Another day for you and me in paradise

Jeg er ingen stor fan av Phil Collins, bare så det er sagt. Men noen ganger får han uttrykt det jeg tenker. «It’s just another day for you and me in paradise» heter det i en av hans mest kjente låter. Jeg kunne ikke sagt det mer presist selv.

Ved er det nok av i terrenget. Heldigvis.

Ved er det nok av i terrenget. Heldigvis.

Det var sol, det var varme, det var nesten vindstille i blåsebyen og dalstroka innafor, og i det hele tatt – det var sommer, selv om det bare er mai. Da blir man ikke værende hjemme. Tvert imot. Målet var å dra ut på tur uten å gå alt for langt og slite så veldig mye. Det klarte vi, med god margin. Ikke trengte vi å bære med oss vedsekk hjemmefra for å lage bål heller – i terrenget fantes mer enn nok av nedfallstrær som kunne brukes. Her har et par herremenn vært på vedsankertur i fem minutter. De kom tilbake med mer enn nok, og restene lot vi ligge til nestemann da vi dro.

IMG_9197

Glade hunder har nok å holde på med!

Området vi var i, er regulert til dressurområde for hunder. Der er det unntak fra båndtvangen, og våre to medbrakte kunne nyte friheten uten å være i bånd det aller meste av tida. Det visste de å utnytte. Lyng, myr, gjørmehull, vierkjerr, bergrabber og mosedekt bunn – det var nok å snuse på, og nok å følge med på. Særlig viktig å tisse akkurat der kompisen har tisset, bare litt høyere og sterkere. Såklart. Varmen var heller ikke noe problem, all den tid de hadde tilgang på skygge – og et digert vann de kunne drikke fra og kjøle seg ned i.

IMG_9201

Så gjør vi så når vi kjøler vår kropp…

– Trur dåkk æ tør å bad? Ingen av oss gadd å si nei, for vi visste utfallet – han ville bade uansett. Målet var dels å kjøle kroppen og føle seg forfrisket etter å relativt nettopp ha tilbakelagt en lang kjøretur på kort tid, dels å få hunden uti. Mannen i bildet hadde såvidt dukket opp igjen og snudd seg med ansiktet mot land før dyret på bildet var i vannet. Han drakk mens han svømte, og lot til å være strålende fornøyd.

IMG_9209

Det beste med hele turen kommer fra havet.

Vi leker ikke butikk – vi gjør det ordentlig. Så det er ikke medbrakt ved og grillpølser fra Gilde som gjelder. Nei, her er det lokale furustammer og annet lokalt samlet trevirke som tas i bruk. Grillen er laget av ferske bjørkekvister som er flettet sammen. Oppå den? Der ligger hvalkjøtt fra et ungdyr av årets fangst, kjøpt i Øksnes. Kjøttet var forhåndsmarinert noen timer i en hjemmelaget marinade som blant annet omfattet granskuddsirup fra i fjor vår.

Ikke rart vi ble mette og glade. Ikke rart det føltes som enda en dag i paradiset.

Egentlig skulle vi på konsert

Billettene var kjøpt, kvelden booka og vi var klare for konsert. Men så viste det seg at denne kvelden var eneste mulighet til å få til et besøk akkurat slik vi ville mens gjesten er her. Så på ti minutters varsel gjorde vi om på planene, kastet oss i bilen og kjørte et helt annet sted. Jeg angra ikke et sekund.

Hundene kom etterhvert tilbake dit de bor

Hundene kom etterhvert tilbake dit de bor

Vi dro til en fyr jeg kjenner som driver med hunder, med langdistanse hundekjøring. Et vell av alaska huskyer møtte oss da vi kom inn i hundegården der de løp løse omkring. Valper, voksne og nesten gamle hunder om hverandre. Og jeg kjente at det var godt – det er alt for lenge siden jeg har vært inne i en kennel. Alt for lenge. Vi koste med kosegrisene og pratet med høvdingen (hundekjøreren) og nøt omgivelsene. Selv hun som angivelig er redd hunder, lot til å storkose seg i mylderet av pelskledde begeistrede firbeinte. Til sist hentet vi min egen pelsdott og bestevenninna hans, så fikk de sosialisert seg litt de også. Gjensynsgleden mellom hunden min og de to søskenene hans som bor her, var påfallende.

Steigtinden

Steigtinden sett fra øst, i som lyser opp Vatnvatnet.

Det var noen skyer her og der, men likevel var himmelen nesten klar. En stor og tydelig ring avtegnet seg rundt månen, som er full i natt. Stjernene blinket, Venus lyste gul og på andre sida av Vatnvatnet var det lys på noen hytter. Steigtinden er ugjenkjennelig når man ser den fra øst, bare en liten knort på toppen av en høyde. I virkeligheten ser den som regel ut som en hatt fra de fleste andre vinkler. Vi har bare stoppet bilen et lite øyeblikk på vei ned til virkeligheten igjen. Heldigvis er kvelder som dette også virkelighet.

2011 I love you

Heggmoen

Heggmoen, med Sjunkhatten Nasjonalpark i bakgrunnen. Vatnvatnet t.h.

Jeg hadde nesten glemt hvor deilig det kan være med sommer. Det er bare et par år siden vi hadde en drømmesommer (sjekk arkivet mitt fra juni til august 2009, for eksempel), men i fjor var sommeren kjip helt frem til august. Dette året har visst den første delen av juni bestemt seg for å vise seg fra sin beste side – masse dager med sol og varme, og noen mellomvarme om enn våte dager innimellom. Når jeg ikke jobber, er jeg ute nesten så mye jeg kan. Og så streifer jeg litt, både kortere og lengre omveier.

Kveldstur

Kveldstur

Reise med tog. Reise med bil. Reise med buss. Reise med båt. Fiske. Vandre. Fange rumpetroll i gamle syltetøyglass. Grille. Ta noen orienteringsposter. Jobbe litt innimellom. Ligge i hengekøya og titte på himmelen. Sitte på et svaberg i fjæra og se småbåtfolket dorge seg koksei mens den firbeinte tusler rundt og snuser på sporene etter ørna og bader i små kulper. Vasse. Bade. Lese mange bøker på få dager. Jobbe litt innimellom.

Kveldshimmel

Stakkars lillebror må leve med denne kveldsutsikta

Hva er det som gjenstår? Vel. Overnatte i telt. Fiske i Skorrigorri og Falkflaugdalen. Passe ei firbeint frøken i noen uker. Et par toppturer. Flere orienteringsposter. Reiseradioen. Noe jobbing. Streife i fjellet på dagsturer. Utforske Junkerdalen. Lese Paul Auster, Sofi Oksanen og noen andre bøker. Klø på myggstikk. Lese faglitteratur. Plukke blomster. Feire sankthans på ei hytte i skogen med fine folk.

It’s a hard-knock life…

Litt utenfor resten av verden

Hundespannet til Reidar

Hundespann i solnedgang over vidda

Sorry. Jeg lever ikke her lenger. VM og skiskytere får ha meg unnskyldt, de er ikke lenger relevante og jeg følger ikke med. Hundekjørersesongens siste og kanskje vakreste eventyr er i gang – Finnmarksløpet startet i går. Jeg er kennelbarnevakt hos Reidar Steinmark, som deltar i det ‘korte’ Finnmarksløpet FL500. I samme farta oppdaterer jeg blogg for ham underveis.

Utsikta oppi bakken

Her i farvannet holder jeg til noen dager

Selv om jeg holder mer enn ett øye på FL500, kan jeg ikke dy meg for å også være lidenskapelig opptatt av FL1000 – det ‘lange’ Finnmarksløpet. Flere av mine venner og kjente kjører der, og noen konkurrerer helt i toppen. Både arrangøren og NRK har en side hvor noen av kjørerne kan følges i kartet ved hjelp av GPS-sendere. Er det rart man blir hekta?

NRK følger løpet for tredje år på rad (2009, 2010) og i går var den første sendingen. I kveld starter det på NRK1 klokka 20:50. Jeg gleder meg allerede!

 

Leketid

Brødrene Emre (foran) og Elmer (bak) er ikke lenge i ro ute

I mellomtida koser jeg meg med to voksne, fire valper (inkludert min egen) og en hushund – en liten australsk terrier som akkurat nå sover godt. Alle har de fått morgenmat og herja lenge og vel med hverandre ute i hundegården. Da kan de hvile litt med god samvittighet. Sola har ikke helt brutt igjennom, og derfor er det flere som velger å ligge inne i halmen i hundehuset fremfor å ligge på taket.

Det er i sannhet et hundeliv om dagen – og godt er det!

Falling in love again

Jeg har møtt noen. Jeg vet ikke hvor lenge det er siden jeg begynte å forestille meg hvordan Han skulle være, men jeg satte opp en liten liste for meg selv med kriterier som var viktige for meg. Og denne gangen tror jeg virkelig det klaffer. Jeg falt for ham første gang jeg så et bilde av ham. Ikke bare fordi han var utrolig fin, men også fordi det var noe spesielt, noe udefinerbart som jeg ikke kunne sette ord på da jeg titta på ham på bildet. Hver gang jeg titta på ham. Da vi snart etter møttes gjennom felles kjente, viste det seg at magefølelsen stemte – vi passet innmari bra sammen fra første stund.

Jeg tenkte tidligere at det ville være fint om han var noenlunde mørk. Det er han. Videre tenkte jeg at det er fint om han er av typen ‘stor og trygg’. Det er han. Det ville ikke være dumt om han liker å være ute på tur, tenkte jeg. Check. Jeg liker fyrer som er glad i å jobbe og gjerne gjør en hederlig innsats. Han oppfyller det kravet. Livet vårt sammen blir kjedelig om han ikke er litt leken, mente jeg. Han leker gjerne, sånn etterhvert. Det er en fordel om han er sosialt anlagt og trives blant mange andre. Ingen tvil om at han innfrir det kriteriet til fulle.

Og så må han like meg, og like å kose med meg. Det gjør han; det har han tydelig bevist. Han slapper av i mitt nærvær, han kjenner duften av meg og søker seg gjerne til huden min. Er det rart jeg smelter? Han later til å stole på meg allerede, til tross for at forholdet vårt ikke er så gammelt. Enda. Men det er greit; vi har tid. Vi skal etterhvert komme til å tilbringe en hel livstid sammen, håper jeg, en lang en. Hans livstid.

So let me introduce him to y’all:

Min kjære lille favoritt

Dette er Emre. I skrivende stund og på bildet er han 12 dager gammel. Når han blir åtte uker skal han flytte hjem til meg. I mellomtiden vokser han opp i et lite paradis for en liten valp. Han er av typen alaska husky og kan se frem til et liv med mange turer året rundt, med mye kos og gode dager. Og jeg kan se frem til å ha selskap hjemme og på turer, året rundt og døgnet rundt. Noe sier meg at dette blir bra.

No wonder I’m totally in love already…

Akkurat på terminen!

Jeg liker å tenke fremover på hva jeg ønsker meg av og i livet; hva jeg vil prioritere, hva jeg vil bruke tid på, hva jeg vil velge eller velge bort, og så videre. Og planene for noe av det jeg vil prioritere i livet når jeg flytta til Nord-Norge på noenlunde permanent basis – de har vært veldig klare, og enkelte ting veldig etterlengta. Det er kanskje noe med alderen? Jeg har nok blitt sent voksen, men nå er jeg klar. Også for de store tingene i livet.

Når man når en viss alder kommer man gjerne til et punkt der man ønsker seg andre ting. Der man vil prioritere annerledes, gi avkall på en ting til fordel for noe annet. Så også for meg. Så det har vært noe jeg ikke har blogga om de siste månedene. Det å telle måneder, og etterhvert dager. Det å lete etter synlige tegn på tingenes tilstand. Det å etterhvert leve i den ulidelige spenningen det er å telle dager i stedet for måneder. Vite at magen er større enn noensinne før, kjenne at det spreller og rører seg der inne. Den skrekkblanda fryden over å ikke helt vite hvor mange det er der inne.

Og i går skjedde det. Om du ikke allerede har gjetta det: det var tid for fødsel!

Faren var ikke involvert. Den vordende mor klarte seg for det meste selv, men hadde tilsyn og hjelp tilgjengelig. Småttisene – for det var mer enn en – kom til verden på et leie av avispapir og halm. Etterhvert var det ti av dem, og en av dem skal bli min.

Jeg vet ikke hva du trodde innledningsvis i denne bloggposten, men faktum er at i går ble det født et kull med valper av typen Alaska husky og en av hannvalpene skal bli min! Jeg skal vokte meg vel for å la bloggen blir helt hundefokusert, men det er nok fare for at det kan bli litt pels her innimellom. Jeg håper du tåler det.