Når sommardagen ligg utover landet

…er det fint å gå kveldstur langs åkre og enger der det ikke har blitt slått enda. Der hvor løvetanna tidligere farga åkeren gul, er det nå en sky av hvitt som bare venter på å løsne og fly avgårde med vinden.

En gang for ikke lenge siden var denne engen gul

På et jorde like ved, er det hundekjeksen som regjerer.

Hundekjeks er ugress for noen. Ikke for meg.

Denne hundekjeksen sto omtrent i midjehøyde langs store deler av åkeren da vi gikk forbi. Langt der bak skimter du Sandhornet. Byen er helt skjult bak plantene, men den ligger borti der, den også.

Det er ikke rart at både to- og firbeinte koste seg på en kveldstur over Rønvikjordene og i Maskinisten. Kvelder som dette tar vi gjerne flere av.

Reklamer

Boksommeren 2019

Jeg har hatt en litt for slapp lesevår, lest litt for få bøker i forhold til lyst og ambisjoner. I sommer har jeg derfor satt meg et hårete mål: Jeg skal lese 10 bøker. Ikke mye hvis man er glad i å lese, men mye med tanke på hvor få bøker jeg har lest på litt mange uker hittil i år.  Jeg har bestilt tre bøker på nettet, får et lese-eksemplar av ei bok i posten snart (den kommer ut i august) – og en solskinnsdag gikk jeg på en smell og kjøpte hele seks pocketbøker til ti kroner stykket på Røde Kors’ bruktbutikk i byen. Utvalget for de ti bøkene gir seg dermed selv.

Seks bøker, seksti kroner. Godt kjøp!

Bunken over er de bøkene jeg kjøpte på bruktbutikken. Tre av dem sto allerede på ønskelista mi; Ullmann, Abulhawa og Jackson. Og Tove Jansson si bok om mummipappaen og havet har jeg allerede lest da jeg sommeren for tre år siden tilbrakte nesten en måned på Skomvær fyr. Da var boka lånt; nå eier jeg den selv. Og den skal leses igjen. Selvfølgelig skal den det.

Smågodterstatning

Allerede samme kveld som jeg hadde gjort storinnkjøpet av bøker, satte jeg meg ned med den første av dem for å lese litt. Lese litt, tenkte jeg. Men jeg endte med å sluke hele boka i et jafs – langsomt nok til å få med meg alt og stoppe opp innimellom, raskt nok til å bli ferdig med hele boka på en kveld.

Jeg kjente med en gang jeg satte meg ned at det fristet med en pose smågodt ved siden av. Men jeg var fri, og jeg orket ikke gå ut bare for å kjøpe snop. Dermed ble det reserveløsning; oppkutta blomkål og vaniljekesam. Kesam som dip for grønnsaker ble ei god løsning. Jeg har allerede fullført to bøker og begynt på bok nummer tre – som selvfølgelig var ei som ikke sto på lista, sånn egentlig. Det lover godt for sommeren.

Keiservarden når sola skinner

Det er ikke ofte jeg går til Keiservarden, det innrømmer jeg glatt. Jeg går helst andre steder når jeg går tur for meg selv. Men når man har turister og ferske Nord-Norge-gjester på besøk, er det ingen bønn. Da er Keiservarden obligatorisk. Denne gangen var vi rasende heldige med været.

Såvidt over skogbeltet

Vi gikk hjemmefra og opp til Turisthytta, for det er der den mest populære stien opp mot Keiservarden starter. Man skal ikke gå langt før man har kommet såpass opp i landskapet at man har utsikt, og jo lenger man går, jo finere blir utsikta. Det visste gjestene å sette pris på. Det er særlig når man har kommet over skogbeltet at utsikta blir stadig mer formiddabel etterhvert som man kommer oppover – ikke minst på dager med godvær som dette. Det var nesten i varmeste laget å gå, men heldigvis kom det tidvis noen milde pust av en sval bris som gjorde det litt mer utholdelig. Vi skal ikke klage.

Utsikt mot nord fra toppen av Keiservarden

Det var mye folk på vei opp. Det var mye folk på vei ned. Det var mye folk på toppen. Og likevel klarte vi å finne steder og øyeblikk der vi fikk tatt bilder som ikke var fulle av folk. Det er jeg glad for. Utsikta nordover fra Keiservarden slutter aldri å imponere meg. Dog var det noe disig etterhvert, så Lofotfjellene kunne bare såvidt skimtes utover i havet lenger vest.

Storfornøyde tyskere i skogen

Etter å ha gått «E6’en» oppover til toppen, valgte vi en annen vei ned. I starten gikk vi grusveien, men det varte ikke veldig lenge før vi tok av til høyre og fulgte en sti i stedet. Stien nedover gjennom Stordalen var tørr og utrolig fin. Og stillheten var øredøvende – vi snakket nesten ikke mens vi gikk; vi bare tok inn lydene fra naturen og lot dem sige inn. Det var et yrende fugleliv denne formiddagen!

Siste stopp: Ramnfloget

Et stykke ned i dalen tok vi igjen til høyre i et kryss. Det var fordi jeg ville vise dem Ramnfloget; et utsiktspunkt der man ser store deler av Bodø by og masse av landskapet mot vest og sørvest. Når man kommer intetanende ut av skogen og noen meter opp ei gresslette, er det lett å bli overveldet av synet som møter en. Det ble også gjestene – på en god måte! Faktisk var de så imponert at vi satte oss ned ei stund, ganske nær kanten, bare for å ta inn synet og prate om alt vi så i byen.

30 minutter etter at vi gikk inn døra hjemme, fosset regnet ned.

Endelig løvetannsirup

Jeg elsker løvetannsirup og lager det gjerne. Helt siden jeg i 2012 kjøpte den hyppig nevnte boka om sylting og safting har det å lage løvetannsirup vært en årviss foreteelse – bare ikke i fjor. I fjor var det en kombinasjon av flere faktorer som gjorde at jeg rett og slett ikke fikk laget det mens løvetannen blomstret. Det har jeg ruet siden da. Og i år har jeg tatt igjen, i rikt monn.

200 løvetannblomster i en kasserolle

Jeg fikk noen rare blikk fra naboene da jeg var ute og plukket løvetannblomster. Særlig fordi jeg bare kneppet blomstene av planten, uten å ta med noe av stilken. Det så neppe lurt ut og de skjønte kanskje ikke helt hva jeg drev med. Synd for dem, egentlig. Ellers kunne de lett ha gjort det samme selv, hvis de visste hvor godt dette skal bli.

Sukker, vann og lime (oppskrifta sier sitron) hører også med.

Man kan ikke ha sirup uten sukker og vann, naturlig nok. Både sukker og vann og sitron skal koke sammen med løvetannblomstene. Jeg valgte å bruke lime i stedet for sitron, simpelthen fordi det var det jeg hadde i hus.  Limen har jeg skåret i skiver som ligger under der et sted.

Det putrer og koker, og duften som brer seg utover kjøkkenet er skrekkelig fristende!

Jeg rører av og til litt rundt i kjelen, men for det meste lar jeg det putre for seg selv helt på egen hånd. Den liflige duften som etterhvert brer seg utover kjøkkenet får nærmest munnen til å renne i vann, og mest av alt vil jeg være ferdig allerede (!) og lage pannekaker med løvetannsirup på til frokost. Men det går ikke. Så blomstene og de øvrige ingrediensene får putre så lenge de skal, i følge oppskrifta.

Ferdig kokt. Nå: Kjøles over natta.

Når det har kokt lenge nok, har konsistensen på væsken blitt tykkere om enn ikke helt tyktflytende. Blomstene er litt dvaske, men fortsatt gyldne, og limeskivene har begynt å flyte opp til overflata. Jeg lar lokket være av til det slutter å ryke fra brygget. Så setter jeg det på igjen, og plasserer kjelen på et kaldt sted der den skal stå over natta  – nøyaktig slik det står i oppskrifta.

En-de-lig!

Neste dag gjør jeg den ferdig. Forrige gang laget jeg sirupen litt tykkere enn planlagt – denne gangen valgte jeg å gjøre den litt tynnere, basert på hvordan jeg gjerne bruker den. Nå står tre glass med gult innhold kjølig i kjelleren min;  det fjerde står på kjøkkenet. Den skal brukes med andakt, den sirupen.

Og jeg krysser fingrene for at jeg rekker å lage en omgang til i år, før sesongen er over, sånn at jeg har nok til å slippe å spinke og spare på løvetannsirup det neste året!

Å holde sine løfter

I fjor høst hadde jeg et par nevøer med på hyttetur, og da dro vi på dagsbesøk til ei lita koie langt ut i skogen og opp i marka. Da lovte jeg guttene at vi en gang skulle dra tilbake til koia for å overnatte – og nå var endelig tida kommet. På under et døgns varsel var guttene mer enn klare for å bli med på eventyr. Det var stas for både meg og hunden.

Ut på eventyr i Bodømarka

Vi tok bussen til endestasjonen i ytterkanten av bebyggelsen. Derfra gikk en sti ned til ei lysløype, og så fulgte vi dels lysløypa, dels skogsveier, dels andre stier frem til vi kom til målet. Vi var underveis et par timer, omtrent, og det var ikke et snev av klage eller sutring hos ungene. De var rett og slett kjempeglade for å være på tur og gledet seg vilt til å komme frem til koia de har drømt om å overnatte i helt siden oktober.

Koia. Jeg elsker den.

Det er løpestreng til hund utenfor koia, og det var praktisk å benytte seg av den når guttene ville bade i vannet like nedenfor. Koia ligger i ei lita skråning og herfra hadde han hadde full oversikt over området. Og jeg hadde hendene fri til å knipse litt bilder, og til å hente vanndunken som guttene hadde fylt opp før de bada. Det er verken vann eller strøm i koia, nemlig, så alt må ordnes på gammelmåten. Det er noe av det jeg elsker med den.

Når du skal bade og finner froske-egg i vannkanten

Guttene bada i oktober og var helt klare for å bade denne gangen også. Men da de sto der og var klare til å oppe uti, oppdaga de froskeegg i vannkanten. Det hadde ikke engang blitt rumpetroll enda, men guttene var like fullt fascinert. Så det tok ei stund. Det ble dog bading etterhvert – både på kvelden og neste morgen, for frokost!

Kveldsmat på bål

Guttene hadde spist middag før vi dro avgårde, men det hadde ikke jeg. Vi hadde avtalt å lage mat på bålet fredag kveld, og de kunne nyte hvert sitt ostesmørbrød som var forberedt etter alle kunstens regler. Selv hadde jeg laget meg pakker med laks og grønnsaker, og det er ikke direkte vondt å spise bålstekt laks når man er sulten. Tro meg. Vi ble mette, alle tre.

Guttene valgte radiokanal!

Det er en dab-radio på koia, og der er batterier nok å ta av, så vi bevilget oss et par timer med musikk før guttene måtte legge seg. Jeg scanna gjennom radiokanaler i tur og orden for å la guttene bestemme hva de ville høre på. Og det ble altså denne; Radio Vinyl og et program som het «Oldies music». Jeg var imponert, og det viste seg å være mye bra musikk i det programmet – også for mine ører. Men at en 11- og en 12-åring skulle velge Radio Vinyl og musikk fra 1950-1970-tallet hadde jeg ikke helt sett for meg før vi kom dit!

På vei hjem i duskregn

På kvelden rakk vi akkurat å grille ferdig maten ute før det begynte å bli både grått og vått. Vi kunne formelig se skodda rulle innover marka fra alle kanter, og etterhvert begynte det å regne. Flaks at vi uansett skulle trekke inn og sove etterhvert… Nesten morgen var det fortsatt grått og vått, men hva gjør vel det? Guttene var glade for turen, jeg var glad fordi de var så tydelig fornøyd, og … Jah, i det hele tatt.

Det kunne vært verre, dette livet.

 

Rødgrønn uke

Denne uka har stått i rødgrønt tegn. Ikke fordi jeg har drevet med politikk, så langt derifra. Men fordi jeg har funnet litt tid nesten hver eneste dag til å jobbe med noe rødgrønt som finnes i hagen.

Skrellet røper hva jeg jobber med

Innimellom eller i kombinasjon med andre sysler har jeg gått løs på rabarbraen, som står stor og høy i hagen. Jeg har tilgang på nesten ubegrensede mengder rabarbra til mitt private bruk, og det vet jeg å benytte meg av. Rabarbrasyltetøy med kanel er klart. Rabarbrasyltetøy med kvann og ingefær likeså. Jeg har laget rabarbrasaft for første gang (og gleder meg i parentes bemerket til å prøve rabarbra-basert kir senere i sommer!), og i kveld tror jeg at jeg skal finne tid til å lage litt rabarbra-og-jordbær-syltetøy. Og dette er bare begynnelsen!

Obligatorisk og velbrukt kjøkkenlitteratur

Denne boka er ei av de mest brukte bøkene i kjøkkenet mitt – hele året! Den kom ut i 2012, og etter å ha anskaffet den omtrent med en gang, har jeg også brukt den hele året hvert eneste år siden da. Rabarbraoppskriftene her er forlengst utprøvd og brukt opptil flere ganger, i tillegg til at jeg har lært nok til å tørre å eksperimentere og variere dem litt etter eget forgodtbefinnende.

I morgen får jeg gjester langveis fra. Da blir det rabarbrapai på oss utpå dagen. Og over helga? Tro meg; rabarbraen skal få bein å gå på da også. Jeg er ikke på langt nær ferdig.