Stedet jeg alltid har dratt forbi

Det er så utrolig enkelt å reise langt avsted for å oppleve noe og så glemme det som kanskje er verdt å besøke i sitt eget nabolag. Sånn har jeg hatt det med Calais, for eksempel. Det er rett nok ikke heeelt i nabolaget mitt siden byen ligger i Frankrike, men det er ikke verre enn at man fint kan dra dit på dagstur. Men mitt forhold til Calais har bestått i at jeg bare drar forbi uten å se noe; på vei mot for eksempel Brügge eller Amsterdam. Calais er bare byen der ferga legger til når den kommer fra Dover, ikke noe mer. Til nå. Denne påska har jeg nemlig besøk av ei venninne fra Oslo og sønnen hennes på 13, og i eventyrlystens navn hadde vi planlagt en liten dagstur til Frankrike.

De hvite klippene i Dover
De hvite klippene i Dover

Vi tok bussen klokka ni om morgenen fra Canterbury, og en halvtime senere var vi på havna i Dover. Vel ombord i ferga som skulle frakte oss de 34 kilometrene over Den engelske kanalen til Frankrike var vi så heldige at skyene sprakk opp og det ble et fantastisk vær resten av dagen. De berømte hvite klippene i Dover skinte i all sin prakt og ble behørig fotografert, naturlig nok. Bildet mitt viser bare en liten del av klippene – på avstand ser man en lang hvit stripe som reiser seg opp av havet. I Dover finnes det ‘hemmelige’ tunneller inni klippene som ble brukt som militærforlegning og skjulested under andre verdenskrig. Der kan man i dag få omvisning – en temmelig surrealistisk opplevelse, men vel verdt å få med seg. Dessuten er de atomsikre, så under den kalde krigen var de tiltenkt å være oppholdssted for den engelske statsministeren og kongefamilien dersom landet ble angrepet med atomvåpen. Du ser også et fyrtårn oppå klippa her. I gamle dager, i tida før elektriske fyrlykter, var det ikke uvanlig at lokalbefolkning i byene langs sørkysten tente lykter andre steder enn der de kjente navigeringsvardene skulle være for å lokke sjøfarende båter inn i urent farvann slik at de skulle gå på skjær eller land – for da kunne de lokale folkene plyndre til seg lasten og om nødvendig drepe sjøfolkene!

Detalj fra Parc Richelieu
Detalj fra Parc Richelieu

Et lite glimt fra Parc Richelieu, en fin liten park i Calais. Den er oppkalt etter Kardinal Richelieu, som var fransk kardinal under Ludvik den trettende (i første halvdel av 1500-tallet). Han styrte i praksis landet på vegne av kongen og er på sett og vis regnet som historiens første statsminister. Kardinal Richelieu er også en kjent karakter i historien om De tre musketerer av Alexandre Dumas. Selve parken her er ikke stor, men de har fått plass til mange fine detaljer uten at det ble for mye ‘innhold’, og den er utstyrt med massevis av benker hvor man kan sette seg ned og nyte sola. Piletrærne hadde fått vårhabitten på seg, men flere av de andre trærne stod i knopp og var ikke helt grønne og utsprungne enda.

Kunst i parken
Kunst i parken

I parken var det også satt ut 3-4 kunstverk med halvt skremmende, halvt tiltrekkende eller morsomme motiver. To plater med motiver på for-og baksiden var satt i kryss over hverandre slik at du kunne se hver side/hvert bilde som ett, eller se et bilde som var halvt fra det ene motivet og halvt fra det andre men likevel passet sammen. Litt vanskelig å forklare, men av to plater hadde de klart å skape åtte ulike motiver! Noe av motivet med denne kunsten var å gjøre folk oppmerksomme på ei utstilling i bymuseet/-galleriet i Calais, som ligger like ved parken. Der var det en utstilling av en kunstner som heter Pat Andrea med tema og variasjoner over historien om Alice i eventyrland. Jeg må innrømme at jeg ikke husker den historien så godt, men jeg lot meg villig underholde av kunsten likevel!

Rodins signatur
Rodins signatur

I tillegg besøkte jeg selve galleriet. Der har de, i tillegg til utstillingen om Alice, blant annet flere skulpturer som er laget av Auguste Rodin – en av verdens mest kjente kunstnere. I tillegg til skulpturene som er i museet har han laget en veldig kjent skulptur som befinner seg utenfor rådhuset i Calais, og som henspiller på byens historie. Mens hundreårskrigen mellom England og Frankrike raste bestemte den daværende engelske kongen Edward III seg på 1300-tallet for å sikre seg en maktbase i Frankrike, og han valgte Calais som det naturlige punktet å etablere dette. I 1346 innledet han en beleiring av Calais, og selv om byens borgere klarte å holde stand i elleve måneder måtte de til slutt gi etter, og i 1347 kapitulerte de. Det ble innledningen på en drøyt 200 år lang periode med engelsk herredømme over byen og distriktet, og Calais fikk bl.a. egen representant i det engelske parlamentet i Westminster. Først i 1558 klarte franskmennene å gjenerobre byen under den franske kronen.

Jean d’Aire. (Rodin)
Jean d’Aire med nøklene til byen. (Rodin)

Skulpturen Rodin har laget er i naturlig størrelse og viser seks av byens borgere i den siste fasen av beleiringa, hvor de er samlet for å kapitulere for den engelske kongen. Jean d’Aire er borgeren som bærer nøklene til byen, og de skal han overrekke til kong Edward III som et tegn på kapitulasjonen. Sammen med ham i originalskulpturen er fem andre prominente borgere av Calais. Denne gipsmodellen av Jean d’Aire knipset jeg på museet. Originalen befinner seg en halv kilometer unna og i friluft. Opprinnelig stod skulpturen (originalen) i Richelieu-parken, som nevnt tidligere, men den ble flyttet til plassen foran rådhuset i 1924. Dessverre tok jeg ikke noe godt bilde av originalen, bare gipsmodellen. Det får bli neste gang!

Rådhuset i Calais. Og litt til.
Rådhuset i Calais. Og litt til.

Vi gikk mot tårnet i den tro at dette var ei kirke, men det viste seg å være rådhuset i byen. Tårnet er et klokketårn, og bådet det og resten av bygget er faktisk ganske moderne. Rådhuset ble først påbegynt i 1911, etter at Calais og nabokommunen Saint Pierre ble sammenslått før århundreskiftet. Skulpturen av de seks borgerne i Calais som står foran rådhuset kommer dessverre dårlig frem på dette bildet. Men legg merke til blomsterutsmykkinga som pryder rundkjøringa i forgrunnen; den er utforma som en påfugl og var aldeles kunstferdig laget. Klokketårnet er stengt for renovering, så der fikk man ikke komme inn. Men selve rådhuset var tilgjengelig – og vel verdt et besøk.

Bankettsalen
Bankettsalen

Dette er en detalj fra bankettsalen, hvor vinduene på motsatt langvegg vender ut mot plassen foran bygget (hvor det forrige bildet var tatt). Bankettsalen var egentlig stengt for publikum, men takket være en velvillig vaktmester som lot seg sjarmere (?!) av min ubehjelpelige fransk fikk vi komme inn og ta bilder. Langs veggene ser du bl.a. våpenskjold fra adelsætter i Frankrike, og høyt oppunder taket i fronten av lokalet (bildet er tatt bakover) er et fransk skjold med ordene Frihet – Likhet – Brorskap tydelig gravert. Kanskje ingen overraskelse? Selv om bygget er ganske moderne er det holdt i gammel stil. Arkitekten Louis Debrouwer valgte å bygge i flamsk renessansestil med enkelte Tudor-inspirerte detaljer til minne om tida under engelsk dominans. Jeg syns det var godt balansert i forhold til gammelt og nytt, og ulike stilarter under samme tak.

Kapitulasjonen i 1347
Kapitulasjonen i 1347

Dette maleriet finner du rådhusets ‘kommunestyresal’. Kjenner du motivet igjen? Det er de utmagra og uskyldshvitkledte borgerne av Calais som i 1347 kapitulerer til den engelske kong Edward III. Kongen er lett gjenkjennelig i uniform og med rød regentkappe. En viktig detalj er dama bak hans høyre skulder, som er dronning Philippine av Hainaut – kongens franskfødte kone! Hun hadde så sterk medlidenhet med borgerne av Calais at hun overtalte kongen til å la dem leve, i stedet for å drepe dem for å markere seieren slik tradisjonen var på den tida. Han hørte på henne, og borgerne og folket i Calais fikk leve.

Ved havet i Calais
Ved havet i Calais

Det var ikke noe å si på været i går! Det var meldt sol i England og regn i Calais det meste av dagen. Da vi stod opp regna det i Canterbury, men da vi kom til Dover begynte det å klarne opp og da vi kom frem til Calais var det knallvær overalt. Havet gikk fra høyvann til lavvann mens vi utforska byen, og på bildet over (som er tatt mot fjæra i Calais) ser du at vannet har trukket seg ut. Der er sikkert hundre meter lang fjære, om ikke mer, på motsatt side av piren. Bildet er tatt mot vest. Vi fikk ikke bruk for verken paraply, regnjakke eller nye tørre sokker. Jeg kan godt tenke meg å dra tilbake til Calais en gang og tilbringe ei helg der; bruke noe tid i byen og noe tid på stranda og noe tid på å vandre vestover langs stiene som går oppå klippene ved havet. Det tror jeg må være ei optimal helg!

Retning hjemover
Retning hjemover

Båten er på vei hjem; vi har satt kursen mot England og Dover igjen. På klarværsdager ser man normalt over fra Frankrike til England og vice versa, men denne dagen var det litt for skyet om morgenen og litt for disig om kvelden til at man så land fra kyst til kyst. Det er veldig mye trafikk mellom Dover og Calais, og man ser hele tiden båter som går i to retninger. Enten rett over fra England til Frankrike/omvendt, eller de som går ‘på tvers’ gjennom kanalen og bare skal passere uten å gå til land. Det er endel lasteskip som tar den veien, og om sommeren ser man ofte et utall seilbåter her. Overfarten mellom Dover og Calais tar halvannen time – og jeg tenker alltid på denne sangen når jeg reiser der. På hjemveien satt de andre inne det meste av tida, mens jeg koste meg ute og satt i sola på dekk omtrent hele veien. Utrolig deilig! Det var også godt å gjøre turen utenom den verste turistsesongen, for da var det verken fullt eller masete ombord på båten, noe jeg syns var veldig godt. God plass og lite bråk kan jeg like på store båter!

Og så var dagen i Calais slutt. I morgen drar vi til London, lørdag drar gjestene mine hjem. Da blir det lite blogging, tror jeg, for jeg skal tilbringe den neste uka og vel så det med å sette karakter på over 100 essays som studentene mine leverte inn sist mandag. Ønsk meg lykke til!

Reklamer