Og så gikk sommerdagene

Den siste måneden har gått fort. Veldig fort. Plutselig var det en måned siden sist jeg ga lyd fra meg her, en måned som har vært full av opplevelser, folk og inntrykk. Nå som hverdagene har satt inn igjen, er det kanskje på tide med et lite tilbakeblikk? Jeg tror det.

Erketypisk Lofoten. Austvågøya.

Jeg måtte en tur til Lofoten i sommer. Jeg bare måtte. Planen var å gå en tur hovedsaklig langs yttersida av Vestvågøya. Men på grunn av ymse omstendigheter og ødelagt skulderreim på en ryggsekk ble det heller tur til Vesterålen, til Flakstad og en svipptur innom Reine istedet. Det var ikke så ille, det heller. Været varierte fra lav skodde og vått gråvær til strålende himmel og solnedganger som tok nesten hele fargepaletten i bruk.

Solnedgang på Ramberg

På Ramberg bodde jeg på den lokale gjestegården og hadde telt nesten helt nedi fjæra. Det var helt fantastisk. Det var folk på stranda hele tida, fra tidlige morgentimer til sene kvelds- og nattestimer. Om det var sol eller skodde spilte ingen rolle, og det var nesten magisk å se folk gå tur langs den kilometerlange stranda i skodda. De forsvant langsomt ut av syne og ble visket ut av grått, for så å dukke opp igjen et annet sted i bildet da de var på retur. I finværet ble det mange utetimer, i gråværet ble det mange telttimer, og jeg fikk lest ut ei hel bok i strekk. Null stress, med andre ord.

Kari Bremnes på Nyholmen Skandse

I år var det Kari Bremnes som spilte kveldskonsert på Nyholmen Skandse under Musikkfestuka. Det er ti år siden hun spilte der sist, og da bodde jeg utenlands og kunne ikke være der. Men i år. I år var alt perfekt. Jeg var i godt selskap, det var ingen pratmakere rundt meg/oss der vi satt, og den ene røykeren jeg så satt såpass langt unna at jeg ikke ble plaget av røykinga hans.  Hva mer kan man ønske seg?

Kari spilte låter fra hele katalogen sin; fra de eldste til de ferskeste platene. Og jeg elska det. Det var mange glade sukk å spore i lufta da de første akkordene til «Hurtigruta» tona ut over skansen og omgivelsene da det var tid for ekstranummer…

Keiservarden i skoddevær – da ser man ikke byen!

Da foreldrene mine var på besøk og hadde hunden med, tok jeg og ei venninne hver vår hund og gikk til Keiservarden; veien opp og sherpastien ned. Det var nydelig vær da vi gikk oppover, men da vi nærma oss toppen, kom skodda. Det var nesten ikke noe sikt fra toppen av fjellet, men på returen kom vi etterhvert såpass ned i terrenget at vi fikk sikt igjen.

Det ble simpelthen en nydelig søndagstur, og  da vi kom hjem, viste loggen at vi hadde klokka inn hele 12 kilometer alt i alt. Det lar seg høre. Og de to glade huskyene sov godt og inderlig resten av dagen.

Cruiseskip i solnedgang

Det har vært endel cruiseanløp i Bodø i sommer, og flere ganger har det vært min jobb å ta imot skipene som kommer. Det har vært en særdeles hyggelig oppgave. Skipet som seiler inn i solnedgangen over her, er det tyskdrevne Aida Bella, som har vært her flere ganger. Jeg tror ikke jeg kunne tenke meg å dra på cruiseferie selv, men å besøke skipene den dagen de er til kai i Bodø er helt greit – da koser jeg meg tidvis ombord.

Nå er det bare et anløp som gjenstår, og det er ikke før i oktober. Deretter er det pause til i januar, når vinteranløpene tar til igjen.

Yndlingsstedet

Jeg har hatt mye tid på min favoritt-kaffebar i sommer. Hver gang det er cruiseanløp, pleier jeg å være innom der for å ha en slags «ute-kontor» deler av dagen. Da er jeg midt i byen og lett tilgjengelig hvis det skulle være noe skipet trenger, i tillegg til at mange av ærendene jeg får å gjøre (på vegne av skipet) lett lar seg løse innen gangavstand herfra.

Best av alt: Jeg elsker å være der, og er glad for enhver anledning til å dra dit. Drikke kakao, kanskje spise focaccia, prate med kjentfolk, lese i ei bok. Noen av de fineste sommerstundene har vært ved et av bordene her. Det kommer neppe til å forandre seg med det første.

Nybakt frokost

I forbindelse med Parkenfestivalen hadde jeg overnattingsgjester ei helg; huset fullt. Det var veldig stas. En av gjestene hadde gledet seg i lange tider til hjemmebakt brød. Det visste jeg ikke om på forhånd, så da de kom, var det faktisk fritt for brød i huset! Men det tok baren en kveld og noen nattetimer før jeg hadde improvisert med de ingrediensene jeg hadde i hus, sånn at det ble smakfullt grovbrød til frokost neste dag – og grove rundstykker til hun som ønsket seg dét.

Sensommerkveld i Bodø havn

Men nå. Nå er nesten den fineste tida. For nå er hverdagene tilbake; dagene der jeg står opp, lufter hunden, drar på jobb, kommer hjem, gjør forskjellige ting på ettermiddags- og kveldstid, lufter hunden nå det passer seg og går hit og dit på impuls, alt etter hva vær- og føreforholdene frister meg til. Jeg elsker disse dagene hvor sommeren ikke helt har sluppet taket, samtidig som naturen endrer seg nærmest dag for dag. Sensommeren har vært fin så langt, og høsten har ikke helt meldt sin ankomst enda. Heldigvis.

Reklamer

Sommernatt ved fjorden. I telt.

Det er et område på nordsida av byen hvor jeg lenge har tenkt at jeg har hatt lyst til å overnatte i telt. Nå var anledningen kommet – sist helg hadde jeg både lyst og mulighet til å gjøre nettopp det. Som en bonus fikk jeg selskap av to unger i kretsen min. Første utfordring: Å se om en voksen, to barn og to store hunder får plass i et tremannstelt. (Fasit: Ja. Det meste går, men krever litt logistikk!)

Ikke noe å si på omgivelsene til helgas camp

Vi tok bussen til endestasjonen og tok deretter beina fatt. Etter noe under en time, med flere avstikker-eventyr underveis, kom vi frem dit jeg hadde tenkt. Det var fjære sjø og langgrunt på stranda like ved. Sola skinte uhemmet fra vest og omgivelsene var så fine ute at ingen av oss ville være inne, i teltet. Sommerkvelder som dette må man omfavne når man har dem!

Hundene gjør seg kjent i nærområdet rundt teltet.

Vi fant en høvelig flat plass som var stor nok for teltet og samtidig hadde et par trær rett øst for seg, bjørketrær som kunne skjeme oss litt fra den første tidlige morgensola.  Hundene ble bundet i hvert sitt tre og fikk mat i hver sin ende samt ei vannskål midt imellom. Måkene og andre fugler fløy forbi for å inspisere hvem vi var og hva vi gjode, og saltvannsbrisen fristet både snuter og neser. Mer kan man knapt ønske seg.

Teltet er forresten ikke noe fancy; et ganske alminnelig tremannstelt kjøpt på salg hos Coop Obs for seks år siden og første gang brukt på tur til Værøy samme år. Dette teltet er ekstremt mye brukt og har også vært en hel del bortlånt til ymse venner og kjente i årene som har gått, men det er like bra og uskadd som da jeg kjøpte det. Ei god investering, med andre ord.

Unger som bader lenge etter sengetid

Begge ungene ville bade, og jeg var ikke den som sa nei. Sengetid er nærmest et fremmedord på kvelder som denne, og jeg husker alt for godt hvor fortærende jeg syns det var som barn å måtte legge seg «som normalt» når man ikke måtte opp til noe neste dag. Vi kom frem til camp-plassen etter det som normalt var sengetid for begge ungene. Men da de hadde spist kveldsmat og sørget for at de hadde rene og tørre klær til etterpå, sendte jeg dem glad ned til stranda for å bade – den ene foran, den andre etter. De var under helt til halsen, begge to, tross fjære sjø og særdeles langgrunn strand.  Først da mesteparten av stranda var dekket av skyggen fra åskammen jeg satt på, ropte jeg barna til meg. Og selv da måtte de ikke inn – de måtte bare opp av vannet og i tørre, varme klær.

Gode venner, varme soveposer, vakker utsikt mot solnedgangen

– Ta med dåkker soveposan og det eine liggeunderlaget, så sett vi oss der oppe, sa jeg. Og ungene hørte etter. Tre rumper på et liggeunderlag, en stor og to litt mindre sittende i hver sin sovepose, mens to hunder surra rundt (fortsatt i bånd…) og etterhvert la seg i lyngen like ved. Vi så på sola, spiste lørdagsgodt og lot samtalen gå om alt mellom himmel og jord. Sengetid? Ordet ble ikke nevnt engang. Jeg tror vi kunne sittet der hele natta.

Teltlivet er bedre med pels i nærheten

Men til slutt er tiden ubønnhørlig og vi må trekke inn i teltet. Sola har forsvunnet bak Landegode, lufta er blitt litt kaldere og ungene har begynt å få de fjesene og faktene man har når man egentlig er overtrøtt og gjør sitt beste for å skjule det.

Det krever litt logistikk når fem stykker skal inn i et tremannstelt, men vi klarte å finne en god plan som funket – i alle fall i starten. Ungene var ikke vanskelige å be og hundene var kjærkomne forstyrrelser, både da vi la oss og gjennom hele natta. Selv da vinden økte på så teltet rista og alle våkna av bråket, var det ingen sure miner å spore. Litt tilpasning hit og dit i teltet, litt hviskende samtaleutvekslinger, og så var alle i søvnens rike igjen.

God morgen, kompis!

Tross sen leggetid og lett søvn som følge av vindens lyder i teltet våknet ungene tidlig. Planen hadde hele tida vært at jeg skulle lage pannekaker til frokost til hele gjenget, og ingrediensene lå klare i sekken min. Men vinden gjorde det utfordrende med primusen, og vi ble raskt enige om å heller ta en litt tidligere avslutning på teltinga og lage pannekaker når vi kom hjem.

Heldigvis slapp vi å sulte mens vi pakka og dro – alle hadde rester av lørdagsgodtet sitt som en slags snackefrokost før og mens vi jobba med å bryte leir. Er det ferie, så ER det ferie! Da kan smågodt til frokost være helt på sin plass.

På hjemvei igjen

Sommerlig leseglede 2019

Jeg annonserte høyt og tydelig at målet for sommeren var å lese minst 10 bøker. Det har jeg snart gjort. I skrivende stund er åtte bøker unnagjort, og jeg holder nå på med to ulike bøker samtidig – hver til sitt formål.

Ei glitrende bok – og forfriskninger som passer til sommervarmen

Boka «A Gentleman in Moscow» av Amor Towles ble jeg oppmerksom på via internett på et eller annet vis, og den har fenget fra første side. Jeg har jo en svakhet for å lese om og fra gammel russisk kultur, fra brytningstida mellom aristokratiet og kommunismen, og denne boka er dermed midt i blinken for meg. Utgangspunktet er at en adelsmann i etterkant av den russiske revolusjonen dømmes til husarrest, og denne skal tilbringes på hotellet hvor han allerede har bodd i flere år. Selv om mye av handlingen utspiller seg på hotellet – og det er ikke lite som skjer der! – er det naturligvis også mange tilbakeblikk og sideblikk til ting som har skjedd før og til hendelser andre steder.

Godt språk, god oversettelse og en egen driv i historien som aldri blir stressende, oppjaget eller kunstig har fått meg til å bli temmelig oppslukt av denne boka.

Gresk mater familias på Krim – er det rart jeg er begeistra?

Moskva-boka er imidlertid rent fysisk litt for stor til å passe i den veska jeg helst har med meg når jeg er på farten nå om sommeren, særlig hvis jeg er i byen. Derfor har jeg også begynt på ei anna bok; «Medea og hennes barn» av Ljudmila Ulitskaja. Den har i likhet med Moskva-boka et slags russisk bakteppe. Hovedpersonen er en gresk gammel kvinne som bor på Krim (i dagens Ukraina) og som nærmest er en slags mater familias. Der samler hun hver sommer sin særdeles rikholdige og varierte storfamilie, og det er mange historier som fortelles innenfor rammene av den ‘ene’ historien om henne. Du får ingen premier for å gjette at også denne boka berører russisk historie og utvikling fra tsar-tiden og langt inn i kommunisttida. Boka er annerledes enn Moskvaboka, men fengende på sin egen måte – så langt, jeg har fortsatt endel igjen.

Som du ser, nøt jeg nettopp noen sider av denne boka på mitt favorittsted, samtidig med at jeg spiste en kanelsnurr (hjemmebakt, o lykke!) og drakk en kopp varm sjokolade. Det var ikke feil, selv ikke på en varm sommerdag.

Og når disse to er avslutta, har jeg nådd målet om ti bøker i sommer! Det betyr ikke at jeg slutter å lese – tvert imot. Jeg har flere bøker liggende klare, både av de jeg opprinnelig anskaffa meg for dette formålet og av bøker jeg har latt meg spontant friste av underveis i løpet av sommeren. Denne, for eksempel, har jeg hørt mye om og gleder meg til å lese:

Denne frista meg over evne – så jeg kjøpte den!

Jeg skulle egentlig bare inn på bokhandelen for å kjøpe meg en boblekonvolutt. Men så ble jeg frista over evne, og boka ble med meg hjem. Jeg mistenker at den blir bok #11 på lista mi i sommer.

Timeout på utekontoret

Jeg har sagt det før og sier det gjerne igjen: En av gledene her i livet er å ha utekontor; å ha en liten arbeidsplass et helt annet sted enn der man vanligvis jobber. Et av mine favorittsteder er på kaffebaren ‘min’, som ligger omtrent midt i byen. Tidligere i uka var jeg igjen der i forbindelse med et cruiseanløp; etter å ha vært ombord på skipet da det kom inn, tok jeg et par timer på kaffebaren før det var tid for neste punkt på timeplanen.

Mummibok og varm sjokolade

Det var ikke så mye byråkrati å hanskes med denne gangen; ikke for mange telefoner og ikke mye papirarbeid. Dermed kunne jeg med god samvittighet sitte ved vinduet og drikke varm sjokolade mens jeg leste litt i min medbrakte bok; ‘Pappaen og havet’ av Tove Jansson – ei bok om mummifamilien som drar til ei øde fyr-øy uti havet og bor for en periode. Jeg leste den første gang da jeg var på Skomvær fyr en periode for noen år siden, og det var et særdeles hyggelig gjensyn å lese den på nytt.

Nå har jeg lest ferdig sju bøker siden sankthans, og målet er ti bøker før skolestart. Jeg tror jeg ligger godt an, med andre ord. Det ser ut til å bli mer enn ti bøker lest i sommer, for jeg har ikke tenkt å stoppe når jeg kommer så langt. Til det er det alt for mange bøker jeg vil få med meg de nærmeste ukene.

Azamara Journey kommer til Bodø for første gang

La meg få lopper

Jeg liker å kjøpe brukte ting heller enn nye. Ikke alltid, men veldig ofte. Og her om dagen var jeg – igjen – innom Røde Kors’ bruktbutikk her i byen. Jeg skulle ikke egentlig ha noe, jeg bare gikk forbi, men i vinduet så jeg en teboks jeg fikk lyst på. Inne i butikken fant jeg raskt en til.

To bokser som er perfekte til te

Boksen fra Fortnum & Mason var tom, men inneholder nå en grønn kirsebær-te. Den røde boksen var også tom. Nå rommer den en kinesisk vår-te fra Søstrene Grene. Ti kroner for hver av boksene gjør at det bare kostet meg 20 enkle kroner å få masse glede på kjøkkenet fremover; hver gang jeg ser disse boksene, vil jeg smile litt fordi de er så fine og fordi de er mine.

Hvem sa at lykke ikke kan kjøpes for penger?

Havskodda i Bodø

Alle som har opplevd mer enn én sommerdag i strekk i Nord-Norge vet at finvær og varme betyr stor sjanse for havskodde. Det er ikke alltid den dukker opp, heldigvis. Men veldig ofte vil godværsdager følges av ettermiddager eller kvelder eller påfølgende dager med skodde, kald og mystisk tåke som siger fra ytterst i havet mot land og innover landskapet som et krypende teppe du ikke kan stoppe.

Havskodda dekker sentrum av Bodø og byens skyline forsvinner

Det skjedde i går også. Nydelig sommervær og varme – og så plutselig et lite sting i lufta. Havskodda var på vei. Noen ganger kan temperaturen falle drastisk mye på svært kort tid – opptil ti grader på en time er ikke uvanlig – når skodda ruller inn, men så ille var det heldigvis ikke denne gangen.

Jeg var ute og gikk med hunden over Rønvikleira, helt innerst i havna. Derfra kunne jeg se hvordan skodda rulla inn over byen og nærmest slukte alt av holdepunkter. Der man vanligvis ser en skyline og mange høye hus, særlig langs kaikantene, var det i går bare et gråhvitt teppe som bredte seg og utvisket grensen mellom hav og land og himmel.

Tett skodde og klarvær omhverandre

Jeg hadde et ærend i byen og gikk derfor den veien. Da jeg kom forbi den plassen på kaia der Moskenes-ferga legger til, så jeg plutselig ei mast som stakk opp av skodda, over det hvite. Det viste seg å være toppen av ferga, som ellers var fullstendig innhyllet i skodde der den lå i indre havn og forsøkte å snu 180 grader før den la til kai. På kaia var det klart, over vannet var det tett skodde.

Litt lenger bort gikk jeg i lette sommerklær under en blå himmel og kjente sola skinne i ansiktet. Men rett foran meg kom skodda sigende, langs havet først, stadig lenger innover. Da jeg kom til sentrum, var det skodde nede vei havna og klarvær tre-fire gater lenger opp. Så lenge det varte.

I dag kjemper godværet og skodda om hvem som skal prege byen. Innimellom er det sol og blå himmel. Innimellom et kaldt drag i lufta og noe som ligner på overskya vær, bare at det er skodda som ligger så lavt at den ikke er til å unngå. I kveld har jeg planer om å gå opp i høyden sammen med hunden. Det er da man får de fineste bildene og en helt unik opplevelse. Jeg gleder meg.

Revestreker midt i byen

Noen går ut i naturen og sitter musestille nesten i timesvis for å få et glimt av rev og reveunger på denne tida av året. Andre av oss planlegger ingenting og går bare tur med hunden nærmest midt i byen, for så å ende opp med ca samme opplevelse.

Husky, berner og lille reverampen

Jeg gikk en sen ettermiddagstur med hunden langs en forholdsvis sentral vei i byen. Mot oss kom berner sennen-tispa Shira, som jeg ikke har sett siden hun var valp og bare halvparten så stor.

Mens hundene hilste på hverandre, kom plutselig en revevalp vandrende forbi! Jeg var veldig glad jeg hadde et solid grep i hundebåndet da iveren til huskyen tok overhånd. Reven var mer nysgjerrig enn redd og gjorde mange forsøk på å komme nærmest mulig hundene uten å risikere altfor mye, men helt innpå kom han dog ikke.  Et par ganger var han nærmere trafikken enn jeg likte å se.

Det hele ble ei fornøyelig stund som varte i kanskje ti minutter. Reveungen fikk seg ikke til å gå tilbake til mora og resten av søskenflokken så lenge vi var der, så det endte med at vi forlot stedet for å ikke distrahere ham.

Noen ganger viser det seg at det enkle veldig fort blir til det beste underveis.