Ei blågrå juleuke

Været gjennom den uka jeg var nordaførr kan bare beskrives med ett ord: Ustabilt. Det var plussgrader og minusgrader, vinterføre og hålke og bart, solskinn og månelys og overskya, oppholdsvær og nedbør. Det forandra seg flere ganger i døgnet, og på de dagene det var overskya vær – de fleste dagene, altså – var det akkurat som om det aldri ble helt lyst. Det ble skjømt og ‘nesten dagslys’, og så gikk det over igjen.

Nu har vi den hardaste tida, vi slit med å kare oss frem… skrev og sang Trygve Hoff i ‘Nordnorsk julesalme’. Han hadde og har helt rett. Men det går mot lysere dager. Heldigvis.

På vei mot Hadselbrua, med starten av Lofotveggen på andre sida av fjorden.

På vei mot Hadselbrua, med starten av Lofotveggen på andre sida av fjorden.

Bildet over er tatt nesten midt på dagen, omtrent i tolvtida, på den mørkeste dagen i året. Det var bare et halvt døgn til sola skulle snu, og jeg kjente at akkurat dét var helt greit. På klarværsdager gjør lyset uendelig godt. På overskya dager er det viktigere å vite at det blir lysere snart, at dagene blir lengre. Bare på den relativt korte avstanden fra Bodø til Vesterålen – en tur som tar en halvtime i fly – blir dagene merkbart kortere og mørkere, ikke minst når det er overskya. Det merka jeg godt.

Midt i bildet, på en stor stein til venstre for naustet, sitter ei _diger_ ørn.

Midt i bildet, på en stor stein til venstre for naustet, sitter ei _diger_ ørn. Og bakom skimtes Lofoten.

Når jeg er hjemme, må jeg alltid en tur rundt øya. Og øya skuffer aldri. Denne gangen var det mye ørn å se; hele sju ørner talte vi i løpet av den timen turen tar. På bildet over ser du hvordan ørna typisk ser ut når man oppdager den; sittende på en stein i fjæra, speidende etter mat. Alle ørnene vi så på denne turen, satt slik – noen steder var de to sammen, andre steder var det bare ei. Ørna på bildet over var diger, og jeg skulle ønske jeg hadde hatt med meg et ‘ordentlig’ kamera og kunne zoome inn på den.

Streetart på torget på Melbu

Streetart på torget på Melbu

På vei gjennom Melbu oppdaga jeg plutselig en hel vegg som var dekket av et digert streetart-bilde. «Her må vi stoppe!» sa jeg til sjåføren, og hun stoppa på et egnet sted. Da jeg gikk ut for å knipse, fant jeg et motiv til like i nærheta. Det er sistnevnte du ser på bildet her; et motiv som finnes på en vegg rett ved torget på Melbu. Fjellene på bildet minner mistenkelig om fjellet Strøna, som finnes på den andre sida av fjorden sett fra Melbu. Strøna ligger helt nord på Aust-Vågøya.

Det var mye fint å se i blått og grått, altså, selv når været ikke var det beste. Nå gleder jeg meg bare til neste gang jeg skal dit. Det blir neppe før vinteren er over, men jeg har allerede planene klare.30

Reklamer

Lys på mørke kvelder

Når det er på det mørkeste om vinteren, blir lyset naturlig nok ekstra viktig. Man må ta med seg det lyset man får, på den ene eller andre måten. Et av lyspunktene for meg denne juleferien, var julenattskonserten i Hadsel kirke, som jeg også har omtalt et tidligere år.

Julesang mot midnatt med Hadsel blandakor i Hadsel kirke

Julesang mot midnatt med Hadsel blandakor i Hadsel kirke. Her venter vi på at koret skal komme inn.

I år tok jeg og pappa turen til kirka og konserten, og det var like magisk som før. Nytt av året var dessuten at blandakoret hadde lånt inn en ung gutt (12?) som sang solo på enkelte numre. Dét gjorde seg virkelig. På et av numrene var det bare kvinnene i koret som sang, på et annet var det bare menn. Det var et grep som fungerte veldig bra. Koret har fått endel nye medlemmer (og stemmer) siden sist, og det var fint å høre at de later til å være på en opptur for tida. Lokalavisen anmeldte konserten og kaller den ‘et vindu mot julemysteriet’.  Anmelderen har et poeng.

Med Emre rundt Lillevannet i gjenskinnslys fra lysløypa et stykke unna

Med Emre rundt Lillevannet i gjenskinnslys fra lysløypa et stykke unna

Et annet av julas lyspunkter var en kveld der det overraskende for meg ble klarvær. Det hadde regna og sludda hele dagen, og da jeg skulle ut på kveldstur med hunden, var jeg egentlig innstilt på å gjøre den relativt kort. Men neida – det hadde blitt klart og nydelig vær, og månen var nesten full. Det var nærmest en selvfølge å forlenge turen. Det var sogar fullt mulig å gå tur i skogen helt uten hodelykt på grunn av månelyset, og jeg så gjorde.

På et tidspunkt gikk vi rundt et lite vann som overraskende nok heter Lillevannet. Det ligger ikke langt fra lysløypa, og to lyktestolper derfra ga oransje lys som gjorde det mulig for mobilen min å ta et slags bilde der og da. (I resten av skogen var det for mørkt med ‘bare’ månelyset.) Det var hard skare og hålke hele veien rundt, så jeg gikk  med andakt – og piggsko. Både jeg og hunden var fornøyde da vi kom inn etter endt tur den kvelden, det lover jeg.

Det fineste i romjula

Det fineste i romjula får du ikke se bilde fra. For jeg hadde et kamera med flatt batteri og en mobil med kamera som ikke klarte å fange de små mengdene med naturlig lys som fantes. Derfor må du bare forestille deg hvordan opplevelsen var.

Det var en romjulskveld. Vi hadde vært borte på ettermiddagen og tidlig kveld. Da vi kom hjem, sa jeg at jeg gjerne kunne lufte begge hundene en tur – både min egen og foreldrene mine sin. Begge er huskyer, trekkhunder, og jeg kledde meg i turklær og tok hundene i magebeltet (de hadde trekkseler). Til skogs bar det.

Jeg hadde hodelykt i lommen. Første del av turen gikk langs veier i boligfelt, og der var det lyst nok. Da vi kom til skogen, til den hardtråkka sålen som var mellom skisporene, tenkte jeg at «Jeg tar frem hodelykta når det blir for mørkt, men foreløpig går det bra.» Det skulle vise seg å gå bra hele turen.

Over hodet mitt var det stjerneklart. Det eneste som ‘skygget’ for et mylder av stjerner var nordlyset, som danset grønt og livlig over himmelen i en rask og livlig dans. Noen ganger er nordlyset ‘bare’ ei stripe grønt som bukter seg langsomt nordover der den strekker seg fra vest til øst på himmelen, som regel. Andre ganger – som denne kvelden – brer det seg utover, strekker hun seg i alle mulige retninger og viser seg i trefargede stavbelter som er hvite, grønne og lilla, Aurora Borealis. Det er helt fantastisk.

Og under denne fargeeksplosjonen gikk jeg, først bortover og etterhvert endel oppover. Tidvis gjennom bjørkeskog, tidvis gjennom granskog. På bjørkene var selv de minste kvistene et par centimeter tykke fordi frosten gjorde at snøen la seg som et tykt lag av krystaller utenpå barken. Grantrærne sto tunge og overlesset av snø, snø som var tørr og kald og satt godt fast uten å skli ned på bakken.

Hundene var yre og oppspilt, både fordi det var mørkt og fordi det duftet fristende. Den ene fikk ferten av noe jeg tror var elg; den andre reagerte mer på spor etter rype, harer og småkryp som holder til på tuer og ved foten av grantrærne. De skulle stadig snuse, sniffe, slikke og gå ‘bare litt lenger bortover her’ eller der. Men de gikk fremover da jeg ba om det.

Det mest overveldende av alt var stillheten. Jeg hørte ikke trafikk, hørte ikke fly, hørte ikke folk eller dyr eller noe som helst. Det var helt musestille i skogen og vi hadde stien og veien for oss selv der vi tuslet oppover Hadselåsen og bakover mot Lekangmarka. Sporet var fantastisk, hundene glade, nordlyset intenst og jeg var overveldet.

Borte i Langdalen skimtet jeg hodelyktene til noen som åpenbart sto på ski nedover fra Storheia. På den andre sida av sundet så jeg lykter som var på vei ned fra Hallartinden. Men akkurat der jeg og hundene var, var det stillheten som hersket. Ikke et menneske var å se, ei heller et dyr. Knapt en fugl var å høre.

Av alt det gode jeg har kjent på denne jula, tror jeg denne turen er det som vil sitte i aller lengst. Jeg kom hjem med ubrukt hodelykt. Måtte det bli mange flere sånne fremover – om enn et annet sted, siden juleferien nå er tilbakelagt og jeg igjen befinner meg hjemme hos meg selv.

Det ble påskeferie

Det ble påskeferie. Faktisk ble det så påske og så ferie at det føltes som om jeg hadde hatt en evighet fri da jeg kom tilbake på jobb for ei uke siden. Påskelabyrinten, appelsiner, vær av ymse slag, kortspill og terninger, god mat og sene kvelder… Vi hadde det meste. Sju mennesker og to hunder på ei hytte som normalt rommer to til fire gikk bare godt. Heldigvis. Dessuten fikk jeg en liten og uplanlagt bonustur ‘hjem’ dit jeg kommer fra, til vakre Vesterålen (‘Besterålen’) og Hadseløya. Man kan ikke ønske seg mer.

Piknik i fjæra, Lødingen Vestbygd.

Piknik i fjæra, Lødingen Vestbygd.

Noen dro på topptur til Strandstinden på 1076 m.o.h. Andre – vi – dro på pikinik og kultur-tur i fjæra, ca 20 cm.o.h. eller deromkring. I Lødingen Vestbygd er det flust av steder hvor man kan kose seg i eller nær fjæra, og vi valgte et av dem. Vi fant oss et nydelig sted i fjæra, i ly for vinden og med strålende utsikt. Medbrakt mat, spontan underholdning av ymse slag og gjennomgående godt humør gjorde sitt til at det var en helt fantastisk dag ute. Da vi kom hjem, hadde toppturkarene nådd målet sitt, og var så glade at minst én av dem felte en tåre.

Øye i stein – Anish Kapoor

Det er åtte år siden sist jeg var her, og det var godt å være tilbake. I Lødingen Vestbygd, nærmere bestemt på Hustad, finner man kunstverket ‘Øye i stein’. Det er laget av Anish Kapoor og er en del av Skulpturlandskap Nordland, som ble til på 1990-tallet. Skulpturen står helt i vannkanten, og ved flo sjø kan man ikke komme tørrskodd helt frem. Vi var heldige og kom mens det fortsatt var litt fjære.

Navy og Emre

Det er sjelden vanskelig å motivere seg til tur når man har turkamerat/er som dette! Alaskahuskyene Navy og Emre storkoste seg med store deler av flokken sin på tur, og det vanket både hundemat og ymse annet godt på dem. Mange mennesker tror at huskyer krever uendelige mengder med trim. Det er ikke nødvendigvis sånn. Ja, man må naturligvis endel ut på tur. Men vel så viktig er det å gi hundene tid til å ta inn inntrykk også gjennom sansene; å la dem få mye mental stimulans. Disse to fikk så det rakk da vi var på tur denne dagen, ikke minst fordi vi befant oss i landbrukstrakter og fordi det gikk tamrein på beite på jordene flere steder.

Mamma sine snøklokker

Det var forholdsvis kjølig i påska, og det var mye kaldt. Til og fra hytta kunne jeg gå på skaren uten å tråkke nevneverdig gjennom. Men da vi kom hjem til Blåbærveien, var det likefullt også tegn som fortalte tydelig at våren er på vei, temperaturen til tross. Disse snøklokkene, for eksempel, står i le av sørveggen på garasjen vår. Er det rart jeg ble glad?

Taen, med utsikt mot Aust-Vågøy/Lofoten

Da vi kom hjem til Vesterålen, var det bare meg og opphavet igjen. Fordelen med å være ‘den hjemkomne datter’ er at man langt på vei får lov til å påvirke dagens agenda, ikke minst når opphavet har blitt pensjonister og har all verdens tid til å dra hit og dit på impuls. Turen gikk ikke langt, bare rundt øya. Men vi stoppet halvveis, da vi var kommet til Taen. Taen er ei strand og et friluftsområde på sørsida av Hadseløya, og vi var langt fra de eneste som tok turen din den dagen. Tross kjølig og litt grått (tørt!) vær gjennomførte vi planen om utemiddag, og sjelden har vel pappas hjemmelagede fiskekaker smakt så godt som da de ble inntatt her etter å ha blitt varma på primus og lagt på hjemmebakt brød.

Et lite stykke norsk industrihistorie

Hvis du ser godt etter på lua til pappa, ser du konturene av et lite avsnitt fra norsk industrihistorie. Pappa er pensjonert nå, men på tampen av et langt liv i oljebransjen fikk han med seg noe ganske spesielt. Han var nemlig en av dem som jobbet med prøveboring på Shtokman-feltet i Barentshavet, verdens største gassfelt til havs. Det ligger i russisk farvann, litt vest for Novaja Semlja. Shtokman skulle bli et eventyr, men høye investeringskostander og ymse andre årsaker har gjort sitt til at prosjektet og området foreløpig later til å ligge i bero.

Nå som våren kommer og været er varmere, er turplanene langt flere enn de har vært de siste månedene. Primusen har blitt tatt i bruk ukentlig i det siste, og kalenderen forteller om flere utflukter og små reiser som står på plakaten. Det er bare å glede seg.

Juleferie og fryd

Vanligvis er det noen ting som er obligatoriske når jeg er hjemme. Enkelte besøk, enkelte turer, enkelte utsikter. Denne gangen måtte jeg fravike normalen, ettersom det viste seg at jeg hadde pådratt meg en aldri så liten lungebetennelse i jula. Like fullt: Det ble julestemning i rikt monn. Heldigvis.

Luftetur med utsikt mot Hadselbrua

Luftetur med utsikt mot Hadselbrua

Før jeg innså nederlaget og karret meg til legen for å få diagnose og medisiner, kom jeg meg ut på en lang luftetur med den firbeinte. Brua i bakgrunnen sto ferdig i 1979, og den har alltid betydd noe spesielt for oss. Ikke bare fordi den gjorde øya mi landfast, men også fordi pappa har vært med på å bygge den. En gang ramlet han i havet mens de holdt på å bygge – det gikk heldigvis bra den gangen. I andre enden av brua ser du Langøya, og på andre sida av fjorden ligger Hinnøya. To av de tre største øyene i Norge altså, på et brett.

IMG_0462

Hør englesang så nær…

Det er jo litt motsetning mellom engler og nisser i jula, det er ikke til å komme fra. Englene har sin rot i det opprinnelige julebudskapet, nissene har blitt ’tilbehør’ etterhvert. Hjemme hos opphavet mitt løser vi dette prinsipielle dilemmaet med å dele opp de to fraksjonene. Oppå hjørneskapet etter besteforeldrene mine har vi samlet de langt fleste englene som er i hus i jula. Vi vet ikke lenger hvor alle kommer fra, men opphavet til noen av dem er kjent. I valnøtta helt foran ligger et lite Jesusbarn, hele skapet og vinduskarmene rundt er fyllt opp av engler. Og det kommer stadig nye til. Nissene? De har ei anna hylle et annet sted i stua.

IMG_0465

Nystrekka læsta

Takket være lungebetennelsen var jeg mer innesittende en utegående denne jula. Synd, siden været var så bra, men det er nå engang sånn det ble. Til gjengjeld fikk strikkepinnene bein å gå på. Tre luer og tre par raggsokker (‘læsta’ på dialekt, eller ‘lester’) ble fasiten. Disse strikket jeg til broren min, som selv hadde valgt fargene. Han kom hjem til jul og ønsket seg nye lester ettersom alle han hadde var hullete. Fasiten hans etter ei ukes juleferie var hele FIRE nye par – et par fra meg, og tre par i julegaver forøvrig. Jeg tror han var fornøyd.

 

Hjem tell jul

Bybuss, langdistansebuss, ferge, mer buss og en biltur – så er jeg hjemme. Jeg og den firbeinte, som reiser sammen med meg uten å klage. Der borte, forbi brua og opp i bebyggelsen, på kanten av marka. Der venter det røde huset som i store deler av livet har vært ‘hjem’.

Nesten hjemme

Nesten hjemme

Når man har kommet midt på dagen, er sola på vei ned. Hjemturen blir et tydelig bevis på det vi vet, vi som bor her oppe. Mørketida handler ikke bare om sola og sollys. Det handler om skyene. Er det overskyet, er det mye mørkere enn hvis himmelen er klar og synlig. Lyset mellom og under skyene er fantastisk når man får åpninger som denne på himmelen. Bort, over brua og opp i bebyggelsen, til grensen mellom boligstrøk og marka, så er vi der. Jeg er hjemme til jul.

Håndspunnet, håndfarget garn blir til lue.

Håndspunnet, håndfarget garn blir til lue.

Influensaen tok meg de siste dagene før jul, så formen er ikke på topp. Da er det godt å kunne gjøre noe som føles nyttig, selv når man sitter i ro. Noen ganger leser jeg, denne gangen strikker jeg. Fasiten så langt viser fire luer og et par sokker, og det blir sikkert mer før jula er slutt. Alt kan bli til bursdags- eller julegaver neste år, for årets gaver er forlengst i boks. Når medbrakt garn og mammas restegarn er strikket opp, er det på tide å dra innom en butikk for å sikre seg mer. Lester (raggsokker) og votter står høyt på lista.

Utsikt mot øst på det lyseste punktet av årets mørkeste dag.

Utsikt mot øst på det lyseste punktet av årets mørkeste dag.

Julenissen kom tidlig i år. Allerede første dag hjemme, får jeg en pakke – og den får jeg åpne. Det viser seg å være piggsko, røde Icebug-sko som passer meg perfekt. Da forstår jeg hastverket; ute er det nemlig et tynt snølag over hardpakket snø og hålke. Det er glatt, for å si det mildt. Men med piggsko på beina, diverse medikamenter innabords og en gedigen dunjakke ytterst går jeg en lang og velkjent tur med den firbeinte mens dagen er på det lyseste.

Hjem til jul. Det er noe eget med å komme hjem til jul.