En tråd for alle tider

Tenk deg ca 1977. Jeg er tre år, broren min er ett. Jordfarger ruler verden, og mine foreldre er stolte og familiekjære folk. Mamma strikker, pappa snekrer. Blant annet. Mamma finner tak i noe tykt rødbrunt garn og strikker makne gensere til seg selv og pappa, og hel-dresser til meg og broren min. På vei fra hjemme/Vesterålen til farmor i Saltstraumen måtte vi reise med opptil flere ferger, og turistene på dekk var fra seg av begeistring over denne familien som var så fine i tøyet – i følge legenden. Pappas brystkasse svulmet av stolthet, i følge ham selv.

Tida går. Men restegarnet består.

I påska var jeg på hytta hos mamma og pappa sammen med nevnte bror, hans samboer og hans to barn. Jeg hadde prestert å reise uten å ha strikketøy med meg, men stressa ikke, for jeg vet at mamma alltid har både pinner og garn. Jeg hadde rett. Jeg fant meg noen pinner, fant meg noe garn. Og vet dere hva? Jeg fant faktisk de to nøstene med restegarn fra strikkebonanzaen på 1970-tallet, og på soverommet hadde både mamma og pappa sine gensere, slik at det lot seg verifisere som fullstendig autentisk.

Garnet var ikke nok til å lage så mye av. Men tanteungen på 11 år fikk seg ny lue, og er med det tredje generasjon som går i dette garnet. Faktisk fikk hun overta farmor (mamma) sin genser også, når sant skal sies. Jeg syns det er litt stas.

11-åring med nystrikket lue.

Det ble påskeferie

Det ble påskeferie. Faktisk ble det så påske og så ferie at det føltes som om jeg hadde hatt en evighet fri da jeg kom tilbake på jobb for ei uke siden. Påskelabyrinten, appelsiner, vær av ymse slag, kortspill og terninger, god mat og sene kvelder… Vi hadde det meste. Sju mennesker og to hunder på ei hytte som normalt rommer to til fire gikk bare godt. Heldigvis. Dessuten fikk jeg en liten og uplanlagt bonustur ‘hjem’ dit jeg kommer fra, til vakre Vesterålen (‘Besterålen’) og Hadseløya. Man kan ikke ønske seg mer.

Piknik i fjæra, Lødingen Vestbygd.
Piknik i fjæra, Lødingen Vestbygd.

Noen dro på topptur til Strandstinden på 1076 m.o.h. Andre – vi – dro på pikinik og kultur-tur i fjæra, ca 20 cm.o.h. eller deromkring. I Lødingen Vestbygd er det flust av steder hvor man kan kose seg i eller nær fjæra, og vi valgte et av dem. Vi fant oss et nydelig sted i fjæra, i ly for vinden og med strålende utsikt. Medbrakt mat, spontan underholdning av ymse slag og gjennomgående godt humør gjorde sitt til at det var en helt fantastisk dag ute. Da vi kom hjem, hadde toppturkarene nådd målet sitt, og var så glade at minst én av dem felte en tåre.

Øye i stein – Anish Kapoor

Det er åtte år siden sist jeg var her, og det var godt å være tilbake. I Lødingen Vestbygd, nærmere bestemt på Hustad, finner man kunstverket ‘Øye i stein’. Det er laget av Anish Kapoor og er en del av Skulpturlandskap Nordland, som ble til på 1990-tallet. Skulpturen står helt i vannkanten, og ved flo sjø kan man ikke komme tørrskodd helt frem. Vi var heldige og kom mens det fortsatt var litt fjære.

Navy og Emre

Det er sjelden vanskelig å motivere seg til tur når man har turkamerat/er som dette! Alaskahuskyene Navy og Emre storkoste seg med store deler av flokken sin på tur, og det vanket både hundemat og ymse annet godt på dem. Mange mennesker tror at huskyer krever uendelige mengder med trim. Det er ikke nødvendigvis sånn. Ja, man må naturligvis endel ut på tur. Men vel så viktig er det å gi hundene tid til å ta inn inntrykk også gjennom sansene; å la dem få mye mental stimulans. Disse to fikk så det rakk da vi var på tur denne dagen, ikke minst fordi vi befant oss i landbrukstrakter og fordi det gikk tamrein på beite på jordene flere steder.

Mamma sine snøklokker

Det var forholdsvis kjølig i påska, og det var mye kaldt. Til og fra hytta kunne jeg gå på skaren uten å tråkke nevneverdig gjennom. Men da vi kom hjem til Blåbærveien, var det likefullt også tegn som fortalte tydelig at våren er på vei, temperaturen til tross. Disse snøklokkene, for eksempel, står i le av sørveggen på garasjen vår. Er det rart jeg ble glad?

Taen, med utsikt mot Aust-Vågøy/Lofoten

Da vi kom hjem til Vesterålen, var det bare meg og opphavet igjen. Fordelen med å være ‘den hjemkomne datter’ er at man langt på vei får lov til å påvirke dagens agenda, ikke minst når opphavet har blitt pensjonister og har all verdens tid til å dra hit og dit på impuls. Turen gikk ikke langt, bare rundt øya. Men vi stoppet halvveis, da vi var kommet til Taen. Taen er ei strand og et friluftsområde på sørsida av Hadseløya, og vi var langt fra de eneste som tok turen din den dagen. Tross kjølig og litt grått (tørt!) vær gjennomførte vi planen om utemiddag, og sjelden har vel pappas hjemmelagede fiskekaker smakt så godt som da de ble inntatt her etter å ha blitt varma på primus og lagt på hjemmebakt brød.

Et lite stykke norsk industrihistorie

Hvis du ser godt etter på lua til pappa, ser du konturene av et lite avsnitt fra norsk industrihistorie. Pappa er pensjonert nå, men på tampen av et langt liv i oljebransjen fikk han med seg noe ganske spesielt. Han var nemlig en av dem som jobbet med prøveboring på Shtokman-feltet i Barentshavet, verdens største gassfelt til havs. Det ligger i russisk farvann, litt vest for Novaja Semlja. Shtokman skulle bli et eventyr, men høye investeringskostander og ymse andre årsaker har gjort sitt til at prosjektet og området foreløpig later til å ligge i bero.

Nå som våren kommer og været er varmere, er turplanene langt flere enn de har vært de siste månedene. Primusen har blitt tatt i bruk ukentlig i det siste, og kalenderen forteller om flere utflukter og små reiser som står på plakaten. Det er bare å glede seg.

La bøkene slippe frem

Jeg har oppdaget i det siste at så snart jeg skaper litt rom for bøker i livet mitt, blir appetitten på å lese enda større. Når jeg bare lukker laptopen i stedet for å surfe formålsløst omkring på internett, når jeg dropper Netflix til fordel for en ordentlig, gammeldags CD, når jeg blir lei av strikkepinner en stakket stund – DA kommer bøkene frem.

Jeg møtte nylig ei venninne som jeg ikke har sett siden bursdagen min ved påsketider. Hun hadde med en forsinket bursdagsgave til meg, et gavekort på ARK. Jeg var innom nærmeste Ark-bokhandel ganske raskt etterpå, og fant meg et par bøker jeg bar på mens jeg så meg omkring i hyllene.

Da overhørte jeg et par ansatte som snakket med en annen kunde som var innom. Det viser seg at Ark på kommende lørdag starter et mai-salg på bøker, et salg de sa er større enn Mammutsalget. Dermed var jeg ikke sen om å legge fra meg de bøkene jeg hadde plukket. Jeg kommer heller tilbake når maisalget er i gang og jeg kan få flere bøker for pengene!

Lykke i posten!
Lykke i posten!

Og under over alle under: Da jeg kom hjem fra cafe- og Ark-besøk, fant jeg en pakke fra amazon.com i postkassen min. To bøker som jeg bestilte for ei stund siden fant det for godt å ankomme akkurat den dagen jeg hadde opparbeidet meg litt ekstra appetitt på å lese nye bøker. Paul Auster sin Winter Journal har jeg siklet på en god stund allerede, og Tove Jansson-boka ble jeg obs på i et av Glamourbibliotekarens mange «Kva las du no?»-innlegg, hvor bloggleserne hennes forteller om hvilke bøker de holder på med.

Jeg tror det blir Jansson-boka som får være med nordover på tur nå når det blir langhelg. Jeg skal lese på hyttetrappa, jeg skal lese i lyngen, jeg skal lese foran peisen om kvelden, har jeg tenkt, og kanskje på en stein i fjæra. Sannsynligvis rekker jeg mer enn èn bok, når jeg tenker meg om. Så kanskje Auster får bli med, han også? Det skal du ikke se bort fra.

Sett fra sjøen

Absolute Lødingen. Fra sjøsida.
Absolute Lødingen. Fra sjøsida.

Hvis du kjører gjennom Lødingen, ser du den ikke. Hvis du reiser til eller fra Lofoten og legger turen via ferga mellom Lødingen og Bognes ser du det heller ikke. Går du gjennom Lødingen sentrum, aner du ikke hva du går glipp av.

Men hvis du nærmer deg Lødingen fra sjøsida, kan du knapt unngå å se denne vegget. Kommer du i båt til ei av småkaiene, ikke der ferga legger til, vil øynene dine dras mot disse motivene. Eller du kan, som jeg, tusle en tur så langt ut på bryggene du kommer, og så snu deg. Da ser du dette.

Endeveggen på det jeg tror er et fiskebruk er full av motiver. De kommer åpenbart fra ulike artisters hånd, noen gjennomtenkt og andre mer impulsive av karakter. Noen steder overlapper et motiv det neste. Men mannen til venstre og de to reinsdyrene midt i bildet har fått være i all hovedsak slik de opprinnelig ble laget, så langt jeg kan bedømme. Det finnes reindriftssamer i Lødingen-distriktet, så rein er et relativt vanlig syn i terrenget rundt. Hva som er greia med mannen til venstre er jeg mer usikker på, men også det motivet var forseggjort.

Vips var den lille avstikkeren mer enn verdt den energien det tok.

Stakkars, stakkars pappa

Nei, jeg kommer nok ikke i kveld likevel, sa han. – Veien er sperret for det har vært en trafikkulykke her, og jeg tror det blir stengt ei stund.

Vi prater litt til, jeg halvt forbauset over at han ikke er kommet lenger, og han forteller om ulykka som fant sted rett forbi hytta. Han skulle til ferga og etterhvert nedover hit igjen, jobben kaller, men det hjelper ikke med jobbkalling når veien blir stengt. Lenge stengt. – Jeg var andre…nei, tredje bil som kom til fra denne sida, sier han. Pausen varer et halv sekund for lenge. – Og det var ikke noe man kunne gjøre, den sto i full fyr med en gang og var helt overtent. Det tause halvsekundet sier alt.

Nå er han på hytta. Jeg hører på det han ikke sier hva han må tenke inni seg, hvordan han har det. Han som i flere uker har vært støttemannskap for noen som har vært i krevende førstelinjetjeneste i det lokale kriseteamet etter Utøya, er med ett selv i første linje – bokstavelig talt. Jeg vet han er profesjonell, vet at han takler det. Men det betyr ikke at han har det bra akkurat nå likevel. Han har alle kursene innenfor brann og redning, har vært godkjent røykdykker i lukkede rom og hele greia, men i kveld hjalp ingenting av det han har lært og erfart. Det var ikke noe han – eller andre – kunne gjøre.

I morgen kommer han hit, etter ei natt på hytta. Han skal få brunch og en lang, varm klem. Minst. Jeg håper han får sove i natt. Stakkars fine pappaen min.

(Og for ordens skyld: Stakkars alle andre involverte og/eller pårørende også…)

En digresjon: Jesus og disiplene på Vestfjorden

Jesus og disiplene i nordlandsbåt på Vestfjorden
Jesus og disiplene i nordlandsbåt på Vestfjorden

Dette bildet er en detalj av altertavla i Vestbygd Kirke i Lødingen kommune. Vestbygd ligger ytterst ute ved enden av en lang og dårlig vei – et fantastisk sted, men du må ville dit for å komme deg dit. Det er ikke noe sted man bare tilfeldigvis ramler forbi. Til gjengjeld er det veldig verdt turen.

Tilfellet ville det slik at diakonen i Vestbygd Kirke er en kjenning av noen jeg kjenner, så da jeg og en sommergjest var innom der en søndag i juli 2009, fikk vi ei omvisning i kirka. Motivet er henta fra den klassiske historien hvor Jesus stillet stormen. Folk her oppe relaterer til det – de vet hva storm på havet er! Det er dog et par morsomme detaljer med dette motivet. For det første er Jesus og disiplene avbildet i en Nordlandsbåt; en tradisjonell robåt som har vært vanlig ved kysten her. For det andre er de (og båten!) plassert på Vestfjorden, og fjellene på hver side i motivet er nøyaktig de samme fjellene som man ser når man er ute i båt på fjorden rett nedenfor kirka. Utsikta er fra ca Vestbygda og videre innover Vestfjorden og etterhvert Ofotfjorden.

Diakonen fortalte at hun hadde hatt en lokal femteklasse på besøk og omvisning i kirka, og som seg hør og bør ble de orientert om altertavla – dvs dette bildet. Vanligvis er elevene sånn middels interessert. Men denne dagen var det en gutt som la hodet på skakke og så delvis skeptisk, delvis bekymra ut. Diakonen lurte litt på hva det var han reagerte på med bildet, og spurte lett: «Er det noe du stusser på med bildet?» i retning gutten. Responsen kom kontant.

– Ja, æ ser at han derre Jesus og di disiplan ikkje kunn vær så båtvant som man skal ha det tell. Førr di e jo fem på den eine sia av båtn og sju på den anner, og det e jo uførrsekti! Den mått jo ligg skeivt i vannet og næsn bekk rundt! 😆

The Sound of Easter Silence

Bognes
Det er mye vær på et lite område
Påskesjarmør
Påskesjarmør i gult
Elgrester
Spor av elg overalt. Vi har sett fire dyr bare i dag.
Heimhavet
Hadselfjorden sett fra Myrland på Aust-Vågøya. Da bildet ble tatt, foregikk det fortsatt en redningsaksjon her. Fire personer druknet.
I Raftsundet
Trollfjorden midt i bildet. Svartsundet til høyre.
Digermulen
Digermulen i Raftsundet
Havvann og sand
Havet tegner i sanda
To- og firbeint lykke
2 x tobeint og 2 x firbeint
Lofotveggen sett fra nord i Vestfjorden
Lofotveggen bader i påskesol
Sol over Godøystraumen
Kveldssol i vest over Godøystraumen
Saltstraumen
Saltstraumen hviler aldri
Fru Elg
Kveldstreff i skogkanten