Å nyte ei helg

…er ikke vanskelig. Særlig ikke når man i godt selskap kan dra på hyttetur med god stemning, hyggelige omgivelser og upåklagelig servering til alle måltider. Vi måtte plotte denne turen lang tid i forveien for at det skulle passe for begge, men ingen av oss angret på at vi gjorde nettopp dét.

Lykkelig husky langs Futelva

Jeg og hunden tyvstarta litt uten resten av turfølget. I stedet for å møtes noenlunde sentralt, valgte vi å starte turen med å gå langs Futelva opp til Breiva, så turfølget kunne plukke oss opp der i stedet. Langs Futelva var det masse å snuse på for en ivrig hundesnute; mange hunder å hilse på eller gå forbi, mange folk og se, mange dufter å etterforske. Jammen fant vi ikke et småhemmelig sted med masse laks også. Femten laks på en snau kvadratmeter lar seg høre – men de fikk bli nedi elva, alle som én.

Dette tror jeg er såkalt ‘gulløre’, tremella aurantia heter den på latin.

Jeg trodde noen hadde stappa noe oransje plast inni et tre, og tenkte at det kan jeg plukke med meg og hive i søpla der jeg kommer i stedet. Men jammen var ikke de blanke, knall oransje krøllete greiene en sopp som vokste på bjørkestammen! Etter litt googling tror jeg at dette må være en tremella aurantia, som det heter på latin, eller ‘gulløre’. Vakker!

Solnedgangslys midt på dagen

Sola går ned før klokka er tre, og vi fikk med oss en sjelden (i disse dager) solnedgang mens vi gikk oppover traktorveien og innover i marka. Oransje stråler skapte noen helt spesielle fargetoner; farger ingen bilder kan gjengi, farger som fullstendig bergtok oss. Det føltes som å være på rett sted til rett tid – og så var vi bare halvveis ut i dagen!

Denne utsikta er til å leve med. Isen lå et par centimeter tykk på vannet, selv om det ser åpent ut.

Utsikta fra hyttevinduet kan ingen si noe på. Fra dette vannet henter vi vann på en tjueliters plastdunk til å ha til drikke og matlaging inne på hytta – og til oppvask og annen vask når det står på planen. Det lå et lite islag, kanskje to centimeter tykt, over det meste av vannet. Ikke verre enn at vi fikk hull på den for å hente det vannet vi trengte. Heldigvis.

Kveite, potet og tilbehør fra Frydelund. Ingen klaget på bevertninga!

Vi hadde avtalt at jeg skulle stå for middag den ene dagen, turfølget skulle stå for frokost neste dag. Middagen ble kveite fra Rødøya, potet fra en lokal bonde og øl fra Drammen. Det var vanvittig godt, og jammen ble det ikke mat nok til både oss tobeinte og til han firbeinte. Han var ganske fornøyd da han kunne meske seg i de kveitefilétene som ble til overs da vi var ferdige, han pelskledte. Nevnte jeg god stemning?

Kaffe med nogo attåt. Strikking. Stearinlys. Og utenfor bildet: En radio med fin musikk. Lykke.

«Det føles som om det er kveld, men det er det jo ikke» sa turfølget da middagen var overstått. Og det stemte. Det var mørkt, vi var småtrøtte og vi kunne lagt oss med en gang. Men klokka var bare sju, og det var mange timer igjen av dagen. De ble tilbrakt med musikk på batteridrevet dab-radio, strikking, og kaffe med nogo attåt – blant annet. Flaks at jeg ikke blir liggende søvnløs av å drikke kaffe, for det var noen kopper som gikk ned i løpet av kvelden.

Multitasking på frokostbordet – noen lager arme riddere, andre skriver i hytteboka.

Jeg har et nærmest ikke-eksisterende forhold til arme riddere. Jeg husker å ha laget det på skolekjøkkenet da jeg gikk ungdomsskolen, tror jeg, men siden? Næh. Vi hadde aldri noen tradisjon for det hjemme, og jeg har ikke plukket det opp på egen hånd i voksen alder heller. Av en eller annen merkelig grunn. Denne morgenen var det helt genialt å  få servert aldeles ‘ferske’ arme riddere, stekt der og da på steikepanne over primusen. Med hvert vårt syltetøy fikk vi begge det vi helst ville ha – og krefter til turen tilbake, sånn etterhvert.

Hytteboka forteller om andre gjester som også har lagt sin elsk på den lille perlen vi befant oss på denne helga. Det er ikke så vanskelig å forstå. Jeg har allerede planlagt minst ett fremtidig besøk hit, et besøk der jeg skal vise hytta og omgivelsene frem til en gjest som kommer særdeles langveisfra. Jeg tror ikke hun vil bli skuffet.

Det beste av alt? Det er det jeg ikke har bilde av. Da jeg på kvelden skulle en siste tur ut på do før jeg la meg for natta, var himmelen klar og full av grønt, hvitt og lilla lys. Nordlyset herjet over himmelen, sterkt her, svakt der, men allestedsnærværende og i konstant endring. Det var vanskelig å gå inn igjen. Det innrømmer jeg glatt. Det blir – forhåpentligvis – neppe lenge til neste gang. Heldigvis.

Reklamer

Kari Bremnes i Stormen konserthus

Hun kom, hun så, hun vant. Ingen var overrasket, og etter ekstranumrene fikk hun og bandet stående og langvarig applaus. Så enkelt kan det sies.

Kari Bremnes og bandet gjorde en strålende jobb i Stormen!

Men jeg har lyst til å si litt mer. Kari fremførte låter fra hele sin karriére. Fra den relativt tidlige Cohen-plata (Cohen på norsk, med flere norske artister, i 1993) til en låt hun skrev til faren, som døde i mars i år. En låt fra Svarta Bjørn var med (Sangen om fyret ved Tornehamn), ‘Skrik’ med tekst av Edvart Munch var med – og jeg hoppet nesten i setet av glede over at hun også tok med ‘På kanten av et liv’; en låt om Dagny Juel, ei norsk kvinne som endte sitt liv da hun ble drept i Tbilisi. Jeg har bodd der, jeg har vært på grava hennes, det er på sett og vis litt ‘min’ sang.

Det var mange, mange flere låter som ble fremført – konserten var lang, og jeg skulle ønske at den aldri slutta. (Men det måtte den, for det skulle være ekstrakonsert etterpå fordi hun er så poppis!) Kari Bremnes har så mange sterke låter, så mange favoritter, at det er umulig at alle får høre sin favorittlåt. Men det gikk et mykt sukk og taust ‘yesss’ gjennom salen da hun etter en nydelig intro med tributt til broder Ole fremførte ‘E du nord’.

Klart vi e. Vi og du, Kari. Vi og du. Det sku bære mangle.

 

Analoge kvelder

Te, dagbok og ei god penn.

Det hender jeg klarer å få meg en analog kveld. En kveld der jeg hører på radioen og drikker te mens jeg skriver dagbok, eller skriver kort, eller skriver brev, eller kanskje leser litt i ei god bok. Av en eller annen grunn varer sånne kvelder mye lengre enn de kveldene hvor jeg sitter med laptop i fanget og ser en film eller runder internett. Denne boka er snart utskrevet; ei ny ligger klar og venter. På bordet står ei skål med sesongens første klementiner.

Noen skal få brev. Noen skal få kort. Te-lageret minker, akkurat som planlagt. Det skal det gjøre hele denne måneden, for mot slutten av måneden skal jeg ut på tur i godt selskap til en by hvor det er umulig å ikke kjøpe nye te-sorter. Jeg gleder meg allerede.

Småsei fra Saltstraumen

Det viser seg å være fullt mulig å ha en luksusmiddag på en helt vanlig mandag, en rett mange ville betalt dyrt for å få. Småsei fra Saltstraumen. Potet fra lokal Salten-bonde. Hjemmelaget urtesmør, smeltet og helt over poteten. Alt tilberedt på mitt eget kjøkken. Verre var det ikke.

Gourmetmiddag på mandag

Som du ser, var jeg nesten i ferd med å begynne å spise før jeg kom på å knipse bilde. Da jeg tok bilde, falt det meg også inn at jeg hadde glemt rømme, så en kladd rømme havnet også på tallerkenen før jeg spiste.

Det beste av alt? Det var å si til seg selv det jeg også ville sagt om jeg hadde rester: «Bare spis til du sprekker; det finnes mer av alt!»

Mat på høstturene: Fylte piroger

Jeg er glad i å nyte mat når jeg er underveis på tur, i alle fall hvis turen varer litt mer enn noen timer. Ofte er det godt å lage seg noe på primus, men det er ikke alltid jeg gjør det heller. Noen ganger er det greit å bare ha med seg noe som smaker godt og er nærmest spiseklart rett ut av sekken – som disse pirogene:

Hvetedeig-pirog fylt med pølse, paprika, løk og hvitløk i en tykk tomatsaus.

Tidligere har jeg gjerne laget pizzapiroger, der hovedelementet i fyllet var stekt kjøttdeig. Denne gangen laget jeg pølsebaserte piroger, noe som viste seg å være lurt blant annet fordi det er godt med det saltet som er i pølsene.

Jeg er sogar litt stolt av at jeg klarte å ikke spise opp alle sammen, men heller frøs ned de langt fleste av dem. Etterhvert som jeg skal på tur utover senhøsten og vinteren – hvis de varer så lenge – er det bare å ta med seg x antall slike i sekken når jeg går. De kan enten tines på forhånd, eller de kan varmes med å pakkes inn i alufolie og legges nær varmen av et bål, eller varmes forsiktig i ei stekepanne over primus, om man vil. Mulighetene er mange.

Blås i været

Etter et par hektiske uker var det godt å kunne dra på hyttetur med unger og hunder i helga. To unger og en ekstra hund i forvaring var perfekt selskap.

Noen har grusa stien over myra. Og jeg er takknemlig for tørre sko når vi kommer frem.

Vi startet med å ta bussen til ytterkanten av byen, for så å følge skogsveier og stier frem til hytta hvor vi skulle ha tilhold. Guttene hadde ganske fulle sekker, men det lot ikke til å være noe problem. Sammen med hundene var de både glade og forventningsfulle mens vi la kilometrene bak oss og inntok Bodømarka. De har alle vært med på denne hytta før, men det gjorde ikke gleden mindre. Snarere tvert om.

To glade huskyer fikk masse, masse tur i helga

Lørdag dro vi på dagsbesøk til ei lita koie som ligger litt utenfor allfarvei i marka. Det er mest oppoverbakker på vei dit, og jeg var litt spent på hvordan guttene skulle ta det. Selv fikk jeg drahjelp fra de to hundene. Guttene delte på å bære en sekk med det aller nødvendigste vi hadde med for å lage lunsj på koia. Vi tok turen i et tempo som passet hundesnutene og gutteføttene, og oppoverbakkene viste seg å ikke være noe problem i det hele tatt. Flaks.

Regn ute. Pannekaker inne. Og guttene bada, været til tross.

Koia er bittelita. Ei køyeseng, et bord, tre krakker og en vedovn i hjørnet. Mer er det egentlig ikke plass til. Vi laget pannekaker og koste oss med kortspill mens det hamret på taket; regnet tok ikke pause mens vi var der. Men temperaturen var ikke så ille, og guttene valgte sogar å bade i det lille vannet like ved! Da var jeg imponert. De badet i nettoen og ‘tørket seg’ bare ved å ta på seg ulltøy og resten av klærne da de kom inn igjen. Funka som bare det.

Høst på bakken

«Æ trur ho Nova har fjerta igjen!» utbrøt en av guttene. Men det var ikke hunden sin skyld. Det både han og vi kjente i nesene våre var simpelthen duften av høst; av blad som faller ned og råtner på bakken, av myr som er så stenket i vann at det stedvis var overvann, av trerøtter som har falt i en eller annen storm og brukket tvert av – og av en og annen hestebæsj og elgbæsj som lå der og langsomt ble brutt ned. Noen blader var fortsatt grønne, andre hadde gulna. Mange hadde blitt brune og ramlet av trærne uten å ha vært innom tørr-og-svosjelyd-fasen. Litt trist, men sånn ble høsten dette året.

Vi er heldige som har SÅ mange skogsveier og stier å velge blant!

Det deilige med å gå tur i dette området, er at man ikke nødvendigvis trenger å bli våt på beina. Det finnes et utall skogsveier og gode stier å velge mellom, og mange av dem er relativt lite trafikkert. Det gjorde at vi slapp å gå på stier og i lyng og gress som ville gjort både føtter og buksebein våte. I stedet var vi heldige å få oppholdsvær store deler av tida mens vi var ute, for så å se det pøse ned da vi kom oss innomhus. For guttene var det litt spennende å hele tida oppdage og utforske nye ting og steder; de kjente seg ikke igjen og lot seg stadig begeistre av steder og ting vi kom forbi underveis.

Mosegrodd nedfallsgran

Etter to intense uker var det godt å koble fullstendig av et par dager. Med dårlig nettdekning ble det lite surfing og mye analogt samvær, og det gjorde godt for både meg og guttene. Da søndagskvelden kom og alle var vel hjemme hos seg selv igjen, tror jeg det var flere enn meg som hadde fått ladet batteriene skikkelig.

Bortsett fra hundene. De slokna, i hvert sitt hjem, mette på duft- og synsinntrykk, og med  et par mil i beina de siste par døgnene.

Gikk på en smell

Tok lunsjpausen på biblioteket her om dagen. Det straffet seg.

Impulslåning

Jeg kom ut igjen med to ekstra bøker i veska mi, begge lånt på impuls. Vetle Lid Larssens bok har jeg tenkt at jeg må lese ‘en dag’, den andre har jeg aldri hørt om. Men når baksida forteller at Jamil Ahmad debuterte i en alder av 78 år  […] kunne jeg ikke la boka stå uberørt på hylla. Det jeg har lest så langt, har berørt meg.

Høst, pøsregn, te og ei god bok. Jeg tror oktober kan bli fin.