I’ve got friends in strange places

Det er ikke mange år siden. Jeg hadde via Vårherres uransakelige veier havnet på Balkan, og nå var jeg på utflukt med lokale kjentfolk og et knippe amerikanere som var venners venner. Vi befant oss i Gračanića, et serbiskortodoks kloster i en serbisk enklave omtrent ei mil fra Priština.

Klosterkirka i Gračanića, Kosovo

Klosteret ble opprinnelig bygd i 1321, og det står på UNESCOs verdensarvliste. På grunn av situasjonen har det i lang tid vært beskyttet av FN-soldater. En høy mur omgir hele eiendommen, og på toppen av muren er det piggtrådsperringer. Bygget du ser bak kirka på bildet rommer innkvartering av nonnene ved klosteret, og bak til høyre er det bl.a. kontorer for biskopen og hans stab. Det var svenske soldater som voktet klosteret da vi kom – og de ble temmelig paffe da noen (eh, jeg!) snakket til dem på et skandinavisk språk! Hvorvidt det hadde noen betydning vet jeg ikke, men selv albaneren blant oss ble vinket inn uten at noen hadde noe å utsette på det.

Ei nonne holdt på med å koste støv da vi kom inn. Da hun skjønte at vi var ‘turister’, på et vis, la hun vekk støvkosten og viste oss rundt. Mot slutten av runden var det en av amerikanerne som kommenterte ei treluke midt på ei mursøyle. Jeg sa at jeg ikke ante hva det var for noe, men antok at det kanskje var et skap eller noe som var skjult inni søyla. Så feil kan man ta! Nonna oppdaga nemlig hva vi prata om, og åpna luka. Og der skjulte det seg ei hemmelig trapp!

Mursøyla foran, hemmelig rom bak

Luka og dermed trappa innenfor (den gikk oppover) begynte ca 130 cm over bakken i kirkerommet. Etter ei tynn bønn om lov, fikk vi gå opp selv om det egentlig ikke var tillatt. Trappegangen var smal, kanskje 50-60 centimeter, og ca 120 cm høy. Vi måtte krøke oss for å få plass, men opp ville vi. Jeg først. Den ene amerikaneren måtte gå sidelengs for å få plass til skuldrene sine. Der var 12-13 trinn som førte oss opp til et hemmelig rom. Klosteret ble bygd i ei tid da ottomanerne beveget seg mot Europa, og historien vil ha det til at da man i Gračanića hørte at tyrkerne (ottomanerne) var på vei, samlet man alle kirkens skatter i dette rommet og murte igjen inngangen. Tyrkerne fant den likevel, og stjal etter sigdende skattene. Men freskene lot de være. Heldigvis!

Profeten Elia til himmels i ildvogna

Freskene i det hemmelige rommet – malerier rett på murveggen – er originale fra da kirken ble bygd. Det vil si at de er fra 1321-22! Det er ikke lov til å fotografere der, men jeg snek meg til å ta et bilde uten blitz (det er lyset som er skadelig for maleriene pga malingen). Er du en smule bevandret i Bibelen og dens historier, ser du at dette motivet forestiller profeten Elia, som ble hentet opp til himmelen i en ildvogn.

Vi fleipet med at vi hadde alle kildene til balkankonflikt tilstede i vår lille gruppe. Vi hadde en serber og en albaner til å krige, vi hadde amerikanere til å bombe og polarisere konflikten, og vi hadde meg – en fredsbevarende nordmann. Under fleipen, godt gjemt i hver enkelts sinn, visste vi alle hvor skjør situasjonen var. Hvor mye blod som har blitt spilt for dette stedet, på alle sider. Vi visste hvor dårlige fremtidsutsiktene var, uavhengig av retningen den politiske utviklingen ville ta. Vi visste at det var en reell mulighet for at det ville bryte ut væpnet konflikt igjen; at det kunne hende det ville bli lenge til vi igjen hadde mulighet til å dra hit.

Heldigvis gikk det ikke slik; utviklingen har vært mer fredelig enn man hadde våget håpe på. Og har du lyst på en tur utenfor allfarvei, anbefaler jeg Kosovo på det varmeste – uavhengig av hvor du står i debatten, hvilket politisk syn du har. Selv lukkede rom kan gi mer åpne øyne.

When you wish upon a star…

(Dette innlegget er mitt bidrag i dagens Sunday Challenge. Heng deg gjerne på, du også!)

Da jeg var 15 år falt Berlinmuren, en kveld mens jeg satt i en sofa i ei kjellerleilighet på Stokka i Stavanger. Jublende mennesker fylte skjermen, grensevaktene skjøt ikke mot menneskene som stod og danset på muren, de siktet ikke mot dem som beveget seg fra øst til vest. Jahn Otto Johansen fikk nesten orgasme på direkten og jeg hadde gåsehud på hele kroppen min – uten sammenheng forøvrig… Jeg visste at dette var historie, at verden aldri ville bli helt den samme igjen, at dette var noe mine barn ville komme til å lese om i historiebøkene. Det var rett og slett et definerende øyeblikk, history in the making. Og jeg husker at jeg tenkte: «Når jeg blir stor vil jeg være der det skjer. Jeg vil ikke bare lese om det, jeg vil være der og oppleve det selv!»

Tida går. Man vokser opp. Man velger seg et liv, man opplever uforutsigbarhet og innser at ens eget liv også avhenger av andres valg, og verden går sin gang. Men så. Før eller senere får man muligheten til å oppfylle drømmer man ikke trodde var mulige – i alle fall har jeg opplevd det opptil flere ganger. Dette var en av dem.

17. februar 2008

Ting ville det slik at jeg var i Priština den dagen Kosovo erklærte sin uavhengighet (fra Serbia). Denne lille landbiten langt oppi fjellene som folkeslag har kjempet om i hundrevis, om ikke tusenvis, av år. De 10.000 kvadratmetrene som har blitt kilde til så store konsekvenser i europeisk og verdenspolitikk og fortsatt preger mange av diskusjonene, mange av konfliktene, mange av de tingene ingen har noen fasit på. Der var jeg den dagen alt ble forandra – i alle fall på papiret. Kosovo har aldri vært ‘bare’ Kosovo, det har alltid tilhørt et eller annet land. Noen mener at det fortsatt gjør det i folkerettslig forstand, andre hevder at det er uavhengig. Jeg skal la min mening være usagt akkurat nå. Men den dagen det skjedde, den dagen Kosovo for første gang erklærte uavhengighet og egen grunnlov og eget flagg og whatnot – DEN dagen var jeg der.

Jeg gikk opp og nedover Mor Theresas aveny blant utallige tusener av andre, jeg fikk med meg den 40 meter lange kaka som ble laget midt i byen, jeg fulgte med på scenen når statsministeren og presidenten talte til folket; fikk tolkning av en tilfeldig person ved siden av meg som skjønte at jeg var utlending. CNN hadde live utestudio med sending fra terrassen rett utenfor hotellromvinduet mitt, det var folk absolutt overalt og de tjueseks minusgradene var merkbare uten at de la noen begrensning på jubelen og utfoldelsen.

Bokstavene på bildet ble stilt opp på et torg sentralt i byen, og da statsministeren som første mann skrev sin signatur med sort tusj på gul bunn var jeg på hotellrommet og spiste middag mens jeg så det på CNN. Trengselen var stor, og jeg visste at jeg ville ha mer igjen for å gå ned dit litt senere. So I did. Og jeg fikk bildet – bildene – jeg ville ha. Jeg har også bilde av meg selv foran disse bokstavene, et digitalt bevis på at jeg var akkurat der, akkurat da.

Beviset på at drømmer noen ganger går i oppfyllelse.

Note to self

Jeg skulle egentlig logge av pc’en og legge meg. Klokka var snart midnatt. Men så ble jeg fanga i en dans fra den ene bloggen til den neste, og etterhvert sveipa jeg innom en nordnorsk bloggekjenning. Derfra var veien kort til andre nettsteder med mye innhold fra Salten-traktene; kanskje fordi jeg litt overraskende får meg en tur dit om ikke alt for lenge. Mer om det senere. Det er nemlig dèt som er formålet med denne bloggposten; å minne meg selv om hva jeg har tenkt å skrive om, og å gi deg et lite hint om hva du kan forvente å se og lese her, sånn etterhvert.

St. Sava i Beograd

Dette, for eksempel, er St. Sava-katedralen i Beograd. Jeg er fryktelig glad i Beograd, og jeg går og brygger på et innlegg som handler om hvordan mitt forhold og kjenneskap til Beograd på sett og vis reflekteres i St. Sava-katedralen. Den er nemlig ikke så ‘ferdig’ som den kan virke på utsida; den er i høyeste grad et work in progress og hver gang jeg er i byen, har de kommet litt lenger enn der de var sist. Nå er det over et år siden jeg var i byen, men før det blir jul igjen har jeg et berettiget håp om igjen å ha avlagt et besøk i denne byen jeg kjenner meg så hjemme i. Da skal jeg si noe om kapitalisme vs kommunisme og blogge bilde av Hotel Jugoslavia ved bredden av Donau, som er omgjort til hva de hevder er Europas største kasino, jeg skal si noe om pannekakespising langs Kej, og om Kalemegdan, festningen som er byens hjerte. Om å se og høre Gary Moore en sen sommerkveld med rundt femogtyve grader i lufta og kanskje fire grader i ølet. Kanskje jeg tilogmed blogger bildet vi tok på terrassen hos kongen av Jugoslavia for et par år siden?

Utsikt mot Mt Kazbek fra Tsminda Sameba

Jeg har også (minst) en bloggpost om Georgia i tankene. Det kan fort bli flere. Jeg vil si noe om hvordan Georgia minnet meg om Norge, men uten hav; fortelle om turen fra Kazbegi og opp til Tsminda Sameba på over 2.000 meters høyde. Bildet over er tatt på vei opp dit, og skyen på det bakerste fjellet mot venstre dekker toppen av Mt Kazbek, som er Georgias høyeste fjell på 5.047 m.o.h. Bak disse fjellene ligger Sør-Ossetia, og vi hadde kommet til Kazbegi ved å kjøre oppover langs GMH, the Georgian Military Highway, som i kommunismens dager var kjappeste vei mellom Tbilisi og Vladikavkaz i Russland. Nå er grenseovergangen stengt for utlendinger som meg. (Legg merke til at jeg ikke har nevnt mineralkilden langs veien, Ananuri-kirkene, den lokale vinterlua eller selve Tsminda Sameba-kirka enda!)

Uplistsikhe - vel bevart i lange tider

Dette er en alternativ post om Georgia, tror jeg, som gjerne kan flettes sammen med betraktninger om mennesker og historien og veien fra Djengis Khan til meg selv og mine samiske aner. Bildet er fra Uplistsikhe, en huleby som ble anlagt i Georgia for 3.000 år siden. På et tidspunkt var her over 700 huler pluss bebyggelse på elvebredden nedenfor, og hele 20.000 mennesker holdt til her! Nevnte herr Khan har herjet over steppende nedenfor opptil flere ganger, og karavanene som drev handel langs Silkeveien var et vanlig syn etter veien i hine hårde dager. Nevnte jeg at elva som renner forbi heter Tanaelva? Det er helt sant!

Hotel Abkhazia i Sukhumi (Abkhazia)

Det er vanskelig å si noe om Georgia uten å også fortelle om Abkhazia. Der var jeg for et par år siden. Hvis du leser kyriliske bokstaver (anyone?) ser du at dette er hotell Abkhazia – og hvis du har øynene åpne, ser du at det er et tomt skall med hvit fasade og sorte, utbrente og utbomba ruiner innenfor… Sånn har det vært siden tidlig på 1990-tallet. Jeg har tenkt å vise deg flere bilder fra Sukhumi, samt bilder fra stranda i Gagra, som ligger bare et kvarter fra grensen til Russland. Fra den grenseovergangen er det bare tjue minutters kjøretid til Sotchi, hvor russerne skal arrangere vinter-OL om fem år. Kanskje slenger jeg på et bilde og litt tekst fra Gali også, det georgisk-dominerte området helt sør i Abkhazia. Jeg var nettopp i kontakt med ei venninne der, som heldigvis har det bra etter konflikten i fjor sommer. Hvis du er heldig, forteller jeg om brudekidnapping, som er et vanlig fenomen i disse traktene – jeg kjenner flere som har opplevd det. Og bildet er ikke så svart-hvitt som vi i vår del av verden lett kan tro, bare for å ha det sagt.

Bildet er tatt i Sveits, sletta er delt mellom Sveits (venstre) og Frankrike (høyre). Hvis paraglideren lander feil sted, må du ha med pass!

Murmeldyrene! Jeg har jo ikke sagt noe om murmeldyrene! På en fjelltopp midt i Sveits, i den nordøstlige enden av Lac Lemand (eller Geneve-sjøen, som den heter på norsk og genevsk), finnes en murmeldyr-dyrehage. Der har de eksemplarer av alle de 13 sortene murmeldyr som finnes. De har også permanent oppsatte yurt-telt som man kan leie og overnatte i, og de har en alpebotanisk hage med hundrevis av urter og planter som vokser et eller annet sted i Alpene – og her. De har sogar mørke, kjekke Geneve-menn som på stotrende engelsk deler ut sjampanje til fremmede norske damer som presumptivt ikke snakker fransk, bare for å inkludere dem i gjenget som fryder seg over solnedgangen. Men det er en annen historie. Det er endel her jeg definitivt kunne blogge om, og slenge på et par bilder med utsikt hit og dit. Kanskje noe med de paragliderne?

Gjett hvor? Og når?

Er det noe mer jeg har glemt nå? Finland, med sine fargerike matboder på havna hvor man kan kjøpe reinsdyrkebab?  Jeg har glemt St. Martin-in-the-Fields fra Canterbury, som er den engelske kirka som har vært i lengst sammenhengende bruk – over 1500 år – og har mosegrodde gravsteder rett utenfor veggene, og mangler tilfredsstillende toalettfasiliteter fordi man ikke får lov til å endre noe i bygget. Og  Kosovo, kanskje, med sin ‘Kuwait Village’? Og om uavhengighetserklæringen og trengselen i Priština den dagen, og min link til Berlinmuren og Stavanger? Biblioteket i Amsterdam har jeg heller ikke nevnt her enda, det hører nok med. Hvis du lover å ikke fortelle noen om restauranten på toppen. Og Plymouth, hvor Mayflower la ut som første båt med kolonister fra England til Amerika – der kunne jeg kanskje blanda inn cafeen her i Canterbury hvor hele toktet ble planlagt?

Noe sier meg at det vil bli flere lange kvelder med skriving av bloggeinnlegg fremover. Hvis jeg glemmer noe, får du minne meg på det!