Palmefredag

Dette gjør meg fortsatt latterlig glad.

Joggesko på barmarksføre!

Jeg har sluttet å telle antall dager med joggesko nå. Til gjengjeld går jeg i joggesko også når et lett dryss av haglkuler ligger på bakken om morgenen. Det ER vår, det er joggeskoføre i byen, og om noen timer er det påskeferie.

Jeg og den firbeinte skal reise nordover etter at morgendagens bryllup er overstått. Jeg har black chai i koppen som er dekorert med masse røde marimekkoblomster, og om bare noen timer går jeg fra kontoret. Yndlingskaffebaren min gjenåpner i dag etter 11 dager med oppussings-stengt.

Det er bare ett ord som passer: HURRA!

Reklamer

Du vet det er vår når…

…det plutselig er folk overalt der du tidligere ofte var alene. Fakta. Når det er vinter, er det mange som ikke går tur, i alle fall ikke ute i naturen på steder hvor det for eksempel ikke er brøyta eller tråkka fra før. Når jeg går med hunden, er det enkelte steder man sjelden eller aldri møter folk vinterstid, eller kanskje møter man bare de som er spesielt i interessert i stedet og forholdene. Men når det blir vår? Da kommer de ut. Da er de overalt. Og det er egentlig skikkelig fint.

Vi var langt fra de eneste i fjæra denne dagen

Denne ettermiddagen var vi fire stykker (og en hund) som gikk tur sammen, og det var aldeles nydelig. Sola varma i fjeset, vi kom litt i le av den verste østavinden (finvær her = østavind) og det var fint å gå både på bergene og på stien, som lå litt lenger opp. Vi gikk oss til den hemmelige stranda som folk ikke vet om hvis de ikke er herfra, men som båtfolk tidvis finner.

På stranda møtte vi – naturligvis – folk; turfolk som faktisk hadde med seg en stor plastsekk og plukka søppel når de først var her. Det hadde jeg sansen for, og neste gang jeg er ute på lignende tur skal jeg gjøre det samme. Og hunden? Han var strålende fornøyd med alle duftene fjæra hadde å by på, og med at den fine flokken med folk var på tur sammen med ham.

Gjennom skogen for å komme til fjæra – og tilbake igjen.

For å komme dit vi ville, måtte vi gjennom skogen først. Stien tok oss til fjæra gjennom bjørkeskog og et og annet granholt. Her i strøket er det gjerne sånn, bjørka og furua starter tidvis nesten i fjæresteinene og strekker seg oppover og innover landet. Stien var av den sorten jeg liker;  godt nok brukt til å være relativt tydelig å følge, lite nok brukt til å verken være stor eller slite ned terrenget. Perfekt. At den også lot til å være hyppig brukt av elgen enkelte steder, var en ekstra bonus for den firbeinte.

Klar for lunsj i vinterhagen

Vi tok ikke mat med oss ut på tur, men valgte å heller spise da vi kom tilbake. I en nybygd vinterhage tilhørende låven til et nordlandshus som ble bygd i 1865 kunne vi benke oss til med hjemmebakte grove rundstykker og deilig pålegg, kaffe og te. Det var helt perfekt.  Noen ganger vil man at tiden skal stoppe opp, sånn at øyeblikket varer lengst mulig. Dette var en av de dagene.

Ta mæ te havet

Havet. Det er noe med havet. Jeg er vokst opp ved havet, og det er noe med havet som jeg ikke kan forklare, noe som går helt til sjela på meg og bare treffer helt innerst inne, på en god måte. Uansett vær, uansett årstid, uansett omgivelser. Havet, helst nordaførr. Jeg blir aldri lei.

Supert selskap på et av mine yndlingssteder

En sen ettermiddag for ikke lenge siden var jeg ved havet i godt selskap. Jeg, hunden, vorsteh-tispa Hedvig og eieren hennes var på ei lang, fin og langgrunn strand ved fjære sjø, og det var helt magisk. Ja, det var litt vind (det er ofte det her), men sola varmet og vi hadde tid til å sette oss litt ned et sted og gjøre absolutt ingenting annet enn å ta inn omgivelsene med alle sanser. Det gjorde godt for både to- og firbeinte.

Hedvig, 12 uker gammel vorsteh-tispe

Denne stranda var ei av de første strendene hunden min var på da han var valp, og nå fikk han være med på en av Hedvigs første turer hit også. Her er tang, her er skjell, her er tidvis strandede glassmanter, her er krabberester og taurester og whatnot. Mye å snuse på, leke med og bite i for en liten valp med kløe i tennene. Og når det blir varmere i været vannet, har jeg store ambisjoner om å dra tilbake og vasse litt i fjæra med i alle fall én av hundene. Tipper valpen henger seg på da. Hun er helt klart eventyrlysten!

En bit bjørkestamme med greiner vekker assosiasjoner en solfylt ettermiddag ved fjære sjø

Denne ettermiddagen var det fjære sjø da vi var i fjæra, så vannkanten var nærmere 100 meter lenger ut enn den ville vært om det var flo. Men det luktet fortsatt hav, luktet fortsatt saltvann, luktet fortsatt tang og alt annet der nede. Jeg nyter det. Vi fant oss en plankebit og satte oss ned, ansiktet rett mot sola i vest, mot havet. Det føltes som å få ‘gratis’ brunfarge mens vi satt der og filosoferte om alt mellom himmel og jord. Det var ikke så viktig hva vi sa, egentlig. Det viktige var at vi var, simpelthen.

To av fire hester som bor rett ved stranda

Ikke langt fra fjæra er ei inhegning med litt skog og litt åker hvor det bor fire hester. De er vanvittig fine. Tre av dem er islandshester, tror jeg, den fjerde er denne på bildet. Den er av en helt særegen rase og det finnes ikke så mange av den i Norge, men jeg klarer ikke for bare mitt liv å huske hva rasen heter.  Note to self: Må sjekke med venninna mi hva det var rasen het igjen. Men se på den – er den ikke nydelig? Jeg syns han er fantastisk flott.

Og heldig, som bor sånn til at han kan se og lukte havet hele sommeren.

Bok: Du er så lys

Coveret til ‘Du er så lys’ av Tore Renberg.

Altså. Det finnes bøker, og så finnes det BØKER. Denne er av den sistnevnte typen. Det er ei bok jeg tok med meg fra venteromsbiblioteket på Sandhornøya og tenkte at jeg skulle lese litt etter litt. Kapitlene var ikke så lange, sidene var ikke alltid så fulle – god plan, tenkte jeg. Jeg kunne ikke ha tatt mer feil.

Jeg slukte boka på to ettermiddager og kvelder. Og det er bare fordi den første kvelden var litt kort. Hadde jeg begynt litt tidligere på dagen, ville jeg slukt hele boka i et jafs før jeg krøp til køys.

Boka skrives i jeg-stemme av Jørgen, en relativt vanlig familiemann som elsker fotball og kona, som har noen kilo for mye, som føler at han kommer litt til kort sammenligned med naboen Steinar, som sammen med kona og sønnen flytter inn i nabohuset til Jørgen helt i begynnelsen av boka. Det er noe med Steinar, som vi etterhvert oppdager. Gjennom mesteparten av boka vet vi ikke helt hva, men det er noe som skurrer med ham og sakte bygger det seg opp en nesten uhyggelig og surrealistisk undertone av noe man ikke kan sette ord på, selv i ei bok. Mange små ting utgjør et hele som man ikke helt får grep om, men som man samtidig ikke kan overse.

Mot slutten av boka skjer det noe. Hendelsen får et etterspill som plutselig (og samtidig langsomt) kaster et annet lys over hele den forutgående historien.

Det er godt gjort i mine øyne. Det kan sikkert diskuteres om vendepunktet kommer på feil sted, om det burde ha kommet senere, men for meg funka det veldig bra sånn som dramaturgien i boka er nå. Jeg liker at den gir rom for ettertanke og refleksjon, at man ikke bare stiller spørsmål ved personene i boka, men også om seg selv, sine antakelser og sin egen … verdensoppfatning, kanskje, sin egen måte å se verden og folk rundt seg på?

Nå skal boka snart ut på tur igjen, så den får glede enda flere enn meg. Jeg vet noen som vil bli glad for å få den i posten.

Følte meg nesten utro

Det er sant. Jeg følte meg nesten utro da jeg var på kafé Hjerterommet i helga. Hjerterommet ligger på Nordland kultursenter i Bodø, et forhenværende gårdsbruk som for mange år siden var landbruksskole. Vi var der fordi det var gjenbruksmarked på låven. Der det tidligere var bås på bås med kyr, var det nå en rekke utstillere med ymse produkter – alt fra håndverk til papirsaker til klær til pyntegjenstander. Det var mye å se på, og mye å la seg friste av.

Skrekkelig god kakao med generøs mengde krem på toppen

Etter en runde på markedet og litt handling (hos Ingrid Oline, så klart) havnet vi på cafeen inne i hovedhuset. Der ble jeg påspandert en aldeles nydelig kopp varm kakao toppet med krem. Det var så godt, så inn i marghampen godt. Jeg følte meg nesten utro mot stamstedet mitt fordi jeg koste meg så mye, men bare nesten.  Ute var det i ferd med å bli hustrig og kaldt. Inne var det lunt og varmt, og ikke minst: veldig, veldig hyggelig.

Kunst til salgs på kafé Hjerterommet

På hjerterommet er alle bordene og nesten alle stolene forskjellig. Alt er gjenbruk, tror jeg.  Det er plass til en hel del folk i de gamle stuene,  og ingen sitter på like bord eller stoler.  Mat, drikke, omgivelser og selskapet var upåklagelig.

Jeg har innsett at jeg må dra dit oftere enn jeg har gjort til nå.

Gleden ved utekontor

Verdens beste utekontor

Deler av arbeidstida mi tilbringer jeg på utekontor, altså på et sted borte hjemmefra og utenom mitt ‘vanlige’ kontor. Det aller beste jeg vet, er å ha utekontor på min yndlingskaffebar her i byen. Der møter jeg kjentfolk, der får jeg impulser fra folk som kommer og går, der er det bra internett, der har de god kakao og gode kanelsnurrer, og der er det god stemning. Best av alt; jeg kan komme dit og sitte i timesvis og er like velkommen hele tida.

Samtidig er det ikke noe problem å faktisk jobbe derfra. Telefoner er greit så lenge man ikke er veldig høylydt, pc’en får både strøm og wifi, der er akkurat passe privatliv, og jeg får faktisk konsentrert meg og gjort noe mens jeg sitter der; jeg soser ikke bort tida. Det er helt perfekt.

Aida Aura forlater Bodø en onsdagskveld.

Et prosjekt jeg har jobba et par måneder for å få realisert kom endelig ’til verden’ denne uka. Det har vært mye arbeid og frem og tilbake for å lande alle detaljer, og timelønna mi er ikke verdt å nevne, ikke denne gangen. På sikt kan det bli annerledes.  Men det er vanvittig tilfredsstillende når man får det til og ser at det blir en suksess, at produktet blir godt mottatt alle vegne og når kunden er fornøyd.

Da kan man etterhvert også ta helg med god samvittighet.

Når hverdagen har pels

…er livet slett ikke verst. Jeg er hjemme igjen, og selv om jeg har lagt hundeløpet bak meg, er det fortsatt mye pels i hverdagen. Det gjør godt for sjela.

Hedvig, 9 uker gammel vorsteh-valp.

En av de første dagene jeg var tilbake, var det sosialisering av en liten tispevalp som sto på plakaten. Ni uker gamle Hedvig bor på landet og har aldri vært i byen før. Derfor tok eieren henne med til byen for å dra på tur med meg og hunden min. Det skulle vise seg å bli veldig, veldig fint. Den lille frøkena var ikke redd trafikk, støy, folk eller mange andre inntrykk, og hun lærte seg raskt at det er mye å snuse på og at det alltid lønner seg å gå fremover.

Jeg har så sansen for hundeeiere som er flinke til å tenke taktisk og lurt med valpene sine. Venne dem til folk, til inntrykk, til lyder, til ulike underlag og miljøer, sånn at de senere blir flinke til å håndtere det og ikke lar seg stresse av alt mulig. Jeg gjorde det samme med min hund da han var valp, og det har jeg høstet fruktene av i alle år senere. Jeg tror Hedvig kommer til å klare seg fint, hun også.

Innerst i gapahuken

En småhustrig senvinter-tidlig-vår-kveld blir langt finere når man tilbringer den på godt vis. For eksempel kan man ta med hunden og gå en tur i fjæra, og etterhvert gi seg til å grille ved en gapahuk sammen med andre fine mennesker og dyr. Jeg var egentlig ikke så sulten, riktignok, men bare det å være der – være sammen, være ute, være med fine folk – gjorde dagen langt mer minneverdig enn den ellers ville ha vært.

Jeg gleder meg stort over at joggesko- og barmarkssesongen er i gang. Vinteren har ikke helt sluppet taket enda, men det går rette veien. Det har jeg tenkt å utnytte så godt jeg kan.