Kveldstur

Den fine lille byen min har fått starten på det jeg tror og håper blir en lang promenade langs sjøen etterhvert.

Det var den kvelden ei venninne jeg har hatt siden før skolealder ringte på impuls.

«E du heime? Blir du med på en liten kveldstur?«

Tilfellet ville det sånn at jeg var hjemme, og jeg ble mer enn gjerne med på en liten tur. Så vi tusla rundt i sentrum og titta på dette og hint mens vi skravla.

Turen tok oss hit; til Hurtigrutemuseet og vernebygget som beskytter gamle MS Finnmarken, og til utsikta mot Quality Hotel Richard With rett bortenfor, et hotell som er i innspurten med alt som skal gjøres før de åpner dørene 19. mai.

I går hadde mamma bursdag og fikk vite at vi skal overnatte på hotellet den aller første natta de har åpent. Jeg mener – hvor ofte er det man kan overnatte aller, aller første natta på et hotell? Når man er 71 år (ikke jeg, altså), er det hyggeligere med opplevelser enn med ting man må tørke støv av på hylla. Og resten av livet kan hun se på hotellet og tenke «der har jeg overnatta!» selv om det ligger bare halvannen kilometer hjemmefra.

Vi gikk ikke langt. Vi gikk ikke fort. Men den turen tror jeg gjorde godt for oss begge i kveld.

Jeg har fortsatt ikke angra på at jeg flytta hit i fjor sommer.

Nytt sted, nytt liv

Utsikta hjemover en kveld jeg kom kjørende ganske nylig. Det er så verdt det.

Jeg har flytta. Jeg har begynt i ny jobb. Hverdagen er annerledes enn før, omgivelsene ikke de jeg har hatt de siste 12-13 årene.

Men landsdelen er den samme. Folkene er (minst) like bra. Og omgivelsene er velkjent samtidig som de er nye.

Jeg har flytta dit jeg kommer fra, til stedet der jeg vokste opp.

Og jeg elsker det.

Mye har skjedd siden sist. Men skrivelysten har tatt seg veldig opp og utgjør en langt større del av hverdagen enn før. Så det kan hende at denne bloggen, i likhet med snøklokkene i hagen min, våkner til live igjen, sakte men sikkert.

Det er i det minste det jeg tenker akkurat nå.

Det var desember

En ekte og naturlig hjertestein

Det var desember, og jeg hadde lagt byen bak meg. Hadde reist nordover, dit jeg kommer fra. Var på hjemmebane, selv om jeg var borte. Og hunden var med.

Vi hadde ikke sett hverandre på ganske lenge. Hver gang jeg annonserte at jeg skulle nordover, var vi enige om å møtes. Men det ble aldri noe av. Jeg lurte litt på om det bare var meg, eller om det lå noe bak at det aldri lot til å passe at vi kunne treffes. Tok det ikke ille opp, men la merke til det.

Men denne gangen! Denne gangen ringte hun, helt ut av det blå, og sa ganske enkelt: «Er du ledig nå? Skal jeg komme og hente deg så vi kan dra på tur?» Selvfølgelig sa jeg ja. Og like selvfølgelig var det for henne at hunden ble med.

Det viste seg at det var gode grunner til at vi ikke hadde møttes på ei stund. Grunner som ikke hadde med meg eller vennskapet vårt å gjøre; det handlet om alvorlig sykdom i nær familie. Sykdom som hadde krevd alt, hud og hår og døgnet på tamp. Men nå. Nå var det i ferd med å snu, og noe av det første den gjenvunne friheten brakte med seg, var vennskapet vårt. Ut på tur, ut mot havet.

Vi fant ei rullesteinstrand. Titta på steiner, speida etter ørna, hørte på måkene, lot hunden snuse seg mett. Litt ned i skråninga mot vannkanten fant hun den. Hjertesteinen. En stein som var mest hvit, og som fra naturens side var slipt til noe som ligna hjerteform.

Det var mer enn symbolsk.

Den ligger der enda, steinen. Du finner den kanskje om du leter.

En lofot-tur i coronatida

På vei hjem etter en periode med hjemmekontor et annet sted, lenger nord, kjørte vi gjennom Lofoten på vei sørover. Hele Lofoten, fra Fiskebøl nord på Austvågøya og ned til Å, ytterst på Moskenesøya. Det ble en innholdsrik tur.

Blankstille fjord i Melbu havn mens vi venter på ferga

Vi starta med å ta ferga fra Melbu til Fiskebøl. Det hadde snødd om natta, men veiene var bare. Fjorden var speilblank og det var knapt et vindpust. På sånne dager er det en drøm å dra til og være i Lofoten. Vi var tidlig ute, og vi gledet oss til å komme over.  Men som himmelen og skyene på bildet over viser – det var mye vær i vente.

Ikke langt fra Lyngvær på Austvågøya

Da vi kom i land i Lofoten, var det mer vinter der. Veiene ble hvitere og hvitere, føret ble glattere og glattere. Vi kjørte på en bil med splitternye sommerdekk, men skjønte etterhvert at det ikke ville gå bra i lengden. Hva gjør man da? Vi svinget inn på en innkjørsel lengst sørvest på Austvågøya og la om dekk, rett og slett. Heldigvis hadde vi vinterdekk i bilen. Snart var vi på vei videre sørover.

Ved Langneset/Flakstadpollen på Flakstadøya

Et par-tre øyer lenger sør var det som om snøen aldri hadde skjedd. Da vi kjørte rundt Flakstadpollen, var det tørr og bar asfalt. Fjellene var bare i lavlandet og vi hadde mest av alt lyst til å stoppe bilen og gå ut på tur opptil flere steder. Min medreisende hadde aldri vært i denne delen av Lofoten og så alt for første gang. Jeg trenger kanskje ikke si at begeistringa var stor.

Rambergstranda

Jeg hadde forlengst tenkt at vi skulle ta en pause da vi kom til Ramberg – og det gjorde vi. Vi fikk oss mat på Ramberg Gjestegård, hvor jeg campet litt i fjor sommer, takket være en hyggelig – og ny! – driver som var tilstede. Deretter tok vi hundene med ned på stranda og lufta dem. Det var populært. Ikke fullt så populært hos oss (meg!) da hunden stakk av, men det gikk heldigvis bra og det gikk bare  snaut ti minutter før han var i bånd igjen. Pjuh. Ramberg er noe av det fineste jeg vet i Lofoten, og gjestegården (som også har camping) er et drømmested å oppholde seg på. Jeg har vært der flere ganger før og har definitivt ikke vært der for siste gang.

Ut på tur på Å

Vi hadde god tid før vi skulle ta ferga fra Moskenes til Bodø. Dermed unnet vi oss å kjøre helt ned til veis ende, til Å. Der er det fint tilrettelagt for å ta seg frem til fots, og med to polarhunder i bilen var det ikke vanskelig å velge å gå seg en tur – været til tross! Vi rakk en god runde både i terrenget og i selve sentrum av Å. På Å har de også et fantastisk bakeri som har supergode kanelsnurrer, men vi var der så sent på dagen at de dessverre hadde stengt.

Det blir ikke mer Lofoten enn dette

På vei over Vestfjorden lå skyene helt nede på vannoverflata og det snødde tett.

Hundelufting

Noe av det fine med å være ‘hjemme’, er at hundene får være sammen. Hunden min og hunden til foreldrene mine trives godt i hverandres selskap, og det gjør også meg godt å se hvor fint de har det sammen – både innomhus og ute på tur.

Glade hunder på klopplagte Klavmyra

Av ulike årsaker har det stort sett vært jeg som har lufta dem hver dag denne uka, og det har vært helt nydelig. Øya er allsidig nok til at vi har kunnet gå ulike steder og ruter på hver eneste tur, og det gir glade snuter mye å snuse på og engasjere seg i overalt hvor vi går.  Jeg har forsøkt å unngå asfalt så godt det lar seg gjøre, og hittil er det bare en eneste tur som har gått langs asfaltert vei – og det var av hensyn til turkompisen som var med.

Nedover en sidesti i Hadselåsen

Det er ikke alle som klarer å forestille seg at to hannhuskyer kan gå så godt overens, men disse to gjør virkelig det. De trives tydelig i hverandres selskap og bytter på hvem som gjør hva, og hvis jeg må snakke med litt har stemme til den ene, forsøker den andre å avlede meg for at kompisen ikke skal bli tatt for hardt. En reagerer mest på elgspor, den andre sitrer av spenning når han støkker opp ei rype. Begge spisser ørene og øynene når de hører sauer. Dette er utmark, nemlig, og der går det sauer. Men sauene har vett og holder seg unna hundene.

På kjerrevei ned fra skogen etter at stien er tilbakelagt

Utsikta er fantastisk nesten overalt hvor man går. Akkurat når man er inne i den tykkeste skogen ser man ikke så mye utenfor, men skogen er ikke så stor og man kommer raskt til steder med utsikt. Det er vakker natur og høye fjell både på øya ‘mi’ og på naboøyene. Og når skyene ikke henger så langt ned, har vi også panoramautsikt mot de nordligste delene av Lofotveggen, som i synsfeltet henger sammen med Hinnøya og Møysalen og dermed danner ei  tinderekke som strekker seg langt og lenger enn langt.

Huskyer på kirkebakken!

En av dagene gikk vi over åsen til kirka, Hadsel kirke som jeg er så glad i. Kirka var ikke åpen, vi gikk bare forbi, men det gjør godt for sjela bare å være i nærheten.  Det er bare ei drøy uke siden jeg var her i begravelse – da også i solskinn.

Jeg tror avvekslinga fra både vante omgivelser og vanlige turløyper har gjort både meg og min firbeinte godt. Og enda har vi noen dager igjen før vi venter kursen hjemover igjen. De skal vi utnytte.

 

Storheia når lyset spiller på lag

Storheia ligger der, den høyeste toppen rett bak huset jeg vokste opp i. Den er bare 504 m.o.h. og det er ikke imponerende i seg selv. Men på grunn av beliggenheta og utsikta herfra er Storheia noe helt for seg selv. Flaks at jeg fikk tatt turen dit opp på skjærtorsdag da været var på sitt beste!

Thomas Osbakk lekte seg med kiting i fjellet og er her knipsa midt i et hopp.

Mens jeg og mine kolleger måtte jobbe på formiddagen, var det mange som koste seg på tur i området.  De kom fra alle kanter, og de dro til alle kanter. Og noen ble i området ei stund, som han på bildet over her. Det var mange som titta på ham der han seilte bortover lia mens han hoppet, fløy og landa igjen. Selv knipsa jeg bildet gjennom et åpent kjøkkenvindu. Senere på dagen var han innom hytta, og da fikk jeg snakket litt med ham. Det var åpenbart ikke første gang han holdt på med dette.

Storheia frister – men først må det jobbes litt.

Storheia viste seg fra sin beste side denne dagen, hvit og rank mot et blått bakteppe. Til sommeren er det meningen av målgangen for sykkelrittet Arctic Race of Norway skal være akkurat her; en klatreetappe opp til toppen av Storheia midt i august. Dét skulle jeg gjerne ha fått med meg på nært hold om jeg kunne, men det kræsjer dessverre med Parkenfestivalen.  Veien de skal følge opp, er den du ser merket med stikker der skutersporet og skiløypa går nå på vinteren. Uansett; Storheia er like fin året rundt og slutter aldri å lokke meg til seg.

Storheia bød på magisk belysning da jeg tok turen opp

Da åpningstida var over, var jeg ikke veldig sen til å komme meg ut på tur. To kolleger gikk i forveien; jeg kom litt lenger bak til fots, sammen med huskyen og en 12-åring. Det var i ferd med å skye litt over, men ikke mer enn at vi fortsatt så sola og hadde et helt fantastisk lys som aldri var helt det samme i fem minutter på rad. Selv tolvåringen var fascinert da jeg pekte på skiftningene og effekten de hadde på omgivelsene.

Utsikta mot nordvest, og mot Ørnheihytta (i skråninga til høyre).

Innimellom må man stoppe og puste litt mens man nyter utsikta på alle kanter. Her har jeg tatt bilde tilbake mot der vi kom fra, og du ser Hadselfjorden og bak der igjen de sørlige delene av Hinnøya, Norgest største øy. Rett nedenfor venstrekanten av fjellet i forgrunnen ligger huset hvor jeg vokste opp. Det tar faktisk bare en snau time å gå til akkurat dette punktet på sommerstid, når det er barmark. Luksus å ha slike omgivelser i gangavstand hjemmefra!

Nå er det ikke lenge igjen, og HT er på vei nedover igjen – på ski!

Snøen var begynt å bli litt råtten i sola utover dagen, men det var greit å gå i skutersporet og der hvor tråkkemaskinen hadde vært. Tolvåringen og jeg tok den tida vi trengte, og han dro på et akebrett fordi han ville ake nedover mot hytta igjen.

Det var kanskje  noe av det fineste på denne turen; at vi tok oss tid til det vi hadde lyst til, sånn at hele turen ble et overskuddsprosjekt og ikke et ork. Jeg var storfornøyd. Huskyen var også fornøyd; han skulle gjerne hatt mer tempo, men koste seg samtidig med å ha tid til å snuse i alle sporene etter andre hunder.

Emre på toppen av Storheia, med utsikt mot vest.

Storheia ligger som sagt på 504 m.o.h., altså nesten 200 høydemeter opp fra hytta. Det er ikke så mye, selv om det ‘bare’ er en drøy kilometer mellom dem. Toppen av Storheia er avrundet og ganske flat, og jeg tok meg en tur rundt selve tårnet for å se utsikta til absolutt alle kanter – for det er den verdt!

Selve formasjonen på Storheia er et rundsva med plukksida mot vest. Der henger det en ganske stor skavl, og jeg voktet meg vel for at vi skulle komme for langt ut mot kanten av den. I stedet beundret vi de taggete toppene lenger vest på øya fra litt avstand og uten å se foten av fjellene. Kanskje blir noen av dem besteget til sommeren, vi får se. Tanken var i alle fall fristende denne vakre påsketorsdagen.

Akebakke med Lofotveggen som bakteppe

Etter å ha vært på toppen, var det tid for retur mot Ørnheihytta. 12-åringen ville helst ake mest mulig. Han hørte heldigvis etter når jeg advarte ham mot skråninger som var for farlig bratte til å ha kontroll, og han fikk akt ganske godt noen steder.

Men det morsomste, sa han i ettertid, var da vi kobla akebrettet hans til hundens trekksele sånn at han i praksis fikk prøve seg på litt enkel ‘hundekjøring’. Det var stas! Jeg beholdt kontrollen over hunden gjennom å også ha ham festa til meg, men det var tydelig at både hunden og gutten storkoste seg med trekksituasjonen – og gjerne skulle hatt mer fart!

Stolt 12-åring låner huskyen det siste stykket ned mot hytta.

12-åringen var ikke vant med hunder, men han likte den jeg hadde med. Jeg kunne ikke dy meg for å spørre om han ville prøve å la hunden trekke ham de siste hundremetrene ned til hytta, noe han gledesstrålende takket ja til. Med magebeltet godt festet var det ikke noen mulighet for at han skulle miste hunden på noe vis. Jeg overtok akebrettet og sa at han fikk gå eller løpe mot hytta akkurat som han ville, og at han og hunden gjerne kunne dra i forveien om de ville.

Jeg hadde ikke før uttalt det før han ga seg til å jogge litt – og hunden likte tempoet. Med fullmånen over heia og vakre lofotfjell i bakgrunnen klart jeg ikke å dy meg. Jeg måtte stoppe opp og ta bilder opptil flere ganger. Du skjønner kanskje hvorfor.

Til toppen av Ørnheia

Man kan ikke være på Ørnheihytta uten å også ta turen opp på selve Ørnheia. Turen er ikke lang, og dermed var den på mange måter perfekt å ta som en hundeluftetur på en dag med heller labert vær.

På vei opp bakken til toppen av heia

Snøen smelta mye og fort mens vi var på hytta, og de bare flekkene og rabbene ble stadig flere og større nærmest time for time. Jeg og hunden valgte den enkleste veien til Ørnheia; rett opp lia. Litt snø først, med høvelig fast dekke der det var skutersåle, og deretter over utallige barmarksflekker til glede for både mine bein og hundens snute. Det var mye å snuse på underveis, og vi hadde ingen hast i det hele tatt.

Ingen tvil om hvor man er

Ørnheihytta ligger på 317 m.o.h. og det er 70 meter opp til toppen av heia. Før i tida lå det ei gjestebok i postkassen her; i dag finner man bare et laminert ark med oppslag om ‘telltur’ og en kode man kan bruke for å registrere det digitalt. Passende nok var det et par havørner som kom seilende over Ørnheia da vi begynte å gå fra hytta, og vi kunne følge dem med øynene et godt stykke innover øya. Dagen før hadde gjestene på hytta sett hele sju ørner på en gang mens jeg var inne og jobba. Det er en grunn til at heia og hytta har fått navnet sitt! Og jeg har forlengst bestemt meg for at det blir minst én tur opp hit til sommeren sammen med den firbeinte, gjerne på sen kvelds- eller nattestid. Jeg gleder meg allerede.

Emre med utsikt mot Raftsundet

Langfredag var været stort sett grått og vått. Vi var heldige og hadde endel oppholdsvær på denne turen, men utsikta var likevel ikke i nærheten av hva den hadde vært dagen og kvelden før.

Mot øst kan man vanligvis se halve Lofotveggen herfra, fra de sørlige delene av Hinnøya til Austvågøya, Gimsøyhoven og Vestvågøya frem til Eggum, som ligger på yttersida og har en svært karakteristisk fjellformasjon. Denne dagen var det såvidt man kunne skimte noen fjell på andre sida av fjorden, og den nordlige munningen til Raftsundet ser du bare hvis du faktisk vet at den er der. Man kan si mye om været denne påska, men kjedelig var det i alle fall ikke.

Bunny was here!

Det var rikelig med spor etter dyreliv, og mye å se på mens vi tok en runde. Vi så ørn svevende over oss, elg lenger ned i Lekangmarka, og jeg tror vi så ei rype eller to i kanten av noen barrabber lenger ned. I tillegg var der ekskrementer fra elg, fjorårets sauer, rype, ørn – og harens karakteristiske kuler, som du ser på bildet over her.

Den firbeinte hadde noen utfall som fikk meg til å mistenke at det var mus eller lemen som vaket rett under overflata og i kanten av isen og snøen som smelta – men jeg så dem ikke, og han fanga dem ikke, så det kan ha vært noe annet. Sikkert er det i alle fall at det er et yrende liv her på sommeren, når heiloen og alle de andre er tilbake. Du skal ikke se bort fra at det blir en liten drikkepause her en gang utpå sommeren når vi er tilbake. Man må jo gi seg tid til å få med seg omgivelsene og snuse litt i lyngen!

Bare toppen av tårnet på Storheia var synlig

Etter at det hadde vært lavt, tungt og mørkegrått skydekke hele dagen begynte det å letne utpå ettermiddagen og kvelden. Med ett kunne vi skimte hvor sola var, og der var sogar glimt av blå himmel innimellom. Et par kilometer lenger bort og noen høydemeter lenger opp ble toppen av tårnet på Storheia synlig. Vi bevega oss langs kanten av heia og ned mot hytta igjen.

Neste morgen var sola tilbake.