Vinterfryd i Helligvær

Jah! Endelig ble det ny tur til Helligvær for meg og hunden. Helligvær, dette vakre øyriket som ligger utenfor Landegode, den store øya som ligger rett utenfor Bodø by.  Helligvær, med sine øyer og holmer og skjær, sine lyngheier og vakre utsiktspunkter, sine hyggelige innbyggere som alltid smiler og sier «hei» når de møter fremmedfolk (meg) de ikke kjenner. Jeg har blitt veldig glad i Helligvær.  (Forrige besøk finner du her.)

Denne gangen traff vi innertier med vinterværet. Det, i kombinasjon med at vi har bikket mars og dermed har langt mer dagslys enn på månedsvis, viste seg å være en uslåelig kombinasjon.

Neppe lenge til disse hjellene blir fylt med kommende tørrfisk

Fiske er en viktig næring for folk som bor i Helligvær.  Disse hjellene er de eneste jeg kan komme på å ha sett der – mange lander fisken i Lofoten nå i sesongen. Men etterhvert tar de vel med seg skrei hjem også, og henger opp torsk så de har tørrfisk til ‘husbruk’ utover sommeren. Disse hjellene ligger i fjæra nær der hoveddelen av bebyggelsen på øya Sørvær er, så det er kanskje flere som  bruker dem, for alt jeg vet.  Vakre er de, og godt plassert i landskapet – i le for vær og vind.

Brønnøya (der husene ligger)

Det er flere øyer i Helligvær hvor det bor folk, men også noen hvor alle husene er feriehus. Jeg er usikker på disse, men mener å ha hørt at det er bebodde hus – i alle fall ett av dem. På ei av øyene bodde det lenge bare et eneste menneske, ei veldig gammel dame, men hun døde for ikke alt for lenge siden. Jeg ser for meg at jeg fint kunne bodd på ei av disse øyene og hatt det veldig godt! Når det er sagt, har jeg dog ingen planer om å flytte på meg. Men det er fantastisk fint å ha muligheten til å dra utover hit og oppleve en helt annen verden, på mange måter.

Du er aldri langt fra en fiskebåt i Helligvær

Tur med disse, altså! Hjerte!

Unger kan ikke bo på Helligvær uten å være litt uteunger. Disse to er ikke mine, men de er heldigvis veldig lette å få med seg på tur likevel – mye takket være hunden, vil jeg tro. Det ble pannekaketur i det fri på lørdag og omvisningsekspedisjon på søndag, begge i strålende og litt kaldt vintervær. Ungene viser meg gjerne øya og dens landskap, og sammen utfyller de bildet jeg får. Hvert besøk har medført en liten utvidelse av min radius og kjennskap til øya, og det overrasker meg ikke om det blir ytterligere utvidet i god tid før vi har nådd sommeren. I godt selskap rekker tida til en hel del – heldigvis.

Særdeles økologiske villsauer

På Helligvær finnes det ei stor, inngjerda ‘utmark’ som er hjem for en flokk villsauer. Sauene går ute hele året og finner alt av næring der de ferdes; i følge lokalkunnskapen får de ikke engang kraftfôr – rett og slett fordi de ikke trenger det. Søndagsmiddagen denne helga besto av kjøtt fra villsaulam fra Helligvær, fra fjorårets sesong, og det skal få være noe av det beste lammekjøttet jeg noen gang har smakt. Delvis takket være de særdeles fordelaktige omgivelsene de vokser opp i, delvis – vil jeg tro – takket være kokken, naturlig nok. Nå er det bare å finne ut hvordan jeg selv skal få tak i lammekjøtt herfra neste sesong…

Utepannekaker i solveggen. Årets første utemiddag!

Det er lenge siden jeg har laget og spist middag ute, men i helga ble årets første endelig avviklet – vi laget pannekaker! Opprinnelig var planen å lage dem ute i det fri, men etterhvert ble det til at vi satt i solveggen bak huset og brukte hagemøblene til å gjøre det enkelt. Ungene hadde på eget initiativ laget pannekakerøre fra bunnen av før vi dro ut, og ei gammel (rengjort!) saftflaske gjorde tjeneste som oppbevaringssted. Ungene spiste seg mette, hunden fikk smake, og jeg var ikke sulten etterpå, jeg heller. Å spise primuspannekaker ute mens sola varmet i fjeset var sjelebot av dimensjoner.

Skal du spise den pannekaka selv?

Ut mot havet, over lyngheiene, på perfekt vinterføre.

Forrige gang jeg var her, holdt vi oss mest på veiene da vi gikk tur, for jeg hadde bare joggesko og det var vått i terrenget. Denne gangen hadde jeg bedre sko, og jammen var det ikke vinterfrosset rundt omkring. Dermed kunne jeg ta en god tur i terrenget i godt selskap, og ruta var enkel: Gå til veis ende, og følg stien som starter der. Det skulle vise seg å bli en strålende fin rundtur, og terrenget var akkurat så fabelaktig som jeg hadde forestilt meg.

Det er noe med unger og lek på isen.

Turen gikk i kosetempo. Vi stoppa og titta på utsikta innimellom – og fra toppen på en av de lokale åsene kunne man se både Lofoten, Vestfjorden, Steigen, Landegode, Børvasstindan, Sandhornet og øyriket lenger sør og vest for Bodø. Det var helt magisk. I Lofoten så vi, som forventa, hele Lofotveggen som ender med Moskenesøya helt ytterst, og så så vi (ubebodde) Mosken og Værøya. Røst ser man ikke herfra før man kommer litt i høyden, for Røstlandet er bare 11-12 m.o.h. på det høyeste og jordkrumminga hindrer at man ser det fra ca bakkenivå i Bodø. (Men på toppen av Keiservarden kan du på gode dager se Røst!)

Vi stoppa for å leke litt også. Kombinasjonen av unger som vil leke, hund som vil snuse og meg som ville ta bilder og bare nyte synet der jeg var, viste seg å være helt perfekt.

Vemodig hund på hurtigbåten hjemover

Fylket har endret båtrutene, og dermed måtte vi dra hjem et par timer før jeg hadde forventa. Det gikk helt fint, men jeg må ærlig innrømme at jeg følte meg litt snytt for enda flere timer i vakkert vinterdagslys og solnedgangsfarger på Helligvær. Sola gikk ned mens vi var på vei hjem til byen igjen, via landhugg på Vokkøya og på Landego. Hunden virka nesten melankolsk der han satt med hodet i vinduskarmen og så på ørnene, sjøfuglene og øyene som gled forbi mens lyset langsomt svant.

Flaks at vi begge har lyst til å dra tilbake ved neste anledning.

Reklamer

Helligvær revisited

En sjekk viser at det er over seks år siden sist jeg var i Helligvær. Denne gangen hadde jeg bedre tid, og jeg hadde gledet meg lenge over planene om å dra utover akkurat denne helga. Sammen med hunden tilbrakte jeg helga i godt selskap, og denne gangen rakk jeg å utforske alle øyas veier i både dagslys og måneskinn. De er ikke mange, og det blir totalt rundt fem kilometer hvis man går lengste vei frem og tilbake.  Akkurat passe til en fin tur som både voksne og barn var fornøyd med.

Tomme fiskehjeller og utsikt mot nordøst

Det bor rundt 100 mennesker i hele været, og rundt 90 av dem bor på Sørvær, den største bebodde øya. Det var dit jeg dro denne helga.  Fiske er ei viktig næring i Helligvær, og sporene i fjæra taler et tydelig språk – her er det hjeller hvor det henger fiskehoder til tørking i vintersesongen. Denne nordøst-vendte vika er ganske lun og skjerma mot storhavet i vest, og dermed står hjellene ganske trygt.

Sørværs største gård har utsikt mot Landegode

Det tok meg noen timer å få instinktivt grep om himmelretningene i Helligvær, å skjønne hva som var nord og sør og øst og vest. Noe av forvirringa kommer utvilsomt av at jeg er vant med å ha Landegode mot vest-nordvest når jeg har tilhold i byen.  De fjelltoppene du ser rett bak låven på bildet over, er toppene på Landegode. Her er Landegode i øst. Jeg fant ut av det. Til slutt.

Måkene samla seg i store skarer på fjorden på nordvestsida av Sørvær

I et lite sund fant niåringen og jeg et sted hvor det hadde samlet seg et tresifret antall måker på havet.  Vinterstid er det vanlig å se ærfugler sitte samlet i store skarer, nærmest som et ‘flak’ av fugler på vannet. Men måker? Litt mer uvanlig. Jeg tipper det var mat i nærheten.

Perfekt tur for en åtteårig husky og ei niårig jente

Helligvær var et paradis for hundepoter og hundesnuten. Det var noen andre hunder på øya; vi møtte en aussie, en border collie, en akita inu og en bischon frisé. I tillegg går villsauer inngjerdet i terrenget, det er flere hester i innhengninger tilknytta den store gården, her er oter og sjøfugl og jeg vet ikke hva. Huskyen var strålende fornøyd med alt han fikk snuse på der vi gikk, mest etter veien og litt i kanten av terrenget. Neste gang jeg drar dit, skal jeg ha med meg sko som passer til å gå i vått terreng. Da blir det enda mer å utforske, ikke minst stinettet som ligger på sør- og østsida av øya.

Magisk vinterlys forsøkt fanget med mobilkamera

Lørdag kveld og natt til søndag falt det litt snø. Ikke mye, men nok til at det ble et dryss av hvitt over terrenget, nok til at man tenkte at vinteren er i anmarsj. Sammen med snøen kom skyer på himmelen; skyer og vind som gjorde at lyset forandra seg absolutt hele tida og aldri var det samme mange minutter i strekk. På ett tidspunkt sto vi nærmest omringet av gull, senere var verden blå. Da angret jeg litt på at jeg ikke hadde tatt med meg ordentlig kamera.

Hytte på stolper. Denne hytta har ei helt fantastisk utsikt fra stua!

Noen av husene på Helligvær har stått lenge, andre er litt nyere.  Noen er bebodd, så klart, men mange av dem fungerer som feriehus for folk med tilknytning til øya. De brukes bare deler av året, kanskje særlig i sommerhalvåret. Det er ikke mange hytter her som ‘bare’ er hytter, men dette er ei av dem. Den er bygd i ei skråning og står delvis på stolper. Utsikta fra stuevinduene er helt eksepsjonell – jeg kunne fint ha bodd der hele året hvis det var om å gjøre.

Men jeg bor ikke der. Jeg var bare på besøk. Det skal ikke bli seks år til neste gang, for å si det sånn. Planen er snarere å dra tilbake til sommeren – om ikke før.