Det ble påskeferie

Det ble påskeferie. Faktisk ble det så påske og så ferie at det føltes som om jeg hadde hatt en evighet fri da jeg kom tilbake på jobb for ei uke siden. Påskelabyrinten, appelsiner, vær av ymse slag, kortspill og terninger, god mat og sene kvelder… Vi hadde det meste. Sju mennesker og to hunder på ei hytte som normalt rommer to til fire gikk bare godt. Heldigvis. Dessuten fikk jeg en liten og uplanlagt bonustur ‘hjem’ dit jeg kommer fra, til vakre Vesterålen (‘Besterålen’) og Hadseløya. Man kan ikke ønske seg mer.

Piknik i fjæra, Lødingen Vestbygd.
Piknik i fjæra, Lødingen Vestbygd.

Noen dro på topptur til Strandstinden på 1076 m.o.h. Andre – vi – dro på pikinik og kultur-tur i fjæra, ca 20 cm.o.h. eller deromkring. I Lødingen Vestbygd er det flust av steder hvor man kan kose seg i eller nær fjæra, og vi valgte et av dem. Vi fant oss et nydelig sted i fjæra, i ly for vinden og med strålende utsikt. Medbrakt mat, spontan underholdning av ymse slag og gjennomgående godt humør gjorde sitt til at det var en helt fantastisk dag ute. Da vi kom hjem, hadde toppturkarene nådd målet sitt, og var så glade at minst én av dem felte en tåre.

Øye i stein – Anish Kapoor

Det er åtte år siden sist jeg var her, og det var godt å være tilbake. I Lødingen Vestbygd, nærmere bestemt på Hustad, finner man kunstverket ‘Øye i stein’. Det er laget av Anish Kapoor og er en del av Skulpturlandskap Nordland, som ble til på 1990-tallet. Skulpturen står helt i vannkanten, og ved flo sjø kan man ikke komme tørrskodd helt frem. Vi var heldige og kom mens det fortsatt var litt fjære.

Navy og Emre

Det er sjelden vanskelig å motivere seg til tur når man har turkamerat/er som dette! Alaskahuskyene Navy og Emre storkoste seg med store deler av flokken sin på tur, og det vanket både hundemat og ymse annet godt på dem. Mange mennesker tror at huskyer krever uendelige mengder med trim. Det er ikke nødvendigvis sånn. Ja, man må naturligvis endel ut på tur. Men vel så viktig er det å gi hundene tid til å ta inn inntrykk også gjennom sansene; å la dem få mye mental stimulans. Disse to fikk så det rakk da vi var på tur denne dagen, ikke minst fordi vi befant oss i landbrukstrakter og fordi det gikk tamrein på beite på jordene flere steder.

Mamma sine snøklokker

Det var forholdsvis kjølig i påska, og det var mye kaldt. Til og fra hytta kunne jeg gå på skaren uten å tråkke nevneverdig gjennom. Men da vi kom hjem til Blåbærveien, var det likefullt også tegn som fortalte tydelig at våren er på vei, temperaturen til tross. Disse snøklokkene, for eksempel, står i le av sørveggen på garasjen vår. Er det rart jeg ble glad?

Taen, med utsikt mot Aust-Vågøy/Lofoten

Da vi kom hjem til Vesterålen, var det bare meg og opphavet igjen. Fordelen med å være ‘den hjemkomne datter’ er at man langt på vei får lov til å påvirke dagens agenda, ikke minst når opphavet har blitt pensjonister og har all verdens tid til å dra hit og dit på impuls. Turen gikk ikke langt, bare rundt øya. Men vi stoppet halvveis, da vi var kommet til Taen. Taen er ei strand og et friluftsområde på sørsida av Hadseløya, og vi var langt fra de eneste som tok turen din den dagen. Tross kjølig og litt grått (tørt!) vær gjennomførte vi planen om utemiddag, og sjelden har vel pappas hjemmelagede fiskekaker smakt så godt som da de ble inntatt her etter å ha blitt varma på primus og lagt på hjemmebakt brød.

Et lite stykke norsk industrihistorie

Hvis du ser godt etter på lua til pappa, ser du konturene av et lite avsnitt fra norsk industrihistorie. Pappa er pensjonert nå, men på tampen av et langt liv i oljebransjen fikk han med seg noe ganske spesielt. Han var nemlig en av dem som jobbet med prøveboring på Shtokman-feltet i Barentshavet, verdens største gassfelt til havs. Det ligger i russisk farvann, litt vest for Novaja Semlja. Shtokman skulle bli et eventyr, men høye investeringskostander og ymse andre årsaker har gjort sitt til at prosjektet og området foreløpig later til å ligge i bero.

Nå som våren kommer og været er varmere, er turplanene langt flere enn de har vært de siste månedene. Primusen har blitt tatt i bruk ukentlig i det siste, og kalenderen forteller om flere utflukter og små reiser som står på plakaten. Det er bare å glede seg.

Advertisements

Juleferie og fryd

Vanligvis er det noen ting som er obligatoriske når jeg er hjemme. Enkelte besøk, enkelte turer, enkelte utsikter. Denne gangen måtte jeg fravike normalen, ettersom det viste seg at jeg hadde pådratt meg en aldri så liten lungebetennelse i jula. Like fullt: Det ble julestemning i rikt monn. Heldigvis.

Luftetur med utsikt mot Hadselbrua
Luftetur med utsikt mot Hadselbrua

Før jeg innså nederlaget og karret meg til legen for å få diagnose og medisiner, kom jeg meg ut på en lang luftetur med den firbeinte. Brua i bakgrunnen sto ferdig i 1979, og den har alltid betydd noe spesielt for oss. Ikke bare fordi den gjorde øya mi landfast, men også fordi pappa har vært med på å bygge den. En gang ramlet han i havet mens de holdt på å bygge – det gikk heldigvis bra den gangen. I andre enden av brua ser du Langøya, og på andre sida av fjorden ligger Hinnøya. To av de tre største øyene i Norge altså, på et brett.

IMG_0462
Hør englesang så nær…

Det er jo litt motsetning mellom engler og nisser i jula, det er ikke til å komme fra. Englene har sin rot i det opprinnelige julebudskapet, nissene har blitt ’tilbehør’ etterhvert. Hjemme hos opphavet mitt løser vi dette prinsipielle dilemmaet med å dele opp de to fraksjonene. Oppå hjørneskapet etter besteforeldrene mine har vi samlet de langt fleste englene som er i hus i jula. Vi vet ikke lenger hvor alle kommer fra, men opphavet til noen av dem er kjent. I valnøtta helt foran ligger et lite Jesusbarn, hele skapet og vinduskarmene rundt er fyllt opp av engler. Og det kommer stadig nye til. Nissene? De har ei anna hylle et annet sted i stua.

IMG_0465
Nystrekka læsta

Takket være lungebetennelsen var jeg mer innesittende en utegående denne jula. Synd, siden været var så bra, men det er nå engang sånn det ble. Til gjengjeld fikk strikkepinnene bein å gå på. Tre luer og tre par raggsokker (‘læsta’ på dialekt, eller ‘lester’) ble fasiten. Disse strikket jeg til broren min, som selv hadde valgt fargene. Han kom hjem til jul og ønsket seg nye lester ettersom alle han hadde var hullete. Fasiten hans etter ei ukes juleferie var hele FIRE nye par – et par fra meg, og tre par i julegaver forøvrig. Jeg tror han var fornøyd.

 

Nå har sola snudd

Vi legger ut på veien før lyset har stått ordentlig opp.
Vi legger ut på veien før lyset har stått ordentlig opp.

Ny dag. Ny road trip. Vi har et ærend som vil ta oss opptil flere steder, og vi trenger dagen. Så vi står opp før lyset og gjør oss klare, sånn at i det øyeblikket vi legger ut på veien, er dagen i ferd med å gry og vi får med oss hver detalj. Isroser pryder frontruta når jeg setter inn i bilen, men skrapes bort. Vi må jo se veien, tross alt. Selv om himmelen og alle fargene er mer fristende.

Lyset smyger seg stadig lenger opp. Vi setter kursen mot sørøst.
Lyset smyger seg stadig lenger opp. Vi setter kursen mot sørøst.

Dagen bærer med seg både kjøreturer og fergeturer. Vandreturer og tusleturer. Det handler om møter. Møter med mennesker, møter med historier, møter med fortid og nåtid. Så mange tråder, så mange alternativer, så mange muligheter. Alle de løse trådene samles opp, en etter en. Og overalt, hele tida og innimellom, er det lyset. Fargene. Sola snudde i går, og fargene i dag er overveldende sterke i enhver nyanse.

IMG_4394
Jage lyset og motivene

Min egen glede over å streife i dette eldoradoet matches av gjestens glede over opplevelsen. Når det er ti minutter til ferga går, tar hun kameraet med seg og stikker i den retninga hvor den fine utsikta er. Hinnøya, Møysalen, Aust-Vågøya, Brottøya. Alt ligger der. Jeg har sett det før og koser med hunden istedet. Han fryder seg over å få være med på ny ekspedisjon. Så kommer ferga.

Signert av Mr. Hmmm??
Signert av Mr. Hmmm??

Vi kjører gjennom Kabelvåg, og på et falleferdig hus rett ved E10 ser vi denne karen. Motivet er signert Mr. Hmmm??. Det er samme artist som står bak en rekke motiver jeg tidligere har blogget fra Henningsvær. Vis a vis dette motivet er et busstopp. Inni busskuret er to andre motiver. Et av dem er av en som kaller seg ‘Høtt’, det andre er usignert men jeg mistenker Dolk. Who knows? Det slår meg at jeg må dra tilbake og tilbringe mer tid i Kabelvåg. Der er utvilsomt flere verk jeg gjerne skulle sett.

Utsikt fra Svolvær mot sør i 14-tida.
Utsikt fra Svolvær mot sør i 14-tida.

«Ja, bære kom!» sier en når jeg ringer og lurer på noe. Det er betegnende for hvordan dagen blir. Folk tar seg tid, er glade for å prate om noe som engasjerer dem, deler gjerne av det de vet. Uansett hvem de er, uansett hva vi vil vite. Det er to dager til jul og skulle man tro media er alle sugd inn i en virvelvind av gaver, mat, shopping og whatnot. Men nei. De vi møter har god tid, disker opp med sitt beste av mat og drikke, og ikke minst: De prater med oss. Ikke TV på, ikke radio som surrer i bakgrunnen, ingen sideblikk mot mobilen eller frem med padda. Helt uten elektroniske hjelpemidler blir det sosiale samværet med ett mer personlig uten å bli intenst eller krevende. Det gir meg noe å tenke på.

Blir aldri lei av å knipse
Blir aldri lei av å knipse

Det er det samme overalt vi kjører. Så snart der er flere biler enn oss underveis, ser vi biler som har stoppet i veikanten. Du kan ta gift på at foran bilen står en person med kamera. Vi er i Tengelfjorden akkurat her. Raftsundet ligger blikkstille mellom fjellene og speiler himmellyset som best det kan. Frostrøyken danser langsomt over vannet her og der. Og det eneste vi gjør her, er å se.

Det er nesten synd at midten av mørketida er over.

Stakkars, stakkars pappa

Nei, jeg kommer nok ikke i kveld likevel, sa han. – Veien er sperret for det har vært en trafikkulykke her, og jeg tror det blir stengt ei stund.

Vi prater litt til, jeg halvt forbauset over at han ikke er kommet lenger, og han forteller om ulykka som fant sted rett forbi hytta. Han skulle til ferga og etterhvert nedover hit igjen, jobben kaller, men det hjelper ikke med jobbkalling når veien blir stengt. Lenge stengt. – Jeg var andre…nei, tredje bil som kom til fra denne sida, sier han. Pausen varer et halv sekund for lenge. – Og det var ikke noe man kunne gjøre, den sto i full fyr med en gang og var helt overtent. Det tause halvsekundet sier alt.

Nå er han på hytta. Jeg hører på det han ikke sier hva han må tenke inni seg, hvordan han har det. Han som i flere uker har vært støttemannskap for noen som har vært i krevende førstelinjetjeneste i det lokale kriseteamet etter Utøya, er med ett selv i første linje – bokstavelig talt. Jeg vet han er profesjonell, vet at han takler det. Men det betyr ikke at han har det bra akkurat nå likevel. Han har alle kursene innenfor brann og redning, har vært godkjent røykdykker i lukkede rom og hele greia, men i kveld hjalp ingenting av det han har lært og erfart. Det var ikke noe han – eller andre – kunne gjøre.

I morgen kommer han hit, etter ei natt på hytta. Han skal få brunch og en lang, varm klem. Minst. Jeg håper han får sove i natt. Stakkars fine pappaen min.

(Og for ordens skyld: Stakkars alle andre involverte og/eller pårørende også…)

Brudeforliset 1920 – Havet gir, havet tar

Felles gravsted for Brudeforliset 1920
10 døde fra ett og samme forlis

Her ligger de, på rekke og rad. Ti stykker, døde på samme dag, en oktoberdag for nitti år siden. Vi vandret på kirkegården i Digermulen da vi oppdaget de ti gravene som tydelig hørte sammen. Midt iblant dem forteller en enkel stein med ett ord hva som hadde skjedd. ‘Brudeforliset 1920’ står det – det var altså et brudefølge som hadde gått ned denne høstdagen.

Digermulen i Raftsundet
Merket viser Digermulen i Raftsundet

Digermulen ligger helt sør i Raftsundet, på Hinnøyas sørvestre flik. Tettstedet hører administrativt til i Vågan kommune. Og i 1920 hadde Digermulen ikke egen kirke, så for alle høytidsdager og andre kirkelige anledninger måtte beboerne ta seg sjøveien til Kabelvåg og Lofotkatedralen. Det var den høyreiste trekirka der de sognet til. For å komme dit måtte de krysse Raftsundet, runde nordenden av øya Store-Molla og følge leia forbi Svolvær til Kabelvåg.

Denne oktoberdagen i 1920 har Daniel og Nikoline giftet seg, og brudefølget er på vei tilbake til Digermulen. De er allerede forbi Svolvær og været er slett ikke så verst. Brudefølget med foreldre, søsken og venner koser seg sikkert på båten, ei ny motorskøyte som fungerer slik den skal. Helt til roret svikter. Uten ror har man det vanskelig på Vestfjorden, og det blir ikke bedre av at skøyta befinner seg hundre meter fra land, rett innenfor skjæret Kråka. Uten ror blir båten overgitt til dønninger og havets strømminger.

Minnestein
Ett ord, et tall. Mange historier.

Det går som det må gå. Skuta stanger snart mot bergene, får hull i skroget og tar inn vann. Noen berger seg i land, noen faller i hav. Noen velger innledningsvis å ikke ta seg i land med en gang. En seksbarnsfar, Tomas Eliassen fra Pundslett, hopper uti vannet for å hjelpe dem som ikke har kommet seg i land. Til sist går han selv under. Dragsuget trekker båten ut igjen. De som har reddet seg i land, ser brudeparet Daniel og Nikoline klynge seg til masta. Så går båten under, og elleve mennesker dør.

Her hviler Luffa
Luffa Olsen Bredvei. Kanskje var hun døpt 'Olufa'.

Ti av dem ligger på rekke og rad i ei felles grav på kirkegården i Digermulen. Jeg vet ikke hvem og hvor den ellevte er. Navnene på gravsteinene forteller om tragediens omfang – her ligger flere som helt tydelig er i nær slekt. Nummer fire fra venstre har det uvanlige navnet Luffa Olsen Bredvold. Kjentfolk jeg har snakket med, tror at ‘Luffa’ er et kjælenavn og at damen kan ha vært døpt Olufa. Hun var 49 år. Til venstre for henne ligger 19 år gamle Gyda Olsen Bredvold, sannsynligvis dattera. Begge var født midt i januar. Et kjapt resonnement forteller at deres respektive mødre har blitt gravide midt i april – omtrent i den tida Lofotfisket avsluttes hvert år. Det har utvilsomt vært et kjært gjensyn når mannen kom hjem igjen! Til venstre for de to damene ligger Arne Franzen Bredvold, som var en måned fra å fylle åtte år da båten gikk ned. Han har et annet mellomnavn enn dem, men het Bredvold han også. Kanskje en fetter og nevø? Jeg kjenner ikke historien, men jeg undres.

Jeg tør ikke tenke på hvordan ulykken i 1920 må ha påvirket det lille lokalsamfunnet de kom fra; omtrent vegg i vegg med samfunnet jeg selv kommer fra. Jeg husker hvordan det var skjærtorsdagen 2004, da to menn og en 14-åring omkom på havet hjemme, på et sted vi nesten kan se fra stuevinduet. Jeg husker hvor lamslåtte vi var da meldingene og detaljer begynte å renne inn via sms, vet hvordan det har preget folk i lang tid etterpå. Også denne skjærtorsdagen da vi tusla rundt i Digermulen, foregikk en leteaksjon noen kilometer lenger nord, denne gangen rett vest av Raftsundets nordre utløp. Fire personer omkom, en av dem et barn.

Minnestein over Ottar Karl Berg
'Han ble senere ikke funnet'

Havet gir, havet tar. Vi som er igjen sørger bunnløst, mens livet tusler videre på et vis likevel. Etterpå. Man er nesten ‘heldig’ om man har en grav å gå til; for det var og er ikke alltid de døde ble funnet. Denne stein er reist av bygdas folk for å minnes Ottar Karl Berg, født 27-9-1952. Han omkom på havet 22-6-1967 og ble senere ikke funnet står det på en stein i utkanten av kirkegården i Digermulen. Femten år og død på havet. Kanskje var det skårungen som gikk bort? En måned eller to tidligere hadde han stått konfirmant, og nå var han som voksen å regne. Var han stolt da han gikk ombord i båten, gutten som hadde vokst opp ved havet, som hadde vokst opp med historien om brudeforliset noen år tidligere? Jeg vet ikke. Kanskje kjente mora en frykt hun ville skjule for ham da han steg ombord, kanskje skulle han bare en liten snartur ut en sommerdag og ordne noe til sankthans? Jeg ser for meg at hun gikk langs fjæra og lette ubevisst, kanskje ba hun mannen eller naboen holde litt ekstra utkikk når han dro ut med båten. «Kanskje dåkk finn han, at han ha’ rækt i land en plass? Man veit aldri. Du veit, æ sku så gjerna ha hadd ei grav å gå tell…»

Det er mange historier på kirkegården. I år leste jeg ingen påskekrim. Virkeligheten var langt mer fengende.

The Sound of Easter Silence

Bognes
Det er mye vær på et lite område
Påskesjarmør
Påskesjarmør i gult
Elgrester
Spor av elg overalt. Vi har sett fire dyr bare i dag.
Heimhavet
Hadselfjorden sett fra Myrland på Aust-Vågøya. Da bildet ble tatt, foregikk det fortsatt en redningsaksjon her. Fire personer druknet.
I Raftsundet
Trollfjorden midt i bildet. Svartsundet til høyre.
Digermulen
Digermulen i Raftsundet
Havvann og sand
Havet tegner i sanda
To- og firbeint lykke
2 x tobeint og 2 x firbeint
Lofotveggen sett fra nord i Vestfjorden
Lofotveggen bader i påskesol
Sol over Godøystraumen
Kveldssol i vest over Godøystraumen
Saltstraumen
Saltstraumen hviler aldri
Fru Elg
Kveldstreff i skogkanten

Strekke sommeren litt

Lettlaget, lettspist. Godt!

Kanskje har man kjøpt inn kylling, men er lei av å tenke på ris eller potet som tilbehør, man vil ha ‘nåkka litt anna, bære førr førrandringa sin del’. Det trenger ikke være så omfattende. Man kan jo bare ta med seg noen grønnsaker hjemmefra og koble dem med de som finnes på hytta fra før av. De er nesten ferske, for hytta blir ofte brukt. En kniv, ei fjøl, fire spyd, et grillfat. Vips er maten klar, tilberedt og inntatt ute. Finværet skal ikke skusles bort innendørs.

Bestefar i Narvik sine, min oldefar.

Det blir min oppgave å dekke bordet, og jeg sier tilfeldig henslengt «det e så arti me dissan tallerkenan fra når di bygd hytta». Hun ser forbauset på meg. «Men di e jo kje fra hytta, di e fra han bestefar i Narvik!» Da huset ble bomba til fillebiter under andre verdenskrig, må tallerkenene ha vært oppbevart et annet sted, siden de overlevde. Kanskje de var på hytta i Bjerkvik, sammen med resten av familien, som plukka bær som matauk før vinteren satte inn? Jeg vet ikke. Og de jeg kunne spurt om det, er døde nå.

Vind og litt regn? Klart det...

Yr har meldt vind og regn. Heldigvis. Da kan vi være sikre på at det blir det ikke, skjønt hva det blir er et åpent spørsmål. Det viser seg at det blir lettskyet, lummervarmt og nesten helt vindstille. Det eneste som beveger seg er elva som renner ut i fjorden, og tidevannet som nesten umerkelig sniker seg inn og ut. Et og annet vak av laks eller sjøørret som spretter opp av vannet og deiser ned igjen bryter stillheten, bryter speilet i fjordoverflata. Jeg ser glimtet i øynene til han på andre sida av bordet og vet at når jeg tar den firbeinte med i fjæra litt senere, vil han komme etter med fiskestanga parat. Kanskje blir det rød fisk til middag i morgen.

Skogens mange stjerner

Høsten har kommet lenger her enn der jeg holder til, men det er ikke alt som blir gult og rødt. Noe holder seg forbausende grønt. Nattas stjernehimmel har sin like i et grønt teppe på skogbunnen og jeg nyter synet. En enslig liten sopp krever sin plass blant alle stjernene, og han får det.

Slukne - slukner - slukna - har slukna

Når vi kommer tilbake til hytta, er det ikke sengetid enda. Han lille firbeinte slokner på matta. Han har vært bundet utenfor det meste av ettermiddagen, og nå koser han seg i peisvarmen. Det er stas selv for firbeinte små å få være der det skjer i stedet for å være alene utenfor.

Til sist tar vi alle kvelden.