frem igjen. Med ett lyder ropet igjen – «Diving!» – og vi holder kameraene klare. Halen reiser seg sakte, langsomt, nesten majestetisk. Som om hvalen vil forsikre seg om at alle rekker å ta bilde. Så vifter den seg rett opp og nesten tilbake igjen mens en måke kommer forbi fra høyre, og øyeblikket er igjen over. Hvalen er nede i dypet på ny matjakt.

Og vi? Vi stimer mot land. Fulle av nye opplevelser, på godt (hval) og ondt (sjøsyke!) om hverandre, og er høye på adrenalin og frisk havluft. Vi enser ikke lenger regnet, kulda og vinden.

Dagen etter, og dagen etter det, var det så sterk vind at båtene ikke kunne gå ut. Men da hadde FINN2010 forlengst forflyttet seg.