Kom mai, du skjønne milde

…for skogen ER atter grønn og vi koser oss ute i naturen så snart vi har anledning til det! En dag tidligere i uka dro jeg til Heggmoen utenfor Bodø sammen med ei venninne, hunden og noen unger. Vi gikk på tur på både vei og sti, vi spiste ymse slag medbrakt mat, og rett og slett koste oss maks med utedag, hele hurven.

Glad Emre leder an på tur

I Heggmoen kan man ikke kjøre til veis ende, for der er en bom som stenger det siste strekket av veien opp mot vannverket. Men vi parkerte bilen, gikk forbi bommen og tok asfaltveien opp til vannverket. Derfra tok vi skogsveien tilbake igjen, en fin grusvei som tar oss gjennom lyng og furuskog tilbake til utgangspunktet igjen.  Snøen har smeltet de aller fleste stedene, og den firbeinte var mer enn veldig glad over å få snuse fritt og uhemmet på spor etter mus, rein, elg, rev og hva som ellers måtte ha beveget seg her i det siste.

Vatnvatnet sett fra nesten oppe ved vannverket

Heggmoen og Vatnvatnet ligger helt på grensen til Sjunkhatten nasjonalpark, og omgivelsene er vakre og utpreget villmarksaktige. Det er bare ei uke siden det lå is på vannet – nå var det helt isfritt, bare litt slush lå igjen her og der langs de mest skyggelagte delene av vannkanten. På sommeren kan det være et insekthelvete av en annen verden, særlig nede ved vannet, men så tidlig som nå var det ikke engang en maur som plaget oss. Heldigvis. Vi kunne gå, stoppe og kose oss der vi ville uten å måtte tenke på og ta hensyn til insekter av noe slag.

Klart vi må skrive i besøksboka!

På et utsiktspunkt som ligger langs grusveien, litt forbi vannverket, står det en benk og et bord rettet inn mot sør. På bordet er det spikret fast et skilt: «Sett deg ned – skriv i boka». Ungene var snare til å finne frem besøksboka fra postkassen bakpå benkeryggen, og en etter en skrev vi oss inn sammen med vitale data – dato, vær og cirkatemperatur.

Flere små bålplasser i nærmeste omkrets forteller sitt tydelige språk om at dette er et populært sted for en rast både sommers- og vinterstid. Selv har jeg også ambisjoner om å komme tilbake hit og ta en bedre pause her litt lenger utpå våren og forsommeren – kanskje sogar med teltet. Må bare gå litt unna det mest trafikkerte området da, men det skal ikke være noe problem.

Barmark og mus gir gode forhold for hundensuter!

Egentlig hadde vi tenkt oss bort til gapahuken og badekulpen mot slutten av turen. Men vått terreng (mye myr-basert sti) kombinert med barn som hadde joggesko gjorde at vi heller valgte å snu og gå ned til rasteplassene som er anlagt ved innerenden av Vatnvatnet. Der var det også andre folk, men området er stort nok til å ha plass til flere, uten at man må sitte på fanget til hverandre. Heldigvis.

Jentene starta vasse-sesongen

Det var ikke veldig varmt i været, sånn generelt, men i sola kjentes det ganske varmt. Derfor var ingen av oss voksne overrasket da ungene ville ‘bade’. Badinga viste seg å være vassing på grunt vann – men det er krevende nok. For akkurat her hvor de vassa, renner elva ut i vannet, og elva består av smeltevann fra fjellet. Det er vann som ikke akkurat er varmt, for å si det sånn, men ungene lot seg ikke stoppe – de vassa og lekte seg storlig i vannkanten.

I sporene av en finsk lapphund som var der ei stund tidligere…

Vi hadde med oss mye god mat, og det var helt nydelig å ha tid til å kose seg med litt av det ene, litt av det andre, uten å måtte skynde seg og uten å bli stappmett. Litt mat, litt lek, litt mat, litt underholdning, litt spikking av spyd og litt steiking av pinnebrød… tida gikk, og vi koste oss alle som én. Da vi etterhvert vendte nesene og snuten hjemover, viste klokka at vi hadde vært ute i fem timer.

En vel anvendt mai-dag, med andre ord. Jeg satser på at det blir flere av samme slag i løpet av de neste ukene.

Velkommen 2019!

Hei, 2019. Velkommen hit! Jeg har gledet meg til å hilse på deg. Jeg har planlagt deg, på sett og vis, men vet også at livet alltid byr på mer og andre ting enn de man planlegger. Uansett. Jeg vet du skal ta meg til steder og folk i inn- og utland, du vil by på opplevelser og erfaringer som jeg i dag ikke kan forestille meg – og jeg håper du byr på ting som gjør meg glad og gjør at det stadig fortsetter å være verdt å stå opp hver morgen.

En turkompis av de sjeldne, en høyt verdsatt mann!

Jeg håper du byr på mange turer til Heggmoen og andre steder; steder hvor jeg og hunden og andre folk og hunder kan vandre i vakkert landskap, fryde oss over lyset som alltid skifter, nyte stillheten og naturen, ha det fint sammen med det turselskapet vi til enhver tid måtte ha. At naturen kan fortsette å være ei ramme rundt det hverdagslivet jeg valgte meg den gangen jeg for snart et tiår siden flytta hit. Jeg har aldri angret et sekund og ville ikke bytta det bort for noe.

To glade hunder, et fjell, et vann – og et lys som skifter fortere enn man rekker å si ‘poff’!

Jeg håper du fortsetter å la meg og vennene mine vokse sammen, 2019. At vi kan prate med hverandre om alle ting, at vi kan dele opplevelser, erfaringer og hendelser. At vi kan bære over med hverandre og tilgi når det trengs, at vi kan snakke sant til hverandre selv om det kanskje gjør vondt noen ganger.  At vi aldri slutter å le med hverandre, ikke av hverandre. Jeg håper du lar oss både svette og hvile sammen i 2019, at vennskapene og relasjonene rundt meg fortsatt skal få romme alle mulige nyanser. Og jeg håper at du bringer noen nye, noe nytt, noe jeg ikke kan forutse eller forestille meg i dag. At du er verdt å vente på.

Høydepunktet på tur, selv for meg som ikke drikker kaffe!

2019, kom med det – jeg er klar!

Selv om det regner

En av fordelene med å ha hund er at man må ut og lufte den, uansett vær. Det er bra, for da lærer man etterhvert at selv dårlig vær ikke er så aller verst, såfremt man bare har ok klær og sko på seg  Akkurat den erfaringa var fin å ha da jeg og ei venninne blåste regnværet en lang marsj og tok med oss begge hundene til Heggmoen for å herje litt.

Ganske vått der stien går, men Emre bryr seg ikke

Den hvite ‘svingen’ i fjellsida på andre sida av Vatnvatnet er vanligvis en bekk, og ofte usynlig på tampen av sommeren og utover. Da vises den nesten ikke der den sildrer nedover berget. Men nå? Den fossa så mye at det formelig buldra helt over dit vi var! Stien som vi vanligvis går på når vi tar en runde gjennom friområdet (for hunder) var mer eller mindre en bekk, så vi måtte for det meste gå ved siden av eller velge andre veier og spor.  Men det bidro til at det var mye å snuse på og undersøke for hundene, samtidig som gode sko holdt både meg og venninna tørre på beina. Da gjør det ikke noe.

Helene har snop. Det vet hundene veldig godt.

Hunden min er gammel og selvstendig, og han er selektiv hva gjelder innkalling. Han kommer hvis han gidder og har lyst, men dropper det glatt hvis han føler for å utforske noe annet. Da hjelper verken godbiter, lokking eller andre midler. Nanuk, den hvite hunden, er fortsatt så ung at det å trene på innkalling har noe for seg, og han er ganske så flink til det. Trickset er godbiter.  Innimellom virker godbiter på Emre også, som bildet viser. Det er ikke godt å si hvem av de to som flyr raskest over myr og berg og tuer når Helene rasler med godbitposen i lomma si.

To glade kanaljer løper løse i marka – og på myra!

Vi lar ikke været vinne

Når man har planlagt å dra på grilltur, lar man ikke været i den nordnorske sommeren avgjøre noe som helst. Vil vi på tur, så skal vi på tur. Sånn er det bare.

Ut på tur i godt selskap

Tidligere i uka var det tid for en lenge planlagt tur med friluftsliv og grilling. Det var seks-sju grader og stadig mer regn jo lenger innover i landet vi kom, men det hindret ikke oss. Jeg og hunden var heldige og kunne gå i oppholdsvær gjennom vakker (og våt) furuskog et par kilometer. Vi hadde godt selskap, heldige som vi var. Stien var velkjent og god å gå på, og alt var egentlig bare velstand.

På vei ned mot leiren ved avtalt møtested

Turlederne hadde satt et bestemt punkt som møtested for denne turen, og vi tok oss dit på ulikt vis. Noen av oss gikk gjennom skogen, noen kom i egen båt over vannet, noen kom i andres båt. Møtestedet hvor vi slo leir, er akkurat i ytterkanten av Sjunkhatten nasjonalpark og på utsida av parken – men for å komme dit, gikk vi en sti som i stor grad krysser et lite hjørne av nasjonalparken. Og utsikta på bildet over? Den viser hvordan det er innover i deler av nasjonalparken. Vakkert er bare førstebokstaven. Selv om det lå nysnø i fjellene.

Vi fant folk!

Leirstedet så slett ikke verst ut. Det brukes ganske hyppig og jeg hadde forventa å finne mer søppel der, men det var fint lite av den sorten – trolig takket være søppelplukke-entusiaster i nabolaget. Vi fyrte bål (under ei steinhelle) og kose oss med både mat og drikke, som seg hør og bør når man er på tur. Og takket være innspill fra en av fyrene, ble jeg plutselig venn med kameraet jeg har kranglet med ei god stund nå. Hurra!

Bare én av dem ville ha avstand. Det var ikke han nærmeste.

Nova var ferdig med løpetida for et par uker siden, men duftet åpenbart fortsatt veldig godt. Emre ville helst komme nærmest mulig, men da ble han karnøflet vekk og tydelig satt på plass – heldigvis. Festet i hvert sitt tre var begge nære nok til å få kos, samtidig som de ikke kunne tvinge seg på hverandre eller vikle båndene sine sammen. Perfekt tur-parkering av hund, med andre ord. Selv om én av dem ikke var helt enig i det.

Pølsegrilling

Fordelen med å ha nordnorsk sommer (vs sør-norsk) er at vi ikke ser snurten av noe bålforbud. Hadde det ikke vært for tidvise regn- og haglbyger ville vi gjerne hatt et stooort, bål, tror jeg. Men vi lot ei steinhelle ligge beskyttende over bålgrua, og da var det mer enn nok til at alle sammen fikk grilla så mange pølser de bare ville. De fire pølsene som var til overs i en åpna pølsepakke da turen var over og vi skulle pakke sammen, forsvant også på kvalifisert vis. Host.

Kalde føtter blir snart varme

Returen gikk delvis med båt, og jeg ble ikke overraskende våt på beina da jeg skulle hoppe i land etter endt ferd. Det var temmelig kaldt – og desto mer godt å komme hjem og få på seg mine yndlingslester, eller ‘raggsokker’ om du vil. Tørre, varme klær gjør underverker for en frossen kropp og et lykkelig hjerte. At mummikoppen kom til å inneholde noe mer enn ‘bare’ kakao, var simpelthen prikken over i’en.

Tur, bål og båtferd 1 – været 0. Vi gir oss ikke. Før eller senere kommer sommerværet tilbake hit, og i mellomtida har vi det jammen godt!

3. desember: Glade hunder

Noen ganger er man heldig. For eksempel når noen man kjenner sier «vil du og hunden bli med til Heggmoen?». Det er en forespørsel det er lett å si «ja» til.

Nova og Emre i Heggmoen

En kompis som har hund av ca samme sort som min, bare tispe, tok med meg og Emre til Heggmoen, til en område hvor hunder får lov til å løpe løse. Det var virkelig redningen når jeg selv ikke kunne gå noe særlig langt før hofta gjør vondt. Det er ikke mange meter vi går bort fra bilen, bort fra veien, før hundene kan kobles fri fra leiebånd og bare få løpe fritt for seg selv.

Heggmoen er et paradis for to- og firbeinte året rundt. Men det er langt færre som bruker området på vinteren enn på sommeren, og denne dagen hadde vi området stort sett for oss selv. Det var helt nydelig – glade hunder, glade eiere og masse bevegelse i snødekket landskap. Jeg var på forhånd litt redd for at det skulle være glatt der, men det var det ikke. Snø og frosne myrer ga fast dekke stort sett overalt, til min store glede.

Ikke rart den firbeinte sov som et slakt da vi kom hjem igjen.

En helt genial investering

Noen ganger klaffer ikke ting. Andre gang klaffer det så bra at det nesten ikke kan beskrives. Jeg og primusen min har omsider blitt bestevenner, og jeg benytter nesten enhver anledning til å ta den med på tur og lage mat ute. Som nå nylig.

Alt klart for utemiddag!

Her ser du primus, to flasker med pannekakerøre på, sukker og stormkjøkken. I tillegg har jeg med en termos med kokende vann, så noen kunne ta kaffe og andre kakao. Og viktigst av alt: Godt selskap. Det er fint å være på tur alene med hunden, men det er innmari fint med selskap også, når det er av rette sorten.

Utepannekaker!

Dagens meny var enkel: Pannekaker med sukker på. Jeg bruker ei teflonbelagt steikepanne, og da går det som en fryd å steke pannekaker. Primusen sørger for at det er varmt på et blunk. Røra var hjemmelaget, på gamlemåten. Jeg har ikke noe imot poseløsninger, men hjemmelaget er definitivt best. Vi var tre stykker rundt bordet, og hver og en fikk sine pannekaker i tur og orden. Hundene fikk hundemat servert i lyngen, skjønt det ble litt pannekakesmaking på dem også.

Post-pannekake-hvil…

Hunden min så ut omtrent sånn som jeg følte meg etter pannekakeutemiddag: Fullstendig avslappet og en smule søvnig… Å skaffe seg rett gassboks til brenneren sånn at jeg har en fungerende primusløsning er utvilsomt den beste investeringen jeg har gjort på veldig, veldig lenge.

Hvorfor jeg elsker høsten

Det er mange som syns det er kjipt når sommeren er over, temperaturen forsvinner og sola går ned stadig tidligere for hver dag som går. Jeg er ikke blant dem. Jeg liker høsten, særlig etter at sensommeren ble så fin som den var i år. Det er mye å fryde seg over denne gangen.

Høstfargene kommer!

Jeg er glad i høstfarger. Når de smyger seg inn, litt matt gult blant det grønne, noen gnistrende røde osper midt i en bjørkeskog… Det gjør seg. Jeg er så heldig at jeg ser rett ut på høstfargene når jeg ser ut stuevinduet fra min posisjon i sofaen, og nå som foten er i stadig bedring, er det godt å komme seg ut og inspisere høstens anmarsj. Den har kommet kortere her ved kysten enn den har bare litt lenger inn i landet – men det forandrer seg raskt. Er vi heldige, blir det en såpass tørr høst at de gyldne fargene får skikkelig feste og varer ei stund. Jeg vet ikke med deg, men jeg er mye ute i naturen i disse dagene.

Einebær – en kjærkommen ingrediens i bl.a. viltgryte utover høsten.

Høsten er også fin for å bokstavelig talt høste av naturen. Jeg er ingen soppentusiast, men min glede var overmåte stor da jeg gikk meg på disse einebærene her om dagen. Einebær er nydelig å ha i brunsauser og viltgryter, og som krydder i annen mat utover høsten. Jeg liker å plukke einebær selv, tørke dem i ovnen og ha dem på tett glass. Da har man godt smakstilskudd til mat utover høsten og vinteren og resten av året, helt til neste plukkesesong. I fjor fant jeg ikke så mye blå einebær, så jeg har spart godt på de jeg plukka for to år siden. I år ser det ut til å være mer tilgjengelig, og jeg fryder meg over det. Kanskje blir det noen jeg kjenner som får et lite glass einebær til jul også. Jeg vet om ei som ønsker seg ekte vare i stedet for dyre glass fra krydderhylla på butikken…

Lesegleden er på topp

Det er så mye bra å lese om dagen! Lesegleden fra i sommer har ikke avtatt, og jeg har lest ganske mange bøker de siste ukene. For noen dager siden gikk jeg innom biblioteket og fant meg et par bøker på måfå blant dem som var utstilt der. En av dem ser du her, den øverste, skrevet av Hanif Kureishi. Boka som ligger under, Coetzee, har jeg fått fra ei forlagsjobbende venninne. Begge skal til pers i løpet av denne uka, har jeg tenkt. En god høstkveld kan gjerne by på fin bakgrunnsmusikk mens jeg leser ei bok og drikker te, mens stearinlysene blafrer i vinduskarmen og hunden krøller seg på matta. For eksempel.

Strikkeglede – jeg har flere prosjekter gående på en gang.

Sensommer og tidlig høst med brukket fot har gitt meg mye stillesittende tid, og noe av den har blitt brukt til strikking. Nå er gipsen av foten og jeg er mer mobil, men strikkegleden har vedvart. Når jeg ikke orker å lese eller føler for ‘å holde på med noe’ på et eller annet vis, kan jeg gjerne sette meg ned med Netflix og strikketøy. Jeg har nylig strikket ferdig flere ting som skal bli julegaver, og har en balje full av garn som skal bli til fornuftige ting mellom nå og jul. I øyeblikket holder jeg på med en voksen-genser, et par sokker og en babyjakke. I går gjorde jeg ferdig et skjerf og en kjøkkenklut. På lista står to par sokker, en barnegenser og et par votter. Blant annet.

Jeg er glad for at høsten bare såvidt har begynt.