Varm og lun løksuppe

Med vinteren og kulda kom også behovet for lune middager som varmer mye lenger enn bare den tida jeg sitter ved bordet og spiser. Og jeg har funnet en ny favoritt; løksuppe! Fransk løksuppe, for å være presis.

I starten fulgte jeg oppskrifter jeg fant online for å lage fransk løksuppe, men i dag lager jeg det uten oppskrift og på slump. Det går som regel bra. Litt buljong (terning+vann), litt timian, en løk per person, litt hvitløksfedd, ei brødskive eller to og hvit ost på toppen. Det er helt magisk. Jeg koser meg med duftene når jeg pusler på kjøkkenet, jeg nyter maten når den står på bordet, og imellom der rekker jeg å gjøre oppvasken (mens suppa står i ovnen og gratinerer) sånn at benken er rydda og fin når jeg setter meg ned for å spise. Det er simpelthen en rett jeg bare MÅ elske. Og det hjelper at jeg er glad i både løk og hvitløk. På et eller annet vis er det noe som bare stemmer med denne middagsretten.

Neste prosjekt blir å bake egne hvitløksbrød man kan ha ved siden av; brød som  er halvstekt (?) og kan varmes i ovnen sammen med suppa når den gratinerer. Jeg gleder meg allerede til eksperimenteringa.

Reklamer

Så kom vinteren

Store, hvite filler i varm huskypels

I går gikk vi tur i et landskap som var delvis hvitt; akkurat nok snø til at landskapet ser hvitt ut på avstand, men ikke nok til å dekke gresstustene i hagen min.

Så kom natta, og det ble morgen neste dag.  Da var plutselig landskapet hvitt – ordentlig hvitt! Gresstustene var forlengst skjult, biltakene i nabolaget var et par desimeter høyere enn normalt, brøytebilen hadde laget en liten skavl foran innkjørselen og i det hele tatt. Vinteren er her!

Morgenturen med hunden ble unnagjort i snø til et lite stykke oppover leggen, og vi storkoste oss begge to. Da jeg kom hjem, festa jeg hunden i langt bånd i hagen mens jeg måket hele oppkjørselen for snø. Så gikk jeg inn, spiste frokost og gjorde meg klar for ny tur ut – bare for å oppdage at måkinga nesten hadde vært forgjeves, for det hadde falt masse snø. Igjen. Og på kort tid. Lykken var stor hos både to- og firbeinte i dag. Vi liker vinter og snø.

Det beste av alt? Det skal vare.

Når virketrangen kommer

Jeg vet ikke hvor det kom fra, for det var verken en tanke eller et nyttårsforsett. Men da det nye året kom, ble jeg overfalt av en enorm virketrang som viste seg i et behov for å ferdigstille en drøss halvferdige strikkeprosjekter jeg har hatt liggende. Noen er fra 2018, andre er enda eldre. Jeg har ikke tenkt så mye på dem, for det har alltid vært noe jeg har gjort ferdig. Men da jeg begynte å plukke dem fram, det ene etter det andre, var det plutselig en drøss prosjekter som bare mangla litt for å bli ferdig – og jeg kjente trang til å gjøre nettopp det.

Et utvalg strikkeprosjekter fra de første nyttårsdagene

Noen av prosjektene måtte strikkes ferdig og var kanskje bare halvgjort. Andre var ferdig strikka, og ‘jobben’ besto i å feste tråder, sy i knapper og den slags. Og noen var et sted imellom der. Nå er alle de du ser på kollasjen over her ferdige.

Det er mye ubevisst dårlig samvittighet jeg har kvittet meg med de første dagene dette nye året. Det er fortsatt 2-3 prosjekter som ligger i kurven og må avsluttes, men de kommer til å bli ferdige, de også. Jeg har også unnet meg å begynne på et helt nytt prosjekt; en babybody i mønster fra Klompelompe, størrelse nyfødt. Den er snart ferdig.

Såh. Jeg vet ikke hvor den intense virketrangen kom fra, men jeg er glad den dukket opp. Skulle det vare, er det hyggelig. Gjør den ikke det, har den uansett gitt gode resultater så lenge den varte.

Ikke-forsettet som ble en vane

Jeg har ikke nyttårsforsetter. Det har jeg sagt før. Jeg har ikke forsetter, men jeg liker å lage litt planer og målsetninger år for år. I fjor var et målene at jeg hver eneste uke gjennom hele året skulle sette av en ettermiddag/kveld (etter arbeidstid) til å gjøre ingenting, eller til å gjøre hva som helst jeg måtte ha lyst til uten at det var planlagt på forhånd. Det var en slags forebyggende tanke bak det, for jeg visste av erfaring at jeg ellers lett engasjerer meg så mye at jeg plutselig har litt for lite fritid innimellom. Med en planlagt ingenting-dag i uka ville jeg ha tid til nettopp det; til ingenting, til å roe ned, til å gjøre noe basert på overskudd og lyst akkurat der og da.

Jeg trenger kanskje ikke å si at det funka kjempebra? Jeg klarte å gjennomføre det nesten hele året, og effekten var merkbar, særlig sent på høsten og i tida før jul. Så i år har jeg tenkt å fortsette med akkurat det samme.

Te fra Perch’s og kopp fra Mummi. Alt jeg trenger!

Ofte innebærer en sånn ettermiddag og kveld en kopp te eller flere. Te og ei bok. Te og strikking. Te mens jeg ser en film. Te mens jeg prater med noen jeg er glad i. Te og scones sammen med en impulsgjest. For eksempel.

Jeg markerer disse «egen-dagene» i kalenderen min etterhvert som de skrider frem, ofte med et lite notat om hva jeg brukte tida på. Noe av det fineste mot slutten av året er å se tilbake på dem, uke for uke, og minnes alle de fine tingene jeg fikk plass til i hverdagene – alt jeg ble glad for å rekke uten stress, alle de fine møtene som jeg fikk rom for i livet fordi jeg ikke skulle noe annet. Jeg gleder meg til det – men det er lenge til. Først skal jeg leve dem.

Jeg gleder meg til dét også.

Leseåret 2019

Bokårene mine er ikke som kalenderen. Et bokår starter på julaften og slutter neste jul – for det er ofte julaften jeg får opptil flere nye bøker. I 2018 leste jeg alt for få bøker, både i forhold til ambisjonene og i forhold til målsetninga jeg satte meg.  Jeg kan ikke gjøre noe med året som har gått, men jeg skal ta grep i forhold til året som kommer.

I 2019 skal jeg lese langt flere bøker. Ei fikk jeg til jul (og har fullført i romjula), et par har jeg lånt (og lest ferdig) som e-bok fra biblioteket, og nærmere 20 bøker står i bokhyllene mine og er halvlest. De skal jeg lese ferdig i år. Og så skal jeg lese nye bøker, så klart, bøker jeg ikke har begynt på – og helt sikkert bøker jeg ikke har hørt om enda.

imag3953

De fem øverste på leselista mi nå. Pluss at jeg har ei på ebok-appen…

Tove Ditlevsen-boka som jeg kjøpte i København står langt opp på lista. Det samme gjør ei bok av Coetzee (Sommer) og ei av Kamel Daoud, som jeg tilfeldigvis kom over på biblioteket. Da jeg var i barndomshjemmet i jula, fant jeg også et par bøker jeg tok med meg ned hit fordi jeg ikke kan huske å ha lest dem. Isaac Singer, blant annet.

Det er ikke et forsett, det er en plan. Og jeg har tenkt å fullføre.

Ikke så verst

Du begynte bra, 2019. Å varte opp med delvis klarvær etter flere dager med uvær var et sjakktrekk.

Første januar på moloen, med utsikt mot vest.

Sammen med kiwien – en gjest fra New Zealand – tok jeg og hunden en lang runde gjennom byen. Gjesten fikk både ordinær Bodøguiding med historie, samfunnsliv og sånt, samt en runde med streetart-omvisning innimellom. Vi har mye bra her i byen av denslags!

Og akkurat som jeg forventa, elska hun å være ute på moloen. Vinden blåste om ørene på oss så vi tidvis slet med å holde oss oppreist. Det var bitkaldt, men vi var godt kledd og motivert for både vær og vind. «Dette er jeg vant til fra Wellington. Nå føler jeg meg hjemme!» sa hun.

Det var den første dagen.

Den andre dagen i januar ble ikke så verst, den heller. På vei hjem fra jobb fikk jeg melding fra ei venninne om at hun hadde vært forbi hos meg og satt igjen noe. Åja, tenkte jeg, kanskje ei flaske vin eller noe – det er hyggelig gjort.

Jeg kunne ikke tatt mer feil. Da jeg kom hjem, fant jeg en gavepakke med sørlandschips, sjokolade, julete, julebrus, julehefte (tegneserie), tre sorter hundesnop og whatnot. Jeg ble helt overveldet og måtte selvfølgelig ringe og takke. Du kan jo gjette på hva jeg spiste utover ettermiddagen.

Jeg venter i spenning på hva resten av året bringer når det har begynt så godt.

Velkommen 2019!

Hei, 2019. Velkommen hit! Jeg har gledet meg til å hilse på deg. Jeg har planlagt deg, på sett og vis, men vet også at livet alltid byr på mer og andre ting enn de man planlegger. Uansett. Jeg vet du skal ta meg til steder og folk i inn- og utland, du vil by på opplevelser og erfaringer som jeg i dag ikke kan forestille meg – og jeg håper du byr på ting som gjør meg glad og gjør at det stadig fortsetter å være verdt å stå opp hver morgen.

En turkompis av de sjeldne, en høyt verdsatt mann!

Jeg håper du byr på mange turer til Heggmoen og andre steder; steder hvor jeg og hunden og andre folk og hunder kan vandre i vakkert landskap, fryde oss over lyset som alltid skifter, nyte stillheten og naturen, ha det fint sammen med det turselskapet vi til enhver tid måtte ha. At naturen kan fortsette å være ei ramme rundt det hverdagslivet jeg valgte meg den gangen jeg for snart et tiår siden flytta hit. Jeg har aldri angret et sekund og ville ikke bytta det bort for noe.

To glade hunder, et fjell, et vann – og et lys som skifter fortere enn man rekker å si ‘poff’!

Jeg håper du fortsetter å la meg og vennene mine vokse sammen, 2019. At vi kan prate med hverandre om alle ting, at vi kan dele opplevelser, erfaringer og hendelser. At vi kan bære over med hverandre og tilgi når det trengs, at vi kan snakke sant til hverandre selv om det kanskje gjør vondt noen ganger.  At vi aldri slutter å le med hverandre, ikke av hverandre. Jeg håper du lar oss både svette og hvile sammen i 2019, at vennskapene og relasjonene rundt meg fortsatt skal få romme alle mulige nyanser. Og jeg håper at du bringer noen nye, noe nytt, noe jeg ikke kan forutse eller forestille meg i dag. At du er verdt å vente på.

Høydepunktet på tur, selv for meg som ikke drikker kaffe!

2019, kom med det – jeg er klar!