En lofot-tur i coronatida

På vei hjem etter en periode med hjemmekontor et annet sted, lenger nord, kjørte vi gjennom Lofoten på vei sørover. Hele Lofoten, fra Fiskebøl nord på Austvågøya og ned til Å, ytterst på Moskenesøya. Det ble en innholdsrik tur.

Blankstille fjord i Melbu havn mens vi venter på ferga

Vi starta med å ta ferga fra Melbu til Fiskebøl. Det hadde snødd om natta, men veiene var bare. Fjorden var speilblank og det var knapt et vindpust. På sånne dager er det en drøm å dra til og være i Lofoten. Vi var tidlig ute, og vi gledet oss til å komme over.  Men som himmelen og skyene på bildet over viser – det var mye vær i vente.

Ikke langt fra Lyngvær på Austvågøya

Da vi kom i land i Lofoten, var det mer vinter der. Veiene ble hvitere og hvitere, føret ble glattere og glattere. Vi kjørte på en bil med splitternye sommerdekk, men skjønte etterhvert at det ikke ville gå bra i lengden. Hva gjør man da? Vi svinget inn på en innkjørsel lengst sørvest på Austvågøya og la om dekk, rett og slett. Heldigvis hadde vi vinterdekk i bilen. Snart var vi på vei videre sørover.

Ved Langneset/Flakstadpollen på Flakstadøya

Et par-tre øyer lenger sør var det som om snøen aldri hadde skjedd. Da vi kjørte rundt Flakstadpollen, var det tørr og bar asfalt. Fjellene var bare i lavlandet og vi hadde mest av alt lyst til å stoppe bilen og gå ut på tur opptil flere steder. Min medreisende hadde aldri vært i denne delen av Lofoten og så alt for første gang. Jeg trenger kanskje ikke si at begeistringa var stor.

Rambergstranda

Jeg hadde forlengst tenkt at vi skulle ta en pause da vi kom til Ramberg – og det gjorde vi. Vi fikk oss mat på Ramberg Gjestegård, hvor jeg campet litt i fjor sommer, takket være en hyggelig – og ny! – driver som var tilstede. Deretter tok vi hundene med ned på stranda og lufta dem. Det var populært. Ikke fullt så populært hos oss (meg!) da hunden stakk av, men det gikk heldigvis bra og det gikk bare  snaut ti minutter før han var i bånd igjen. Pjuh. Ramberg er noe av det fineste jeg vet i Lofoten, og gjestegården (som også har camping) er et drømmested å oppholde seg på. Jeg har vært der flere ganger før og har definitivt ikke vært der for siste gang.

Ut på tur på Å

Vi hadde god tid før vi skulle ta ferga fra Moskenes til Bodø. Dermed unnet vi oss å kjøre helt ned til veis ende, til Å. Der er det fint tilrettelagt for å ta seg frem til fots, og med to polarhunder i bilen var det ikke vanskelig å velge å gå seg en tur – været til tross! Vi rakk en god runde både i terrenget og i selve sentrum av Å. På Å har de også et fantastisk bakeri som har supergode kanelsnurrer, men vi var der så sent på dagen at de dessverre hadde stengt.

Det blir ikke mer Lofoten enn dette

På vei over Vestfjorden lå skyene helt nede på vannoverflata og det snødde tett.

Og så gikk sommerdagene

Den siste måneden har gått fort. Veldig fort. Plutselig var det en måned siden sist jeg ga lyd fra meg her, en måned som har vært full av opplevelser, folk og inntrykk. Nå som hverdagene har satt inn igjen, er det kanskje på tide med et lite tilbakeblikk? Jeg tror det.

Erketypisk Lofoten. Austvågøya.

Jeg måtte en tur til Lofoten i sommer. Jeg bare måtte. Planen var å gå en tur hovedsaklig langs yttersida av Vestvågøya. Men på grunn av ymse omstendigheter og ødelagt skulderreim på en ryggsekk ble det heller tur til Vesterålen, til Flakstad og en svipptur innom Reine istedet. Det var ikke så ille, det heller. Været varierte fra lav skodde og vått gråvær til strålende himmel og solnedganger som tok nesten hele fargepaletten i bruk.

Solnedgang på Ramberg

På Ramberg bodde jeg på den lokale gjestegården og hadde telt nesten helt nedi fjæra. Det var helt fantastisk. Det var folk på stranda hele tida, fra tidlige morgentimer til sene kvelds- og nattestimer. Om det var sol eller skodde spilte ingen rolle, og det var nesten magisk å se folk gå tur langs den kilometerlange stranda i skodda. De forsvant langsomt ut av syne og ble visket ut av grått, for så å dukke opp igjen et annet sted i bildet da de var på retur. I finværet ble det mange utetimer, i gråværet ble det mange telttimer, og jeg fikk lest ut ei hel bok i strekk. Null stress, med andre ord.

Kari Bremnes på Nyholmen Skandse

I år var det Kari Bremnes som spilte kveldskonsert på Nyholmen Skandse under Musikkfestuka. Det er ti år siden hun spilte der sist, og da bodde jeg utenlands og kunne ikke være der. Men i år. I år var alt perfekt. Jeg var i godt selskap, det var ingen pratmakere rundt meg/oss der vi satt, og den ene røykeren jeg så satt såpass langt unna at jeg ikke ble plaget av røykinga hans.  Hva mer kan man ønske seg?

Kari spilte låter fra hele katalogen sin; fra de eldste til de ferskeste platene. Og jeg elska det. Det var mange glade sukk å spore i lufta da de første akkordene til «Hurtigruta» tona ut over skansen og omgivelsene da det var tid for ekstranummer…

Keiservarden i skoddevær – da ser man ikke byen!

Da foreldrene mine var på besøk og hadde hunden med, tok jeg og ei venninne hver vår hund og gikk til Keiservarden; veien opp og sherpastien ned. Det var nydelig vær da vi gikk oppover, men da vi nærma oss toppen, kom skodda. Det var nesten ikke noe sikt fra toppen av fjellet, men på returen kom vi etterhvert såpass ned i terrenget at vi fikk sikt igjen.

Det ble simpelthen en nydelig søndagstur, og  da vi kom hjem, viste loggen at vi hadde klokka inn hele 12 kilometer alt i alt. Det lar seg høre. Og de to glade huskyene sov godt og inderlig resten av dagen.

Cruiseskip i solnedgang

Det har vært endel cruiseanløp i Bodø i sommer, og flere ganger har det vært min jobb å ta imot skipene som kommer. Det har vært en særdeles hyggelig oppgave. Skipet som seiler inn i solnedgangen over her, er det tyskdrevne Aida Bella, som har vært her flere ganger. Jeg tror ikke jeg kunne tenke meg å dra på cruiseferie selv, men å besøke skipene den dagen de er til kai i Bodø er helt greit – da koser jeg meg tidvis ombord.

Nå er det bare et anløp som gjenstår, og det er ikke før i oktober. Deretter er det pause til i januar, når vinteranløpene tar til igjen.

Yndlingsstedet

Jeg har hatt mye tid på min favoritt-kaffebar i sommer. Hver gang det er cruiseanløp, pleier jeg å være innom der for å ha en slags «ute-kontor» deler av dagen. Da er jeg midt i byen og lett tilgjengelig hvis det skulle være noe skipet trenger, i tillegg til at mange av ærendene jeg får å gjøre (på vegne av skipet) lett lar seg løse innen gangavstand herfra.

Best av alt: Jeg elsker å være der, og er glad for enhver anledning til å dra dit. Drikke kakao, kanskje spise focaccia, prate med kjentfolk, lese i ei bok. Noen av de fineste sommerstundene har vært ved et av bordene her. Det kommer neppe til å forandre seg med det første.

Nybakt frokost

I forbindelse med Parkenfestivalen hadde jeg overnattingsgjester ei helg; huset fullt. Det var veldig stas. En av gjestene hadde gledet seg i lange tider til hjemmebakt brød. Det visste jeg ikke om på forhånd, så da de kom, var det faktisk fritt for brød i huset! Men det tok baren en kveld og noen nattetimer før jeg hadde improvisert med de ingrediensene jeg hadde i hus, sånn at det ble smakfullt grovbrød til frokost neste dag – og grove rundstykker til hun som ønsket seg dét.

Sensommerkveld i Bodø havn

Men nå. Nå er nesten den fineste tida. For nå er hverdagene tilbake; dagene der jeg står opp, lufter hunden, drar på jobb, kommer hjem, gjør forskjellige ting på ettermiddags- og kveldstid, lufter hunden nå det passer seg og går hit og dit på impuls, alt etter hva vær- og føreforholdene frister meg til. Jeg elsker disse dagene hvor sommeren ikke helt har sluppet taket, samtidig som naturen endrer seg nærmest dag for dag. Sensommeren har vært fin så langt, og høsten har ikke helt meldt sin ankomst enda. Heldigvis.

Den lange veien hjem

Alt må ta slutt, også fine dager i barndomshjemmet. Og verden (les: samferdselsmyndighetene i Nordland) ville det sånn at hurtigbåten fra Svolvær går sørover før man rekker å komme seg fra Vesterålen til Lofoten, så jeg måtte dra til Svolvær dagen før båtavgang (for å rekke den) og overnatte der. Det viste seg heldigvis å ikke være noe problem.

Myser mot Lofoten

Søndag kveld, og hunden myser mot Lofoten. Etter et par dager med mye regn var det nå oppholdsvær, men fortsatt grått. Fint å være ute, men skuffende hvis man har hatt planer om å se vakre Lofotfjell og topper. Skyene hang på rundt 400-500 m.o.h., så noe fikk man sett. Men ikke alt, og ikke de fineste toppene. Hunden var fornøyd likevel. Han fikk sogar være med bakerst i salongen, ettersom denne ferga ikke hadde eget hunderom.

Selv i gråvær er Lofoten noe for seg selv

Skyene steg jevnt og trutt underveis på reisen. Da vi hadde kommet over med ferga og skulle videre mot Svolvær, ble det finere og finere jo nærmere målet vi kom. Fjellene, stedene, landskapet jeg har sett og kjent og levd i hele livet slutter aldri å imponere meg. Også på denne turen kunne jeg ikke dy meg, men måtte ta bilder underveis. Selv om det var ei bussrute imellom meg og virkeligheta der ute.

Emre ser MS Lofoten forlate Svolvær på vei nordover

Vel fremme i Svolvær var det kort å gå til hotellet – Scandic Vestfjord Hotell i Svolvær tok fantastisk fint imot både meg og den firbeinte – og deretter tid for luftetur. Vi hadde flaks som kom dit akkurat før nordgående hurtigrute skulle til å legge fra kai, så vi fikk bevitnet den særegne teknikken MS Lofoten har når hun skal snu seg 180 grader rundt inne i havna uten å ha sideveis motorer. Fascinerende. Neste år skal – dessverre – den gamle damen ut av drift. Forståelig, men sørgelig, i mine øyne.

Trollfjorden neste!

I Svolvær er ei fin ‘byttehavn’ hvis man ønsker seg dagstur med hurtigruta og vil reise t/r på samme dag. Man kan reise fra et eller annet sted i Vesterålen (jeg anbefaler selvfølgelig Stokmarknes!) til Svolvær med sørgående hurtigrute. Gå i land, spise litt og kose seg i byen, og så ta kveldshurtigruta – nordgående – hjemover igjen. Det har jeg gjort noen ganger i livet, inkludert en minneverdig russe-tur i sin tid. Ytterst på moloen ser du ei statue. Det er fiskerkona, som her får noe av den heder og ære hun fortjener. Stødig som en bauta står hun der og ønsker store og små båter og skip velkommen og adjø.

Hotellfrokost på båt

Da jeg neste morgen skulle reise, gikk båten en hel time før hotellfrokosten åpnet. Men kveldsvakta visste råd og var tydelig kjent med problematikken. «Det er ikke noe problem! Jeg lager en matpakke klar til deg og sier fra til nattevakta, så kan du hente den her i morgen tidlig før du drar.» Det gjennomførte hun, og nattevakta ga meg en papirpose med nydelig og pent pakket frokost som jeg tok med meg til hurtigbåten. God smak og flere valg i pålegg og frukt, i tillegg til eplejuice, var helt perfekt på vei mot Skrova og videre mot Skutvik og sørover.

Nesten blankstille Vestfjord

To-tre ganger kjente jeg litt dønninger i båten, ellers var det blankt og stille på Vestfjorden. Små krusninger, men ikke noe som preget velferden for verken meg eller den firbeinte. Vi la Skrova og resten av Lofoten bak oss mens skyene letta stadig mer og himmelen ble blåere for hvert minutt som gikk. Det kjentes virkelig ikke feil en mandag morgen.

Steigen. Skal tilbake.

Steigen har i lang tid vært et sted jeg har lyst til å besøke. Det er så vakkert der. Det finnes så uendelig mange turmuligheter, så mye variasjon. Det er et område jeg ikke har besøkt før, bare dratt forbi på avstand. Og ikke minst: Det er et område som simpelthen frister meg veldig.

Derfor har jeg allerede, selv før denne turen, bestemt meg for å dra dit på forsommeren neste år. Jeg skal ha med meg ei venninne (som ikke vet om det enda), og vi skal ha base på et av hurtigbåtens anløpssteder mens vi utforsker det meste fra fjære til fjell. Mange utetimer, lite stress, presumptivt mange fine bilder på fysiske og mentale minnekort etterpå. Jeg gleder meg allerede.

Og nå er jeg hjemme igjen.

WF857 (Jeg ♥ Widerøe)

WF857 en kveld helt nettopp:

Mine damer og herrer, dette er kaptein Bladibladibla. (…) Vi er i god rute og skal be om tillatelse til å fly visuelt gjennom Raftsundet, så får vi litt utsikt på veien!

Er det rart jeg elsker Widerøe? Jeg tror ikke det. Ruta fra Stokmarknes til Bodø er ganske enkel: Opp fra Skagen, over Hadselfjorden, over Austvågøya, over Vestfjorden, ned i Bodø. Det hele er gjort på en halvtime.

Trollfjorden

Men denne gangen gikk vi opp fra Skagen og litt lenger nord over Hadselfjorden, sånn at vi fløy rett over Brottøya ved innløpet av Raftsundet. Deretter fulgte vi sundet nedover, gled langsomt over vannet med Hinnøya på venstresida og Austvågøya på høyre side.

Lillemolla og innersida av Lofoten

Så nådde vi Vestfjorden og Lofotveggen bredte seg ut i sin fulle prakt. Vi så alle de fire landfaste Lofotøyene, Mosken som et lite mellompunkt og Værøy lengst borte.

Himmel og hav

Flyet kryssa Vestfjorden og traff fastlandet omtrent der Tysfjorden skjærer seg inn i landskapet og Stetind ruver i all sin prakt. Deretter fulgte vi kyststripa sørover via Steigen, Hamarøya og Kjerringøya via en sving over Landegode og ned på flyplassen i Bodø.

Velkommen heim!

Det var sol. Det var blikkstille Vestfjord. Det var utsikt i alle retninger. Ren og skjær sommermagi ombord på Widerøe denne kvelden. En magi som traff oss passasjerer takket være en årvåken og omtenksom pilot. Flaks at det var dét flyet jeg tok.

Saabye møter Sohlberg

Måne over Husbykollen. Melbu til høyre. Knipset med mobilkamera.

Dette synet midt på natta i påska, da landskapet var blått og lyset aldri helt svant, fikk meg til å tenke på både maleren Harald Sohlberg og forfatteren Lars Saabye Christensen.

Sohlberg har malt bildet «Vinternatt i Rondane», et vanvittig vakkert verk som går i de samme vinterblå tonene som synet over.  I følge Nasjonalmuseet fant han motivet da han var på skitur i Rondane påsken 1899, og vendte tilbake flere ganger for å fotografere og tegne flere skisser. «Det var som å være innunder en veldig kirkehvelving, bare tusen ganger sterkere», skrev han senere om opplevelsen, ifølge Nasjonalmuseet.

Men synet fikk meg også til å tenke på Lars Saabye Christensen, som i mange år bodde i strøket her. Han skrev et dikt som handler om månen over Møysalen; et fjell som ligger rett i nærheten her og bare såvidt utenfor synsvidde fra der jeg befant meg. Hør bare; det er så vanvittig treffende:

Månen over Møysalen
Lysene på Time Square er puslete i forhold
og Eiffeltårnet krymper
Petersplassen er bare et stoppested
og den kinesiske mur et hagegjerde
Karl Johan er en sti under himmelen
og La Scala en oppbevaringsboks
Pyramidene blir ikke mye å skryte av
og Louvre er en rammebutikk

Uansett hvor jeg befinner meg i verden
skal jeg ta beina fatt

For å se månen over Møysalen i natt

(Lars S. Christensen: ‘Hvor ble det av alle gutta’, 1992)

Saabye og Sohlberg, altså. Jeg skjønner hvorfor de begge berører meg dypt.

Den velsigna påska

Jeg forandra påskeplaner på kort varsel for å dra til mine hjemtrakter. Det har jeg ikke angret et sekund på.  Nye opplevelser,  gamle kjente og gode stunder. Man kan ikke ønske seg mer.

Skutertur i glitrende vær

Hunden og jeg fikk skuterskyss opp til den lokale Røde Kors-hytta. Det var stas – og en ny opplevelse for ham.  Verken ruta eller hytta var nye for meg, men det var et kjærkomment gjensyn. Og det var godt å komme frem uten å være utmattet av å ta seg til fots på halvråtten snø, det innrømmer jeg glatt.

Ørnheihytta en ettermiddag i påska

I påska bidro jeg, sammen med andre, noen dager til å holde Ørnheihytta åpen for gjester. Ørnheihytta er mer enn 100 år gammel og er et kjærkomment turmål for folk som kommer fra nesten alle kanter av øya. Den er svært strategisk plassert i forhold til stier og ferdselsveier i området, og fra hytta er det bare en kilometers avstand og hundre høydemeter opp til Storheia, hvor et stort TV- og kommunikasjonstårn sender sine signaler land og strand rundt.  Storheia er ikke den høyeste toppen på øya. Men utsikta? Formiddabel.

Utsikt mot sør, med den nordlige delen av Lofotveggen godt synlig.

Etter å ha fraktet meg og hunden opp til hytta, dro skuteren ned igjen med et par andre gjester. Jeg må innrømme at utsikta sørover, hvor starten på turen deres gikk, er så flott at jeg gjerne kunne sittet i timesvis og sett utover. Husbykollen til venstre i bildet er 513 m.o.h., ni fattige meter høyere enn Storheia. Jeg har en aldri så liten plan om  å komme meg opp dit til sommeren en gang, hvis jeg får kabalen min til å gå opp. Det er mange år siden sist, og jeg har lyst på en ny tur – denne gangen med hund, på barmarksføre. Jeg tror det skal gå bra.

Bak Husbykollen, på den andre sida av fjorden, ser du starten på Lofotveggen. Austvågøya, Gimsøyhoven og deler av yttersida på Vestvågøya. Fra Storheia ser man helt til Eggum i Lofoten, som er lett gjenkjennelig med sin steile bergkant.

Kveldsstemning i øst

Månen var nesten full den kvelden vi kom opp, og den steg langsomt opp i øst og hang seg etterhvert over fjellene i Raftsundet og de nordlige delene av Austvågøya. Det var så himmelstormende vakkert at jeg formelig ble taus. Det å få være på hytta her, få sovne og våkne til ei utsikt som dette, er noe jeg har tenkt på og drømt om siden jeg var barn. Nå har jeg gjort det. Og jeg gjør det gjerne igjen.

Ei blågrå juleuke

Været gjennom den uka jeg var nordaførr kan bare beskrives med ett ord: Ustabilt. Det var plussgrader og minusgrader, vinterføre og hålke og bart, solskinn og månelys og overskya, oppholdsvær og nedbør. Det forandra seg flere ganger i døgnet, og på de dagene det var overskya vær – de fleste dagene, altså – var det akkurat som om det aldri ble helt lyst. Det ble skjømt og ‘nesten dagslys’, og så gikk det over igjen.

Nu har vi den hardaste tida, vi slit med å kare oss frem… skrev og sang Trygve Hoff i ‘Nordnorsk julesalme’. Han hadde og har helt rett. Men det går mot lysere dager. Heldigvis.

På vei mot Hadselbrua, med starten av Lofotveggen på andre sida av fjorden.

Bildet over er tatt nesten midt på dagen, omtrent i tolvtida, på den mørkeste dagen i året. Det var bare et halvt døgn til sola skulle snu, og jeg kjente at akkurat dét var helt greit. På klarværsdager gjør lyset uendelig godt. På overskya dager er det viktigere å vite at det blir lysere snart, at dagene blir lengre. Bare på den relativt korte avstanden fra Bodø til Vesterålen – en tur som tar en halvtime i fly – blir dagene merkbart kortere og mørkere, ikke minst når det er overskya. Det merka jeg godt.

Midt i bildet, på en stor stein til venstre for naustet, sitter ei _diger_ ørn. Og bakom skimtes Lofoten.

Når jeg er hjemme, må jeg alltid en tur rundt øya. Og øya skuffer aldri. Denne gangen var det mye ørn å se; hele sju ørner talte vi i løpet av den timen turen tar. På bildet over ser du hvordan ørna typisk ser ut når man oppdager den; sittende på en stein i fjæra, speidende etter mat. Alle ørnene vi så på denne turen, satt slik – noen steder var de to sammen, andre steder var det bare ei. Ørna på bildet over var diger, og jeg skulle ønske jeg hadde hatt med meg et ‘ordentlig’ kamera og kunne zoome inn på den.

Streetart på torget på Melbu

På vei gjennom Melbu oppdaga jeg plutselig en hel vegg som var dekket av et digert streetart-bilde. «Her må vi stoppe!» sa jeg til sjåføren, og hun stoppa på et egnet sted. Da jeg gikk ut for å knipse, fant jeg et motiv til like i nærheta. Det er sistnevnte du ser på bildet her; et motiv som finnes på en vegg rett ved torget på Melbu. Fjellene på bildet minner mistenkelig om fjellet Strøna, som finnes på den andre sida av fjorden sett fra Melbu. Strøna ligger helt nord på Aust-Vågøya.

Det var mye fint å se i blått og grått, altså, selv når været ikke var det beste. Nå gleder jeg meg bare til neste gang jeg skal dit. Det blir neppe før vinteren er over, men jeg har allerede planene klare.30