Skulpturlandskap Nordland: Bø

Mannen fra havet, sett fra stien som fører dit

Ny sommer, nye utflukter – og atter en gang går turen til en skulptur som hører hjemme i Skulpturlandskap Nordland. Ytterst mot vest i Vesterålen finner du Bø kommune. Og nesten ytterst i Bø finner du Mannen Fra Havet. Men ‘Mannen fra havet’ er ingen vanlig mann, han er en skulptur laget av Kjell Erik Killi Olsen. Skulpturen kom på plass i 1994, i ei tid der det storma som verst om hele skulpturlandskap-prosjektet. Mannen er lang, hele 430 cm fra topp til tå. I hendene holder havmannen en slags pinne; en obelisk i et stort krystallstykke. Du ser det ikke så godt på mine bilder (naturlig nok!), men om vinteren lyser denne i blått. Kunstneren selv sa i sin tid til Stavanger Aftenblad at krystallen er et offer til havet; at hele statuen står som et fyrtårn og hyller havet. Det er ikke vanskelig å se når man er der ute.

Utsikta fra og for Mannen fra Havet

Han er plassert på en liten knaus på Vinje i Bø, helt ute mot havet omtrent. Vi befinner oss på den sørvestlige delen av Langøya, og herfra er det spesielt god utsikt mot sør, men også mot øst og vest. Du ser Lofotveggen, Hadseløya, den fraflytta Gaukværøya og Litjøya, og ikke minst: Atlanterhavet bortenfor yttersia. Kunstanmelderen Harald Flor trekker de lange linjene når han påpeker at «Triangelet Bø-Vinje-Gaukværøy var med sin nærhet til fiskerike felter, et av Vesterålens viktigste sentra så langt tilbake som i eldre jernalder. Denne posisjonen varte ved, inntil den statlige sentraliseringspolitikken førte til fraflytting av værøya på 1950-tallet.» [Fra prosjektets hjemmesider.]

Mannen i landskapet

Fra å ha vært omstridt da han ble til, har havmannen blitt et landemerke i Bø, og en del av identiteten til kommunen og mange folk her ute. Alle har sett ham, alle har vært der, alle tar med sommergjester dit og han pryder postkort og plakater. Det heter seg sogar at «En nabo til skulpturen fortalte på nærbutikken etter ei stormnatt på seinvinteren at «Mannen» gikk ned i knestående oppe på berget kl. 04.00 på morgenen da stormen raste som verst, men 3 timer seinere, da sjøen falt og vinden spaknet, reiste den seg og ristet av seg våtsnøen og slo floke, «banket» armene. Tilhørerne var andektige, og en eldre fisker spyttet skråa: «Ja, han var sterk på morraparten». [Ord av Einar Fr. Johansen, hentet fra prosjektets hjemmesider.]

Gulldama i ryggraden

Når man går den kanskje 100m lange stien fra Bø bygdemuseum og ut til Mannen fra havet, nærmer man seg statuen bakfra. Da ser man at det innfelt i ryggen hans er et lite rom hvor man finner en kvinnefigur i gull. Det fins mange fortolkningsmuligheter for dette. Kanskje betyr det at kjernen i enhver mann er en god kvinne? Det kan bety at mannen er av og for kvinnen, først sin mor og senere sin make. Det kan bety…mye, egentlig. Kanskje du har dine egne tanker om dette? Harald Flor setter gulldama i sammenheng med krystallen i hendene til kjempen, og hevder at «Gesten med krystallstaven bidrar dessuten til å gi den svarte kjempen et intimt nærvær, som bringer skulpturens framside i uttrykksmessig likevekt med baksidas lavmælte minifigur. Denne lille kvinnen dekket med bladgull utstråler en Madonnas fredfylte ro inne i sin trygge nisje på den mørke ryggtavla, og framkaller et bilde på beskyttelse av familie og fellesskap

Jeg har ingen fasit. Men jeg elsker skulpturen og plasseringa, sommer som vinter. Jeg tar gjerne med gjester dit, og jeg drar dit like gjerne for min egen del. Det er alltid og aldri det samme å oppleve akkurat denne skulpturen. Hvis du har tid og anledning, anbefaler jeg en visitt dit. Du vil neppe angre. Og når du drar derfra, kan du jo stikke innom Åsa‘s nye cafe Smak – det er rett i nærheten! Jeg rakk det ikke denne dagen, for vi skulle på fisketur. Men neste gang skal jeg dit, og da skal jeg ha gooood tid.

Pauseinnslag

Jeg kladder på flere innlegg fra FINN2010. Men dagene går litt raskt, så jeg har ikke helt rukket å gjøre dem ferdige. Inntil da får du derfor kose deg med starten på gårdagens solnedgang.

Solnedgang fra Bergvika, rett utenfor Stokmarknes (Hadseløya). Utsikt mot Langøya.

Ja, for sola går ned nå. I dag og i morgen er det fortsatt midnattssol. Men fra lørdag går den ned før midnatt. I don’t mind; det er som regel finere med solnedganger. Og snart er det vinter og snø og eventyr – hurra 😉

Og jeg blir aldri lei av deg

Selv om det er fridager betyr det ikke at man ikke har ting som må gjøres. Og når noen skal et ærend som innebærer biltur til dalstroka innafor er det ikke vanskelig å melde seg som frivillig medhjelper. Jeg mener, man har jo kamera og eventyrlyst – da er litt muskelinnsats en liten pris å betale for å få utfolde seg litt med de to andre.

Øya mi på litt avstand

Vi skulle over fire-fem broer og gjennom en tunnel. Rundt en fjord, omtrent, og til et sted vi kan se fra stua hjemme. I gamle dager brukte de båt og kunne reise nærmest i en rett strekning. I dag bruker vi bil og må snirkle oss rundt. Men belønninga gjør det verdt det. Her ser du øya mi fra en uvant vinkel, i alle fall for denne bloggen og for meg. Jeg bor litt til venstre for midten av av øya du ser på andre sida av fjorden. Jeg befinner meg på landets største øy, og den til høyre er den tredje største øya i landet. Det er mange øyer her. Visste du at identitenen og identitetsbygging hos øyboere er en egen gren av samfunnsfaglige studier?

Ser du Møysalen innerst til venstre?

Veien snirkler seg for det meste langs havet. Den snirkler seg også langs foten av fjellene. Det er ikke langt mellom dem; hav og fjell henger tett sammen her oppe. Hvis du reiser denne veien med buss og sitter på for eksempel høyre side, vil det du ser på veien bortover være helt forskjellig fra det du ser på veien tilbake. Som om du var to ulike steder, mens det egentlig er en og samme vei. Jeg har selv kranglet med søringer som trodde jeg lurte dem da vi kom tilbake – de mente at jeg hadde valgt en annen vei for returen, jeg lovet på tro og ære at det var den samme veien som da vi dro bortover.

Fargeriket

Det er så mange farger her. Jeg glemte det litt da jeg bodde andre steder, da jeg så hager med blomster i alle regnbuens farger. Men her er det annerledes likevel; fargene er ikke begrenset til hagene men er overalt i landskapet. Sjefsgartneren har strødd smørblomster, løvetann, hundekjeks, mari gullsko, jonsokblom og skogstorkenebb utover med raus hånd, og bondens grønne etterlatenskaper fra de årene jorda her ble dyrket, skaper en fin kontrast. Rekka oppover Langøyas østside står ikke tilbake for Lofotveggen lenger sør, taggene hugger seg oppover og forteller om årtusener med vann i bevegelse, en erosjon som fortsatt pågår.

Nyttebygg ved havet

Naust ved fjorden. Man har nausttufter i området her som er over 1000 år gamle, men tradisjonen lever fortsatt i beste velgående. Ser du byggverket til venstre av disse tre? Det er ikke en feil, noe uferdig eller et byggverk overgitt til forfallet. Det skal være sånn. Denne typen naust brukes til tørking, både av fangst og utstyr. Ser du godt etter, ser du at den nederste halvparten av bygget er omkranset av et nett, og innenfor nettet henger tørrfisk. Og lenger opp, innenfor den lille veggen som finnes helt øverst, ligger garnnøter til tørk på bjelker og stolper. Når garnene har vært brukt til fiske i havet, blir de skylt i ferskvann etterpå og tørket – for at de ikke skal råtne og bli sprø. Da er bygg som dette fine, siden gjennomluftinga er god. Jeg trodde de het noe ‘mer’ enn naust, men … de heter visst bare naust.

Pit stopp con aqua

Vi glemte å ta med oss vannflasker. Og da jeg sa det, merka jeg hvor mye av utlandet som ligger i meg, hvor mye tid borte herfra som fortsatt preger meg. For det er ikke alltid nødvendig å ha med seg vannflaske som koster en femmer per desiliter vann. Man kan jo bare forsyne seg! Der er alltid en bekk, alltid ei lita elv, alltid et sted hvor ferskvannet sildrer eller buldrer fram gjennom naturen. Friskt, sunt og tilgjengelig. Og gratis. Sjåføren er mer på den lokale frekvensen enn jeg var et øyeblikk; han hadde med to kopper. Deretter var det bare å holde utkikk i veikanten etter første bekk. Jeg tror det tok 200 meter fra vi merka tørsten til vi hadde gått i gang med å slukke den. O salige stund uten like!

Kor vart Lofotveggen av?

På vei hjemover var det et underlig vær som hadde overtatt himmelen ei stund. Sol og blå himmel var bytta ut med lyn, torden og vanvittige, lokale elinger (regnbyger, om du vil). Der hvor vi på tur ut hadde betraktet Lofotrekkas nordøstlige begynnelse og sett masta på fjellet hjemme, var det en gråhvit vegg av lys og regn som stengte for all utsikt. Som om det ikke var noe annet enn hav bak der. Heldigvis vet vi bedre, vi vet hvordan det kan se ut her når skyene mangler. Fjellene har toner i blått. Den lille øya er grønn. Havet er sølvhvitt. Men himmelen! Himmelen var blå, grå, sort, hvit. Mest av alt var den massiv, som om verdens undergang var nær og Tom Cruise eller Will Smith skulle dukke opp i en eller annen farkost og redde oss der vi kjørte langs fjæra. De feiga ut, tror jeg. Men vi klarte oss likevel.

Jeg trodde jeg visste hva jeg gikk til

Vestfjorden snart tilbakelagt

Det er i skrivende stund bare 48 timer siden planene ble kastet omkull. Jevn jobbing i overskuelig fremtid ble til intens jobbing ei kort stund og deretter fire fridager på rad. Samtidig fikk jeg muligheten til å ta en tur hjemover i godt selskap. Man takker ikke nei til sånt når livet byr. Spesielt ikke når man får en nydelig fergetur over Vestfjorden som en del av avtalen.

Æ e heime. Sola e oppe.

Det er to ting som er obligatoriske så snart jeg kommer hjem. Det ene er en tur rundt øya i bil. Det andre er en tur over et bestemt fjell. Turen rundt øya tok vi i kveld, fjellturen regner jeg med å ta i morgen. Da vi i 23tida kjørte vestover var dette utsikta mot Bø i Vesterålen, og landet du ser på andre sida av fjorden er Bø i Vesterålen – og faktisk traktene hvor den nye cafeen til Åsa ligger. Jeg kunne nesten vinket til henne i solskinnet!

Temperaturene tapte, fargene vant 🙂

Det er arktis, det er sommer, det er senkveld – og det er fargerikt. Det er mye jordbruk på øya mi, men her og der ligger et jorde som ikke blir slått. I alle fall ikke denne sesongen. Dette er omtrent på Dragnes og fullt av smørblomster og etterhvert syregress. I veikanten er det skogstorkenebb, hundekjeks, jonsokblom og anna fargerikt snadder. Men det var enga som fascinerte meg. Til tross for at juni var den åttende kaldeste juni noensinne, har fargene klart å trenge seg frem. Jeg knipsa mange bilder i kveld.

Naust som er naust, ikke fordekte fritidsboliger...

Disse naustene ligger på yttersida. Du ser Aust-Vågøya på den andre siden av fjorden, og utenfor der og skjult bak skyene finnes det litt Vest-Vågøy og en Gimsøyhov. På jordene foran naustene holder en flokk kyr til bak strømgjerdet, men de var utenfor skuddvidda til kameraet mitt dette øyeblikket. Sollyset kom fra nordvest, skyene og vinden fra sørøst. Det ga tidvis spektakulære spill på himmelen.

Sub-arktisk jordbruk i kveldssol

Furet, værbitt, over vannet. Og de klorer seg fast. Her har folk dyrka jorda i uminnelige tider, og dagens bønder står ikke tilbake for dem som levde her for et par tusen år siden. Her drives det med kyr, sauer og hester, og jorda dyrkes ikke bare til dyrefor. Når vinden er på vest river det i hushjørnene her, og når vinterens nordaust tar tak, er det nesten som man flyr på hav. Men på solvarme sommerdager finner du knapt noe vennligere sted. Selv Strøna, det høyeste fjellet på andre sida av fjorden, ser overkommelig ut på tider som dette.

Himmelrommet er kamparena; skyer vs vind

Vinden og skyene kjemper om overtaket på himmelvelvingen. Ørna som vanligvis sitter på en kampestein i fjæra, har dratt sin kos for dagen. Steinen står tom tilbake, men ensom er den ikke. Det finnes flere av samme sort i umiddelbar nærhet. Vi er bare flyktige gjester; kommer, stanser, knipser, drar. De er evige, de blir der de allerede har ligget i uminnelige tider.

Jeg er glad jeg har enda noen dager her før jeg setter snuten mot sør igjen. Planene er ikke klare, men kameraet blir uansett med. Og bloggen, indirekte.

Gratulerer med dagen!

Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem

Furet, værbitt over vannet

med de tusen hjem

Elsker, elsker det og tenker på vår far og mor

Og den saga natt som senker drømme på vår jord

Og den saga natt som senker, senker drømme på vår jord!

Den seksfikserte hunden

Det var en firbeint som utfordra meg denne gangen. Daxée ba meg om å finne ‘bilde nummer seks i mappe nummer seks’ og legge det ut på bloggen min.

Det hadde i utgangspunktet vært en enkel oppgave, bare at laptopen min er organisert slik at det ikke engang er entydig hva som er den første mappa, langt mindre den sjette. Men siden praktiske tilpasninger er lov, valgte jeg simpelthen standardmappa ‘My Pictures’ som utgangspunkt. Da fant jeg bilder i den sjette mappa, og det sjette var dette:

26. januar 2007

26. januar 2007

Mappa inneholder nemlig utelukkende bilder fra et webkamera på mitt opprinnelige hjemsted. Ikke minst da jeg var i utlandet var det obligatorisk med en daglig visitt innom kameraet, og det hendte ikke sjelden at jeg lagret bildene hvis været var litt særartet one way or the other. Noen ganger kunne det bety flere bilder på en dag. På bildet jeg viser over her, er det så tett snevær at man knapt ser et hundre meter fremover. Bildet under viser det motsatte; en vinterdag med strålende vær.

12. februar 2007

Toppen bak til høyre heter Hallartinden og ligger sør på Langøya. Jeg har til tross for gode intensjoner enda aldri vært der. Men nå har vi snakket om å ta en tur dit til sommeren, kanskje med noen av feriegjestene. Vi får se. Selv er jeg mest stemt for at jeg og Faderen tar en guttetur dit, men…vi får se. Blogging derfra blir det nok uansett! Kanskje Daxée blir med?

La meg dele våte drømmer

Jeg vet det er vinter. Det er mørkt, og det er kaldt. Jeg vet at sjansen er stor for at du fryser nå, eller har frosset i dag. Eller at du er inne i varmen for å slippe å fryse. Så la meg tine deg litt. La meg gjøre en innsats for å varme deg, for å skape lengsel, glede og ulming dypt nedi magen din. La meg lede tankene dine over på noe som får det til å krible både her og der, som leder tankene hen til mindre klær, til svette kropper og tung pust… La meg forføre deg litt. Go with the flow og la meg lede deg uti det. Jeg lover at du neppe vil angre. For nå skal jeg dele mine våte drømmer med deg.

Yttersia av Lofoten

For det er bare et lite halvår til det ser sånn ut. Noe av det våte i drømmene mine er havet, nemlig, og her ser du det. Et stykk Atlanterhav i blått, med en kulisse av Lofotøyer som betraktes mot sørvest. Nærmest ser du to lag av Aust-Vågøya, deretter et par striper Vest-Vågøy, med Eggum aller ytterst til høyre. Er du lokalkjent og vet hvor du skal se etter, får du kanskje også øye på Gimsøyhoven. Kanskje blir det du som realiserer drømmen om Lofoten i sommer, eller tur til et annet sted, en annen kyst? Jeg skal til Lofoten med feriegjester, og om ikke annet er du hjertelig velkommen til å følge med oss gjennom blogginnlegg etterhvert.

Starten av Lofotrekka sett fra innsida

Sånn ser starten på Lofoten ut fra innersida, fra ei øy som ligger enda lenger opp og inn i Vestfjorden. Du ser Hinnøya og litt Aust-Vågøya mot venstre. Og så ser du noen som bader. En blogger, kanskje, som du kjenner til? Heldigvis viser ikke bildet alt – badedrakten er bokstavelig talt helt naturlig, men det trenger du ikke henge deg opp i. Bildet er vått nok som det er! Når kalenderen bare får litt tid på seg er det igjen tid for late dager i sola, for bading og grilling og alt som hører med. Med godt selskap, så klart.

Godt selskap i vakre omgivelser

Godt selskap, ja. Du skal ikke kimse av godt selskap – dette gode selskapet skaffet meg og opptil flere feriegjester fantastiske opplevelser sist sommer. Sjekk juni/juli/august-arkivet til høyre om du ikke tror meg. Jeg står i vann til nesten skuldrene for å ta bilde av henne. Hun står på stranda. Bak den lille sand-kammen bak henne ligger ei anna strand. De to strendene lå nærmest rygg mot rygg. Den ene ga utsikt mot Lofoten, den andre mot vakre Nord-Salten og Ofoten på fastlandet.

Fastland sett fra uti havet

Fastlandet ja. Kanskje er du ikke noe øymenneske, som jeg, kanskje foretrekker du fastlandet. Da kan du jo drømme om dette – dager som starter med halvdekket himmel over fastlandet og ender med en av de varmeste, fineste, klareste dagene den sommeren. Liker du klatring? Da har du Stetinden til høyre å bryne deg på. Liker du ikke klatring, er her likevel nok av berg og knauser og høyder og åsker du kan legge turen innom, hvis du vil. Og hvis det er varmt og du er slapp og temperaturen er akkurat så høy som du drømmer om akkurat nå, kan du rett og slett ta deg en tur i fjæra og gjøre ingenting. Det funker, det også.

Feriegjester over Stokmarknes

Når det er kaldt som nå kjenner man seg gjerne litt innestengt hvis man holder seg innendørs og ikke trosser kulda. Da er det kanskje naturlig å drømme om utsikt? La meg stimulere din tanke om utsikt. Om høyder, om vakker natur, om anstrengelser som fører helt til topps, bokstavelig talt. Det er ikke mange måneder til du på egne bein og uten ski kan komme deg ut og opp, noen hundre høydemeter er alt som skal til før en ny verden åpner seg. Du ser land, øyer og vann. Masse vann. Masse utsikt. Det er ikke så tungt som du tror, jeg lover. Fotopausene blir fort mange flere enn pustepausene.

Summer lovin'

Våte drømmer innebærer ofte et snev av romantikk. Så også denne. Folka på Hankø hadde sin Føling i Fjæra. Vi hadde kjøssing i fjæra. Jeg var rett nok ikke personlig involvert annet enn som paparazzifotograf, men hva gjør det? Det kan fort forandre seg. Jeg skal villig innrømme at fjæra inviterer til både kjøssing og andre aktiviteter dersom forholdene ligger tilrette for det. Enten du er i norsk eller utenlandsk fjære, på ei strand – romantikk er det alltid rom for. Noen finner en ferieflørt, andre nyter medbrakt. Det legger jeg meg ikke opp i. Men jeg kan vanskelig forestille meg sommerdager og kvelder i fjæra uten et snev av lengsel etter romantikk.

Hello goodbye

Sommeren er tida for mer utflukter enn ellers om året for veldig mange. Noen kommer, noen drar, noen blir værende. Fiskarkona utenfor Svolvær vinker farvel til sørgående hurtigrute, men en liten time (?) senere er det samme vinket et hallo til nordgående skip. Jeg skal reise med hurtigruta i sommer, garantert en tur nordover med feriegjester i juni, og kanskje mer enn det. Jeg er vant til dagsturer med hurtigruta og har tenkt å utforske hvordan det passer med dagsturer sørover med hurtigruta fra Bodø i sommer. Hvor langt rekker jeg å ta båten før jeg må gå i land, myse litt rundt og deretter ta nordgående skip hjem igjen? Det skal jeg finne ut av. Kanskje får du være med gjennom bloggen.

Sommerdrømmenatt ved innløpet til Raftsundet

Hurtigruta ja. Den anbefaler jeg alltid til alle som vil reise nordover, enten brukt som transportetappe eller som dagsutflukt. Når du tar hurtigruta om sommeren spiller det ingen rolle om steder anløpes på dag eller natt – det er uansett lyst og du ser akkurat så mye du vil, så lenge du er våken. Når kvelden siger på frister det kanskje å ta seg et glass vin mens du sitter på panoramadekket og nyter utsikten mens du lukker øynene for alle tyskerne og andre turister som kommenterer rundt deg…? Alternativt kan du gjerne ta deg en tur ut på dekk. Befinner du deg i Raftsundet når klokka nærmer seg midnatt er sjansen stor for at du finner veien til øvre bakdekk på turen inn til Trollfjorden, for da serverer kokken Trollsuppe. Det varmer enten du er kald på forhånd eller ikke. Sunn er den også.

Summer moved on. Og lyset med den.

Hvis det blir kveld og er varmt og du ikke vil legge deg, så trenger du ikke gjøre det. Kanskje hiver du deg heller i bilen sammen med noen du kjenner og jakter på kveldslyset? Det er verdt litt innsats, nemlig. Du skal ikke kjøre så langt før du finner et fint sted å stoppe og gå ned i fjæra for å fotografere. Kanskje har du en tysker i hælene som sikler over lyset og sola og havet. Det gjør ingenting. Det er lov til å la seg overvelde, selv for lokale kjentfolk. Noen ting blir aldri rutine, og de første solnedgangene etter lange tider med midnattsol er en slik ting.

Midnatt ved fjorden

Men vi skal ikke tenke så langt frem, til den dagen sommeren er på hell. Vi skal holde oss til det våte og varme i stedet. For når du er nordaførr og det er sommer og du befinner deg innerst i en fjord, er det likevel mulig å nyte sola. I nord er det nemlig et søkk i fjellene, og de ligger ikke heeelt innpå der du befinner deg. Dermed finner sola et sted den kan titte frem. Med lang fjæra og Hinnøya i godlune er verden et ganske ukomplisert sted å være. Og fotogent!

Fjorden fra fjellet

Mine våte drømmer inneholder alltid mye blått. Veldig mye. I kunstens verden er lidenskapen gjerne blå, som i mitt Gabrielle Kielland-litografi «Kristin og Erlend«. Mine sommerdrømmer er også blå. Blå av himmelen, blå av havet, blå av landskapet som ses gjennom en dis på varme dager. Som her. Sammen med fem feriegjester hvorav en sliter med alvorlig astma (og likevel klarte turen uten å bruke inhalator; jeg er en snill turguide!) tok jeg veien opp på Ørnheia på Hadseløya. Du ser Hadselfjorden nedenfor oss og de sørvestlige bitene av Hinnøya på andre sida av fjorden. Gjestene kommer et godt stykke etter meg fordi de plukket blåbær og multer på veien. Jeg unnet dem det.

Nært og tilgjengelig. Og vakkert.

Dette er en våt drøm som gjør meg varm om hjertet. Tanken på Saltfjellet om sommeren. Da jeg flytta tilbake til Norge i høst var det akkurat for sent til at jeg fikk med meg den fine delen av høstsesongen i fjellet, men det er greit. Jeg kan vente, jeg har god tid. Og til sommeren skal jeg hit; jeg skal gå over denne brua og krysse jernbanesporet før jeg begir meg ut i naturen mot vest. Eller kanskje kommer jeg fra fjellet, alene eller sammen med noen, og tar en liten bålrast ved elva før jeg krysser over ei av de vakre hengebruene og begir meg mot E6’en rett der borte, for å komme hjem. Tenk: Så lite skal det til før man kommer bort fra allfarveien og ut i naturen, bare over en haug og krysse ei elv. Det trenger ikke være så komplisert å få litt mer friluftsliv inn i hverdagen sin. Heldigvis.

Lang erfaring i å nyte sommersola

Kanskje er det ikke nordnorge som gjør deg varm og yr; kanskje er det mer bynære strøk? I så fall byr jeg på dette; et lite stemningsglimt fra Sognsvann. Vi hadde gått fra Frognerseteren til Sognsvann, dels på vei og dels på sti. Nå skulle vi gå oss ut av naturen og inn i byen, ned til Majorstua før en dusj og deretter grillpartai. Om du er gammel eller ung, lett til bens eller har behov for hjelpemidler: Det er helt greit. På Sognsvann kan du være sprek, eller du kan gjøre ingenting overhodet, bare ligge i gresset eller på ei av de mange flytebryggene, kanskje bade litt. Noen pils i vannet, ringe Peppes som leverer ved bommen? Been there, done that, loved it. Sommeren er fin nesten alle steder.

La meg seile deg til gode steder

Og vil du ha det vått kommer du selvfølgelig ikke unna Oslofjorden. Jeg hadde en gang kontor med utsikt over indre Oslofjord, og for meg startet sommeren for alvor da fjorden var full av hvite seil og Færder’n skjøt det hele i gang. Om du har egen eller venners båt, bruker pendlerferge eller turistbåt som tar deg ut til øyene: er du bybunden finner du knapt noe bedre sted enn øyene i Oslofjorden en vakker sommerdag. Hjernen leker iPod helt av seg selv og spiller De Lillos, De Derre og Postgirobygget helt uten elektroniske hjelpemidler og Folk&Røvere spiller det som nærmest blir oslos nasjonalsang om sommeren.

Da er livet godt å leve.

Det er ikke lenge igjen. Bit tennene sammen om du fryser, for kulda går over. Jeg lover. Og hvis du bare holder ut, er det alt dette du har å se frem til – og mere til! Vi står han a, og vi veit ka som kjæm ætterpå. Heldigvis.