Lavvo på Langsanden

Årets første telttur ble årets fineste telttur – så langt, i alle fall. Vi hadde nesten maks flaks med været (bare sommertemperaturer manglet) da vi la turen til Langsanden på Sandhornøya i helga. Jeg og hunden dro dit sammen med et par venninner, og de hadde lavvo med mer enn god nok plass til oss alle. Kan man ha det bedre?

Lavvoen ferdig montert på Langsanden. Sandhornet og Fugløya i bakgrunnen.

For noen år siden kom prosjektet SALT opp på Langsanden på Sandhornøya. Det ble bare stående ei kort stund før det ble tatt av en høststorm og kollapset. Etter diverse videverdigheter befinner hjellene i prosjektet seg visstnok i Oslo nå. Det som gjenstår på Langsanden, er servicebygget som Gildeskål kommune bygde og fortsatt driver (do! dusj! genialt!) og noen av de små overnattingsbyggene som var anlagt. Det så i helga ut som om de var ment å skulle fjernes, men enn så lenge er de på stedet. Vi slo opp lavvoen på et sted der vi var nært nok til å kunne bruke servicebygget, men likevel ikke midt oppi ‘hovedstien’ hvor folk går for å komme ned til stranda. Det funka som fjell.

Solnedgang mot vest

Vi er bare halvannen time fra byen, men det er som å være i ødemarka. Stillheten er nærmest øredøvende, men på en god måte. Innimellom kjører det en bil forbi. Bølgene vasker jevnt og regelmessig innover sanden, bruser oppover med tang og småstein, før de trekker seg langsomt ut igjen. Enn så lenge er det også solnedganger å se, og på Langsanden har man panoramautsikt til akkurat dét. Stranda går i nord-sør-retning, og ute i vest ser man både Fugløya, Bliksvær, Helligvær, Landegode og sogar enkelte av de snedekte fjellene ytterst i Lofoten. Jeg blir aldri mett av å bare se utover, se lenge, se langt, å bare se, se og se. Lukker du øynene, er det så tydelig og vakkert at du får følelsen av å ‘se’ det med ørene uansett.

Morgentur med utsikt mot nord. Landegode i det fjerne.

Det er ikke verst å gå morgentur med hunden i omgivelser som disse. Langsanden er omtrent to kilometer lang, og det går en grusvei ganske nær stranda. Sagt på en annen måte: Den er lett tilgjengelig når du kommer, og er her plass til masse folk uten at det føles fullt eller invaderende. Det er litt langgrunn strand og man kan vasse godt, men du skal ikke veldig langt ut før det er dybde til å bade ‘ordentlig’ også.

Vi hadde ei strålende helg på tur, med lavvoen slått opp på lyng og sandbunn, midt mellom veien og stranda. Det er ikke siste ganger i sommer at jeg befinner meg her, så mye er sikkert. Men neste gang skal jeg ha enda bedre tid, sånn at hele lørdagen kan brukes til utforsking og turer også i områder utenfor og bortenfor stranda.

Du vet det er vår når…

…det blir dager som denne. Sol fra skyfri himmel, bris fra nordøst og perfekte forhold for å dra på tur. Jeg var på jobb som normalt, men da jeg kom hjem, skjønte jeg raskt at det var alt for fint til å ikke benytte dagen. Dermed pakket jeg sekken, skiftet til turklær, tok med hunden og dro ut på tur.

Løp og Landegode en tidlig maidag

Vi gikk langs vante stier vi ikke har tråkket på det siste halvåret. Litt i skogen, mest i fjæra. Det er noe eget med å være i nærmest uberørte områder nær havet. Lufta er friskere, renere, befriende på en helt egen måte. Jeg liker å gå i fjellet, men det havet som når meg innerst i hjerterota på en måte knapt noe annet kan. Han firbeinte klaget ikke, han heller.

Rødsildre i gresset og lyngen på Gravodden

Jeg fant meg et sted med god utsikt i alle retninger og samtidig litt skjerming mot snikbrisen som strøk seg langs havet på Nordsia. Til høyre hadde jeg Vestfjorden og Atlanterhavets uendelighet, med Landegode trygt plassert litt ut fra land. Til venstre hadde jeg Løpsfjellet, og det var ikke så dumt. Det viste seg nemlig at det var en drømmedag for paraglidere. På et tidspunkt var det hele 12 paraglidere i lufta samtidig! Slo jeg øynene ned for å slappe av og drømme litt, falt blikket på vakre små rødsildre-blomster som lirket seg frem i gress og lyng.

Utemiddag på primus. Perfekt. Fjellet bak var et eldorado for paragliderfolk denne ettermiddagen.

Jeg må innrømme at jeg ikke så på naturen hele tida. Det kunne jeg ikke, for jeg hadde med meg primus og laget middag ute. Etter kjappe, forenklende forberedelser hjemme var det både raskt og lett å lage seg middag ute. Jeg ble mett, og jeg fikk meg en god middagshvil etterpå. Å ligge bekvemt og mykt i gress og lyng med ei hand under hodet mens man bruker den andre til å stryke på verdens fineste hund … det er ikke til å kimse av.

Kanskje ikke rart at denne ettermiddagen føltes som en hel ferie i seg selv. Og for å plukke opp tråden fra overskrifta: Du vet det er vår når den ene dagen er som dette, mens dagen etter består av grått og vått vær med et snev eller tre av vind. Men det er gåsunger på trærne. Æ har trua. I helga skal jeg strikke og pusse båt.

Bodøsommeren (#2): Været

Bodøsommeren byr på mange sorter vær. Gjerne i løpet av kort tid.

Navaren (632 m.o.h.) på Landegode i morgensol.

Dette bildet knipset jeg en morgen for ikke lenge siden. Navaren er en liten og markant topp på nordsida av Landegode, øya som stadig glitrer med sitt nærvær utenfor stuevinduet mitt. Det ene øyeblikket hvilte Navren i morgensola. Snaue ti minutter senere kunne jeg verken se fjellet, øya eller sogar havet på grunn av en tett eling som gikk forbi. Da var alt bare grått.

Men jeg skal ærlig innrømme at så langt har været denne sommeren ikke vært så aller verst. Kanskje er det ikke strålende sol og varmt absolutt hele tida, men det har virkelig vært mye bedre enn i fjor sommer. Jeg er ikke i nærheten av å være så værsyk som jeg var da, og jeg har hatt mange flere timer utendørs i år enn i fjor i denne perioden. Været er ikke det viktigste i verden, men det har en viss innvirkning på hverdagene og humøret. Det er helt greit med regn på kvelden når man har tilbrakt formiddagen med å spise pannekaker tilberedt utendørs, for eksempel. Sånne ting.

Bodøsommeren. Jeg elsker den.