#neitilengangsgrill – Noen ord om turmat

Instagramkontoen #utepaaturmedprimus er en konto jeg har stor glede av å følge. Fokuset er på mat man har med og/eller lager på tur, og jeg har hentet mye inspirasjon der. Selv er jeg også glad i å lage mat ute på tur, aller helst på primus. Turmat kan være så utrolig mye mer – og smake mye bedre  – enn pølser man griller på bål, selv om det også kan være godt innimellom.

Nå har de vært med på å sette igang kampanjen #neitilenganggrill. Det er en kampanje jeg støtter helhjertet. Jeg skal ikke si at jeg aldri bruker engangsgrill, men det blir stadig lengre mellom hver gang – det kan fort gå et år eller mer. Det finnes så mange gode alternativer til engangsgrill, og så mange negative konsekvenser av den enorme bruken av dem, at jeg ikke kan annet enn å stille meg helt og fullt bak denne kampanjen.

For ikke lenge siden koste jeg meg for eksempel med kyllingwraps på tur. Hjemme hadde jeg skåret en kyllingfilet i biter som jeg la i marinade oppi en tett matboks. Jeg skar også opp brokkoli og rosenkål (fordi det er grønsaker jeg er glad i), og tok det med, samt litt rømme i en boks med tett lokk. En pose fajitas fikk også bli med i sekken, sammen med primusbrenner, stekepanne og bestikk i tre.

Kylling og grønnsaker godgjør seg i panna mens vi nyter utsikta

Vel fremme på rasteplassen vi hadde valgt oss ut, var det bare å fyre opp primusen og deretter sette den på mellomsterk varme. Kyllingbitene lå nederst mot panna og fikk steke seg ferdige mens grønnsakene ble varme og litt mykere enn før. Det var ferdig omtrent på likt. Deretter var det bare å legge det på en fajita-lefse og ha på litt rømme, så var maten klar!

Klar, ferdig, spis!

Det trenger ikke være vanskelig, og det trenger ikke ta lang tid. Jeg er fan av å gjøre ting enkelt, og hvis man tenker bittelitt på forhånd er det utrolig mye som enkelt lar seg lage når man er ute på tur. Utstyret og maten tar heller ikke mye plass eller vekt i sekken.

Du er herved utfordret: Kast engangsgrillen og finn alternativer – det finnes mange, og jeg mistenker at tur-kostholdet ditt fort kan bli mer variert og givende enn det har vært til nå.

Etter-middags-hvil med utsikt

Neste sommer

Jeg hadde klamra meg til tanken om at Parkenfestivalen var så sent i august i år at det bare MÅTTE gå. Jeg skal klare hjemmekontor i uminnelige tider. Jeg skal klare mangel på sosial stimulans. Jeg skal klare en sommer nærmest i unntakstilstand og sannsynligvis uten båter på besøk. Men Parken i august. Etter skolestart. Det bare måtte være lov til å ha festival da. Det bare måtte bli Parken i år. Men det ble det ikke.

Lørdag slo kulturministeren fast at det ikke er lov med festivaler før 1. september, i alle fall, og dermed ryker Parkenfestivalen også.

På rygg i lyngen under ei furu i skogen

Denne mandagen hadde jeg fri, og jeg brukte dagen godt. Coronarestriksjonene tærer på psyken over tid, og jeg forsøker å være flink til å gjøre ting jeg vet er bra for meg. Denne dagen var av det tunge slaget, men det er utrolig hvor mye det hjelper å komme seg ut – særlig når den første vårdagen virkelig ga seg tilkjenne. Solskinn og ikke frysende temperaturer var helt nydelig, og jeg fant en barrabb med høvelig tørr lyng i skogen der både jeg og hunden kunne ligge i sola og bare gjøre ingen verdens ting, annet enn å bruke sansene.

Jeg har forsøkt å forsone meg med at det ikke blir Parkenfestival, men den sitter fortsatt langt inne. Men jeg har fått sol i fjeset og rundt to mil i beina denne dagen. Jeg har fått godt selskap av noen som har kjent meg lenge, og jeg har fått en fin plan som vil gjøre meg glad om bare noen dager. Så jeg skal ikke klage.

Men med Parkenfestivalen forsvant den siste «store» tingen jeg hadde igjen å glede meg til. Derfor har jeg nå begynt å se fremover. Til neste sommer. Neste sommer skal alt bli bra. Da skal vi danse og synge og drikke øl sammen på ordentlig, ikke bare fra hver vår skjerm. Jeg gleder meg allerede.

Om å være ute i gråvær

Er det én ting jeg har lært meg av å ha hund, så er det at vær alltid ser verst ut når man sitter inne og ser ut på det. Er man ute, og fornuftig kledd, er været sjelden så ille når det kommer til stykket. Heldigvis kjenner jeg noen som tenker som meg. Vi hadde avtalt å dra på tur en bestemt dag den siste uka, og det grå været skremte ingen av oss bort fra tanken. Snarere tvert om; vi fikk et nydelig turområde for oss selv, og de eneste vi møtte på var noen elger langs stien!

Hundene var mer enn fornøyde med alt som var å snuse på der vi gikk

Hundene er faktisk halvsøsken; de har samme far og ulik mor. Hennes tispe ble født 12 dager før min hund, hvilket betyr at begge fyller 10 år om en måneds tid. Terrenget vi var på tur i er perfekt for hunder; lyng, berg og bjørkeskog; masse spor og dufter etter andre dyr – inkludert elg. Begge hundene har ganske sterkt jaktinstinkt og blir raskt vare på om det er dyr i nærheten. Denne gangen var vi heldige med vinden; den blåste slik at hundene ikke fikk ferten av elgene like i nærheten, så de måtte nøye seg med duften i sporet.

Vi møtte elgen, om enn på betryggende avstand.

I et lite bjørkeskogholt som vi hadde gått forbi og delvis rundt, sto det elger. Vi klarte ikke helt å se om det var to eller tre dyr som sto der, men de var like fullt fine å se på. Rolige sto de og tygde og gnafset mens de fulgte med på oss, vel vitende om at hundene var i bånd og ikke hadde merka dem.

Enkel middag besørget av turfølget. Jeg hadde med dessert!

Vi fant oss en nydelig bålplass i fjæra, rett ved ei lita strand. Med hundene knytta i hvert sitt tre og sitteunderlag for oss, var det en smal sak å få fyr på bålet og grille pølser. Stien vi fulgte går et stykke lenger, men det er ganske vindutsatt der den ender. Her satt vi mer i ly – og godt var det. Det var veldig grått vær og mye tåke, men det var faktisk ikke så mye nedbør. Dermed var det lett å tenne bål og grille seg litt sen lunsj. Vi kunne høre en båt som tøffet ganske stort og tungt ute på fjorden, men vi så ikke noe som helst. Til det var tåka for tjukk.

Kræsjkurs i lokal geologi

Området vi var i, ligger ganske nært Saltstraumen. Saltstraumen dannes, forenklet sagt, av overgangen mellom Skjerstadfjorden og Saltfjorden/havet fordi førstnevnte er en såkalt terskelfjord. Det gjør at området er veldig interessant geologisk sett, og det er mye spennende fenomener å se i steiner og bergarter på nært hold om man bare har øynene med seg.

Jeg lot meg fascinere av denne steinen, som åpenbart har blitt til av at flere bergarter har lagt seg lagvis oppå hverandre. Det som særlig fanget min interesse, var at den var så avrundet og glattslipt og jevn i formen; det virket nesten ikke som om en bergart var hardere enn de andre, noe som ofte er tilfellet når lyse og mørke bergarter blander seg.

Det er aldri feil å dra ut mot havet. Uansett vær.

Det er ikke så hyggelig å sette seg ned på gråværsturer hvis det pøser ned hele tida og man ikke har tak eller ly på noe vis. Men å være ute på båltur på dager som denne, med grå tåke og lite nedbør, er nesten helt perfekt. Landskapet er annerledes og nærmest mystisk, sansene plukker opp andre deler av omgivelsene enn de ellers hadde gjort, og ikke minst: Det er færre folk ute. Faktisk hadde vi dette stedet helt for oss selv.

Klart det frista til gjentakelse.

Elgen ved Linken

Vi gikk opp til Linken en morgen. To damer, to hunder, fem sorter vær på under en time. Da vi kom opp til utsiktssvingen rett ved Linken på Rønvikfjellet, så jeg en skygge bortpå et åpent område litt lenger ned og bort som ligna mistenkelig på en elg. «Neida», sa jeg til meg selv. «Det er ikke en elg, det er sikkert bare snø som smelter fra en stein og så gir landskapet en litt rar fasong.» Joda.

Midt på den lille kollen midt i bildet ligger ei elgku og ser på oss

Vi gikk litt forbi selve tårnet fordi jeg hadde et ærend å utføre der. Fra knausen hvor vi stoppa og satte oss ned et øyeblikk, hadde jeg god utsikt ned mot den såkalte elgen. Eller; stryk ‘såkalte’.

Fra denne vinkelen var det nemlig ingen tvil – det VAR en elg som lå der. Jeg så ganske raskt at det var ei elgku som lå og koste seg, delvis nedsnødd over ryggen. Vi hadde med oss hunder, men hun hadde god vinkel og oversikt mot oss – og var åpenbart klar over at hundene (som var i bånd) ikke utgjorde noen trussel mot henne. Så hun ble liggende.

Jeg sa fra til turvenninna, og hun så det samme som meg. Først litt i tvil – det kunne jo være en landskapsformasjon av noe slag. Helt til elgkua snudde på hodet og vi fikk henne i tydelig profil.

Bygene kom og gikk, Landegode duva inn og ut av skyer og elinger som var det et eventyrlandskap. Og vi så på elgen. Elgen så på oss.

Verdens fineste husky

Til sist reiste vi oss for å gå hjemover igjen. Vi stoppa i svingen og fikk tatt skrytebilder til instagram (se over) med utsikt mot det som enkelt kalles Nordsia på folkemunne. Vi fikk litt sol i fjeset og lytta til fugler på fôringsplassen langs veien ned. Men turens høydepunkt? Det var utvilsomt møtet med elgen.

Det blir vår

Det blir vår

Dagene går sin gang og vi vet at det blir vår. Vi vet det, selv om vi ikke ser det. Venner i sør legger ut bilder av blåveisenger, av tørr skogbunn og hvile i lyngen, av joggesko på tørr asfalt, av den første utepilsen som inntas under coronarestriktive forhold.

Og vi? Vi skutter oss mot nordvesten eller nordausten, alt etter som, det veksler hvert femte minutt, mens vi tar parkashetta over hodet for å skjerme oss mot haglet, og senere verne håret mot å bli vått av de store hvite fillene som daler ned omtrent fire måneder på overtid.

Vi har hjemmekontor og syns det er greit å være inne når det er hustrig ute – men det gjør godt å se et menneske ansikt til ansikt. (Ett menneske per dag, minst, er det som skal til for at min mentale helse skal stige mange hakk.) Vi måler dagene i om vi går i joggesko eller vintersko når hunden skal luftes og det er aldri samme føre to turer på rad. Men det er greit. Det er april, og vi vet hvor vi bor.

Seaside set etter mønster fra Petite Knit

Og strikkepinnene jobber seg nesten varme. Jeg strikker babysett og uglelue, damegenser og babyteppe. Jeg overser restegarnskjolen som det bare gjenstår å feste halvparten av trådene på. Restegarn blir til en genser til ei treårig frøken, samtidig som hodet pønsker på garn til den genseren som skal bli bursdagsgave til en 17-åring om et par måneder.

Strikk-og-drikk-kvelden vi skulle hatt i begynnelsen av måneden måtte avlyses. Den vi skal ha i starten av juni håper jeg vi «bare» kan utsette til senere i måneden; at vi får lov til å samles litt under ansvarlige forhold når vi bikker midten av juni. Og det er pinner i planlegginga mi også – det blir strikkefestival til høsten, med workshops og ølsmaking og høytlesing og kino og market og fristende workshops. Hvis ting går som jeg har tenkt.

Jeg hørte en gang en fantastisk tale om det å vente; om hvordan man forholder seg mens man lever i ei ventetid; venter på noe godt som bare ikke er der riktig enda. Den talen lærte meg mye, og nå forsøker jeg å bruke det jeg har lært. Bruke tida klokt, legge gode planer og alltid ha en plan B eller C på lur, forberede de gode dagene mens man holder ut de mindre gode. Å konkretisere de gode dagene kan gjøre de dårlige dagene litt mer utholdelige, sa han som talte. Jeg merker at han har rett.

Vi har holdt ut så langt. Vi skal holde ut resten også. Og komme ut igjen på den andre sida bedre rusta enn før.

Vi veit kor vi bor

Jeg går på hålka. Jeg går i slush. Jeg fryder meg over kveldstur på hvitt dryss av hagl og snø. Neste morgen er den borte og bakken er sørpete. På ettermiddagen nyter jeg en tur i joggesko, men før jeg kommer i hus har regnet nådd meg igjen og jeg blir våt nesten inn til skinnet. Om natta blir det hvitt. Så lenge det varer.

Det er bris, det er kuling, det er storm. Det er vind fra nord, vind fra sør, austavinden gjør meg kald inn til margen og vestavinden blåser toppen av bølgene så salt sjydrefs slår over muren på moloen og rusker i håret mitt, i pelsen til hunden, gjør bakken hvit når det tørker.

Det er mørkt når jeg våkner, mørkt når jeg står opp. Mørket legger sin oppslukende arm rundt byen mens jeg lufter hunden etter jobb. Jeg sitter på en kontorstol og ser det er dag utenfor vinduet, dag ute mens jeg er i jobb-bobla inne. I helgene føles det som om jeg får puste noen timer før mørket igjen legger seg. Det er overskya, stjernene skinner ikke, vi mister en time lys i hver ende av dagen og det føles som om det aldri tar slutt. Men vi veit kor vi bor.

Mye vind og vær i Bodø havn

Mye vær på kort tid i havna – også!

Men plutselig kommer den. Dagen der det er klar himmel når jeg går morgentur før jobb og ser at himmelen i øst begynner å anta en farge som ikke er forenlig med mørke. Jeg befinner meg i bussen på vei til arbeid og ser gyldne farger rulle over himmelen bak Børvasstindan og det slår meg at sola kanskje – kanskje – vil vises på himmelen midt på dagen. Kanskje er hun der selv om jeg ikke ser henne fra der jeg sitter.

På vei hjem er det fortsatt lyst mens jeg venter på bussen. Stjernehimmelen brer seg utover mens jeg beveger meg vestover i byen, hjemover. Selv når jeg kommer hjem, er mørket ikke rådende. Sakte blir det gyllent, gulgrønt, grønt og til sist blått og nesten svart på himmelen i sørvest. Stjernene  ruller langsomt over himmelen, månen stiger langsomt og har forandret fasong siden sist jeg så ham.

Neste morgen er det igjen grått og vått. Dagen blir aldri mer enn dunkel midt på før det blir mørkt igjen. Det regner, det snør, det hagler, det sludder. Det blåser fra alle kanter etter tur og samtidig. Jeg går i piggsko for å holde festet på hålka. Jeg går i piggsko fordi de holder meg tørr gjennom slush. Denne vinteren er en evig oktober.

Men en dag. En dag vil det blir vinter igjen, vinter på ordentlig. Da vil bakken være hvit, himmelen gnistrende blå, stjernene klare om natta og sola over fjellene om dagen. Det kommer neppe som en overraskelse at jeg gleder meg til det.

Men vi veit kor vi bor.