Tid for kanelsnurrer

Noen snakket om kanelsnurrer et sted på internett hvor jeg ferdes. Diskusjonen handlet om hvor man får Oslos beste kanelsnurrer. Siden jeg ikke bor i Oslo, var ikke poenget så viktig for meg. Men samtalen festet tanken på kanelsnurrer solid og langt fremme i hjernen min.

Hjemmebakt kanelsnurr i kveldslys, liggende på en asjett fra Figgjo Grete-serien.

I fryseren fant jeg en pose med frosne kanelsnurrer. De forsvant rimelig kjapt. Noen dager senere hadde jeg en gjøre-ingenting-hjemme-kveld. Da var det perfekt å bake kanelsnurrer i høstmørket.

So I did.

På et litt kornete  bilde med ikke helt bra belysning ser du resultatet (over her). Det ble kanelsnurr til kvelds, og det ble kanelsnurr til lunsj neste dag. Det ble også kanelsnurrer til fryseren, heldigvis, så jeg har noe godt å ta frem og varme litt i ovnen hvis jeg for eksempel får besøk eller bare er fysen på noe godt sammen med teen. For eksempel.

Reklamer

Høst i heimen

Et av forsettene jeg ikke hadde ved nyttår, var å passe på at det ikke blir for travelt, dette livet. Passe på at jeg har ei og anna helg hjemme der jeg ikke skal noe spesielt, at jeg ikke alltid skal bort eller ha gjester eller gjøre noe med andre hele tida. At jeg har tid til å bare være hjemme og nærmest drive dank uten dårlig samvittighet.

Nå på høsten viser det seg å være lettere enn på lenge.

Emre og strikkekurven. Alt jeg trenger en rolig hjemmekveld.

Når hunden er ferdig lufta gjennom duskregn og vind, og ferdig tørka med eget håndkle når vi har kommet inn igjen, og har lagt seg i en krøll i hundesenga. Når strikkeprosjektene som har ligget i dvale nesten siden påske begynner å friste litt igjen. Når radioen spiller gode låter, uten reklamepauser. Når mobilen får ligge litt på avstand. Når middagen er inntatt og oppvasken ferdig. Når tekoppen dufter fristende og jeg klarer å holde meg til planen om bare ei novelle per dag for at den fine boka skal vare lengst mulig.

Da er det godt å være meg.

Ikke bare grått og vått

September er ikke bare grå og våt. Ikke alltid. Noen ganger byr september på fine farger når du minst venter det, når du egentlig skal noe annet, når naturopplevelsen ikke var hovedmålet for kvelden – men blir det sterkeste minnet du sitter igjen med.

Kveitefisker i dykkerdrakt

Dykkeren på bildet snorklet seg på tvers over bukta, igjen og igjen. Han nærmest trålet den med øynene, så det ut til. Da han kom opp av vannet, skjønte jeg hvorfor. Han hadde nemlig fått med seg ei  fin middagskveite! Han fortalte at han hadde sett flere kveiter på bunnen uti bukta, men «vi trengte jo bare én til middag!» som han sa.

Nordlys knipset med mobilkamera

På vei hjem dukket nordlyset opp. Først som en skygge av nesten udefinerbar farge, så som ei tiltagende grønn stripe, og til sist nærmest en grønn eksplosjon med islett av hvitt og lilla. Det er ulike gasser i atmosfæren som gir de ulike fargene i nordlyset, og denne kvelden var det nitrogen og oksygen som regjerte. Dessverre hadde jeg ikke bedre kamera enn mobilen – men det viste seg å være nok til å få med lyset, om ikke annet.

Det hunden ikke så

Langs en gangvei i nabolaget hender det at hunden og jeg går oss på ei katt. Noen ganger forløper det forutsigbart; katta smyger i gresset, ser hunden og fryser til. Hunden oppdager katta, tar rennafart og vil helst jage. Jeg holder igjen, hunden strever for å komme mot katta, katta piler vekk.

Men noen andre ganger møter vi det synet her:

Katt på pinne

Dette er den samme katta hver gang. Jeg tror den simpelthen liker å sitte vaglet på toppen av en gjerdestolpe. Derfra kan den jakte på begge sider av gjerdet, alt etter hvor mus og småfugl måtte befinne seg. Den har oversikt på relativt langt hold, og er samtidig langt på vei ‘usynlig’ for forbipasserende, later den til å tro. Det har skjedd flere ganger at vi har gått forbi og hunden simpelthen ikke har sett katta. Og skulle han se den, kan katta lett flykte på den sida av gjerdet hvor hunden ikke kommer til.

Jeg ler litt for meg selv hver eneste gang.

Sommerminner

Bunesfjorden på Reine ei helg i juli

Fire store, tre litt mindre (i alle fall yngre…) og to på fire bein. Det er alt man trenger for å ha ei fantastisk helg i Lofoten på sommeren. Heldigvis.

Kanelsnurr fra steinovnsbakeriet på Å

Ting man rekker før ferga skal gå: Stikke til Å for å kjøpe en av de legendariske kanelsnurrene. Vi angra ikke på den omveien, gitt.

Emre og Nanuk følger med når tiåringen bader i Vatnvatnet

– Se, nu tar æ bomba!
[PLASK!]
– Voffvoffvoff, han falt i vannet, voff voff. Åja, han kom seg opp igjen. Voffboffboff, du må ikke skremme oss sånn.

Kveldsmat ved Børvatnet i godt selskap

– Ska vi hiv oss i biln og spis kveldsmatn ute en plass?
– JA! Det gjør vi.
Så det gjorde vi. Børvatnet ble målet. Det var det ingen som angret på, verken der og da eller i ettertid.

Sommergjestene fra Tyskland bader på stranda i Kvalvika

– Kann man wirklich so nah an die Stadt baden gehen?
– Ja, von hier aus kann man sogar dahin laufen, wenn man möchtet. Die Strand liegt gleich in der Nähe!
Tyskerne fikk atter en gang en påtagelig innføring i hvordan nyte Bodø-livet.

I verkstedet til båtbygger Ulf på Kjerringøy

Stengt dør. Åpent vindu.
[Bank-bank!]
– Eh… jah?
– Hei Ulf! Du, kan vi få kom inn og se på verkstedet dett, eller e du veldig opptatt?
– Nei, dåkker ska bære kom inn!
Så det gjorde vi.

Og så kom høsten

Det tok to måneder før jeg vendte tilbake hit. To måneder. Det har skjedd mye på disse to månedene. Sommeren kom sent, høsten kom tidlig, og jeg er ikke egentlig klar for den. Men den kommer likevel, jeg vet det. Så jeg kryster de siste sommerrestene ut av de dagene jeg kan få og tenker at det blir nok bra til slutt.

Perfekt: Inn i skogen, opp i høyden, solskjerming fra ranke bjørkestammer

En av måtene å bevare sommer-restene på, er å være mye ute. Jeg har vært ute mye i sommer, uansett vær, men det er noe ekstra godt med å være ute i timesvis de dagene sola fortsatt gir god lunk.

Her om dagen tok jeg for eksempel middagen ute igjen, sammen med hunden. En drøy halvtimes gange hjemmefra fulgte vi en sti litt hit og litt dit og litt hit og litt dit igjen, helt til jeg fant dette nydelige stedet litt oppi skogen. Ei lysning omkranset av ranke bjørkestammer ble mitt tilholdssted mens jeg tilberedte og inntok middagen.

Helle Viking. Den trenger en vask. Med stålull, tror jeg.

Middagen var av det gode og sunne slaget. Fiskekaker fra Lofoten varmet på middels varme i stekepanna sammen med brokkoli, som underveis ble skåret i passende biter. Da det var høvelig ferdig, laget jeg potetmos med melk og også litt krydder tilsatt. Da mosen var ferdig, var det bare å kutte fiskekaker og grønnsaker i biter og blande med potetmosen. Enkelt og godt. Ekstra pluss for at det ikke var nødvendig med så mye ekstrautstyr for å tilberede eller innta maten.

Jeg innså også at turkniven min i høyeste grad trenger en vask, eller helst en omgang med litt stålull. Jeg har hatt den siden sommeren 1995, da jeg kjøpte den på vikingmuséet i Lofoten. Nå er det av ymse årsaker ei stund siden sist den ble brukt, og det er åpenbart nødvendig med en vask. Så det skal den få, før den igjen blir med på tur og utemiddag om ikke lenge.

Emre liker uteservering, han også.

Hunden er obligatorisk deltaker når man skal ut på tur, også når det er middag på gang. Det hender han driver med selvbetjening i form av mus og tidvis lemen, men denne gangen fikk han nyte uteservering i form av tørrfôr servert i gress og lyng. Det gikk ned på høykant.

Til helga arrangeres årets #nattinaturen. Jeg skal passe en hund og en tiåring, og har ambisjoner om å lokke dem med på tur der vi kan (men ikke MÅ) sove ute. Hvis været spiller på lag, tror jeg det kan bli en strålende opplevelse. Kanskje blir det blogging av det også.