Du kan’ke bare komme her og komme her!

Jeg hadde vært og handla det nødvendigste til helga og var på vei hjem med veska over skulderen. Da jeg hadde kryssa enga og kom bortover mot elva, så jeg et par gutter som gikk uti elva med hver sin håv – sikkert for å forsøke å fange fisk. Litt lenger opp i elva lå kanoen deres ved bredden. Gutta var kledt i joggebukser og hver sin hettejakke og var kanskje 10 år gamle eller deromkring. Og jeg tenkte: «Det er jo fantastisk at noen faktisk finner friluftsgleder her, midt i byen! At de får seg kanotur og fiskejakt et sted hvor jeg sukker over mangel på (for meg) ekte friluftsliv!»

Da jeg kom opp på brua som fører over elva fant jeg derfor raskt frem mobilen min og slo på kamerafunksjonen. Jeg ville ikke forstyrre guttene, så jeg bare sjekka raskt at både de og kanoen i bakgrunnen kom med på bildet, sammen med elva og bredden og trærne rundt, og så knipsa jeg. Bildet ble bra, jeg var fornøyd og så tok beina mine meg videre hjemover.

Eller… Jeg hadde bare tilbakelagt to skritt før jeg hørte den ene gutten rope etter meg: «Hei du! Du dama! Hei! Tok du bilde?» Jeg gikk tilbake til rekkverket, titta over kanten og bekrefta at jeg hadde tatt bilde, litt paff over at han ropte så veldig. «Da må du slette det med en gang. Slett det! Nå!» ropte han. Jeg skjønte lite. Men jeg skjønte at de ikke ville jeg skulle tatt bilde, så jeg fant det frem og sletta bildet med en gang. Samtidig ropte jeg ned og spurte hvorfor, hva alt dette handlet om.

«Privatliv!» ropte han først. Men deretter: «Vi vet ikke hvem du er og for alt vi vet kan bildene bli misbrukt av pedofile og sånt. Vi har rett til et privatliv og du spurte ikke om lov, så du får ikke lov til å ta bilde av oss!» Samtidig som jeg ble helt bestyrtet hadde jeg ingen problemer med å godta argumentet, så trist det enn var å møte det. Jeg ropte tilbake at jeg beklaget, at jeg bare hadde syns det så så morsomt ut og at jeg gjerne ville vise bildet til familien min i Norge for å vise hva man kan gjøre her i byen hvis man vil og sånn. Men at jeg nå hadde sletta bildet siden de ba om det.

Da jeg vandret videre hjemover må jeg innrømme at jeg hadde noe å tenke på. Har det virkelig gått så langt? Guttene var utvilsomt flinke. De har sikkert lært hjemme eller på skolen at de ikke skal godta at fremmede folk tar bilder av dem, og at hvis det skjer er de i sin fulle rett til å si fra og be om at bildene blir sletta. All ære til dem for å gjøre som de har lært. De var rett nok ikke identifiserbare på bildet jeg hadde tatt, for jeg hadde tatt et ‘stort’ bilde med mye natur i på relativt lang avstand, slik at de nærmest var bare litt mer enn en prikk hver i elva. Men det kunne jo ikke de vite! Ikke er jeg pedofil heller, eller med andre skumle hensikter. Men det kunne de jo heller ikke vite. Så de sa fra, jeg sletta bildet, end of story.

Jeg kan likevel ikke dy meg for å syns at hele situasjonen i bunn og grunn var litt trist.

Epilog:
Det hører med til historien at den ene gutten (som ropte) var hissigere enn kompisen sin. Og da jeg hadde forklart hvorfor jeg tok bildet i utgangspunktet, tok kompisen initiativ til at jeg skulle få ta et nytt bilde. «Hei dama, ta et nytt bilde da vel, så får vi se. Duh, ta et nytt bilde dah…!» Begge guttene stilte seg til slutt opp med ansiktet mot meg og hver sin håv i handa. Men jeg avfeide dem. Sa at ‘neida, det er helt i orden’ og gikk hjem. Overhørte ropene om nye bilder. Forhåpentligvis koste de seg videre med jakten på fiskene i Stour (elva).

Jeg hadde uansett fått noe å tenke på.

Om Mars og Venus og alt det der

Jeg var på grillfest i ny kjole. Tråden som knappene var sydd fast med, viste seg å ikke være av verdens beste kvalitet, og et par av de nest øverste knappene ble nærmest ‘sprengt ut’ og falt av. Jeg forsøkte å redde restene av æren og spurte verten Mark: «Har du nål og tråd, eller eventuelt en sikkerhetsnål?» Han ble raskt og diskret satt inn i problemstillinga og nikka lurt. «Jeg skal gå inn og se hva jeg finner!»

Et par minutter senere kom han ut. Med svart gaffatape.

I rest my case.

Noen ganger er’e ålreit…

Magen er så mett at det nesten gjør vondt. Munnvikene er slitne etter mye fliring, men trekker seg likevel spontant ut til sidene bare fordi jeg er glad innenfra. Antall tekopper har jeg forlengst mista tellinga på. Inni hodet mitt gjenopplever jeg samtalene fra tidligere denne dagen; hører hva som blir sagt i ord og mellom linjene. Jeg legger igjen merke til hvem som så sliten ut, hvem som tydeligvis hadde noe hun bobla over med, hvem som var litt fraværende da navnet til x ble nevnt. Jeg vet at når jeg kommer hjem og åpner kjøleskapet vil det være så fullt at jeg slipper å handle noe som helst de neste dagene.

Jeg vet at vi som var samlet i dag neppe noensinne vil være samlet på et og samme sted igjen. Ikke på lange tider. Folk flytter, tidene forandrer seg, life happens. Flere av oss står foran til dels store endringer det neste året; en har kjøpt leilighet, ei er gravid, ei flytter til Ghana i august og en drar til Tyskland. Selv teller jeg måneder til jeg kan flytte til Norge igjen. Kanskje var det dèt som gjorde timene sammen så spesielle i dag, den uuttalte vissheten om at dette kanskje er siste gang det er akkurat oss, at hva som enn blir sagt og pratet om ikke er noe vi vil bli konfrontert med noen måneder frem i tid? Jeg vet ikke. Men det var noe intimt over stemninga uten at det ble for intenst. Det traff rett i hjertet mitt, og jeg var ikke alene om opplevelsen.

Bra cafe. Bra te. Bra dame.

Bra cafe. Bra te. Bra dame.

Etterpå, da oppvasken var tatt, gulvet kostet og maten ryddet bort, skulle jeg igjen møte noen jeg ikke har sett på lenge; noen jeg er veldig glad i som har vært travel de siste tre månedene og nå omsider har fått bedre tid. Det som for tre måneder siden var uvisshet, har nå blitt sikkerhet. Den som var i god form har havna på sykehus. Det som var en tanke, har blitt en plan. Det som var et håp, ligger an til å bli virkelighet. Hennes te var gylden, min var grønn, begge var kalde. De var det eneste som var kaldt i dag.

Beste menneskene. Beste dagen. Min lørdag.

Pannekakegleder

Noen dager har sine egne overraskelser. Og noen ganger, når du tror du vet hva du forventer, viser det seg at det du får faktisk er noe helt annet – og i dette tilfellet: noe bedre! Her om dagen hadde nemlig ei av mine gode venninner bursdag. Hun hadde tatt dagen fri fra jobb, og vi hadde avtalt å møtes til lunsj. Jeg foreslo at vi skulle møtes hjemme hos en av oss og lage mat sammen, og det var hun helt med på. Vi er ikke vanskelige eller krevende. Vi landet på pannekaker – lett, godt og med gode mengdereguleringsmuligheter.

Julie på Narikala-festninga i Tbilisi. En halvtime senere spiste vi pannekaker på Shardeni. Jeg savner det.

Julie på Narikala-festninga i Tbilisi. En halvtime senere spiste vi pannekaker på Shardeni. Jeg savner det.

Pannekaker er ikke bare pannekaker. Hjemme i Norge er jeg mest vant med pannekaker med sukker på, og fleskepannekaker (med fleske-/baconbiter i). Men fra utlandet har jeg vennet meg til langt mer variasjon. Da jeg bodde i Beograd kjøpte jeg gjerne pannekaker mens jeg gikk på Kej, promenaden langs Donau. I Novi Sad, Serbias nest største by, hadde de en pannekakerestaurant hvor man kunne velge mellom nesten hundre sorter fyll i pannekakene sine. I Tbilisi møttes gjerne jeg og ei venninne på Shardeni, ei av gatene i gamlebyen som er full av spisesteder, og da spiste vi pannekaker med forskjellig fyll fra gang til gang. Jeg har blitt fryktelig glad i pannekaker etterhvert, på utenlandsk vis, men det er ikke så ofte jeg tar meg tid til å lage pannekaker hjemme.

Denne dagen var det annerledes. Sarah, venninna mi, er ikke så veldig vant til å lage pannekaker men desto mer erfaren i å spise dem. Så jeg laget pannekakerøre på slump, som jeg alltid gjør. Hun sørget for fyll. Det ble en anselig mengde pannekaker som gikk ned på høykant.

Kilder til pannekakebursdagsglede

Kilder til pannekakebursdagsglede

Vi fant en ny favoritt: pannekaker med et lett strøk Nutella (Nugatti) og blåbær strødd på. En annen favoritt var pannekake med Ben&Jerry-isen Caramel Chew Chew, som inneholder sjokoladebiter med flytende karamell inni, og litt fruktsalat strødd over. Jeg har en uformell regel for meg selv, som sier at jeg ikke har lov til å spise samme fyllet to ganger på rad, så det ble også rom for ei pannekake med jordbærsyltetøy og ei på gamlemåten – med sukker. Fryktelig godt, alt sammen.

Jeg har mistanke om at det blir mer pannekaker fremover. Og er egentlig veldig klar for det!

Eika i England

Det finnes veldig mange eiketrær i England. Veldig, veldig mange. De blir tiljublet i poesien, for eksempel, både av kjente poeter og av amatører. I engelsk litteratur er det veldig mye symbolikk i hvordan eiketrær brukes og refereres til. Når et tre i ei bok blir revet over av stormen og faller, er det gjerne noen som dør. For eksempel. I Virginia Woolfs bok ‘Orlando‘ er et dikt om eiketreet – og Orlandos besøk hos et eiketre på eiendommen sin – fremtredende og konstant gjennom hele boka. Mens alt annet forandrer seg – kjønn, alder, geografi, omgivelser, omstendigheter – er eiketreet alltid der, både det virkelige treet og diktet Orlando skriver på.

Denne eika har blitt beskåret pga kraftledninga som går like ved. Men felle hele treet? Ikke tale om. Eika får stå. (Nær Knowlton, Kent. Mars 2009)

Denne eika har blitt beskåret pga kraftledninga som går like ved. Men felle hele treet? Ikke tale om. Eika får stå. (Nær Knowlton, Kent. Mars 2009)

Når du for eksempel tar toget mellom Canterbury og London, eller reiser andre steder i landet for den del, går det gjennom kulturlandskap og landbruksområder. Veldig ofte ser du en stor åker med ei eik midt utpå. Bonden pløyer jorda rundt og dyrker åkeren, men de gamle eiketrærne får stå i stedet for å bli tatt ned. Det er som om engelskmennene er mer glade i eiketrær enn andre trær og vekster. Det har noe med sjela deres å gjøre. Tror jeg. En eller annen har sammenlignet selve England med et eiketre – det er Englands nasjonaltre.  Eikas høyde, alder og styrke har gjort den til et symbol for utholdenhet, slik engelskmennene oppfatter utholdenhet som et av sine sterkeste særtrekk; det at det holder ut under alle omstendigheter uten å gi opp. (Dette er en kilde til at engelskmennene ser litt ned på franskmennene; under andre verdenskrig holdt engelskmennene ut endeløs bombing uten å la seg overvinne og landet ble aldri erobret av nazistene, mens franskmennene – etter engelsk syn – nærmest ga opp uten å kjempe.)

Mitt favoritt-eiketre. (University of Kent campus, Canterbury. Mai 2009)

Mitt favoritt-eiketre. (University of Kent campus, Canterbury. Mai 2009)

Dette eiketreet er et av de fineste jeg vet om her i byen. Det ligger på den nederste delen av campus, like ved en gangvei som fører gjennom boligfelt og ned til byens sentrum. Det er digert, tettvokst og relativt symmetrisk. Greinene starter dessuten ganske lavt, så det er fullt mulig å klatre i det uten store problemer. Det er ikke få ganger jeg har gått forbi her og oppdaga at en eller annen student (gjerne kvinnelig, pussig nok) sitter oppe i treet og leser ei bok. Eller skriver, kanskje i ei dagbok? En stemme i hodet mitt sier da «Åh, for en klisjè», mens en annen stemme sier «Det ser så utrolig idyllisk ut!» Selv har jeg aldri gjort det, sitte oppi treet, selv ikke da jeg bodde et par hundre meter herfra.

For meg som ‘bare’ er oppvokst med bjørk, selje, rogn og osp – samt et lønnetre på plassen mellom ungdomsskolen og videregående – er det litt av ei utfordring å forsøke å lære seg navn på andre tresorter. Jeg vet hvordan mange trær ser ut, og jeg kan navn på mange tresorter. Men å koble rett tre til rett navn er fortsatt ei utfordring, det innrømmer jeg glatt. Bortsett fra når det gjelder et eiketre. Det har jeg lært meg å kjenne igjen. Kanskje ingen overraskelse?

Kroppen under vann

Det er mange ting jeg liker med Canterbury. En av de tingene er to undervannsdamer. Kunstneren Jason deCaires Taylor har laget to kvinneformede skulpturer i silica (en avart av silikon) som ligger nedsenket i elva Stour, som renner gjennom byen. Begge figurene har armene strukket over hodet, slik at det nærmest ser ut som om de forsøker å svømme motstrøms. Om kvelden er de opplyst, men siden kameraet mitt ikke takler tussmørke så bra klarer jeg ikke å ta et godt nok bilde av det.

Alluvia/Jason deCaires Taylor. River Stour, Canterbury, UK.

Alluvia/Jason deCaires Taylor. River Stour, Canterbury, UK.

Kunstverket heter Alluvia. Det er det engelske ordet for ‘avleiring’; det fenomenet som oppstår når sand og leire fraktes med elvevannet for så å samles på et sted og bli værende der. Figurene er nært Westgate Towers, som er ‘inngangen’ til gamlebyen og hovedgata fra den nordvestre enden av sentrum, og hvis man står på brua kan man lett titte over kanten og se dem. Jeg har lenge sett skulpturene og tenkt at de er fascinerende å se på; de minner meg litt om Anthony Gormleys jernmenn på Solastranda sør for Stavanger (kunstverket hans het ‘Another Place’).  Men i forbindelse med denne bloggposten undersøkte jeg nettsida til kunstneren som står bak, og da oppdaget jeg at det var noen poenger jeg ikke hadde fått med meg.

Westgate Towers og elva Stour. Statuene er i vannet på denne sida av brua, på høyre side.

Westgate Towers og elva Stour. Statuene er i vannet på denne sida av brua, på høyre side.

For eksempel er beliggenheten et poeng. Westgate har vært en av hovedportene inn til Canterbury i gamle dager, da bymuren fortsatt stod (den ble bygd på 1300-tallet). Hovedveien fra London endte her, for eksempel. Å plassere figurene her er å legge vekt på kontrasten mellom fortida og nåtida, mellom den gamle byen og den nye byen – både gamlebyen vs det nyere som er bygd utenfor muren, og det historiske Canterbury vs dagens Canterbury. Kunstneren sier også at figurene fungerer som ‘miljøbarometre’, fordi algene som fester seg og vokser på dem er indikatorer på forurensning i elva. For eksempel. Et annet poeng er at figurene ‘forandrer’ seg med vannmengde i elva, tid på døgnet og vær/belysning. Dette er ment å stille dypere spørsmål om perspektiver og bilder, ideer og deres konstruksjon og endringer, samt stille spørsmål om hvorvidt det finnes noe varig (materialet er ansett for å være bestandig men brytes langsomt ned, noe man kan iaktta over tid).

Det kan bli litt vagt eller pretensiøst, sånn om når man prøver å analysere kunsten og meninga bak. Men det kan også gjøres enkelt: man bare fryder seg av synet over to skulpturer som er plassert under vann et sted hvor folk ferdes og lett får øye på dem, om de bare har vett til å titte over kanten. Jeg gjør noen ganger et poeng av å titte veldig konsentrert over kanten og deretter gå vekk når jeg ser turister i nærheten, bare for at de skal komme dit jeg stod og titte, de også, og få øye på noe de ellers lett ville oversett. Jeg innbiller meg at de setter pris på å indirekte bli gjort oppmerksomme på det!

Dagen det gikk helt galt

Jeg hadde gledet meg så mye til i går. Torsdag 23. april har jeg planlagt helt siden august i fjor, helt siden J i Bergen ringte meg en dag og fortalte at hun var gravid for første gang. J er ei av mine beste venninner og vi har delt leilighet i tigerstaden en gang for lenge siden. Og nå var hun altså gravid, med en mann jeg ikke engang hadde møtt fordi det var alt for lenge siden vi hadde møttes, sånn i det hele tatt. Så da hun ringte den dagen i august i fjor, satte vi oss ned med en kalender hos hver av oss og planla tid for barselsvisitt ut fra hva vi visste da og hva vi trodde ville passe. Og vi ble enige om at torsdag 23. april var Dagen, det var Dagen da jeg garantert ville være ferdig med alle mine forpliktelser. Dagen der babyen ville være et par måneder gammel og J regnet med å være klar til å ta imot besøk ei helg, og i det hele tatt. Det var Dagen, simpelthen.

Og i hele vår har jeg tenkt fremover til Dagen. Da jeg ble rastløs i friuka i februar tenkte jeg at «Ja, jeg skulle gjerne reist nå, men jeg venter til Dagen.» Da terminen gikk mot slutten sist i mars og dagene var så travle at jeg løp rundt meg selv til slutt, tenkte jeg «det er helt greit, for nå er det bare en måned til Dagen». Og da jeg den siste uka satt fordypa i bunken med 112 essays tenkte jeg «ja, det er kjedelig men snart er det Dagen». Da jeg onsdag morgen begynte å jobbe med de siste essayene klokka 09 og jobba nesten i ett frem til torsdag morgen klokka 05 for å bli ferdig tenkte jeg «ja, dette er slitsomt men torsdag er jo Dagen og da kan jeg reise». Ikke engang da jeg trodde jeg var omtrent ferdig for så å oppdage noen ekstra essays i innboksen min (fordi noen studenter hadde fått godkjent forsinka innlevering) lot jeg det ta motet fra meg. For selv om jeg hadde vært våken i nesten 24 timer og stort sett bare jobba var det jo Dagen – nå skulle jeg dra.

Etter noen timers søvn med påfølgende pakking og reising til Gatwick var gleden over å skulle dra til Bergen på barselsvisitt, og senere til Oslo, utrolig stor. Helt til jeg gikk av flytoget. Da kom jeg nemlig på at jeg hadde glemt å ta med meg passet. Den fine røde lille boka som var ny i januar lå igjen i ei skuff i Canterbury.

Det var ikke noe hjelp å få på flyplassen. Det hjalp ikke at jeg hadde annen form for identifikasjon. Det hjalp ikke med noe, i det hele og det store. Jeg kom meg ikke til Bergen. Det ble tårer, det ble kjappe og sorgfulle telefoner, det ble ombooking (goodbye Bergen, hello Oslo på tirsdag i stedet) og det ble utmattelse til slutt. Dagen var ikke Dagen for glede – det ble Dagen der jeg offisielt ble en dust. Og det hjalp ikke så veldig at det var litt omkalfatringer på togene; forsinkelser og perrongbytter (prøv selv å løpe opp og ned trapper med en tung koffert noen ganger, med 30 sekunder å gå på før de lukker dørene…) Jeg var sliten, jeg var trett, jeg var lei, jeg var sint på og skuffet over meg selv. Jeg så ikke så mye lenger enn til min egen nesetipp, når sant skal sies.

I åttetida skulle jeg vært på et fly som tok av fra Gatwick. I stedet var jeg på London Bridge Station og venta på toget som skulle ta meg hjem igjen. Humøret var labert og jeg var lei av å schleppe kofferten opp og ned et utall trapper etter engelske togstasjoners forgodtbefinnende. Men så kom en stemme på høyttaleren der jeg stod på perrongen.

Ladies and Gentlemen, the 20.01 train from London Charing Cross for Ramsgate that has been delayed will depart from platform 4 in approximately five minutes. We are sorry for the delay, which is due to a person…eh… on the tracks near [et sted]. We are really sorry, and this has also lead to problems for trains leaving two different stations, but we hope to be able to resume normal business shortly and catch up on the delays. Again, ladies and gentlemen, we’re sorry about the delay but we’ll soon be ready to depart from platform 4.

Noen hadde med andre ord tatt livet av seg med å kaste seg foran et tog. Og gjort det på et sted der togene krysser spor. Dermed ble det hindringer både for tog på vei ut og inn av to ulike stasjoner, og forsinkelser var ikke til å unngå.

Plutselig virket min passtabbe litt mindre alvorlig enn jeg hadde tenkt.

[Epilog: Jeg klarte å booke om billetten, men Bergen gikk ikke. Saa naa drar jeg i stedet direkte til Oslo over helga og utvider oppholdet med noen dager. Alt er ikke håpløst. Men jeg klarer fortsatt ikke å forstå at jeg skulle klare å gjøre noe sånt – jeg har aldri gjort det tidligere og har bestandig full kontroll på slike ting når jeg er på reisefot. Hmh. Stoltheta har fått seg en bulk, det er helt klart.]