WF889 kl 19.25

Mine damer og herrer, dette er fra cockpit og det er førstestyrmannen som snakker. På grunn av det fine været har vi bestemt oss for å ta en svipptur innom Raftsundet før vi setter kursen mot Bodø. Vi håper dere vil nyte reisen og utsikten!

Trollfjorden sett fra lufta og gjennom et noget urent flyvindu

Lofoten fra lufta, sett fra det søndre utløpet av Raftsundet

Reklamer

Og jeg blir aldri lei av deg

Selv om det er fridager betyr det ikke at man ikke har ting som må gjøres. Og når noen skal et ærend som innebærer biltur til dalstroka innafor er det ikke vanskelig å melde seg som frivillig medhjelper. Jeg mener, man har jo kamera og eventyrlyst – da er litt muskelinnsats en liten pris å betale for å få utfolde seg litt med de to andre.

Øya mi på litt avstand

Vi skulle over fire-fem broer og gjennom en tunnel. Rundt en fjord, omtrent, og til et sted vi kan se fra stua hjemme. I gamle dager brukte de båt og kunne reise nærmest i en rett strekning. I dag bruker vi bil og må snirkle oss rundt. Men belønninga gjør det verdt det. Her ser du øya mi fra en uvant vinkel, i alle fall for denne bloggen og for meg. Jeg bor litt til venstre for midten av av øya du ser på andre sida av fjorden. Jeg befinner meg på landets største øy, og den til høyre er den tredje største øya i landet. Det er mange øyer her. Visste du at identitenen og identitetsbygging hos øyboere er en egen gren av samfunnsfaglige studier?

Ser du Møysalen innerst til venstre?

Veien snirkler seg for det meste langs havet. Den snirkler seg også langs foten av fjellene. Det er ikke langt mellom dem; hav og fjell henger tett sammen her oppe. Hvis du reiser denne veien med buss og sitter på for eksempel høyre side, vil det du ser på veien bortover være helt forskjellig fra det du ser på veien tilbake. Som om du var to ulike steder, mens det egentlig er en og samme vei. Jeg har selv kranglet med søringer som trodde jeg lurte dem da vi kom tilbake – de mente at jeg hadde valgt en annen vei for returen, jeg lovet på tro og ære at det var den samme veien som da vi dro bortover.

Fargeriket

Det er så mange farger her. Jeg glemte det litt da jeg bodde andre steder, da jeg så hager med blomster i alle regnbuens farger. Men her er det annerledes likevel; fargene er ikke begrenset til hagene men er overalt i landskapet. Sjefsgartneren har strødd smørblomster, løvetann, hundekjeks, mari gullsko, jonsokblom og skogstorkenebb utover med raus hånd, og bondens grønne etterlatenskaper fra de årene jorda her ble dyrket, skaper en fin kontrast. Rekka oppover Langøyas østside står ikke tilbake for Lofotveggen lenger sør, taggene hugger seg oppover og forteller om årtusener med vann i bevegelse, en erosjon som fortsatt pågår.

Nyttebygg ved havet

Naust ved fjorden. Man har nausttufter i området her som er over 1000 år gamle, men tradisjonen lever fortsatt i beste velgående. Ser du byggverket til venstre av disse tre? Det er ikke en feil, noe uferdig eller et byggverk overgitt til forfallet. Det skal være sånn. Denne typen naust brukes til tørking, både av fangst og utstyr. Ser du godt etter, ser du at den nederste halvparten av bygget er omkranset av et nett, og innenfor nettet henger tørrfisk. Og lenger opp, innenfor den lille veggen som finnes helt øverst, ligger garnnøter til tørk på bjelker og stolper. Når garnene har vært brukt til fiske i havet, blir de skylt i ferskvann etterpå og tørket – for at de ikke skal råtne og bli sprø. Da er bygg som dette fine, siden gjennomluftinga er god. Jeg trodde de het noe ‘mer’ enn naust, men … de heter visst bare naust.

Pit stopp con aqua

Vi glemte å ta med oss vannflasker. Og da jeg sa det, merka jeg hvor mye av utlandet som ligger i meg, hvor mye tid borte herfra som fortsatt preger meg. For det er ikke alltid nødvendig å ha med seg vannflaske som koster en femmer per desiliter vann. Man kan jo bare forsyne seg! Der er alltid en bekk, alltid ei lita elv, alltid et sted hvor ferskvannet sildrer eller buldrer fram gjennom naturen. Friskt, sunt og tilgjengelig. Og gratis. Sjåføren er mer på den lokale frekvensen enn jeg var et øyeblikk; han hadde med to kopper. Deretter var det bare å holde utkikk i veikanten etter første bekk. Jeg tror det tok 200 meter fra vi merka tørsten til vi hadde gått i gang med å slukke den. O salige stund uten like!

Kor vart Lofotveggen av?

På vei hjemover var det et underlig vær som hadde overtatt himmelen ei stund. Sol og blå himmel var bytta ut med lyn, torden og vanvittige, lokale elinger (regnbyger, om du vil). Der hvor vi på tur ut hadde betraktet Lofotrekkas nordøstlige begynnelse og sett masta på fjellet hjemme, var det en gråhvit vegg av lys og regn som stengte for all utsikt. Som om det ikke var noe annet enn hav bak der. Heldigvis vet vi bedre, vi vet hvordan det kan se ut her når skyene mangler. Fjellene har toner i blått. Den lille øya er grønn. Havet er sølvhvitt. Men himmelen! Himmelen var blå, grå, sort, hvit. Mest av alt var den massiv, som om verdens undergang var nær og Tom Cruise eller Will Smith skulle dukke opp i en eller annen farkost og redde oss der vi kjørte langs fjæra. De feiga ut, tror jeg. Men vi klarte oss likevel.

Gratulerer med dagen!

Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem

Furet, værbitt over vannet

med de tusen hjem

Elsker, elsker det og tenker på vår far og mor

Og den saga natt som senker drømme på vår jord

Og den saga natt som senker, senker drømme på vår jord!

La meg dele våte drømmer

Jeg vet det er vinter. Det er mørkt, og det er kaldt. Jeg vet at sjansen er stor for at du fryser nå, eller har frosset i dag. Eller at du er inne i varmen for å slippe å fryse. Så la meg tine deg litt. La meg gjøre en innsats for å varme deg, for å skape lengsel, glede og ulming dypt nedi magen din. La meg lede tankene dine over på noe som får det til å krible både her og der, som leder tankene hen til mindre klær, til svette kropper og tung pust… La meg forføre deg litt. Go with the flow og la meg lede deg uti det. Jeg lover at du neppe vil angre. For nå skal jeg dele mine våte drømmer med deg.

Yttersia av Lofoten

For det er bare et lite halvår til det ser sånn ut. Noe av det våte i drømmene mine er havet, nemlig, og her ser du det. Et stykk Atlanterhav i blått, med en kulisse av Lofotøyer som betraktes mot sørvest. Nærmest ser du to lag av Aust-Vågøya, deretter et par striper Vest-Vågøy, med Eggum aller ytterst til høyre. Er du lokalkjent og vet hvor du skal se etter, får du kanskje også øye på Gimsøyhoven. Kanskje blir det du som realiserer drømmen om Lofoten i sommer, eller tur til et annet sted, en annen kyst? Jeg skal til Lofoten med feriegjester, og om ikke annet er du hjertelig velkommen til å følge med oss gjennom blogginnlegg etterhvert.

Starten av Lofotrekka sett fra innsida

Sånn ser starten på Lofoten ut fra innersida, fra ei øy som ligger enda lenger opp og inn i Vestfjorden. Du ser Hinnøya og litt Aust-Vågøya mot venstre. Og så ser du noen som bader. En blogger, kanskje, som du kjenner til? Heldigvis viser ikke bildet alt – badedrakten er bokstavelig talt helt naturlig, men det trenger du ikke henge deg opp i. Bildet er vått nok som det er! Når kalenderen bare får litt tid på seg er det igjen tid for late dager i sola, for bading og grilling og alt som hører med. Med godt selskap, så klart.

Godt selskap i vakre omgivelser

Godt selskap, ja. Du skal ikke kimse av godt selskap – dette gode selskapet skaffet meg og opptil flere feriegjester fantastiske opplevelser sist sommer. Sjekk juni/juli/august-arkivet til høyre om du ikke tror meg. Jeg står i vann til nesten skuldrene for å ta bilde av henne. Hun står på stranda. Bak den lille sand-kammen bak henne ligger ei anna strand. De to strendene lå nærmest rygg mot rygg. Den ene ga utsikt mot Lofoten, den andre mot vakre Nord-Salten og Ofoten på fastlandet.

Fastland sett fra uti havet

Fastlandet ja. Kanskje er du ikke noe øymenneske, som jeg, kanskje foretrekker du fastlandet. Da kan du jo drømme om dette – dager som starter med halvdekket himmel over fastlandet og ender med en av de varmeste, fineste, klareste dagene den sommeren. Liker du klatring? Da har du Stetinden til høyre å bryne deg på. Liker du ikke klatring, er her likevel nok av berg og knauser og høyder og åsker du kan legge turen innom, hvis du vil. Og hvis det er varmt og du er slapp og temperaturen er akkurat så høy som du drømmer om akkurat nå, kan du rett og slett ta deg en tur i fjæra og gjøre ingenting. Det funker, det også.

Feriegjester over Stokmarknes

Når det er kaldt som nå kjenner man seg gjerne litt innestengt hvis man holder seg innendørs og ikke trosser kulda. Da er det kanskje naturlig å drømme om utsikt? La meg stimulere din tanke om utsikt. Om høyder, om vakker natur, om anstrengelser som fører helt til topps, bokstavelig talt. Det er ikke mange måneder til du på egne bein og uten ski kan komme deg ut og opp, noen hundre høydemeter er alt som skal til før en ny verden åpner seg. Du ser land, øyer og vann. Masse vann. Masse utsikt. Det er ikke så tungt som du tror, jeg lover. Fotopausene blir fort mange flere enn pustepausene.

Summer lovin'

Våte drømmer innebærer ofte et snev av romantikk. Så også denne. Folka på Hankø hadde sin Føling i Fjæra. Vi hadde kjøssing i fjæra. Jeg var rett nok ikke personlig involvert annet enn som paparazzifotograf, men hva gjør det? Det kan fort forandre seg. Jeg skal villig innrømme at fjæra inviterer til både kjøssing og andre aktiviteter dersom forholdene ligger tilrette for det. Enten du er i norsk eller utenlandsk fjære, på ei strand – romantikk er det alltid rom for. Noen finner en ferieflørt, andre nyter medbrakt. Det legger jeg meg ikke opp i. Men jeg kan vanskelig forestille meg sommerdager og kvelder i fjæra uten et snev av lengsel etter romantikk.

Hello goodbye

Sommeren er tida for mer utflukter enn ellers om året for veldig mange. Noen kommer, noen drar, noen blir værende. Fiskarkona utenfor Svolvær vinker farvel til sørgående hurtigrute, men en liten time (?) senere er det samme vinket et hallo til nordgående skip. Jeg skal reise med hurtigruta i sommer, garantert en tur nordover med feriegjester i juni, og kanskje mer enn det. Jeg er vant til dagsturer med hurtigruta og har tenkt å utforske hvordan det passer med dagsturer sørover med hurtigruta fra Bodø i sommer. Hvor langt rekker jeg å ta båten før jeg må gå i land, myse litt rundt og deretter ta nordgående skip hjem igjen? Det skal jeg finne ut av. Kanskje får du være med gjennom bloggen.

Sommerdrømmenatt ved innløpet til Raftsundet

Hurtigruta ja. Den anbefaler jeg alltid til alle som vil reise nordover, enten brukt som transportetappe eller som dagsutflukt. Når du tar hurtigruta om sommeren spiller det ingen rolle om steder anløpes på dag eller natt – det er uansett lyst og du ser akkurat så mye du vil, så lenge du er våken. Når kvelden siger på frister det kanskje å ta seg et glass vin mens du sitter på panoramadekket og nyter utsikten mens du lukker øynene for alle tyskerne og andre turister som kommenterer rundt deg…? Alternativt kan du gjerne ta deg en tur ut på dekk. Befinner du deg i Raftsundet når klokka nærmer seg midnatt er sjansen stor for at du finner veien til øvre bakdekk på turen inn til Trollfjorden, for da serverer kokken Trollsuppe. Det varmer enten du er kald på forhånd eller ikke. Sunn er den også.

Summer moved on. Og lyset med den.

Hvis det blir kveld og er varmt og du ikke vil legge deg, så trenger du ikke gjøre det. Kanskje hiver du deg heller i bilen sammen med noen du kjenner og jakter på kveldslyset? Det er verdt litt innsats, nemlig. Du skal ikke kjøre så langt før du finner et fint sted å stoppe og gå ned i fjæra for å fotografere. Kanskje har du en tysker i hælene som sikler over lyset og sola og havet. Det gjør ingenting. Det er lov til å la seg overvelde, selv for lokale kjentfolk. Noen ting blir aldri rutine, og de første solnedgangene etter lange tider med midnattsol er en slik ting.

Midnatt ved fjorden

Men vi skal ikke tenke så langt frem, til den dagen sommeren er på hell. Vi skal holde oss til det våte og varme i stedet. For når du er nordaførr og det er sommer og du befinner deg innerst i en fjord, er det likevel mulig å nyte sola. I nord er det nemlig et søkk i fjellene, og de ligger ikke heeelt innpå der du befinner deg. Dermed finner sola et sted den kan titte frem. Med lang fjæra og Hinnøya i godlune er verden et ganske ukomplisert sted å være. Og fotogent!

Fjorden fra fjellet

Mine våte drømmer inneholder alltid mye blått. Veldig mye. I kunstens verden er lidenskapen gjerne blå, som i mitt Gabrielle Kielland-litografi «Kristin og Erlend«. Mine sommerdrømmer er også blå. Blå av himmelen, blå av havet, blå av landskapet som ses gjennom en dis på varme dager. Som her. Sammen med fem feriegjester hvorav en sliter med alvorlig astma (og likevel klarte turen uten å bruke inhalator; jeg er en snill turguide!) tok jeg veien opp på Ørnheia på Hadseløya. Du ser Hadselfjorden nedenfor oss og de sørvestlige bitene av Hinnøya på andre sida av fjorden. Gjestene kommer et godt stykke etter meg fordi de plukket blåbær og multer på veien. Jeg unnet dem det.

Nært og tilgjengelig. Og vakkert.

Dette er en våt drøm som gjør meg varm om hjertet. Tanken på Saltfjellet om sommeren. Da jeg flytta tilbake til Norge i høst var det akkurat for sent til at jeg fikk med meg den fine delen av høstsesongen i fjellet, men det er greit. Jeg kan vente, jeg har god tid. Og til sommeren skal jeg hit; jeg skal gå over denne brua og krysse jernbanesporet før jeg begir meg ut i naturen mot vest. Eller kanskje kommer jeg fra fjellet, alene eller sammen med noen, og tar en liten bålrast ved elva før jeg krysser over ei av de vakre hengebruene og begir meg mot E6’en rett der borte, for å komme hjem. Tenk: Så lite skal det til før man kommer bort fra allfarveien og ut i naturen, bare over en haug og krysse ei elv. Det trenger ikke være så komplisert å få litt mer friluftsliv inn i hverdagen sin. Heldigvis.

Lang erfaring i å nyte sommersola

Kanskje er det ikke nordnorge som gjør deg varm og yr; kanskje er det mer bynære strøk? I så fall byr jeg på dette; et lite stemningsglimt fra Sognsvann. Vi hadde gått fra Frognerseteren til Sognsvann, dels på vei og dels på sti. Nå skulle vi gå oss ut av naturen og inn i byen, ned til Majorstua før en dusj og deretter grillpartai. Om du er gammel eller ung, lett til bens eller har behov for hjelpemidler: Det er helt greit. På Sognsvann kan du være sprek, eller du kan gjøre ingenting overhodet, bare ligge i gresset eller på ei av de mange flytebryggene, kanskje bade litt. Noen pils i vannet, ringe Peppes som leverer ved bommen? Been there, done that, loved it. Sommeren er fin nesten alle steder.

La meg seile deg til gode steder

Og vil du ha det vått kommer du selvfølgelig ikke unna Oslofjorden. Jeg hadde en gang kontor med utsikt over indre Oslofjord, og for meg startet sommeren for alvor da fjorden var full av hvite seil og Færder’n skjøt det hele i gang. Om du har egen eller venners båt, bruker pendlerferge eller turistbåt som tar deg ut til øyene: er du bybunden finner du knapt noe bedre sted enn øyene i Oslofjorden en vakker sommerdag. Hjernen leker iPod helt av seg selv og spiller De Lillos, De Derre og Postgirobygget helt uten elektroniske hjelpemidler og Folk&Røvere spiller det som nærmest blir oslos nasjonalsang om sommeren.

Da er livet godt å leve.

Det er ikke lenge igjen. Bit tennene sammen om du fryser, for kulda går over. Jeg lover. Og hvis du bare holder ut, er det alt dette du har å se frem til – og mere til! Vi står han a, og vi veit ka som kjæm ætterpå. Heldigvis.

Rein glæde

Tamrein på flyttefot

Tamrein på flyttefot


Ah. Noen jobber og står på selv om det er helg. Andre koser seg på hytta og opplever å få en hel reinflokk ruslende forbi vinduet. Dette bildet ramla inn på mobilen min utpå dagen i går, fra de der hjemme. Hmh. Jeg skulle gjerne vært der, jeg også. Det er ikke mye rein der jeg beveger meg denne helga.

Gråværsblogging

Mye av det jeg har blogga i sommer, bilder og tekster, har handla om situasjoner med strålende vær og postkortutsikt. Og det har vært sant – det har vært en helt unormalt fin sommer sånn sett. Men det har også vært grå og litt fargeløse dager innimellom. Ikke mange, men noen. Jeg kan i farta huske fem eller seks slike dager siden midten av juni. En av dem var ganske nettopp.

Rauting in the rain. Sort of.

Rauting in the rain. Sort of.

Men noe av det spesielle har vært at i stedet for å ha skyene liggende konstant et par meter over bakken når det regner, har skyene regna litt fra seg og så blitt liggende flere hundre meter opp i lufta. Dermed kan vi se litt innimellom bygene likevel. Faktisk hender det sogar at skyene bryter opp og gir sollys på hav og land, selv om himmelen er grå. Her, for eksempel, gresser kuene på Dragnes på yttersida av øya mi. Himmelen er grå, horisonten er grå, ut mot havet ser man ikke de bakerste øyene fordi de er dekket av skyene. Men akkurat her er skyene litt høyt oppe, og sola har brutt gjennom. Og kuene koser seg i sola.

Grått er ikke bare grått

Grått er ikke bare grått

Her er vi på Åndstad og ser utover storhavet. Skyene er grå, havoverflata er grå, landskapet virker nesten fargeløst. Bedre blir det ikke av at jeg har et enkelt kamera som ikke takler avanserte lysforhold. Likevel. Selv det grå er ikke bare grått Det har sine egne farger, sine egne nyanser, sitt eget lys. Sola ligger rett bak skyene, her og der er det et glimt av blått der bak, og i skysprekkene leker sollyset slik at man ser strålene treffe og bevege seg over landskapet. Grått er ikke en tilstand her, slik det lett blir i Oslo og andre byer. Grått er en alternativ nyanse, et alternativ på fargepaletten Vårherre lar oss oppleve verden gjennom. Grått er ikke lenger grått.

Møysalen har dekket seg til, men viser litt hud.

Møysalen har dekket seg til, men viser litt hud.

På Innbjør ser vi over mot Hinnøyas fjellrekke. De delene som ligger i skyggen virker flate og fargeløse, men de flekkene sola faller på viser frem fasong og kontraster. Når skyene henger så lavt som dette, på ca 700 m.o.h. eller deromkring, er det noen ganger lett å tenke at det ikke er så mye å se når du kjører langs veiene i Vesterålen. Du ser at det er land på andre sida av fjorden, men du aner ikke hvordan toppen av fjellene ser ut; om det er flatt eller taggete, høyt eller lavt, sne eller bart. For eksempel. Men akkurat i dag var det en sprekk i skyene, og hvis du ser godt etter, kan du i en sprekk i skylaget se Møysalen, lett gjenkjennelig med den lille hvite isbreen som ligger under og mellom toppene.

Litjøya (t.v.) og Gaukværøya (midt i) ligger utenfor Bø.

Litjøya (t.v.) og Gaukværøya (midt i) ligger utenfor Bø.

Her ser du et stykke vesterålsk kulturhistorie. Du bare vet det kanskje ikke enda. Gaukværøya var i middelalderen et av de aller største fiskeværene i Vesterålen, og dermed naturlig nok et lokalt maktsentrum. Den er bare en drøy kvadratkilometer stor, men der var det skole, post, landhandel, fiskeindustri og alt som hørte til. Den stiger rett opp av havet utenfor sørvestenden av Langøya, og høyste punkt på øya er 273 m.o.h. Men med utviklinga og industrialiseringa av Norge, kom veiene etterhvert til Vesterålen, og båt var ikke lenger det viktigste fremkomstmiddelet. Øya ble fraflytta relativt raskt, og de siste innbyggerne dro sin vei tidlig på 1950-tallet. I dag ser man tufter og rester av fordums tider om man er der ute, men man må ha egen båtskyss for å komme dit – det går ikke noe i rutetrafikk dit. Vesterålen Turlag har hvert år tur dit tidlig på sommeren. I år hadde jeg håpet å rekke det, men jeg kom hjem et par uker for sent. Neste sommer håper jeg å kunne ta turen.

…men det ble ikke så verst med gråværsblogging, eller hur? Når du leser dette har jeg begynt reisen sørover. Jeg skal innom minst fire steder og sove i minst fem ulike senger før jeg er tilbake i England igjen. Noe blogging blir det underveis, men jeg lover ingenting mht hyppighet og innhold og sånn!