Tegnenes tale

Snø på Rypdalstinden (802 m.o.h.) tidlig i oktober.
Snø på Rypdalstinden (802 m.o.h.) tidlig i oktober.

Det var en av de aller første dagene i oktober jeg tok dette bildet. Den første snøen hadde lagt seg på toppen av Landegode, på Rypdalstinden. Det er ufravikelig høst. Skogen har gått fra å ha innslag av gult til å være overveiende gylden. Temperaturen har falt. Høststormene har knust bordplata på hytta og plassert rammeverket gått oppi et tre. Jeg har observert haglkorn på terrassen min innimellom de verste bygene og vindkastene, og jeg foretrekker å ha sitteunderlaget med når jeg skal på tur i marka og føler for å ta en pause. Joda, det er høst.

Nordlys på hytta 10. oktober. (Knipset uten tripod/stativ, derav uskarpheten.)
Nordlys på hytta 10. oktober. (Knipset uten tripod/stativ, derav uskarpheten.)

Høsten bød også på en halvspontan tur til familiens hytte. En kveld hadde nordlyset fest på himmelen; det danset, rullet, eksploderte og gled over hele himmelflata – og vi så det meste. Hytta ligger utenfor allfarvei og godt unna annen bebyggelse, så det er lite kunstig lys som forstyrrer sikten. En tilfeldig tur ut for å hente ved endte med heftig banking på vinduet, sånn at vi andre kunne komme ut og nyte synet, vi også. Neste kveld pøsregna det. Vi vet å ta øyeblikkene når de kommer, heldigvis.

Sju-lyset. Helt forskjellig fra halv-sju-lyset og halv-åtte-lyset. Såklart.
Sju-lyset. Helt forskjellig fra halv-sju-lyset og halv-åtte-lyset. Såklart.

Jeg våknet grytidlig en morgen, helt av meg selv. Jeg skjønte det var tidlig, for det var fortsatt mørkt ute. Men kroppen ville ikke sove mer, så jeg sto opp. Da klokka ble seks, startet jeg et lite prosjekt for meg selv. Jeg tok bilde hver halvtime, ut stuevinduet og mot vest, for å se om jeg klarte å fange hvordan lyset endret seg. Klarvær gjorde jobben enkel, og når jeg i ettertid ser på bildene, er det neste forunderlig hvordan lyset endrer seg. Det er noe av det fine her oppe på denne tida; lyset tar lang tid. Det tar mye mer enn en time fra det begynner å gry til det er dagslys, og motsatt i andre enden av dagen. Jeg elsker det

Alt som kommer tilbake

Jeg bytter bilde i toppen av bloggen av og til. Vanligvis er der naturrelaterte bilder, men noen ganger føler jeg for å ha andre bilder. Som nå. Bildet du ser på toppen av bloggen nå, er et utsnitt av dette bildet, tatt på hytta:

Bestemorpleddet
Bestemorpleddet

For deg ser det kanskje ut som et noe tilfeldig bilde av et pledd. Hva er vitsen, lurer du kanskje på? For meg dette noe helt annet.

For meg er dette pleddet et minne om min bestemor, som døde i 1998. Det var hun som heklet dette pleddet og ga det til mine foreldre. Dama som var grenseløst snill uten å være dumsnill, som gjestfritt inviterte alle som kom i hennes vei på besøk – vafler eller middag eller hva som helst. Dama som ble morløs i en alder av 12 og var med på å oppdra sine yngre søsken, for så å blir værende hjemme og stelle for sin far etterhvert som han ble gammel og syk. Dama som var Røde Kors-lotte i Narvik under krigen og speiderleder for barn i byen etterpå. Dama som ga opp jobben mange år før pensjonstida for å stelle for sin syke mann (bestefar), dama som elsket mennesker, både oss i familien og de mange, mange andre hun hadde et forhold til. Dama som hver dag, og gjerne flere ganger om dagen, la sine kjære frem for Gud i bønn. Dama med det store hjertet, som samtidig var så svakt at det knapt tålte et par paracet på slutten.

Pleddet finnes på bilder fra min barndom, mens jeg fortsatt var baby. Det ligger gjerne over armlenet på den oransje grunge-sofaen vi hadde i loftsleiligheta vi bodde i før huset ble bygget. Pleddet har varmet meg på sykedager hjemme fra skolen mens jeg vokste opp, og skjermet meg mot grufulle syn når jeg så X-files på høylys dag. Det har varmet meg og andre folk på hytta i senere år, uansett årstid. Pleddet har vært fullt av gress etter at vi tok det ut for å ha noe å sitte eller ligge på i gresset sommerstid i tenårene. Det har vært fullt av hundehår etter at Emre kom i hus, og jeg har flere ganger brukt tid på å forsøke å støvsuge det uten at det skulle bli slukt inn i støvsugeren, for så å ende opp med å børste det, for hånd, til hundehårene var borte. Vinterstid har jeg børsta snø av det, etter å ha hatt det med ut på verandaen for i trass å sitte ute, selv om det kan være kaldt. Pleddet har vært med på det meste – og overlevd.

Jeg fikk mitt eget lappeteppe fra bestemor da jeg fylte 14, og det pleddet er i daglig bruk hjemme hos meg. Like fullt – bestemorheklapleddet på hytta er noe for seg selv. Derfor er det godt å også ‘se’ det på toppen av bloggen en periode. Jeg tror jeg ubevisst håper på at bloggen skal gi like mye varme og gode assosiasjoner som pleddet gjennom årtier har gjort.

Påskeglimt

Endelig på truger!
Endelig på truger!

På vinteren kan man ikke gå til fots til hytta. Man må gå på ski, vanligvis. Men jeg hadde nok å drasse på og orka ikke frakte med meg ski. Pluss at det var mildvær og regn, sånn at snøen forsvant fort. Løsninga var klar: Truger. Jeg har hatt trugene et par år, men sjelden hatt mulighet til å bruke dem – dessverre. Nå i påska har imidlertid forholdene vært svært gode for trugeturer, og de har blitt brukt både til ‘hyttetransport’ og til lufteturer med den firbeinte. Mine heter Tubbs Explore, og de er fantastisk gode å gå på. Jeg liker også at de er såpass smale at man ikke må ha beina langt fra hverandre, men kan gå tilnærmet normalt.

Dekksmatrosen følger med på ungdommer som leker på dekk.
Dekksmatrosen følger med på ungdommer som leker på dekk.

På ferga er det ikke lov til å ta med hunder inn. Jeg følte ikke helt for å sette ham i et av burene under dekk heller – så vi gikk ut på dekk, begge to, og satt der under hele overfarta. Det gikk aldeles strålende i vind og regn, på samme måte som det tidligere har gjort det i sol og strålende vær. Et stort gjeng ungdommer var med båten, og de både lekte titanic og tok selfies av diverse slag på dekk. Så den firbeinte dekksmatrosen syns det var best å holde et øye med dem. For sikkerhets skyld.

IMAG3441
Home, sweet home. Og Møysalen bader i kveldssol.

Det er ikke mange timer av døgnet som er mørke nå. Det lysner i nordøst i firetida på morgenen, og en time senere har vi nesten dagslys. På kveldstid er det mulig å følge lyset nesten frem til midnatt, selv om det blir skjømt før den tid. Bildet over er tatt relativt sent på kvelden, men fortsatt er det kveldssol på toppen av Møysalen.

Det gjør meg ingenting at påska ikke er lenger enn halvveis.

Det var de skiene, ja…

På hytta har vi et par gamle treski hengende oppe på veggen i stua, akkurat over døra til vindfanget og døråpninga mot kjøkkenet. De er gamle, slitte og bærer tydelig preg av bruk. Rottefellabindingen henger fortsatt på. Jeg syns ofte det er litt harry med gamle artefakter som henger tilfeldig rundt omkring for å gi stemning og atmosfære til et rom eller lokale, men … for skiene på hytta gjør jeg et unntak i min fordomsfullhet.

Banksjefens ski
Høyt henger de, og historie har de!

Skiene tilhørte nemlig mannen som bygde hytta en gang på 1930-tallet. Den godeste herr Røkenes var banksjef i Lødingen, som er nærmeste tettsted. Og det er nøkkelen til skihistorien.

Da andre verdenskrig startet og tyskerne hadde tatt Narvik, skjønte banksjefen at det bare var et tidsspørsmål før tyskerne ville være i Lødingen. Avstanden mellom de to stedene er ikke mer enn 145 kilometer, fra byen innerst i Ofotfjorden og ut til der Vestfjorden begynner å bli skikkelig bred. Naturlig nok ville han ikke at tyskerne skulle få mer enn høyst nødvendig fra banken, så hva gjør man?

Banksjefen fant frem et par store ryggsekker som han tok med til banken. Oppi der pakket han alt av verdipapirer, sedler og valuta, aksjebrev og andre ting som var verdifulle i banken. Deretter tok han med seg sønnen sin og gikk på ski fra ca enden av veien og innover til familiens relativt nye hytte. Der ble sekkene med verdipapirer, sedler og det hele lagt i et hull i gulvet under hytta. Hullet fungerte som en jordkjeller, skjult under ei luke i kjøkkengulvet. Da tyskerne kom til Lødingen, kunne banksjefen følge ordrene og åpne hvelvet for dem mens han sa ”Sorry, men her har nok noen plyndret før dere!”

Under krigen drev de så bankvirksomhet i det skjulte på hytta.

Skiene som banksjefen brukte på den turen, og på mange senere turer, henger på veggen i hytta. Mine foreldre kjøpte hytta av banksjefens sønn på slutten av 1990-tallet, og da de fikk høre historien fra krigen, var det naturligvis helt enige om at skiene skulle henge der også under ’vårt’ eierskap. Derfor henger skiene på veggen den dag i dag, selv etter at hytta har blitt bygd litt ut. Besøkende får som regel høre historien før eller senere, og i bokhylla kan de studere den tyske leseboka fra krigens dager som ble brukt i skolen i Lødingen. (Første sak i leseboka er noter og full tekst til Deutschland, Deutschland über alles…)

Noen ting har mer ved seg enn det ser ut til ved første øyekast.

Denne bloggposten ble til takket være kommentarfeltet hos Kjetil.

Bare et lite unntak

Jeg blogger vanligvis ikke om hva folk googler for å komme hit til bloggen min, men jeg kjenner for å gjøre et unntak. Bear with me!

Glimt fra Lødingen sentrum. Tatt med tvilsomt kompaktkamera 😉

Hei du som søker etter ‘nordlandshus byggefirma’ og ‘gamle nordlandshus’ og ‘nordlandshus tegninger’ om dagen. Du har nok havnet her flere ganger.

Jeg vil anbefale at du legger turen innom Kanstad Trelast, via nett/telefon eller i egen person. De holder til i Lødingen, langt nord i Nordland, og har fire ulike typer og størrelser Nordlandshus i sitt sortiment – blant annet. De er en del av ByggMakker. Kanstad Trelast har tegninger og alt som skal til, og det finner du på nettsiden deres. De er også greie mht å tilpasse/endre på tegninger og planer for å imøtekomme kundenes ønsker, etter hva jeg vet. Jeg har sett to av husene de står bak – kjempejobb gjort!

For ordens skyld: Jeg har ingen bindinger og ikke noe forhold til Kanstad Trelast; jeg sier dette utelukkende for å hjelpe – Nordlandshus er noe av det fineste jeg vet, og jeg promoverer dem gjerne. Min familie har hytte ikke langt fra Lødingen og min far brukte Kanstad Trelast som leverandør (han gjorde selv snekker/byggejobben) da han bygde ut hytta for noen år siden. Han skryter hemningsløst av dem. ‘Det skal vi fikse!’ var holdninga uansett hva det var snakk om.

Jeg håper det hjalp – lykke til med bygginga!

La meg dele våte drømmer

Jeg vet det er vinter. Det er mørkt, og det er kaldt. Jeg vet at sjansen er stor for at du fryser nå, eller har frosset i dag. Eller at du er inne i varmen for å slippe å fryse. Så la meg tine deg litt. La meg gjøre en innsats for å varme deg, for å skape lengsel, glede og ulming dypt nedi magen din. La meg lede tankene dine over på noe som får det til å krible både her og der, som leder tankene hen til mindre klær, til svette kropper og tung pust… La meg forføre deg litt. Go with the flow og la meg lede deg uti det. Jeg lover at du neppe vil angre. For nå skal jeg dele mine våte drømmer med deg.

Yttersia av Lofoten

For det er bare et lite halvår til det ser sånn ut. Noe av det våte i drømmene mine er havet, nemlig, og her ser du det. Et stykk Atlanterhav i blått, med en kulisse av Lofotøyer som betraktes mot sørvest. Nærmest ser du to lag av Aust-Vågøya, deretter et par striper Vest-Vågøy, med Eggum aller ytterst til høyre. Er du lokalkjent og vet hvor du skal se etter, får du kanskje også øye på Gimsøyhoven. Kanskje blir det du som realiserer drømmen om Lofoten i sommer, eller tur til et annet sted, en annen kyst? Jeg skal til Lofoten med feriegjester, og om ikke annet er du hjertelig velkommen til å følge med oss gjennom blogginnlegg etterhvert.

Starten av Lofotrekka sett fra innsida

Sånn ser starten på Lofoten ut fra innersida, fra ei øy som ligger enda lenger opp og inn i Vestfjorden. Du ser Hinnøya og litt Aust-Vågøya mot venstre. Og så ser du noen som bader. En blogger, kanskje, som du kjenner til? Heldigvis viser ikke bildet alt – badedrakten er bokstavelig talt helt naturlig, men det trenger du ikke henge deg opp i. Bildet er vått nok som det er! Når kalenderen bare får litt tid på seg er det igjen tid for late dager i sola, for bading og grilling og alt som hører med. Med godt selskap, så klart.

Godt selskap i vakre omgivelser

Godt selskap, ja. Du skal ikke kimse av godt selskap – dette gode selskapet skaffet meg og opptil flere feriegjester fantastiske opplevelser sist sommer. Sjekk juni/juli/august-arkivet til høyre om du ikke tror meg. Jeg står i vann til nesten skuldrene for å ta bilde av henne. Hun står på stranda. Bak den lille sand-kammen bak henne ligger ei anna strand. De to strendene lå nærmest rygg mot rygg. Den ene ga utsikt mot Lofoten, den andre mot vakre Nord-Salten og Ofoten på fastlandet.

Fastland sett fra uti havet

Fastlandet ja. Kanskje er du ikke noe øymenneske, som jeg, kanskje foretrekker du fastlandet. Da kan du jo drømme om dette – dager som starter med halvdekket himmel over fastlandet og ender med en av de varmeste, fineste, klareste dagene den sommeren. Liker du klatring? Da har du Stetinden til høyre å bryne deg på. Liker du ikke klatring, er her likevel nok av berg og knauser og høyder og åsker du kan legge turen innom, hvis du vil. Og hvis det er varmt og du er slapp og temperaturen er akkurat så høy som du drømmer om akkurat nå, kan du rett og slett ta deg en tur i fjæra og gjøre ingenting. Det funker, det også.

Feriegjester over Stokmarknes

Når det er kaldt som nå kjenner man seg gjerne litt innestengt hvis man holder seg innendørs og ikke trosser kulda. Da er det kanskje naturlig å drømme om utsikt? La meg stimulere din tanke om utsikt. Om høyder, om vakker natur, om anstrengelser som fører helt til topps, bokstavelig talt. Det er ikke mange måneder til du på egne bein og uten ski kan komme deg ut og opp, noen hundre høydemeter er alt som skal til før en ny verden åpner seg. Du ser land, øyer og vann. Masse vann. Masse utsikt. Det er ikke så tungt som du tror, jeg lover. Fotopausene blir fort mange flere enn pustepausene.

Summer lovin'

Våte drømmer innebærer ofte et snev av romantikk. Så også denne. Folka på Hankø hadde sin Føling i Fjæra. Vi hadde kjøssing i fjæra. Jeg var rett nok ikke personlig involvert annet enn som paparazzifotograf, men hva gjør det? Det kan fort forandre seg. Jeg skal villig innrømme at fjæra inviterer til både kjøssing og andre aktiviteter dersom forholdene ligger tilrette for det. Enten du er i norsk eller utenlandsk fjære, på ei strand – romantikk er det alltid rom for. Noen finner en ferieflørt, andre nyter medbrakt. Det legger jeg meg ikke opp i. Men jeg kan vanskelig forestille meg sommerdager og kvelder i fjæra uten et snev av lengsel etter romantikk.

Hello goodbye

Sommeren er tida for mer utflukter enn ellers om året for veldig mange. Noen kommer, noen drar, noen blir værende. Fiskarkona utenfor Svolvær vinker farvel til sørgående hurtigrute, men en liten time (?) senere er det samme vinket et hallo til nordgående skip. Jeg skal reise med hurtigruta i sommer, garantert en tur nordover med feriegjester i juni, og kanskje mer enn det. Jeg er vant til dagsturer med hurtigruta og har tenkt å utforske hvordan det passer med dagsturer sørover med hurtigruta fra Bodø i sommer. Hvor langt rekker jeg å ta båten før jeg må gå i land, myse litt rundt og deretter ta nordgående skip hjem igjen? Det skal jeg finne ut av. Kanskje får du være med gjennom bloggen.

Sommerdrømmenatt ved innløpet til Raftsundet

Hurtigruta ja. Den anbefaler jeg alltid til alle som vil reise nordover, enten brukt som transportetappe eller som dagsutflukt. Når du tar hurtigruta om sommeren spiller det ingen rolle om steder anløpes på dag eller natt – det er uansett lyst og du ser akkurat så mye du vil, så lenge du er våken. Når kvelden siger på frister det kanskje å ta seg et glass vin mens du sitter på panoramadekket og nyter utsikten mens du lukker øynene for alle tyskerne og andre turister som kommenterer rundt deg…? Alternativt kan du gjerne ta deg en tur ut på dekk. Befinner du deg i Raftsundet når klokka nærmer seg midnatt er sjansen stor for at du finner veien til øvre bakdekk på turen inn til Trollfjorden, for da serverer kokken Trollsuppe. Det varmer enten du er kald på forhånd eller ikke. Sunn er den også.

Summer moved on. Og lyset med den.

Hvis det blir kveld og er varmt og du ikke vil legge deg, så trenger du ikke gjøre det. Kanskje hiver du deg heller i bilen sammen med noen du kjenner og jakter på kveldslyset? Det er verdt litt innsats, nemlig. Du skal ikke kjøre så langt før du finner et fint sted å stoppe og gå ned i fjæra for å fotografere. Kanskje har du en tysker i hælene som sikler over lyset og sola og havet. Det gjør ingenting. Det er lov til å la seg overvelde, selv for lokale kjentfolk. Noen ting blir aldri rutine, og de første solnedgangene etter lange tider med midnattsol er en slik ting.

Midnatt ved fjorden

Men vi skal ikke tenke så langt frem, til den dagen sommeren er på hell. Vi skal holde oss til det våte og varme i stedet. For når du er nordaførr og det er sommer og du befinner deg innerst i en fjord, er det likevel mulig å nyte sola. I nord er det nemlig et søkk i fjellene, og de ligger ikke heeelt innpå der du befinner deg. Dermed finner sola et sted den kan titte frem. Med lang fjæra og Hinnøya i godlune er verden et ganske ukomplisert sted å være. Og fotogent!

Fjorden fra fjellet

Mine våte drømmer inneholder alltid mye blått. Veldig mye. I kunstens verden er lidenskapen gjerne blå, som i mitt Gabrielle Kielland-litografi «Kristin og Erlend«. Mine sommerdrømmer er også blå. Blå av himmelen, blå av havet, blå av landskapet som ses gjennom en dis på varme dager. Som her. Sammen med fem feriegjester hvorav en sliter med alvorlig astma (og likevel klarte turen uten å bruke inhalator; jeg er en snill turguide!) tok jeg veien opp på Ørnheia på Hadseløya. Du ser Hadselfjorden nedenfor oss og de sørvestlige bitene av Hinnøya på andre sida av fjorden. Gjestene kommer et godt stykke etter meg fordi de plukket blåbær og multer på veien. Jeg unnet dem det.

Nært og tilgjengelig. Og vakkert.

Dette er en våt drøm som gjør meg varm om hjertet. Tanken på Saltfjellet om sommeren. Da jeg flytta tilbake til Norge i høst var det akkurat for sent til at jeg fikk med meg den fine delen av høstsesongen i fjellet, men det er greit. Jeg kan vente, jeg har god tid. Og til sommeren skal jeg hit; jeg skal gå over denne brua og krysse jernbanesporet før jeg begir meg ut i naturen mot vest. Eller kanskje kommer jeg fra fjellet, alene eller sammen med noen, og tar en liten bålrast ved elva før jeg krysser over ei av de vakre hengebruene og begir meg mot E6’en rett der borte, for å komme hjem. Tenk: Så lite skal det til før man kommer bort fra allfarveien og ut i naturen, bare over en haug og krysse ei elv. Det trenger ikke være så komplisert å få litt mer friluftsliv inn i hverdagen sin. Heldigvis.

Lang erfaring i å nyte sommersola

Kanskje er det ikke nordnorge som gjør deg varm og yr; kanskje er det mer bynære strøk? I så fall byr jeg på dette; et lite stemningsglimt fra Sognsvann. Vi hadde gått fra Frognerseteren til Sognsvann, dels på vei og dels på sti. Nå skulle vi gå oss ut av naturen og inn i byen, ned til Majorstua før en dusj og deretter grillpartai. Om du er gammel eller ung, lett til bens eller har behov for hjelpemidler: Det er helt greit. På Sognsvann kan du være sprek, eller du kan gjøre ingenting overhodet, bare ligge i gresset eller på ei av de mange flytebryggene, kanskje bade litt. Noen pils i vannet, ringe Peppes som leverer ved bommen? Been there, done that, loved it. Sommeren er fin nesten alle steder.

La meg seile deg til gode steder

Og vil du ha det vått kommer du selvfølgelig ikke unna Oslofjorden. Jeg hadde en gang kontor med utsikt over indre Oslofjord, og for meg startet sommeren for alvor da fjorden var full av hvite seil og Færder’n skjøt det hele i gang. Om du har egen eller venners båt, bruker pendlerferge eller turistbåt som tar deg ut til øyene: er du bybunden finner du knapt noe bedre sted enn øyene i Oslofjorden en vakker sommerdag. Hjernen leker iPod helt av seg selv og spiller De Lillos, De Derre og Postgirobygget helt uten elektroniske hjelpemidler og Folk&Røvere spiller det som nærmest blir oslos nasjonalsang om sommeren.

Da er livet godt å leve.

Det er ikke lenge igjen. Bit tennene sammen om du fryser, for kulda går over. Jeg lover. Og hvis du bare holder ut, er det alt dette du har å se frem til – og mere til! Vi står han a, og vi veit ka som kjæm ætterpå. Heldigvis.