Så var vi der igjen

Det er ikke alltid bloggen henger med på det jeg tenker at den skal henge med på. Bilder forblir upublisert, tekster forblir ukrevne når hverdagene tetter seg til og nærmest flyter over i hverandre. Jeg klager ikke, for jeg gjør mange ting jeg er glad i og rekker over mye av alt jeg har lyst til. Men det hender oftere at jeg tenker på bloggen enn at jeg faktisk gjør noe her. Jeg velger å tro at det er en overgangsfase.

Hunden krøller seg i godtstolen min.
Hunden krøller seg i godtstolen min.

Status nå er imidlertid at jeg hopper ut av hverdagsbobla for ei stund. Jeg forlater kontoret, forlater hunden, forlater hverdagslivet og byen jeg elsker. For jeg skal nordover. Jeg skal til Alta, som alltid i mars. Jeg skal jobbe med Finnmarksløpet og møte igjen gode kolleger, de folkene som er ‘gjengen min’ noen intense dager på starten av våren hvert eneste år. Folkene som ser meg til alle døgnets tider, som kjenner mine vaner og uvaner når jeg er borte hjemmefra, folkene som er ‘mine’ selv om vi tidvis knapt snakkes gjennom resten av året. Mine kara. (Av begge kjønn.) Så får det heller være at jeg blant mer enn 1.000 hunder kommer til å savne denne ene mest av alt.

Solnedgang i Bodøsjøen. Iskaldt, men uendelig vakkert.
Solnedgang i Bodøsjøen. Iskaldt, men uendelig vakkert.

Fra å gå kilometervis hver eneste dag, kommer radiusen i stor grad til å dreie seg om de to hundre meterne mellom stedet der jeg skal bo og stedet der jeg skal jobbe. De meterne kommer jeg til å tilbakelegge opptil flere ganger for dag, til alle døgnets tider. Havet vil være et stykke unna, men fjellene ser jeg i det fjerne. Fjellene som 126 hundespann med nærmere 1.200 hunder i skal forsere på vei ut og på vei tilbake. Noen av dem kommer til å vinne heder og ære og en ATV. Andre vinner bare følelsen av å ha klart det, å ha fullført, å ha gjennomført en drøm, å ha nådd et mål. Det kan knapt måles i penger, sier de som har gjort det. Jeg beundrer hver og en av dem. Og nordlyset. Nordlyset har en tendens til å danse over himmelen så det er synlig også fra Markedsgata i Alta. Heldigvis.

Casual stil på beina når jeg forflytter meg nordover.
Casual stil på beina når jeg forflytter meg nordover.

Når man skal reise og vet at man får ventetid både her og der, foretrekker jeg å ha en høvelig komfortabel stil. Kjole og pene skoletter er bytta ut med jeans og terrengsko som klarer å holde meg høvelig stødig på vinterføre. Litt jobbing må til, men så kan jeg legge vekk laptopen og finne frem boka. I øyeblikket leser jeg «Du er ikke sann» av  Halfdan W. Freihow, ei bok kjøpt inn på boksalget hos Stormen Bibliotek. Så langt lar jeg meg underholde av snertne formuleringer og en historie med tydelig fremdrift. Jeg håper det fortsetter – og er spent på om jeg i det hele tatt får lest noe etter i morgen.

Alta, baby. Jeg kjenner det i hele kroppen, og jeg gleder meg. Finnmarksløpet – jeg er klar!

En nesten-påske-dag i byen

Dagene går i ett. Jobb, fritidsaktiviteter, forpliktelser av ymse slag. Plutselig har livet blitt slik det var da jeg bodde i Oslo for mange år siden; fullt av innhold, fine ting og fine folk. Det ene avløser det andre og jeg blir nesten paff når jeg har ei luke i timeplanen midt i uka. Men jeg sliter meg ikke ut, for jeg passer på å legge inn hvile når det trengs – og helst litt før.

Som sist helg. Jeg hadde lenge planlagt å være i byen, men gjøre ingenting den helga. Det klarte jeg å holde; da fredagen kom hadde jeg ingen forpliktelser før søndag klokka 17:00. Men å si at jeg gjorde ‘ingenting’, ville være en grov overdrivelse. Jeg fikk gjort ganske mye, men bare lystbetonte ting. Som å gå en lang tur i og rundt byen en dag, sammen med hunden, og nyte sola som såvidt har begynt å varme i fjeset.

KV Magnus Lagabøte kommer inn fra Vestfjorden.
KV Magnus Lagabøte på vei mot havn i Bodø.

Kystvaktskipet Magnus Lagabøte var ikke den eneste som søkte seg mot byen og havna denne dagen. En jevn strøm av folk og dyr søkte seg dit. Turister, fastboende, unger, gamle, lokalkjente, fremmedfolk, you name it. I en jevn og rolig strøm brer de seg utover mot enden av moloen, ser seg rundt, knipser kanskje en selfie eller tre, og tusler deretter tilbake samme veien som de kom.

Moloen er et samlingssted i byen. Men Magnus Lagabøte kom inn fra Vestfjorden. Kanskje han hadde vært på inspeksjon under Lofotfisket, som nå er godt i gang? Det skulle ikke forbause meg. Fin å se på var han i alle fall der han gled langsomt innover, forbi moloen og mot bunkringa på Burøya.

Emre ved Vågønes gård, på vei nedover Rønvikjordene.
Hunden storkoser seg på tur!

Turkompisen min fikk det beste av to verdener. Den ene dagen gikk vi en lang tur i marka og skogen, den andre dagen gikk vi en nesten like lang tur gjennom byen. På vei nedover gikk vi langs havnepromenaden helt fra hurtigrutekaia til ytterst på moloen. På vei hjem igjen var det diverse bygater som ble utforsket.

Pudler, flatter, schnauzere, papilloner, spaniels av ymse slag, blandingshunder og lundehunden Gulli – alle fikk nysgjerrige blikk fra den lille huskyen min. Noen fikk han hilse på, andre måtte han pent passere på kort eller lang avstand. Dama som hadde en løs liten terrier som pilte bort mot huskyen, kom løpende bak bøllefrøet sitt med angst i blikket. Da var det godt å kunne berolige henne med et lite «Slapp av, han er vant med småhunder.» Og jaggu klarte ikke hundene å hilse gemyttlig på hverandre å la det bli med det.

Medbrakt kakao på moloen. Fordi jeg kan.
Medbrakt kakao på moloen. Fordi jeg kan.

Ute på moloen står ei bittelita gul hytte. Der har kystlaget Salta åpen cafe på søndager. Duften av vafler når tidvis nesten helt inn til land, og kaffe og kakao kan man også kjøpe der. Selv foretrakk jeg å heller nyte medbrakt. En termos med kokende vann ga meg varm kakao mens jeg satt i solveggen og myste mot folke- og dyrelivet. Etterhvert slutta sogar dama på nabobordet å røyke mer, og da ble det riktig så fint å sitte der. Men kaldt. Sitteunderlaget var heldigvis med. Men det ble ikke mer enn én kopp kakao før vi gikk.

Det bygges i Bodø - men Per Karlsa bare ser på...
Det bygges i Bodø – men Per Karlsa bare ser på…

Bodø er en by som går mot de fleste konjunkturer for tida. Her peker pilen nesten bare oppover. Denne uka fortalte statsministeren at staten vil stille opp med penger til ny flyplass i Bodø, og prosjektet «Ny by – ny flyplass» ligger derfor an til å komme i mål innen 2025 om man skal tro planene. Bak disse husene, foran fjellet, ligger dagens flyplass med en utslitt rullebane av betong. Om ikke lenge vil hele flyplassen parallellforskyves et stykke ut i Saltenfjorden, og det gamle flyplassområdet skal utvikles til en splitterny bydel med industri, næring og boliger.

Bodø legger opp til å være en såkalt ‘smart by’, og by- og samfunnsplanleggere fra hele verden kommer til Bodø for å lære av det vi gjør og prosessen vi er inne i. Prosessen som nå er kronet med hell og kronasjer via NTP, nasjonal transportplan. Jeg bor i landets mest spennende by akkurat nå – og til sommeren skal jeg for første gang bestige fjellet bakerst i bildet; Per Karlsa-tinden. Det skal bli fint.

Skulpturlandskap Nordland sin Bodø-skulptur er sju gjennomhullede steiner som står plassert utover moloen.
Skulpturlandskapet er ikke lenger det eneste kulturinnslaget i bybildet

Tidlig på nittitallet var de sju steinene som samlet utgjør Bodøs andel av ‘Skulpturlandskap Nordland‘ et av relativt få kunstverk som var synlige i det offentlige rom. I dag er situasjonen en helt annen. Bybildet er fullt av skulpturer, av street art, av byggverk så vakre at de nærmest er et smykke i seg selv, bygninger med karakter, egenart og evnen til å begeistre og engasjere folk som ser dem. Flere gallerier har dukket opp i sentrale bystrøk, og de er til dels veldig godt besøkt. Byens kaffebarer og caféer heter for eksempel Babel, Rustikk og Melkebaren – her finner du verken Deli DeLuca eller Starbucks. Identitet. Byen har funnet sin identitet mens jeg har bodd her; jeg har sett den vokse frem og bli til. Den er en del av meg, og jeg av den.

Jeg har ingen planer om å flytte på meg. Ikke et gram av kroppen har lyst til det. Om dagene er late eller travle eller et sted midt imellom – det er HER jeg vil være.

Jeg skylder på kjærleiken

I fjor sommer  skjønte jeg at jeg i mitt stille sinn måtte ta litt farvel med ei kjær og god venninne. Hun hadde møtt Mannen I Sitt Liv, og etter innledende forhandlinger var det rimelig klart at hun kom til å flytte. Han kom fra en annen by, og pendling var ikke et alternativ. Det var fryktelig trist, sett fra et rent egoistisk ståsted, men naturligvis unnet jeg henne både kjærleiken og mannen og, forsåvidt, flyttinga.

Men så. Plutselig en dag kom jeg over et bilde av dem i opptil flere sosiale medier. De satt i en bil, gliste bredt og teksten var noe sånt som at «livet ville det annerledes og nå er vi på vei til Bodø i stedet». Det viste seg at den aktuelle mannen hadde fått seg jobb her i byen, og dermed ble det han som flyttet på seg i stedet for hun. Plutselig var hun tilbake i byen, og vennskapet kunne fortsette.

Tulipaner og chai på Rustikk i Bodø.
Tulipaner og chai på Rustikk i Bodø.

Det er forhåpentligvis ikke nødvendig å si at jeg ble glad over nyheten. Nylig kunne vi møtes på en av byens hyggelige caféer. Over en tekopp og en cookie, i nærvær av tre tulipaner, fikk vi snakket godt og lenge med hverandre og bli oppdatert på tingenes tilstand. Og enda bedre – det blir ikke like lenge til neste gang vi møtes.

Noen kommer, noen forlater, noen ganger er det jeg som forlater. Sånn er livet, sånn er det å knytte seg til venner, sånn går det når man har litt utferdstrang og livsappetitt. Derfor er det også så uendelig godt å se at det noen ganger kan være annerledes – at flytting plutselig går ‘rett’ vei, hva vennskap og kontinuitet angår. At flytting ikke bare betyr avslutning, men også kan få bety gjenoppretting av noe man trodde var i ferd med å gå tapt.

Jeg tar i alle fall imot denne muligheten med åpne armer, og er viss på at det vil vise seg å være verdt det.

Træna – Hawaii: Portretter av havfolket

Jeg har vært på utstilling – og FOR ei utstilling. Jeg ble nesten ikke mett av å se meg rundt i visningsrommet på Stormen Bibliotek, som er avsatt til utstillinga «Træna – Hawaii: Bilder av havfolket».

Noen av dagens havfolk på Træna, fotografert av Maja Atterstig.
Noen av dagens havfolk på Træna, fotografert av Maja Atterstig.

Bakgrunnen for utstillinga er som følger:
I 1925 får den da 24 år gamle Alma Sandøy på Træna en pakke. Det er et kamera fra broren, som bor på Hawaii. Alma har aldri møtt Theodor, storebroren som dro ut i verden før hun ble født. Men Kodamatic-kameraet som han sender, blir etter hvert flittig brukt av Alma på Træna. Hun bor på Træna i hele sitt 96-årige liv, gifter seg og får etterkommere. 90 år senere, i 2015, begynner Maja Atterstig å fotografere folk som bor på Træna. Hun bruker samme kamera som Alma brukte, og tar bare én eksponering per motiv – akkurat slik Alma gjorde.

På Stormen er utstillinga nydelig satt opp. Det er godt skiltet fra inngangspartiet, rommet ligger stille til og man har plass til både ettertanke, latter og forundring i lokalet. Det er lyst og høyt under taket, og det slår meg at jeg kjenner en «luftig» følelse der – helt i tråd med hvordan det oppleves å være på ei øy ute i havet, som Træna også er.

Brev og bilder fra broren Theodor på Hawaii til Alma på Træna.
Brev og bilder fra broren Theodor på Hawaii til Alma på Træna.

Hele utstillinga befinner seg i ett rom. En vegg er viet informasjon om prosjektet og i særdeleshet Alma og hennes liv. Der finner man også bilder og brev som broren Theodor sendte henne i sin tid, og eksempler på fotografering Alma gjorde da øyboerne ble tvunget til å skaffe seg bestemte ID-bevis under krigen. En annen vegg er viet et nøye gjennomtenkt potpurri av gamle og nye familieportretter rundt omkring på Træna. Alle bildene er klart identifisert og man kan lett lese til hvem og hva som er avbildet.

Gammelt og nytt om hverandre; historiene sitter tett sammen her. Også de Alma ikke mente å fokusere på.
Gammelt og nytt om hverandre; historiene sitter tett sammen her. Også de Alma ikke mente å fokusere på.

Jeg gjorde meg mange tanker og hadde flere aha-opplevelser mens jeg gikk rundt og så utstillinga. Det er sjelden man ser så mange historier fortettet på denne måten. Utvalget av bilder er nennsomt og klokt gjort, og de forteller langt mer enn hva ord kan si. Jeg hadde lokalet helt for meg selv, og stanset nesten overalt og leste hver en tekst, gransket nesten hvert eneste bilde. Det var det verdt. Ikke minst var det gøy å se på de ‘utilsiktede’ motivene i enkelte av bildene, særlig i de gamle som Alma hadde tatt. Som disse:

Katta var åpenbart ikke nevneverdig interessert i fotografen. Hva eller hvem er det den freser mot utenfor bildet? Man kan bare gjette.
Katta var åpenbart ikke nevneverdig interessert i fotografen. Hva eller hvem er det den freser mot utenfor bildet? Man kan bare gjette.
Utsnitt fra et større bilde. Hva er historien med de tre foran til høyre? Skjer det noe mellom de to jentene som åpenbart ikke fokuserer på fotografen, og har gutten som står mellom dem noe med saken å gjøre?
Utsnitt fra et større bilde. Hva er historien med de tre foran til høyre? Skjer det noe mellom de to jentene som åpenbart ikke fokuserer på fotografen, og har gutten som står mellom dem noe med saken å gjøre?
Familien pent oppstilt når eldste datter er konfirmant. Men hvem er barnet som vises gjennom glassdøra bak?
Familien pent oppstilt når eldste datter er konfirmant. Men hvem er barnet som vises gjennom glassdøra bak?

Utstillinga befinner seg i Stormen Bibliotek i Bodø frem til 7. mars, og det forundrer meg ikke om den vil havne et annet sted etter hvert. Det er gratis adgang til visningsrommet. Har du mulighet til å se den – her i Bodø eller andre steder – anbefales opplevelsen på det varmeste.

Duften av nybakt brød

Duften av nybakt brød. Lukk øynene, trekk pusten, og forestill deg at du trekker inn duften av nybakt brød. Hva rører seg i deg da?

Hos meg kommer det frem bilder av kjøkkenet hjemme under oppveksten, ofte med pappa involvert som brødbaker. Mamma bakte også brød, men det er pappa jeg husker. Pappa, som laget litt ekstra brøddeig sånn at vi kunne lage klappakaker til slutt, når brødene var ferdig stekt. Klappakaker med smør og sirup, eller – o lykke – nugatti på. Jeg blir salig bare ved tanken. Brødbakst forbinder jeg med pappa, hvetebakst med mamma. Selv om virkeligheten var langt mer blandet, når jeg tenker etter.

Hjemmebakt brød. Jeg håper det smaker like godt som det dufter!
Hjemmebakt brød. Jeg håper det smaker like godt som det dufter!

Selv har jeg en tendens til å sette deig når det er kveld. Når telefonen slutter å ringe fordi folk har lagt seg, når meldinger på ymse kanaler roer seg, når radioen er følgesvenn og tekoppen stadig fylles. Noen ganger kan det bli veldig sent, hvis jeg velger å bake ut deigen samme kveld. Natterangling og baking er intet ukjent fenomen her i huset.

Men denne uka må jeg holde meg i skinnet, for jeg har en åtteåring i min varetekt hele uka, og vel så det. Da er det best å være uthvilt på dagtid. Og under over alle under – i dag klarte jeg å sette deigen allerede på ettermiddagstid. Den hevet som en drøm i bollen, og de ferdig-elta, utrulla brødene etterheva til den store gullmedalje i formene sine før de ble satt inn i ovnen. Jeg mistenker at frokosten blir legendarisk.

Nye tulipaner, etter at den forrige buketten varte i hele 11 dager!
Nye tulipaner, etter at den forrige buketten varte i hele 11 dager!

De forrige tulipanene som jeg kjøpte hos La France Interflora hos Koch, sto i hele 11 dager. (Seks av femten, that is, jeg måtte justere buketten etter ei uke omtrent.) Derfor var det ikke vanskelig å gå innom samme butikk i dag og kjøpe nye tulipaner. Den medbrakte åtteåringen fikk velge om vi skulle ha en gylden bukett eller en i hvit-rosa-lilla-toner. Jeg trengte ikke å skjule gleden da han instinktivt gikk for gyldne farger. Buketten var sogar så omfangsrik at jeg måtte fordele den på to vaser.

Så i morgen tidlig blir det ferskt hjemmebakt brød til både frokost og matpakkene. Tulipanene – noen av dem – skal få pryde kjøkkenbordet. Guttungen vil sannsynligvis ha eplejuice, jeg går for en kopp te. Denne februaren viser seg fra sin beste side så langt. Det er ikke meg imot.

Bror din på prærien

Dagene har vært travle i det siste, og laptopen har vært en hyppig følgesvenn. Jeg hadde klart å glemme litt av denne oppi all travelheten og hverdagssurret. Men når sant skal sies, lengter jeg formelig etter å fordype meg i Edvard Hoems amerikaunivers. I helga er det derfor to ting som står på plakaten. Te. Og Bror din på prærien.

Fra "Bror din på prærien" av Edvard Hoem - bok 2 i en serie på 3.
Fra «Bror din på prærien» av Edvard Hoem – bok 2 i en serie på 3.

Jeg er så utrolig begeistret for denne boka! Hver gang jeg leser, kjenner jeg på «litt til, bare litt til» når jeg vurderer å legge den fra meg. Når jeg først tar meg tid til å lese (og har konsentrasjon til det), synker jeg helt inn i Hoems amerikanske univers. Denne boka er nummer to i en trilogi. Bok nummer én er forlengst tilbakelagt. Jeg fikk den tredje boka til jul, og den står i bokhylla og venter på meg.

Det er travle uker som ligger foran meg, fra mandag og til langt uti mars. Derfor har jeg bestemt meg for å nyte denne relativt late helga til fulle – også med å lese Hoem. I disse dager er det vanskelig å ikke koble amerikasamfunnet fra etablerertida med dagens politiske bilde og gjøre seg noen refleksjoner.

Noen ganger bare må man

Når ingenting hjelper mot dette:

Regn, regn og atter regn. Og vind.
Regn, regn og atter regn. Og vind.

…og værsyken tar deg og gjør deg helt matt. Da er noe av det beste som ikke hjelper, men som gjør tilstanden ‘gråvær om vinteren’ utholdelig, omtrent som dette:

Smågodt fra Nidar i ei mummiskål
Smågodt fra Nidar i ei mummiskål

Når Bodø føles som Bergen, vet du at noe ikke stemmer med været. Kan vi få litt snø og stabilt vintervær snart? Jeg ville vært veldig takknemlig.