Tove Ditlevsen: Barndommens gade

Hva er mer naturlig enn å lese dansk bok av dansk forfatter når man er i Danmark (og klarer å lese språket)? Nettopp. Derfor kjøpte jeg denne boka i København da jeg var der før jul. Tidligere har jeg lest en hel del om Tove Ditlevsen, en forfatter jeg først ble oppmerksom på etter å ha hørt Kari Bremnes’ cd (!) «Mitt ville hjerte» fra 1987. Alle tekstene på skiva er lyrikk skrevet av nettopp Ditlevsen, som andre så har satt toner til. Uansett.

Litt kultur i kveldssola

«Barndommens gade» kom ut i Danmark i 143 og handler om barndommen og oppveksten til Ester i et arbeiderklassestrøk i København. Hun bor sammen med mor, far og bror i en liten leilighet, og vi følger henne helt fra hun er barn til hun blir en ung voksen kvinne. Parallellene fra Ester til Tove Ditlevsen selv er ganske åpenbare. Ditlevsen skildrer arbeiderklassen og dens liv og levnet helt usminket, og forteller levende om alle sider ved livet, gode som vanskelige, for Ester og menneskene rundt henne. Ikke bare er ordene og beskrivelsene presise og engasjerende, også det som ligger mellom linjene utgjør en stor del av historien.

Etter en uplanlagt pause i lesinga av denne boka tok jeg den nylig frem igjen med mål om å lese den ut. Det var ikke vanskelig når det kom til stykket – boka er lett å lese hva språket angår, selv når jeg leser den på dansk. Innimellom tok jeg noen pauser for å fordøye det jeg hadde lest, men så var det rett tilbake til boka igjen. Jeg leste på stranda, jeg leste i hagen, jeg leste i skogen og jeg leste hjemme i godstolen.

Tidligere i uka ble jeg ferdig med boka. Nå står den i bokhylla mi, og noe sier meg at jeg kommer til å lese den igjen når det har gått et par år.

Souvenirene

«Jeg skal si deg én ting, Elisabeth. Når du skal kjøpe souvenirer på reise, skal du alltid tenke først for deg selv: ‘Trenger jeg dette? Kommer jeg til å bruke dette i hverdagslivet helt naturlig?’ Hvis svaret ikke er ja, skal du heller la være å kjøpe.»

Det sa gamle onkel Anton, mormors bror, til meg en tidlig vårdag på begynnelsen av nittitallet. Og det har jeg levd etter siden. Du finner ingen pyntegjenstander som er utstilt og samler støv i huset mitt. Men ser du deg rundt, finner du ganske mange minner om steder og turer; ting som ikke er anskaffet nordaførr eller på Rema, bruksgjenstander med en affeksjonsverdi som alltid matches av en reell nytteverdi.

Souvenirer fra København

Dette er noen av de tingene som ble med meg hjem fra København. Julete fra Perch’s og ei bok av Tove Ditlevsen. Ditlevsen er en sånn forfatter som jeg har hørt endel om, blant annet gjennom Kari Bremnes’ musikk og tekster, uten at jeg egentlig har lest noe av henne selv. Det skal det bli en endring på nå.

Jeg mistenker at denne boka får bli med nordover på juleferie etterhvert. Og jeg gleder meg allerede til å lese. Den var ikke ubetinget lett å lukke igjen da jeg i butikken hadde åpnet den litt for å lese et avsnitt og se om jeg likte stilen. Dét gjør jeg definitivt. Onkel Anton ville vært fornøyd.

Afternoon tea hos Perch’s

En av tingene jeg hadde booket før vi reiste ned til Køben, var en afternoon tea hos Perch’s tesalong. Perch har en bitteliten og samtidig velfylt tebutikk på gateplan, og i etasjen over finner man tesalongen. Her finnes både te-meny og en enkel mat-meny. Vi var så heldige å få et bord for to i en helt uforstyrret krok av lokalet, og det nøt vi til fulle mens vi drakk te og spiste oss gjennom et fat med ‘Klassisk Ceremoni’; et fatoppsett med en rekke smakebiter av ulike ting som finnes på menyen deres. Hva mer kan man ønske seg i førjulstida? Jeg kommer ikke på noe.

Klassisk Ceremoni hos Perch’s Tesalong i København. Nam!

Scones som var så ferske at det fortsatt dampet av dem, og et tilhørende sidefat med pålegg: jordbærsyltetøy, clotted cream og lemon curd. Tre ulike mini-smørbrød til hver av oss; et med ost og skinke, et med agurksalat og et med eggesalat. Og ikke minst: sjokoladeboller med bringebærskum inni, og hver vår brownies-aktige kakebit med tre bringebærmarengser oppå. Pluss et glass crémant til å begynne med. Ikke rart vi ble sittende lenge.

Det beste med denne stunda var likevel ikke maten, oppvartninga og stemninga i lokalet rundt oss. Det aller beste var en god, nær og oppriktig samtale med femtenåringen om ting som berører både hennes og mitt liv; en samtale hun langt på vei inviterte til og som vi begge ble glade for å ha. Det går noen ganger lenge mellom hver gang vi fysisk møtes, og da er stunder som dette ubetalelig – samme hvor vi befinner oss, egentlig. Når det er sagt, er det ikke til å legge skjul på at rammene gjorde samtalen og opplevelsen til noe litt ekstra. Perch’s tesalong bød virkelig på en hvilepause midt i ei ellers ganske hektisk tid.

Innom butikken etterpå – såklart.

Mens vi satt i tesalongen, drakk jeg en te som het Karavane-blanding, mens femtenåringen foretrakk Perch’s luksus-chai. Etterpå var det tid for å gå ned i butikken, og som alle andre måtte vi stå i kø utenfor før vi slapp inn – og det var verdt hvert minutt i kø! Jeg kjøpte meg en god dose av Karavane-blandingen, og det ville femtenåringen også ha. I tillegg kjøpte vi oss hver vår oppbevaringsboks til teen, en slags souvenir fra turen – og de eneste souvenirene som ble med hjem, egentlig. Jeg kunne heller ikke dy meg for å kjøpe et kremmerhus med julete oppi. Den har jeg tømt oppi en ledig te-boks hjemme og forlengst gjort et godt innhugg i.

Det ser ut til at Afternoon Tea en adventslørdag begynner å etablere seg som en slags tradisjon i livet mitt, og i så måte var besøket hos Perch’s et høydepunkt hittil!

Førjulstur til København

I vår ga jeg konfirmanten en tur til København i gave. Nå har vi vært der. Hun har aldri vært i den byen før, så det ble mest ‘turistløype-aktiviteter’, men vi koste oss like fullt. Julestemning, god tone og mange, mange fine samtaler – og felles opplevelser, så klart. Det er ikke så verst når man har med en femtenåring å gjøre.

Det var gjort mye for å skape julestemning i Tivoli.

For egen del er jeg, i beste fall, ganske ambivalent til hele Tivoli. Men femtenåringen koste seg, og det er ikke til å komme fra at det var ganske så stemningsfylt med lys i alle farger samtidig som dagen forlengst hadde gått over i kveld og det ‘egentlig’ var mørkt.  Vi tok oss en runde på hele området for å orientere oss om hva som fantes der og skaffe litt oversikt, og det tror jeg var en god strategi – selv en sen lørdag ettermiddag. Til tross for at det var uhorvelige mengder folk inne på området, klarte vi fint å komme oss dit vi vil uten å være for mye i kø, og det var aldri sånn at vi mista hverandre i mengden. Heldigvis. Men om jeg hadde dratt dit hvis jeg var alene? Helt ærlig? Nei.

En runde med sightseeing per båt er ikke det verste man kan gjøre. Særlig ikke når det regner og båten har tak og oppvarming… Her i Nyhavn.

Når man er ny i en by, er det fint å skaffe seg litt oversikt og få med seg de viktigste attraksjonene uten at man nødvendigvis vil bruke alt for mye tid på det. Vi gjorde det dog motsatt – vi tilbrakte de første dagene til fots i sentrale deler av byen og gjorde oss kjent der, for så å nærmest ta et slags oppsamlingsheat av attraksjoner vi ikke hadde sett enda – og dem så vi per båt, for det meste. Nyhavn, den lille havfruen og ymse annet ble besiktiget gjennom ei båtrute som lot oss få et inntrykk av det grøvste, sammen med følelsen av at ‘nå har vi sett det’. Neste gang vil vi kanskje utforske enkelte ting litt mer, som for eksempel promenaden langs vannet i Nyhavn. Tenåringen var i alle fall fornøyd – både med alt vi fikk sett, med at turen bare tok en time, og med at vi kunne sitte under tak og i oppvarma båt når det regna ute.

Vi gikk oss tilfeldig på en utstilling til minne om Kim Wall. Fantastisk fint å få med seg!

En av dagene fikk vi med oss dette – en utendørs utstilling med temaet ‘I Kim Walls fotspor’. Kim Wall var den kvinnelige journalisten som ble drept ombord i en ubåt i Danmark, og utstillingen viser frem flere av sakene hun har arbeidet med i sin karriere som journalist – land, folk, områder, temaer. Vi hadde ikke tid til å se på absolutt alt, men jeg fikk med meg mye; Uganda, Nord-Korea, Kina, Midt-Østen og mer til. Det er ikke rart hun var en prisvinnende journalist; det var gode historier og de var varmt og godt fortalt med både bilder og ord. Jeg håper utstillingen blir værende, eller at den blir tilgjengelig et annet sted senere. Jeg vil definitivt gjerne se den igjen.

Alt dette er laget i sjokolade! Åh, så mye fristende – men det fikk ligge i fred for oss.

På flere av torgene i København var det julemarked med varer av ymse slag. Noe var forutsigbart og nærmest standard hvor som helst man måtte være (gløgg, oster, brente mandler, fudge…), mens andre ting var helt nye for meg – som det på bildet over. Sjokolade. Noen hadde laget en rekke verktøy av sjokolade og diverse tilbehør, og det så nesten helt ekte ut! Det var fristende å spise seg gjennom halve verktøykassa, men jeg klarte heldigvis å la være.

Naturligvis fikk vi med oss mye som jeg ikke har tatt med her. Det var i det hele tatt ei strålende langhelg i Dronningens by, og jeg mistenker at vi fint kunne ha vært der ei uke til ende uten å kjede oss nevneverdig. Takket være supre tips fra gode venner hadde vi et sentralt og hyggelig hotell som ikke var grisedyrt, vi spiste på steder med egenart som lå litt utenfor turistløypa, vi fant noen butikker – deriblant en bruktbutikk for klær hvor en av oss nærmest hamstret til både seg selv og andre –  som ikke tilhører de store kjedene med samme utvalg overalt, og vi hadde opplevelser nærmest fra vi gikk ut døra på formiddagen og til vi kom inn igjen om kvelden. Akkurat sånn en perfekt og samtidig avslappet tur skal være.  Flaks.