Om å ikke gå i takt

Jeg har en greie med bøker. Jeg liker ikke å føle at jeg leser det samme som alle andre akkurat samtidig med alle andre. Da føles bøkene – og innholdet i dem – ferdigtygd mens jeg holder på, og lesegleden forsvinner. Det er kanskje tåpelig av meg, men sånn er det. Derfor leser jeg ofte gode bøker lenge før (Abdulrazak Gurnah) eller etter (se nedenfor) «alle andre». Og trives godt med det.

Her om dagen var jeg et ærend i byen. Jeg skulle ikke inn på bokhandelen, men ble frista av et skilt som sa «halv pris av rød pris» da jeg gikk forbi og klarte ikke å la være. Selvfølgelig kom jeg ut derfra med et par bøker.

Æ gler mæ!

Sally Rooney har jeg hørt mye om, men aldri lest noe av. Jeg har heller ikke sett serien den boka tydeligvis er koblat il. Jan Grue si bok har jeg lenge tenkt å lese, men ikke pellet meg til det.

Til helga har jeg store ambisjoner om å ha en dag med serieforbud. Da blir det bøker i stedet. Med sesongens første vinterdag rundt husveggene er jeg klar for å krølle meg i sofaen med gode bøker, varm te, ferdiglufta hunder og nydelig musikk i høyttalerne.

Noen ganger er det greit å la strikkepinnene hvile.

#etvarmeresamfunn

Oransje garn fra House of yarn skal bli til et skjerf

I november er det tid for Kirkens Bymisjon sin aksjon «Et varmere samfunn». I flere år har jeg kommet på det litt for sent og tenkt «Neste år skal jeg strikke et oransje skjerf!». Men har det skjedd? Sjelden.

I år er jeg ute i tide. Da jeg nylig var innom den ene garnbutikken her i byen, sto en kurv med oransje nøster fra House of Yarn (Dale Garn) klare i en kurv. ‘Du trenger fire nøster til et skjerf’ sto det informativt på et skilt like ved, og fire nøster fikk derfor bli med meg hjem den dagen.

Jeg har strikket ferdig en cardigan til meg selv, samt tre par lester (raggsokker) den siste måneden. Et par votter kommer også snart av pinnene, og jeg skal begynne på en genser som blir julegave til noen jeg er glad i. Men nå? Nå strikker jeg på et oransje skjerf. Jeg har strikketøyet med meg i veska mi, sånn at jeg kan strikke noen omganger på vei til og fra jobb, og ellers når jeg er underveis og muligheten byr seg.

Det er e lite bidra til #etvarmeresamfunn, det også.

Han danset som om ingen så på

Svømmehallen Scene, Bodø. Den første offisielle konserten i det splitternye konsertlokalet som tidligere huset byens bad. Funkisperla er ombygd til noe som har blitt en av de åreste konsertscenene jeg har vært borti. Morten Abel og band på scenen. Mange nye låter, noen gamle. En Abel i storform på scenen.

Morten Abel på konsert, om enn i Drøbak. Foto av Vidar Nordli-MathisenUnsplash

Jeg står litt innenfor døra, til siden for publikum og litt bak i lokalet. Følger med døra og folk som skal inn og ut, men når konserten er i gang, er det ikke så mye trafikk der. Så jeg ser på publikum også.

Det er da jeg ser ham.

Han er en mann et sted over 40+. Han har jeans, joggesko og allværsjakke – og han elsker åpenbart å danse. Han står blant venner, og der er ei dame jeg tror kanskje er partneren hans. De følger med ham, men lar han være. For han danser.

Jeg trodde først at han var litt vel beruset, men jeg tok meg i det da jeg fikk sett nøyere etter. Jeg tror ikke han var så veldig full – han bare liker åpenbart å danse. Han rølper ikke, han utagerer ikke overfor konsertgjestene rundt seg, han plager ingen. Han bare danser. Hendene høyt, stadig i bevegelse, synkronisert med kroppen. Han gynger i knærne, tar noen skritt hit, et par skritt dit. En helt særegen rytme og usynlig koordinering preger bevegelsene i kroppen hans.

Han danser som om han aldri skulle gjort noe annet. Han er ikke flau, han er ikke utstudert og selvbevisst, som om han sto foran et speil. Han prøver ikke å sjekke opp noen eller vise seg frem. Han bare danser. Han lever med lyden og rytmen fra det som skjer på scenen, uansett hvordan det høres ut, uansett hvilket tempo det har. Han jubler med hele kroppen, han viser med hele seg at han er glad, at musikken når ham, at den beveger ham – bokstavelig talt.

Noen ganger er det beste på konserter ikke nødvendigvis det som skjer på scenen.

Byens beste pusterom

Helt siden november 2014 har vi i Bodø vært så heldige at vi har et helt fantastisk pusterom tilgjengelig. Stormen bibliotek ligger helt ute på kaia og har panoramautsikt mot vest som er tilgjengelig for alle som er innom – fra gulvet i 1. etasje til taket tre-fire høye etasjer lenger opp. Her er ikke noen fancy kontorer eller reserverte møterom eller noe sånt som okkuperer den beste utsikta; den er tilgjengelig for alle. Det har jeg satt pris på mer enn én gang.

Lesestund med utsikt

Denne uka har jeg noen dager der jeg må befinne meg i sentrum i arbeidstida. Lunsjpausene har jeg derfor tilbrakt her – i en god stol, foran et vindu med utsikt, med ei bok i hendene. Det å kunne «stikke seg bort» samtidig som man på sett og vis er på offentlig sted er helt nydelig. Jeg er veldig begeistra for boka jeg leser (Sidsel Wold: Landet som lovet alt). Men jeg innrømmer glatt at når jeg sitter her, glir blikket like gjerne fra boksidene og opp mot utsikta foran meg. Det er ikke til å unngå.

Jeg hadde en ambisjon for hvor mange bøker jeg skulle lese i år. Det har mageplaska noe ettertrykkelig. I stedet for å sitte med ei bok i hendene, har jeg ofte sittet med strikkepinner i hendene og en film eller serie på skjerm foran meg i stedet. I beste fall når jeg halvparten av måltallet mitt før året er omme.

Nå om dagen forsøker jeg å lage rom for både det å lese og det å strikke, hver til sin anledning. Det er så mange bra bøker der ute, både i hyllene mine hjemme og her på biblioteket, for ikke å glemme hos bokhandlerne. I dag fant jeg meg på impuls ei bok i mikrobiblioteket på Snippen da jeg gikk forbi der på vei hjem. Den er skrevet av en forfatter jeg er veldig begeistra for; Per Olov Enquist. På Røros i august kjøpte jeg meg ei bok av Falkberget, ei bok jeg har begynt på, men ikke har lest ut enda. For å nevne to.

Flaks at høsten gir rom for masse lesetid når jeg bare klarer å legge vekk strikkepinnene.

De dagene

Januar bringer plutselig med seg de dagene. De dagene der du blir så overvelda av sola og lyset og fargene at det føltes som om du nesten hadde glemt dem.

Bodø indre havn med utsikt mot sørøst, sett fra Mælen.

Det å være ute når det skjer, når sola bryter gjennom og spiller opp, kan være så overveldende, så altoppslukende, så ubeskrivelig at et mobilkamerabilde ikke er i nærheten av å yte det rettferdighet. Men det er forsøket verdt å prøve.

Bodøsjøen etter solnedgang

Like overveldende kan det være når sola ikke er der. Når den både er bak skyene og under horisonten. Når landskapet er fullt av et blågrått lys som får det hele til å se ut som en instagramfilter uten at noen har sveipet eller trykket på en knapp. Når du lufter hunden nede ved havet og kommer over en scene, et bilde, som er så vakkert at det ser arrangert og ikke ekte ut – men det er det.

Han e lang, vintern, men ikkje evig.

2021 – Bokprosjektet

Jeg leste for lite bøker i fjor. Strikkepinnene vant over bøkene; jeg strikka masse og leste lite. I år har jeg tenkt at det skal være litt mer balansert. Ei bok i uka i snitt er målet. Med litt slack for sløve tider har jeg sagt til meg selv at jeg skal lese 50 bøker i år. Både helt nye bøker teller, og bøker jeg leser ferdig i år etter å ha begynt på dem før. Alle skal med!

Foreløpig har det startet bra.

Fangst fra mikrobiblioteket på Snippen

Rett bak politihuset i byen står en telefonkiosk. Den er fredet. Og nå har den blitt til et aldri så lite mikrobibliotek, kuratert av de flinke folkene på Stormen bibliotek lenger ned i byen. Jeg stakk innom der på impuls en dag jeg var ute og lufta hunden, og dette ble fasiten: Ei bok av Linn Ullmann som jeg enda ikke har lest, og ei bok av Bjørn Sortland. Jeg har en forkjærlighet for begge.

Jeg leste den ene boka den samme dagen, og den andre boka neste dag. Elska begge.

Fra biblioteket

Jeg måtte også en tur innom biblioteket, som naturlig er når man har et leseprosjekt og ambisjoner om å fullføre det. ‘En bokhandlers dagbok’ ble jeg oppmerksom på via en instagramkonto (@anaruh), og den var akkurat som forventet: lettlest uten å være lettvint, morsom uten å være masete, smart uten å være pretensiøs.

Jeg rasket også med meg en roman av Elena Ferrante, ei bok som ikke er en del av Napoli-kvartetten. Jeg liker Ferrantes skrivestil og slukte ei hel bok av henne på halvannet døgn i fjor. Denne har jeg foreløpig ikke begynt på, men har planer om å gjøre det neste uke. Har enda et par uker igjen av lånetiden, og det skal nok gå bra.

Edvard Hoem. What’s not to like?

Jeg havna nemlig i denne etter bokhandler-boka. Bok #2 i Edvard Hoems bokserie om norske amerikafarere. Jeg har begynt på den for litt for lenge siden, og nå er det på tide å fullføre. Jeg er snart ferdig. Når det gjelder Hoem – en forfatter hvis bøker jeg knapt får nok av når jeg først setter meg ned og leser – forsøker jeg å få boka til å vare lengst mulig, så jeg leser saktere og ikke for lange biter av gangen. Formuleringene smyger seg stadig vekk inn i hodet, pirrer hjernen, varmer hjertet. Det er så godt, så solid, så overbevistende håndtverk at det nesten ikke skulle vært mulig.

Det er fem bøker i serien. Jeg har fortsatt tre igjen. Det gjør meg så lykkelig å tenke på alle de fine timene med gode leseopplevelser jeg har foran meg før jeg er ferdig med serien hans.

Status per midten av januar: 4/50 bøker lest. Godkjent progresjon.

1. søndag i advent

Det er første søndag i advent,og det er stille på hytta. Ute herjer vinden og regnet, som de har gjort det meste av helga. Inne brenner det lystig i peisen, jeg har spist frokost, og nå nyter jeg en kopp julete mens jeg sitter ved stuevinduet.

Han e ram ute

Coronaen tok førjulshelga utenlands, men vi visste råd. På hytta kunne vi slappe av, kose oss både inne og ute, gjøre det vi ville – og slippe å dele rom og frokostbord med andre.

Snart står hyttegjesten opp. Etterhvert skal vi somle oss sørover, hjemover.

Men akkurat nå er det søndag, advent og helt stille rundt meg – hvis man ikke regner med regnet og vinden. Dette er fred.