Gråværsblogging

Mye av det jeg har blogga i sommer, bilder og tekster, har handla om situasjoner med strålende vær og postkortutsikt. Og det har vært sant – det har vært en helt unormalt fin sommer sånn sett. Men det har også vært grå og litt fargeløse dager innimellom. Ikke mange, men noen. Jeg kan i farta huske fem eller seks slike dager siden midten av juni. En av dem var ganske nettopp.

Rauting in the rain. Sort of.

Rauting in the rain. Sort of.

Men noe av det spesielle har vært at i stedet for å ha skyene liggende konstant et par meter over bakken når det regner, har skyene regna litt fra seg og så blitt liggende flere hundre meter opp i lufta. Dermed kan vi se litt innimellom bygene likevel. Faktisk hender det sogar at skyene bryter opp og gir sollys på hav og land, selv om himmelen er grå. Her, for eksempel, gresser kuene på Dragnes på yttersida av øya mi. Himmelen er grå, horisonten er grå, ut mot havet ser man ikke de bakerste øyene fordi de er dekket av skyene. Men akkurat her er skyene litt høyt oppe, og sola har brutt gjennom. Og kuene koser seg i sola.

Grått er ikke bare grått

Grått er ikke bare grått

Her er vi på Åndstad og ser utover storhavet. Skyene er grå, havoverflata er grå, landskapet virker nesten fargeløst. Bedre blir det ikke av at jeg har et enkelt kamera som ikke takler avanserte lysforhold. Likevel. Selv det grå er ikke bare grått Det har sine egne farger, sine egne nyanser, sitt eget lys. Sola ligger rett bak skyene, her og der er det et glimt av blått der bak, og i skysprekkene leker sollyset slik at man ser strålene treffe og bevege seg over landskapet. Grått er ikke en tilstand her, slik det lett blir i Oslo og andre byer. Grått er en alternativ nyanse, et alternativ på fargepaletten Vårherre lar oss oppleve verden gjennom. Grått er ikke lenger grått.

Møysalen har dekket seg til, men viser litt hud.

Møysalen har dekket seg til, men viser litt hud.

På Innbjør ser vi over mot Hinnøyas fjellrekke. De delene som ligger i skyggen virker flate og fargeløse, men de flekkene sola faller på viser frem fasong og kontraster. Når skyene henger så lavt som dette, på ca 700 m.o.h. eller deromkring, er det noen ganger lett å tenke at det ikke er så mye å se når du kjører langs veiene i Vesterålen. Du ser at det er land på andre sida av fjorden, men du aner ikke hvordan toppen av fjellene ser ut; om det er flatt eller taggete, høyt eller lavt, sne eller bart. For eksempel. Men akkurat i dag var det en sprekk i skyene, og hvis du ser godt etter, kan du i en sprekk i skylaget se Møysalen, lett gjenkjennelig med den lille hvite isbreen som ligger under og mellom toppene.

Litjøya (t.v.) og Gaukværøya (midt i) ligger utenfor Bø.

Litjøya (t.v.) og Gaukværøya (midt i) ligger utenfor Bø.

Her ser du et stykke vesterålsk kulturhistorie. Du bare vet det kanskje ikke enda. Gaukværøya var i middelalderen et av de aller største fiskeværene i Vesterålen, og dermed naturlig nok et lokalt maktsentrum. Den er bare en drøy kvadratkilometer stor, men der var det skole, post, landhandel, fiskeindustri og alt som hørte til. Den stiger rett opp av havet utenfor sørvestenden av Langøya, og høyste punkt på øya er 273 m.o.h. Men med utviklinga og industrialiseringa av Norge, kom veiene etterhvert til Vesterålen, og båt var ikke lenger det viktigste fremkomstmiddelet. Øya ble fraflytta relativt raskt, og de siste innbyggerne dro sin vei tidlig på 1950-tallet. I dag ser man tufter og rester av fordums tider om man er der ute, men man må ha egen båtskyss for å komme dit – det går ikke noe i rutetrafikk dit. Vesterålen Turlag har hvert år tur dit tidlig på sommeren. I år hadde jeg håpet å rekke det, men jeg kom hjem et par uker for sent. Neste sommer håper jeg å kunne ta turen.

…men det ble ikke så verst med gråværsblogging, eller hur? Når du leser dette har jeg begynt reisen sørover. Jeg skal innom minst fire steder og sove i minst fem ulike senger før jeg er tilbake i England igjen. Noe blogging blir det underveis, men jeg lover ingenting mht hyppighet og innhold og sånn!

Nord/sør-konflikten

NRK: Finalene i Norway Cup står i fare pga regnvær. Flere av Oslos idrettshaller holdes i beredskap.

Kystverket: Vi går nå ut med varsel om kraftig storm og uvær på Sørlandet og ber båter om å søke til havn til uværet er over.

Bloggestrofer: «labert sommervær, uteblivelse av varme dager og solfylt himmel», «men så kom regnet…», » ut i regnet for å trene» eller » Høstværet fortsetter, kaldt og regn.»

Observert på fjasboka: klager over regnvær, etterlysninger av sommeren, manglende bruk av sommerklær og oppdateringer om innendørsaktiviteter.

Jeg kjente at jeg der og da hadde lite til felles med mange av dem jeg kjenner og mye av det jeg hører om dagen. Bildene sier kanskje det meste?

I bilen en fredag på vei til hytta...

I bilen en fredag på vei til hytta...

Tilfeldig bilde gjennom frontruta. I Kjerringnesdalen.

Tilfeldig bilde gjennom frontruta. I Kjerringnesdalen.

Det var lettskyet vær på hytta. Men skyene påvirka ikke tempen.

Det var lettskyet vær på hytta. Men skyene påvirka ikke tempen.

Resultatet av kort tids bærplukking rett utenfor hytteveggen

Resultatet av kort tids bærplukking rett utenfor hytteveggen

Ideell anvendelse av blåbær

Ideell anvendelse av blåbær

Ideell anvendelse av blåbær

Alternativ anvendelse av blåbær

Du skal ikkje sova bort sumarnatta

Du skal ikkje sova bort sumarnatta. Heller fiske litt, for eksempel.

Sommernatt på fjorden. Utsikt mot sør.

Sommernatt på fjorden. Utsikt mot sør.

Heldigvis er finværet meldt å skulle holde til minst uti neste uke en gang. I dag er den gjenværende feriegjesten på hvalsafari mens jeg sannsynligvis er på jobb når du leser dette. Resten av uka er det planer for fritida nesten hver dag. Men snart er det hele over. Jeg gruer meg så det gjør vondt i magen.

Blå mandag

Det er så vanskelig.

Kanskje det startet allerede da jeg stod opp i halvåttetida og fant to av gjestene på verandaen på forsida. «Vi klarte ikke sove mer, for det ble altfor varmt!» Eller kanskje det begynte da vi satt seks stykker rundt et frokostbord og ingen ville reise seg etter at vi var ferdige med å spise, fordi det simpelthen var så hyggelig at vi ville bevare stemninga og følelsen lengst mulig. Jeg var helt sikker på det da vi tusla opp gjennom skogen og gjestene plukka multer og blåbær langs veien, da skjønte jeg det.

En snau time hjemmefra. Søringan e imponert!

En snau time hjemmefra. Søringan e imponert!

Det var 22 grader i skyggen da jeg stod opp halv åtte. Vi hadde felles frokost og planla de nærmeste timene, og da klokka var drøyt ti la vi i vei. Gjennom hagen, ut porten, opp stien, via veien og forbi utmarksgjerdet. Videre, fremover, oppover. Tre kvarter etter at vi forlot huset hadde vi passert tregrensen og befant oss oppe på fjellet. Jeg vil ikke gjette på hvor mange bilder gjestene hadde tatt underveis, men det var mange. Veldig mange.

Feriegjestene kommer langsomt etter meg opp på Ørnheia mens de plukker multer av hjertens lyst underveis. Hinnøya og Sortlandssundet i bakgrunnen.

Feriegjestene kommer langsomt etter meg opp på Ørnheia mens de plukker multer av hjertens lyst underveis. Hinnøya og Sortlandssundet i bakgrunnen.

Jeg innbiller meg at følelsen jeg satt med ligner den foreldreldre har når barnet får ros f.eks. på skolen, den ubegrensa stoltheta som truer med å sprenge hjertet av ren glede og gjør deg generøs med tid og mennesker, og skaper et ønske om å dele mest mulig med flest mulig. Mitt ‘barn’ er naturen her på øya mi, og skolen – rosen fra læreren – er den gleden jeg ser i mine gjesters øyne når vi beveger oss i landskapet, strofene jeg hører fra deres samtaler der de snakker segimellom om hvor fantastisk dette er, hvor glade de er over å ha tatt seg tid, hvor takknemlige de er for at været ble som det ble. Det er å se hvor taus og konsentrert Tyskeren blir med kameraet sitt, hvordan han sammenligner alt her og nå med hvordan det var den gangen for fem år siden da han var her. Vi var ei anna gruppe som gjorde samme tur da, ei helg i mai, med snaue 10 grader og tidvise regnbyger og delvis sol. Han koste seg da, men er ikke mindre imponert nå.

Hva det var jeg skjønte? At dette ville bli en av de varmeste og fineste dagene denne sommeren. Og det stemte, i skrivende stund er det 25-26 grader på målestokken vår i skyggen, og det er knapt en sky på hele himmelen.

Hva som er vanskelig? At det snart er slutt. Jeg har ikke lenge igjen av sommerjobben min, og når den er over vender jeg snuten sørover og etterhvert tilbake til England. Hvor det er flatt, hvor det ikke er villmark, hvor naturen er totalt dominert av menneskelige inngrep. Jeg kan ikke si jeg gleder meg.

Men heldigvis har jeg alltid dette å komme tilbake til, uansett og når som helst. Heldigvis.

Skulpturlandskap Nordland: Sortland

I likhet med Lødingen har Sortland’s skulptur en tittel som handler om øye – på Sortland heter skulpturen ‘Havsøye‘. Den er laget av den islandske kunstneren Sigurdur Gudmundsson (f. 1942) og var en av de første som ble ferdigstilt i prosjektet, i 1992. Skulpturen er plassert ytterst på en liten molo som stikker ut fra torget på Sortland, i sentrum med andre ord, og er laget av granitt.

Havsøyet – sentralt og utenfor på samme tid

Havsøyet – sentralt og utenfor på samme tid

Gudmundsson har tatt utgangspunkt i to essensielle objekter for folk og liv her oppe siden time immemorial: huset og båten. Sokkel-delen av skulpturen er formet som en båt, om enn i en mer geometrisk enn naturtro fasong. Oppå båten står en figur formet som et hus, med langveggen i båtens lengderetning. I hus-figuren er det skåret inn et hull med form av en harlekinrute, som ruter-symbolet på spillkort. Dette skaper et slags vindu som man kan se inn gjennom eller ut av. På prosjektets sider kan man lese at han med dette ‘ber oss om å se tingene fra en annen kant’, og det er mye rett i det.

Utsikt

Utsikt

Men det jeg også opplever når jeg ser gjennom ‘vinduet’ i skulpturen, er at jeg får et dobbelt perspektiv – jeg ser både utover og innover. Ut over landskapet og omgivelsene, inn i meg selv. Hvis man står med ryggen til sentrum og ser ut gjennom vinduet, danner det simpelthen ramme rundt et vakkert landskap på motsatt side av sundet, som er Hinnøya. Der er det et landskap som man – i alle fall jeg – gjerne vil ut og gå i, man vil være en del av de vakre, omskiftelige og varierte omgivelsene. Dette perspektivet skaper en følelse av fred i meg. Det er noe varig og stabilt i omgivelsene, og jeg kan velge å bli en del av det, om jeg vil.

Innsikt?

Innsikt?

Hvis man derimot står på motsatt side av skulpturen og ser gjennom det samme vinduet, ser man innover; på hus, folk, livet i byen… Jeg kjenner det litt som om jeg spionerer; jeg ser inn på noe som foregår og utspiller seg mens jeg er passiv tilskuer, jeg får innsyn i noe jeg ikke er en del av. Det er nesten som å lese Se & Hør, på et vis. Jeg blir mer vaktsom, vil ikke oppdages, er nysgjerrig på hva som foregår uten å ville vise at jeg egentlig bryr meg. Kjenner et lite indre ubehag over min egen kikker-trang.

Når jeg først står ute ved skulpturen, liker jeg den. Den utmerker seg litt blant de andre prosjekt-skulpturene i regionen med å være plassert så sentralt, men samtidig… Jeg vet ikke. Jeg oppfatter den som litt kjedelig. Det er litt som å se Monty Python for meg; jeg ser hva som skal være morsomt, men jeg bare ler ikke av det. Jeg ser hva som er bra med skulpturen, plasseringa, effekten, tankene den vekker…men det bare engasjerer meg ikke helt, det er nesten som om den er lett å overse. Det er litt synd, egentlig. For jeg har en følelse av at det kanskje er mer ved den enn jeg har fått ut av den. Eller kanskje ikke?

Nest best ble aller best

Det var ikke jeg som drakk av denne

Det var ikke jeg som drakk av denne

En helt vanlig dag. Jobb, husarbeid, litt halvsliten når kvelden kommer. Tenker at i stedet for å sitte i halvørska på verandaen eller i stua – sol begge steder – er det kanskje lurt å gå seg en tur, få litt luft. Ringer L for å spørre om hun blir med, men de pusser opp og hun kan ikke. En alternativ løsning dukker opp og gjør meg storfornøyd: Jeg låner heller med meg hunden deres på tur! Endelig skal jeg alene på tur med en firbent i bånd i landskapet jeg er så glad i. Erfaringa gjør at jeg raskt pakker med meg en liten sekk med småting jeg kan komme til å trenge underveis, som kamera, mobil og vann. Inkludert vannskål til Prikken, så klart.

Nysgjerrige sauer kan ikke motstå fristelsen

Han er liten og hvit...en av mine?

Vi går opp Hadselåsen, men i stedet for å ta stien langs fjellkanten og gå i høyden, velger vi å gå lenger bak og innover i marka. Underveis kommer vi til ei slette hvor et par sauer gresser helt i kanten, kanskje 25-30 meter fra oss. Jeg holder hunden på kort line og stanser helt opp. Hunden står i spenn i båndet, men gir ikke en lyd fra seg. Jeg ser det kan bli et bra bilde med hunden i forkant og sauene helt borterst på enga, og innser at jeg må sette meg på huk for å få begge innenfor ramma av bildet. Og det er da det skjer: Avvæpnet av at jeg gjør meg mindre og sitter i ro, samtidig som hunden er taus og står i ro, kan ikke sauene dy seg for nysgjerrighet. De kommer nærmere og nærmere, og snart har de krysset hele enga. Hunden sier ikke et knyst selv når sauene er bare et par meter fra oss. Der blir de stående og glo, simpelthen. Jeg snakker rolig til hunden og sauene om hverandre, og ingen gjør tegn til å ville bryte opp. Det er et øyeblikks magi!

Porten til utmarksgjerdet er her godt plassert mht utsikt

Porten til utmarksgjerdet er her godt plassert mht utsikt

Vi har gått forbi speiderhytta, forbi gammen og er på vei ned igjen på baksida. Veien vi har lagt bak oss er den gamle veien til kirka, og når vi har gått gjennom den røde porten og i 10 minutter til vil vil være nede ved kirka. Derfra skal vi følge hovedveien hjem, bare for forandringens skyld. Utmarksgjerdet som går rundt hele øya gjør at bøndene her kan slippe sauene ut på store områder, og så kan de streife dit de vil hele sommeren og alltid ha god tilgang på mat. Noen steder går også kyr i utmarka, men de holder seg som regel ikke så alt for langt fra porten hvor de om kvelden skal ned for å melkes. Dyrene er trygge – det finnes ingen rovdyr på øya, bare en og annen rev på streif. De siste årene har imidlertid en elgstamme etablert seg her, noe som er populært selv når de enkelte ganger trekker ned i bebyggelsen og må jages opp igjen.

Den gamle klokkergården på Hadsel

Den gamle klokkergården på Hadsel

Et stykke nedenfor kirka, nedenfor hovedveien og helt nede ved havet, står dette huset. Det er den gamle Klokkergården, og huset er plassert på et nes hvor det var naturlig ilandstigningssted for folk som i tidligere tider kom til kirka via sjøveien. I dag eies klokkergården av en mann som er sønn av en tidligere prost her, og han holder det i god stand. Området rundt og oppover mot kirka er kulturminnepark, og man finner spor av mennesker og aktiviteter her helt tilbake til jernalderen, inkludert hus- og nausttufter. En fallosstein er reist omtrent der man mener den har stått i tidligere tider – like ved dagens hovedvei (som var E10 frem til Lofast-forbindelsen ble åpnet). Og i bakgrunnen? Møysalen, så klart. Navnet Hadsel, som har gitt navn både til dette spesifikke området og til kommunen som sådan, kommer av norrønt Hofðasegl, sammensatt av hofði, ‘høy odde, bergknaus’, og segl, ‘seil’, her nyttet om fjell med lys flate som ligner et seil.

Det sku bo folk i husan...

Det sku bo folk i husan...

Dette er en av detaljene du lett misser fordi du bare suser forbi i bil. Mannen som bodde i dette huset da jeg var barn, var enslig og hadde verken barn eller annen nær familie. Ingen arvinger. Men han hadde skrevet testamente, og hans siste vilje var at når han døde, skulle man bare slå en planke for døra og stenge av på den måten. Så skulle det bare stå og forfalle, skritt for skritt. Viljen hans ble fulgt den gangen han døde; jeg tror det var sent på 1980-tallet omtrent. Det har hendt at noen har brutt seg inn med å knuse dører eller vinduer, så noen av dem har blitt erstatta av papplater etterhvert. Men huset står, med bjelke for døra, og ingenting skjer med det. Det bare dør veldig, veldig langsomt. Det er litt trist og litt vakkert på samme tid.

38 down, 4 to go...

38 down, 4 to go...

Hvis du beveger deg langs veien rundt Hadseløya kan det hende du tror noen er litt gale eller at taggerne våre er mattegale. Det er ikke helt slik det forholder seg. saken er nemlig at strekninga rundt øya er temmelig nøyaktig 42 kilometer – ideell for maraton, med andre ord. Hvert år arrangeres Hadsel Maraton første helga i august, og 2009 er intet unntak. Neste helg braker det løs, og man kan velge mellom seks ulike løp – fra barneløp for 0-10-åringer til helmaraton. Sistnevnte går rett og slett akkurat en runde rundt øya. Derfor er hver eneste kilometer markert på asfalten underveis, med Stokmarknes sentrum som utgangspunkt. Jeg har aldri deltatt, men har vært publikum opptil flere ganger. Da jeg var barn, pleide de å forsøke å ha minst en kjendis hvert år. Jeg husker enda hvor stort det var å se Oddvar Brå komme løpende forbi meg da jeg hadde vært innom nærbutikken for å hastekjøpe en liter melk som pappa mangla til lørdagsgrøten den dagen. Jeg kom hjem med melk i handleposen og stjerner i blikket! 😀

Widerøefuglens gjester har fantastisk utsikt i innflyginga

Widerøefuglens gjester har fantastisk utsikt i innflyginga

Bittelille Prikken, en JackRussel med større ego enn kropp, har løpt foran og trukket i båndet hele veien! Vi har tusla langs veien fra kirka og hjemover, og tilsammen tilbakela vi omtrent ei mil denne kveldsstunda. I knallvær, som du ser. Stokmarknes sentrum er i likhet med omgivelsene badet i kveldssol, og de heldige passasjerne som denne kvelden tok WF892 fra Bodø kan nyte ei utsikt som ikke lar seg beskrive med ord. Jeg vet, for jeg har selv tatt det under lignende forhold. Og min fordom mot små hunder har fått seg enda et skudd for baugen – jeg storkoste meg med Prikken på tur og han gikk som en konge hele veien uten problemer av noe slag. Jeg har allerede booket ham til ny tur, med en feriegjest eller fem neste uke. Kanskje blir det blogging av det.

Eggum i Lofoten: Natur og skulptur

Eggum i Lofoten, sett gjennom et kanonhull på borgen

Eggum i Lofoten, sett gjennom et kanonhull på borgen

Du tar av fra E10’en rett før Vikingmuseet, hvis du kommer nordfra gjennom Lofoten og befinner deg midt på Vest-Vågøya. Du følger skiltet som sier ‘Eggum’ og snirkler deg utover landeveien som er for smal til å ha midtstripe, men likevel har asfalt. Bare kjør. Der er ingen kryss, der er ingen steder du kan kjøre feil. Bare kjør, forbi motorcrossbanen, forbi husene, over kurista og bort til borgen. Da har du lagt bak deg ei mil, veien tar omtrent slutt og der passer det fint å parkere. Så kan du gå inn i borgen og titte tilbake på husene, for eksempel.

Da er du på Eggum.

Fra Egggum mot Vesterålen

Fra Egggum mot Vesterålen

Mot nord ser du Vesterålen strekke seg utover i havet. Du ser Møysalen langt til høyre i den smale rekka, fjellet som er høyest i både Lofoten og Vesterålen med sine1.262 m.o.h., sin tverre topp og sin lille bre mellom hver av de to taggene – møyene. Foran Vesterålsfjellene trer Haveren frem, eller Haver’n, som vi naturligvis sier. Haveren er et fjell i det nordvestlige hjørnet av Vest-Vågøya og et sted du ikke drar til, med mindre du vet bedre. E10 bukter seg lenger inn på øya og det er ingen viktige bedrifter eller et fergeleie der, så ingen som ikke er kjent kjører dit av seg selv. Men vi som er litt mer kjent, vet at veien rundt Haveren er fantastisk vakker – ikke veien, men utsikta derfra. Du ser milevis avgårde, der er spredt bebyggelse og rundt hjørnet fra det du ser her har flere privatpersoner laget gallerier eller utsalg for egenproduserte varer av ymse slag. Her er det fint å ha god tid, stoppe, nyte turen. Om du vil, kan du ta veien ned mot Borgvær. Dette eldoradoet av små øyer, holmer og skjær er i privat eie (fortsatt, tror jeg), og spesielt fuglelivet byr på mange fascinerende syn og perfekte fotomuligheter.

Fra Egggum mot nord, Vesterålen i bakgrunnen

Utsikt mot borgen fra Hodet. Vesterålen ligger baki der.

Borgen som jeg nevnte innledningsvis er bygd i stein og ble anlagt av tyskerne i 1943-44. Den rommer en kanon som står og ruster, og man kan klatre opp på muren eller inn i ‘vindushullene’ som kulene en gang skulle skytes ut av. Fra dette strategisk viktige punktet hersket de over havområdene utenfor kysten her, både innover Vestfjorden og mot yttersida. I dag finnes det en lite kafe/kiosk innebygd i ‘haugen’ som borgen står på, der er et offentlig tilgjengelig toalett og naturligvis både sitte- og parkeringsplasser. Men bortenfor borgen finnes enda en attraksjon, nemlig Vest-Vågøys del av prosjektet Skulpturlandskap Nordland, som jeg har omtalt tidligere. Skulpturen viser et hode som er dreiet i jern og plassert på en sokkel. Som dette:

Markus Raetz: Hode / Skulpturlandskap Nordland

Markus Raetz: Hode / Skulpturlandskap Nordland

Bildet er tatt fra nord mot sør, og skulpturen er ‘Hode’ av sveitseren Markus Raetz. Og som naturen og omgivelsene rundt seg, som været den er omgitt av, forandrer den set hele tida etter hvilket perspektiv man har. Dette bildet er tatt fra nord mot sør og da ser det ut som en profil av et hode som ser utover havet, med ansiktet mot vest. Når man går rundt skulpturen heter det at den forandrer seg 16 ganger. Selv nøyde jeg meg med å studere fire perspektiver; hver av himmelretningene.

Fra øst mot vest; profilen opp/ned og ansiktet vendt mot nord

Fra øst mot vest; profilen opp/ned og ansiktet vendt mot nord

Langs fjellet bak skulpturen går det forøvrig en tursti herfra (rute 13) som ender opp på Unstad, et sted med ei fantastisk strand og egen campingplass for surfere. Ekstremsurfere kommer veldig gjerne hit, året rundt. Og stien fra Eggum til Unstad er noe av det vakreste jeg vet her oppe. Man går blant sauer, et utall fuglearter, urter og gress mens man til venstre har 180 grader fjell nesten rett opp, til høyre ligger Atlanterhavet 180 grader. Stien rett fremover og bakover markerer den tynne grensen mellom det bestandige (fjellet) og det omskiftelige (havet). Det går ikke busser fra Unstad tilbake til Eggum, så skyss bør man ha ordnet på forhånd – eller man kan gå hele veien tilbake også, så klart. (DNT beregner turen til 2t en vei, så en rundtur er absolutt overkommelig.)

Der kor berg og båre brytes blir det melodia... <br>Ser du forresten personen i bildet? ;-)

Der kor berg og båre brytes blir det melodia... Ser du forresten personen i bildet? 😉

Det er mange sanger i fjæra mellom Eggum og Unstad, hvis man skal følge Kari Bremnes’ konstatering i melodien ‘Berg og båre’. Hele veien rundt er det halvslepne kampesteiner og mindre steiner, mange kilometer med stor rullesteinsstrand utgjør fjæra her. På dager med mye vind kan du ikke bare høre vinden og bølgene; du hører også lyden av store steiner som klasker mot hverandre og bryter, knuser, hamrer og sliter på hverandre der de blir satt i bevegelse av kraftfulle mengder vann. Det er en helt særegen lyd, kampesteiner som dundrer mot hverandre når stormen bruser. Rett nedenfor hode-skulpturen er det dessuten en kampestein som står uti havet selv når fjæra er lav, hvor skarver har sitt tilholdssted. Vi talte vel 14 skarver mens vi drakk kaffen vår, jeg har tidligere sett så mange at det ikke var mulig å telle dem. Har du speilreflekskamera trenger du ikke mye tålmodighet for å få et blinkskudd her – det er nærmest bare å knipse…

Sola spiller både i himmelen, blant skyene og på havet

Sola spiller både i himmelen, blant skyene og på havet

Vi hadde spist middag på noens hytte men tok ettermiddagskaffen i fjæra ved skulpturen. Det var et klokt valg. Vi var omgitt av himmel og hav, noe som ikke slår feil i det selskapet. Sauer kom forbi og var nysgjerrige på kjeks og kaffe, en mink hoppet seg frem mellom steiner og gresstuster, ørna seilte forbi og lurte på hva vi drev med, mens måsen raskt forsvant da vi ikke kasta ut fiskerester. Det var en av de rare, sjeldne sommerdagene her oppe hvor det er vindstille på yttersida. Lufta stod helt i ro med alle sine tjuefem varmegrader, man kunne nesten tørke salt av ansiktshuden og innimellom sprakk skydisen opp slik at Selveste Sola tok turen innom ei lita stund. Det var så magisk at vi ble for sene til ferga vi hadde tenkt å nå, sånn opprinnelig.

Men hva gjør vel det?

[For en gangs skyld er bildene klikkbare, sånn hvis du vil se dem i bittelitt større format.]

Mange inntrykk, lite stress

En av fordelene med å bo sør i Vesterålen er at du kan rekke omtrent hvor som helst i Vesterålen på dagstur – eller i Lofoten, som er naboen rett nedenfor. Og etter å ha utforska den ene er det fint å kunne se noe av den andre også. Tenkte vi. Så vi tok en slow day med minitur til Lofoten, pluss en hurtigrutetur for å komme hjem igjen. Når gjestene har begrenset med tid er det en ideell måte å få med seg mye på uten å måtte stresse på noe vis – ferie er tross alt ferie…

Vi skulle til kaia som er ved foten av det pyramideforma fjellet, Strøna, til venstre.

Vi skulle til kaia som er ved foten av det pyramideforma fjellet, Strøna, til venstre.

I mangel på bil tok vi bussen til Svolvær. Det innebærer også en fergetur mellom Melbu (sør på Hadseløya) og Fiskebøl (på Aust-Vågøya). Frem til høsten 2007 var dette en av de viktigste innfartsveiene til Lofoten. Regionen består av øyer og man kunne bare komme dit med båt, enten fra fastlandet et sted eller herfra. E10 gikk gjennom Vesterålen, fulgte ferga over fjorden og tok deg deretter fra Fiskebøl til Å, helt ytterst på Moskenesøya. Men etter at Lofoten fikk fastlandsforbindelse via Hinnøya har fergeforbindelsen blitt mindre viktig. Den er dog ikke mindre vakker. Det tar bare 20-25 minutter å krysse fjorden. Akkurat nok til en kaffe og litt bildeknipsing. Eller hvis du er som meg og min gjest: akkurat nok til å knipse fine bilder ettersom man nærmer seg fjellmassene en vakker sommerdag.

Himmel og hav. Og lite annet.

Himmel og hav. Og lite annet.

Dette er Atlanterhavet på yttersida av Lofoten – blikk stille. Det var nesten unormalt stille, knapt ei krusning på havet og knapt en sky på himmelen over. Herfra kan du seile til Grønland eller Nord-Amerika uten å møte noe annet enn hav underveis. Her går fiskebåter, hvalskuter, frakteskip, kystvakta, kongeskipet og redningsskøyta. Blant annet. Det er også her ute de driver med seismikkskyting, i år som i fjor. Det har skapt konflikt mellom fiskeri- og oljeinteresser, i tillegg til at det har skapt store meningsmotsetninger lokalt, både i politikken og blant vanlige folk som bare tilfeldigvis bor her. Men seismikkbåtene er litt lenger sør, utenfor de ytterste øyene i Lofoten, så dem så vi ikke.

Nordnorsk sommerlunsj – og mine desiderte favoritter!

Nordnorsk sommerlunsj – og mine desiderte favoritter!

Vel ankommet Svolvær var det lunsjtid. Det fortalte både magen og klokka. Ikke overraskende var det en fiskebåt på kaia som solgte ferske reker, som var tatt opp samme natt. På innsida, riktignok, i Vestfjorden, men de hadde ok størrelse likevel og derfor kjøpte vi et par liter. I tillegg hadde vi funnet brød, drikke og majones på en matbutikk. På torget var det et ledig bord, hvor sola skinte og måkene kaklet rundt. Valget var ikke vanskelig. (Det endte med at vi holdt rekepillekurs for forbipasserende tyskere og til slutt donerte overskuddsreker og tilbehør til noen meget nysgjerrige – og takknemlige – turister…)

Gjennomtenkt og måteholden utendørs utsmykning

Gjennomtenkt og måteholden utendørs utsmykning

I Svolvær, som veldig mange andre steder i Lofoten, utgjør turistanlegg en stor del av bygningsmassen. Rorbuer, nordlandshus, hotellbygg og sjøboder – alt finner du her. Dette bildet er tatt på et av disse anleggene. Sjøboder og rorbuer er som regel rødmalte. Hvert av husene har et eget navn, noen ganger etter hvilken funksjon de har hatt tidligere, som her, andre ganger har de navn etter folk, steder eller fjell i omgivelsene. For eksempel. I tillegg til at de leies ut til turister om sommeren, er det mange som er eid av virksomheter i nærheten som bruker subsidiert utleie av rorbuer som et frynsegode for sine ansatte. Da kan folk som bor i nærheten få seg ei helg ‘på tur’ når de ønsker det gjennom året uten å være nødt til å reise så veldig langt. Jeg har selv opplevd å sitte et tilfeldig sted på en bryggekant og plutselig oppdage at kolleger med familie tilbringer helga på den nærmeste rorbua. Det kan bli mange livligheter av den slags, og det er et populært frynsegode.

Svolværgeita til venstre, Svinøya til høyre.

Svolværgeita til venstre, Svinøya til høyre.

Et lite glimt fra Svolvær. (Klikk på bildet for link til større utgave med detaljer.) Brua går over mot ei lita øy som heter Svinøya. På venstre sida av brua ligger flere mekaniske verksteder med store verktøyhaller, flere av dem med åpne dører slik at man kan se båtene de jobber på. På høyre side av brua ligger Svinøya. Der er det turistanlegg, kunstnerhus, forfalne hus, tysk forsvarsanlegg fra krigens dager, boliger og fiskehjeller – og en lang molo som skjermer havna mot Vestfjordens potensielt ødeleggende kraft. Og helt ytterst på moloen står ei dame. Det går en grusvei på Svinøya helt fra brufoten til ytterst på moloen, og det er godt skiltet og lett å finne frem. Man har god utsikt mot både Svolvær og fjellandskapet bak. I tillegg ligger flere av byens eldste trehus der, og et kunstnerhus som er både galleri og kollektiv. Dermed kan man tilbringe maaange timer på ei relativt kort strekning øy. Om man vil.

Feskarkona og havet. Og hurtigruta.

Feskarkona og havet. Og hurtigruta.

På en holme utenfor enden av moloen står Feskarkona, ei 2,5 meter høy statue av Per Ung som er ment å hylle fiskerkona. Tradisjonelt er det gjerne fiskeren som har vært ‘helten’ i den nordnorske fortellinga; det er han som dyrka jorda om sommeren og rodde fiske under umenneskelige forhold om vinteren. Det er han som kanskje mer enn noe annet har formet både den nordnorske identiteten og søringer sitt inntrykk av nordlenninger. Men i moderne tid, så sent som de siste 10-20 årene, har bildet av kona hans kommet mer frem i lyset. Det var hun som måtte ta seg av dyrene hele vinteren mens ‘han sjøl’ var borte, samtidig som hun måtte mate og oppdra barna, holde hus og fjøs i orden og ellers trå til der det trengtes i lokalsamfunnet. Nordnorske ildsjeler har sørget for at hennes innsats og betydning etterhvert har kommet frem i lyset og fått mer av den anerkjennelsen hun fortjener, og for ti år siden ble denne statuen reist. Hun har hånda løftet til hilsen mot vinden, fjorden, havet, båten – men om hun ønsker velkommen hjem eller vinker farvel? Se, det vet jeg ikke. Her hilser hun sørgående hurtigrute Kong Harald, som er på vei mot Stamsund.

Fiskekatedralen, for tida tomme. Fine til klatring!

Fiskekatedralen, for tida tomme. Fine til klatring!

Jeg har tidligere sagt noe om fiskehjeller. Disse står på Svinøya, hvor det er ganske mange av dem. Nå om sommeren er de fleste tomme, men fra januar til sent ut på våren er de fulle av torsk. Når man skal henge torsk på hjell, har man ei løkke av tynt rep. Man stikker to fiskehaler gjennom den, holder dem fra hverandre og vrir den ene fisken rundt. Da får man et kryss på snora, og så henger man den over en vannrett staur eller planke på hjella, slik at det henger en fisk på hver side. Og så har man mange slike sammenbundne fiskepar ved siden av hverandre, helt til raden er full og man går videre på neste.

Når fisken skal selges, blir hver enkelt fisk vurdert og sortert ut fra hvilken kvalitet den holder. Tørrfisken sorteres i tre hovedkategorier og vurderes ut fra hele 30 kriterier. I 1444 kom det eldste kjente dokumentet om tørrfisk, en kongelig forordning om tørrfiskvraking. Italia og Kroatia er de største kjøperne av tørrfisk og bruker den mye i matlaging; i Norge og hos oss her nord blir den mest brukt som snacks. Hjemme har vi mange år hatt tørrfisk hengende utendørs, delvis beskytta under tak, som har hengt der fra vinteren og utover. På sommeren tar vi frem fisken, banker den litt med en hammer (!!!) og river løs biter som tygges og spises. Da hører det med å drikke øl.

Nesten sakral stemning på vei nordover med hurtigruta

Nesten sakral stemning på vei nordover med hurtigruta

Etter en lang dag på tur er det godt å kunne oppleve enda mer samtidig som man slapper fullstendig av. Her sitter vi øverst og fremst på hurtigruta, i panoramasalongen på dekk 8 på MS Finnmarken. Vi har lagt Svolvær bak oss og har satt kursen mot Raftsundet, hvor vi om en drøy halvtime skal ta en avstikker inn i Trollfjorden. Trollfjorden ligger langt sør i Raftsundet og akkurat det har blitt en kime til litt ‘konflikt’ omkring markedsføringa av fjorden. Lofoten hevder nemlig at den tilhører dem fordi de mener den geografisk tilhører Lofoten, mens Vesterålen hevder den er ‘deres’ fordi fjorden og endel av området rundt tilhører Hadsel kommune, som er i Vesterålen. Innerst i fjorden er det et kraftverk som produserer elektrisitet fra det oppdemma Trollfjordvannet i fjellene ovenfor, og dette kraftverket tilhører det tidligere Hadsel Kraftverk. I dag heter det Trollfjord Kraft! Hvor fjorden ligger etter min mening? … på grensen 😉

Sola er bak fjellene, men over horisonten. Og lyset er ubeskrivelig.

Sola er bak fjellene, men over horisonten. Og lyset er ubeskrivelig.

Vi har vært i Trollfjorden og tatt en piruett, sett trollene som romsterte gjennom skipet, drukket Trollsuppe, hørt Dovregubbens hall og hatt en spontan historie-og-annet-guiding for en horde tyske turister som ikke fikk nok av informasjon om fjorden, samme hva det var. Fortellinga om Trollfjordslaget, om min tur hit med masse gjester og fisking fra svabergene innerst for noen år siden, om naboen som nesten måtte ha isbryterhjelp for å komme seg til kraftverket om vinteren, om vasking av fjellveggen så ikke tagginga skal ta overhånd – alt vil de vite. Men etterhvert lar vi oss alle fange av lyset, av de talløse fuglene på overflata som forteller om tallrike fiskestimer rett under overflata, av brua som kommer til syne før vi glir under den. Tyskerne glir umerkelig tilbake til stolene sine, til ølglassene og de tyske lavmælte samtalene om hvorvidt de skal legge seg nå eller sitte oppe litt til, om hva de skal velge blant morgendagens aktiviteter. Og jeg. Jeg sitter der, ser på lyset og fiskestimene og fuglene, legger merke til at det faktisk er mange ærfugler på havoverflata, ser et par seler som dukker opp og iakttar hurtigruta før de beveger seg ut av leia vi følger.

Vi kommer ut av Raftsundet, seiler over fjorden, under Hadselbrua og inn til Stokmarknes, hvor Hurtigruta ble født for 116 år siden med Richard With som jordmor (jordfar, kanskje?). Der går vi i land, forbi den gamle Finnmarken som står på land og videre hjem. Turen er over. For denne gang, i det minste.