Godt nytt år!

Måtte 2015 by på nye ruter, godt terreng, mye utsikt – og strålende selskap, såklart.

Klar vei, vakkert terreng, skiftende vær men til syvende og sist blå himmel. Hva mer kan man ønske seg for året som kommer?
Klar vei, vakkert terreng, skiftende vær men til syvende og sist blå himmel. Hva mer kan man ønske seg for året som kommer?

Jeg har i alle fall planene klare, både de helt konkrete og de mer uformelige som blir til mens man går.

Reklamer

Juleferie og fryd

Vanligvis er det noen ting som er obligatoriske når jeg er hjemme. Enkelte besøk, enkelte turer, enkelte utsikter. Denne gangen måtte jeg fravike normalen, ettersom det viste seg at jeg hadde pådratt meg en aldri så liten lungebetennelse i jula. Like fullt: Det ble julestemning i rikt monn. Heldigvis.

Luftetur med utsikt mot Hadselbrua
Luftetur med utsikt mot Hadselbrua

Før jeg innså nederlaget og karret meg til legen for å få diagnose og medisiner, kom jeg meg ut på en lang luftetur med den firbeinte. Brua i bakgrunnen sto ferdig i 1979, og den har alltid betydd noe spesielt for oss. Ikke bare fordi den gjorde øya mi landfast, men også fordi pappa har vært med på å bygge den. En gang ramlet han i havet mens de holdt på å bygge – det gikk heldigvis bra den gangen. I andre enden av brua ser du Langøya, og på andre sida av fjorden ligger Hinnøya. To av de tre største øyene i Norge altså, på et brett.

IMG_0462
Hør englesang så nær…

Det er jo litt motsetning mellom engler og nisser i jula, det er ikke til å komme fra. Englene har sin rot i det opprinnelige julebudskapet, nissene har blitt ’tilbehør’ etterhvert. Hjemme hos opphavet mitt løser vi dette prinsipielle dilemmaet med å dele opp de to fraksjonene. Oppå hjørneskapet etter besteforeldrene mine har vi samlet de langt fleste englene som er i hus i jula. Vi vet ikke lenger hvor alle kommer fra, men opphavet til noen av dem er kjent. I valnøtta helt foran ligger et lite Jesusbarn, hele skapet og vinduskarmene rundt er fyllt opp av engler. Og det kommer stadig nye til. Nissene? De har ei anna hylle et annet sted i stua.

IMG_0465
Nystrekka læsta

Takket være lungebetennelsen var jeg mer innesittende en utegående denne jula. Synd, siden været var så bra, men det er nå engang sånn det ble. Til gjengjeld fikk strikkepinnene bein å gå på. Tre luer og tre par raggsokker (‘læsta’ på dialekt, eller ‘lester’) ble fasiten. Disse strikket jeg til broren min, som selv hadde valgt fargene. Han kom hjem til jul og ønsket seg nye lester ettersom alle han hadde var hullete. Fasiten hans etter ei ukes juleferie var hele FIRE nye par – et par fra meg, og tre par i julegaver forøvrig. Jeg tror han var fornøyd.

 

Hjem tell jul

Bybuss, langdistansebuss, ferge, mer buss og en biltur – så er jeg hjemme. Jeg og den firbeinte, som reiser sammen med meg uten å klage. Der borte, forbi brua og opp i bebyggelsen, på kanten av marka. Der venter det røde huset som i store deler av livet har vært ‘hjem’.

Nesten hjemme
Nesten hjemme

Når man har kommet midt på dagen, er sola på vei ned. Hjemturen blir et tydelig bevis på det vi vet, vi som bor her oppe. Mørketida handler ikke bare om sola og sollys. Det handler om skyene. Er det overskyet, er det mye mørkere enn hvis himmelen er klar og synlig. Lyset mellom og under skyene er fantastisk når man får åpninger som denne på himmelen. Bort, over brua og opp i bebyggelsen, til grensen mellom boligstrøk og marka, så er vi der. Jeg er hjemme til jul.

Håndspunnet, håndfarget garn blir til lue.
Håndspunnet, håndfarget garn blir til lue.

Influensaen tok meg de siste dagene før jul, så formen er ikke på topp. Da er det godt å kunne gjøre noe som føles nyttig, selv når man sitter i ro. Noen ganger leser jeg, denne gangen strikker jeg. Fasiten så langt viser fire luer og et par sokker, og det blir sikkert mer før jula er slutt. Alt kan bli til bursdags- eller julegaver neste år, for årets gaver er forlengst i boks. Når medbrakt garn og mammas restegarn er strikket opp, er det på tide å dra innom en butikk for å sikre seg mer. Lester (raggsokker) og votter står høyt på lista.

Utsikt mot øst på det lyseste punktet av årets mørkeste dag.
Utsikt mot øst på det lyseste punktet av årets mørkeste dag.

Julenissen kom tidlig i år. Allerede første dag hjemme, får jeg en pakke – og den får jeg åpne. Det viser seg å være piggsko, røde Icebug-sko som passer meg perfekt. Da forstår jeg hastverket; ute er det nemlig et tynt snølag over hardpakket snø og hålke. Det er glatt, for å si det mildt. Men med piggsko på beina, diverse medikamenter innabords og en gedigen dunjakke ytterst går jeg en lang og velkjent tur med den firbeinte mens dagen er på det lyseste.

Hjem til jul. Det er noe eget med å komme hjem til jul.

De kaller det mørketid

Utsikt mot sør
Lyset. Lyset!

Egentlig skulle vi bare ut og hente noen kvister med einekjerr som vi skulle legge på gravene. Siden det ikke var alt for mye sne, visste vi at en liten kjøretur unna var et sted hvor vi kunne hente det vi trengte, uten at området ble ribbet for kjerr av den grunn. Så vi la i vei, pappa, den firbeinte og jeg. Lite visste vi om at det ikke bare var einer vi skulle komme til å hente.

Utsikt mot Hadseløya med Aust-Vågøya bakom
Utsikt mot sør midt på dagen

Vi skaffet oss også vakre bilder av årets nest mørkeste dag. Noen av dem på digital minnebrikke, andre bare på den mentale. Jeg vet de kaller det mørketid. At disse dagene er de mørkeste vi har gjennom hele året. Men det hjelper ikke. Mørket til tross, det som omslutter oss mesteparten av døgnet. For meg er disse dagene fargerike.

Streif av sommer

Landegode ligger timer bak oss

Vi var der den dagen sola kom frem etter mange dager bak skyene. Den ene av de to dagene det var som aller viktigst – den andre var da vi gikk gjennom Åselidalen – gled skyene sakte ut i ingenting, og sola kom frem. Det blå kom frem, både i himmelen og i havet, og det lyse og lette og muntre kom frem i alle oss. Sjøsyketablettene var overflødige, for Vestfjorden viste seg fra sin aller beste side. Og MS Trollfjord la Landegode og Bodøbyen bak seg. Bak oss. For vi satte kursen nordover.

Hurtigruteromantikk...

Det var da den første av dem kom at jeg skjønte det ville bli et bra motiv. Han sto klar med kameraet, hun stilte seg opp. Jeg gjorde det jeg kunne for å virke uoppmerksom og fraværende. I stillhet slo jeg på mitt eget kamera. Slo av blitzen. Så var øyeblikket der – og jeg knipsa. Hurtigruta er ikke bare blåhvithårede amerikadamer og pertentlige tyskere. Den er også romantikk på sjøen mellom Stamsund og Svolvær.

Utsikt fra inni Trollfjorden

Klart vi var der. Det var alt jeg vet at det er, alt de hadde håpt at det var. Jeg trenger ikke si noe mer. Tror jeg.

Rett over Sandvikssanden. Nyken uti havet.

Jeg advarte dem på forhånd og sa at det var en parkeringsplass omtrent på toppen av bakken. De takket, og alle tre bilene stoppet der. Jeg var raskt ute med kameraet. De måtte på med klær og sko før de kom ut. Jeg hadde regna med det, og posisjonerte meg slik at jeg var tilbake da de kom frem til kanten. Temperaturen gjorde at vi nøyde oss med å ta bilder. Ti grader til, eller mer, og vi hadde inntatt stranda nedenfor og bada. Garantert. Kanskje neste sommer?

Sommervakre Nykvåg

Hvis du er i Lofoten og Vesterålen, vil du sannsynligvis gjerne se et ‘ekte’ fiskevær. Og det fins flere alternativer, jeg skal ikke rakke ned på noen. Men hvis du tar turen til Nykvåg, får du seg og oppleve et ekte fiskevær som fortsatt er i bruk nettopp som det. Det er mange båter som har utror herfra gjennom vintersesongen, om sommeren er det roligere. Er du her i løpet av sommeren – uansett når – har du fantastisk utsikt til midnattssola og storhavet fra moloen. Romantisk er det også… Og skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Det gule huset på brygga til høyre er ei ekte rorbu som om sommeren leies ut til turister! Den har enkle kjøkkenfasiliteter og seks sengeplasser, og den er fantastisk koselig – jeg har selv bodd der med feriegjester for noen år siden. Hvis det frister, må du gjerne gi meg et hint om du vil ha kontaktdetaljer.

Lite rom for privatliv i sesongen 😉

I fjellet som starter nærmest som en knaus bak det gule huset i høyre kant av forrige bilde, er det et fuglefjell hvor tusenvis av måker hekker. Du kommer så nært at du nesten kan ta på dem. Sannsynligvis ser du også flere ørner, for fuglefjellet er god næring for dem. Vi kom så sent på sommeren at hekkeperioden for det meste var over, men en og annen måke holdt fortsatt stand. Ørn så vi også, og havsuler, lundefugler, lomvi og andre sjøfugler. Skarven satt i fjæra.

Skal vi klatre til topps?

Seks kilometer nord for Nykvåg ligger Hovden, et fiskevær som byr på det meste Nykvåg har, og enda litt mer. Hovden har nemlig lange strender med kritthvit sand og grønt hav, og tre store fiskehjeller som står helt nede i sanda. Det er en av dem du ser her; stranda ligger på motsatt side av fiskehjellene. Kanskje du klatrer til topps i en av hjellene? Nede på stranda kan du bade om du vil, og ved sønnavind er det gode forhold her siden stranda er nordvendt. Eller kanskje du bare vasser ut til Liksteinen?

Sommerens kaffepausefavoritt

Kommer du til Hovden om sommeren, anbefaler jeg en stopp ved menighetshuset. Akkurat der veien svinger til venstre går det en stikkvei til høyre, og fra 12-18 alle hverdager finner du åpen cafe der nede. Det er av den gode, gamle sorten, med vafler og sveler stekt etter behov, samt kaker, brus, kaffe og andre gode saker. Is har de også. Betjeninga er gjerne barn og ungdom, mens foreldrene står på kjøkkenet og lager maten. Og kommer det flere gjester enn de har regna med – som da jeg og mine 10 ramla innom en dag for ikke lenge siden – ringer de om nødvendig hjem og får noen til å komme med ekstra egg, melk og mel. Og sånn. Det står ikke på innsatsviljen. Mat og drikke kan inntas både inne og ute, alt etter hva man har lyst til. Kosen er uformell og uovertruffen.

Er du skikkelig heldig, har du ei vertinne som sørger for at dere får gravd litt etter mark i bakken bak menighetshuset. For på vei hjem er det ikke utenkelig at turen går via et fiskevann oppi fjellet innenfor en fjord, et sted hvor man kan kjøre helt frem med bil og fiske med hva slags agn man vil ytterst på stanga. Noen tok fisk på mark, andre tok på sluk og på flue. Men det er en annen bloggpost for en annen dag…

Skulpturlandskap Nordland: Bø

Mannen fra havet, sett fra stien som fører dit

Ny sommer, nye utflukter – og atter en gang går turen til en skulptur som hører hjemme i Skulpturlandskap Nordland. Ytterst mot vest i Vesterålen finner du Bø kommune. Og nesten ytterst i Bø finner du Mannen Fra Havet. Men ‘Mannen fra havet’ er ingen vanlig mann, han er en skulptur laget av Kjell Erik Killi Olsen. Skulpturen kom på plass i 1994, i ei tid der det storma som verst om hele skulpturlandskap-prosjektet. Mannen er lang, hele 430 cm fra topp til tå. I hendene holder havmannen en slags pinne; en obelisk i et stort krystallstykke. Du ser det ikke så godt på mine bilder (naturlig nok!), men om vinteren lyser denne i blått. Kunstneren selv sa i sin tid til Stavanger Aftenblad at krystallen er et offer til havet; at hele statuen står som et fyrtårn og hyller havet. Det er ikke vanskelig å se når man er der ute.

Utsikta fra og for Mannen fra Havet

Han er plassert på en liten knaus på Vinje i Bø, helt ute mot havet omtrent. Vi befinner oss på den sørvestlige delen av Langøya, og herfra er det spesielt god utsikt mot sør, men også mot øst og vest. Du ser Lofotveggen, Hadseløya, den fraflytta Gaukværøya og Litjøya, og ikke minst: Atlanterhavet bortenfor yttersia. Kunstanmelderen Harald Flor trekker de lange linjene når han påpeker at «Triangelet Bø-Vinje-Gaukværøy var med sin nærhet til fiskerike felter, et av Vesterålens viktigste sentra så langt tilbake som i eldre jernalder. Denne posisjonen varte ved, inntil den statlige sentraliseringspolitikken førte til fraflytting av værøya på 1950-tallet.» [Fra prosjektets hjemmesider.]

Mannen i landskapet

Fra å ha vært omstridt da han ble til, har havmannen blitt et landemerke i Bø, og en del av identiteten til kommunen og mange folk her ute. Alle har sett ham, alle har vært der, alle tar med sommergjester dit og han pryder postkort og plakater. Det heter seg sogar at «En nabo til skulpturen fortalte på nærbutikken etter ei stormnatt på seinvinteren at «Mannen» gikk ned i knestående oppe på berget kl. 04.00 på morgenen da stormen raste som verst, men 3 timer seinere, da sjøen falt og vinden spaknet, reiste den seg og ristet av seg våtsnøen og slo floke, «banket» armene. Tilhørerne var andektige, og en eldre fisker spyttet skråa: «Ja, han var sterk på morraparten». [Ord av Einar Fr. Johansen, hentet fra prosjektets hjemmesider.]

Gulldama i ryggraden

Når man går den kanskje 100m lange stien fra Bø bygdemuseum og ut til Mannen fra havet, nærmer man seg statuen bakfra. Da ser man at det innfelt i ryggen hans er et lite rom hvor man finner en kvinnefigur i gull. Det fins mange fortolkningsmuligheter for dette. Kanskje betyr det at kjernen i enhver mann er en god kvinne? Det kan bety at mannen er av og for kvinnen, først sin mor og senere sin make. Det kan bety…mye, egentlig. Kanskje du har dine egne tanker om dette? Harald Flor setter gulldama i sammenheng med krystallen i hendene til kjempen, og hevder at «Gesten med krystallstaven bidrar dessuten til å gi den svarte kjempen et intimt nærvær, som bringer skulpturens framside i uttrykksmessig likevekt med baksidas lavmælte minifigur. Denne lille kvinnen dekket med bladgull utstråler en Madonnas fredfylte ro inne i sin trygge nisje på den mørke ryggtavla, og framkaller et bilde på beskyttelse av familie og fellesskap

Jeg har ingen fasit. Men jeg elsker skulpturen og plasseringa, sommer som vinter. Jeg tar gjerne med gjester dit, og jeg drar dit like gjerne for min egen del. Det er alltid og aldri det samme å oppleve akkurat denne skulpturen. Hvis du har tid og anledning, anbefaler jeg en visitt dit. Du vil neppe angre. Og når du drar derfra, kan du jo stikke innom Åsa‘s nye cafe Smak – det er rett i nærheten! Jeg rakk det ikke denne dagen, for vi skulle på fisketur. Men neste gang skal jeg dit, og da skal jeg ha gooood tid.