Dadler i Gali

Jeg har aldri likt dadler. Ikke siden jeg var barn. Jeg smakte dadler og fiken til jul og likte ingen av delene, og slik har det alltid vært siden da. Helt til den desemberdagen for noen år siden.

Her krysser vi grensen inn til Abkhazia
Her krysser vi grensen inn til Abkhazia

Jeg befant meg i Gali i Abkhazia, en by som er dominert av mingreler (et folkeslag) som føler tilknytning til Georgia. Lenger vest i Abkhazia er folks tilhørighet mer variert og til dels usikker, men her i Gali er de georgiere. Det er anspent mellom Georgia og Abkhazia når jeg er der; initiativ fra Tbilisi for å nærme seg Shukumi, hovedstaden, har møtt en kald skulder. Og fra georgisk side er man mer enn frustrert over det man mener er utilbørlig russisk innflytelse. Politiet er korrupt, politikken er korrupt og lokale gjenger sørger for at det stedvis er lovløst etter mørkets frembrudd. Som utlending har jeg en viss grad av beskyttelse gjennom passet mitt, men det innebærer også risiko, ikke minst for kidnapping. Så jeg følger de rådene jeg får og forholder meg til sikkerhetstiltakene som er nødvendige.

I Gali blir vi innlosjert i huset til ei gammel Oma, ei bestemor. Hun er farmoren til den jeg kjenner som har bidratt til å gjøre reisen mulig, venners referanse var det som skulle til for å skape tillit og velvilje – begge veier. Nina sin farmor har allerede en semi-permanent gjest i huset, en FN-offiser som tilhører fredsstyrkene og som er så langt opp i systemet at han har tillatelse til å bo utenfor compounden. Siden han bor der, er huset trygt – ingen tør å tulle med FN, for det skaper mer problemer enn det er verdt. Jeg får et eget rom med noe som må være den tykkeste dundyna som er å oppdrive. Jeg tør ikke si at jeg er allergisk mot dun, og sørger for å ha et ullpledd mellom meg og dyna når jeg sover.

Teateret i Gali vitner om fordums prakt. Men det er lenge siden nå. Veldig lenge.
Teateret i Gali vitner om fordums prakt. Men det er lenge siden nå. Veldig lenge.

Den første ettermiddagen, når jeg kommer inn igjen fra dagens dont, kommer farmora til meg. Nina er med, for farmora snakker ikke engelsk og min russisk er litt skranten. – Hun vil gi deg en gave, sier Nina, og jeg vet at jeg må ta imot. Farmora rekker meg et glass med noe brunt og hvitt i. – Det er dadler, fra hagen her, sier Nina. Farmora har plukket dadler fra sine egne daddelpalmer. Her ved østkysten av Svartehavet lever nemlig daddelpalmer, bjørk og eukalyptus side om side. Dadlene har hun tørket, dyppet i melis og lagt i det som hjemme ville bli kalt for et norgesglass. Et stort glass med skrukork, det rommer kanskje trekvart liter, er fylt nesten til randen med dadler dyppet i melis. «Det skal jeg spare til jul og gi til mamma,» sier jeg, for mamma elsker dadler. Jeg ser farmora smelte i blikket. Når jeg legger meg, står det ei skål med seks-sju dadler på bordet ved senga mi.

Det er da underet skjer. Jeg smaker på en av dem. Jeg klarer simpelthen ikke la være, så helt forsiktig og uten å forvente noe som helst, smaker jeg på en daddel. De er dyppet i melis, disse også, men det blir likevel ikke for søtt. Når sant skal sies: Det smaker himmelsk! Dadlene i skåla er borte før jeg rekker å si ‘Fadervår’, og jeg er sikker på at jeg sovnet med et  smil på leppene.

Jeg har ikke tenkt på det på lenge, og har pussig nok ikke spist dadler siden da. Ikke vane, rett og slett. Men ved nyttårstider hadde jeg pappa på besøk, og han gikk til innkjøp av en boks dadler som aldri ble spist. Før i kveld. Jeg fant den i kjøleskapet og bestemte meg for å smake – det er jo lenge siden sist.

Det ble krig i Abkhazia under et år etter at jeg dro derfra. Etter hva jeg har brakt på det rene, gikk det bra med farmor og Nina, selv om de måtte flykte i første omgang. De har kunnet vende hjem nå. I disse dager er sikkerheten ganske rigid, for det er ikke langt herfra til Sotchi, på den andre siden av Russlands-grensen.

Hva man ikke husker bare fordi man smaker på dadler lenge etter jul.

Reklamer

Dag 11 – Tokigt

‘Tokigt’ sier svenskene. Alt etter anledning bruker vi på norsk andre ord. Wiktionary sier at begrepene uklokt, forvirret og sinnssykt kan brukes, for eksempel. Så derfor bringer jeg et halvdårlig bilde av noe som jeg opplevde som komplett galskap – og som jeg i ettertid også mener var nettopp det.

Tbilisi 7. november 2011
Rustaveli Avenue, Tbilisi, Georgia, 7. november 2011.

Bildet ble tatt 7. november 2007 i Tbilisi, Georgia. Det hadde vært demonstrasjoner mot Mikhail Saakashvili og det sittende regimet i et par uker. Fem dager tidligere hadde det vært stormønstring foran parlamentet med omtrent sekssifret antall demonstranter, mange talere fra opposisjonen og mye liv, leven og godt humør. Og med politisk debatt og argumentasjon, om enn noe primitiv. Denne dagen var det færre demonstranter igjen, og de okkuperte bare et lite hjørne av fortauet langs avenyen som går tungt trafikkert foran parlamentet.

Men Misha ville ikke ha det, for Tbilisi skulle snart være vertskap for et toppmøte om Øst-Europa, et møte hvor bl.a. EU og USA skulle delta med toppfolk. Så Misha sendte inn politiet for å rydde plassen helt for demonstranter. Da folk hørte at sultestreikende protestanter ble jaget og banket av politiet, strømmet de til sentrum og parlamentet, og myndighetene pøste på med anti-terror-politi med batonger, tåregass og andre virkemidler. Det ble et veritabelt gateslag, livesendinger på alle de store internasjonale nyhetskanalene og i det hele tatt. Respekten for Georgia og tilliten til Saakashvili ble aldri gjenopprettet etter dette, og Georgia er langt på vei glemt på den internasjonale politiske arenaen, annet enn for folk med spesiell interesse for landet. Som meg.

Bildet viser to rekker med antiterrorpoliti; en som en ‘ytre’ sperring og en som er innenfor, bak politibilene. Lenger bort i gata ser du tusenvis av demonstranter, og ambulanser (hvite firkanter) med skadde folk som er innesperret av alle menneskene. De befinner seg alle på Rustaveli avenue her, hovedgata som går foran parlamentet. Parlamentet lå på min venstre side da jeg tok bildet. Senere rydda politiet både Rustaveli og sidegatene, de banket opp folk enten de var unge gutter, gamle bestemødre eller familiefedre. De fengsla mange uten lov og dom, de skjøt tåregassgranater så tett at halve byen var røyklagt, og … det var stygt. Veldig stygt.

Det verste av alt (?) var at det var helt unødvendig.

Dag 7 – Et bilde jeg aldri har lagt ut

Gagra, Abkhazia, Georgia (?)
Strand ved Svartehavet

Ser det ikke fint ut? Bildet er tatt i desember, men tenk deg samme sted i juli. Grønn skog. Sommer, sol, varme og barn på stranda. Chartergjester og lokale folk. Det vokser palmer langs strandpromenaden, man kan plukke dadler. De gamle sitter rundt eukalyptustreet med sin bjørkehvite stamme, for de vet at insektene holder seg unna eukalyptustreet. Noen leiligheter ligger praktisk talt i strandkanten, de er forbeholdt de priviligerte. Hoteller og gjestehus andre steder er tilgjengelige for de fleste andre.

Svartehavet holder fin temperatur her, og man kan godt bade – bare man passer seg for understrømmene. Noen steder er det småstein, andre steder er det mer sand. Her og der er boder som selger kioskvarer; drikke, snop, aviser, ukeblader. Folk av flere nasjonaliteter kan ses og høres der de myldrer omkring. Det flørtes, prates, lekes og dovnes mens sola går sin langsomme gang fra øst til vest. Restaurantene serverer middager, lokal vin og utenlandske spesialiteter.

Slik kunne det i alle fall vært. Faktum er at dette er stranda i Gagra, en by helt nord i Abkhazia. I Sovjettida var det statusjegernes feriested, siden tidlig på 1990-tallet er det knapt mer enn en spøkelsesby. Det er snaut 10 minutters kjøretid herfra til grensen mot Russland, og bare en halvtimes kjøretid til Sotchi, hvor det skal være OL i 2014. Under krigen mellom Russland og Georgia i 2008 var dette på langt nær så fredelig som da jeg tok bildet åtte måneder tidligere.

Og et sted i Tbilisi sitter en mann, en pensjonert geolog. Den dagen jeg tok dette bildet, plukket jeg en stein fra stranda her som jeg ga ham da jeg kom tilbake til byen. En grå, rund og finslipt stein med noe jernrødt innfeldt som i et bånd. Mannen måtte flykte fra Abkhazia i 1992 og kom seg med nød og neppe bort før bråket brøt ut. Han har alltid lengtet tilbake. Nå har han i alle fall en liten del av Gagra hos seg der han bor. Det er lite, men det er i det minste noe.

Æ dyrka pene menn

Jeg har en svakhet som ikke alltid vises utenpå, om du da ikke kjenner meg veldig godt.

Jeg er svak for menn.

Jeg snakker ikke om å gå til sengs med alle og enhver. Jeg snakker ikke om ‘må-ha-syndromet’ som sier at jeg vil prøve meg på alle. Jeg snakker ikke engang om en seksuell kontekst hele tida. Jeg bare liker menn.

Aller best liker jeg dem som er litt ‘furet, værbitt’. De som har levd litt, som har opplevd litt og som har latt livet sette spor i ansiktet. De trenger ikke se bra ut på bilde engang, bare de har noe ved segsom jeg ikke helt klarer å definere, men som bare er der somehow, utilsiktet.

Ukjent mann i Tbilisis gater
Ukjent mann i Tbilisis gater

Denne fyren, for eksempel, knipsa jeg en dag på gata i Tbilisi, Georgia, for noen år siden. Han sto i flokken på den andre sida av sperringene på Rustaveli, paradegata som går rett foran parlamentet der. Jeg syns han var noe av det fineste jeg har sett, og hadde jeg kunnet georgisk (eller husket den russisken jeg engang lærte), skal du ikke se bort fra at jeg hadde gått over for å snakke med ham. Finne ut hvem han var, hvor han bor, hva hans historie var. Hvorfor han var akkurat der, akkurat da. Men jeg turte ikke. Jeg bare lirka frem kameraet, holdt det litt ned så det ikke skulle se påtakelig ut at jeg ‘siktet’ mot ham, og myste halvdiskret ned mot skjermen og zoomen for å se at bildet ble ok.

Det er så mange fine menn i verden – jeg treffer stadig nye flotte fyrer, i alle aldre. Jeg lar meg gjerne imponere, men det er ikke alltid de vet hvilken effekt de har. Heldigvis.

Ellers ville jeg raskt vært ille ute.

Husker du Iren Reppen?  Hun kunne få sagt det, eller sunget det om du vil…

(Lytt til sangen, overse bildene som følger med på jutjuben. Plastic fantastic er uinteressant 😉 )

Hun lever!

For noen år siden bodde jeg i Georgia (Kaukasus, ikke Amerika) en periode. I min tid der besøkte jeg også Abkhazia. Siste natta før vi reiste inn dit, tilbrakte vi i privat innkvartering i Zugdidi. Der ble jeg kjent med Nino.

Nino, 2007

Nino var ei fantastisk jente – et nydelig barn; vakker, naturlig og fullstendig uaffektert. Jeg fikk adressen hennes, samt et telefonnummer til noen hun kjente hvor jeg kunne sende meldinger til henne – hun hadde ikke egen mobil da. Hun var tross alt et barn, et barn i en fattig familie i et fattig område.

Så kom krigen. Noen måneder etter at jeg kom tilbake fra Georgia brøt det ut krig mellom Georgia og Russland. Nino var blant dem som måtte flykte, det visste jeg, for hun bodde på grensen til Abkhazia. Men hva skjedde med henne etterpå?

Jeg forsøkte å sende brev, men hørte aldri noe tilbake. Jeg sendte tekstmeldinger (relativt uskyldige, just in case!) til det nummeret jeg hadde, men fikk aldri noe svar. De felles kjente vi hadde, og dem jeg hadde overnattet hos i Zugdidi, hadde flyktet for aldri mer å vende tilbake. Jeg hadde ingen forbindelse til Nino mer, og jeg frykta at hun ikke hadde det bra. At hun kanskje var skadet, voldtatt, flyktning…eller sogar død. Jeg ante ikke, men det hendte stadig at jeg tenkte på henne. To år med taushet har gått.

Så en dag nå nettopp logga jeg inn på fjasboka. I høyremargen så jeg at jeg hadde en friend request – og det var Nino! Hun lever, bor i samme byen, i sitt gamle hus, og har det aldeles bra! Vi har utvekslet nyheter og planer, gått gjennom hverandres bilder og klikket ‘Liker’ og kommentert, og i det hele tatt. Vi har funnet hverandre igjen, og hun spør allerede om når jeg kommer tilbake.

Noen dager blir bedre enn man forventer.

Nino, 2010.

Nå er Stalin borte

Nå er han borte! Nei, det er ikke Michael Jackson jeg snakker om. Det er Stalin.

Stalin på sokkel i Gori - men nå er denne fjernet

Bildet over tok jeg i Georgia for et par-tre år siden, da jeg bodde der. Statuen sto på jernbanestasjonen i byen Gori, hvor Stalin opprinnelig kom fra. Ikke langt derfra ligger Stalin-museet, hvor man bl.a. finner huset hvor han vokste opp, jernbanevogna hans og en rekke andre artefakter. (Men ikke så mye om pogromene…)

Georgisk terrorpoliti mot fredelige politiske demonstranter i Tbilisi. (7. november 2007)

Men nå er statuen borte. Natt til fredag sørget georgiske myndigheter for at statuen ble fjernet i dypeste hemmelighet. Området ble avsperret, journalister bortvist (pluss fratatt kamerautstyr og banket opp…), overvåkingskameraer tildekket og i det hele tatt. Store deler av byens befolkning har vært imot å fjerne statuen, men det å bruke makt mot egne innbyggere for å trumfe viljen sin igjennom er ikke noe ukjent fenomen for georgiske myndigheter.

Stalin på troppen av trappa når man kommer inn i museet i Gori

Jeg har ikke klart å finne ut av hvorvidt planene for statuen er offentliggjort eller ikke, men mye taler for at den simpelthen blir flyttet til Stalinmuseet i samme by. På plassen foran jernbanen vil det komme et monument til minne om dem som døde i krigen mellom Georgia og Russland i august 2008. Gori var kanskje den byen i Georgia som ble aller hardest rammet da, ikke minst fordi den ligger svært nær Sør-Ossetia.

For verden er ikke rivingen av statuen noen stor sak, annet enn kanskje som en liten kuriositet mot slutten av sendinga. For dem som bor der, derimot, både i Georgia generelt og i Gori spesielt, har det mer betydning enn vi klarer å ha forståelse for. Vi glemmer fort; de må leve med minnene – både dem fra august 2008 og fra tida med og etter Stalin…

Jeg vet ikke helt hva jeg tenker om det som har blitt gjort. Men metoden derimot. Den har jeg mange meninger om…

Skattejakt ‘i æventyrland’

Da jeg bodde i Tbilisi fikk jeg snusen i at norske Dagny Juel skulle være begravet der. Og instinktivt tenkte jeg «Dagny Juel? Så interessant!» samtidig som jeg skrev meg bak øret at jeg måtte finne ut mer om henne. Hun er et sånt navn som jeg har hørt og vet ‘har noe med kultur å gjøre’, uten at jeg er evne til å plassere henne noe mer tids- eller sjangermessig.

Dagny Juel. Bilde fra Wiki Commons.
Dagny Juel. Bilde fra Wiki Commons.

Dagny ble født på Kongsvinger i 1867. Da hun var tidlig i tyveårene studerte hun pianospilling i Kristiania og kom i kontakt med Edvard Munch og andre bohemer, og hun ble raskt en del av deres miljø. Malere og skulptører brukte henne som modell, og hun fusket også litt i forfatterfaget. I 1892, da hun var 25 år, reiste hun til Berlin for å studere pianospill. Der møtte hun blant mange andre den polske forfatteren Stanisław Przybyszewski. Han hadde samboer og barn, men et år senere giftet han seg med Dagny Juel og de fikk to barn sammen. Paret reiste mye omkring, men høsten 1898 flyttet de til Krakow. Året etter innledet Stanisław et forhold til kona til en venn, og nyttårsdagen 1900 forlot Dagny ham og reiste bort – sammen med sin elsker… Men paret kom sammen igjen. I 1901 ble hele familien invitert til Tiflis (det gamle navnet på Tbilisi) av en beundrer, og Dagny reiste i forveien sammen med sønnen Zenon. Ektemannen og datra skulle komme senere. Men mannen som hadde invitert dem skjøt Dagny før ektemannen rakk komme, og på sin egen 34-årsdag ble hun begravet i Tbilisi.

Og der var altså jeg. Jeg visste hun var begravet på Kukia-kirkegården og hadde fått Givi, min faste taxisjåfør, til å kjøre meg dit, med avtale om å vente mens jeg var inne og lette. Givi er et funn – han er en av svært få engelskspråklige taxisjåfører i Tbilisi, og han er egentlig doktor i geologisk fysikk! (Første gang jeg ramla inn i bilen hans fikk jeg mobilnummeret hans, og siden den gang har han vært ‘min’ sjåfør. Jeg har fortsatt nummeret hans lagra på mobilen. Men det var en digresjon.) Uansett, vel fremme på kirkegården titta jeg der jeg trodde jeg skulle gå ut fra anvisningene jeg hadde fått, men fant den ikke. En vaktmesteraktig fyr kom bort og sa noe til meg på georgisk. Jeg svarte på engelsk at jeg ikke snakker språket. Han lot meg være. Da jeg tydelig skuffet og halvt forvirra var på retur mot porten, vinket han meg til seg. Han så på meg og sa ganske enkelt, og med god norsk uttale: “Dagny Juel?”

Her ligger hun!
Her ligger hun!

Jeg fikk selvfølgelig mildt sjokk, men smilte og sa “yess”, og han pekte. Der lå grava, rett foran stedet hvor jeg nå sto. Det viste seg at grava hadde blitt flytta i 1999, og det nye hvilestedet hennes er ganske nært hovedinngangen til kirkegården. Den ligger vakkert til, oppe på en høyde, og i ettertid skulle jeg ønske jeg hadde tatt flere bilder rundt omkring der. Men nå hadde jeg funnet hva jeg kom for å se, og det så ut til at også vaktmesteroppsynsmannen var fornøyd med seg selv! «Thank you! Spasiba! Didi madloba!» Jeg takket ham på tre språk, for sikkerhets skyld.

Men det skulle vise seg at det ikke bare er Dagny Juel som knytter nordmannen i meg til Tbilisi – det fins også noe(n) som knytter nordlenningen i meg til byen.

En dag etter endt arbeidsdag gikk jeg og tolken min ut døra samtidig, og hun ble henta av sin far. Da han så meg, sa han på russisk: ”Er dette hun norske?” Det bekrefta hun. Da sa han: ”Kjenner hun en norsk forfatter som heter Knut Hamsun?” Jeg fikk nesten slag. Det viste seg fort, når han begynte å fortelle hva han visste, at han hadde hørt om Hamsun, og at Hamsun hadde vært i Tbilisi. Jeg hadde ikke tenkt mye over det, men vet jo i ettertankens lys at han skrev ei bok som het ‘I Æventyrland’ om eventyr i Kaukasus.

Ikke like kontroversiell i Tbilisi, ser det ut til.
Ikke like kontroversiell i Tbilisi, ser det ut til.

Faren til tolken min fortalte at Hamsun hadde bodd på Hotel London i Tbilisi. Det finnes to forhenværende Hotell London i Tbilisi, og det ’ordentlige’ og eldste viste seg å ligge to kvartaler ned og ett kvartal bort fra jobben min, omtrent! Han tok oss med ned dit og viste frem bygget, og det var sogar en plakett på veggen som fortalte om det. Faren hadde lest plaketten et par dager tidligere da han tilfeldigvis var i det nabolaget og husket at datra hadde en norsk kollega. Jeg fortalte litt om Hamsun, som han ikke har lest noe av, og jeg vet nesten ikke hvem som var mest begeistra av oss til slutt. Jeg har fortsatt ikke lest ‘I Æventyrland’, mest på grunn av tidsmangel. Men jeg fant den hos en bokhandler for ikke lenge siden, så nå ligger den klar på hylla.

Og om kveldene sitter jeg og ser på kalenderen, og sjekker prisene på flybillett til Tbilisi. Jeg skulle vært der i disse dager, men slik ble det ikke. Nå legger jeg nye planer. Men noe av innholdet beholder jeg, og retur til Kaukasus er et element som blir værende. Selv om det blir en stund til, gleder jeg meg allerede.