Hundekjøring for dummies – #1 av 3

Hundekjørersesongen er i gang, og i helga er det Mush Synnfjell – en nyskapning fra i fjor som tar langdistanse hundekjøring litt mer bort fra show og back to basics. NRKs sendinger fra Finnmarksløpet og etterhvert Femundsløpet de siste årene har bidratt til at interessen for sporten har eksplodert i Norge – hurra for det! Det er mange ord og begreper å holde styr på for noen som er interessert men samtidig fersk i sporten, så jeg tenkte jeg skulle hjelpe til litt.

Denne posten er del 1 av 3 som vil presentere et høyst subjektivt alfabet som tar deg gjennom alt fra A til Å i hundekjøringens verden. Enjoy!

Alaska husky, her representert ved min egen Emre en dag han bar kløv. Den er av typen Togo og kommer fra Seleverkstedet.

A for Alaska husky
Den mest brukte hunderasen innen langdistanse hundekjøring, som er mitt interessefelt. En alaskahusky er ikke renraset; den er en blanding av flere polare hunderaser og ofte litt fuglehund. Men en hund kan være ’ren’ alaskahusky i den forstand at den er ren blanding av blanding av blanding. Min egen hund er f.eks. ren alaskahusky 3 generasjoner tilbake, men går man lenger enn det, finner man grønlandshund, siberian husky, saluki (!), vorsteher og pointer i generasjon 4 og 5 bakover. Alaskahuskyer er ikke godkjent som ‘rase’ av NKK og har dermed ikke stamtavle etc. Det er likevel mange som frivillig har registrert seg på stamtavla.no.

Hovedpremiene for fjorårets Femundløp (2013).

B for Belønning
Belønning for hundene etter fullført trening og/eller løp er gjerne mat, massasje, søvn og ren, tørr halm å ligge i. Belønning for kjørerne varierer – noen løp har fantastisk fine premier, andre har mer begrensede midler. Som regel er premiene noe hundekjørerne har bruk for, alt fra seletøy og hundefôr til slede eller ATV. Det gjeveste i Norge regnes kanskje for å være Saltdalshytta, som tilfaller den kjøreren som har best sammenlagtplassering i Finnmarksløpet to år på rad. I 2013 tilfalt hytta Inger-Marie Haaland for best sammenlagtresultat i 2012 og  -13, i år legger kjørerne grunnlaget for hvem som vinner 500.000 kroners-hytta neste år…

Liste over hunder og egne merkebrikker for Femundløpet. Gjør veterinærjobben enklere.

C for Chipmerking
Alle hundene som stiller i de store løpene i Norge må være chipsmerket. Det betyr at de har et bittelite implantat under pelsen i nakken, og at dette implantatet kan scannes med en bestemt leser for å identifisere hunden med 100% sikkerhet. Dette er relevant bl.a. i forhold til helseattester og undersøkelser av hundene, samt doping. (Det gjøres dopingkontroll av hund, nemlig!). I tillegg får hundene i flere løp også egne brikker som festes i halsbåndet, slik at veterinærene lett kan sjekke og gjøre notater på rett hund til enhver tid.

Sigrid Ekran og Inger-Marie Haaland etter målgang i F600 i 2010. Ekran vant 26 minutter foran Haaland.

D for Damer
Hundekjøring var lenge en sport som var ansett for å være mest for buskete villmenn av noen mannfolk. Men no more is it so. Damene har mer enn gjort sitt inntog på sledene også i konkurransesammenheng, og de beste av dem plasserer seg som regel blant topp 10 i de store, lange løpene. Hilde Askildt, Inger-Marie Haaland, Sigrid Ekran, Birgitte Wærner, Nina Skramstad, Elisabeth Edland, Marianne Skjøthaug… Lista er lang. Mennene er fortsatt i flertall, men kvinnene gjør seg stadig sterkere bemerket også på toppen av resultatlistene.

E for Elisabeth Edland
Elisabeth Edland er en av de beste kvinnelige hundekjørerne i Norge. Hun kjører i begrenset klasse (dvs 8-spann) og har kjørt alle de store og mange av de små løpene – og vunnet opptil flere ganger. I fjor vant hun historiens første Mush Synnfjell og cashet dermed inn 20.000 kroner. På Maura ikke langt fra Gardermoen bor hun og samboer Per Olav Gausereide, som også driver med langdistanse hundekjøring. Det er ikke uten grunn at de kaller seg for Team Flying Huskies…

En ganske kjent hundekjører på startstreken til F600 i 2013.

F for Femundløpet og Finnmarksløpet
Femundløpet og Finnmarksløpet er de to største løpene innen langdistanse hundekjøring i Norge. Femundløpet har Røros som base og finner sted i begynnelsen av februar hvert år, mens Finnmarksløpet har base i Alta og foregår tidlig i mars. I Femundløpet kan kjørerne delta enten med 8-spann over 400 km (F400) eller med 12-spann over 600 km (F600). I Finnmarksløpet kan kjørerne delta med enten 8-spann over 500 km (FL500) eller med 14-spann over 1.000 km (FL1000).

G for Gausdal Maraton
Gausdal Maraton var regna som ‘sesongstart’ for langdistansekjørerne før Mush Synnfjell kom, og for de som ikke får plass på sistnevnte, er fortsatt GM ofte det første løpet i sesongen. Gausdal Maraton arrangeres av Gausdal Trekkhundklubb og finner sted med base på Astridbekken Skisenter i Gausdal Vestfjell, dvs i fjellene litt nordvest for Lillehammer. Løpet finner sted neste helg, dvs 10.-12. januar.

Hydra og Nøvven hviler på sjekkpunkt, forskriftsmessig tilrettelagt: halm under, pledd over.

H for Hviletid
De fleste løpene har regler om obligatorisk hviletid. Dette er hviletid som alle kjørerne MÅ ta ut på et eller annet tidspunkt i løpet, og ofte er det bestemt et eller flere steder hvor disse pausene må tas. Som regel hviler kjørerne mer enn det som er obligatorisk. Hviletiden sikrer pausetid både for kjørere og hunder, og det gir veterinærene (relativt) god tid til å sjekke hundene litt ekstra underveis i løpet. I litt lengre løp er det ofte taktikkerier ute og går med hensyn til hvor og når man tar ut langhvilen sin, og den reelle stillingen i løpet er ofte uklar frem til de obligatoriske hvilepausene er tatt. Hvem som hviler når og hvor, er gjerne en kilde til neglebiting, jubel og overraskelser…

Bjørnar Andersen, her på treningstur i Valdres, er blant de norske kjørerne som har markert seg i Iditarod.

Iditarod
Iditarod er regnet som verdens beste og mest anerkjente hundeløp. Det strekker seg gjennom 1.800 km i Alaska i USA, fra Anchorage til Nome.  Det finnes to ruter for en del av løpet; ei nordlig og ei sørlig. Det veksles mellom de to annethvert år, og nå i 2014 er det den nordlige ruta som skal kjøres. Bare èn ikke-amerikaner har vunnet Iditarod, og det var/er Robert Sørlie fra Norge. Han vant i 2003 og 2005. Flere nordmenn har deltatt i Iditarod helt siden 1980-tallet (minst), og i 2014 er det igjen en rekke nordmenn som deltar. Jeg gleder meg til 1. mars – da starter årets Iditarod! På startlinja står blant annet Ralph Johannessen, Tommy Jordbrudal, Joar Leifseth Ulsom, Yvonne Dåbakk og sølvreven sjøl – Robert Sørlie…

Per og hundene fra JHT starter F600 i 2010.

J for Jeppedalen
Jeppedalen i Hurdal huser flere hundekjørere. Robert Sørlie har bodd der en årrekke, og rett over gata har han naboen Per Mjærum fra Jeppedalen Husky Trail. Bjørnar Andersen har bodd i Jeppedalen de siste årene, men har nå returnert til Sørskogbygda ved Elverum. Marit Stratton og Gunnar Martinsen er gamle ringrever i faget og har holdt til der, og Benoit Gerard tilbrakte flere år i Jeppedalen som kennelhjelper for Robert Sørlie, før han startet for seg selv. John Erik Eriksen startet også sin karriere hos Sørlie, før han etablerte sitt eget spann. Endeløse skogsveier og gode treningsmuligheter gjør Jeppedalen til et eldorado for hundekjørere.

Sesongen er i gang, og det er mye å glede seg til fremover hvis man har interesse for hundekjøring. Selv har jeg gjerne vært litt hangaround og gjort oppgaver relatert til bl.a. Femundsløpet, men uten å stå på sleden selv. I år skal jeg også bidra praktisk, men i et av de andre løpene som kommer litt senere i sesongen. Jeg gleder meg allerede!

(Neste post i serien kommer om ei ukes tid.)

Status sjekkpunkt Røros

Dette møtte kjørerne da Femundløpet startet i Røros sentrum

Det er dag fire på Røros og jeg begynner å bli litt døgnvill, tror det er fredag helt til jeg tenker meg om. Men jeg har fått sove mer enn jeg forventa på forhånd og klager ikke. Over 200 hundespann er ute i løypene og koser seg, og de fleste forventes i mål fra søndag middagstider og utover. I fjor rakk alle i mål før banketten fant sted tirsdag kveld, og forholdene er foreløpig ikke verre denne gangen. Men oppe i Folldal, hvor kjørerne av det lengste løpet skal oppholde seg utover dagen og kvelden i dag, der er det omtrent helt fritt for sne. Bare «snø, is og masse dritt!» ligger på bakken. Det blir toft for både sleder, hunder og kjørere.

Fjorårets vinner Sigrid Ekran bremser så fokket står ut fra start.

Mens kjørerne og hundene er ute og løper eller hviler, er jeg på Røros hele tida. Det er tidvis veldig hektisk når man sitter midt i informasjonsstrømmen, men fryktelig morsomt. Torsdag og fredag dundret musikken fra startområdet, hundeglam fra over 1.000 polarhunder hver av dagene var konstant, det var folk overalt og på hotellet summet det av aktiviteter. Nå står stadion tom og forlatt; lyskasterne er på men folket er borte. Bare en og annen henger står igjen, noen av dem med hunder i kassene. Da er alltid en eller annen hjelper i nærheten for å lufte og mate hundene, og la dem få gjøre sitt fornødne. Selv har jeg ei lita huskytispe i pensjon et par dager, hun er rekonvalesent etter en operasjon og får ikke løpe. Til gjengjeld får hun kos av alle som er innom her, og jeg tror ikke hun lider noen nød.

Nikolay Ettyne fra Russland er en eventyrer av dimensjoner!

Det er lett å henge seg opp i favorittene og kjendisene når man følger med på hundekjøring. Men det jeg blir stadig mer imponert over er alle dem som stiller til start og fullfører løpet uten det store apparatet rundt seg. De som gjør det meste selv, som finansierer moroa av egen lomme og som ikke nødvendigvis har kjekke sponsorpremier å se frem til. Som ikke blir nedrent av journalister hver gang de viser seg. Nikolay Ettyne fra Russland, for eksempel. Han kommer fra Chukotka helt nordøst i Russland og har kommet til Norge bare for å delta i VM/Femundløpet (F600) i år. Til vanlig jobber han som brytetrener – nå står han bakpå en slede med lånte hunder foran og forsøker å klatre høyest mulig opp på lista. Hjemme i Russland er det bare to løp han kan delta i hvert år, men i Norge er det fler.

Nå må jeg tilbake til arbeidet – det blir mye jobb, intens spenning og lite søvn frem til utpå dagen i morgen en gang, i alle fall. Og det verste av alt er at jeg liker det.

«Men hva gjør dere egentlig om vinteren?»

Det er et spørsmål jeg ofte møter fra venner i inn- og utland som ikke er vant med mørketida og ikke kan forestille seg hvordan tilværelsen uten solskinn arter seg. Svaret kan være så forskjellig. De som kjenner meg, vet at denne helga lever jeg 24/7 i nærheten av laptopen og telefonen. Hundekjørerne har sesongåpning, og jeg følger med Gausdal Maraton fra start til slutt. Jeg har vært interessert i hundekjøring i flere år, innledningsvis som det man kaller ‘tablemusher’ – en som følger med via internett. (Musher er et slangord for hundekjører.) Ikke minst da jeg bodde i England var det mange vintertimer som ble tilbrakt på avveie; ikke der jeg skulle være på pc’en, men på internettet – på evig jakt etter resultater, informasjon, rykter og historier underveis fra løypa.

Inger Marie Haaland hjelper Sunniva ut i sporet

Etterhvert ble jeg kjent med hundekjørere IRL, i den virkelige verdenen. Jeg oppdaget at de langt fleste er veldig hyggelige folk, at de mest kjente ‘stjernene’ er jordnære, trivelige folk som gjerne hjelper en åtteåring med å få hundene ut på rett sted når de skal ut med slede for første gang. Jeg oppdaget en sport som fortsatt har et stort innslag av noe uforedlet og pionèraktig over seg, samtidig som den er i ferd med å kommersialiseres stadig mer. Interessen for og deltakelsen i sporten har formelig eksplodert de siste årene (tenk NRK og Finnmarksløpet, for eksempel), og stadig flere diver med hundekjøring – enten på turbasis eller med konkurranseambisjoner.

Marit B. Kasin fra Kennel Vinterdans - fersking med veldig sammensatt spann. (Nøsen i Valdres, nyttår 2009/10.)

Det er noe eksotisk over hundekjøring, spesielt kanskje i langdistanse, som er min hovedinteresse innen sporten. Samspillet mellom mennesker og dyr er fascinerende, og når kenneler får en viss størrelse blir man også mer fascinert av sammensetningen av hundene – hvor kommer de fra, hva er de vant med, hvordan omstiller de seg til en ny flokk, hva klarer de av trening etc. Det er langt flere faktorer som spiller inn enn jeg innledningsvis tenkte på da jeg satt i Nord-Norge og forsøkte å finne oppdatert informasjon om Robert Sørlie og Team Norway mens han/de kjørte Iditarod i Alaska i 2003 og utover…

Nina Skramstad har gode hjemmesider med hyppige oppdateringer året rundt

I tillegg tror jeg sporten appellerer til mange fordi det ikke bare handler om konkurranse, marginer og kiving – det handler om en opplevelse av og et samspill med naturen. Man kan kjøre hunder med vogn eller ATV om sommeren, slede om vinteren. Stadig flere hundekjørerere har hjemmesider og/eller blogger som oppdateres med bilder og tekster gjennom hele året, og dermed får man del i det hverdagslige slitet og ikke bare konkurranseversjonen av hvert enkelt spann.

En av hundene til Sigrid Ekran rett etter at de vant Femundløpet (F600) i februar 2010. Se bare dekken-teksten...

I vinter er det VM i hundekjøring, og det skal arrangeres i Norge. Om en måneds tid vil Femundløpet på Røros være vertskap og arrangør av VM i langdistanse. En måned senere, i mars, vil det være VM i mellomdistanse på Hamar og VM i sprint og nordisk i Holmenkollen/Oslo. Bor du i Oslo, for eksempel, har du muligheten til å se fantastisk spennende stafetter og fellesstart-konkurranser bare en trikketur unna.

Emre i stolen sin i stua

Selv har jeg siden i sommer vært en lykkelig eier av en mye etterlengtet hund – en alaskahusky ved navn Emre. Han ble født sist i mai og flyttet til meg et par måneder senere. Han er en stor, trygg og lykkelig hund som lever et aktivt liv og tilbringer mange timer utendørs sammen med meg hver dag. Han er innehund, dvs han bor ikke ute i hundegård. Når han er voksen og fullt utvokst skal han få trekke meg på ski og sykkel, og han skal få trekke pulk.

Smellvakre Amigo fra Jeppedalen Husky Trail

Men jeg lider ikke av den berømmelige husky-syken; «skal bare ha litt større slede/et par hunder til» helt frem til man sitter der med stor kennel og null fritid 😉 Jeg skal fortsatt bare ha en enkelt hund – det eneste mulige unntaket er Amigo, som tilhører noen venner av meg. Den dagen han skal pensjoneres som løpshund er han hjertelig velkommen hit til et litt roligere liv, dersom de ikke velger å beholde ham som ‘hushund’ i kennelen eller gir ham til noen andre.

Passasjerutsikt fra sleden. På Vatnvatnet, rett i nabolaget.

Men altså; hundekjøring. Det er en fantastisk fin sport. Enten man sitter i sleden eller står bakpå får man en fantastisk opplevelse i naturen, ofte på steder hvor man kanskje ellers ikke ville vært. Og om man ikke er aktiv utøver selv, kan man bli forbausende engasjert i sporten som støttespiller og medhjelper på ulikt vis – heldigvis for meg. Nå er sesongen i gang, adrenalinet høyt og gleden stor. Hurra!

That don’t impress me much

Det var sommeren 2004. Vi var i Femundsmarka med hele storfamilien, det var sent i juli og verden kunne ikke vært bedre. Therese og jeg hadde vært en tur i Røros på en av hviledagene. Nå var vi i bilen på vei tilbake til hytta vi hadde leid. Joggesko, lett fjellbukse og singlet var mer enn nok klær, for det var varmt og sola skinte. Det var tidlig ettermiddag og vi hadde enda mange timer foran oss før det var sengetid. Lykkefølelsen var proporsjonal med mengden vind gjennom håret.

Selv fra bilen la jeg merke til fuglene ved vannet på venstresida. Automatisk så jeg at et par av fuglene ikke ligna noe jeg hadde sett før. – Vent litt, brems ned, sa jeg til Therese. Hun bremsa, stoppa, rygga. Fulgte blikket mitt for å se hvor hun skulle bevege bilen, for blikket mitt var fiksert.

I vannkanten sto to store, grå fugler. De lignet en mellomting av struts og pelikan i fasongen, var grå. Ranke. Stolte. Elegante og høyreiste. Og helt tydelig uaffisert av oss i bilen, en snau hundremeter (sekstimeter?) fra vannkanten. Uaffisert av endene rundt seg, av svanene lenger bort på vannet. Et blikk fra meg fikk Therese til å slukke motoren like fullt. Vi rulla ned vinduene. Og det var da vi hørte det.

De sang.

Lange, trompetaktige lyder steg til værs mens de to fuglene foretok noen merkelige manøvere. Beveget hodet og halsen frem og tilbake, som om en usynlig regissør koordinerte dem synkront. Bytta bein av og til, foldet ut vingene uten å gjøre tegn til å fly, for så å klemme dem nærmere kroppen igjen. Hele tiden mens den lengtende lyden steg til værs. Jeg merka verken bilen jeg satt i eller selskapet jeg hadde der. Alt i meg, min hele og fullstendige oppmerksomhet, var trollbundet av synet ved vannkanten.

Tom Schandy/WWF. Klikk på bildet for link til kilde.

– Hva er det egentlig de gjør? hvisket hun. – Danser, svarte jeg. – Det er traner, og de danser. Jeg var full av ærefrykt. Var veldig klar over at mange gjør tallrike forsøk på å få se det jeg nå tilfeldig hadde dumpa over. Visste at dette var et glimt av evigheten, av en dans som er like gammel som tiden selv. Jeg kunne ikke tro hvor heldige vi hadde vært. Tenk å dumpe oppi tranedans mens man av alle ting satt i en bil?!

* * *

Så derfor, når vi nå sitter på et eksklusivt sted som bare har adgang for spesielt utvalgte og du har en dress som heter Armani og ei klokke jeg ikke kan uttale navnet på. Når du puffer deg opp ved å fortelle om alt det viktige du driver med, namedropper de riktige navnene og forventer et imponert blikk i retur fra meg, så har du forregnet deg. Du har forregnet deg grundig. Jeg blir ikke så imponert som du forventer og har ikke tenkt å smiske meg innpå deg for å få invitasjon til arrangementet du snakker om akkurat nå. Du er simpelthen utkonkurrert, kjære mann.

For jeg har sett traner danse.