Når maten er spist og gavene åpnet

Englekoret i høytidelig sang

Englekoret i høytidelig sang

Både englene og vi andre har sunget julesanger. Sunget på konsert, sunget i bilen, sunget foran TV’en, sunget på et bestemt tidspunkt en bestemt dag slik den gamle familietradisjonen foreskriver. Vi har sunget julesanger på tre-fire språk og spilt flere cd’er enn jeg orker telle etter. Ikke noe spotify her i gården, ikke i jula. Oppå hjørneskapet i stua har vi englesamlinga – engler i alle mulige størrelser, materialer og varianter er samlet her og ser fine ut sammen. Til venstre har vi de som synger, til høyre står bandet, og innimellom, rundt og bak står alle de andre som bare er engler uten å gjøre noe spesielt. Fylle-englene har visst havna på hytta, så det er et sobert selskap som har troppa opp på skapet i år.

Utsnitt fra nisseklubben

Utsnitt fra nisseklubben

På hylla ved veggseksjonen har vi samlet nissene. Dorullnisser som er 30 år gamle, dyre nisser, billige hjemmelagde nisser, muntre nisser, alvorlige nisser, sangnisser og en nisse som sitter på utedo er samlet og later til å nyte hverandres selskap – slik vi gjør, vi som er samlet for å feire jul sammen. Den ene nissen er ikke sammen med de andre. Han pynter rommet mitt og skal være med meg hjem om noen dager, for han er egentlig min. Jeg fikk ham til jul fra en klassekamerat en gang midt på 1980-tallet. Han spiser grøt.

100 år gammel, men like fin.

100 år gammel, men like fin.

Jeg liker blandinga av gammelt og nytt i jula. Gamle tradisjoner og nye, gamle gjenstander og nye gaver. Jula har både det bestandige og det omskiftelige i seg. Denne kula pynter juletreet og er en av de bestandige tingene. Kula kommer fra min mormor, som hadde den fra sitt barndomshjem. Kula er med andre ord rundt 100 år gammel. Engelen inni er original. I dag oppdaga vi at sølvausa som vi hadde oppi fruktsalaten til dessert, var nøyaktig 100 år gammel. «24.12.12.» sto det på den, og det siste 12-tallet refererer til 1912, fire år før bestemor ble født. Hun har nok arvet den fra sitt barndomshjem. Jeg håper den blir min en dag.

Og at alt det gode jeg har fått med meg i jula gjennom tidene, fortsatt kan deles og gis videre til andre, enten de er familie eller ikke. Årets utgave lover i alle fall godt.

En liten tur rundt øya

Frosten har inntatt frontruta

Frosten har inntatt frontruta

Det er noen ting som er obligatoriske når man er hjemme, enten det er i jula eller midt på sommeren. En av dem er å ta en tur rundt øya. Fylkesveien rundt øya måler temmelig nøyaktig 42 kilometer, og det er ikke alle steder den er så stor at en bil kan passere en buss. Bil mot bil går bra. Vi starter et godt stykke utpå dagen denne gangen. Og må skrape is av frontruta før man legger i vei.

IMG_4329

En vase med rognebærkvister står i vinduet

Naturligvis må vi nedom Uværshula. Noen centimeter med sne på stien og steinene – den ligger ved ei lita rullesteinstrand med store steiner – forteller at ingen har vært her før oss i dag. Hunden får løpe løs og koser seg. Snart er han nede i fjæresteinene, i neste øyeblikk er han oppe i lyngen eller surrende rundt rabbene ved hula. Jeg går inn og skriver et par ord i gjesteboka. Vanligvis gjør jeg ikke det, men denne gangen har jeg en gjest og da er det greit å registrere besøket. De som skrev sist, var her for fire dager siden og hadde en australier i følget. Han visste neppe at fjelltoppen i bakgrunnen heter Lamlitinden og er øyas høyeste fjell med sine 657 m.o.h.

IMG_4330

Sjekke linsa, nyte utsikta. Svensken i sitt ess.

Vi prater foto, vi prater folk, vi prater tradisjoner og whatnot. Og så er vi helt, helt stille innimellom. Noen ganger blir vi så overvelda av lyset, av utsikta, av naturen at det ikke er nødvendig med ord. Vi bare sitter der. Kjører. Peker, myser, smiler. Jeg forelsker meg i linsa hun har på kameraet sitt og lurer på om jeg skal spare og kjøpe den til meg selv i fødselsdagsgave neste år. Jeg peker ut de stedene jeg vet det er fint å ta bilder. Og mens vi kjører, peker jeg på de bergene hvor ørnene sitter, ei her og ei der. Jeg tror vi så tre eller fire på veien rundt. Men den fineste av alle er trekkfuglen fra Sverige som sitter bak rattet.

IMG_4332

Fra Taen ser vi utover Lofot-øyene og mot lyset som svinner

På Taen går vi ned til stranda. Såklart. Sneen kryper helt ned til flomålet. Men det er fjære sjø når vi er der, så vi får gå litt på sanda også. Benker og bord vitner om varmere tider, stivfrossent gress med isroser på har en gang blitt tråkket under myke barneføtter, flørtende pikeføtter med rødlakkerte negler, har blitt trampet under pubertale guttebein i vill fotballjakt. Det er lenge siden nå. Det er lenge til. Nå er det vinteren som hersker, selv om sneen ikke er dyp. Vi lar den berømmelige ‘kjærlighetsstien’ vente til en senere anledning. En varmere anledning.

IMG_4346

Det lukter så godt i fjæra, syns han.

Han stresser ikke, men nyter friheten. Snart oppe i frossent gress, snart i sanda, snart i tangen. Snuser etter dufter han ikke helt vet hva er – krabber, kanskje? På noen steiner lukter det fugl, oter, mink eller hva det nå er. Nesevingene hans vibrerer og jobber overtid, halen er høy. Hunden er glad, og da blir både eieren og feriegjesten også glade. I sør-vest er himmelen gylden, i nordvest er den blågrønn, over det hele ei stripe av blek lillarosa. Rett bak oss stiger snekledde fjell opp mot en fortsatt blå himmel. Mørketida har en rikholdig fargepalett.

IMG_4350

Et naust står i fjæra på Ongstad

Vi har egentlig sett og knipset det vi kom for, men jeg klarer ikke å gi slipp på lyset. Når vi møter en buss, benytter jeg anledningen. Bilen står i ro på en utkjørsel, og jeg senker vinduet for å ta bilde uten å gå ut av bilen. Selv om det ligger litt skyer mot horisonlinja, er de likevel ikke lavere enn at vi fint ser Lofotfjellene likevel. Aust-Vågøya og Vestvågøya strekker seg utover i all sin prakt, og det karakteristiske bratte berget på Eggum er det ytterste vi ser. Akkurat der gjør Lofoten en liten knekk, og alt som ligger lenger ut, er skjult herfra. Men lyset. Lyset ser vi fortsatt. Klokka er snart tre.

IMG_4362

Absolute Gulstad – Lyset forsvinner når vi forlater Melbu.

På vei ut fra Melbu og i retning Møysalen klarer vi ikke helt å dra med en gang. Vi stopper enda en gang for å fange forsøke å fange lyset og fargene på minnekortet. Lavvannet i bukta speiler tonene fra himmelen over. Og enda er knapt halve dagen gått. Årets mørkeste dag har gitt oss flere farger enn vi i ettertid klarer å gjengi. Både ute og innvendig.

Sailing home for Christmas

Nordlys over Hadselfjorden

Nordlys over Hadselfjorden

Noen kjører hjem til jul. Jeg har seilt hjem til jul. Med hurtigruta. MS Nordkapp tok oss fra Bodø og hjem via Lofoten, og det var nordlys helt fra Bodø og hjem. Ikke hele tida, men i rykk og napp hele veien.

Bildet over er tatt akkurat da vi kom ut av Raftsundet og skulle krysse Hadselfjorden. Halvmånen hvilte ryggen på vesthimmelen, og striper i grønt, hvitt og lilla danset seg langsomt nordover. Jeg sto ute omtrent hele veien fra Trollfjorden og hjem. (Vi var nemlig bortom Trollfjorden, men gikk ikke inn.)

Å reise med hurtigruta er en fryd. Man kan ikke stresse eller jage seg opp, kan ikke skynde på noe som helst. Man bare er der, og det tar den tida det tar. MS Nordkapp er utsmykket bl.a. med en rekke originalmalerier av Karl Erik Harr, og jeg tilbrakte litt av tida over Vestfjorden med å tusle rundt på båten og se på de fleste av dem. Det kommer en post om det her, sånn etterhvert.

I dag er årets mørkeste dag. Den har fantastisk fine farger. Nå går det mot lysere tider.

Gratulerer med dagen!

Strøna

Strøna nordvest på Aust-Vågøya. Hadseløya bak til høyre. Og Atlanterhavet.

Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem! Furet, værbitt, over vannet – med de tusen hjem. Elsker, elsker det og tenker på vår far og mor, og den saganatt som senker drømmer på vår jord.

Et par år før han skrev nasjonalsangen i 1870, skrev Bjørnson hjem fra et møte i Marienlyst som hadde gjort stort inntrykk på ham.

«Jeg tænkte paa mit fædreland. Alt godt og stort, som møter os utenfor det, fører tanken hjem. Man elsker det for det som det har, og for det, som det mangler. Naar man ser, hvad større rigdom kan gjøre, elsker man det, fordi det er saa fattig og maa savne og vente. Naar man ser hvad det allikevel har renere og ædlere i sin ensomhet, saa elsker man det, fordi man kan være stolt av det. Og man elsker det, som man elsker sin egen opgave, man sværger i sig selv, det skal frem, det skal frem! — leve gamle Norge.»

Tiltredes!

Og langsomt senker hvilepulsen seg

Stokmarknes

Home, sweet home – sett fra WF881 litt før klokka 06:00.

Det går i ett, fra det ene til det andre til det tredje. Alt er selvvalgt og frivillig, og det meste er lystbetont. Plutselig er det onsdag, det er 16. mai og jeg har etter to timers søvn stått opp igjen for å fly hjem til der jeg kommer fra. Pelsdotten er med og koser seg stort over å være på ekspedisjon. Vi tilbringer lang tid på lunsjtur ved havet, jeg møter kjentfolk og slår av en prat. Skuldrene senker seg, det er ingenting jeg MÅ gjøre, alt jeg skal følge opp kan vente til over helga. Hvilepulsen inntar legemet, sola inntar himmelen og landskapet, lørdag inntar gjestene stedet. Det kan hende det blir litt stille her noen dager til. Eller kanskje ikke. Vi får se.

Galleri Uvær – Ei perle du ikkje veit om

Jeg har fortalt om Uværshula tidligere.

Jeg har ikke fortalt om Galleri Uvær. Rett ved der Uværshula ligger, holder nemlig familien Johansen til. Og Siv, datter i huset, er en kunstner som jobber mye i glass. Hun lager de mest fantastiske ting, og noe av det jeg liker med kunsten hennes, er at mye av det også er bruksgjenstander. Jeg er ingen stor fan av å ha alt for mye kunstpyntesaker som ikke har noen annen funksjon enn å se pene ut. Men Siv lager ting som er nydelige å se på, samtidig som de kan brukes til noe høvelig fornuftig.

Hjertet mitt

Hjertet mitt - rødt, såklart!

Dette røde hjertet henger i vinduet mitt, mot vest. Det er ikke lenge igjen til ettermiddagssola vil få det til å kaste en rød skygge på veggen til kjøkkenet. Den eneste grunnen til at jeg kjøpte hjertet, var jeg ikke klarte å la være å bestille et til meg selv da jeg eeegentlig bestilte morsdagsgave til mamma. Mamma skal få to hjerter i morgen; et i irrgrønt og et i blått. Et til kontoret, og et til å ha hjemme. Siv gikk gladelig med på å levere gaven direkte til mamma, så vi skulle slippe å sende hjertene i posten to ganger. Og snille Siv pakket gaven inn aldeles nydelig OG leverte den i resepsjonen på jobben til mammaen min, slik at hun ikke aner hvor gaven kommer fra (men hun vet det er fra meg, egentlig).

Blondehjerter

Blondehjerter i glass. (Bildet stjålet fra Galleri Uværs galleri på fjasboka.)

Et grønt hjerte av ca samme sort som henger her, går i posten i dag til noen jeg er glad i. Siv kaller dette for blondehjerter, fordi teknikken innebærer at mønstre av gamle heklede blondeduker blir ’innfelt’ i glasset på et vis og skaper vakre effekter. Hvert enkelt hjerte får et unikt mønster, og det blir aldri to eller flere helt like hjerter – alle er litt forskjellige.

Galleri Uvær prtsc

Skjermdump av Galleri Uvær på fjasboka

Siv og Galleri Uvær har et nydelig galleri med flere album på sin fjasbokside. Jeg fant bilder av to fat jeg likte detaljer på; motivet på det ene og glassteknikken på det andre. Jeg spurte om hun kunne kombinere de to til ett fat – det var ikke noe problem. Så da bestisen gifta seg i fjor, fikk hun og mannen en aldeles spesialdesignet bryllupsgave som ingen har maken til. (De falt pladask, og fatet står fint utstilt og samtidig tidvis i bruk i stua deres.)

Det går fint an å bestille fra Galleri Uvær via internett. Det er kanskje litt sent med tanke på morsdag og sånn. Men kjenner du noen som har bursdag snart, har du lyst til å gjøre noen glad – eller når du skal i gang med julegaver, uansett tid på året – da anbefaler jeg Galleri Uvær på det aller, aller varmeste. Det beste er naturligvis å ta turen til Hadseløya og legge turen innom både galleriet og selve Uværshula. Men har du ikke mulighet til det, er ei internettbestilling et bra alternativ.

Liten skrift:
Jeg vet dette virker nesten som tekstreklame, men tro meg: Det er ment sånn, men av oppriktige og ikke kommersielle hensyn. Jeg har ingen egeninteresse av dette utover at jeg gjerne sprer ordet om noe jeg er begeistra for. Siv vet ikke engang om denne bloggen så vidt meg bekjent, og hun har definitivt ingen peiling på at jeg blogger om galleriet og kunsten hennes. Jeg syns bare rett og slett at dette er så bra at jeg gjerne vil dele det med andre som måtte være interessert. Geografi ingen hindring.

Dag 30 – Valgfritt bilde

Det har gått 30 dager siden jeg starta på bildebloggingsutfordringa, og nå er det hele over. Noen bilder har vært enkle å komme frem til, andre har krevd mer overveielse. Noen har fått lange tekster, andre har bare noen linjer. Temaet denne siste dagen er et valgfritt bilde. Jeg visste raskt at jeg gjerne ville legge ut et vinterbilde.

Årets mørkeste dag

Årets mørkeste dag

Så her ser du et vinterbilde fra ei tid og et sted jeg er veldig glad i. Adventstida, og hjemme i Vesterålen. Bildet er tatt på vei fra Langøya mot Hadseløya og Stokmarknes, og utsikta er omtrent mot sør. Til høyre ser du et par biler komme ned av Hadselbrua, fjellene på andre sida av fjorden er de nordlige delene av Aust-Vågøya i Lofoten. Dette er tatt kvart over ett om formiddagen på årets mørkeste dag, 22. desember. Det er da vinteren er på det aller mørkeste, og sola snur.

Som du ser, er det ganske fargerikt på klarværsdager selv om sola ikke kommer over horisonten. Faktisk avgjøres lysforholdene vel så mye av skyene som av sola på denne tida – er det overskya, blir dagene veldig mørke. Er det klarvær, får vi med oss ganske mye lys og mange farger noen timer hver formiddag. Og nordlys om kvelden, som regel. For to år siden var det ekstremt lite nordlys, sist vinter var det veldig mye av det. Jeg er spent på denne vinteren og hva den bringer, samtidig som jeg helst ikke vil ha vinter og sne før bortimot juletider.

Og fremover altså; vanlig blogging. Det skal bli fint, det også.