Det er mye vær på et lite område
Påskesjarmør i gult
Spor av elg overalt. Vi har sett fire dyr bare i dag.
Hadselfjorden sett fra Myrland på Aust-Vågøya. Da bildet ble tatt, foregikk det fortsatt en redningsaksjon her. Fire personer druknet.
Trollfjorden midt i bildet. Svartsundet til høyre.
Digermulen i Raftsundet
Havet tegner i sanda
2 x tobeint og 2 x firbeint
Lofotveggen bader i påskesol
Kveldssol i vest over Godøystraumen
Saltstraumen hviler aldri
Kveldstreff i skogkanten
Eggum i Lofoten, sett gjennom et kanonhull på borgen
Du tar av fra E10’en rett før Vikingmuseet, hvis du kommer nordfra gjennom Lofoten og befinner deg midt på Vest-Vågøya. Du følger skiltet som sier ‘Eggum’ og snirkler deg utover landeveien som er for smal til å ha midtstripe, men likevel har asfalt. Bare kjør. Der er ingen kryss, der er ingen steder du kan kjøre feil. Bare kjør, forbi motorcrossbanen, forbi husene, over kurista og bort til borgen. Da har du lagt bak deg ei mil, veien tar omtrent slutt og der passer det fint å parkere. Så kan du gå inn i borgen og titte tilbake på husene, for eksempel.
Da er du på Eggum.
Fra Egggum mot Vesterålen
Mot nord ser du Vesterålen strekke seg utover i havet. Du ser Møysalen langt til høyre i den smale rekka, fjellet som er høyest i både Lofoten og Vesterålen med sine1.262 m.o.h., sin tverre topp og sin lille bre mellom hver av de to taggene – møyene. Foran Vesterålsfjellene trer Haveren frem, eller Haver’n, som vi naturligvis sier. Haveren er et fjell i det nordvestlige hjørnet av Vest-Vågøya og et sted du ikke drar til, med mindre du vet bedre. E10 bukter seg lenger inn på øya og det er ingen viktige bedrifter eller et fergeleie der, så ingen som ikke er kjent kjører dit av seg selv. Men vi som er litt mer kjent, vet at veien rundt Haveren er fantastisk vakker – ikke veien, men utsikta derfra. Du ser milevis avgårde, der er spredt bebyggelse og rundt hjørnet fra det du ser her har flere privatpersoner laget gallerier eller utsalg for egenproduserte varer av ymse slag. Her er det fint å ha god tid, stoppe, nyte turen. Om du vil, kan du ta veien ned mot Borgvær. Dette eldoradoet av små øyer, holmer og skjær er i privat eie (fortsatt, tror jeg), og spesielt fuglelivet byr på mange fascinerende syn og perfekte fotomuligheter.
Utsikt mot borgen fra Hodet. Vesterålen ligger baki der.
Borgen som jeg nevnte innledningsvis er bygd i stein og ble anlagt av tyskerne i 1943-44. Den rommer en kanon som står og ruster, og man kan klatre opp på muren eller inn i ‘vindushullene’ som kulene en gang skulle skytes ut av. Fra dette strategisk viktige punktet hersket de over havområdene utenfor kysten her, både innover Vestfjorden og mot yttersida. I dag finnes det en lite kafe/kiosk innebygd i ‘haugen’ som borgen står på, der er et offentlig tilgjengelig toalett og naturligvis både sitte- og parkeringsplasser. Men bortenfor borgen finnes enda en attraksjon, nemlig Vest-Vågøys del av prosjektet Skulpturlandskap Nordland, som jeg har omtalt tidligere. Skulpturen viser et hode som er dreiet i jern og plassert på en sokkel. Som dette:
Markus Raetz: Hode / Skulpturlandskap Nordland
Bildet er tatt fra nord mot sør, og skulpturen er ‘Hode’ av sveitseren Markus Raetz. Og som naturen og omgivelsene rundt seg, som været den er omgitt av, forandrer den set hele tida etter hvilket perspektiv man har. Dette bildet er tatt fra nord mot sør og da ser det ut som en profil av et hode som ser utover havet, med ansiktet mot vest. Når man går rundt skulpturen heter det at den forandrer seg 16 ganger. Selv nøyde jeg meg med å studere fire perspektiver; hver av himmelretningene.
Fra øst mot vest; profilen opp/ned og ansiktet vendt mot nord
Langs fjellet bak skulpturen går det forøvrig en tursti herfra (rute 13) som ender opp på Unstad, et sted med ei fantastisk strand og egen campingplass for surfere. Ekstremsurfere kommer veldig gjerne hit, året rundt. Og stien fra Eggum til Unstad er noe av det vakreste jeg vet her oppe. Man går blant sauer, et utall fuglearter, urter og gress mens man til venstre har 180 grader fjell nesten rett opp, til høyre ligger Atlanterhavet 180 grader. Stien rett fremover og bakover markerer den tynne grensen mellom det bestandige (fjellet) og det omskiftelige (havet). Det går ikke busser fra Unstad tilbake til Eggum, så skyss bør man ha ordnet på forhånd – eller man kan gå hele veien tilbake også, så klart. (DNT beregner turen til 2t en vei, så en rundtur er absolutt overkommelig.)
Der kor berg og båre brytes blir det melodia... Ser du forresten personen i bildet? 😉
Det er mange sanger i fjæra mellom Eggum og Unstad, hvis man skal følge Kari Bremnes’ konstatering i melodien ‘Berg og båre’. Hele veien rundt er det halvslepne kampesteiner og mindre steiner, mange kilometer med stor rullesteinsstrand utgjør fjæra her. På dager med mye vind kan du ikke bare høre vinden og bølgene; du hører også lyden av store steiner som klasker mot hverandre og bryter, knuser, hamrer og sliter på hverandre der de blir satt i bevegelse av kraftfulle mengder vann. Det er en helt særegen lyd, kampesteiner som dundrer mot hverandre når stormen bruser. Rett nedenfor hode-skulpturen er det dessuten en kampestein som står uti havet selv når fjæra er lav, hvor skarver har sitt tilholdssted. Vi talte vel 14 skarver mens vi drakk kaffen vår, jeg har tidligere sett så mange at det ikke var mulig å telle dem. Har du speilreflekskamera trenger du ikke mye tålmodighet for å få et blinkskudd her – det er nærmest bare å knipse…
Sola spiller både i himmelen, blant skyene og på havet
Vi hadde spist middag på noens hytte men tok ettermiddagskaffen i fjæra ved skulpturen. Det var et klokt valg. Vi var omgitt av himmel og hav, noe som ikke slår feil i det selskapet. Sauer kom forbi og var nysgjerrige på kjeks og kaffe, en mink hoppet seg frem mellom steiner og gresstuster, ørna seilte forbi og lurte på hva vi drev med, mens måsen raskt forsvant da vi ikke kasta ut fiskerester. Det var en av de rare, sjeldne sommerdagene her oppe hvor det er vindstille på yttersida. Lufta stod helt i ro med alle sine tjuefem varmegrader, man kunne nesten tørke salt av ansiktshuden og innimellom sprakk skydisen opp slik at Selveste Sola tok turen innom ei lita stund. Det var så magisk at vi ble for sene til ferga vi hadde tenkt å nå, sånn opprinnelig.
Men hva gjør vel det?
[For en gangs skyld er bildene klikkbare, sånn hvis du vil se dem i bittelitt større format.]
Klokka er omtrent midnatt. Jeg har vært oppe siden halv fem i dag morges. Da hadde jeg bare sovet fire timer etter å ha tilbrakt hele gårdagen på reise fra Canterbury til Nord-Norge. I dag har jeg kjørt mange, mange timer i bil. Fort, sakte, alene på veien, i kø, på velkjente veier, langs ukjente veier, fra E6 til krøtterstier. Og hjem igjen. For jeg er hjemme. Jeg er virkelig hjemme. Lykke!
Kveldsmat med utsikt
Gårdagens kveldsmat, inntatt på hytta. Bildet er tatt mot sør rundt midnatt, og det var ikke mange minutter fra dette motivet ble knipsa og til jeg var i seng, fullstendig slukna. Det bakerste fjellet du skimter ytterst er Tilthornet i Steigen, på andre sida av Vestfjorden. Bildet er tatt på sørsida av Hinnøya. Og som du ser: Det er solskinn, fra nord. Det var et fantastisk vær da jeg kom i går kveld.
Der borte kom vi fra
Tilbakeblikk mot Hinnøya fra Hamarøya. Det er forøvrig ikke ei øy, egentlig, men ei halvøy. Bildet er tatt i fra stigninga i Ulvsvågskaret, og på andre sida av Vestfjorden ser du Hinnøya, hvor vi kom fra. Bildet er tatt i sjutida fredag morgen. Nede ved sjøen utenfor venstre billedkant ligger det nye Hamsun-senteret, som åpner på forfatterens 150-årsdag 4. august. (Du kan se flere bilder fra området her.)
Glatte fjellsider og blankskurte sva: Hamarøya
Blankskurte sva og bergsider er veldig karakteristisk for Hamarøya, og det er ikke vanskelig å se hvor og hvordan isen har beveget seg for tusenvis av år siden. Geologien ligger helt oppe i dagen. Det er dessuten store høydeforskjeller underveis, og når man kjører E6 fra Bognes og videre sørover mot Fauske, varierer den fra havnivå frem til rundt 1000 m høyde, tror jeg. Det er mye bjørke- og furuskog her, og massevis av vann og fosser. Når man kjører her på vinterstid, kan man ofte se sneras i fjellsidene et stykke unna. Det er sjelden det går ras på E6’en her, heldigvis, men den kan gjerne være stengt pga uvær eller bli sperret av utenlandske vogntog som ikke er skodd for norsk vinterføre. Det er ganske normalt.
Gjett hvor jeg var?
Dette var målet for dagen. Vi skulle i en urnenedsettelse på kirkegården til Saltstraumen kirke, hvor mine besteforeldre ligger begravet. Pappa kommer fra Saltstraumen, og om du står på brua her med ansiktet vendt mot sør (dvs høyre, slik bildet er tatt), ser du rett på huset hvor han vokste opp. Da ser du også rett på Børvasstindan, som ligger rett ‘bak’ hjemstedet hans. Bildet er tatt fra Straumøya, hvor bl.a. bloggeren Kubonden holder til. Floa var på sitt høyeste da bildet ble tatt, og akkurat da er det ikke så mye bevegelse i vannet. Da vi kjørte forbi her igjen et par timer senere var sjøen i ferd med å falle og det var noen voldsomme virvler som fant veien ut i Saltenfjorden og mot storhavet igjen. Men da passet det ikke å stoppe og ta bilder, dessverre, så de får jeg spare til en gang senere i sommer. Jeg håper du har tålmodighet med meg!
Farmors utsikt fra kjøkkenet
Utsikta fra farmors kjøkkenvindu, mot nord. Herfra tar det snaue to minutter å gå ned i fjæra for å fiske, om du vil. Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har tilbrakt ved vinduet her, men da på motsatt side av bordet. Etter urnenedsettelsen samlet vi oss i huset, hvor min fetter holder til i dag. Lykken er å sitte her i femtida en sommermorgen og spise fersk sei. Trust me! Jeg har ikke vært her på mer enn 10 år, og det var veldig godt å gå rundt i hele huset og sjekke ståa. Jeg hadde forventa at det skulle kjennes litt rart også, men det var det ikke. Det var bare godt. Og jeg visste at om farmor selv hadde vært tilstede blant oss, ville latteren hennes runget høyest av alle.
Fjell, vann, skog, tunneller - typisk Hamarøya
Tilbake på Hamarøya. Veien fra Bognes til Fauske har 17 tunneller, og en av dem går gjennom det massive fjellet på høyre side her, Middagsfjellet. Hvis du ser godt etter, kan du faktisk skimte tunnellåpningen i kanten mellom skogen og den glattskurte fjellsida. Bildet er tatt fra Kobbskaret mot sør, og vannet du ser er en innsjø som heter Kobbvatnet. Det er litt sør for Kråkmofjellet og fortsatt langs E6.
Ta tida til hjelp...?
På vei opp på Kråkmofjellet stod det en varseltrekant med ‘Bilberging’ nederst i en bakke. Et stykke lenger opp ble vi stående i kø. Det viste seg etterhvert at det var en semitrailer som hadde kjørt av veien, men heldigvis hadde den ikke gått overende og kunne derfor berges opp igjen relativt enkelt av Falken-bilene. De måtte ha to stykker, nemlig. Hvis traileren hadde velta, ville den rulla mange hundre sider nedover ei bratt fjellside, og da ville det spøkt for sjåføren… Folk brukte ventetida klokt. Pappa fant en bekk og fylte vannflaskene våre. Noen gikk seg en tur, andre røyka eller slo av en prat med gamle eller nye kjenninger. Og så disse karene da, gjorde noe som sikkert var klokt, de også. Bilen de kjørte er registrert på Tommy H. fra Vennesla. Men om han er en av dem, se det vet jeg ikke 😉
Kråkmotinden troner her
Kråkmotinden (924 m.o.h.) troner over Hamarøya – majestetisk, ærverdig og rank. Den forandrer seg hele tida; lyset og omgivelsene skifter konstant. Da kommer forskjellige detaljer i tinden frem. Det er mulig å bestige den fra ‘baksida’, og det er en fin dagstur ut fra E6’en – det er bare å finne seg en utkjørsel og legge i vei. Man ser jo hvor man skal hen! Tinden er synlig langveis fra, enten man kommer fra nord eller sør. Om vinteren er den like vakker i hvitt skrud, som malt av Karl Erik Harr, men min favoritt er – kanskje – om høsten, når hele åssida rundt står i gylden høstskrud som et smykke om halsen til selve tinden. Jeg har store ambisjoner om å utforske den, og landskapet rundt, når jeg flytter mer permanent tilbake til Norge igjen.
E6 over Tysfjorden
Denne ferga kobler sammen E6 over Tysfjorden, fra Bognes (i sør) til Skarberget (i nord) på 25 minutter. Her er den på vei mot Skarberget, som du skimter i bakgrunnen. Et lite stykke utenfor høyre bildekant er Stetinden, Norges nasjonalfjell. Vi tok den andre ferga, fra Bognes til Lødingen. Da drar man fra E6 til E10, som går vestover til Lofotens ytterste punkt, Å. Jeg slutter aldri å fascinere meg over fjellene her; de ser ut som om de har blitt bygget opp etter tilfeldige streker som går opp og ned og bort i et usannsynlig mønster. Og da vi nå var på retur i sjutida om kvelden, var været så bra at jeg fikk flere blinkskudd. Både på vei bort og hjem sto jeg ute på dekk praktisk talt hele turen. På vei sørover så vi sogar en liten gruppe niser som hoppet i vannskorpa like ved ferga. Jeg kan også huske å ha sett hval fra ferga – og i Tysfjorden finnes det organisert hvalsafari.
Lofotveggen sett på skrått utover
Dette er utsikta på motsatt side av ferga – en del av Lofotveggen strekker seg ut i det uendelige, og Vestfjorden er blikkstille. Du ser (f.h.) Hinnøya, Aust-Vågøya, Vest-Vågøya og Moskenesøya gli over i hverandre. I det fjerne kan du såvidt skimte Værøya. Røst, eller mer presist Røstlandet, som er den ytterste øya i Lofoten, ser du ikke. Den strekker seg nemlig ikke mer enn 11 m.o.h. på det høyeste, og jordkrumminga gjør at den ikke er synlig herfra.
Hele denne bloggposten er altså fra mitt eldorado; fra steder jeg er glad i og gjerne ferdes på i Nordland fylke. Jeg skal være her et par måneder fremover, så du kan forvente litt mer blogging enn det har vært mens jeg var i England. Neste road trip, om enn ikke like omfattende som dagens, er planlagt til søndag som kommer. Da er det igjen ut på tur med bil, kamera og skjerpet eventyrlyst til et sted jeg ikke har blogget fra tidligere.
Vi ses kanskje igjen om ikke så lenge?
Etter ei arbeidsintensiv uke sitter jeg her og tenker at jeg burde være sliten og litt lei nå. Men det er jeg ikke. Tvert imot føles det som om jeg har gjort et kjempejafs i retning fremtida, som om distansen måles i antall ord jeg får ned på papiret. På et vis. Og når hodet blir slitent og jeg trenger en pause, er en av favorittsyslene å bla i bildearkivet på laptopen min. Ofte ender jeg opp der hvor jeg har mange bilder hjemmefra. Som her, for eksempel.
Hadselbrua. Blant annet.
Dette bildet viser Hadselbrua, som stod ferdig i 1979. Du kan også se den på en av mine tidligere poster, men da fra et annet perspektiv. Alt du ser av land på motsatt side av fjorden er Hinnøya, Norges største øy. Litt utenfor høyre bildekant, litt lenger nedover, starter Aust-Vågøya og Lofoten. Under den største buen på brua kommer hurtigruta et par ganger for dag, på vei inn til Stokmarknes, som er hurtigrutas fødested. Øya på venstre side av brua, i enden av moloen, er Langøya, som er Norges tredje største øy.
Møysalen ruver som ei dronning
Dette bildet er tatt omtrent på Haukenes, som ligger på Langøya. På Hinnøya kan du se fjellet Møysalen; to topper med en liten isbre imellom. Møysalen er det høyeste fjellet i Vesterålen og måler 1262 m.o.h. Hver lørdag i sommerhalvåret kan man delta i arrangerte turer til toppen og ned igjen – eller man kan gå dit på egen hånd utenom, hvis man vil. Det gjorde f.eks. dronning Sonja. Rognetreet i forgrunnen kler seg som regel i ubeskrivelig vakre farger når høsten kommer, og dette punktet er et yndet fotosted.
Ord på blå bunn
På Sortland har de et prosjekt som heter ‘Den blå byen’. Det består blant annet av at veldig mange bygg har blitt malt blå. En annen del av det er et prosjekt som heter ‘Ord på blå bunn’. På slutten av 1990-tallet samarbeidet Lars S. Christensen (som da bodde på Sortland) med lokale ungdommer i et prosjekt hvor de fant frem til ord som passet på blå bakgrunn rundt omkring på stedet. Jeg liker ordene over, som står på en tilfeldig vegg. En annen av mine favoritter er skjult i et hjørne, i en krok. Det er ikke noe sted man går tilfeldig forbi, men hvis du går inn mot hjørnet for å lese hva som står der, ser du: «Står du her ennå?»
Hytta. Kanstadfjorden. Lykkeland, egentlig.
Et annet sted jeg ofte lengter meg til, spesielt når bildemeldingene hagler inn i helgene, er hytta. I 1998 kjøpte mamma og pappa ei hytte innerst i Kanstadbotn, en sørvendt fjord på Hinnøya. Pappa bygde etterhvert ut hytta, og her tilbringes utrolig mye tid. Her kan man gå i fjæra eller i fjellet, i daler eller på toppene. Om sommeren til fots, om vinteren er det et snehull med skiføre i lange tider. Rundt jul og nyttår er dette et helt fantastisk sted fordi fjorden vender mot sør, og selv om det er mørketid er det et fantastisk lys-spill utenfor stuevinduet. Bildet over er forøvrig tatt ved midnattstider ei juninatt. Sola står i fra nord og fotolyset var ubeskrivelig magisk. Vi har også en liten trebåt nede på fjorden. En gang skulle mamma og jeg bare gå litt opp i lia på venstre side av hytta (i forhold til hvor bildet er tatt), bare for å se hvordan hytta og landskapet så ut derfra. Og når vi kom dit vi hadde tenkt, skulle vi bare litt videre – og litt videre. Og litt videre.
Her gikk vi; skaret rett til venstre for den nest høyeste toppen.
Det endte med at vi gikk ned i Fiskefjorden (Feskfjor’n i lokal uttale) og ringte pappa for å få ham til å hente oss. Da hadde vi vært på tur i seks timer sammenhengende – med ei halvlitersflaske cola og to middels store bananer som næring… Pluss at vi drakk fra et vann og fra elva underveis; det går ei stor og frisk elv langs den siste drøye tredjedelen av turen vår. Vi var oppe i ca 600-700 meters høyde underveis, da vi kryssa et langt skar. En helt fantastisk dag – som jeg gleder meg til å gjenta på et eller annet tidspunkt.
Glad vandrer, i tørt og vått.
Jeg er glad i å gå i fjæra. Her er jeg i fjæra ved hytta, med mammas gamle altmuligstøvler på beina. Skitne og flekkete, men de holder vannet ute! Det er ei elv som renner ut aller innerst i fjorden, og noen steder er det derfor ganske ganske grunt med en gang fjæra trekker vannet utover. Det er masse, masse blåskjell i området av en eller annen grunn, jeg har noen bilder fra fjæra som nærmest er blålilla fordi det er helt dekket av skjell. Og det er så godt med salt havluft og rent havvann når det er flo! Her i England er som regel havet ganske grumset og brunt de stedene jeg drar til sjøen, så det blir ikke det samme selv om det er hav.
Her er det blomsterprakt uansett flo og fjære.
Hele dette området er dekket av vann når floa kommer tilbake, bildet er tatt omtrent på maks fjære. Det morsomme er at alle de hvite blomstene du ser, blomstrer like mye under vann da! I den gyldne midnattsola er det som om de gløder, men når det salte havvannet igjen siger inn og begynner å stige, er det som om de ikke merker det. De bare blomstrer likevel. Og de dufter helt fantastisk når man setter seg på kne og kjenner etter. Båten på fjorden bak er min kjære far som er ute og dorger. Det ble ferskfisk på oss denne natta!
Sååå stort er landet mitt!
Jeg har funnet mi egen øy! Dronning Elisabeth av Kanstadøya, tenker jeg. Sola i ansiktet, klokka er midnatt og jeg kunne knapt vært lykkeligere enn da dette bildet ble tatt… Når sant skal sies fant jeg en liten ‘kam’ av sand under vann som akkurat ikke rakk over støvlekantene mine. Den fulgte jeg ut til øya mi. Vannet steg merkbart bare på de minuttene det tok å ta dette bildet og utforske øya, men jeg klarte akkurat å komme meg tørrskodd ‘i land’. Hytta ligger forøvrig på en liten høyde like utenfor venstre billedkant her.
Bankfjæra i Lødingen. Og Stetinden langt bak.
Dette bildet er tatt fra Bankfjæra i Lødingen over mot Steigen, Tysfjord og Hamarøya. Det går ferge dit, og det er raskeste veien for å komme seg over til E6 på. Stetind, Norges nasjonalfjell, kan du faktisk også skimte som en liten ‘durt‘ som stikker opp. Hvis du ser ca midt på bildet og teller fra høyre, ligger Stetind rett til venstre for den tredje toppen, nærmest i ei lita grop. Dette er et fantastisk bade- og utfartssted om sommeren, både for lokalbefolkning og for turister.
Magi i Lofotfjæra
Her er vi i Lofoten! I 1992 startet et prosjekt i regi av Nordland Fylkeskommune hvor kommunene i fylket fikk tilbud om å få et spesialdesignet kunstverk som skulle plasseres ute i naturen. Samspillet mellom kunstverket og landskapet var viktig, det samme var målsetningen om at kunsten skulle bidra til å få folket mer ut på tur. Det er pr idag 33 kommuner som er med på dette, deriblant alle i Lofoten og Vesterålen. Akkurat dette ‘speilet’ er et skulpturen for Vågan kommune i Lofoten. Det ligger på Aust-Vågøya, litt vest for Svolvær og Kabelvåg, i fjæra på et sted som heter Lyngvær. Det har ingen tittel og er laget av en amerikaner som heter Dan Graham (f. 1924!). Speilet utgjør en bue på ca 45 grader. I det speilet ser du deg selv foran landskapet bak deg, samtidig som du også ser landskapet foran deg. Du kan stå helt inntil eller et stykke utenfor, midt foran eller på sida. Avhengig av hvor nært du står ser du enten refleksjonen av landskapet uten noe mer, eller du kan stille deg slik at du selv er med i bildet. Jeg valgte det siste da jeg knipset dette.
På stedet hvor skulpturen står er du omgitt av mektige fjell på alle kanter. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, for alle ord som har blitt brukt om Lofotfjellene gjør at enhver setning nesten blir en meningsløs klisje. Men hvis du forestiller deg at fjellene foran deg ruver høyt over kanten på speilet, hvis fjellene bak deg har massive dimensjoner men er bittelitt lengre unna – og i speilet ser du deg selv midt oppi all denne overveldende naturen. DA begynner du å forstå hvordan denne skulpturen oppleves. Men som Terje Nilsen sier i sangen om Mjelle: ”du må ha vært dær førr å kunn’ førrstå…”
8450 Stokmarknes, Norway.
Her er mitt kjære Stokmarknes, fotografert fra øst mot vest. Stokmarknes ligger på nordsida av Hadseløya, som er det du ser nærmest og på venstre side. Det meste av land som du ser i bakgrunnen og til høyre er Langøya. Bildet er tatt i 21-tida, og på grunn av virkningen av sollys og skygge er det ikke så lett å se bebyggelsen og utbredelsen av hjemstedet mitt akkurat her. Jeg var influensasyk og overhodet ikke i form til noen seriøs fjelltur denne sommerdagen, men da Lillian lurte på om jeg ville være med og lufte ovnsrørhunden deres kunne jeg simpelthen ikke si nei. Og det var verdt det, selv om jeg var halvfebril og hadde pustebesvær!
Veien hjem, akkurat passe lang.
Her er vi på vei ned igjen, ned Hadselåsen. Herfra tar det ca 10 minutter å gå hjem, så naturen er veldig lett tilgjengelig. Heldigvis. Jeg er veldig glad i å kunne ta korte og lange turer på impuls og slippe å måtte styre så mye for å komme meg ut. Trenger ikke kjøre fordi det går sti omtrent fra oss og opp til skogsveien. Etter et drøyt kvarters tur oppover åsen (fra foten av fjellet) er man over granplantefeltet og befinner seg på 150-200 m.o.h. Derfra har man en spektakulær utsikt – og kan velge mellom å holde seg på samme høyde og gå innover bjørkeskogen, eller om man vil ta stien opp langs en åskam som snarvei til høyden (toppen blir feil ord å bruke når det er flere avrunda topper som ligger på relativt likt høydenivå).
Huff. Dette ble en veldig lang bloggpost. Jeg bør nok skjerpe meg litt.
Elisabeths Eldorado 
