Hundekjøring for dummies – #1 av 3

Hundekjørersesongen er i gang, og i helga er det Mush Synnfjell – en nyskapning fra i fjor som tar langdistanse hundekjøring litt mer bort fra show og back to basics. NRKs sendinger fra Finnmarksløpet og etterhvert Femundsløpet de siste årene har bidratt til at interessen for sporten har eksplodert i Norge – hurra for det! Det er mange ord og begreper å holde styr på for noen som er interessert men samtidig fersk i sporten, så jeg tenkte jeg skulle hjelpe til litt.

Denne posten er del 1 av 3 som vil presentere et høyst subjektivt alfabet som tar deg gjennom alt fra A til Å i hundekjøringens verden. Enjoy!

Alaska husky, her representert ved min egen Emre en dag han bar kløv. Den er av typen Togo og kommer fra Seleverkstedet.
Alaska husky, her representert ved min egen Emre en dag han bar kløv. Den er av typen Togo og kommer fra Seleverkstedet.

A for Alaska husky
Den mest brukte hunderasen innen langdistanse hundekjøring, som er mitt interessefelt. En alaskahusky er ikke renraset; den er en blanding av flere polare hunderaser og ofte litt fuglehund. Men en hund kan være ’ren’ alaskahusky i den forstand at den er ren blanding av blanding av blanding. Min egen hund er f.eks. ren alaskahusky 3 generasjoner tilbake, men går man lenger enn det, finner man grønlandshund, siberian husky, saluki (!), vorsteher og pointer i generasjon 4 og 5 bakover. Alaskahuskyer er ikke godkjent som ‘rase’ av NKK og har dermed ikke stamtavle etc. Det er likevel mange som frivillig har registrert seg på stamtavla.no.

Hovedpremiene for fjorårets Femundløp (2013).
Hovedpremiene for fjorårets Femundløp (2013).

B for Belønning
Belønning for hundene etter fullført trening og/eller løp er gjerne mat, massasje, søvn og ren, tørr halm å ligge i. Belønning for kjørerne varierer – noen løp har fantastisk fine premier, andre har mer begrensede midler. Som regel er premiene noe hundekjørerne har bruk for, alt fra seletøy og hundefôr til slede eller ATV. Det gjeveste i Norge regnes kanskje for å være Saltdalshytta, som tilfaller den kjøreren som har best sammenlagtplassering i Finnmarksløpet to år på rad. I 2013 tilfalt hytta Inger-Marie Haaland for best sammenlagtresultat i 2012 og  -13, i år legger kjørerne grunnlaget for hvem som vinner 500.000 kroners-hytta neste år…

Liste over hunder og egne merkebrikker for Femundløpet. Gjør veterinærjobben enklere.
Liste over hunder og egne merkebrikker for Femundløpet. Gjør veterinærjobben enklere.

C for Chipmerking
Alle hundene som stiller i de store løpene i Norge må være chipsmerket. Det betyr at de har et bittelite implantat under pelsen i nakken, og at dette implantatet kan scannes med en bestemt leser for å identifisere hunden med 100% sikkerhet. Dette er relevant bl.a. i forhold til helseattester og undersøkelser av hundene, samt doping. (Det gjøres dopingkontroll av hund, nemlig!). I tillegg får hundene i flere løp også egne brikker som festes i halsbåndet, slik at veterinærene lett kan sjekke og gjøre notater på rett hund til enhver tid.

Sigrid Ekran og Inger-Marie Haaland etter målgang i F600 i 2010. Ekran vant 26 minutter foran Haaland.
Sigrid Ekran og Inger-Marie Haaland etter målgang i F600 i 2010. Ekran vant 26 minutter foran Haaland.

D for Damer
Hundekjøring var lenge en sport som var ansett for å være mest for buskete villmenn av noen mannfolk. Men no more is it so. Damene har mer enn gjort sitt inntog på sledene også i konkurransesammenheng, og de beste av dem plasserer seg som regel blant topp 10 i de store, lange løpene. Hilde Askildt, Inger-Marie Haaland, Sigrid Ekran, Birgitte Wærner, Nina Skramstad, Elisabeth Edland, Marianne Skjøthaug… Lista er lang. Mennene er fortsatt i flertall, men kvinnene gjør seg stadig sterkere bemerket også på toppen av resultatlistene.

E for Elisabeth Edland
Elisabeth Edland er en av de beste kvinnelige hundekjørerne i Norge. Hun kjører i begrenset klasse (dvs 8-spann) og har kjørt alle de store og mange av de små løpene – og vunnet opptil flere ganger. I fjor vant hun historiens første Mush Synnfjell og cashet dermed inn 20.000 kroner. På Maura ikke langt fra Gardermoen bor hun og samboer Per Olav Gausereide, som også driver med langdistanse hundekjøring. Det er ikke uten grunn at de kaller seg for Team Flying Huskies

En ganske kjent hundekjører på startstreken til F600 i 2013.
En ganske kjent hundekjører på startstreken til F600 i 2013.

F for Femundløpet og Finnmarksløpet
Femundløpet og Finnmarksløpet er de to største løpene innen langdistanse hundekjøring i Norge. Femundløpet har Røros som base og finner sted i begynnelsen av februar hvert år, mens Finnmarksløpet har base i Alta og foregår tidlig i mars. I Femundløpet kan kjørerne delta enten med 8-spann over 400 km (F400) eller med 12-spann over 600 km (F600). I Finnmarksløpet kan kjørerne delta med enten 8-spann over 500 km (FL500) eller med 14-spann over 1.000 km (FL1000).

G for Gausdal Maraton
Gausdal Maraton var regna som ‘sesongstart’ for langdistansekjørerne før Mush Synnfjell kom, og for de som ikke får plass på sistnevnte, er fortsatt GM ofte det første løpet i sesongen. Gausdal Maraton arrangeres av Gausdal Trekkhundklubb og finner sted med base på Astridbekken Skisenter i Gausdal Vestfjell, dvs i fjellene litt nordvest for Lillehammer. Løpet finner sted neste helg, dvs 10.-12. januar.

Hydra og Nøvven hviler på sjekkpunkt, forskriftsmessig tilrettelagt: halm under, pledd over.
Hydra og Nøvven hviler på sjekkpunkt, forskriftsmessig tilrettelagt: halm under, pledd over.

H for Hviletid
De fleste løpene har regler om obligatorisk hviletid. Dette er hviletid som alle kjørerne MÅ ta ut på et eller annet tidspunkt i løpet, og ofte er det bestemt et eller flere steder hvor disse pausene må tas. Som regel hviler kjørerne mer enn det som er obligatorisk. Hviletiden sikrer pausetid både for kjørere og hunder, og det gir veterinærene (relativt) god tid til å sjekke hundene litt ekstra underveis i løpet. I litt lengre løp er det ofte taktikkerier ute og går med hensyn til hvor og når man tar ut langhvilen sin, og den reelle stillingen i løpet er ofte uklar frem til de obligatoriske hvilepausene er tatt. Hvem som hviler når og hvor, er gjerne en kilde til neglebiting, jubel og overraskelser…

Bjørnar Andersen, her på treningstur i Valdres, er blant de norske kjørerne som har markert seg i Iditarod.
Bjørnar Andersen, her på treningstur i Valdres, er blant de norske kjørerne som har markert seg i Iditarod.

Iditarod
Iditarod er regnet som verdens beste og mest anerkjente hundeløp. Det strekker seg gjennom 1.800 km i Alaska i USA, fra Anchorage til Nome.  Det finnes to ruter for en del av løpet; ei nordlig og ei sørlig. Det veksles mellom de to annethvert år, og nå i 2014 er det den nordlige ruta som skal kjøres. Bare èn ikke-amerikaner har vunnet Iditarod, og det var/er Robert Sørlie fra Norge. Han vant i 2003 og 2005. Flere nordmenn har deltatt i Iditarod helt siden 1980-tallet (minst), og i 2014 er det igjen en rekke nordmenn som deltar. Jeg gleder meg til 1. mars – da starter årets Iditarod! På startlinja står blant annet Ralph Johannessen, Tommy Jordbrudal, Joar Leifseth Ulsom, Yvonne Dåbakk og sølvreven sjøl – Robert Sørlie…

Per og hundene fra JHT starter F600 i 2010.
Per og hundene fra JHT starter F600 i 2010.

J for Jeppedalen
Jeppedalen i Hurdal huser flere hundekjørere. Robert Sørlie har bodd der en årrekke, og rett over gata har han naboen Per Mjærum fra Jeppedalen Husky Trail. Bjørnar Andersen har bodd i Jeppedalen de siste årene, men har nå returnert til Sørskogbygda ved Elverum. Marit Stratton og Gunnar Martinsen er gamle ringrever i faget og har holdt til der, og Benoit Gerard tilbrakte flere år i Jeppedalen som kennelhjelper for Robert Sørlie, før han startet for seg selv. John Erik Eriksen startet også sin karriere hos Sørlie, før han etablerte sitt eget spann. Endeløse skogsveier og gode treningsmuligheter gjør Jeppedalen til et eldorado for hundekjørere.

Sesongen er i gang, og det er mye å glede seg til fremover hvis man har interesse for hundekjøring. Selv har jeg gjerne vært litt hangaround og gjort oppgaver relatert til bl.a. Femundsløpet, men uten å stå på sleden selv. I år skal jeg også bidra praktisk, men i et av de andre løpene som kommer litt senere i sesongen. Jeg gleder meg allerede!

(Neste post i serien kommer om ei ukes tid.)

Advertisements

Trippeldorado

Alle gode ting er tre, sies det. Og det gjelder kanskje eldoradoer også? Tre dager, tre senger, tre steder. Det er fasiten min denne helga. Og jeg kan være enig i at de er gode, alle som ett! Fredag var jeg på overnattingsbesøk i Jeppedalen hos Per og Kjersti og alle hundene, lørdag var jeg sammen med Anne (bestevenninna mi) hos kjæresten hennes, som bor i et fantastisk og relativt nyoppusset hus på Nesodden, og i kveld skal jeg overnatte i Annes leilighet i tigerstaden. Ah, the bjuti åv laif noen ganger. «Kan du noen steder bedre ha det…» spør Lillebjørn Nilsen i en sang. Jeg skjønner hva han mener.

Amigo. Super hund!
Amigo. Super hund!

Jeg klarte ikke helt bli enig med meg selv hvilket bilde jeg skulle bruke fra Jeppedalen. Men jeg viser gjerne fram en av de firbente; dette er Amigo. Han er en snart fireårig AH-hann som har utvikla seg til å bli en veldig dyktig leder. Linjene han har i seg kommer fra tre-fire ulike Iditarod-vinnere, så det er kanskje ingen overraskelse? I mars ble Amigo litt tv-kjendis da han var utlånt til Nina Skramstads spann i Finnmarksløpet, og da gikk han som leder over målstreken. Du kan se ham i spannet her, fra 6:30 og utover handler det om Nina og hundene på sjekkpunkt Levajok. Siste bildet i klippet (på 14:10 omtrent) er også Amigo. Det ser du bl.a. på øynene:-) Nina var forøvrig innom Jeppedalen mens jeg var der – veldig hyggelig å hilse på!

Utsikten fra verandaen - og resten av huset!
Utsikten fra verandaen - og resten av huset!

Utsikta fra verandaen til Annes kjæreste. Jeg tusla ut her med kamera litt over åtte i dag morges og ble bergtatt. Han har stor veranda på sør- og vestsida av huset, og eiendommen ligger på vestsida av Nesoddtangen, omtrent, langt opp i landskapet. Ei stund etter at jeg hadde tatt dette bildet kom danskebåten seilende forbi, og en halvtime deretter kom Kiel-ferga. Med litt velvilje var det enkelt å se parallellen til hjemme når hurtigruta kommer! Huset var opprinnelig nedsarva og trist, men kjæresten har pussa det veldig fint opp og lagt vekt på å ha mange og store vinduer ut mot fjorden. Det er uproblematisk siden ingen naboer har innsyn. Og utenfor vinduet til gjesterommet hvor jeg lå, er det gjerne dådyr om morgenen! Jeg kan veldig gjerne forestille meg grillkvelder her ute som glir over i at man sitter i hver sin bakoverlente solstol med et glass rødvin og småprater til de sene nattetimer… Solnedgangen nå tidlig i mai var fantastisk; til sommeren er den neppe noe verre. Utepledd har han også, lure mannen.

Fine, fine lille byen sin.
Fine, fine lille byen sin.

Store, fine lille Oslo sett fra kaia en snau halvtime unna… Der er jeg i skrivende stund! Du ser Rådhuset, for eksempel, der jeg var oppå det ene tårnet en av dagene i uka som var. I Oslo er det et stykke uti våren om dagen; hengebjørka er stort sett grønn og eiketrærne likeså, for eksempel. Det er masse folk ute i gatene, jeg har vært på mitt favoritt-antikvariat, og jammen fikk jeg ikke sett garden marsjere og spille her om dagen. Været i dag var ikke helt så grått som det ser ut til på bildet – det var mye sol mellom skyene og komfortabel temperatur. Jeg er veldig glad i Oslo når jeg er i byen, men liker også å betrakte den på avstand. Som her, fra Nesoddtangen mens vi venter på Smørbukk, ferga som tar oss tilbake til byen. De nærmeste par dagene skal tilbringes her, før jeg midt i uka igjen vender tilbake til England. Det er godt å være her, men det blir også godt å komme tilbake og ‘gjenoppta’ det vanlige livet mitt igjen!