Livskraft i Lødingen

Husker du denne? Den har fått en oppfølger! Strømninger har et annet navn – og hører sammen med Livskraft.

Heidi Nygård: Livskraft (TRAFO)

Da jeg skrev det forrige innlegget, trodde jeg at tittelen på trafokunstverket jeg da presenterte het ‘Strømninger’. I virkeligheten het den ‘Kystkraft’, noe som stemmer bra med motivene. Denne trafoen heter Livskraft. Motivet på trafoen er simpelthen et hus som er skildret fra fire vinkler, vist på hver sin side av trafoen. Denne trafoen står bokstavelig talt midt i trafikken i Lødingen, for den er plassert i utkanten av parkeringsplassen hvor busser og taxi har sitt stoppested i Lødingen sentrum. Ica er rett over veien, og gata i bakken du ser bak trafoen fører opp til både butikker og sentrale offentlige bygg. Hvorvidt det er symbolsk at et kunstverk med navnet ‘Livskraft’ har en så sentral plassering i bybildet, vet jeg ikke.

Det er lys i vinduene, og jeg kan ikke dy meg for å tenke på sangen ‘folk i husan’. Lys i vinduene betyr at huset er bebodd, det gir varme, ly og forhåpentligvis ro til menneskene i der. Huset med varme og lys er en en kilde til livskraft for menneskene som bor der, og i tråd med det politiske budskapet i den nevnte sangen; bebodde hus langs kysten og i utkantstrøk er med på å gi liv til små lokalsamfunn, og til landet forøvrig. Så selv om jeg syns denne skulpturen er litt kjedelig, ser jeg likevel et underliggende budskap med mye symbolikk i seg – hvis jeg bare er villig til å se etter.

Jeg skulle gjerne gitt deg et musikalsk tilbakeblikk. Men selv om jeg har funnet sangen hos Synline, klarer jeg ikke finne url’en den spilles fra. Jeg håper du heller kan klikke på denne linken, så finner du videoen og sangen det gjelder helt nederst i innlegget. Enjoy! Og har du mer teknisk innsikt enn meg og vet hvordan dette kan gjøres, setter jeg pris på tilbakemelding 🙂

Trafokunstverket ‘Livskraft’ presenteres forøvrig som «en frittstående fortsettelse av prosjektet Trafo«, og det er Hålogaland Kraft og Lødingen kommune som står bak som sponsorer av verket.

Advertising, Lødingen style

Er sjefen et rotehode?

I serien ‘Elisabeth ser reklame’ har vi i dag kommet til Lødingen Libris. Bildet ble knipset for noen dager siden. Jeg kom naturligvis ut av butikken med et par bøker. Noe annet ville vært naturstridig 😉

Bare et lite unntak

Jeg blogger vanligvis ikke om hva folk googler for å komme hit til bloggen min, men jeg kjenner for å gjøre et unntak. Bear with me!

Glimt fra Lødingen sentrum. Tatt med tvilsomt kompaktkamera 😉

Hei du som søker etter ‘nordlandshus byggefirma’ og ‘gamle nordlandshus’ og ‘nordlandshus tegninger’ om dagen. Du har nok havnet her flere ganger.

Jeg vil anbefale at du legger turen innom Kanstad Trelast, via nett/telefon eller i egen person. De holder til i Lødingen, langt nord i Nordland, og har fire ulike typer og størrelser Nordlandshus i sitt sortiment – blant annet. De er en del av ByggMakker. Kanstad Trelast har tegninger og alt som skal til, og det finner du på nettsiden deres. De er også greie mht å tilpasse/endre på tegninger og planer for å imøtekomme kundenes ønsker, etter hva jeg vet. Jeg har sett to av husene de står bak – kjempejobb gjort!

For ordens skyld: Jeg har ingen bindinger og ikke noe forhold til Kanstad Trelast; jeg sier dette utelukkende for å hjelpe – Nordlandshus er noe av det fineste jeg vet, og jeg promoverer dem gjerne. Min familie har hytte ikke langt fra Lødingen og min far brukte Kanstad Trelast som leverandør (han gjorde selv snekker/byggejobben) da han bygde ut hytta for noen år siden. Han skryter hemningsløst av dem. ‘Det skal vi fikse!’ var holdninga uansett hva det var snakk om.

Jeg håper det hjalp – lykke til med bygginga!

Ikke heeelt etter boka

Det var tilbake på tidlig 1980-tall en gang. Jeg var et lite barn i en kjernefamilie med mor, far og to barn. Ikke Volvo, men Opel Rekord fra 1971, om jeg ikke husker feil, med sort tak og mørkeblått karosseri, nylakkert etter pappas smak.

Jeg bodde på ei øy i havgapet i Nord-Norge, forbudet mot hvalfangst var ikke kommet enda (det kom i 1986), you do the math. Selvfølgelig hadde vi hvalkjøtt til middag i ny og ne. Som regel kjøpte vi det et av to steder; enten på den lokale fiskebutikken som fortsatt eksisterte da, eller via kjente. Vi hadde nemlig opptil flere hvalfangere i familien, og selv om de var noget perifere rent biologisk var familiefellesskapet godt nok til at vi stadig ble tilbudt hvalkjøtt når de var innom ei havn i nærheten for å losse.

Hvalbiffstrimler stekt på hytta. O lykke!

Så var det en gang på våren. Jeg og broren min hadde nettopp kommet hjem fra skolen, og hele familien satt rundt det grå-og-hvit-rutete respatextbordet på kjøkkenet. Telefonen ringte midt under måltidet, en sånn grå telefon som ‘alle’ hadde hjemme på den tida fordi det var standarden som kom fra Televerket. Pappa tok den.

– Ja hallo?
– …
– Ja, selvfølgelig! Katti då?
– …
– Kor masse?
– …
– Såpass ja! Den e grei. Æ hiv mæ i biln med en gang!

Det var ganske uhørt at han tok telefonen mens vi spiste, for familieavtalen var egentlig ‘null telefonsamtaler mens vi spiser’. Det var enda mer uhørt at han bare dro fra matbordet og familien og alt. Men ikke nok med det; da han hadde lagt på røret, snudde han seg til mamma og sa «Du må gå og rødd plass i frysarn! Han Hans* kjæm tell Melbu med kvalkjøtt og vi kan vesst få ganske masse!»

Så min far forsvant med bilen, min mor forsvant i kjelleren, min bror og jeg slapp å spise ferdig OG vi slapp å rydde av bordet, i alle fall inntil videre. Victory! Senere kom pappa hjem med bagasjerommet fullt av hvalkjøtt, som ble båret inn på kjøkkenet i baljer, plastposer og bøtter. Pappa skar og delte opp, delvis etter fruens anvisninger, og etterhvert var fryserboksen i kjelleren ganske full av det mørke, gode kjøttet. Prisen hadde vært latterlig lav, klarte jeg å forstå til tross for min relativt unge alder, og alle var glade og fornøyde.

Hvalfangstskute ved kai i Lødingen en tidlig sommerdag

Senere overhørte jeg pappa si til mamma at han langt fra hadde vært den eneste som hentet det han kunne makte å prekevere på av kjøtt; det hadde vært flere biler på kaia i samme ærend. De undret seg litt, men sa ikke så mye mer om det.

Neste morgen, frokosttid før ungene skulle på skolen, mor og barn ved bordet. Radioen stod på, og NRK Nordlands halvåttenyheter rullet. På Melbu ble kvalskuta [kremt] oppbrakt av kystvakta i går. Skuta var mistenkt for å ha fanget en hval for mye, men etter inspeksjon av båt og papirer ble det ikke funnet spor av mer enn lovlig innlevert fangst. Andre nyheter: Det er… Jeg så det undertrykte smilet hos mamma og skjønte at det hadde noe med oss å gjøre.

Ah. De gode, gamle dager 😆
(Inspirert av en bloggpost hos Alt Godt. Som så mange ganger før.)

* Hans er et alias på en mannlig halvperifer slektning av oss.

La meg dele våte drømmer

Jeg vet det er vinter. Det er mørkt, og det er kaldt. Jeg vet at sjansen er stor for at du fryser nå, eller har frosset i dag. Eller at du er inne i varmen for å slippe å fryse. Så la meg tine deg litt. La meg gjøre en innsats for å varme deg, for å skape lengsel, glede og ulming dypt nedi magen din. La meg lede tankene dine over på noe som får det til å krible både her og der, som leder tankene hen til mindre klær, til svette kropper og tung pust… La meg forføre deg litt. Go with the flow og la meg lede deg uti det. Jeg lover at du neppe vil angre. For nå skal jeg dele mine våte drømmer med deg.

Yttersia av Lofoten

For det er bare et lite halvår til det ser sånn ut. Noe av det våte i drømmene mine er havet, nemlig, og her ser du det. Et stykk Atlanterhav i blått, med en kulisse av Lofotøyer som betraktes mot sørvest. Nærmest ser du to lag av Aust-Vågøya, deretter et par striper Vest-Vågøy, med Eggum aller ytterst til høyre. Er du lokalkjent og vet hvor du skal se etter, får du kanskje også øye på Gimsøyhoven. Kanskje blir det du som realiserer drømmen om Lofoten i sommer, eller tur til et annet sted, en annen kyst? Jeg skal til Lofoten med feriegjester, og om ikke annet er du hjertelig velkommen til å følge med oss gjennom blogginnlegg etterhvert.

Starten av Lofotrekka sett fra innsida

Sånn ser starten på Lofoten ut fra innersida, fra ei øy som ligger enda lenger opp og inn i Vestfjorden. Du ser Hinnøya og litt Aust-Vågøya mot venstre. Og så ser du noen som bader. En blogger, kanskje, som du kjenner til? Heldigvis viser ikke bildet alt – badedrakten er bokstavelig talt helt naturlig, men det trenger du ikke henge deg opp i. Bildet er vått nok som det er! Når kalenderen bare får litt tid på seg er det igjen tid for late dager i sola, for bading og grilling og alt som hører med. Med godt selskap, så klart.

Godt selskap i vakre omgivelser

Godt selskap, ja. Du skal ikke kimse av godt selskap – dette gode selskapet skaffet meg og opptil flere feriegjester fantastiske opplevelser sist sommer. Sjekk juni/juli/august-arkivet til høyre om du ikke tror meg. Jeg står i vann til nesten skuldrene for å ta bilde av henne. Hun står på stranda. Bak den lille sand-kammen bak henne ligger ei anna strand. De to strendene lå nærmest rygg mot rygg. Den ene ga utsikt mot Lofoten, den andre mot vakre Nord-Salten og Ofoten på fastlandet.

Fastland sett fra uti havet

Fastlandet ja. Kanskje er du ikke noe øymenneske, som jeg, kanskje foretrekker du fastlandet. Da kan du jo drømme om dette – dager som starter med halvdekket himmel over fastlandet og ender med en av de varmeste, fineste, klareste dagene den sommeren. Liker du klatring? Da har du Stetinden til høyre å bryne deg på. Liker du ikke klatring, er her likevel nok av berg og knauser og høyder og åsker du kan legge turen innom, hvis du vil. Og hvis det er varmt og du er slapp og temperaturen er akkurat så høy som du drømmer om akkurat nå, kan du rett og slett ta deg en tur i fjæra og gjøre ingenting. Det funker, det også.

Feriegjester over Stokmarknes

Når det er kaldt som nå kjenner man seg gjerne litt innestengt hvis man holder seg innendørs og ikke trosser kulda. Da er det kanskje naturlig å drømme om utsikt? La meg stimulere din tanke om utsikt. Om høyder, om vakker natur, om anstrengelser som fører helt til topps, bokstavelig talt. Det er ikke mange måneder til du på egne bein og uten ski kan komme deg ut og opp, noen hundre høydemeter er alt som skal til før en ny verden åpner seg. Du ser land, øyer og vann. Masse vann. Masse utsikt. Det er ikke så tungt som du tror, jeg lover. Fotopausene blir fort mange flere enn pustepausene.

Summer lovin'

Våte drømmer innebærer ofte et snev av romantikk. Så også denne. Folka på Hankø hadde sin Føling i Fjæra. Vi hadde kjøssing i fjæra. Jeg var rett nok ikke personlig involvert annet enn som paparazzifotograf, men hva gjør det? Det kan fort forandre seg. Jeg skal villig innrømme at fjæra inviterer til både kjøssing og andre aktiviteter dersom forholdene ligger tilrette for det. Enten du er i norsk eller utenlandsk fjære, på ei strand – romantikk er det alltid rom for. Noen finner en ferieflørt, andre nyter medbrakt. Det legger jeg meg ikke opp i. Men jeg kan vanskelig forestille meg sommerdager og kvelder i fjæra uten et snev av lengsel etter romantikk.

Hello goodbye

Sommeren er tida for mer utflukter enn ellers om året for veldig mange. Noen kommer, noen drar, noen blir værende. Fiskarkona utenfor Svolvær vinker farvel til sørgående hurtigrute, men en liten time (?) senere er det samme vinket et hallo til nordgående skip. Jeg skal reise med hurtigruta i sommer, garantert en tur nordover med feriegjester i juni, og kanskje mer enn det. Jeg er vant til dagsturer med hurtigruta og har tenkt å utforske hvordan det passer med dagsturer sørover med hurtigruta fra Bodø i sommer. Hvor langt rekker jeg å ta båten før jeg må gå i land, myse litt rundt og deretter ta nordgående skip hjem igjen? Det skal jeg finne ut av. Kanskje får du være med gjennom bloggen.

Sommerdrømmenatt ved innløpet til Raftsundet

Hurtigruta ja. Den anbefaler jeg alltid til alle som vil reise nordover, enten brukt som transportetappe eller som dagsutflukt. Når du tar hurtigruta om sommeren spiller det ingen rolle om steder anløpes på dag eller natt – det er uansett lyst og du ser akkurat så mye du vil, så lenge du er våken. Når kvelden siger på frister det kanskje å ta seg et glass vin mens du sitter på panoramadekket og nyter utsikten mens du lukker øynene for alle tyskerne og andre turister som kommenterer rundt deg…? Alternativt kan du gjerne ta deg en tur ut på dekk. Befinner du deg i Raftsundet når klokka nærmer seg midnatt er sjansen stor for at du finner veien til øvre bakdekk på turen inn til Trollfjorden, for da serverer kokken Trollsuppe. Det varmer enten du er kald på forhånd eller ikke. Sunn er den også.

Summer moved on. Og lyset med den.

Hvis det blir kveld og er varmt og du ikke vil legge deg, så trenger du ikke gjøre det. Kanskje hiver du deg heller i bilen sammen med noen du kjenner og jakter på kveldslyset? Det er verdt litt innsats, nemlig. Du skal ikke kjøre så langt før du finner et fint sted å stoppe og gå ned i fjæra for å fotografere. Kanskje har du en tysker i hælene som sikler over lyset og sola og havet. Det gjør ingenting. Det er lov til å la seg overvelde, selv for lokale kjentfolk. Noen ting blir aldri rutine, og de første solnedgangene etter lange tider med midnattsol er en slik ting.

Midnatt ved fjorden

Men vi skal ikke tenke så langt frem, til den dagen sommeren er på hell. Vi skal holde oss til det våte og varme i stedet. For når du er nordaførr og det er sommer og du befinner deg innerst i en fjord, er det likevel mulig å nyte sola. I nord er det nemlig et søkk i fjellene, og de ligger ikke heeelt innpå der du befinner deg. Dermed finner sola et sted den kan titte frem. Med lang fjæra og Hinnøya i godlune er verden et ganske ukomplisert sted å være. Og fotogent!

Fjorden fra fjellet

Mine våte drømmer inneholder alltid mye blått. Veldig mye. I kunstens verden er lidenskapen gjerne blå, som i mitt Gabrielle Kielland-litografi «Kristin og Erlend«. Mine sommerdrømmer er også blå. Blå av himmelen, blå av havet, blå av landskapet som ses gjennom en dis på varme dager. Som her. Sammen med fem feriegjester hvorav en sliter med alvorlig astma (og likevel klarte turen uten å bruke inhalator; jeg er en snill turguide!) tok jeg veien opp på Ørnheia på Hadseløya. Du ser Hadselfjorden nedenfor oss og de sørvestlige bitene av Hinnøya på andre sida av fjorden. Gjestene kommer et godt stykke etter meg fordi de plukket blåbær og multer på veien. Jeg unnet dem det.

Nært og tilgjengelig. Og vakkert.

Dette er en våt drøm som gjør meg varm om hjertet. Tanken på Saltfjellet om sommeren. Da jeg flytta tilbake til Norge i høst var det akkurat for sent til at jeg fikk med meg den fine delen av høstsesongen i fjellet, men det er greit. Jeg kan vente, jeg har god tid. Og til sommeren skal jeg hit; jeg skal gå over denne brua og krysse jernbanesporet før jeg begir meg ut i naturen mot vest. Eller kanskje kommer jeg fra fjellet, alene eller sammen med noen, og tar en liten bålrast ved elva før jeg krysser over ei av de vakre hengebruene og begir meg mot E6’en rett der borte, for å komme hjem. Tenk: Så lite skal det til før man kommer bort fra allfarveien og ut i naturen, bare over en haug og krysse ei elv. Det trenger ikke være så komplisert å få litt mer friluftsliv inn i hverdagen sin. Heldigvis.

Lang erfaring i å nyte sommersola

Kanskje er det ikke nordnorge som gjør deg varm og yr; kanskje er det mer bynære strøk? I så fall byr jeg på dette; et lite stemningsglimt fra Sognsvann. Vi hadde gått fra Frognerseteren til Sognsvann, dels på vei og dels på sti. Nå skulle vi gå oss ut av naturen og inn i byen, ned til Majorstua før en dusj og deretter grillpartai. Om du er gammel eller ung, lett til bens eller har behov for hjelpemidler: Det er helt greit. På Sognsvann kan du være sprek, eller du kan gjøre ingenting overhodet, bare ligge i gresset eller på ei av de mange flytebryggene, kanskje bade litt. Noen pils i vannet, ringe Peppes som leverer ved bommen? Been there, done that, loved it. Sommeren er fin nesten alle steder.

La meg seile deg til gode steder

Og vil du ha det vått kommer du selvfølgelig ikke unna Oslofjorden. Jeg hadde en gang kontor med utsikt over indre Oslofjord, og for meg startet sommeren for alvor da fjorden var full av hvite seil og Færder’n skjøt det hele i gang. Om du har egen eller venners båt, bruker pendlerferge eller turistbåt som tar deg ut til øyene: er du bybunden finner du knapt noe bedre sted enn øyene i Oslofjorden en vakker sommerdag. Hjernen leker iPod helt av seg selv og spiller De Lillos, De Derre og Postgirobygget helt uten elektroniske hjelpemidler og Folk&Røvere spiller det som nærmest blir oslos nasjonalsang om sommeren.

Da er livet godt å leve.

Det er ikke lenge igjen. Bit tennene sammen om du fryser, for kulda går over. Jeg lover. Og hvis du bare holder ut, er det alt dette du har å se frem til – og mere til! Vi står han a, og vi veit ka som kjæm ætterpå. Heldigvis.

Skulpturlandskap Nordland: Lødingen

Jeg har tidligere såvidt hinta noen ganger her om Skulpturlandskap Nordland. Det er et prosjekt – til tider omstridt! – som fant sted i kommuner i Nordland i perioden 1992-98, og grunnstammen i prosjektet er oppbygginga av ei internasjonal kunstsamling. 33 kommuner i Nordland har, i samarbeid med fylket og staten, fått hvert sin skulptur som er plassert et sted i kommunens landskap – utendørs, med andre ord. Kunstnerne har utformet verket etter å ha besøkt kommunen de fikk tildelt, og utgangspunktet for prosjektet er ‘tanken om at et kunstverk med sitt nærvær skaper sitt eget sted. Skulpturen synliggjør også sine omgivelser, slik at stedet får en ny dimensjon’, som det heter på prosjektets nettsider. I regionen jeg kommer fra og strøket rundt, Vesterålen og Lofoten, har alle kommunene deltatt og har hver sin skulptur. Denne gangen vil jeg presentere en skulptur fra grenselandet mellom Vesterålen og Ofoten, nemlig i Lødingen.

Fra veien, over enga, ned mot havet – og skulpturen

Fra veien, over enga, ned mot havet – og skulpturen

I Lødingen finnes skulpturen ‘Øye i stein‘, som er skapt av Anish Kapoor, en London-basert kunstner med indisk bakgrunn. Skulpturen er laget av Lødingengranitt, en lokalt utvunnet steinsort. Den er tre meter bred og høy, og to meter dyp – og veier 37 tonn! Lødingen er på et vis, som tidligere nevnt, en utkant i forhold til begge regionene den ligger mellom. Der har de valgt å legge skulpturen et sted som er i utkanten av kommunen igjen; å besøke den føles som å være nesten så langt ut som det er mulig å komme. Skulpturen ligger i fjæra, i overgangen mellom flo og fjære, og man kommer dit etter å ha gått i underkant av 200 meter fra veien, over jorder.

Mellomledd som gir perspektiver

Mellomledd som gir perspektiver

Ved fjære sjø kan man gå dit tørrskodd, ved flo vasker vannet inn over bunnen av den. Skulpturen er formet nesten som en ramme, som tilsynelatende har strengt rette linjer i den indre firkanten og langs tre av fire ytterkanter – den fjerde ytterkanten har avrunda ujevn fasong. Men synet bedrar; selv om kanten langs den indre ramma er strengt rektangulær, er de indre veggene i virkeligheten litt buet og ujevne og alt annet enn firkanta. Faktisk er det veldig god akustikk inni firkanten – man blir overvelda av lyd inni der uten at det blir ekkoeffekt eller bråkete. Vi prøvde oss på arien fra Tryllefløyten, i tillegg til andre sanglinjer – feriegjesten synger jazz og har eget band. Overflata er polert og glatt, og dermed er det behagelig å berøre den og oppholde seg i skulpturen.

Allsidig kunst i ett og samme verk

Allsidig kunst i ett og samme verk

Og det er noe av hva jeg liker med denne skulpturen; den lar seg kommunisere med på flere nivåer og engasjerer rett og slett! Det er ikke bare noe som står der og skal beundres og/eller analyseres, den er noe man kan forholde seg til. Ikke abstrakt, men rent praktisk. Man kan ta på den, klatre i den, stå eller sitte i den, se den fra ulike kanter og … mulighetene er mange. Skulpturen er ikke noe du blir raskt lei av eller ferdig med, samtidig som den ikke krever oppmerksomhet hele tida. Tittelen med bruken av ordet ‘øye’ fungerer også bra. Du ser fra land mot hav, eller tilbake, du ser fremover eller kan se bakover – alt etter hvilket perspektiv du starter fra. Et tilleggspoeng er at det like ved skulpturen er påvist rundt 20 gravplasser fra vikingetida, i tillegg til ei nausttuft. De ligger på haugene i skogen til venstre i bildet over. Dermed kan man også forstå skulpturen som et ‘mellomledd’ i å se fra fortida til nåtida, eller se tilbake på historien fra dagens perspektiv. Skulpturen – øyet – blir til et objekt som forbinder mange ulike linjer, og det gir et vell av perspektiver til oss som ser på og utforsker den (og omgivelsene).

Vi dro hit fordi vi ville se skulpturen igjen, og vise den frem til en sommergjest. Når vi hadde sett og lekt oss mette på skulpturen, tilbrakte vi tid på stranda like ved. Vannet her ligger som i en liten lagune i fasongen og dermed var det ganske varmt. Det er ikke mye bebyggelse i området, og de som bor der valgte tydeligvis å tilbringe dagen andre steder – på andre strender? Vi koste oss med stranda for oss selv, plukka skjell, lette krabber og nøt sommeren. Skulpturen var der, tilstede i bevisstheta hele tida selv om oppmerksomheta kunne være andre steder. Hvis du noen ganger er i dette området, anbefaler jeg å dra dit – enten på kortvisitt for å se skulpturen og dra igjen, eller for å bruke dagen her ute. Selv har jeg tenkt meg tilbake flere ganger, neste gang forhåpentligvis mens vinterstormene raser. Noe sier meg at det er synet verdt.

Heidi Nygård: Kystkraft (TRAFO)

Jeg lovet tidligere i sommer å skrive mer om trafoprosjektet i Vesterålen, som i korthet handler om at en sentralt plassert transformatorstasjon i hver Vesterålskommune (pluss Lødingen) har blitt utsmykket av en lokal kunstner. Prosjektet har skjedd i regi av Vesterålen Kulturutvalg og i samarbeid med flere lokale kraftselskaper samt kommunene. Også fylkeskommunen har vært involvert på finaniseringssida.

Heidi Nygård: Kystkraft. (Knipsa i desember 2008)

Heidi Nygård: Kystkraft. (Knipsa i desember 2008)

Dette er trafoen fra Lødingen. Verket heter ‘Kystkraft’ og er utformet av Heidi Nygård. Hun er utdannet ved Kabelvåg Kunstskole og Statens Kunst- og Håndtverksskole i Oslo, men kommer opprinnelig fra Lødingen. Prosjektet med å utsmykke trafoer kom i stand som en del av et kulturprosjekt med Golfstrømmen som inspirasjonskilde og fokus. Det er ikke vanskelig å tro når du ser motivene Nygård har valgt: ei fyrlykt, fiskehjell, en båt, ei brygge og noe som jeg tror er et slags militært tårn – det kan i så fall henspille på Nes Fort, et anlegg i Lødingen kommune som Forsvaret lenge eide og drev, men som nå er solgt til private aktører. Koblingen mellom alle disse motivene og Golfstrømmen som varmer opp kysten der de har sitt naturlige tilholdssted, er åpenbar.

Bakfra/fra havet ser den slik ut.

Bakfra/fra havet ser den slik ut.

Trafoen er malt slik at to sider (mot veien) viser motivet ‘forfra’ og to sider (mot sjøen) viser motivet ‘bakfra’. Fargene er enkle, og motivene like så. Jeg syns – hvis jeg skal være helt ærlig – at dette kanskje er en av de kjedeligere trafoutsmykningene i prosjektet; det er liksom litt flatt og stillestående på et vis. Selv om det er fint, om det passer, om det er lett å se tråden i det hele blir jeg likevel verken utfordret eller konfrontert. Det er ikke noe i akkurat denne trafoutsmykninga som beveger meg på noe vis, det tenderer nesten (men bare nesten!) mot å være intetsigende.. Det behøver ikke å bety at kunstverket er dårlig eller mislykka, bare for å ha det sagt. Det betyr bare at akkurat dette simpelthen ikke kommuniserer med meg, og det ligger like mye hos meg som hos kunstneren eller i verket. Jeg skulle gjerne sett mer farger, eller en mindre kunstig fremstilling av motiver, eller… jeg vet ikke helt. Ei hvalskute kanskje, hvalfangst er tradisjon i Lødingen og her ligger både rederier og båter som driver med det, i tillegg til et fiskemottak som tar imot, bearbeider og selger hvalkjøtt. Når det er sagt: selv om ikke selve motivet som sådan taler til meg, har jeg likevel veldig sansen både for at trafoen i det hele tatt er utsmykket, for beliggenheten og for at den simpelthen frisker opp der den står, sommer som vinter.

Lødingen ligger forøvrig på Hinnøya, mellom Vesterålen og Ofoten, og er på sett og vis et slags stebarn i lokalgeografien og –politikken. Rent geografisk hører Lødingen til Nordland fylke, men stedet ligger akkurat i grenselandet mellom Nordland og Troms. For å komme dit med bil fra Vesterålen må du en svipptur innom Troms, fordi veien herfra går via Kvæfjord kommune, som er sør i Troms. Lødingen hører geografisk til Ofoten-regionen, og hører dermed ikke helt ‘naturlig’ til Vesterålen. Likevel velger ofte kommunen å samarbeide mot vest heller enn mot øst og er for eksempel med i Vesterålen Regionråd.

Heidi Nygård, som har utsmykket trafoen i Lødingen som dette innlegget handler om, har også dekorert trafoen på Sortland. Kanskje det blir neste innlegg i denne ‘serien’?

OBS: Da dette innlegget opprinnelig ble publisert, trodde jeg at verket het ‘Strømninger’. I virkeligheten het det ‘Kystkraft’, og jeg har i ettertid forandret denne detaljen. Ellers er innlegget slik det opprinnelig var – skjønt mine tanker om det har endret seg en smule. Se oppfølger her, om du vil. [September 2010]