Det ble påskeferie. Faktisk ble det så påske og så ferie at det føltes som om jeg hadde hatt en evighet fri da jeg kom tilbake på jobb for ei uke siden. Påskelabyrinten, appelsiner, vær av ymse slag, kortspill og terninger, god mat og sene kvelder… Vi hadde det meste. Sju mennesker og to hunder på ei hytte som normalt rommer to til fire gikk bare godt. Heldigvis. Dessuten fikk jeg en liten og uplanlagt bonustur ‘hjem’ dit jeg kommer fra, til vakre Vesterålen (‘Besterålen’) og Hadseløya. Man kan ikke ønske seg mer.
Piknik i fjæra, Lødingen Vestbygd.
Noen dro på topptur til Strandstinden på 1076 m.o.h. Andre – vi – dro på pikinik og kultur-tur i fjæra, ca 20 cm.o.h. eller deromkring. I Lødingen Vestbygd er det flust av steder hvor man kan kose seg i eller nær fjæra, og vi valgte et av dem. Vi fant oss et nydelig sted i fjæra, i ly for vinden og med strålende utsikt. Medbrakt mat, spontan underholdning av ymse slag og gjennomgående godt humør gjorde sitt til at det var en helt fantastisk dag ute. Da vi kom hjem, hadde toppturkarene nådd målet sitt, og var så glade at minst én av dem felte en tåre.
Øye i stein – Anish Kapoor
Det er åtte år siden sist jeg var her, og det var godt å være tilbake. I Lødingen Vestbygd, nærmere bestemt på Hustad, finner man kunstverket ‘Øye i stein’. Det er laget av Anish Kapoor og er en del av Skulpturlandskap Nordland, som ble til på 1990-tallet. Skulpturen står helt i vannkanten, og ved flo sjø kan man ikke komme tørrskodd helt frem. Vi var heldige og kom mens det fortsatt var litt fjære.
Navy og Emre
Det er sjelden vanskelig å motivere seg til tur når man har turkamerat/er som dette! Alaskahuskyene Navy og Emre storkoste seg med store deler av flokken sin på tur, og det vanket både hundemat og ymse annet godt på dem. Mange mennesker tror at huskyer krever uendelige mengder med trim. Det er ikke nødvendigvis sånn. Ja, man må naturligvis endel ut på tur. Men vel så viktig er det å gi hundene tid til å ta inn inntrykk også gjennom sansene; å la dem få mye mental stimulans. Disse to fikk så det rakk da vi var på tur denne dagen, ikke minst fordi vi befant oss i landbrukstrakter og fordi det gikk tamrein på beite på jordene flere steder.
Mamma sine snøklokker
Det var forholdsvis kjølig i påska, og det var mye kaldt. Til og fra hytta kunne jeg gå på skaren uten å tråkke nevneverdig gjennom. Men da vi kom hjem til Blåbærveien, var det likefullt også tegn som fortalte tydelig at våren er på vei, temperaturen til tross. Disse snøklokkene, for eksempel, står i le av sørveggen på garasjen vår. Er det rart jeg ble glad?
Taen, med utsikt mot Aust-Vågøy/Lofoten
Da vi kom hjem til Vesterålen, var det bare meg og opphavet igjen. Fordelen med å være ‘den hjemkomne datter’ er at man langt på vei får lov til å påvirke dagens agenda, ikke minst når opphavet har blitt pensjonister og har all verdens tid til å dra hit og dit på impuls. Turen gikk ikke langt, bare rundt øya. Men vi stoppet halvveis, da vi var kommet til Taen. Taen er ei strand og et friluftsområde på sørsida av Hadseløya, og vi var langt fra de eneste som tok turen din den dagen. Tross kjølig og litt grått (tørt!) vær gjennomførte vi planen om utemiddag, og sjelden har vel pappas hjemmelagede fiskekaker smakt så godt som da de ble inntatt her etter å ha blitt varma på primus og lagt på hjemmebakt brød.
Et lite stykke norsk industrihistorie
Hvis du ser godt etter på lua til pappa, ser du konturene av et lite avsnitt fra norsk industrihistorie. Pappa er pensjonert nå, men på tampen av et langt liv i oljebransjen fikk han med seg noe ganske spesielt. Han var nemlig en av dem som jobbet med prøveboring på Shtokman-feltet i Barentshavet, verdens største gassfelt til havs. Det ligger i russisk farvann, litt vest for Novaja Semlja. Shtokman skulle bli et eventyr, men høye investeringskostander og ymse andre årsaker har gjort sitt til at prosjektet og området foreløpig later til å ligge i bero.
Nå som våren kommer og været er varmere, er turplanene langt flere enn de har vært de siste månedene. Primusen har blitt tatt i bruk ukentlig i det siste, og kalenderen forteller om flere utflukter og små reiser som står på plakaten. Det er bare å glede seg.
Elisabeths Eldorado 
