Bak Kråkmotinden

Vi tok av fra E6’en og fulgte veien helt til enden. Der den slutta, tok vi inn på kjerreveien som var akkurat bred nok til én bil. Vi passerte bommen som vi hadde lånt nøkkel til, kjørte videre og videre helt til veis ende. Der lå ei hytte, eller rettere sagt et innreda naust. Og der. Der skulle vi være hele helga. Er det rart det var god stemning?

Det bugnet av blåbær i lyngen

På drøyt 500 meter over havet var lyngen full av blåbær. Man kunne ha plukket i timesvis om det var dét man var her for å gjøre. Det var dog ikke vi; det var en litt annen matauk vi hadde på plakaten. Men blåbæra lot seg ikke overse der den tøt frem overalt rett utenfor hytteveggen, nesten helt i vannkanten, på hver en kvadratmeter som ikke var mose eller berg. Den var simpelthen ikke til å komme forbi, rett og slett. Det endte naturligvis med at jeg plukka litt. Akkurat nok til at vi alle fikk kortreist blåbær på frokostmenyen – og litt til overs som kunne røres og tas med hjem.

Hundelufting med utsikt mot vest

Arbeidsfordelinga den første kvelden var klar. På grunn av solnedgang var det viktig å komme raskt ut med å sette garn før det ble mørkt. Derfor dro de to andre ut med båten, siden de hadde både erfaringa og lysten. Jeg tok ansvar for å lufte hundene etter noen timer i hhv buss og bil, og deretter rydda jeg på plass de sakene vi hadde med til hytta og laget til slutt middag. Den ble akkurat klar da de kom inn igjen.

Og det einaste du skal her e å gå…

Vi befant oss innover i fjellet ikke veldig langt fra svenskegrensa. To store og mange små vann kjennetegnet det nærmeste landskapet, og dette er et av de relativt små og navnløse vannene. Det ligger omtrent halvannen kilometer fra hytta. Denne kvelden hadde jeg bare joggesko på og valgte derfor å holde meg på veien, heller enn å labbe ut i terrenget og bli våt. Men på hytta hadde jeg fjellstøvlene, og planen var klar: I løpet av helga skulle det også bli et streif i terrenget.

To glade kumpaner

Båndtvangen er over, og sånn sett kan hundene gå løse om de vil. Men en av dem har et ganske velutviklet jaktinstinkt, og derfor valgte jeg å ha dem i bånd da vi gikk bortover veien. Både de og jeg speida godt og lenge i omgivelsene innimellom, men det var ikke spor av større dyr som rein eller elg noe sted. Da vi skulle snu og gå tilbake, fikk derfor begge hundene løpe løse. Det var stas. Selv han med jaktinstinktene i orden kom på hver eneste innkalling, bare han fikk løpe innimellom. Det gjorde godt å se hvor mye de koste seg.

Matauk

Fiskerne kom på land, og de hadde med seg ørret. En god mengde fin fisk, faktisk. Vi hadde med oss egne garn som ble satt ut, men det er jo alltid et sjansespill når man ikke kjenner vannet og vet hvor fisken liker å stå. Heldigvis har de litt erfaring å spille på, de to andre, og kom tilbake med nok til både middag og til  å ta med hjem igjen.  Da skal man ikke forlange mer.

Kortreist lørdagsmiddag

Faktisk var det nok fisk til at også hundene fikk en liten smak, en stekt ørret på deling, godt blandet med tørrfôr og litt vann. Det gikk ned på høykant. Men de har lovet å ikke si det til noen.

Vakkert, men skummelt mye vind

Natt til søndag begynte det  å blåse. Ikke bare en fin sensommerbris; nei, det var en veritabel høststormblæst som kom. Det ristet og skaket i hytta, og ute på vannet gikk bølgene høye og hvite i toppene. Tidvis blåste toppene av bølgene før de rakk å velte over, og det hvite drefset føk over vannflata fortere enn du kan si scwhupp! Vi var skjønt enige allerede før frokost om at det ikke var vær til å dra ut og hente inn garnene som hadde stått over natta. Det var definitivt ikke vær for småbåtfart.

Da vi kom ut etter frokost, hadde en kastevind velta båten. Den lå opp ned og var helt under vann. En strek i regninga for oss, sant nok, men enda kjipere for den lokale jeger- og fiskeforeninga som vi leide hytta og båten av. Du ser båten som ei hvite stripe i vannet på det siste bildet over her. Vi var snare til å varsle og si fra, og det gikk heldigvis under et døgn før de fikk berga båt og motor på land igjen. Garnene våre fikk de også tatt på  land.

Når vi kommer tilbake neste år, satser vi på mindre vind og mer ørret – og minst like mye trivsel som i år.

Høstferd

Tisleia i Valdres en vakker høstmorgen

Jeg har vært litt på farten siden sist. Forrige uke tilbrakte jeg for det meste i Valdres, hvor jeg var på kurs. Det var en fornøyelse – døgnet rundt. Kanskje ikke noen overraskelse at godt vær i kombinasjon med usedvanlig milde september-temperaturer gjorde sitt for trivselen? Lua og vottene som sto på pakkelista i forkant av kurset, ble ikke brukt i det hele tatt.

Stedsnavn i Valdres – noen av dem.

Vi brukte kartet endel på kurset. Det er ikke til å komme fra at noen av stedsnavnene bød på underholdning i seg selv – deriblant Lortputten og Makalausputten, som du ser på bildet. Det var ikke alltid jeg var sikker på hvordan navnene på enkelte steder skulle uttales, men vi fant heldigvis fram når vi trengte det.

Gjerdalen midt i bildet. Tatt fra Kobbskaret.

Denne uka har turen gått nordover. På Hamarøya var det så nydelig at jeg helst ville stoppe bilen overalt for å gå ut og dra på tur – men det kan man jo ikke når man har ei ferge å nå, og planer neste dag. På Kobbskaret kunne vi ikke dy oss lenger, så det ble en liten stopp. Landskapet sto i brann i form av trær i flammende gyldne farger, og lufta nærmest dirret av varme der den sto i ro. Bare en lett bris strøk tidvis gjennom tretoppene. Jeg tror det er fem år siden jeg var på campingtur på høsten borti strøket her. Nå fikk jeg lyst til å gjenta det så snart jeg kan, før fargene forsvinner.

Fergemenyen gir seg selv.

På ferga er det i realiteten bare ett punkt som gjelder på menyen, med mindre man er skrubbsulten. Sveler. Jeg aner ikke hvor mange sveler jeg har spist på ferga over Vestfjorden gjennom årene, men det er mange. Alltid svele, alltid med brunost. Nå som den verste turistsesongener over, var det sogar mulig å finne seg et bord med utsikt ombord. Der satt vi med andakt hele den timen som turen varte. Titta på fjellene («der har vi vært!», «dit må vi komme oss en dag!» og så videre) og så småfisk boble i overflata her og der.

Høsten i år leverer virkelig varene så langt i sesongen!

Sensommerstreifing

Det blir bare sånn. Når man tar ferie på forsommeren, blir man rastløs på sensommeren. Så da ender man – jeg – opp med å streife litt hit og dit når anledningen byr seg.

Emre og Leah ved Kobbvatnet

Det er godt å endre omgivelser innimellom, godt å se folk man ellers ikke ser så ofte, godt å være på tur med fine folk og dyr. At bloggen blir nedprioritert, får så være.  Jeg er snart sterkere tilbake.

The Sound of Easter Silence

Det er mye vær på et lite område

Påskesjarmør i gult

Spor av elg overalt. Vi har sett fire dyr bare i dag.

Hadselfjorden sett fra Myrland på Aust-Vågøya. Da bildet ble tatt, foregikk det fortsatt en redningsaksjon her. Fire personer druknet.

Trollfjorden midt i bildet. Svartsundet til høyre.

Digermulen i Raftsundet

Havet tegner i sanda

2 x tobeint og 2 x firbeint

Lofotveggen bader i påskesol

Kveldssol i vest over Godøystraumen

Saltstraumen hviler aldri

Kveldstreff i skogkanten

Gratulerer med dagen!

Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem

Furet, værbitt over vannet

med de tusen hjem

Elsker, elsker det og tenker på vår far og mor

Og den saga natt som senker drømme på vår jord

Og den saga natt som senker, senker drømme på vår jord!

La meg dele våte drømmer

Jeg vet det er vinter. Det er mørkt, og det er kaldt. Jeg vet at sjansen er stor for at du fryser nå, eller har frosset i dag. Eller at du er inne i varmen for å slippe å fryse. Så la meg tine deg litt. La meg gjøre en innsats for å varme deg, for å skape lengsel, glede og ulming dypt nedi magen din. La meg lede tankene dine over på noe som får det til å krible både her og der, som leder tankene hen til mindre klær, til svette kropper og tung pust… La meg forføre deg litt. Go with the flow og la meg lede deg uti det. Jeg lover at du neppe vil angre. For nå skal jeg dele mine våte drømmer med deg.

Yttersia av Lofoten

For det er bare et lite halvår til det ser sånn ut. Noe av det våte i drømmene mine er havet, nemlig, og her ser du det. Et stykk Atlanterhav i blått, med en kulisse av Lofotøyer som betraktes mot sørvest. Nærmest ser du to lag av Aust-Vågøya, deretter et par striper Vest-Vågøy, med Eggum aller ytterst til høyre. Er du lokalkjent og vet hvor du skal se etter, får du kanskje også øye på Gimsøyhoven. Kanskje blir det du som realiserer drømmen om Lofoten i sommer, eller tur til et annet sted, en annen kyst? Jeg skal til Lofoten med feriegjester, og om ikke annet er du hjertelig velkommen til å følge med oss gjennom blogginnlegg etterhvert.

Starten av Lofotrekka sett fra innsida

Sånn ser starten på Lofoten ut fra innersida, fra ei øy som ligger enda lenger opp og inn i Vestfjorden. Du ser Hinnøya og litt Aust-Vågøya mot venstre. Og så ser du noen som bader. En blogger, kanskje, som du kjenner til? Heldigvis viser ikke bildet alt – badedrakten er bokstavelig talt helt naturlig, men det trenger du ikke henge deg opp i. Bildet er vått nok som det er! Når kalenderen bare får litt tid på seg er det igjen tid for late dager i sola, for bading og grilling og alt som hører med. Med godt selskap, så klart.

Godt selskap i vakre omgivelser

Godt selskap, ja. Du skal ikke kimse av godt selskap – dette gode selskapet skaffet meg og opptil flere feriegjester fantastiske opplevelser sist sommer. Sjekk juni/juli/august-arkivet til høyre om du ikke tror meg. Jeg står i vann til nesten skuldrene for å ta bilde av henne. Hun står på stranda. Bak den lille sand-kammen bak henne ligger ei anna strand. De to strendene lå nærmest rygg mot rygg. Den ene ga utsikt mot Lofoten, den andre mot vakre Nord-Salten og Ofoten på fastlandet.

Fastland sett fra uti havet

Fastlandet ja. Kanskje er du ikke noe øymenneske, som jeg, kanskje foretrekker du fastlandet. Da kan du jo drømme om dette – dager som starter med halvdekket himmel over fastlandet og ender med en av de varmeste, fineste, klareste dagene den sommeren. Liker du klatring? Da har du Stetinden til høyre å bryne deg på. Liker du ikke klatring, er her likevel nok av berg og knauser og høyder og åsker du kan legge turen innom, hvis du vil. Og hvis det er varmt og du er slapp og temperaturen er akkurat så høy som du drømmer om akkurat nå, kan du rett og slett ta deg en tur i fjæra og gjøre ingenting. Det funker, det også.

Feriegjester over Stokmarknes

Når det er kaldt som nå kjenner man seg gjerne litt innestengt hvis man holder seg innendørs og ikke trosser kulda. Da er det kanskje naturlig å drømme om utsikt? La meg stimulere din tanke om utsikt. Om høyder, om vakker natur, om anstrengelser som fører helt til topps, bokstavelig talt. Det er ikke mange måneder til du på egne bein og uten ski kan komme deg ut og opp, noen hundre høydemeter er alt som skal til før en ny verden åpner seg. Du ser land, øyer og vann. Masse vann. Masse utsikt. Det er ikke så tungt som du tror, jeg lover. Fotopausene blir fort mange flere enn pustepausene.

Summer lovin'

Våte drømmer innebærer ofte et snev av romantikk. Så også denne. Folka på Hankø hadde sin Føling i Fjæra. Vi hadde kjøssing i fjæra. Jeg var rett nok ikke personlig involvert annet enn som paparazzifotograf, men hva gjør det? Det kan fort forandre seg. Jeg skal villig innrømme at fjæra inviterer til både kjøssing og andre aktiviteter dersom forholdene ligger tilrette for det. Enten du er i norsk eller utenlandsk fjære, på ei strand – romantikk er det alltid rom for. Noen finner en ferieflørt, andre nyter medbrakt. Det legger jeg meg ikke opp i. Men jeg kan vanskelig forestille meg sommerdager og kvelder i fjæra uten et snev av lengsel etter romantikk.

Hello goodbye

Sommeren er tida for mer utflukter enn ellers om året for veldig mange. Noen kommer, noen drar, noen blir værende. Fiskarkona utenfor Svolvær vinker farvel til sørgående hurtigrute, men en liten time (?) senere er det samme vinket et hallo til nordgående skip. Jeg skal reise med hurtigruta i sommer, garantert en tur nordover med feriegjester i juni, og kanskje mer enn det. Jeg er vant til dagsturer med hurtigruta og har tenkt å utforske hvordan det passer med dagsturer sørover med hurtigruta fra Bodø i sommer. Hvor langt rekker jeg å ta båten før jeg må gå i land, myse litt rundt og deretter ta nordgående skip hjem igjen? Det skal jeg finne ut av. Kanskje får du være med gjennom bloggen.

Sommerdrømmenatt ved innløpet til Raftsundet

Hurtigruta ja. Den anbefaler jeg alltid til alle som vil reise nordover, enten brukt som transportetappe eller som dagsutflukt. Når du tar hurtigruta om sommeren spiller det ingen rolle om steder anløpes på dag eller natt – det er uansett lyst og du ser akkurat så mye du vil, så lenge du er våken. Når kvelden siger på frister det kanskje å ta seg et glass vin mens du sitter på panoramadekket og nyter utsikten mens du lukker øynene for alle tyskerne og andre turister som kommenterer rundt deg…? Alternativt kan du gjerne ta deg en tur ut på dekk. Befinner du deg i Raftsundet når klokka nærmer seg midnatt er sjansen stor for at du finner veien til øvre bakdekk på turen inn til Trollfjorden, for da serverer kokken Trollsuppe. Det varmer enten du er kald på forhånd eller ikke. Sunn er den også.

Summer moved on. Og lyset med den.

Hvis det blir kveld og er varmt og du ikke vil legge deg, så trenger du ikke gjøre det. Kanskje hiver du deg heller i bilen sammen med noen du kjenner og jakter på kveldslyset? Det er verdt litt innsats, nemlig. Du skal ikke kjøre så langt før du finner et fint sted å stoppe og gå ned i fjæra for å fotografere. Kanskje har du en tysker i hælene som sikler over lyset og sola og havet. Det gjør ingenting. Det er lov til å la seg overvelde, selv for lokale kjentfolk. Noen ting blir aldri rutine, og de første solnedgangene etter lange tider med midnattsol er en slik ting.

Midnatt ved fjorden

Men vi skal ikke tenke så langt frem, til den dagen sommeren er på hell. Vi skal holde oss til det våte og varme i stedet. For når du er nordaførr og det er sommer og du befinner deg innerst i en fjord, er det likevel mulig å nyte sola. I nord er det nemlig et søkk i fjellene, og de ligger ikke heeelt innpå der du befinner deg. Dermed finner sola et sted den kan titte frem. Med lang fjæra og Hinnøya i godlune er verden et ganske ukomplisert sted å være. Og fotogent!

Fjorden fra fjellet

Mine våte drømmer inneholder alltid mye blått. Veldig mye. I kunstens verden er lidenskapen gjerne blå, som i mitt Gabrielle Kielland-litografi «Kristin og Erlend«. Mine sommerdrømmer er også blå. Blå av himmelen, blå av havet, blå av landskapet som ses gjennom en dis på varme dager. Som her. Sammen med fem feriegjester hvorav en sliter med alvorlig astma (og likevel klarte turen uten å bruke inhalator; jeg er en snill turguide!) tok jeg veien opp på Ørnheia på Hadseløya. Du ser Hadselfjorden nedenfor oss og de sørvestlige bitene av Hinnøya på andre sida av fjorden. Gjestene kommer et godt stykke etter meg fordi de plukket blåbær og multer på veien. Jeg unnet dem det.

Nært og tilgjengelig. Og vakkert.

Dette er en våt drøm som gjør meg varm om hjertet. Tanken på Saltfjellet om sommeren. Da jeg flytta tilbake til Norge i høst var det akkurat for sent til at jeg fikk med meg den fine delen av høstsesongen i fjellet, men det er greit. Jeg kan vente, jeg har god tid. Og til sommeren skal jeg hit; jeg skal gå over denne brua og krysse jernbanesporet før jeg begir meg ut i naturen mot vest. Eller kanskje kommer jeg fra fjellet, alene eller sammen med noen, og tar en liten bålrast ved elva før jeg krysser over ei av de vakre hengebruene og begir meg mot E6’en rett der borte, for å komme hjem. Tenk: Så lite skal det til før man kommer bort fra allfarveien og ut i naturen, bare over en haug og krysse ei elv. Det trenger ikke være så komplisert å få litt mer friluftsliv inn i hverdagen sin. Heldigvis.

Lang erfaring i å nyte sommersola

Kanskje er det ikke nordnorge som gjør deg varm og yr; kanskje er det mer bynære strøk? I så fall byr jeg på dette; et lite stemningsglimt fra Sognsvann. Vi hadde gått fra Frognerseteren til Sognsvann, dels på vei og dels på sti. Nå skulle vi gå oss ut av naturen og inn i byen, ned til Majorstua før en dusj og deretter grillpartai. Om du er gammel eller ung, lett til bens eller har behov for hjelpemidler: Det er helt greit. På Sognsvann kan du være sprek, eller du kan gjøre ingenting overhodet, bare ligge i gresset eller på ei av de mange flytebryggene, kanskje bade litt. Noen pils i vannet, ringe Peppes som leverer ved bommen? Been there, done that, loved it. Sommeren er fin nesten alle steder.

La meg seile deg til gode steder

Og vil du ha det vått kommer du selvfølgelig ikke unna Oslofjorden. Jeg hadde en gang kontor med utsikt over indre Oslofjord, og for meg startet sommeren for alvor da fjorden var full av hvite seil og Færder’n skjøt det hele i gang. Om du har egen eller venners båt, bruker pendlerferge eller turistbåt som tar deg ut til øyene: er du bybunden finner du knapt noe bedre sted enn øyene i Oslofjorden en vakker sommerdag. Hjernen leker iPod helt av seg selv og spiller De Lillos, De Derre og Postgirobygget helt uten elektroniske hjelpemidler og Folk&Røvere spiller det som nærmest blir oslos nasjonalsang om sommeren.

Da er livet godt å leve.

Det er ikke lenge igjen. Bit tennene sammen om du fryser, for kulda går over. Jeg lover. Og hvis du bare holder ut, er det alt dette du har å se frem til – og mere til! Vi står han a, og vi veit ka som kjæm ætterpå. Heldigvis.

Ikke helt som planlagt

Det hele begynte så uskyldig. Vi var på hytta og skulle i kirka en søndag formiddag. Ikke i den nærmeste kirka riktignok, nei, vi skulle utover en liten landevei ved havet og nesten så langt veien gikk. Hvis du kjører på Hinnøya langs E10 og tar av i krysset ved Kanstad, kommer du på veien som tar deg bl.a. hit – til Vestbygd kirke. Den ligger på et sted som heter Vågehamn og det er i Lødingen kommune. Kirka ble bygdt i 1885 og var også restaurert tidlig på 1960-tallet.

Jesus og disiplene i nordlandsbåt på Vestfjorden

Dette er en detalj av maleriet som er bak alteret i kirka. Det er åpenbart at motivet spiller på lignelsen i Bibelen som handler om at Jesus stiller stormen mens han og disiplene er ute i båt (se f.eks. Markus kapittel 4, versene 35-41). Bare at her er Jesus og disiplene plassert i en tradisjonell Nordlandsbåt, og landskapet plasserer dem midt ute på Vestfjorden. Det er nesten som om de skulle satt ut fra fjæra nedenfor kirka! Kanskje ingen overraskelse at bibelske historier om Jesus ved sjøen eller lignelser relatert til fiske og hav er noe folk her relaterer til og kjenner seg igjen i. Ei dame fortalte at da en skoleklasse var på besøk i kirka, var det en av guttene som spurte litt om bildet. Han så litt betenkt ut, og hun lurte på hvorfor? Jo, sier gutten, «vess di e sju på den eine sia og fem på den ainner, så kan jo ikkje båtn ligg rett i vannet!»

Vi har lagt Vågehamn bak oss og setter kurs for skjærgården i Vestfjorden.

Man skulle tro det var uskyldig å dra i kirka en søndag morgen. Men hvis noen i ens følge i kirka møter noen de kjenner, og ‘noen’ spontaninviterer folk og feriegjester med på båttur…da blir dagen helt annerledes enn man hadde tenkt. Og myyye bedre, høyst sannsynlig. Her har vi lagt Vågehamn bak oss, stedet hvor vi kom fra denne morgenen. I en 17fots plastsnekke dura vi utover mot skjærgården her i Vestfjorden, på innsida av Lofotrekka. Fjellene her tilhører Hinnøya.

Blankstille Vestfjord, utsikt mot Lofoten.

Det er ikke ofte at du ser Vestfjorden så blankstille som dette! Og speilblank fjord når lufta når 22 grader i skyggen betyr at man har en drømmedag i vente. Her ser du tvers over Vestfjorden og utover mot Lofoten. Fra høyre mot venstre ser du Hinnøya, Aust-Vågøya og lengst til venstre øya Store-Molla. Du ser sågar Vågakallen på bildet. Den er et av de mest kjente fjellene i Lofoten og et viktig seilingsmerke for alle som ferdes til sjøs her. Ikke minst var den det i gamle dager når det å ro Lofotfiske var noe helt annet enn det er i dag.

Fargerik sameksistens i grensen mellom hav og land

Det er fargerikt i fjæra på øya hvor vi går i land. Jeg skriver ikke navnet på den, for det er blant annet ørnereir der. Vi gikk i land et sted der det var to kritthvite strender som lå i bue mot hverandre, slik at man kunne velge hvilken side man syns det var finest å bade på – eller forsøke begge! I tillegg var der naturligvis gress, lyng og fine svaberg. Tiriltunge, fuglevikke, ryllik, blåklokker, rødkløver, prestekrager, strandnelliker og disse fine gule blomstene var bare noe av det som vokste på øya. Utrolig fargerikt, og der du ikke tror det er plass til et gram jord – der kan du være sikker på at en eller annen plante har kloret seg fast. Feriegjesten tok seg en tur i knausene og rabbene på øya, og belønninga var to ørnefjær – ei fra vingen og ei fra halen. Stor stas for noen som aldri har sett ørn i naturen.

Under nesten 40 cm atlanterhavsvann

Tro det eller ikke, men det er sant: Her har jeg tatt bilde av beina mine mens jeg stod med vann til knærne! Havvannet er krystallklart her oppe, og denne sommeren har det vært lite alger i vannet. At det er 40 cm vann over beina mine på dette bildet er ikke lett å tro, men det er helt sant. Min feriegjest fra utlandet var veldig imponert over at vi selv på 6-8 meters dyp kunne se havbunnen helt klart og sogar se detaljene i klørne på ei krabbe som bevega seg tvers foran båten på den dybden. Vi fant sju ulike skjelltyper på strendene uten engang å anstrenge oss, i tillegg til to-tre typer konkylier og mye annet. Vi tilbrakte timer her – jeg skulle gjerne vært her flere dager!

Over Vestfjorden mot Tysfjord og Nord-Salten

Utsikt tvers over Vestfjorden fra øya vi var på. På motsatt side ser du fjellene i Nord-Salten, dvs på fastlandet. Stetinden, som er kåret til Norges nasjonalfjell, befinner seg omtrent midt i bildet her. Den er 1.392 m.o.h., og flere av fjellene du ser her strekker seg over 1.000 meter. De er bare for langt unna til å se virkelig imponerende ut i høyden! Men de gjør seg ikke så verst som kulisse for en varm og vakker sommerdag, når sant skal sies. Jeg klager i alle fall ikke.

...en sommerdag i ferien min...

Himmel og hav, og to damer på ei strand midt i mellom. Selv om dette er Atlanterhav og langt nord for Polarsirkelen var vannet likevel ikke verre enn at det fint gikk an å bade. Siden vi var ute på en høyst spontan tur var det ingen av oss som hadde tatt med badetøy, men mangel på sjenanse gjorde at det ikke akkurat ble noe problem likevel… Selv valgte jeg å bade i et godt alternativ til badedrakt, nemlig Evas drakt, og det funka aldeles strålende. Vannet er så klart og sanden så hvit og ren her at det er en fryd å bade, og jeg ville knapt opp av vannet etter ei stund. Stranda har litt helling oppover, som en bakke. På baksiden av denne stranda er ei anna strand som vender motsatt vei, og bak den igjen står Lofotfjellene ranke i solskinnet. Ubetalelig!

Verdens fineste utendørsbasseng. Garantert!

Yours truly bader iført Evas drakt, uten at du klarer å se akkurat det. Jeg befinner meg i Vestfjorden, og bak meg ser du en del av Lofotveggen, Hinnøya og Aust-Vågøya. Jeg lå her ute og vaket i vannet temmelig lenge, og det var en sann fryd. Jeg har vasset i havet tidligere i vår, men ikke badet før i dag. Båten vi kom med ligger fortøyd mot svabergene utenfor høyre bildekant.

Krabber og klør

Dagens krabbefangst. Disse krabbeskallene kunne vi plukke blant skjell og tang i fjæra, i tillegg at vi fant mange bortetter svabergene. De har blitt fraktet dit av fugler, som spiser innholdet og lar skallet ligge igjen. Alle disse er relativt små og dermed forsvarsløse om de beveger seg over sanden og blir tatt av en fugl på matjakt. Vi så noen større krabber i vannet. En av dem ble så skremt av oss at den gravde seg ned i sanden rett foran øynene våre helt til den var fullstendig dekket av sand. Fascinerende. Det er nesten som å se en episode på NRK av ‘Ut i naturen’, bare at det var live og like foran nesen på oss!

En til meg, og en til deg...

Sesongens ferskeste blåbaer og multer, kan det smake? Disse hadde opprinnelig noen artsfrender og var samlet i en kopp, sanket inn av dagens kaptein, men etter at det ble fordelt blant alle deltakerne var det ikke mye igjen. Disse var andelen til min sommergjest, som befant seg på en liten fjelltopp på øya mens vi andre spiste bær. Bærene her er lagt på en benk som var lagt ut mellom svaberg og gress – den var egentlig et stykke drivved. Mye god ved i den, men vi valgte å la benken være benk og heller brenne kull og andre biter drivved på bålet vi stelte i stand. Ikke fordi vi trengte lys eller varme; bare for kosen sin del. Man er da livsnyter 😀

Hjemveien ser slett ikke verst ut!

Det er langt på dag og kaptein Olav kommer inn og henter oss igjen. Nå er Stetinden mer synlig, en spiss med tverr topp som du kan se rett over båtens høyre side, omtrent. På motsatt side av fjorden her er det et firma som har base for hvalsafariturer, og det er ofte hval ute på fjorden her. Olav hadde en og annen historie å fortelle om møter med hval når han har vært ute og fisket i denne snekka – ubetalelige historier, fortalt på ramsalt vis slik det høver seg. Han var ikke bare kaptein, mannen, han var en glitrende underholder også. Og hadde et ansikt som var furet værbitt over vannet, så mye at jeg helst ville tatt bilde av det i sort-hvitt en gang, for å få frem konturene. Fine kaptein Olav.

Flott fangst: Fire friske fisker!

På vei mot land mente kapteinen at det bare var rett og rimelig at den langveisfarende feriegjesten skulle få en innføring i lokale tradisjoner, og dermed ble fiskelina hentet frem før vi gikk i land. Gjesten kastet ut tre ganger og fikk tilsammen fire fisker; to torsker, en sei og ei hyse (kolje). Det var vanskelig å si hvem som hadde det mest gøy, gjesten som fikk fisk for første gang i sitt liv, eller skipperen som frydet seg over å ha gode me og gi intense naturopplevelser videre… Det ble etterhvert og en livlig samtale om haill, og selv gjesten ble gjort kjent med dette ikke-oversettbare ordet, og vedkommende vet nå hva god fiskelykke betyr og hva haill er for noe.

Det som begynte med en uskyldig og planlagt rask kirketur ble noe helt annet og en langt mer innholdsrik dag enn vi hadde forventa, noen av oss. Heldigvis. Sommeren i nord er kanskje uforutsigbar. Men når den treffer innertier, som i dag, får du meg ikke bort herfra om det så gjelder liv og død. Det bare er sånn.