Abdulrazak Gurnah: The Last Gift

Du vet du har gode venner når du får bøker til jul. Ikke bare vilkårlige bøker, men bøker du faktisk har ønsket deg og som de har giddet å sjekke Amazon for å se at du vil ha.

Boka jeg fikk
Boka jeg fikk

Ei av mine gode venninner ga meg denne boka til jul; The Last Gift av Abdulrazak Gurnah. Gurnah oppdaga jeg mens jeg studerte i England for flere år siden. Jeg så en mann som gikk over campus en morgen, og jeg tenkte umiddelbart at han så ut som en mann som var full av historier. Senere endte jeg opp i et møte hvor han var en av deltakerne rundt bordet, og da fikk jeg spurt meg frem til hvem han var. Det viste seg at han var professor på engelskavdelinga, og at han indeed  var forfatter. Dermed var det bare å benke seg og lese av hjertens lyst.

Boka jeg fikk til jul er den fjerde boka av ham som jeg leser. Den er nydelig! Historien kretser rundt Abbas, en godt voksen mann, og familien hans. Abbas kommer opprinnelig fra Zanzibar, men bor nå i England og har gjort det i mange år. Boka følger både hans nåtid (hvor han får slag og blir syk) og hans fortid. Vi følger også kona hans, og forholdet til barna (en sønn og ei datter) spiller en stor rolle. Også barnas historie veves inn i tråden i boka, og preges naturligvis av faren og deres forhold til ham.

Det blir ganske tidlig klart for leseren at Abbas har fortalt lite om sin fortid til barna, og det preger dem på sett og vis. Heller ikke kona hans vet så mange detaljer om livet hans før han møtte henne. Også hun bærer en historie som ikke er kjent for barna, og til dels heller ikke helt for Abbas. Abbas får slag og rammes av afasi – han mister ordene. DA først blir det viktig for ham å fortelle barna, og kona, sin historie og sine beveggrunner ved ulike hendelser. Etterhvert kommer ordene tilbake og han får fortalt det han har båret på i alle år, noe som påvirker både kona og barna sterkt.

Et avsnitt fra boka som lever i meg, lenge etter at jeg har lest den ut.
Et avsnitt fra boka som lever i meg, lenge etter at jeg har lest den ut.

Jeg skal ikke komme med for mange avsløringer, så jeg skal ikke si mer om hva som skjer og hvordan det går. Jeg anbefaler dog boka på det varmeste. Sentrale temaer er forholdet mellom foreldre og barn, identitet og historie, tilhørighet og fremmedgjøring, selvforståelse og de valgene man tar – eller ikke tar – i livet. Gurnah skriver lettlest, samtidig som enkelte formuleringer er så presise, så vakre og så uttrykksfulle at man – jeg – blir sittende å nyte og fordøye dem skikkelig før man/jeg leser videre.

Gurnah selv kommer opprinnelig fra Zanzibar, og i hver eneste av bøkene hans, er det en eller annen hovedperson som på et eller annet vis er derfra. Det er ingen svakhet, og det arter seg ulikt fra bok til bok. Og historiene de bærer på, temaene de bringer inn i boka, er allmenngyldige og ikke bare begrenset til forholdet mellom Zanzibar og Storbritannia. Snarere tvert imot. De er dagsaktuelle nærmest overalt og uansett.

Etter å ha lest denne boka, er det to ting jeg har lyst til. 1) Få tak i enda ei bok av Gurnah. 2) Planlegge reise til Zanzibar.

Advertisements

W. Somerset Maugham: Livets lenker

En gang fikk jeg plukke meg de bøkene jeg ville fra et dødsbo. Noe av det jeg fikk med meg hjem, var boken ‘Livets lenker’ (orig.: Of Human Bondage) av William Somerset Maugham, fordelt på to bind. I flere år har bøkene stått i hyllene mine og vært nedpakket i eskene mine. Nå har jeg omsider somlet meg til å lese dem. Det var en fest!

Ikke minst fordi mye var gjenkjennelig. Store deler av handlingen utspiller seg på steder jeg kjenner til dels svært godt til. Denne, for eksempel:

Ikke akkurat veldig godt maskert...
Ikke akkurat veldig godt maskert…

Dette handler om King’s School i Canterbury, byen jeg bodde og studerte i gjennom fire år. Skolen ligger nærmest vegg i vegg med Canterbury Cathedral, som er setet for erkebiskopen i Canterbury, overhodet i den anglikanske kirken. Jeg kjenner sogar en mann som jobber ved King’s School. I boka spiller også byen Blackstable en stor rolle – byen heter i virkeligheten Whitstable og ligger ikke langt fra Canterbury.

Og jammen er det ikke et lite norsk tilsnitt i boka, som opprinnelig kom ut i 1915:

"Et dukkehjem" kom ut på norsk i 1879.
«Et dukkehjem» kom ut på norsk i 1879.

Det var i det hele tatt mye som var fornøyelig i det jeg leste. Kanskje ikke så rart at jeg slukte boka fra perm til perm.

Sommeridyll

Søndagskos
Ferske jordbær og blåbær-og-valnøtt-muffins

For ei uke siden satt jeg i en hage i Canterbury sammen med fire venninner og en ettåring. Vi koste oss med ferske muffins og jordbær, mens praten gikk rundt bordet. Ingen kunne vite at ikke noen av de andre kjente hverandre og ikke hadde møttes før. Det var hva min salige bestefar ville omtalt som ‘ei deilig stund’.

Jeg satser på at det blir mer av samme sort i månedene fremover.

Om å leve i håpet

Jeg blogga om henne en gang for lenge, lenge siden. På min gamle blogg. Etter et dyptgående, hjerteskjærende og samtidig varmende møte på Starbucks var jeg så full av sorg over alt hun har opplevd, og glede over viljen til liv hun viste. Hun har vokst opp med misbruk; der jeg har ‘vanlige’ barndomsminner kan hun ikke huske en tid der hun ikke ble misbrukt, kan ikke huske dager i sitt liv uten den vonde klumpen i magen som kommer av minnene om hva som har skjedd, vissheten om hva som vil skje igjen, som hun ikke kan verge seg mot.

Og likevel har hun en ustoppelig livsappetitt. Hun har vært gjennom mye i kjølvannet av oppveksten sin; stoffmisbruk og prostitusjon inkludert. Men alt hadde hun klart å legge bak seg for å skape den fremtida hun vil ha – ei lys fremtid med et liv i ordnede former, med et hjerte som tør være åpent og et hode som takler spøkelsene fra fortida. Hun tar de løse trådene, en etter en, og sørger for at de blir knyttet fast og avsluttet. Skritt for skritt samler hun bitene i livet sitt, bit for bit setter hun det sammen igjen, stykke for stykke legger hun den gamle veien bak seg til fordel for en ny, som fører henne dit hun vil i stedet for dit tilfeldighetene driver henne. Hun tar grep med sin spede kraft og opplever at det holder.

Et levende merakkels, som bestefar ville sagt
Et levende merakkels, som bestefar ville sagt

Men nå har noe krøllet seg. Jeg vet ikke hva og jeg vet ikke hvordan – mye har skjedd i mitt eget liv den siste måneden og jeg har ikke tenkt over at jeg ikke har hørt fra henne. Ikke før i dag, da jeg gikk gjennom gamle bilder og kom over dette bildet av henne. Jeg tok det en forsommerkveld i mai da vi satt i en av Canterburys parker og prata. Hun fortalte, jeg fortalte, ingen av oss holdt noe tilbake og vi gledet oss stort over hverandres fremgang, gleder og fremtidsplaner. Tilliten, den uforklarlige ubetinga tillliten som har vært mellom oss fra første stund, preget hele samværet vårt de timene, den kvelden. Gjennom middag, kaffe, parkbesøk og kveldste. Hun så sunn, frisk og lykkelig ut – og sola skinte bokstavelig talt på henne. Jeg hadde fortalt om det blogginnlegget jeg skrev, og hun ville gjerne vite hva som sto der. Da jeg hadde oversatt det, så jeg i øynene hennes hva det betydde at jeg så tydelig og riktig hadde sett henne – jeg var selv forundret over hvor ordene og innsikten hadde kommet fra, hadde ikke ant da jeg skrev det at jeg senere ville komme til å spontanoversette det til henne et halvår senere.

Nå ser jeg at parallelt med at mitt liv har tatt en uventa vending har hennes liv gjort det samme. Hun har flytta, hun også, og jeg ser at det ligger mye mellom linjene i det hun skriver. Nå har jeg sendt en lengre og mer inngående mail til henne, fortalt om mine omveltninger og spurt om hennes. Jeg venter på svar. Håper det beste.

Men jeg tar meg i å krysse fingrene.

Sunday Challenge: English Afternoon Tea

(Dette er mitt bidrag i Sunday Challenge.)

Quintessentially English
Quintessentially English

Dagens bilde er fra september i fjor. Da var jeg nemlig på dameselskap på en engelsk herregård, ute på landsbygda i Kent et sted. Det var sommer og varmt, det var sol, det var eføybevokst hus med stooor hage på baksida og utsikt mot et landskap som fikk oss alle til å bare vente på at Mr Darcy skulle dukke opp på hest.

Og en gang under bevertninga slo det meg at det ene bordet var et erke-engelsk motiv. Derfor knipsa jeg det. Te, scones, clotted cream, cookies, ei og anna kake, jordbærsyltetøy, blomstermønstrede kopper, mugger og duk… Det var selve essensen av engelsk afternoon tea party som dukket opp i linsa mi. Så derfor.

Heldigvis var ikke stemninga så formell som de perfekte rammene lett kunne gjort den. Jeg storkoste meg, og jeg var ikke alene. Stemninga kommer tilbake til meg når jeg ser bildene. Og i høstmørket og regnet som har preget de siste dagene,  er det godt med solfylte minner av og til 🙂

Sunday Challenge: St Martin’s Church sin kirkegård

(Dagens bilde er mitt bidrag i Sunday Challenge.)

St Martin's Church, Cemetary/kirkegården rett utenfor
St Martin's Church's Cemetary/kirkegården rett utenfor

Dagens bilde er faktisk henta fra byen jeg bor i. Det viser nemlig kirkegården som er rett utenfor veggene av St. Martin’s Church – ei kirke her i Canterbury som er den eldste kirka i England som har vært i kontinuerlig bruk. For over 1400 år siden sendte Pave Gregorius den Store i Roma ut munken Augustin til England, hvor hans pavegitte oppgave var å omvende den daværende kong Ethelbert av Kent. Ethelberts kone, dronning Bertha, var allerede kristen og gikk til gudstjeneste i kirka St Martin’s Church. Det gikk ikke lang tid før kongen også var omvendt og opplært i den kristne troen, og både han og kona fortsatte å gå til gudstjeneste i St Martins kirke. Den kirka står fortsatt, den dag i dag, ikke langt fra der jeg bor i byen. Og den har vært i kontinuerlig bruk helt siden da og er det fortsatt – den er sogar en av de mest populære kirkene i byen å gifte seg i, og et er laaaange bestillingstider på den. St Martin’s er også et av tre steder i Canterbury som står på UNESCOs verdensarvliste.

Paven var forøvrig godt fornøyd med Augustin, og etter at kongen hadde blitt omvendt ble Canterbury valgt som hovedsete for en biskop – og den nyutnevnte sådanne var Augustin. Han ble senere utnevnt til helgen og er i dag en av to kjente St. Augustin’er. Den ene er St. Augustin av Canterbury, som jeg nettopp har fortalt deg om, den andre er St. Augustin som skrev boka ‘Bekjennelser’. Da bispesetet ble opprettet begynte man å bygge en domkirke, og ruinene av den finner man også i Canterbury (og på UNESCO-lista) i dag. Litt senere begynte man å bygge en katedral, og den står den dag i dag og er en av de mest besøkte attraksjonene i England med over en million besøkende per år.

Uansett. Jeg poster dette bildet av tre grunner. Den ene, og viktigste, var at kirkegården simpelthen fascinerer meg noe veldig. Der er mange overgrodde, grønne, eføykledte graver, steiner, monumenter og i det hele tatt. De døde ligger tett i tett og det er et eldorado av motiver og vinkler der. Den andre grunnen var at bildet viser noe som fascinerer meg – gamle kirkegårder – og er et prakteksemplar av den typen. Den tredje grunnen var simpelthen at jeg ville poste noe som ikke førte til en lang historie og jabbing i all evighet (heia Vibeke!), men heller kunne bli en litt kortere bloggpost.

Jeg sliter fortsatt litt med den, egentlig.

Regulbium, noen?

Kent, England.
Kent, England.

Regulbium. Høres ikke det ut som en landsby fra Asterix? Det er nesten det. Bare at den ikke var i Frankrike eller gallerland, men her. I England. Faktisk rett borti nabolaget mitt. Bildet viser Kent, som er fylket her. London er rett utenfor øvre venstre bildekant, og du ser tydelig på kartet at det er her du finner innløpet til Themsen. På høyre side ser du at jeg har satt ring rundt ‘tuppen’ av landet. Den aller ytterste delene her var nemlig ei øy for et par tusen år siden, da romerne holdt til her! Den het Thanet, og var skilt fra fastlandet av ei stripe hav som ble kalt Wantsum-kanalen. Landet har steget så mye siden da at øya forlengst har blitt en del av fastlands-England.

Vestveggen på Reculver
Vestveggen på Reculver

Men den gangen Thanet var ei øy og romerne hadde invadert denne delen av England, var det viktig for dem å ha kontroll over denne kanalen. Derfor satte de opp et strategisk viktig fort på det som da var ytterkanten av fastlandet. Fortet fikk navnet Regulbium. I dag heter stedet Reculver på engelsk, og det ligger mellom Herne Bay og Westgate-on-Sea. Da England ble kristnet noen hundre år etter at romerne ble kasta ut, ble dette et hovedsete for den tidlige kirka. Der ble også den aller første kirka til St. Augustins ære bygd. Erosjon har ført til at mesteparten av det opprinnelige fortet har seget ut i havet, men man har berget stedet hvor kirka etterhvert sto. (Senere ble St. Augustins domkirke bygd i Canterbury etterhvert som byen overtok som hovedsete for kirka, og ruinene av den kan man se her i byen den dag i dag. De er registert på UNESCOs verdensarvliste.) For et par hundre år siden gjenoppbygde man vestveggen på kirka i Reculver, for tårnene utgjør et viktig navigasjonspunkt for sjøfarere og er også et velkjent landemerke. Man ser det fra mange, mange kilometers avstand når man kommer gående eller kjørende hit. Området er også pionerområde for arbeid mot kystlinjeerosjon, og man har bl.a. importert stein fra Sverige som er lagt langs flomålet og et stykke nedover fjæra for å ta av for gravinga til bølgene.

Østveggen er gjenreist
Deler av søylene til østveggen står. Her var alteret i sin tid.

Rester av søylene som danner østveggen, der alteret var. I havet rett utenfor her er det på kveldstid fullt av lys. Lys fra faste installasjoner, fra båter som skal til og fra Themsen og følger skipsleia, lys som viser vei for båtene, lys fra byene som ligger som perler på ei snor langs hver side av sundet…masse lys. Vi gikk mørketur her, fra solnedgang og noen timer fremover, og på huskelista stod lommelykter. Men det trengte vi ikke; takket være alle de andre lysine var det aldri mer enn skjømt og lommelyktene forble ubrukt. Det går forøvrig promenade hele veien langs kystlinja her, man kan gå så mange mil man vil på flatt og tilrettelagt underlag.

Har ligget her en stund, egentlig.
Har ligget her en stund, egentlig.

Det har vært kirkegård rett utenfor kirkeveggene, som vanlig var før i tida. Det er ikke mange gravsteiner som er igjen, men de som er der later til å få stå i fred. De to til venstre var gode venner, mens han til høyre hadde vært litt eplekjekk og blitt jekka litt ned med et realt ørebitt, som du ser. Inskripsjonen på steinen til venstre var såvidt leselig, men på de to midterste var det umulig å finne informasjon. Kirkegården lå sør for kirka, og hodene var lagt mot øst. Innenfor murrestene som viser hvor stor kirka var, er det lagt en slags steinveier i bakken som viser hvor hovedveggene i kirka har gått og hvordan rominndelingen har vært. Det er fascinerende å gå rundt der og tenke seg hvordan det var før – det blir med ett mer levende når man er midt oppi det.

I disiplenes fotspor, men med annet redskap!
I disiplenes fotspor, men med annet redskap!

Denne mannen brydde seg ikke så mye om kirkeruinene, men han viser dog en viss likhet med bibelhistoriens disipler. Han fisker nemlig, og det var jo flere av dem som var fiskere. Han gikk rundt i den langgrunne fjæra i vadebukse, og hadde to stokker som det var spent et nett mellom. Det gikk han rundt med og stakk i vannet med jevne mellomrom, som om han ‘feide med seg’ det som var der i håp om å fange et eller annet. Men hva han var ute etter, se det fant jeg aldri ut av. Kanskje var det fisk, kanskje var det krabber, kanskje var det muslinger eller noe annet. Jeg vet ikke. Han forsvant mens vi var ute på vandring og jeg rakk aldri følge etter. Jaja.

Vestveggen fra vest. Inngangspartiet.
Vestveggen fra vest. Inngangspartiet.

Det fineste av alt er at uansett hvor du kommer gående fra, er det godt å komme frem til Reculver. Ikke bare fordi det er fascinerende å gå rundt og se ruinene og forestille seg fortidas Regulbium, men fordi det ligger en pub like ved som etter sigende skal ha ganske bra kjøkken. På kveldstid er den ‘local yokal’, eller dødsharry bygdepub på godt norsk, men på dagtid skal maten være god sies det. Søndager kan du få steik og full middag for bare en femtilapp + drikke! Noe å tenke på, definitivt.