Så latterlig glad

Det er lenge siden jeg skrev om Abdulrazak Gurnah for første gang. Det var i 2009. Senere har jeg skrevet om bøkene The Last Gift og Gravel Heart.

I dag fikk han Nobelprisen i litteratur. Jeg er så vanvittig glad – det er SÅ fortjent!

Nå skal jeg plukke frem Paradise på nytt, den første boka jeg leste av ham. I mellomtida går jeg på nett og bestiller meg Afterlife, ei av de siste bøkene han har kommet med.

Dette skal feires. I kveld blir det noe godt i glasset, lys tent på bordet, sørlandschips i ei skål og ei bok i fanget. Garantert.

Abdulrazak Gurnah: The Last Gift

Du vet du har gode venner når du får bøker til jul. Ikke bare vilkårlige bøker, men bøker du faktisk har ønsket deg og som de har giddet å sjekke Amazon for å se at du vil ha.

Boka jeg fikk

Ei av mine gode venninner ga meg denne boka til jul; The Last Gift av Abdulrazak Gurnah. Gurnah oppdaga jeg mens jeg studerte i England for flere år siden. Jeg så en mann som gikk over campus en morgen, og jeg tenkte umiddelbart at han så ut som en mann som var full av historier. Senere endte jeg opp i et møte hvor han var en av deltakerne rundt bordet, og da fikk jeg spurt meg frem til hvem han var. Det viste seg at han var professor på engelskavdelinga, og at han indeed  var forfatter. Dermed var det bare å benke seg og lese av hjertens lyst.

Boka jeg fikk til jul er den fjerde boka av ham som jeg leser. Den er nydelig! Historien kretser rundt Abbas, en godt voksen mann, og familien hans. Abbas kommer opprinnelig fra Zanzibar, men bor nå i England og har gjort det i mange år. Boka følger både hans nåtid (hvor han får slag og blir syk) og hans fortid. Vi følger også kona hans, og forholdet til barna (en sønn og ei datter) spiller en stor rolle. Også barnas historie veves inn i tråden i boka, og preges naturligvis av faren og deres forhold til ham.

Det blir ganske tidlig klart for leseren at Abbas har fortalt lite om sin fortid til barna, og det preger dem på sett og vis. Heller ikke kona hans vet så mange detaljer om livet hans før han møtte henne. Også hun bærer en historie som ikke er kjent for barna, og til dels heller ikke helt for Abbas. Abbas får slag og rammes av afasi – han mister ordene. DA først blir det viktig for ham å fortelle barna, og kona, sin historie og sine beveggrunner ved ulike hendelser. Etterhvert kommer ordene tilbake og han får fortalt det han har båret på i alle år, noe som påvirker både kona og barna sterkt.

Et avsnitt fra boka som lever i meg, lenge etter at jeg har lest den ut.

Jeg skal ikke komme med for mange avsløringer, så jeg skal ikke si mer om hva som skjer og hvordan det går. Jeg anbefaler dog boka på det varmeste. Sentrale temaer er forholdet mellom foreldre og barn, identitet og historie, tilhørighet og fremmedgjøring, selvforståelse og de valgene man tar – eller ikke tar – i livet. Gurnah skriver lettlest, samtidig som enkelte formuleringer er så presise, så vakre og så uttrykksfulle at man – jeg – blir sittende å nyte og fordøye dem skikkelig før man/jeg leser videre.

Gurnah selv kommer opprinnelig fra Zanzibar, og i hver eneste av bøkene hans, er det en eller annen hovedperson som på et eller annet vis er derfra. Det er ingen svakhet, og det arter seg ulikt fra bok til bok. Og historiene de bærer på, temaene de bringer inn i boka, er allmenngyldige og ikke bare begrenset til forholdet mellom Zanzibar og Storbritannia. Snarere tvert imot. De er dagsaktuelle nærmest overalt og uansett.

Etter å ha lest denne boka, er det to ting jeg har lyst til. 1) Få tak i enda ei bok av Gurnah. 2) Planlegge reise til Zanzibar.

W. Somerset Maugham: Livets lenker

En gang fikk jeg plukke meg de bøkene jeg ville fra et dødsbo. Noe av det jeg fikk med meg hjem, var boken ‘Livets lenker’ (orig.: Of Human Bondage) av William Somerset Maugham, fordelt på to bind. I flere år har bøkene stått i hyllene mine og vært nedpakket i eskene mine. Nå har jeg omsider somlet meg til å lese dem. Det var en fest!

Ikke minst fordi mye var gjenkjennelig. Store deler av handlingen utspiller seg på steder jeg kjenner til dels svært godt til. Denne, for eksempel:

Ikke akkurat veldig godt maskert…

Dette handler om King’s School i Canterbury, byen jeg bodde og studerte i gjennom fire år. Skolen ligger nærmest vegg i vegg med Canterbury Cathedral, som er setet for erkebiskopen i Canterbury, overhodet i den anglikanske kirken. Jeg kjenner sogar en mann som jobber ved King’s School. I boka spiller også byen Blackstable en stor rolle – byen heter i virkeligheten Whitstable og ligger ikke langt fra Canterbury.

Og jammen er det ikke et lite norsk tilsnitt i boka, som opprinnelig kom ut i 1915:

«Et dukkehjem» kom ut på norsk i 1879.

Det var i det hele tatt mye som var fornøyelig i det jeg leste. Kanskje ikke så rart at jeg slukte boka fra perm til perm.

Sommeridyll

Ferske jordbær og blåbær-og-valnøtt-muffins

For ei uke siden satt jeg i en hage i Canterbury sammen med fire venninner og en ettåring. Vi koste oss med ferske muffins og jordbær, mens praten gikk rundt bordet. Ingen kunne vite at ikke noen av de andre kjente hverandre og ikke hadde møttes før. Det var hva min salige bestefar ville omtalt som ‘ei deilig stund’.

Jeg satser på at det blir mer av samme sort i månedene fremover.

Om å leve i håpet

Jeg blogga om henne en gang for lenge, lenge siden. På min gamle blogg. Etter et dyptgående, hjerteskjærende og samtidig varmende møte på Starbucks var jeg så full av sorg over alt hun har opplevd, og glede over viljen til liv hun viste. Hun har vokst opp med misbruk; der jeg har ‘vanlige’ barndomsminner kan hun ikke huske en tid der hun ikke ble misbrukt, kan ikke huske dager i sitt liv uten den vonde klumpen i magen som kommer av minnene om hva som har skjedd, vissheten om hva som vil skje igjen, som hun ikke kan verge seg mot.

Og likevel har hun en ustoppelig livsappetitt. Hun har vært gjennom mye i kjølvannet av oppveksten sin; stoffmisbruk og prostitusjon inkludert. Men alt hadde hun klart å legge bak seg for å skape den fremtida hun vil ha – ei lys fremtid med et liv i ordnede former, med et hjerte som tør være åpent og et hode som takler spøkelsene fra fortida. Hun tar de løse trådene, en etter en, og sørger for at de blir knyttet fast og avsluttet. Skritt for skritt samler hun bitene i livet sitt, bit for bit setter hun det sammen igjen, stykke for stykke legger hun den gamle veien bak seg til fordel for en ny, som fører henne dit hun vil i stedet for dit tilfeldighetene driver henne. Hun tar grep med sin spede kraft og opplever at det holder.

Et levende merakkels, som bestefar ville sagt

Men nå har noe krøllet seg. Jeg vet ikke hva og jeg vet ikke hvordan – mye har skjedd i mitt eget liv den siste måneden og jeg har ikke tenkt over at jeg ikke har hørt fra henne. Ikke før i dag, da jeg gikk gjennom gamle bilder og kom over dette bildet av henne. Jeg tok det en forsommerkveld i mai da vi satt i en av Canterburys parker og prata. Hun fortalte, jeg fortalte, ingen av oss holdt noe tilbake og vi gledet oss stort over hverandres fremgang, gleder og fremtidsplaner. Tilliten, den uforklarlige ubetinga tillliten som har vært mellom oss fra første stund, preget hele samværet vårt de timene, den kvelden. Gjennom middag, kaffe, parkbesøk og kveldste. Hun så sunn, frisk og lykkelig ut – og sola skinte bokstavelig talt på henne. Jeg hadde fortalt om det blogginnlegget jeg skrev, og hun ville gjerne vite hva som sto der. Da jeg hadde oversatt det, så jeg i øynene hennes hva det betydde at jeg så tydelig og riktig hadde sett henne – jeg var selv forundret over hvor ordene og innsikten hadde kommet fra, hadde ikke ant da jeg skrev det at jeg senere ville komme til å spontanoversette det til henne et halvår senere.

Nå ser jeg at parallelt med at mitt liv har tatt en uventa vending har hennes liv gjort det samme. Hun har flytta, hun også, og jeg ser at det ligger mye mellom linjene i det hun skriver. Nå har jeg sendt en lengre og mer inngående mail til henne, fortalt om mine omveltninger og spurt om hennes. Jeg venter på svar. Håper det beste.

Men jeg tar meg i å krysse fingrene.

Sunday Challenge: English Afternoon Tea

(Dette er mitt bidrag i Sunday Challenge.)

Quintessentially English

Dagens bilde er fra september i fjor. Da var jeg nemlig på dameselskap på en engelsk herregård, ute på landsbygda i Kent et sted. Det var sommer og varmt, det var sol, det var eføybevokst hus med stooor hage på baksida og utsikt mot et landskap som fikk oss alle til å bare vente på at Mr Darcy skulle dukke opp på hest.

Og en gang under bevertninga slo det meg at det ene bordet var et erke-engelsk motiv. Derfor knipsa jeg det. Te, scones, clotted cream, cookies, ei og anna kake, jordbærsyltetøy, blomstermønstrede kopper, mugger og duk… Det var selve essensen av engelsk afternoon tea party som dukket opp i linsa mi. Så derfor.

Heldigvis var ikke stemninga så formell som de perfekte rammene lett kunne gjort den. Jeg storkoste meg, og jeg var ikke alene. Stemninga kommer tilbake til meg når jeg ser bildene. Og i høstmørket og regnet som har preget de siste dagene,  er det godt med solfylte minner av og til 🙂

Sunday Challenge: St Martin’s Church sin kirkegård

(Dagens bilde er mitt bidrag i Sunday Challenge.)

St Martin's Church's Cemetary/kirkegården rett utenfor

Dagens bilde er faktisk henta fra byen jeg bor i. Det viser nemlig kirkegården som er rett utenfor veggene av St. Martin’s Church – ei kirke her i Canterbury som er den eldste kirka i England som har vært i kontinuerlig bruk. For over 1400 år siden sendte Pave Gregorius den Store i Roma ut munken Augustin til England, hvor hans pavegitte oppgave var å omvende den daværende kong Ethelbert av Kent. Ethelberts kone, dronning Bertha, var allerede kristen og gikk til gudstjeneste i kirka St Martin’s Church. Det gikk ikke lang tid før kongen også var omvendt og opplært i den kristne troen, og både han og kona fortsatte å gå til gudstjeneste i St Martins kirke. Den kirka står fortsatt, den dag i dag, ikke langt fra der jeg bor i byen. Og den har vært i kontinuerlig bruk helt siden da og er det fortsatt – den er sogar en av de mest populære kirkene i byen å gifte seg i, og et er laaaange bestillingstider på den. St Martin’s er også et av tre steder i Canterbury som står på UNESCOs verdensarvliste.

Paven var forøvrig godt fornøyd med Augustin, og etter at kongen hadde blitt omvendt ble Canterbury valgt som hovedsete for en biskop – og den nyutnevnte sådanne var Augustin. Han ble senere utnevnt til helgen og er i dag en av to kjente St. Augustin’er. Den ene er St. Augustin av Canterbury, som jeg nettopp har fortalt deg om, den andre er St. Augustin som skrev boka ‘Bekjennelser’. Da bispesetet ble opprettet begynte man å bygge en domkirke, og ruinene av den finner man også i Canterbury (og på UNESCO-lista) i dag. Litt senere begynte man å bygge en katedral, og den står den dag i dag og er en av de mest besøkte attraksjonene i England med over en million besøkende per år.

Uansett. Jeg poster dette bildet av tre grunner. Den ene, og viktigste, var at kirkegården simpelthen fascinerer meg noe veldig. Der er mange overgrodde, grønne, eføykledte graver, steiner, monumenter og i det hele tatt. De døde ligger tett i tett og det er et eldorado av motiver og vinkler der. Den andre grunnen var at bildet viser noe som fascinerer meg – gamle kirkegårder – og er et prakteksemplar av den typen. Den tredje grunnen var simpelthen at jeg ville poste noe som ikke førte til en lang historie og jabbing i all evighet (heia Vibeke!), men heller kunne bli en litt kortere bloggpost.

Jeg sliter fortsatt litt med den, egentlig.