Isn’t it ironic?

Denne sangen er soundtrack til dette innlegget:

For det er noen ganger livet er sånn at det eneste man kan si for å beskrive det, er å si at det er alanismorisette-ironisk. Det har i alle fall blitt et begrep i en del av min vennekrets. «Hvordan er livet?» «Jotakk, helt Alanis, egentlig«.

Nå, for eksempel. Nytt år, ny arbeidskontrakt, en kalender full av nye dager som skal fylles med fine ting. I nyttårshelga meldte jeg meg frivillig til å passe hunden til ei venninne noen dager nå i januar. Hun skulle på jobbreise og hadde tenkt å ha ham på kennel fordi hun ikke hadde noen som kunne ta ham – til jeg dukket opp. Av praktiske hensyn ble det til at jeg skulle ta med min hund og bo i hennes leilighet mens jeg passer ham.

Og jeg tenkte: «Det blir perfekt!» Jeg var klar for lange og fine turer med min hund og hennes hund, og gledet meg til hverdagsturer i andre omgivelser enn de vanlige. Gledet meg til lange turer på en liten topp rett i nærheten, gledet meg til å traske i marka og langs veiene med to gode kumpaner.

Men hva skjer? Helga før jeg skal passe valpen, kommer betennelsen tilbake. Betennelsen som på tampen av fjoråret ga meg sykemelding, medisiner av ymse slag og en sterkt begrenset radius. Betennelsen som gjør at det går fint å sitte eller stå, men er fryktelig vondt å bevege seg. Den betennelsen. Den kom tilbake et par dager før jeg skulle passe hund. Etter et par uker i litt mer ok form var jeg igjen tilbake på et minimum, og knapt det.

Jeg hørte Alanis synge i bakhodet da jeg før helga skjønte hva som var i ferd med å skje.

Anari i stua - begge hundene fikk plass i sofaen!
Anarki i stua – begge hundene fikk plass i sofaen!

Men jeg gir meg ikke. Valpen skal slippe å være på kennel, og venninna mi skal slippe å avlyse jobbreisen. Jeg har fått mer medisin og er på beina, sånn høvelig, og har innrettet meg sånn på jobb at det ikke gjør saken (les: helsa) verre enn nødvendig.

Du hører meg verken klage eller banne. Men det kan hende du hører meg nynne litt nittitallslåt i bakgrunnen noen ganger.

Reklamer

21. desember: Ny kalender for nytt år

Min kalender for 2018

For noen år siden oppdaget jeg personligalmanakk.com via ei venninne. Jeg har ikke sett meg tilbake siden.

Jeg vet det finnes digitale alternativer, men jeg elsker min høyst analoge kalender. Ei bok for hvert kalenderår, med bilder jeg selv har tatt og valgt ut for å ha på for- og baksida, og med innhold jeg selv har bestemt. What’s not to like, som de sier på nynorsk. Tidligere i adventstida bestilte jeg ny kalender for 2018, og jammen rakk den ikke å komme i posten før jeg dro på juleferie! På forsida et bilde av hunden min i skogen på Junkerfjellet, på baksida et bilde av Nordlyskatedralen i Alta, tatt fra hotellrommet mitt på Scandic Alta sist mars, da jeg var der i forbindelse med Finnmarksløpet.

Det er ingen følelser som slår den å ‘flytte inn’ i ei ny kalenderbok i desember hvert år. Notere viktige dager, plotte inn jobbting og reiser som allerede er planlagt, notere bursdager, Parkenfestivalen og Finnmarksløpet – blant annet. Jeg elsker det. Denne gangen ble planlegginga ekstra spesiell, siden jeg tegnet ny arbeidskontrakt samme dag som boka mi kom i posten. 2018, bring it on – jeg er klar!21

20. desember: Tre små julegjester

Et av to julekort jeg fikk – dette var fra 11-åringen.

En søskenflokk på tre brødre pleier vanligvis å være hos meg en lørdag i adventstida for å lage marsipan og annet julegodt. I år ble det ikke rom for det. Men da jeg hørte at de savnet tradisjonen, inviterte jeg dem over på boller, brus og julefilm. Det var stor suksess.

Da de kom, hadde to av dem laget kort til meg, og tredjemann hadde med en ‘egen’ julegave, i tillegg til den fra familien samlet. Jeg mistenkte at mora deres sto bak, men nei – dette hadde guttene funnet på helt selv mens hun lå og sov fordi hun skulle på nattevakt.

Kanskje ikke rart at jeg ble både rørt og glad. Fine gutter.

19. desember: Julas viktigste gave

Den viktigste gaven du kan gi, er det å være med på å redde et liv. I dag morges gjorde jeg det – på en veldig enkel måte. Jeg var i blodbanken.

Det fineste med å gi blod, er at man får gaver etterpå. Jeg velger mummikopper to ganger i året, om sommeren og på vinteren. Sesongkoppene er ofte de aller fineste mummikoppene, syns jeg. I dag ble denne skjønnheten med meg hjem:

Vinterkoppen 2017 er fantastisk!

Nå kan jeg gå høytida i møte med litt ekstra god samvittighet. Og neste visitt til blodbanken ble avtalt før jeg gikk. Det er ingen grunn til å slutte med gode vaner.

17. desember: Bytur

Jeg er veldig glad i å gå tur i byen. Det har vært noen uker der jeg  har hatt begrenset radius i det siste, men denne helga kunne jeg endelig ta med hunden og gå til byen og tilbake igjen. Jeg vet ikke hvem av oss som var mest fornøyd med det.

Blåtimen i indre havn, med utsikt mot Rønvikfjellet

Vi valgte å gå bygater nedover og langs havnepromenaden hjem igjen, så langt det lot seg gjøre. Vi startet i dagslys og avsluttet da det var mørkt, og innimellom der var det stadige endringer i nyansene mellom grått og blått. Bodø har mye å by på, uansett vær.

Jeg møtte kjentfolk, jeg var på kunstutstilling (med hund!), jeg fikk en kopp varm kakao-to-go fra min yndlingskaffesjappe og jeg fikk strukket solid på beina. Da kan man nesten ikke ønske seg mer på den siste søndagen før julaften.

16. desember: Afternoon Tea

Å unne seg litt luksus i hverdagen er noen ganger helt nødvendig. Det tenkte jeg på da jeg tidligere i høst booket plass til to på dagens Afternoon Tea på Grand Hotell her i byen. Jeg har ikke angret et sekund siden – ei heller nå.

Oppsettet klart til Afternoon Tea på Grand Hotell

Jeg bestemte meg tidlig for å gi ‘den andre plassen’ i julegave til ei venninne, og den utvalgte er ei travel tobarnsmor med hektiske hverdager og flere engasjementer i tillegg til jobb, unger og familie. Hun liker å prøve nye ting, og ingen av oss hadde vært på Afternoon Tea på hotellet tidligere i høst, etter at de startet med tilbudet.

Det var en helt fantastisk opplevelse. Hver vår te på (egen) kanne, ei kanne som ble gjenoppfylt så mye vi selv ønsket gjennom seansen. Tid og rom for privat samtale selv om det satt fremmede folk rundt oss. God mat på fireetasjers serveringsbrett. Dyktige servitører. Hyggelige omgivelser. God stemning, godt tilbehør, godt selskap.

Ei stund som var ‘inneklemt’ mellom sosial hundeluftetur i villmarka og babybesøk til gode venner med ei seks dager gammel frøken ble et pusterom, en timeout, til et par timer der jul og stress var ikke-eksisterende fordi vi koste oss akkurat her og nå.

Bedre kan man ikke få det.

15. desember: Hvilepuls

Noen dager er det godt å gjøre minst mulig når arbeidsdagen er over. Særlig når det er fredag og siste helg før Selveste Julehelga.

Emre tar livet med ro ved inngangen til helga.

Jeg kunne/skulle/burde: vasket opp, vasket badet, støvsuget, tørket støv, rydda noen hyller i stua, rydda i gangen, funnet frem julepynt, pakket de siste gavene, vasket og sortert klær… Masse.

Jeg gjorde: Fint lite. Å finne hvilepulsen er – for meg – også en del av det å forberede seg til jul.