Om å være ute i gråvær

Er det én ting jeg har lært meg av å ha hund, så er det at vær alltid ser verst ut når man sitter inne og ser ut på det. Er man ute, og fornuftig kledd, er været sjelden så ille når det kommer til stykket. Heldigvis kjenner jeg noen som tenker som meg. Vi hadde avtalt å dra på tur en bestemt dag den siste uka, og det grå været skremte ingen av oss bort fra tanken. Snarere tvert om; vi fikk et nydelig turområde for oss selv, og de eneste vi møtte på var noen elger langs stien!

Hundene var mer enn fornøyde med alt som var å snuse på der vi gikk

Hundene er faktisk halvsøsken; de har samme far og ulik mor. Hennes tispe ble født 12 dager før min hund, hvilket betyr at begge fyller 10 år om en måneds tid. Terrenget vi var på tur i er perfekt for hunder; lyng, berg og bjørkeskog; masse spor og dufter etter andre dyr – inkludert elg. Begge hundene har ganske sterkt jaktinstinkt og blir raskt vare på om det er dyr i nærheten. Denne gangen var vi heldige med vinden; den blåste slik at hundene ikke fikk ferten av elgene like i nærheten, så de måtte nøye seg med duften i sporet.

Vi møtte elgen, om enn på betryggende avstand.

I et lite bjørkeskogholt som vi hadde gått forbi og delvis rundt, sto det elger. Vi klarte ikke helt å se om det var to eller tre dyr som sto der, men de var like fullt fine å se på. Rolige sto de og tygde og gnafset mens de fulgte med på oss, vel vitende om at hundene var i bånd og ikke hadde merka dem.

Enkel middag besørget av turfølget. Jeg hadde med dessert!

Vi fant oss en nydelig bålplass i fjæra, rett ved ei lita strand. Med hundene knytta i hvert sitt tre og sitteunderlag for oss, var det en smal sak å få fyr på bålet og grille pølser. Stien vi fulgte går et stykke lenger, men det er ganske vindutsatt der den ender. Her satt vi mer i ly – og godt var det. Det var veldig grått vær og mye tåke, men det var faktisk ikke så mye nedbør. Dermed var det lett å tenne bål og grille seg litt sen lunsj. Vi kunne høre en båt som tøffet ganske stort og tungt ute på fjorden, men vi så ikke noe som helst. Til det var tåka for tjukk.

Kræsjkurs i lokal geologi

Området vi var i, ligger ganske nært Saltstraumen. Saltstraumen dannes, forenklet sagt, av overgangen mellom Skjerstadfjorden og Saltfjorden/havet fordi førstnevnte er en såkalt terskelfjord. Det gjør at området er veldig interessant geologisk sett, og det er mye spennende fenomener å se i steiner og bergarter på nært hold om man bare har øynene med seg.

Jeg lot meg fascinere av denne steinen, som åpenbart har blitt til av at flere bergarter har lagt seg lagvis oppå hverandre. Det som særlig fanget min interesse, var at den var så avrundet og glattslipt og jevn i formen; det virket nesten ikke som om en bergart var hardere enn de andre, noe som ofte er tilfellet når lyse og mørke bergarter blander seg.

Det er aldri feil å dra ut mot havet. Uansett vær.

Det er ikke så hyggelig å sette seg ned på gråværsturer hvis det pøser ned hele tida og man ikke har tak eller ly på noe vis. Men å være ute på båltur på dager som denne, med grå tåke og lite nedbør, er nesten helt perfekt. Landskapet er annerledes og nærmest mystisk, sansene plukker opp andre deler av omgivelsene enn de ellers hadde gjort, og ikke minst: Det er færre folk ute. Faktisk hadde vi dette stedet helt for oss selv.

Klart det frista til gjentakelse.

Elgen ved Linken

Vi gikk opp til Linken en morgen. To damer, to hunder, fem sorter vær på under en time. Da vi kom opp til utsiktssvingen rett ved Linken på Rønvikfjellet, så jeg en skygge bortpå et åpent område litt lenger ned og bort som ligna mistenkelig på en elg. «Neida», sa jeg til meg selv. «Det er ikke en elg, det er sikkert bare snø som smelter fra en stein og så gir landskapet en litt rar fasong.» Joda.

Midt på den lille kollen midt i bildet ligger ei elgku og ser på oss

Vi gikk litt forbi selve tårnet fordi jeg hadde et ærend å utføre der. Fra knausen hvor vi stoppa og satte oss ned et øyeblikk, hadde jeg god utsikt ned mot den såkalte elgen. Eller; stryk ‘såkalte’.

Fra denne vinkelen var det nemlig ingen tvil – det VAR en elg som lå der. Jeg så ganske raskt at det var ei elgku som lå og koste seg, delvis nedsnødd over ryggen. Vi hadde med oss hunder, men hun hadde god vinkel og oversikt mot oss – og var åpenbart klar over at hundene (som var i bånd) ikke utgjorde noen trussel mot henne. Så hun ble liggende.

Jeg sa fra til turvenninna, og hun så det samme som meg. Først litt i tvil – det kunne jo være en landskapsformasjon av noe slag. Helt til elgkua snudde på hodet og vi fikk henne i tydelig profil.

Bygene kom og gikk, Landegode duva inn og ut av skyer og elinger som var det et eventyrlandskap. Og vi så på elgen. Elgen så på oss.

Verdens fineste husky

Til sist reiste vi oss for å gå hjemover igjen. Vi stoppa i svingen og fikk tatt skrytebilder til instagram (se over) med utsikt mot det som enkelt kalles Nordsia på folkemunne. Vi fikk litt sol i fjeset og lytta til fugler på fôringsplassen langs veien ned. Men turens høydepunkt? Det var utvilsomt møtet med elgen.

Det blir vår

Det blir vår

Dagene går sin gang og vi vet at det blir vår. Vi vet det, selv om vi ikke ser det. Venner i sør legger ut bilder av blåveisenger, av tørr skogbunn og hvile i lyngen, av joggesko på tørr asfalt, av den første utepilsen som inntas under coronarestriktive forhold.

Og vi? Vi skutter oss mot nordvesten eller nordausten, alt etter som, det veksler hvert femte minutt, mens vi tar parkashetta over hodet for å skjerme oss mot haglet, og senere verne håret mot å bli vått av de store hvite fillene som daler ned omtrent fire måneder på overtid.

Vi har hjemmekontor og syns det er greit å være inne når det er hustrig ute – men det gjør godt å se et menneske ansikt til ansikt. (Ett menneske per dag, minst, er det som skal til for at min mentale helse skal stige mange hakk.) Vi måler dagene i om vi går i joggesko eller vintersko når hunden skal luftes og det er aldri samme føre to turer på rad. Men det er greit. Det er april, og vi vet hvor vi bor.

Seaside set etter mønster fra Petite Knit

Og strikkepinnene jobber seg nesten varme. Jeg strikker babysett og uglelue, damegenser og babyteppe. Jeg overser restegarnskjolen som det bare gjenstår å feste halvparten av trådene på. Restegarn blir til en genser til ei treårig frøken, samtidig som hodet pønsker på garn til den genseren som skal bli bursdagsgave til en 17-åring om et par måneder.

Strikk-og-drikk-kvelden vi skulle hatt i begynnelsen av måneden måtte avlyses. Den vi skal ha i starten av juni håper jeg vi «bare» kan utsette til senere i måneden; at vi får lov til å samles litt under ansvarlige forhold når vi bikker midten av juni. Og det er pinner i planlegginga mi også – det blir strikkefestival til høsten, med workshops og ølsmaking og høytlesing og kino og market og fristende workshops. Hvis ting går som jeg har tenkt.

Jeg hørte en gang en fantastisk tale om det å vente; om hvordan man forholder seg mens man lever i ei ventetid; venter på noe godt som bare ikke er der riktig enda. Den talen lærte meg mye, og nå forsøker jeg å bruke det jeg har lært. Bruke tida klokt, legge gode planer og alltid ha en plan B eller C på lur, forberede de gode dagene mens man holder ut de mindre gode. Å konkretisere de gode dagene kan gjøre de dårlige dagene litt mer utholdelige, sa han som talte. Jeg merker at han har rett.

Vi har holdt ut så langt. Vi skal holde ut resten også. Og komme ut igjen på den andre sida bedre rusta enn før.

Vi veit kor vi bor

Jeg går på hålka. Jeg går i slush. Jeg fryder meg over kveldstur på hvitt dryss av hagl og snø. Neste morgen er den borte og bakken er sørpete. På ettermiddagen nyter jeg en tur i joggesko, men før jeg kommer i hus har regnet nådd meg igjen og jeg blir våt nesten inn til skinnet. Om natta blir det hvitt. Så lenge det varer.

Det er bris, det er kuling, det er storm. Det er vind fra nord, vind fra sør, austavinden gjør meg kald inn til margen og vestavinden blåser toppen av bølgene så salt sjydrefs slår over muren på moloen og rusker i håret mitt, i pelsen til hunden, gjør bakken hvit når det tørker.

Det er mørkt når jeg våkner, mørkt når jeg står opp. Mørket legger sin oppslukende arm rundt byen mens jeg lufter hunden etter jobb. Jeg sitter på en kontorstol og ser det er dag utenfor vinduet, dag ute mens jeg er i jobb-bobla inne. I helgene føles det som om jeg får puste noen timer før mørket igjen legger seg. Det er overskya, stjernene skinner ikke, vi mister en time lys i hver ende av dagen og det føles som om det aldri tar slutt. Men vi veit kor vi bor.

Mye vind og vær i Bodø havn

Mye vær på kort tid i havna – også!

Men plutselig kommer den. Dagen der det er klar himmel når jeg går morgentur før jobb og ser at himmelen i øst begynner å anta en farge som ikke er forenlig med mørke. Jeg befinner meg i bussen på vei til arbeid og ser gyldne farger rulle over himmelen bak Børvasstindan og det slår meg at sola kanskje – kanskje – vil vises på himmelen midt på dagen. Kanskje er hun der selv om jeg ikke ser henne fra der jeg sitter.

På vei hjem er det fortsatt lyst mens jeg venter på bussen. Stjernehimmelen brer seg utover mens jeg beveger meg vestover i byen, hjemover. Selv når jeg kommer hjem, er mørket ikke rådende. Sakte blir det gyllent, gulgrønt, grønt og til sist blått og nesten svart på himmelen i sørvest. Stjernene  ruller langsomt over himmelen, månen stiger langsomt og har forandret fasong siden sist jeg så ham.

Neste morgen er det igjen grått og vått. Dagen blir aldri mer enn dunkel midt på før det blir mørkt igjen. Det regner, det snør, det hagler, det sludder. Det blåser fra alle kanter etter tur og samtidig. Jeg går i piggsko for å holde festet på hålka. Jeg går i piggsko fordi de holder meg tørr gjennom slush. Denne vinteren er en evig oktober.

Men en dag. En dag vil det blir vinter igjen, vinter på ordentlig. Da vil bakken være hvit, himmelen gnistrende blå, stjernene klare om natta og sola over fjellene om dagen. Det kommer neppe som en overraskelse at jeg gleder meg til det.

Men vi veit kor vi bor.

Bonustur til Saltstraumen

Innimellom får man seg en tur til Saltstraumen. Den første uka i oktober var jeg heldig og fikk guide ei gruppe cruiseturister til Saltstraumen og tilbake. Været var typisk høst; alt fra varmt solskinn til styrtregn. Både turistene og jeg lot oss fascinere.

Klassisk Saltstraumen-motiv

Vel fremme viste jeg naturligvis frem noen av de fine og klassiske motivene som finnes i Saltstraumen. Stolpenaustet til venstre i bildet over et av disse motivene. Følger du den lille grusveien ned til sjøen i Saltstraumen, under brua, er det lett å gå forbi. Men ser du den lille stien som går gjennom kjerr og kratt, under trær og frem til det røde naustet aller nærmest, får du et helt fantastisk motiv. Jo senere på kvelden, jo bedre er det ofte med tanke på lysforholde. De mennene jeg viste denne lille skatten til, var veldig fornøyd med det de fikk festa på minnebrikkene sine.

Poesi på en brufot

På den ene brufoten på Knaplund-sida (østsida) av Saltstraumbrua finner du denne teksten. Den har stått der ganske lenge, flere år, og er preget av vær og vind. Men den får være der, får vekke tanker og assosiasjoner hos enhver som fristes til å lese og tenke over hva som står. Jeg liker det. Og aner ikke hvem som står bak.

Tyskere ser på straumen

Jeg hadde med meg en stor busslast tyskere, og de koste seg nede ved straumen. Det var i ferd med å bli fjære sjø, så vannet dro utover, ut mot Saltfjorden og etterhvert Atlanterhavet. Jeg kunne fortelle dem om den siste båtulykka i Saltstraumen som endte med forlis og død (sent på 1970-tallet), jeg kunne peke på det stedet hvor min far lærte seg å svømme, jeg viste dem hvor Tore lager Arctic Salt (og selger salt utvunnet fra Saltstraumen!), og vi snakket om hvor det var best å fiske, å dykke, å sette seg ned med ei bok eller seg seg om med kamera. Blant annet. Det var glade tyskere som satte seg inn bussen igjen halvannen time senere.

Rib-båtene er på plass!

Hver dag i sommerhalvåret er det rib-båter med turister fra Hurtigruta i Saltstraumen her. Tilfellet ville det sånn at de var der samtidig som oss. I tillegg var det et par rib’er som jeg mistenker hadde gjester fra cruiseskipet, for de hilste på hverandre og utvekslet sogar noen ord da den ene båten kom glidende langsmed land i stedet for midt uti straumen og kjelene.

Fjordene på begge sider av sundet som danner Saltstraumen er over 300 meter dype, men akkurat her under brua er det bare drøyt 20 meters dybde. Utforminga heter «terskelfjord» og er en medvirkende årsak til at Saltstraumen oppsto for omtrent 3.000 år siden, etter at isen hadde gravet dype renner som ble til fjorder både nord og sør for dette sundet. Det er ganske fantastisk å tenke på, og jeg blir aldri lei av Saltstraumen, enten jeg er der med turister, venner eller på egen hånd.

ADAaura seiler inn i solnedgangen

Og så var vi langt uti oktober

Jeg vet ikke helt hvor tida ble av – men jeg vet at jeg har brukt den godt! Uten å ha planlagt en bloggpause ser jeg at det er halvannen måned siden sist, og det gjør meg litt paff. Men jeg er her, altså, og jeg har det veldig fint om dagen. Mye jobb, men også mange fine aktiviteter og helger fylt med ting som gjør meg glad. Og i helga har jeg hatt besøk av en gammel venn som er flyentusiast – da ble det fly for alle pengene.

Et Widerøefly inne til service og overhaling

Vi var heldige og fikk komme innom hangaren til Widerøe her i Bodø, stedet hvor de har inne fly som skal sjekkes og/eller overhales i større og mindre grad. Noen fly er bare inne over natta, andre er inne i flere dager eller sogar uker. Det var «ordning och reda» overalt – og det må det kanskje være når store maskiner demonteres og små biter fjernes, sjekkes og eventuelt erstattes.

Jeg var ganske imponert over hvor god orden der var på den minste lille ting. Gjesten min var strålende fornøyd med å få enn full og omfattende innføring i Widerøe, flyene og det de driver med her. God lørdag, med andre ord.

Dette holder oss i lufta når vi flyr. Jeg skjønner knapt hva som er opp og ned, for å være ærlig.

Jeg har, i likhet med mange, sett en hel del fly. Men jeg har knapt noensinne sett inni et fly. Det fikk vi gjort til gagns i dag. Det var motorer og deler og luftinntak og dører og vinduer og snuter og jeg vet ikke hva. Det meste var synlig, og takket være han som viste oss rundt lærte jeg faktisk en hel del som jeg ikke visste fra før, og mange ting som jeg simpelthen aldri har tenkt på. Det var ganske gøy. Å fly blir ikke helt det samme neste gang jeg skal ut på tur, det føler jeg meg sikker på.

Her ligger de to svarte boksene – som er oransje.

Jeg ble spesielt imponert over hvor mange sikkerhetssystemer og -tanker det er i et fly; hvor mange ting som har sikring og backup og reservesystemer hvis noe skulle skjære seg, hvor mange eventualiteter man har tenkt på og tatt forhåndsregler mot. Et styringssystem som drives av høyre motor, et av venstre. Et system som ligger i taket, et som ligger i gulvet. Alt er sånn at hvis alternativ A svikter, skal fortsatt alternativ B berge deg som om ingenting hadde hendt.

Vi fikk oss også en titt på og info om de såkalt svarte boksene; de som tar opp tale og teknisk informasjon fra cockpit og flyet. Det var mange ting som etterhvert ble mer klare for meg enn de har vært før.

Snart klar for neste flight!

Gjesten min var er flyentusiast på sin hals, og det var også mye av bakgrunnen for at han kom på besøk denne helga. Etter å ha tilbrakt tid i hangaren, var det derfor bare naturlig å fortsette til motsatt ende av Olav Vs gate – for der endte vi opp på flymuséet. Sjelden har jeg vært der med en SÅ godt informert gjest! Faktisk var det såpass underholdende at jeg helt glemte å ta bilder der, sikkert i kombinasjon med at jeg har vært på museet temmelig mange ganger før.

Vi er skjønt enige om at det har vært en innholdsrik lørdag – og det etter at også fredagskvelden var særdeles innholdsrik, siden det var Kulturnatt i Bodø. Men det får vi komme tilbake til en annen dag. Jeg lover.

Hverdagsliv med hjelpekorpset

Jeg hadde hjemmekontor og satt dypt konsentrert om arbeidet da telefonen ringte. En automatisk damestemme fortalte meg at nå var det alarm med hjelpekorpset; det trengtes folk til en leteaksjon i en nabokommune. Jeg var snar til å melde meg til tjeneste; pakket sekken med det som hører til og kom meg avgårde til Røde Kors-huset.

Vel fremme hadde de som ankom før meg på det nærmeste pakket bilene klare, og dermed var det bare for oss å hive oss i bilene og kjøre avgårde, vel og merke etter å ha avtalt hvem som skulle plukke opp ymse folk langs veien på tur bortover.

Så langt kom vi – til Gamøyran. Der ble aksjonen avblåst og vi kunne snu og dra tilbake.

Vi hadde fått fylt opp bilen og lagt «ordentlig» i vei ei kort stund da vi fikk et lite hint  fra sidelinja om at aksjonen kanskje ville bli avblåst. Og ganske riktig – etter noen minutter kom stemmen på nødnettet som fortalte oss at aksjonen var avblåst og savnede lokalisert (og ikke i nød).

Softis på Esso – en klassiker

Det skjer ofte når vi får utkallinger og var sånn sett ingen overraskelse, men vi må og skal likevel rykke ut så raskt og tidlig vi kan. Den gangen det er alvor og vi må ut i felt, er tid en avgjørende faktor. Så vi ble ikke sure – vi ble heller enige om at det var rett dag å være på utflukt på, og sjefen sjøl foreslo at vi skulle stoppe på nærmeste bensinstasjon og ta en softis før vi dro hjem. Det la ingen demper på stemninga.

Kjapp debrief før vi dro tilbake og hver til vårt

Vi tok også en kjapp debrief før vi skilte lag. Debrief – en gjennomgang av aksjonen (i dette tilfellet: utrykningen) – gjør vi alltid når vi er ute på oppdrag, og det er viktig for både forståelse, motivasjon og i mange tilfeller vår mentale helse. Denne gangen var det udramatisk. Neste gang trenger det ikke å være det, og da er det godt at rutinene sitter og at dette blir gjort på en ordentlig måte.

Å være med i hjelpekorpset er en av de mest meningsfylte hobbyene jeg kan forestille meg. Jeg har vært med i snart et tiår, og jeg ser ikke for meg å slutte. Noen ganger er det falsk alarm, noen ganger blir situasjonen løst eller avklart før vi kommer i felt, og noen ganger må vi ut og gjøre en innsats. Det vet man aldri på forhånd. Men at det er verdt det uanstt? Å ja. Det er så veldig verdt det.