Finmasket forventning

– Skal jeg strikke noe til deg til babyen kommer, spurte jeg.
– Nei, det kan jeg ikke be om, svarte hun.
– Men når jeg tilbyr meg er det ikke du som ber om det, og da er det lov til å takke ja.
– Okei da.

Babypledd i produksjon

Etter litt videre samtale kom det frem at hun ønsket seg et babypledd til den nye babyen, som blir familiens tredje barn. Ikke fordi hun ikke har pledd fra før, men fordi mora så gjerne ønsker for ungene at de kan ha hvert sitt pledd fordi de blir så glade i dem som barn.

Siden mora til babyen er ei kjær venninne for meg, valgte jeg å ikke bare strikke et enkelt pledd med frem-og-tilbake-strikking uten videre dikkedarer. Tvert imot, jeg gjorde research og søkte etter mønstre helt til jeg fant et mønster jeg likte, et mønster jeg tror hun også vil sette pris på. Dette mønsteret er ment å gjenspeile bølger som bryter i havet, og fargene forteller verken om gutt eller jente – for det vet de ikke på forhånd.

Jeg koser meg med å strikke, jeg gleder meg til det blir ferdig, og jeg ser frem til å glede henne med et nystrikket, mykt babypledd. Best av alt? Babyen ligger an til å bli født her i byen, så jeg får se h*n inntullet i pleddet etterhvert – forhåpentligvis. Det er bare et par måneder igjen. Jeg må innrømme at jeg gleder meg.

Fordi Bergen

Kiki i svingene opp mot Fløyen

Når man savner sin egen hund, er det godt å få være på tur med noen andre sin! Kiki er redningshund, men denne dagen var hun bare turkompis. Etter å ha tatt Fløibanen opp til toppen flere ganger, fikk jeg denne gangen tatt hele turen opp til fots. Vi gikk gruset gangvei opp, for så å ta en lite brukt sti gjennom skogen på returen.

Underveis klarte jeg å formulere det jeg hadde tenkt på uten helt å klare å si for meg selv: I Bergen trives jeg så godt at jeg gjerne kunne bodd der. Rent bortsett fra at jeg ikke vil flytte, så klart. Fine folk, fin by, gangavstand til og fra alt – inkludert fra sentrum til ut-i-naturen-turer. Hva mer kan man ønske seg, egentlig?

Bye, bye Bergen!

Alt godt har en ende – også mitt opphold i Bergen. Det går kjapt å forflytte seg med fly, men det er ofte temmelig kjedelig. Har jeg mulighet, foretrekker jeg å reise langsomt. Det betyr hurtigrute når jeg skal til barndomshjemmet, og tog når jeg skal mellom Bergen og Oslo.

Togstasjonen i Bergen forbløffer meg alltid med å være mindre enn jeg forestiller meg, men den funker definitivt til sitt bruk. Det er egentlig helt perfekt – sove lenge, for så å ta seg til stasjonen og bruke tida mellom lunsj og kveldsmat til å innta vakker og variert natur gjennom vinduet.

Myrdal Stasjon i snødrev

Vårfølelse i lavlandet, vinterbarskt i fjellet. Det var egentlig fasit for turen. Ingen skred, ingen reinsdyr eller elg, bare en jevnt rullende og udramatisk tur. Det er ikke det verste man kan få med seg. I komfortvogna til NSB var det behagelig rolig, strømforsyning til laptop og mobil så jeg fikk jobba litt underveis, og litt over halvfullt. Jeg fikk et dobbeltsete for meg selv hele veien, og det passer ypperlig.

Så var det Oslo, der sola hadde gått ned halvannen time før jeg kom. Det er ikke så verst der heller. Men det får jeg komme tilbake til.

Som å finne en gammel venn

Det er en ting jeg ikke har tenkt på siden jeg flytta tilbake til Nord-Norge. Du vet hvordan det er når du etter lang tids adskillelse plutselig møter en gammel venn igjen og oppdager at kontakten er som om det var i går dere møttes sist? Smilet, mimikken, latteren, humoren – alt er på plass.

Den følelsen. Den følelsen fikk jeg for noen dager siden. Den følelsen gjorde meg glad på en stillferdig og samtidig overveldende måte, på en måte som fortsatt ‘sitter i’ og får meg til å smile for meg selv når jeg tenker på det.

Den kom ikke fra et menneske. Den kom av at jeg var på kunstutstilling.

Sky-studier av J. C. Dahl, satt sammen i en collage. (KODE, Bergen)

Det er mange år siden sist jeg var på en utstilling av denne typen. Det er ikke så ofte jeg går på utstilling i hverdagen, av naturlige årsaker, men nå befant jeg meg i Bergen og der avla jeg et besøk på KODE, byens fantastiske galleri som brer seg ut i hele fire bygg. Jeg har vært i Bergen mange ganger før, men av en eller annen grunn har jeg aldri blitt oppmerksom på KODE. Ikke før nå. Til gjengjeld var det kjærlighet ved første blikk.

Astrup – tidligere har jeg sett glimt, nå har jeg fått mer oversikt. Og elsker det.

Jeg hadde ikke all verdens med tid, så jeg ville ikke rekke å se alt KODE har å by på. Jeg valgte meg derfor Rasmus Meyers samlinger (inkl Munch), ‘Veien hjem’ med Nikolai Astrup og ‘Bergen og verden 1600-1900’. Det var et godt valg, og jeg angrer ikke på et eneste bilde jeg har sett. Ikke ett.

Da jeg begynte med Rasmus Meyers samlinger, skjønte jeg at jeg var heldig denne dagen. Det var nesten ikke andre folk der, og de som var der, dukket opp når jeg var ferdig eller forlot et rom akkurat da jeg kom. Det var ingen som gikk i veien for meg, ingen som forstyrret, ingen samtaler som brøt inn i tankerekkene mine, ingen som la beslag på ting jeg gjerne skulle gransket nærmere. Det var som å komme inn i en strøm av grønt lys – alt bare stemte, og jeg kunne ta meg så god tid jeg bare ville ved alle bildene jeg ville se nærmere på. Jeg gikk nærmest inn i en boble. Jeg mistet helt grepet om tiden – og nøt det.

Jeg fikk sett alt jeg ville se. Selve kronen på verket kom da jeg oppdaget et maleri av Otto Sinding som het ‘fra Lofoten’, men som ikke hadde motiv fra Lofoten. Jeg mener bestemt at motivet er fra Salten-sida av Vestfjorden, noe som også stemmer med at bildet er signert i Bodø (!) i januar 1886. Det skal jeg fortelle mer om ved en senere anledning – jeg må bare først finne det helt rette stedet for hvor motivet er fra.

Kunstutstilling, altså. Jeg hadde glemt litt av hvor lykkelig det kan gjøre meg.

Romantikk anno 2007

Road trip i Fana

Jeg var i Bergen, og jeg møtte blant annet J, som jeg har bodd sammen med i Oslo tidligere i livet. Vi er veldig gode venninner, og det var en deilig følelse å bare kjøre bil sammen i finværet og kose seg med en mini-road trip. Og på et tidspunkt torsdag kom hun til meg og sa: «Du Elisabeth, husker du den julegaven jeg sa jeg var så forsinket med?» Jeg må innrømme at jeg ikke helt husker det. Men hun har altså kjøpt en julegave til meg i 2007, og den har jeg ikke fått. Før nå.

Romantikk pr håndskrift

Gaven var ei skrivebok av en type jeg er veldig begeistra for. Inni boka hadde hun skrevet en hilsen til meg på det første arket, datert ‘Jula 2007’, og det var der skatten skjulte seg. Og ellers – hvis ting fortsetter som de har begynt de siste ukene, så må du på et eller annet tidspunkt få møte K… Han er veldig grei. Og det føles veldig riktig for begge. Og vi tar en dag om gangen og ser hva tiden bringer 🙂

Jeg leste det mens jeg satt hjemme hos henne. I huset hvor hun bor med K og de to barna deres. De har femårsjubileum, og ting har skjedd fort og riktig. Romantikken, altså. Dukker opp når man minst venter det, og gjør gamle julegaver ekstra verdifulle når de leveres sent. Hurra for kjærleiken.

Bergen, baby!

Bergen sett fra Nipedalen i dag morges.

Ikke vanskelig å kose seg når man er ute på langtur (uten hund!) og utsikta er som dette… En stor del av gjenget bak Nakne Kvinners Oppskriftsamling har julebord i Bergen i helga, og i kveld blir det kulinarisk fråtsing til den store gullmedalje. Minst. Jeg skal lage dessert av epler – apple dumplings fra Ida – og har skrella poteter til hele bøtteballetten. Blant annet. Jeg rakk sogar en fin markatur sammen med et par hyggelige herrer. Og har prestert å reise hit uten å ta med vanlig kamera. Så om det blir blogging utover dette er det ren bonus!