The Sound of Easter Silence

Bognes
Det er mye vær på et lite område
Påskesjarmør
Påskesjarmør i gult
Elgrester
Spor av elg overalt. Vi har sett fire dyr bare i dag.
Heimhavet
Hadselfjorden sett fra Myrland på Aust-Vågøya. Da bildet ble tatt, foregikk det fortsatt en redningsaksjon her. Fire personer druknet.
I Raftsundet
Trollfjorden midt i bildet. Svartsundet til høyre.
Digermulen
Digermulen i Raftsundet
Havvann og sand
Havet tegner i sanda
To- og firbeint lykke
2 x tobeint og 2 x firbeint
Lofotveggen sett fra nord i Vestfjorden
Lofotveggen bader i påskesol
Sol over Godøystraumen
Kveldssol i vest over Godøystraumen
Saltstraumen
Saltstraumen hviler aldri
Fru Elg
Kveldstreff i skogkanten
Advertisements

La meg dele våte drømmer

Jeg vet det er vinter. Det er mørkt, og det er kaldt. Jeg vet at sjansen er stor for at du fryser nå, eller har frosset i dag. Eller at du er inne i varmen for å slippe å fryse. Så la meg tine deg litt. La meg gjøre en innsats for å varme deg, for å skape lengsel, glede og ulming dypt nedi magen din. La meg lede tankene dine over på noe som får det til å krible både her og der, som leder tankene hen til mindre klær, til svette kropper og tung pust… La meg forføre deg litt. Go with the flow og la meg lede deg uti det. Jeg lover at du neppe vil angre. For nå skal jeg dele mine våte drømmer med deg.

Yttersia av Lofoten

For det er bare et lite halvår til det ser sånn ut. Noe av det våte i drømmene mine er havet, nemlig, og her ser du det. Et stykk Atlanterhav i blått, med en kulisse av Lofotøyer som betraktes mot sørvest. Nærmest ser du to lag av Aust-Vågøya, deretter et par striper Vest-Vågøy, med Eggum aller ytterst til høyre. Er du lokalkjent og vet hvor du skal se etter, får du kanskje også øye på Gimsøyhoven. Kanskje blir det du som realiserer drømmen om Lofoten i sommer, eller tur til et annet sted, en annen kyst? Jeg skal til Lofoten med feriegjester, og om ikke annet er du hjertelig velkommen til å følge med oss gjennom blogginnlegg etterhvert.

Starten av Lofotrekka sett fra innsida

Sånn ser starten på Lofoten ut fra innersida, fra ei øy som ligger enda lenger opp og inn i Vestfjorden. Du ser Hinnøya og litt Aust-Vågøya mot venstre. Og så ser du noen som bader. En blogger, kanskje, som du kjenner til? Heldigvis viser ikke bildet alt – badedrakten er bokstavelig talt helt naturlig, men det trenger du ikke henge deg opp i. Bildet er vått nok som det er! Når kalenderen bare får litt tid på seg er det igjen tid for late dager i sola, for bading og grilling og alt som hører med. Med godt selskap, så klart.

Godt selskap i vakre omgivelser

Godt selskap, ja. Du skal ikke kimse av godt selskap – dette gode selskapet skaffet meg og opptil flere feriegjester fantastiske opplevelser sist sommer. Sjekk juni/juli/august-arkivet til høyre om du ikke tror meg. Jeg står i vann til nesten skuldrene for å ta bilde av henne. Hun står på stranda. Bak den lille sand-kammen bak henne ligger ei anna strand. De to strendene lå nærmest rygg mot rygg. Den ene ga utsikt mot Lofoten, den andre mot vakre Nord-Salten og Ofoten på fastlandet.

Fastland sett fra uti havet

Fastlandet ja. Kanskje er du ikke noe øymenneske, som jeg, kanskje foretrekker du fastlandet. Da kan du jo drømme om dette – dager som starter med halvdekket himmel over fastlandet og ender med en av de varmeste, fineste, klareste dagene den sommeren. Liker du klatring? Da har du Stetinden til høyre å bryne deg på. Liker du ikke klatring, er her likevel nok av berg og knauser og høyder og åsker du kan legge turen innom, hvis du vil. Og hvis det er varmt og du er slapp og temperaturen er akkurat så høy som du drømmer om akkurat nå, kan du rett og slett ta deg en tur i fjæra og gjøre ingenting. Det funker, det også.

Feriegjester over Stokmarknes

Når det er kaldt som nå kjenner man seg gjerne litt innestengt hvis man holder seg innendørs og ikke trosser kulda. Da er det kanskje naturlig å drømme om utsikt? La meg stimulere din tanke om utsikt. Om høyder, om vakker natur, om anstrengelser som fører helt til topps, bokstavelig talt. Det er ikke mange måneder til du på egne bein og uten ski kan komme deg ut og opp, noen hundre høydemeter er alt som skal til før en ny verden åpner seg. Du ser land, øyer og vann. Masse vann. Masse utsikt. Det er ikke så tungt som du tror, jeg lover. Fotopausene blir fort mange flere enn pustepausene.

Summer lovin'

Våte drømmer innebærer ofte et snev av romantikk. Så også denne. Folka på Hankø hadde sin Føling i Fjæra. Vi hadde kjøssing i fjæra. Jeg var rett nok ikke personlig involvert annet enn som paparazzifotograf, men hva gjør det? Det kan fort forandre seg. Jeg skal villig innrømme at fjæra inviterer til både kjøssing og andre aktiviteter dersom forholdene ligger tilrette for det. Enten du er i norsk eller utenlandsk fjære, på ei strand – romantikk er det alltid rom for. Noen finner en ferieflørt, andre nyter medbrakt. Det legger jeg meg ikke opp i. Men jeg kan vanskelig forestille meg sommerdager og kvelder i fjæra uten et snev av lengsel etter romantikk.

Hello goodbye

Sommeren er tida for mer utflukter enn ellers om året for veldig mange. Noen kommer, noen drar, noen blir værende. Fiskarkona utenfor Svolvær vinker farvel til sørgående hurtigrute, men en liten time (?) senere er det samme vinket et hallo til nordgående skip. Jeg skal reise med hurtigruta i sommer, garantert en tur nordover med feriegjester i juni, og kanskje mer enn det. Jeg er vant til dagsturer med hurtigruta og har tenkt å utforske hvordan det passer med dagsturer sørover med hurtigruta fra Bodø i sommer. Hvor langt rekker jeg å ta båten før jeg må gå i land, myse litt rundt og deretter ta nordgående skip hjem igjen? Det skal jeg finne ut av. Kanskje får du være med gjennom bloggen.

Sommerdrømmenatt ved innløpet til Raftsundet

Hurtigruta ja. Den anbefaler jeg alltid til alle som vil reise nordover, enten brukt som transportetappe eller som dagsutflukt. Når du tar hurtigruta om sommeren spiller det ingen rolle om steder anløpes på dag eller natt – det er uansett lyst og du ser akkurat så mye du vil, så lenge du er våken. Når kvelden siger på frister det kanskje å ta seg et glass vin mens du sitter på panoramadekket og nyter utsikten mens du lukker øynene for alle tyskerne og andre turister som kommenterer rundt deg…? Alternativt kan du gjerne ta deg en tur ut på dekk. Befinner du deg i Raftsundet når klokka nærmer seg midnatt er sjansen stor for at du finner veien til øvre bakdekk på turen inn til Trollfjorden, for da serverer kokken Trollsuppe. Det varmer enten du er kald på forhånd eller ikke. Sunn er den også.

Summer moved on. Og lyset med den.

Hvis det blir kveld og er varmt og du ikke vil legge deg, så trenger du ikke gjøre det. Kanskje hiver du deg heller i bilen sammen med noen du kjenner og jakter på kveldslyset? Det er verdt litt innsats, nemlig. Du skal ikke kjøre så langt før du finner et fint sted å stoppe og gå ned i fjæra for å fotografere. Kanskje har du en tysker i hælene som sikler over lyset og sola og havet. Det gjør ingenting. Det er lov til å la seg overvelde, selv for lokale kjentfolk. Noen ting blir aldri rutine, og de første solnedgangene etter lange tider med midnattsol er en slik ting.

Midnatt ved fjorden

Men vi skal ikke tenke så langt frem, til den dagen sommeren er på hell. Vi skal holde oss til det våte og varme i stedet. For når du er nordaførr og det er sommer og du befinner deg innerst i en fjord, er det likevel mulig å nyte sola. I nord er det nemlig et søkk i fjellene, og de ligger ikke heeelt innpå der du befinner deg. Dermed finner sola et sted den kan titte frem. Med lang fjæra og Hinnøya i godlune er verden et ganske ukomplisert sted å være. Og fotogent!

Fjorden fra fjellet

Mine våte drømmer inneholder alltid mye blått. Veldig mye. I kunstens verden er lidenskapen gjerne blå, som i mitt Gabrielle Kielland-litografi «Kristin og Erlend«. Mine sommerdrømmer er også blå. Blå av himmelen, blå av havet, blå av landskapet som ses gjennom en dis på varme dager. Som her. Sammen med fem feriegjester hvorav en sliter med alvorlig astma (og likevel klarte turen uten å bruke inhalator; jeg er en snill turguide!) tok jeg veien opp på Ørnheia på Hadseløya. Du ser Hadselfjorden nedenfor oss og de sørvestlige bitene av Hinnøya på andre sida av fjorden. Gjestene kommer et godt stykke etter meg fordi de plukket blåbær og multer på veien. Jeg unnet dem det.

Nært og tilgjengelig. Og vakkert.

Dette er en våt drøm som gjør meg varm om hjertet. Tanken på Saltfjellet om sommeren. Da jeg flytta tilbake til Norge i høst var det akkurat for sent til at jeg fikk med meg den fine delen av høstsesongen i fjellet, men det er greit. Jeg kan vente, jeg har god tid. Og til sommeren skal jeg hit; jeg skal gå over denne brua og krysse jernbanesporet før jeg begir meg ut i naturen mot vest. Eller kanskje kommer jeg fra fjellet, alene eller sammen med noen, og tar en liten bålrast ved elva før jeg krysser over ei av de vakre hengebruene og begir meg mot E6’en rett der borte, for å komme hjem. Tenk: Så lite skal det til før man kommer bort fra allfarveien og ut i naturen, bare over en haug og krysse ei elv. Det trenger ikke være så komplisert å få litt mer friluftsliv inn i hverdagen sin. Heldigvis.

Lang erfaring i å nyte sommersola

Kanskje er det ikke nordnorge som gjør deg varm og yr; kanskje er det mer bynære strøk? I så fall byr jeg på dette; et lite stemningsglimt fra Sognsvann. Vi hadde gått fra Frognerseteren til Sognsvann, dels på vei og dels på sti. Nå skulle vi gå oss ut av naturen og inn i byen, ned til Majorstua før en dusj og deretter grillpartai. Om du er gammel eller ung, lett til bens eller har behov for hjelpemidler: Det er helt greit. På Sognsvann kan du være sprek, eller du kan gjøre ingenting overhodet, bare ligge i gresset eller på ei av de mange flytebryggene, kanskje bade litt. Noen pils i vannet, ringe Peppes som leverer ved bommen? Been there, done that, loved it. Sommeren er fin nesten alle steder.

La meg seile deg til gode steder

Og vil du ha det vått kommer du selvfølgelig ikke unna Oslofjorden. Jeg hadde en gang kontor med utsikt over indre Oslofjord, og for meg startet sommeren for alvor da fjorden var full av hvite seil og Færder’n skjøt det hele i gang. Om du har egen eller venners båt, bruker pendlerferge eller turistbåt som tar deg ut til øyene: er du bybunden finner du knapt noe bedre sted enn øyene i Oslofjorden en vakker sommerdag. Hjernen leker iPod helt av seg selv og spiller De Lillos, De Derre og Postgirobygget helt uten elektroniske hjelpemidler og Folk&Røvere spiller det som nærmest blir oslos nasjonalsang om sommeren.

Da er livet godt å leve.

Det er ikke lenge igjen. Bit tennene sammen om du fryser, for kulda går over. Jeg lover. Og hvis du bare holder ut, er det alt dette du har å se frem til – og mere til! Vi står han a, og vi veit ka som kjæm ætterpå. Heldigvis.

Et skattkammer gikk av bussen

Han praia bussen på ei rett strekning oppe på fjellet, uten at det var noen busstopp der. Kledd i grønt var han vanskelig å se i regnværet, men sjåfør Yngves trente øyne så ham og fikk stoppa i tide. Den noe omstendelige måten han gikk på der han bevega seg opp til sjåføren viste at han ikke var helt sterk til beins. Like fullt var det ingen av oss som så han som var i tvil om at dette var en fyr som nyss hadde kommet ned av fjellet, sikkert fra en noenlunde lang tur. Billetten kosta bare 33 kroner, og jeg skjønte at han ikke skulle langt. Så jeg rydda veska bort fra setet ved siden av meg og sa «Vil du sett her, førr du sku jo kje så langt?!» Mannen takka ja og satte seg, lot sekken bli stående i midtgangen. Det var av den gamle sorten, kamuflasjegrønn sekk med metallramme og halvrunda form på selve sekken. Ei sidelomme på hver side.

Mannen ved min side dufta ikke akkurat blomster. Fjell, jord og kanskje en knert eller to var mer det som preget lufta rundt ham. Han kasta et raskt blikk på meg men trakk like fort øynene til seg, ville ikke være uhøflig virka det som. Jeg bestemte meg for å være den vennlige, avslappa dama og spurte enkelt «Har du vært i fjellet?» Svaret kunne han selv bestemme, likeså omfanget av det.

Njååh, han dro på det. Æ har nu vært et stykkje oppi der. Æ har vært å plukka molte! Det e nu ganske mange liter i den sekken min, vekta du ser e mæst bære bøtte med bær i. Æ for heimana i mårrest, æ bor rett nerri her skjønna du. Ja, man kan jo ikkje bære sett heime veit du, man må jo rør sæ! Æ har vært en aktiv mann all mi ti. Og nu har æ litt problemer me knean, men du veit, det går nu. Man kan jo kje lægg sæ ne og gje opp. Det får heller ta den tia det tar.

Om æ har jobba i fjellet? Næi, du veit. Æ for tell sjøss æ, som så mange anner. Det va jo det man måtte om man ville ut og se verdn, det va kje som i dag at man bære kunn sætt sæ på et fly. Nei, æ tok et år på styrmannskoln i Svolvær – den lå på Svinøya på den tida – og så for æ ut. Ja æ veit den skoln e borte førr lenge sia, nu e det jo bære turistanlegg og kunstnergreier der ute, næsn. Men æ for ut. Æ har seilt på alle di store hav veit du, og det va jo førrskjellig man opplevd. Knegg. Ja, det va jammen mykkje førrskjellig.

Om æ va ute lenge? Nei, æ va nu bære nån år. Æ gikk i land når æ va 22, eller kanskje æ va 23. Koffør? Nei, du veit…Det e jo sånn det blir, når man har … når man stifta famelje og sånn. Æ blei jo gift og fikk unga, og då kunn æ ikkje la ho være aleina så lenge av gangen. Man kunn jo kje det. Ka æ gjor? Æ bynte på anlegg veit du, det va jo det som va a tellbud her den gangen. Man jobba med veia og brue og sånn, det va jo det det gikk i. Han Furuholmen va jo grei å jobb førr, men æ hadd nu arbei hos andre æntreprenøra åsså.

Samtalen gikk videre. Vi nærma oss Kråkmotinden og jeg pekte mot dalen ved siden av fjellet. – Veit du om det går an å fesk dær? spurte jeg. – Æ e næmli gla i å fesk, skjønna du, forklarte jeg. Om det går an å fesk der ja?! Jah, der e jo tellåme vei heilt fram tell sjættvanne. Du veit, der e sju vann på rad innover heilt nerfra Innhavet og hit. Det har du sedd, ikkje sant? Joda, der e sju vann. Og det går vei heilt inn tell sjættvatne. Der e det ganske bra fesk, mæst rør men du får ørret også. Sjuendevatne? Nei, då må du gå. Då må du gå, men det e jo kje så langt, man kjæm sæ jo dit. Nei, æ feska nu mæst i sjettvatne og vainnan nerover. Kor man får kjøpt feskekort? Nei, sei det du. Det e vel nere på Innhavet sekkert, på butikken eller bænsinstasjon der tenker æ. Æ feska nu mæst utn kort, veit du. Hehehe. Knegg. Jo, det blir nu tell det. Æ fer nu og kasta utti først, og så ser æ på fangstn om det e værdt et kort eller ei. Om oppsyne kjæm så veit æ nu ka æ skal sei så… Det bli’kke nå problem, trur æ. Nei æ feska nu bære.

Han fortalte mangt og mye om farting, både i arbeid og fritida, og aktiviteter her og der. Det var tydelig at han hadde en mengde eventyr å ta av når han skulle fortelle meg. Impulsivt sa jeg «Du har nu loppe i blodet, du, som farta så mykkje!» I samme øyeblikk jeg hadde sagt det, angret jeg. Jeg hadde merket meg de skarpe øynene, mørkebrune og allseende, og de litt skarpe trekkene og høye kinnbein. Blant annet. Ikke var han veldig høy av vekst heller. Og dialekten fortalte meg at han kom lenger nordfra, og at norsk neppe var førstespråket hans. Jeg skjønte med ett at han sikkert hadde sameblod i årene, og at han kanskje kom fra en generasjon der det ikke har vært et udelt positivt faktum gjennom tidene, selv om det kanskje er annerledes i dag. Replikken min kunne lett tolkes som et halvt nedlatende «Du må være fjellsame?!» Men han lot seg ikke merke – ikke utenpå, i alle fall – med hva kommentaren min kunne ha betydd. Ei heller tok han invitasjonen til å fortelle. Ja, du veit, man blir jo litt rastlaus. Spesielt nu når det e sommar, når det e lyst heile tia. Sov kan man jo gjør om vintern? Han knegga for seg selv. Sov kan man gjør om vintern, ja. Nei æ e nu gla i å vær ute, og æ ha nu bodd her så længe at æ kjenn øya, så då bli det nu tell at man streifa dit man lika sæ og ser sæ kje førrbalt på at det kan vær litt langt imella plassan.

Veit du, æ kom faktisk ne av fjellet førr et par timer sia. Men æ orka kje å stå her å vent på bussn når det hølja ne, så æ gikk tell nån æ kjenn borti veien her. Di bydd jo på en kaffe og æ hatt molte, så vi fikk oss nu ei stund med vafla og skitprat før æ gikk ut igjen. Jo, det va nu nån goe tima. Du stoppa der ja, gjør du kje det? Attme den veien der, sjåfør? Kjæææmpegreier. Du veit, æ bor på ainner sia a fjordn, du ser det kvite huset med lys uttaførr og fjøs? Der bor æ. Men i kveld skal æ overnatt her, æ har et rom ståanes hos nån æ kjenn førr sånne tellfella som nu. Jah, her va det sjåfør. Du e en gjæv mann! Takk skal du ha.

Hadet, unge dame, du va nu hyggelig selskap!

Så hadde han svinget sekken opp på ryggen og gått av bussen, før jeg en gang rakk å tenke på å ta bilde av ham eller spørre om navn eller noe. Han var bare borte. Men han hadde gitt meg underholdning hele veien, og gjort meg nysgjerrig på alle historiene – ikke bare de han fortalte, men alle jeg kunne lese mellom linjene.

Han var simpelthen et skattkammer. Jeg håper han tar samme buss som meg en gang til.

Moving on. Fire akter.

Saltdalen. I år har elva gitt MYE laks. Høstfargene har ikke kommet her riktig enda, men de er ikke langt unna.
Saltdalen. I år har elva gitt MYE laks, og annen fisk. Høstfargene har ikke kommet her riktig enda, men de er ikke langt unna.
Saltfjellet. Og akkurat her går polarsirkelen! Du ser taket på Polarsirkelsenteret (ved E6) til høyre. Jeg vil alltid hoppe av toget her og gå ut i naturen!
Saltfjellet. Og akkurat her går polarsirkelen! Du ser taket på Polarsirkelsenteret (ved E6) til høyre. Jeg vil alltid hoppe av toget her og gå ut i naturen!
Dunderland stasjon. En gang rommet dette boligkvarter, kontor, billettsalg, godsekspedisjonslager, venterom og toalett. I dag står det stengt, mer eller mindre.
Dunderland stasjon. En gang rommet dette boligkvarter, kontor, billettsalg, godsekspedisjonslager, venterom og toalett. I dag står det stengt, mer eller mindre.
Elva Drevja, som renner ut i havet litt nord for Mosjøen, i Holandsvika. Ei god lakseelv, som uheldigvis har blitt smitta av Gyrodactilus Salaris.
Elva Drevja, som renner ut i havet litt nord for Mosjøen, i Holandsvika. Ei god lakseelv, som uheldigvis har blitt smitta av Gyrodactilus Salaris.

On the road again

(Soundtrack)

Klokka er omtrent midnatt. Jeg har vært oppe siden halv fem i dag morges. Da hadde jeg bare sovet fire timer etter å ha tilbrakt hele gårdagen på reise fra Canterbury til Nord-Norge. I dag har jeg kjørt mange, mange timer i bil. Fort, sakte, alene på veien, i kø, på velkjente veier, langs ukjente veier, fra E6 til krøtterstier. Og hjem igjen. For jeg er hjemme. Jeg er virkelig hjemme. Lykke!

Kveldsmat med utsikt
Kveldsmat med utsikt

Gårdagens kveldsmat, inntatt på hytta. Bildet er tatt mot sør rundt midnatt, og det var ikke mange minutter fra dette motivet ble knipsa og til jeg var i seng, fullstendig slukna. Det bakerste fjellet du skimter ytterst er Tilthornet i Steigen, på andre sida av Vestfjorden. Bildet er tatt på sørsida av Hinnøya. Og som du ser: Det er solskinn, fra nord. Det var et fantastisk vær da jeg kom i går kveld.

Der borte kom vi fra
Der borte kom vi fra

Tilbakeblikk mot Hinnøya fra Hamarøya. Det er forøvrig ikke ei øy, egentlig, men ei halvøy. Bildet er tatt i fra stigninga i Ulvsvågskaret, og på andre sida av Vestfjorden ser du Hinnøya, hvor vi kom fra. Bildet er tatt i sjutida fredag morgen. Nede ved sjøen utenfor venstre billedkant ligger det nye Hamsun-senteret, som åpner på forfatterens 150-årsdag 4. august. (Du kan se flere bilder fra området her.)

Glatte fjellsider og blankskurte sva: Hamarøya
Glatte fjellsider og blankskurte sva: Hamarøya

Blankskurte sva og bergsider er veldig karakteristisk for Hamarøya, og det er ikke vanskelig å se hvor og hvordan isen har beveget seg for tusenvis av år siden. Geologien ligger helt oppe i dagen. Det er dessuten store høydeforskjeller underveis, og når man kjører E6 fra Bognes og videre sørover mot Fauske, varierer den fra havnivå frem til rundt 1000 m høyde, tror jeg. Det er mye bjørke- og furuskog her, og massevis av vann og fosser. Når man kjører her på vinterstid, kan man ofte se sneras i fjellsidene et stykke unna. Det er sjelden det går ras på E6’en her, heldigvis, men den kan gjerne være stengt pga uvær eller bli sperret av utenlandske vogntog som ikke er skodd for norsk vinterføre. Det er ganske normalt.

Gjett hvor jeg var?
Gjett hvor jeg var?

Dette var målet for dagen. Vi skulle i en urnenedsettelse på kirkegården til Saltstraumen kirke, hvor mine besteforeldre ligger begravet. Pappa kommer fra Saltstraumen, og om du står på brua her med ansiktet vendt mot sør (dvs høyre, slik bildet er tatt), ser du rett på huset hvor han vokste opp. Da ser du også rett på Børvasstindan, som ligger rett ‘bak’ hjemstedet hans. Bildet er tatt fra Straumøya, hvor bl.a. bloggeren Kubonden holder til. Floa var på sitt høyeste da bildet ble tatt, og akkurat da er det ikke så mye bevegelse i vannet. Da vi kjørte forbi her igjen et par timer senere var sjøen i ferd med å falle og det var noen voldsomme virvler som fant veien ut i Saltenfjorden og mot storhavet igjen. Men da passet det ikke å stoppe og ta bilder, dessverre, så de får jeg spare til en gang senere i sommer. Jeg håper du har tålmodighet med meg!

Farmors utsikt fra kjøkkenet
Farmors utsikt fra kjøkkenet

Utsikta fra farmors kjøkkenvindu, mot nord. Herfra tar det snaue to minutter å gå ned i fjæra for å fiske, om du vil. Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har tilbrakt ved vinduet her, men da på motsatt side av bordet. Etter urnenedsettelsen samlet vi oss i huset, hvor min fetter holder til i dag. Lykken er å sitte her i femtida en sommermorgen og spise fersk sei. Trust me! Jeg har ikke vært her på mer enn 10 år, og det var veldig godt å gå rundt i hele huset og sjekke ståa. Jeg hadde forventa at det skulle kjennes litt rart også, men det var det ikke. Det var bare godt. Og jeg visste at om farmor selv hadde vært tilstede blant oss, ville latteren hennes runget høyest av alle.

Fjell, vann, skog, tunneller - typisk Hamarøya
Fjell, vann, skog, tunneller - typisk Hamarøya

Tilbake på Hamarøya. Veien fra Bognes til Fauske har 17 tunneller, og en av dem går gjennom det massive fjellet på høyre side her, Middagsfjellet. Hvis du ser godt etter, kan du faktisk skimte tunnellåpningen i kanten mellom skogen og den glattskurte fjellsida. Bildet er tatt fra Kobbskaret mot sør, og vannet du ser er en innsjø som heter Kobbvatnet. Det er litt sør for Kråkmofjellet og fortsatt langs E6.

Ta tida til hjelp...?
Ta tida til hjelp...?

På vei opp på Kråkmofjellet stod det en varseltrekant med ‘Bilberging’ nederst i en bakke. Et stykke lenger opp ble vi stående i kø. Det viste seg etterhvert at det var en semitrailer som hadde kjørt av veien, men heldigvis hadde den ikke gått overende og kunne derfor berges opp igjen relativt enkelt av Falken-bilene. De måtte ha to stykker, nemlig. Hvis traileren hadde velta, ville den rulla mange hundre sider nedover ei bratt fjellside, og da ville det spøkt for sjåføren… Folk brukte ventetida klokt. Pappa fant en bekk og fylte vannflaskene våre. Noen gikk seg en tur, andre røyka eller slo av en prat med gamle eller nye kjenninger. Og så disse karene da, gjorde noe som sikkert var klokt, de også. Bilen de kjørte er registrert på Tommy H. fra Vennesla. Men om han er en av dem, se det vet jeg ikke 😉

Kråkmotinden troner her
Kråkmotinden troner her

Kråkmotinden (924 m.o.h.) troner over Hamarøya – majestetisk, ærverdig og rank. Den forandrer seg hele tida; lyset og omgivelsene skifter konstant. Da kommer forskjellige detaljer i tinden frem. Det er mulig å bestige den fra ‘baksida’, og det er en fin dagstur ut fra E6’en – det er bare å finne seg en utkjørsel og legge i vei. Man ser jo hvor man skal hen! Tinden er synlig langveis fra, enten man kommer fra nord eller sør. Om vinteren er den like vakker i hvitt skrud, som malt av Karl Erik Harr, men min favoritt er – kanskje – om høsten, når hele åssida rundt står i gylden høstskrud som et smykke om halsen til selve tinden. Jeg har store ambisjoner om å utforske den, og landskapet rundt, når jeg flytter mer permanent tilbake til Norge igjen.

E6 over Tysfjorden
E6 over Tysfjorden

Denne ferga kobler sammen E6 over Tysfjorden, fra Bognes (i sør) til Skarberget (i nord) på 25 minutter. Her er den på vei mot Skarberget, som du skimter i bakgrunnen. Et lite stykke utenfor høyre bildekant er Stetinden, Norges nasjonalfjell. Vi tok den andre ferga, fra Bognes til Lødingen. Da drar man fra E6 til E10, som går vestover til Lofotens ytterste punkt, Å. Jeg slutter aldri å fascinere meg over fjellene her; de ser ut som om de har blitt bygget opp etter tilfeldige streker som går opp og ned og bort i et usannsynlig mønster. Og da vi nå var på retur i sjutida om kvelden, var været så bra at jeg fikk flere blinkskudd. Både på vei bort og hjem sto jeg ute på dekk praktisk talt hele turen. På vei sørover så vi sogar en liten gruppe niser som hoppet i vannskorpa like ved ferga. Jeg kan også huske å ha sett hval fra ferga – og i Tysfjorden finnes det organisert hvalsafari.

Lofotveggen sett på skrått utover
Lofotveggen sett på skrått utover

Dette er utsikta på motsatt side av ferga – en del av Lofotveggen strekker seg ut i det uendelige, og Vestfjorden er blikkstille. Du ser (f.h.) Hinnøya, Aust-Vågøya, Vest-Vågøya og Moskenesøya gli over i hverandre. I det fjerne kan du såvidt skimte Værøya. Røst, eller mer presist Røstlandet, som er den ytterste øya i Lofoten, ser du ikke. Den strekker seg nemlig ikke mer enn 11 m.o.h. på det høyeste, og jordkrumminga gjør at den ikke er synlig herfra.

Hele denne bloggposten er altså fra mitt eldorado; fra steder jeg er glad i og gjerne ferdes på i Nordland fylke. Jeg skal være her et par måneder fremover, så du kan forvente litt mer blogging enn det har vært mens jeg var i England. Neste road trip, om enn ikke like omfattende som dagens, er planlagt til søndag som kommer. Da er det igjen ut på tur med bil, kamera og skjerpet eventyrlyst til et sted jeg ikke har blogget fra tidligere.

Vi ses kanskje igjen om ikke så lenge?

Hjemme borte

Det var en blogger jeg setter pris på som satte meg på tanken. Han skrev et innlegg hvor mye av teksten handler om tunneller og nevnte spesifikt tunnellene på E6’en nord for Fauske. Det satte tankene i sving hos meg, for jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjørt gjennom de tunnellene. Bil og buss, sommer og vinter, alene og med andre. De tunnellene har vært faste følgesvenner på et utall av mine reiser helt fra jeg var lita. Med farmor i Saltstraumen var det nemlig naturlig å ta den veien hver gang vi reiste på besøk, og i voksen alder er det både utdanning og streifertrang som har brakt meg forbi der. Igjen og igjen og igjen. Jeg er faktisk litt glad i de tunnellene.

Tunnelsyn? Fra den nye Lofast-tunnellen på Hinnøya. Bildet er tatt med (eget) digitalt kompaktkamera gjennom frontruta på bilen og ikke bearbeidet.
Tunnelsyn? Fra den nye Lofast-tunnellen på Hinnøya. Bildet er tatt med (eget) digitalt kompaktkamera gjennom frontruta på bilen og ikke bearbeidet.

Og akkurat da jeg leste innlegget var jeg sliten. Klokka var omtrent ni om kvelden lokal tid og jeg hadde vært på campus i ca ti timer. Jeg sitter med en bunke på 110 essay om dagen og skal sette karakter på dem alle innen utløpet av neste uke. Det er krevende, men jeg liker det. Jeg klager egentlig ikke. Det er bare det at det krever mye konsentrasjon samtidig som jeg blir sittende mye stille, og dermed blir dagene lange og kroppen slapp. Og i den tilstanden leste jeg om tunneller og kom til å tenke på farmor.

Å komme til farmor var selve essensen av å føle seg velkommen. Farmor bodde i et lysegult hus ved Saltstraumen, og om du reiser dit som turist og står på brua over straumen ser du nesten rett på farmor sitt hus på andre sida. Der oppdro hun etterhvert sju barn mens mannen hennes, farfar, var sjømann og etterhvert reiste i utenriksfart. Når vi kom kjørende nordfra var det ikke lett for ei rastløs frøken å sitte i bil ‘hele dagen’. Men mamma og pappa var flinke til å gjøre turen mer underholdende, stykke den opp i overkommelige biter. (Og da ser jeg bort fra alle de ufrivillige spypausene som kom av at jeg var bilsyk…) Først var det biten hjemmefra til ferga. Deretter turen over Hamarøya, som egentlig ikke er ei øy. Deretter var det turen gjennom tunnellene; den gangen var det ti tunneller mellom hjemme og Fauske. I Fauske svinget vi av E6’en og til høyre, retning Bodø. Men før vi kom så langt svingte vi til venstre i krysset på Tverlandet. Forbi Esso’en, forbi huset til onkel Ivar, videre bortover. I mine aller yngste dager gikk ferga i trekantsamband over Saltstraumen, men fra 1979 var det to bruer som tok oss over Saltstraumen og til farmors gule hus.

Og der var himmelen.

For når vi kom til farmor hadde hun alltid og uten unntak nykokt kakao klar på kjelen. Den var laget på gamlemåten og det dannet seg snerk ganske raskt. Men det var farmorkakao og snerken fikk jeg lov til å skrape av med ei teskje og legge på et tefat eller på asjetten. For der var alltid mat også når vi kom. Noen ganger var det smurte skiver av hjemmebakt brød, andre ganger vafler med rømme og jordbær. For mat måtte man servere når folk kom langveisfra, det var ikke noe å akkedere med. Men det beste var farmor selv.

Hun planla som regel å sitte i stolen sin ved vinduet og vinke når vi kom. Reise seg når jeg storma inn døra mot henne og gi meg en kjempeklem som aldri tok slutt, som luktet kamferdrops og gammeldamesåpe. Men farmor var som et barn, hun klarte ikke å vente når hun gledet seg til noe. Og barnebarn elsket hun og besøk av dem var like stort hver gang, uansett hvor mange barnebarn det ble etterhvert. (Noenogtjue, hvis du lurte.) Derfor var det sjelden farmor satt på stolen sin ved vinduet med utsikta mot Steigtinden når vi kom. Noen ganger møttes vi i vindfanget, hvor hun sto klar med åpen dør. Andre ganger tok hun på seg kalosjene og var på vei ned trappa mot oss. Atter andre ganger kom vi overraskende på henne i gangen fordi hun ikke hadde fått med seg at vi var så nært. Det var i tida før mobiltelefoner og denslags, så ofte visste hun bare hvilken ferge vi hadde tenkt å ta og beregna kjøre- og ankomsttid ut fra det. Med lange køer på sommerstid, trege turistbobiler eller truende hålkefare på en av fjellovergangene gjennom tre av fire årstider var det ikke alltid antakelsene stemte.

Men å komme til farmor var alltid paradis. Det var å sette seg ned med en god drikke, få litt mat i skrotten – helt vanlig mat, men laget med varm kjærlighet, og å slappe helt av. Hos farmor var det trygt, farmor var like sterk som straumen utenfor vinduet, alt kunne ordnes og det meste gikk seg til med en latter underveis. Jeg forbinder besøk hos farmor med en uendelig følelse av ro og frihet.

Saltstraumen. Photo by Guttorm Raknes, mai 2004. Fra Wiki Commons. Klikk for link til original.
Børvasstindan bak Saltstraumen. Photo by Guttorm Raknes, mai 2004. Bilde fra Wiki Commons. Klikk for link til original.

Farmor har vært død i mer enn 20 år. Jeg har forlengst blitt godt voksen. Men nå, akkurat i kveld, vil jeg gjerne være sju år igjen, storme opp trappa hos farmor og møte henne i en gruseklem før vi setter oss ned ved kjøkkenbordet og spiser vafler og drikker kakao. Det hadde vært så fint.