Regulbium, noen?

Kent, England.

Kent, England.

Regulbium. Høres ikke det ut som en landsby fra Asterix? Det er nesten det. Bare at den ikke var i Frankrike eller gallerland, men her. I England. Faktisk rett borti nabolaget mitt. Bildet viser Kent, som er fylket her. London er rett utenfor øvre venstre bildekant, og du ser tydelig på kartet at det er her du finner innløpet til Themsen. På høyre side ser du at jeg har satt ring rundt ‘tuppen’ av landet. Den aller ytterste delene her var nemlig ei øy for et par tusen år siden, da romerne holdt til her! Den het Thanet, og var skilt fra fastlandet av ei stripe hav som ble kalt Wantsum-kanalen. Landet har steget så mye siden da at øya forlengst har blitt en del av fastlands-England.

Vestveggen på Reculver

Vestveggen på Reculver

Men den gangen Thanet var ei øy og romerne hadde invadert denne delen av England, var det viktig for dem å ha kontroll over denne kanalen. Derfor satte de opp et strategisk viktig fort på det som da var ytterkanten av fastlandet. Fortet fikk navnet Regulbium. I dag heter stedet Reculver på engelsk, og det ligger mellom Herne Bay og Westgate-on-Sea. Da England ble kristnet noen hundre år etter at romerne ble kasta ut, ble dette et hovedsete for den tidlige kirka. Der ble også den aller første kirka til St. Augustins ære bygd. Erosjon har ført til at mesteparten av det opprinnelige fortet har seget ut i havet, men man har berget stedet hvor kirka etterhvert sto. (Senere ble St. Augustins domkirke bygd i Canterbury etterhvert som byen overtok som hovedsete for kirka, og ruinene av den kan man se her i byen den dag i dag. De er registert på UNESCOs verdensarvliste.) For et par hundre år siden gjenoppbygde man vestveggen på kirka i Reculver, for tårnene utgjør et viktig navigasjonspunkt for sjøfarere og er også et velkjent landemerke. Man ser det fra mange, mange kilometers avstand når man kommer gående eller kjørende hit. Området er også pionerområde for arbeid mot kystlinjeerosjon, og man har bl.a. importert stein fra Sverige som er lagt langs flomålet og et stykke nedover fjæra for å ta av for gravinga til bølgene.

Østveggen er gjenreist

Deler av søylene til østveggen står. Her var alteret i sin tid.

Rester av søylene som danner østveggen, der alteret var. I havet rett utenfor her er det på kveldstid fullt av lys. Lys fra faste installasjoner, fra båter som skal til og fra Themsen og følger skipsleia, lys som viser vei for båtene, lys fra byene som ligger som perler på ei snor langs hver side av sundet…masse lys. Vi gikk mørketur her, fra solnedgang og noen timer fremover, og på huskelista stod lommelykter. Men det trengte vi ikke; takket være alle de andre lysine var det aldri mer enn skjømt og lommelyktene forble ubrukt. Det går forøvrig promenade hele veien langs kystlinja her, man kan gå så mange mil man vil på flatt og tilrettelagt underlag.

Har ligget her en stund, egentlig.

Har ligget her en stund, egentlig.

Det har vært kirkegård rett utenfor kirkeveggene, som vanlig var før i tida. Det er ikke mange gravsteiner som er igjen, men de som er der later til å få stå i fred. De to til venstre var gode venner, mens han til høyre hadde vært litt eplekjekk og blitt jekka litt ned med et realt ørebitt, som du ser. Inskripsjonen på steinen til venstre var såvidt leselig, men på de to midterste var det umulig å finne informasjon. Kirkegården lå sør for kirka, og hodene var lagt mot øst. Innenfor murrestene som viser hvor stor kirka var, er det lagt en slags steinveier i bakken som viser hvor hovedveggene i kirka har gått og hvordan rominndelingen har vært. Det er fascinerende å gå rundt der og tenke seg hvordan det var før – det blir med ett mer levende når man er midt oppi det.

I disiplenes fotspor, men med annet redskap!

I disiplenes fotspor, men med annet redskap!

Denne mannen brydde seg ikke så mye om kirkeruinene, men han viser dog en viss likhet med bibelhistoriens disipler. Han fisker nemlig, og det var jo flere av dem som var fiskere. Han gikk rundt i den langgrunne fjæra i vadebukse, og hadde to stokker som det var spent et nett mellom. Det gikk han rundt med og stakk i vannet med jevne mellomrom, som om han ‘feide med seg’ det som var der i håp om å fange et eller annet. Men hva han var ute etter, se det fant jeg aldri ut av. Kanskje var det fisk, kanskje var det krabber, kanskje var det muslinger eller noe annet. Jeg vet ikke. Han forsvant mens vi var ute på vandring og jeg rakk aldri følge etter. Jaja.

Vestveggen fra vest. Inngangspartiet.

Vestveggen fra vest. Inngangspartiet.

Det fineste av alt er at uansett hvor du kommer gående fra, er det godt å komme frem til Reculver. Ikke bare fordi det er fascinerende å gå rundt og se ruinene og forestille seg fortidas Regulbium, men fordi det ligger en pub like ved som etter sigende skal ha ganske bra kjøkken. På kveldstid er den ‘local yokal’, eller dødsharry bygdepub på godt norsk, men på dagtid skal maten være god sies det. Søndager kan du få steik og full middag for bare en femtilapp + drikke! Noe å tenke på, definitivt.

Du kan’ke bare komme her og komme her!

Jeg hadde vært og handla det nødvendigste til helga og var på vei hjem med veska over skulderen. Da jeg hadde kryssa enga og kom bortover mot elva, så jeg et par gutter som gikk uti elva med hver sin håv – sikkert for å forsøke å fange fisk. Litt lenger opp i elva lå kanoen deres ved bredden. Gutta var kledt i joggebukser og hver sin hettejakke og var kanskje 10 år gamle eller deromkring. Og jeg tenkte: «Det er jo fantastisk at noen faktisk finner friluftsgleder her, midt i byen! At de får seg kanotur og fiskejakt et sted hvor jeg sukker over mangel på (for meg) ekte friluftsliv!»

Da jeg kom opp på brua som fører over elva fant jeg derfor raskt frem mobilen min og slo på kamerafunksjonen. Jeg ville ikke forstyrre guttene, så jeg bare sjekka raskt at både de og kanoen i bakgrunnen kom med på bildet, sammen med elva og bredden og trærne rundt, og så knipsa jeg. Bildet ble bra, jeg var fornøyd og så tok beina mine meg videre hjemover.

Eller… Jeg hadde bare tilbakelagt to skritt før jeg hørte den ene gutten rope etter meg: «Hei du! Du dama! Hei! Tok du bilde?» Jeg gikk tilbake til rekkverket, titta over kanten og bekrefta at jeg hadde tatt bilde, litt paff over at han ropte så veldig. «Da må du slette det med en gang. Slett det! Nå!» ropte han. Jeg skjønte lite. Men jeg skjønte at de ikke ville jeg skulle tatt bilde, så jeg fant det frem og sletta bildet med en gang. Samtidig ropte jeg ned og spurte hvorfor, hva alt dette handlet om.

«Privatliv!» ropte han først. Men deretter: «Vi vet ikke hvem du er og for alt vi vet kan bildene bli misbrukt av pedofile og sånt. Vi har rett til et privatliv og du spurte ikke om lov, så du får ikke lov til å ta bilde av oss!» Samtidig som jeg ble helt bestyrtet hadde jeg ingen problemer med å godta argumentet, så trist det enn var å møte det. Jeg ropte tilbake at jeg beklaget, at jeg bare hadde syns det så så morsomt ut og at jeg gjerne ville vise bildet til familien min i Norge for å vise hva man kan gjøre her i byen hvis man vil og sånn. Men at jeg nå hadde sletta bildet siden de ba om det.

Da jeg vandret videre hjemover må jeg innrømme at jeg hadde noe å tenke på. Har det virkelig gått så langt? Guttene var utvilsomt flinke. De har sikkert lært hjemme eller på skolen at de ikke skal godta at fremmede folk tar bilder av dem, og at hvis det skjer er de i sin fulle rett til å si fra og be om at bildene blir sletta. All ære til dem for å gjøre som de har lært. De var rett nok ikke identifiserbare på bildet jeg hadde tatt, for jeg hadde tatt et ‘stort’ bilde med mye natur i på relativt lang avstand, slik at de nærmest var bare litt mer enn en prikk hver i elva. Men det kunne jo ikke de vite! Ikke er jeg pedofil heller, eller med andre skumle hensikter. Men det kunne de jo heller ikke vite. Så de sa fra, jeg sletta bildet, end of story.

Jeg kan likevel ikke dy meg for å syns at hele situasjonen i bunn og grunn var litt trist.

Epilog:
Det hører med til historien at den ene gutten (som ropte) var hissigere enn kompisen sin. Og da jeg hadde forklart hvorfor jeg tok bildet i utgangspunktet, tok kompisen initiativ til at jeg skulle få ta et nytt bilde. «Hei dama, ta et nytt bilde da vel, så får vi se. Duh, ta et nytt bilde dah…!» Begge guttene stilte seg til slutt opp med ansiktet mot meg og hver sin håv i handa. Men jeg avfeide dem. Sa at ‘neida, det er helt i orden’ og gikk hjem. Overhørte ropene om nye bilder. Forhåpentligvis koste de seg videre med jakten på fiskene i Stour (elva).

Jeg hadde uansett fått noe å tenke på.

Om Mars og Venus og alt det der

Jeg var på grillfest i ny kjole. Tråden som knappene var sydd fast med, viste seg å ikke være av verdens beste kvalitet, og et par av de nest øverste knappene ble nærmest ‘sprengt ut’ og falt av. Jeg forsøkte å redde restene av æren og spurte verten Mark: «Har du nål og tråd, eller eventuelt en sikkerhetsnål?» Han ble raskt og diskret satt inn i problemstillinga og nikka lurt. «Jeg skal gå inn og se hva jeg finner!»

Et par minutter senere kom han ut. Med svart gaffatape.

I rest my case.

Noen ganger er’e ålreit…

Magen er så mett at det nesten gjør vondt. Munnvikene er slitne etter mye fliring, men trekker seg likevel spontant ut til sidene bare fordi jeg er glad innenfra. Antall tekopper har jeg forlengst mista tellinga på. Inni hodet mitt gjenopplever jeg samtalene fra tidligere denne dagen; hører hva som blir sagt i ord og mellom linjene. Jeg legger igjen merke til hvem som så sliten ut, hvem som tydeligvis hadde noe hun bobla over med, hvem som var litt fraværende da navnet til x ble nevnt. Jeg vet at når jeg kommer hjem og åpner kjøleskapet vil det være så fullt at jeg slipper å handle noe som helst de neste dagene.

Jeg vet at vi som var samlet i dag neppe noensinne vil være samlet på et og samme sted igjen. Ikke på lange tider. Folk flytter, tidene forandrer seg, life happens. Flere av oss står foran til dels store endringer det neste året; en har kjøpt leilighet, ei er gravid, ei flytter til Ghana i august og en drar til Tyskland. Selv teller jeg måneder til jeg kan flytte til Norge igjen. Kanskje var det dèt som gjorde timene sammen så spesielle i dag, den uuttalte vissheten om at dette kanskje er siste gang det er akkurat oss, at hva som enn blir sagt og pratet om ikke er noe vi vil bli konfrontert med noen måneder frem i tid? Jeg vet ikke. Men det var noe intimt over stemninga uten at det ble for intenst. Det traff rett i hjertet mitt, og jeg var ikke alene om opplevelsen.

Bra cafe. Bra te. Bra dame.

Bra cafe. Bra te. Bra dame.

Etterpå, da oppvasken var tatt, gulvet kostet og maten ryddet bort, skulle jeg igjen møte noen jeg ikke har sett på lenge; noen jeg er veldig glad i som har vært travel de siste tre månedene og nå omsider har fått bedre tid. Det som for tre måneder siden var uvisshet, har nå blitt sikkerhet. Den som var i god form har havna på sykehus. Det som var en tanke, har blitt en plan. Det som var et håp, ligger an til å bli virkelighet. Hennes te var gylden, min var grønn, begge var kalde. De var det eneste som var kaldt i dag.

Beste menneskene. Beste dagen. Min lørdag.

Pannekakegleder

Noen dager har sine egne overraskelser. Og noen ganger, når du tror du vet hva du forventer, viser det seg at det du får faktisk er noe helt annet – og i dette tilfellet: noe bedre! Her om dagen hadde nemlig ei av mine gode venninner bursdag. Hun hadde tatt dagen fri fra jobb, og vi hadde avtalt å møtes til lunsj. Jeg foreslo at vi skulle møtes hjemme hos en av oss og lage mat sammen, og det var hun helt med på. Vi er ikke vanskelige eller krevende. Vi landet på pannekaker – lett, godt og med gode mengdereguleringsmuligheter.

Julie på Narikala-festninga i Tbilisi. En halvtime senere spiste vi pannekaker på Shardeni. Jeg savner det.

Julie på Narikala-festninga i Tbilisi. En halvtime senere spiste vi pannekaker på Shardeni. Jeg savner det.

Pannekaker er ikke bare pannekaker. Hjemme i Norge er jeg mest vant med pannekaker med sukker på, og fleskepannekaker (med fleske-/baconbiter i). Men fra utlandet har jeg vennet meg til langt mer variasjon. Da jeg bodde i Beograd kjøpte jeg gjerne pannekaker mens jeg gikk på Kej, promenaden langs Donau. I Novi Sad, Serbias nest største by, hadde de en pannekakerestaurant hvor man kunne velge mellom nesten hundre sorter fyll i pannekakene sine. I Tbilisi møttes gjerne jeg og ei venninne på Shardeni, ei av gatene i gamlebyen som er full av spisesteder, og da spiste vi pannekaker med forskjellig fyll fra gang til gang. Jeg har blitt fryktelig glad i pannekaker etterhvert, på utenlandsk vis, men det er ikke så ofte jeg tar meg tid til å lage pannekaker hjemme.

Denne dagen var det annerledes. Sarah, venninna mi, er ikke så veldig vant til å lage pannekaker men desto mer erfaren i å spise dem. Så jeg laget pannekakerøre på slump, som jeg alltid gjør. Hun sørget for fyll. Det ble en anselig mengde pannekaker som gikk ned på høykant.

Kilder til pannekakebursdagsglede

Kilder til pannekakebursdagsglede

Vi fant en ny favoritt: pannekaker med et lett strøk Nutella (Nugatti) og blåbær strødd på. En annen favoritt var pannekake med Ben&Jerry-isen Caramel Chew Chew, som inneholder sjokoladebiter med flytende karamell inni, og litt fruktsalat strødd over. Jeg har en uformell regel for meg selv, som sier at jeg ikke har lov til å spise samme fyllet to ganger på rad, så det ble også rom for ei pannekake med jordbærsyltetøy og ei på gamlemåten – med sukker. Fryktelig godt, alt sammen.

Jeg har mistanke om at det blir mer pannekaker fremover. Og er egentlig veldig klar for det!

Eika i England

Det finnes veldig mange eiketrær i England. Veldig, veldig mange. De blir tiljublet i poesien, for eksempel, både av kjente poeter og av amatører. I engelsk litteratur er det veldig mye symbolikk i hvordan eiketrær brukes og refereres til. Når et tre i ei bok blir revet over av stormen og faller, er det gjerne noen som dør. For eksempel. I Virginia Woolfs bok ‘Orlando‘ er et dikt om eiketreet – og Orlandos besøk hos et eiketre på eiendommen sin – fremtredende og konstant gjennom hele boka. Mens alt annet forandrer seg – kjønn, alder, geografi, omgivelser, omstendigheter – er eiketreet alltid der, både det virkelige treet og diktet Orlando skriver på.

Denne eika har blitt beskåret pga kraftledninga som går like ved. Men felle hele treet? Ikke tale om. Eika får stå. (Nær Knowlton, Kent. Mars 2009)

Denne eika har blitt beskåret pga kraftledninga som går like ved. Men felle hele treet? Ikke tale om. Eika får stå. (Nær Knowlton, Kent. Mars 2009)

Når du for eksempel tar toget mellom Canterbury og London, eller reiser andre steder i landet for den del, går det gjennom kulturlandskap og landbruksområder. Veldig ofte ser du en stor åker med ei eik midt utpå. Bonden pløyer jorda rundt og dyrker åkeren, men de gamle eiketrærne får stå i stedet for å bli tatt ned. Det er som om engelskmennene er mer glade i eiketrær enn andre trær og vekster. Det har noe med sjela deres å gjøre. Tror jeg. En eller annen har sammenlignet selve England med et eiketre – det er Englands nasjonaltre.  Eikas høyde, alder og styrke har gjort den til et symbol for utholdenhet, slik engelskmennene oppfatter utholdenhet som et av sine sterkeste særtrekk; det at det holder ut under alle omstendigheter uten å gi opp. (Dette er en kilde til at engelskmennene ser litt ned på franskmennene; under andre verdenskrig holdt engelskmennene ut endeløs bombing uten å la seg overvinne og landet ble aldri erobret av nazistene, mens franskmennene – etter engelsk syn – nærmest ga opp uten å kjempe.)

Mitt favoritt-eiketre. (University of Kent campus, Canterbury. Mai 2009)

Mitt favoritt-eiketre. (University of Kent campus, Canterbury. Mai 2009)

Dette eiketreet er et av de fineste jeg vet om her i byen. Det ligger på den nederste delen av campus, like ved en gangvei som fører gjennom boligfelt og ned til byens sentrum. Det er digert, tettvokst og relativt symmetrisk. Greinene starter dessuten ganske lavt, så det er fullt mulig å klatre i det uten store problemer. Det er ikke få ganger jeg har gått forbi her og oppdaga at en eller annen student (gjerne kvinnelig, pussig nok) sitter oppe i treet og leser ei bok. Eller skriver, kanskje i ei dagbok? En stemme i hodet mitt sier da «Åh, for en klisjè», mens en annen stemme sier «Det ser så utrolig idyllisk ut!» Selv har jeg aldri gjort det, sitte oppi treet, selv ikke da jeg bodde et par hundre meter herfra.

For meg som ‘bare’ er oppvokst med bjørk, selje, rogn og osp – samt et lønnetre på plassen mellom ungdomsskolen og videregående – er det litt av ei utfordring å forsøke å lære seg navn på andre tresorter. Jeg vet hvordan mange trær ser ut, og jeg kan navn på mange tresorter. Men å koble rett tre til rett navn er fortsatt ei utfordring, det innrømmer jeg glatt. Bortsett fra når det gjelder et eiketre. Det har jeg lært meg å kjenne igjen. Kanskje ingen overraskelse?

Kroppen under vann

Det er mange ting jeg liker med Canterbury. En av de tingene er to undervannsdamer. Kunstneren Jason deCaires Taylor har laget to kvinneformede skulpturer i silica (en avart av silikon) som ligger nedsenket i elva Stour, som renner gjennom byen. Begge figurene har armene strukket over hodet, slik at det nærmest ser ut som om de forsøker å svømme motstrøms. Om kvelden er de opplyst, men siden kameraet mitt ikke takler tussmørke så bra klarer jeg ikke å ta et godt nok bilde av det.

Alluvia/Jason deCaires Taylor. River Stour, Canterbury, UK.

Alluvia/Jason deCaires Taylor. River Stour, Canterbury, UK.

Kunstverket heter Alluvia. Det er det engelske ordet for ‘avleiring’; det fenomenet som oppstår når sand og leire fraktes med elvevannet for så å samles på et sted og bli værende der. Figurene er nært Westgate Towers, som er ‘inngangen’ til gamlebyen og hovedgata fra den nordvestre enden av sentrum, og hvis man står på brua kan man lett titte over kanten og se dem. Jeg har lenge sett skulpturene og tenkt at de er fascinerende å se på; de minner meg litt om Anthony Gormleys jernmenn på Solastranda sør for Stavanger (kunstverket hans het ‘Another Place’).  Men i forbindelse med denne bloggposten undersøkte jeg nettsida til kunstneren som står bak, og da oppdaget jeg at det var noen poenger jeg ikke hadde fått med meg.

Westgate Towers og elva Stour. Statuene er i vannet på denne sida av brua, på høyre side.

Westgate Towers og elva Stour. Statuene er i vannet på denne sida av brua, på høyre side.

For eksempel er beliggenheten et poeng. Westgate har vært en av hovedportene inn til Canterbury i gamle dager, da bymuren fortsatt stod (den ble bygd på 1300-tallet). Hovedveien fra London endte her, for eksempel. Å plassere figurene her er å legge vekt på kontrasten mellom fortida og nåtida, mellom den gamle byen og den nye byen – både gamlebyen vs det nyere som er bygd utenfor muren, og det historiske Canterbury vs dagens Canterbury. Kunstneren sier også at figurene fungerer som ‘miljøbarometre’, fordi algene som fester seg og vokser på dem er indikatorer på forurensning i elva. For eksempel. Et annet poeng er at figurene ‘forandrer’ seg med vannmengde i elva, tid på døgnet og vær/belysning. Dette er ment å stille dypere spørsmål om perspektiver og bilder, ideer og deres konstruksjon og endringer, samt stille spørsmål om hvorvidt det finnes noe varig (materialet er ansett for å være bestandig men brytes langsomt ned, noe man kan iaktta over tid).

Det kan bli litt vagt eller pretensiøst, sånn om når man prøver å analysere kunsten og meninga bak. Men det kan også gjøres enkelt: man bare fryder seg av synet over to skulpturer som er plassert under vann et sted hvor folk ferdes og lett får øye på dem, om de bare har vett til å titte over kanten. Jeg gjør noen ganger et poeng av å titte veldig konsentrert over kanten og deretter gå vekk når jeg ser turister i nærheten, bare for at de skal komme dit jeg stod og titte, de også, og få øye på noe de ellers lett ville oversett. Jeg innbiller meg at de setter pris på å indirekte bli gjort oppmerksomme på det!