Før isen legger seg

Ikke bare gøy for barna!

Isen hadde lagt seg i fjæra om ettermiddagen, kvelden, natta. Men da vi sto opp neste morgen og gikk formiddagstur i fjæra, hadde floa brutt den opp. To-tre centimeter tykk speilblank is var brutt opp i flak, som bølgene og vannet hadde dyttet inn mot land. Lag på lag på lag med is lå langs vannkanten i flomålet, kant i kant med gresset og med tangen som var kastet på land.

Vi sto ei stund og hørte på. Har du hørt på isen? Den jamrer og knaker, klinker og synger, knuser og spraker. Det var stilt ute, men det var ikke stille på noe vis. Så langt derifra.

Venninna mi hadde verken hørt eller sett det før. Da jeg fortalte at det knapt ville være fem centimeter vann under isbeltet vi gikk forbi, var hun ikke sen å be. Ut på isen bar det. Og godt plassert oppå alle flakene av halvtynn is, var det som å se en unge på en sølepytt om høsten: Tramp! Tramp! Tramp!

Noe gøy skal man jo ute når været ellers er dårlig.

Tegnenes tale

Snø på Rypdalstinden (802 m.o.h.) tidlig i oktober.

Det var en av de aller første dagene i oktober jeg tok dette bildet. Den første snøen hadde lagt seg på toppen av Landegode, på Rypdalstinden. Det er ufravikelig høst. Skogen har gått fra å ha innslag av gult til å være overveiende gylden. Temperaturen har falt. Høststormene har knust bordplata på hytta og plassert rammeverket gått oppi et tre. Jeg har observert haglkorn på terrassen min innimellom de verste bygene og vindkastene, og jeg foretrekker å ha sitteunderlaget med når jeg skal på tur i marka og føler for å ta en pause. Joda, det er høst.

Nordlys på hytta 10. oktober. (Knipset uten tripod/stativ, derav uskarpheten.)

Høsten bød også på en halvspontan tur til familiens hytte. En kveld hadde nordlyset fest på himmelen; det danset, rullet, eksploderte og gled over hele himmelflata – og vi så det meste. Hytta ligger utenfor allfarvei og godt unna annen bebyggelse, så det er lite kunstig lys som forstyrrer sikten. En tilfeldig tur ut for å hente ved endte med heftig banking på vinduet, sånn at vi andre kunne komme ut og nyte synet, vi også. Neste kveld pøsregna det. Vi vet å ta øyeblikkene når de kommer, heldigvis.

Sju-lyset. Helt forskjellig fra halv-sju-lyset og halv-åtte-lyset. Såklart.

Jeg våknet grytidlig en morgen, helt av meg selv. Jeg skjønte det var tidlig, for det var fortsatt mørkt ute. Men kroppen ville ikke sove mer, så jeg sto opp. Da klokka ble seks, startet jeg et lite prosjekt for meg selv. Jeg tok bilde hver halvtime, ut stuevinduet og mot vest, for å se om jeg klarte å fange hvordan lyset endret seg. Klarvær gjorde jobben enkel, og når jeg i ettertid ser på bildene, er det neste forunderlig hvordan lyset endrer seg. Det er noe av det fine her oppe på denne tida; lyset tar lang tid. Det tar mye mer enn en time fra det begynner å gry til det er dagslys, og motsatt i andre enden av dagen. Jeg elsker det

Alt som kommer tilbake

Jeg bytter bilde i toppen av bloggen av og til. Vanligvis er der naturrelaterte bilder, men noen ganger føler jeg for å ha andre bilder. Som nå. Bildet du ser på toppen av bloggen nå, er et utsnitt av dette bildet, tatt på hytta:

Bestemorpleddet

For deg ser det kanskje ut som et noe tilfeldig bilde av et pledd. Hva er vitsen, lurer du kanskje på? For meg dette noe helt annet.

For meg er dette pleddet et minne om min bestemor, som døde i 1998. Det var hun som heklet dette pleddet og ga det til mine foreldre. Dama som var grenseløst snill uten å være dumsnill, som gjestfritt inviterte alle som kom i hennes vei på besøk – vafler eller middag eller hva som helst. Dama som ble morløs i en alder av 12 og var med på å oppdra sine yngre søsken, for så å blir værende hjemme og stelle for sin far etterhvert som han ble gammel og syk. Dama som var Røde Kors-lotte i Narvik under krigen og speiderleder for barn i byen etterpå. Dama som ga opp jobben mange år før pensjonstida for å stelle for sin syke mann (bestefar), dama som elsket mennesker, både oss i familien og de mange, mange andre hun hadde et forhold til. Dama som hver dag, og gjerne flere ganger om dagen, la sine kjære frem for Gud i bønn. Dama med det store hjertet, som samtidig var så svakt at det knapt tålte et par paracet på slutten.

Pleddet finnes på bilder fra min barndom, mens jeg fortsatt var baby. Det ligger gjerne over armlenet på den oransje grunge-sofaen vi hadde i loftsleiligheta vi bodde i før huset ble bygget. Pleddet har varmet meg på sykedager hjemme fra skolen mens jeg vokste opp, og skjermet meg mot grufulle syn når jeg så X-files på høylys dag. Det har varmet meg og andre folk på hytta i senere år, uansett årstid. Pleddet har vært fullt av gress etter at vi tok det ut for å ha noe å sitte eller ligge på i gresset sommerstid i tenårene. Det har vært fullt av hundehår etter at Emre kom i hus, og jeg har flere ganger brukt tid på å forsøke å støvsuge det uten at det skulle bli slukt inn i støvsugeren, for så å ende opp med å børste det, for hånd, til hundehårene var borte. Vinterstid har jeg børsta snø av det, etter å ha hatt det med ut på verandaen for i trass å sitte ute, selv om det kan være kaldt. Pleddet har vært med på det meste – og overlevd.

Jeg fikk mitt eget lappeteppe fra bestemor da jeg fylte 14, og det pleddet er i daglig bruk hjemme hos meg. Like fullt – bestemorheklapleddet på hytta er noe for seg selv. Derfor er det godt å også ‘se’ det på toppen av bloggen en periode. Jeg tror jeg ubevisst håper på at bloggen skal gi like mye varme og gode assosiasjoner som pleddet gjennom årtier har gjort.

Påskeglimt

Endelig på truger!

På vinteren kan man ikke gå til fots til hytta. Man må gå på ski, vanligvis. Men jeg hadde nok å drasse på og orka ikke frakte med meg ski. Pluss at det var mildvær og regn, sånn at snøen forsvant fort. Løsninga var klar: Truger. Jeg har hatt trugene et par år, men sjelden hatt mulighet til å bruke dem – dessverre. Nå i påska har imidlertid forholdene vært svært gode for trugeturer, og de har blitt brukt både til ‘hyttetransport’ og til lufteturer med den firbeinte. Mine heter Tubbs Explore, og de er fantastisk gode å gå på. Jeg liker også at de er såpass smale at man ikke må ha beina langt fra hverandre, men kan gå tilnærmet normalt.

Dekksmatrosen følger med på ungdommer som leker på dekk.

På ferga er det ikke lov til å ta med hunder inn. Jeg følte ikke helt for å sette ham i et av burene under dekk heller – så vi gikk ut på dekk, begge to, og satt der under hele overfarta. Det gikk aldeles strålende i vind og regn, på samme måte som det tidligere har gjort det i sol og strålende vær. Et stort gjeng ungdommer var med båten, og de både lekte titanic og tok selfies av diverse slag på dekk. Så den firbeinte dekksmatrosen syns det var best å holde et øye med dem. For sikkerhets skyld.

Home, sweet home. Og Møysalen bader i kveldssol.

Det er ikke mange timer av døgnet som er mørke nå. Det lysner i nordøst i firetida på morgenen, og en time senere har vi nesten dagslys. På kveldstid er det mulig å følge lyset nesten frem til midnatt, selv om det blir skjømt før den tid. Bildet over er tatt relativt sent på kvelden, men fortsatt er det kveldssol på toppen av Møysalen.

Det gjør meg ingenting at påska ikke er lenger enn halvveis.

Det var de skiene, ja…

På hytta har vi et par gamle treski hengende oppe på veggen i stua, akkurat over døra til vindfanget og døråpninga mot kjøkkenet. De er gamle, slitte og bærer tydelig preg av bruk. Rottefellabindingen henger fortsatt på. Jeg syns ofte det er litt harry med gamle artefakter som henger tilfeldig rundt omkring for å gi stemning og atmosfære til et rom eller lokale, men … for skiene på hytta gjør jeg et unntak i min fordomsfullhet.

Høyt henger de, og historie har de!

Skiene tilhørte nemlig mannen som bygde hytta en gang på 1930-tallet. Den godeste herr Røkenes var banksjef i Lødingen, som er nærmeste tettsted. Og det er nøkkelen til skihistorien.

Da andre verdenskrig startet og tyskerne hadde tatt Narvik, skjønte banksjefen at det bare var et tidsspørsmål før tyskerne ville være i Lødingen. Avstanden mellom de to stedene er ikke mer enn 145 kilometer, fra byen innerst i Ofotfjorden og ut til der Vestfjorden begynner å bli skikkelig bred. Naturlig nok ville han ikke at tyskerne skulle få mer enn høyst nødvendig fra banken, så hva gjør man?

Banksjefen fant frem et par store ryggsekker som han tok med til banken. Oppi der pakket han alt av verdipapirer, sedler og valuta, aksjebrev og andre ting som var verdifulle i banken. Deretter tok han med seg sønnen sin og gikk på ski fra ca enden av veien og innover til familiens relativt nye hytte. Der ble sekkene med verdipapirer, sedler og det hele lagt i et hull i gulvet under hytta. Hullet fungerte som en jordkjeller, skjult under ei luke i kjøkkengulvet. Da tyskerne kom til Lødingen, kunne banksjefen følge ordrene og åpne hvelvet for dem mens han sa ”Sorry, men her har nok noen plyndret før dere!”

Under krigen drev de så bankvirksomhet i det skjulte på hytta.

Skiene som banksjefen brukte på den turen, og på mange senere turer, henger på veggen i hytta. Mine foreldre kjøpte hytta av banksjefens sønn på slutten av 1990-tallet, og da de fikk høre historien fra krigen, var det naturligvis helt enige om at skiene skulle henge der også under ’vårt’ eierskap. Derfor henger skiene på veggen den dag i dag, selv etter at hytta har blitt bygd litt ut. Besøkende får som regel høre historien før eller senere, og i bokhylla kan de studere den tyske leseboka fra krigens dager som ble brukt i skolen i Lødingen. (Første sak i leseboka er noter og full tekst til Deutschland, Deutschland über alles…)

Noen ting har mer ved seg enn det ser ut til ved første øyekast.

Denne bloggposten ble til takket være kommentarfeltet hos Kjetil.

Gratulerer med dagen!

Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem

Furet, værbitt over vannet

med de tusen hjem

Elsker, elsker det og tenker på vår far og mor

Og den saga natt som senker drømme på vår jord

Og den saga natt som senker, senker drømme på vår jord!

Bare et lite unntak

Jeg blogger vanligvis ikke om hva folk googler for å komme hit til bloggen min, men jeg kjenner for å gjøre et unntak. Bear with me!

Glimt fra Lødingen sentrum. Tatt med tvilsomt kompaktkamera 😉

Hei du som søker etter ‘nordlandshus byggefirma’ og ‘gamle nordlandshus’ og ‘nordlandshus tegninger’ om dagen. Du har nok havnet her flere ganger.

Jeg vil anbefale at du legger turen innom Kanstad Trelast, via nett/telefon eller i egen person. De holder til i Lødingen, langt nord i Nordland, og har fire ulike typer og størrelser Nordlandshus i sitt sortiment – blant annet. De er en del av ByggMakker. Kanstad Trelast har tegninger og alt som skal til, og det finner du på nettsiden deres. De er også greie mht å tilpasse/endre på tegninger og planer for å imøtekomme kundenes ønsker, etter hva jeg vet. Jeg har sett to av husene de står bak – kjempejobb gjort!

For ordens skyld: Jeg har ingen bindinger og ikke noe forhold til Kanstad Trelast; jeg sier dette utelukkende for å hjelpe – Nordlandshus er noe av det fineste jeg vet, og jeg promoverer dem gjerne. Min familie har hytte ikke langt fra Lødingen og min far brukte Kanstad Trelast som leverandør (han gjorde selv snekker/byggejobben) da han bygde ut hytta for noen år siden. Han skryter hemningsløst av dem. ‘Det skal vi fikse!’ var holdninga uansett hva det var snakk om.

Jeg håper det hjalp – lykke til med bygginga!