Det ble påskeferie

Det ble påskeferie. Faktisk ble det så påske og så ferie at det føltes som om jeg hadde hatt en evighet fri da jeg kom tilbake på jobb for ei uke siden. Påskelabyrinten, appelsiner, vær av ymse slag, kortspill og terninger, god mat og sene kvelder… Vi hadde det meste. Sju mennesker og to hunder på ei hytte som normalt rommer to til fire gikk bare godt. Heldigvis. Dessuten fikk jeg en liten og uplanlagt bonustur ‘hjem’ dit jeg kommer fra, til vakre Vesterålen (‘Besterålen’) og Hadseløya. Man kan ikke ønske seg mer.

Piknik i fjæra, Lødingen Vestbygd.
Piknik i fjæra, Lødingen Vestbygd.

Noen dro på topptur til Strandstinden på 1076 m.o.h. Andre – vi – dro på pikinik og kultur-tur i fjæra, ca 20 cm.o.h. eller deromkring. I Lødingen Vestbygd er det flust av steder hvor man kan kose seg i eller nær fjæra, og vi valgte et av dem. Vi fant oss et nydelig sted i fjæra, i ly for vinden og med strålende utsikt. Medbrakt mat, spontan underholdning av ymse slag og gjennomgående godt humør gjorde sitt til at det var en helt fantastisk dag ute. Da vi kom hjem, hadde toppturkarene nådd målet sitt, og var så glade at minst én av dem felte en tåre.

Øye i stein – Anish Kapoor

Det er åtte år siden sist jeg var her, og det var godt å være tilbake. I Lødingen Vestbygd, nærmere bestemt på Hustad, finner man kunstverket ‘Øye i stein’. Det er laget av Anish Kapoor og er en del av Skulpturlandskap Nordland, som ble til på 1990-tallet. Skulpturen står helt i vannkanten, og ved flo sjø kan man ikke komme tørrskodd helt frem. Vi var heldige og kom mens det fortsatt var litt fjære.

Navy og Emre

Det er sjelden vanskelig å motivere seg til tur når man har turkamerat/er som dette! Alaskahuskyene Navy og Emre storkoste seg med store deler av flokken sin på tur, og det vanket både hundemat og ymse annet godt på dem. Mange mennesker tror at huskyer krever uendelige mengder med trim. Det er ikke nødvendigvis sånn. Ja, man må naturligvis endel ut på tur. Men vel så viktig er det å gi hundene tid til å ta inn inntrykk også gjennom sansene; å la dem få mye mental stimulans. Disse to fikk så det rakk da vi var på tur denne dagen, ikke minst fordi vi befant oss i landbrukstrakter og fordi det gikk tamrein på beite på jordene flere steder.

Mamma sine snøklokker

Det var forholdsvis kjølig i påska, og det var mye kaldt. Til og fra hytta kunne jeg gå på skaren uten å tråkke nevneverdig gjennom. Men da vi kom hjem til Blåbærveien, var det likefullt også tegn som fortalte tydelig at våren er på vei, temperaturen til tross. Disse snøklokkene, for eksempel, står i le av sørveggen på garasjen vår. Er det rart jeg ble glad?

Taen, med utsikt mot Aust-Vågøy/Lofoten

Da vi kom hjem til Vesterålen, var det bare meg og opphavet igjen. Fordelen med å være ‘den hjemkomne datter’ er at man langt på vei får lov til å påvirke dagens agenda, ikke minst når opphavet har blitt pensjonister og har all verdens tid til å dra hit og dit på impuls. Turen gikk ikke langt, bare rundt øya. Men vi stoppet halvveis, da vi var kommet til Taen. Taen er ei strand og et friluftsområde på sørsida av Hadseløya, og vi var langt fra de eneste som tok turen din den dagen. Tross kjølig og litt grått (tørt!) vær gjennomførte vi planen om utemiddag, og sjelden har vel pappas hjemmelagede fiskekaker smakt så godt som da de ble inntatt her etter å ha blitt varma på primus og lagt på hjemmebakt brød.

Et lite stykke norsk industrihistorie

Hvis du ser godt etter på lua til pappa, ser du konturene av et lite avsnitt fra norsk industrihistorie. Pappa er pensjonert nå, men på tampen av et langt liv i oljebransjen fikk han med seg noe ganske spesielt. Han var nemlig en av dem som jobbet med prøveboring på Shtokman-feltet i Barentshavet, verdens største gassfelt til havs. Det ligger i russisk farvann, litt vest for Novaja Semlja. Shtokman skulle bli et eventyr, men høye investeringskostander og ymse andre årsaker har gjort sitt til at prosjektet og området foreløpig later til å ligge i bero.

Nå som våren kommer og været er varmere, er turplanene langt flere enn de har vært de siste månedene. Primusen har blitt tatt i bruk ukentlig i det siste, og kalenderen forteller om flere utflukter og små reiser som står på plakaten. Det er bare å glede seg.

Advertisements

Juleferie og fryd

Vanligvis er det noen ting som er obligatoriske når jeg er hjemme. Enkelte besøk, enkelte turer, enkelte utsikter. Denne gangen måtte jeg fravike normalen, ettersom det viste seg at jeg hadde pådratt meg en aldri så liten lungebetennelse i jula. Like fullt: Det ble julestemning i rikt monn. Heldigvis.

Luftetur med utsikt mot Hadselbrua
Luftetur med utsikt mot Hadselbrua

Før jeg innså nederlaget og karret meg til legen for å få diagnose og medisiner, kom jeg meg ut på en lang luftetur med den firbeinte. Brua i bakgrunnen sto ferdig i 1979, og den har alltid betydd noe spesielt for oss. Ikke bare fordi den gjorde øya mi landfast, men også fordi pappa har vært med på å bygge den. En gang ramlet han i havet mens de holdt på å bygge – det gikk heldigvis bra den gangen. I andre enden av brua ser du Langøya, og på andre sida av fjorden ligger Hinnøya. To av de tre største øyene i Norge altså, på et brett.

IMG_0462
Hør englesang så nær…

Det er jo litt motsetning mellom engler og nisser i jula, det er ikke til å komme fra. Englene har sin rot i det opprinnelige julebudskapet, nissene har blitt ’tilbehør’ etterhvert. Hjemme hos opphavet mitt løser vi dette prinsipielle dilemmaet med å dele opp de to fraksjonene. Oppå hjørneskapet etter besteforeldrene mine har vi samlet de langt fleste englene som er i hus i jula. Vi vet ikke lenger hvor alle kommer fra, men opphavet til noen av dem er kjent. I valnøtta helt foran ligger et lite Jesusbarn, hele skapet og vinduskarmene rundt er fyllt opp av engler. Og det kommer stadig nye til. Nissene? De har ei anna hylle et annet sted i stua.

IMG_0465
Nystrekka læsta

Takket være lungebetennelsen var jeg mer innesittende en utegående denne jula. Synd, siden været var så bra, men det er nå engang sånn det ble. Til gjengjeld fikk strikkepinnene bein å gå på. Tre luer og tre par raggsokker (‘læsta’ på dialekt, eller ‘lester’) ble fasiten. Disse strikket jeg til broren min, som selv hadde valgt fargene. Han kom hjem til jul og ønsket seg nye lester ettersom alle han hadde var hullete. Fasiten hans etter ei ukes juleferie var hele FIRE nye par – et par fra meg, og tre par i julegaver forøvrig. Jeg tror han var fornøyd.

 

Hjem tell jul

Bybuss, langdistansebuss, ferge, mer buss og en biltur – så er jeg hjemme. Jeg og den firbeinte, som reiser sammen med meg uten å klage. Der borte, forbi brua og opp i bebyggelsen, på kanten av marka. Der venter det røde huset som i store deler av livet har vært ‘hjem’.

Nesten hjemme
Nesten hjemme

Når man har kommet midt på dagen, er sola på vei ned. Hjemturen blir et tydelig bevis på det vi vet, vi som bor her oppe. Mørketida handler ikke bare om sola og sollys. Det handler om skyene. Er det overskyet, er det mye mørkere enn hvis himmelen er klar og synlig. Lyset mellom og under skyene er fantastisk når man får åpninger som denne på himmelen. Bort, over brua og opp i bebyggelsen, til grensen mellom boligstrøk og marka, så er vi der. Jeg er hjemme til jul.

Håndspunnet, håndfarget garn blir til lue.
Håndspunnet, håndfarget garn blir til lue.

Influensaen tok meg de siste dagene før jul, så formen er ikke på topp. Da er det godt å kunne gjøre noe som føles nyttig, selv når man sitter i ro. Noen ganger leser jeg, denne gangen strikker jeg. Fasiten så langt viser fire luer og et par sokker, og det blir sikkert mer før jula er slutt. Alt kan bli til bursdags- eller julegaver neste år, for årets gaver er forlengst i boks. Når medbrakt garn og mammas restegarn er strikket opp, er det på tide å dra innom en butikk for å sikre seg mer. Lester (raggsokker) og votter står høyt på lista.

Utsikt mot øst på det lyseste punktet av årets mørkeste dag.
Utsikt mot øst på det lyseste punktet av årets mørkeste dag.

Julenissen kom tidlig i år. Allerede første dag hjemme, får jeg en pakke – og den får jeg åpne. Det viser seg å være piggsko, røde Icebug-sko som passer meg perfekt. Da forstår jeg hastverket; ute er det nemlig et tynt snølag over hardpakket snø og hålke. Det er glatt, for å si det mildt. Men med piggsko på beina, diverse medikamenter innabords og en gedigen dunjakke ytterst går jeg en lang og velkjent tur med den firbeinte mens dagen er på det lyseste.

Hjem til jul. Det er noe eget med å komme hjem til jul.

Når maten er spist og gavene åpnet

Englekoret i høytidelig sang
Englekoret i høytidelig sang

Både englene og vi andre har sunget julesanger. Sunget på konsert, sunget i bilen, sunget foran TV’en, sunget på et bestemt tidspunkt en bestemt dag slik den gamle familietradisjonen foreskriver. Vi har sunget julesanger på tre-fire språk og spilt flere cd’er enn jeg orker telle etter. Ikke noe spotify her i gården, ikke i jula. Oppå hjørneskapet i stua har vi englesamlinga – engler i alle mulige størrelser, materialer og varianter er samlet her og ser fine ut sammen. Til venstre har vi de som synger, til høyre står bandet, og innimellom, rundt og bak står alle de andre som bare er engler uten å gjøre noe spesielt. Fylle-englene har visst havna på hytta, så det er et sobert selskap som har troppa opp på skapet i år.

Utsnitt fra nisseklubben
Utsnitt fra nisseklubben

På hylla ved veggseksjonen har vi samlet nissene. Dorullnisser som er 30 år gamle, dyre nisser, billige hjemmelagde nisser, muntre nisser, alvorlige nisser, sangnisser og en nisse som sitter på utedo er samlet og later til å nyte hverandres selskap – slik vi gjør, vi som er samlet for å feire jul sammen. Den ene nissen er ikke sammen med de andre. Han pynter rommet mitt og skal være med meg hjem om noen dager, for han er egentlig min. Jeg fikk ham til jul fra en klassekamerat en gang midt på 1980-tallet. Han spiser grøt.

100 år gammel, men like fin.
100 år gammel, men like fin.

Jeg liker blandinga av gammelt og nytt i jula. Gamle tradisjoner og nye, gamle gjenstander og nye gaver. Jula har både det bestandige og det omskiftelige i seg. Denne kula pynter juletreet og er en av de bestandige tingene. Kula kommer fra min mormor, som hadde den fra sitt barndomshjem. Kula er med andre ord rundt 100 år gammel. Engelen inni er original. I dag oppdaga vi at sølvausa som vi hadde oppi fruktsalaten til dessert, var nøyaktig 100 år gammel. «24.12.12.» sto det på den, og det siste 12-tallet refererer til 1912, fire år før bestemor ble født. Hun har nok arvet den fra sitt barndomshjem. Jeg håper den blir min en dag.

Og at alt det gode jeg har fått med meg i jula gjennom tidene, fortsatt kan deles og gis videre til andre, enten de er familie eller ikke. Årets utgave lover i alle fall godt.

En liten tur rundt øya

Frosten har inntatt frontruta
Frosten har inntatt frontruta

Det er noen ting som er obligatoriske når man er hjemme, enten det er i jula eller midt på sommeren. En av dem er å ta en tur rundt øya. Fylkesveien rundt øya måler temmelig nøyaktig 42 kilometer, og det er ikke alle steder den er så stor at en bil kan passere en buss. Bil mot bil går bra. Vi starter et godt stykke utpå dagen denne gangen. Og må skrape is av frontruta før man legger i vei.

IMG_4329
En vase med rognebærkvister står i vinduet

Naturligvis må vi nedom Uværshula. Noen centimeter med sne på stien og steinene – den ligger ved ei lita rullesteinstrand med store steiner – forteller at ingen har vært her før oss i dag. Hunden får løpe løs og koser seg. Snart er han nede i fjæresteinene, i neste øyeblikk er han oppe i lyngen eller surrende rundt rabbene ved hula. Jeg går inn og skriver et par ord i gjesteboka. Vanligvis gjør jeg ikke det, men denne gangen har jeg en gjest og da er det greit å registrere besøket. De som skrev sist, var her for fire dager siden og hadde en australier i følget. Han visste neppe at fjelltoppen i bakgrunnen heter Lamlitinden og er øyas høyeste fjell med sine 657 m.o.h.

IMG_4330
Sjekke linsa, nyte utsikta. Svensken i sitt ess.

Vi prater foto, vi prater folk, vi prater tradisjoner og whatnot. Og så er vi helt, helt stille innimellom. Noen ganger blir vi så overvelda av lyset, av utsikta, av naturen at det ikke er nødvendig med ord. Vi bare sitter der. Kjører. Peker, myser, smiler. Jeg forelsker meg i linsa hun har på kameraet sitt og lurer på om jeg skal spare og kjøpe den til meg selv i fødselsdagsgave neste år. Jeg peker ut de stedene jeg vet det er fint å ta bilder. Og mens vi kjører, peker jeg på de bergene hvor ørnene sitter, ei her og ei der. Jeg tror vi så tre eller fire på veien rundt. Men den fineste av alle er trekkfuglen fra Sverige som sitter bak rattet.

IMG_4332
Fra Taen ser vi utover Lofot-øyene og mot lyset som svinner

På Taen går vi ned til stranda. Såklart. Sneen kryper helt ned til flomålet. Men det er fjære sjø når vi er der, så vi får gå litt på sanda også. Benker og bord vitner om varmere tider, stivfrossent gress med isroser på har en gang blitt tråkket under myke barneføtter, flørtende pikeføtter med rødlakkerte negler, har blitt trampet under pubertale guttebein i vill fotballjakt. Det er lenge siden nå. Det er lenge til. Nå er det vinteren som hersker, selv om sneen ikke er dyp. Vi lar den berømmelige ‘kjærlighetsstien’ vente til en senere anledning. En varmere anledning.

IMG_4346
Det lukter så godt i fjæra, syns han.

Han stresser ikke, men nyter friheten. Snart oppe i frossent gress, snart i sanda, snart i tangen. Snuser etter dufter han ikke helt vet hva er – krabber, kanskje? På noen steiner lukter det fugl, oter, mink eller hva det nå er. Nesevingene hans vibrerer og jobber overtid, halen er høy. Hunden er glad, og da blir både eieren og feriegjesten også glade. I sør-vest er himmelen gylden, i nordvest er den blågrønn, over det hele ei stripe av blek lillarosa. Rett bak oss stiger snekledde fjell opp mot en fortsatt blå himmel. Mørketida har en rikholdig fargepalett.

IMG_4350
Et naust står i fjæra på Ongstad

Vi har egentlig sett og knipset det vi kom for, men jeg klarer ikke å gi slipp på lyset. Når vi møter en buss, benytter jeg anledningen. Bilen står i ro på en utkjørsel, og jeg senker vinduet for å ta bilde uten å gå ut av bilen. Selv om det ligger litt skyer mot horisonlinja, er de likevel ikke lavere enn at vi fint ser Lofotfjellene likevel. Aust-Vågøya og Vestvågøya strekker seg utover i all sin prakt, og det karakteristiske bratte berget på Eggum er det ytterste vi ser. Akkurat der gjør Lofoten en liten knekk, og alt som ligger lenger ut, er skjult herfra. Men lyset. Lyset ser vi fortsatt. Klokka er snart tre.

IMG_4362
Absolute Gulstad – Lyset forsvinner når vi forlater Melbu.

På vei ut fra Melbu og i retning Møysalen klarer vi ikke helt å dra med en gang. Vi stopper enda en gang for å fange forsøke å fange lyset og fargene på minnekortet. Lavvannet i bukta speiler tonene fra himmelen over. Og enda er knapt halve dagen gått. Årets mørkeste dag har gitt oss flere farger enn vi i ettertid klarer å gjengi. Både ute og innvendig.

Sailing home for Christmas

Nordlys over Hadselfjorden
Nordlys over Hadselfjorden

Noen kjører hjem til jul. Jeg har seilt hjem til jul. Med hurtigruta. MS Nordkapp tok oss fra Bodø og hjem via Lofoten, og det var nordlys helt fra Bodø og hjem. Ikke hele tida, men i rykk og napp hele veien.

Bildet over er tatt akkurat da vi kom ut av Raftsundet og skulle krysse Hadselfjorden. Halvmånen hvilte ryggen på vesthimmelen, og striper i grønt, hvitt og lilla danset seg langsomt nordover. Jeg sto ute omtrent hele veien fra Trollfjorden og hjem. (Vi var nemlig bortom Trollfjorden, men gikk ikke inn.)

Å reise med hurtigruta er en fryd. Man kan ikke stresse eller jage seg opp, kan ikke skynde på noe som helst. Man bare er der, og det tar den tida det tar. MS Nordkapp er utsmykket bl.a. med en rekke originalmalerier av Karl Erik Harr, og jeg tilbrakte litt av tida over Vestfjorden med å tusle rundt på båten og se på de fleste av dem. Det kommer en post om det her, sånn etterhvert.

I dag er årets mørkeste dag. Den har fantastisk fine farger. Nå går det mot lysere tider.

Gratulerer med dagen!

Strøna
Strøna nordvest på Aust-Vågøya. Hadseløya bak til høyre. Og Atlanterhavet.

Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem! Furet, værbitt, over vannet – med de tusen hjem. Elsker, elsker det og tenker på vår far og mor, og den saganatt som senker drømmer på vår jord.

Et par år før han skrev nasjonalsangen i 1870, skrev Bjørnson hjem fra et møte i Marienlyst som hadde gjort stort inntrykk på ham.

«Jeg tænkte paa mit fædreland. Alt godt og stort, som møter os utenfor det, fører tanken hjem. Man elsker det for det som det har, og for det, som det mangler. Naar man ser, hvad større rigdom kan gjøre, elsker man det, fordi det er saa fattig og maa savne og vente. Naar man ser hvad det allikevel har renere og ædlere i sin ensomhet, saa elsker man det, fordi man kan være stolt av det. Og man elsker det, som man elsker sin egen opgave, man sværger i sig selv, det skal frem, det skal frem! — leve gamle Norge.»

Tiltredes!