Gråværsblogging

Mye av det jeg har blogga i sommer, bilder og tekster, har handla om situasjoner med strålende vær og postkortutsikt. Og det har vært sant – det har vært en helt unormalt fin sommer sånn sett. Men det har også vært grå og litt fargeløse dager innimellom. Ikke mange, men noen. Jeg kan i farta huske fem eller seks slike dager siden midten av juni. En av dem var ganske nettopp.

Rauting in the rain. Sort of.

Rauting in the rain. Sort of.

Men noe av det spesielle har vært at i stedet for å ha skyene liggende konstant et par meter over bakken når det regner, har skyene regna litt fra seg og så blitt liggende flere hundre meter opp i lufta. Dermed kan vi se litt innimellom bygene likevel. Faktisk hender det sogar at skyene bryter opp og gir sollys på hav og land, selv om himmelen er grå. Her, for eksempel, gresser kuene på Dragnes på yttersida av øya mi. Himmelen er grå, horisonten er grå, ut mot havet ser man ikke de bakerste øyene fordi de er dekket av skyene. Men akkurat her er skyene litt høyt oppe, og sola har brutt gjennom. Og kuene koser seg i sola.

Grått er ikke bare grått

Grått er ikke bare grått

Her er vi på Åndstad og ser utover storhavet. Skyene er grå, havoverflata er grå, landskapet virker nesten fargeløst. Bedre blir det ikke av at jeg har et enkelt kamera som ikke takler avanserte lysforhold. Likevel. Selv det grå er ikke bare grått Det har sine egne farger, sine egne nyanser, sitt eget lys. Sola ligger rett bak skyene, her og der er det et glimt av blått der bak, og i skysprekkene leker sollyset slik at man ser strålene treffe og bevege seg over landskapet. Grått er ikke en tilstand her, slik det lett blir i Oslo og andre byer. Grått er en alternativ nyanse, et alternativ på fargepaletten Vårherre lar oss oppleve verden gjennom. Grått er ikke lenger grått.

Møysalen har dekket seg til, men viser litt hud.

Møysalen har dekket seg til, men viser litt hud.

På Innbjør ser vi over mot Hinnøyas fjellrekke. De delene som ligger i skyggen virker flate og fargeløse, men de flekkene sola faller på viser frem fasong og kontraster. Når skyene henger så lavt som dette, på ca 700 m.o.h. eller deromkring, er det noen ganger lett å tenke at det ikke er så mye å se når du kjører langs veiene i Vesterålen. Du ser at det er land på andre sida av fjorden, men du aner ikke hvordan toppen av fjellene ser ut; om det er flatt eller taggete, høyt eller lavt, sne eller bart. For eksempel. Men akkurat i dag var det en sprekk i skyene, og hvis du ser godt etter, kan du i en sprekk i skylaget se Møysalen, lett gjenkjennelig med den lille hvite isbreen som ligger under og mellom toppene.

Litjøya (t.v.) og Gaukværøya (midt i) ligger utenfor Bø.

Litjøya (t.v.) og Gaukværøya (midt i) ligger utenfor Bø.

Her ser du et stykke vesterålsk kulturhistorie. Du bare vet det kanskje ikke enda. Gaukværøya var i middelalderen et av de aller største fiskeværene i Vesterålen, og dermed naturlig nok et lokalt maktsentrum. Den er bare en drøy kvadratkilometer stor, men der var det skole, post, landhandel, fiskeindustri og alt som hørte til. Den stiger rett opp av havet utenfor sørvestenden av Langøya, og høyste punkt på øya er 273 m.o.h. Men med utviklinga og industrialiseringa av Norge, kom veiene etterhvert til Vesterålen, og båt var ikke lenger det viktigste fremkomstmiddelet. Øya ble fraflytta relativt raskt, og de siste innbyggerne dro sin vei tidlig på 1950-tallet. I dag ser man tufter og rester av fordums tider om man er der ute, men man må ha egen båtskyss for å komme dit – det går ikke noe i rutetrafikk dit. Vesterålen Turlag har hvert år tur dit tidlig på sommeren. I år hadde jeg håpet å rekke det, men jeg kom hjem et par uker for sent. Neste sommer håper jeg å kunne ta turen.

…men det ble ikke så verst med gråværsblogging, eller hur? Når du leser dette har jeg begynt reisen sørover. Jeg skal innom minst fire steder og sove i minst fem ulike senger før jeg er tilbake i England igjen. Noe blogging blir det underveis, men jeg lover ingenting mht hyppighet og innhold og sånn!

Det er jo så enkelt

Bror på fotojakt i retning av ei hegre som satt i fjæra og jakta mat.

Bror på fotojakt i retning av ei hegre som satt i fjæra og jakta mat.

Hva man gjør en sommerdag med østavind og solskinn? Man kan for eksempel ta en tur ut. Gjerne være sammen med en gruppe mennesker man liker, enten det er familie eller venner. Man kan dra til et sted ut mot havet hvor man vet det fins ei strand, noen knauser og svaberg, litt skog og bærlyng, og kanskje litt tang. For eksempel. Man kan traske langs en skogsvei og ta talløse avstikkere, enten det er for å plukke bær eller fotografere eller tisse bak en stein. Alt mulig, og det meste er lov. Spesielt hvis man har med seg ryggsekker med grillmat og tilbehør, vedkubber og termos, spade og spann. Da trenger man ikke så mye mer, og timene flyr uendelig fort. Og de innholder mye.

Blåbærpiken og Pappaen jakter krabber. Og fant mange!

Blåbærpiken og Pappaen jakter krabber. Og fant mange!

Det er en egen luft ved havet, det vet alle som oppholder seg der. Her oppe er lufta ved havet frisk, smaker salt og tvinger seg ned i de dypeste rommene i lungene. Man forfriskes innenfra når man puster ved havet, simpelthen. Og hvis man er treogethalvt år og kommer til fjæra en sommerdag med ok temperatur men også nordavind fra alle kanter, så er det å jakte på krabber i fjæra mer enn god nok grunn til å kose seg. En bøtte for meg, og en for pappa… Her var det etterhvert mange krabber som ble fanget og studert. Fargene ble kommentert, størrelse sammenligna og oppførsel livlig beskrevet. Etterhvert klarte sogar Blåbærpiken å fange ei krabbe aldeles selv, uten hjelp fra Pappaen eller andre voksne mennesker. Da rakk stoltheta like til himmels.

Seksåringen trer blåbær på strå for første gang. Det blir <i>neppe</i> siste.

Seksåringen trer blåbær på strå for første gang. Det blir neppe siste.

En kopp er obligatorisk med småpikene på tur. Ikke bare fordi man må ha noe å drikke av. Nei, viktigst av alt: man må ha noe å plukke bær i. Siden sist har blåbæra modnet, og det var noen desiliter som i dag fant veien ned i barnemunner. Voksenmunnene fikk sin smak, de også, når sant skal sies. Men barnemunnene frydet seg over å plukke blåbær og kunne lage perlekjede av dem med et strå – for deretter å spise hele kjedet! Det forunderlige i at de ikke gled av strået nederst når de ble tredd på øverst, det forbauset Seksåringen til å begynne med. Men hun vennet seg raskt til det!

Sjørøverkaptein Bestefar bidrar aktivt i skattejakten

Sjørøverkaptein Bestefar bidrar aktivt i skattejakten

Når man er ute på tur er det heller ikke dumt å ha med seg en bestefar. Spesielt ikke hvis Bestefar er et oppkomme av påfunn og ablegøyer, og herjer så mye at Bestemor frykter han skal få infarkt. En klok Bestefar vet at det er lurt å variere aktivitetene, og mens han i det ene øyeblikket leker karusell og snurrer rundt i sanda, er han i det neste øyeblikket en sjørøverkaptein som synger både Sortebill og Sabeltann før han hjelper Blåbærpiken og Seksåringen å grave etter skatten. For Bestemor hadde hørt at det fantes en skatt et sted i nærheten, et sted hvor en sortsvidd vedkubbe var reist i sanden. Heldige småpikene fant til slutt en skatt, jubelen var stor, og alle hjerter gledet seg mens de nærmeste pårørende tok bølgen. I opptil flere varianter.

Lykke dokumentert kl. 18:30...

Lykke dokumentert kl. 18:30...

Det var sommer, det var sol, det var latter, det var sang. Det var sand og tang, himmel og hav, blankstille sjø og trolske fjell med særpregede øyer i det fjerne. Østavinden var her blitt en lokal nordavind fra alle kanter, men nede på stranda kom vi i le bak svabergene og merka derfor lite til den. I stedet lot vi fjesene varmes av sola mens øynene nøt synet av storhavet og fjerne øyer. Om et par uker er det meningen at jeg, bestefarmannen og Tyskerten skal til den ytterste øya her, som ser ut som et lite, liggende rektangel på horisonten.

Ei terne stupte i havet og steg rett opp igjen med en liten fisk i nebbet. Hun fikk nøyaktig to sekunder før en tyvjo kom og jaget den i håp om å kunne overta maten. Sammen fremviste de en akrobatikk som kunne få MIG-piloter til å gremmes i sammenligning. Jeg og Bestefaren var stumme vitner til en oppvisning som avbrøt det vi holdt på med bare for å beundre et spill så gammelt som bergartene her ute. Og jeg tenkte: «Byduer i september vil aldri kunne måle seg…»

Heldigvis har jeg fortsatt noen uker igjen her oppe. Jeg vil helst ikke innse at det går mot slutten. For denne gang.

Liten tur, stor opplevelse

Det ble en av de søndagene der du egentlig ikke gjør noe men likevel har ei lang liste ting som ble gjort når dagen er slutt likevel. Hver for seg er ingenting et stort prosjekt, sammenlagt har de blitt en innholdsrik søndag. Jeg liker slike dager, ikke minst når jeg har frihelg. Som nå.

Trenger ikke gjette her!

Trenger ikke gjette her!

Hit skulle vi; til topps! I hele regionen min er det utrolig mange stier og turløyper som er merket. Noen er merket av den lokale turistforeninga, andre er merket av turglade enkeltpersoner med stor snekreglede – og noen står kanskje lokale velforeninger og bygdelag bak, hva vet jeg? Vi hadde verken tid eller ork til en fjelltur av dimensjoner i dag, så vi fant ut at en tur opp på Veten var akkurat passe. Der måler det 382 m.o.h. på toppen, man har kjempefin utsikt og det er god sti. Trodde vi. Vi har nemlig ikke vært på denne toppen før, noen av oss, bare kjørt rundt den på veien som går langs havet her på sørsida av Langøya. Mellom Varvika og Fleines skulle det finnes et startsted, og som du ser: Det var ikke vanskelig å finne. Dette skiltet stod på en stolpe rett ved siden av veien – på motsatt side av veien var det en liten parkeringsplass. Enkelt.

Breathtaking. På minst to måter.

Breathtaking. På minst to måter.

Ryktene holdt hva de lovet; stien var god hele veien. Det var ikke noe annet enn startpunktet som var merket; resten av stien var umerka. Men det er noe av det fine med å gå tur i landskapet her oppe; man ser hele tida hvor man skal og er sjelden i tvil når en sti krysser en annen et eller annet sted underveis. Det finnes et nettverk av stier og dyretråkk på de mest usannsynlige steder, og landskapet gir god nok oversikt til å si hvor man skal velge å gå for å komme dit man har tenkt seg. Det var ganske bratt helt fra starten av og nesten helt til toppen, omtrent 300 meter rett opp. Men med lyng og sti i stedet for steiner og grus var det enkelt å ta seg frem og opp likevel. Dessuten er jeg fan av små mini-stopper innimellom underveis, bare for å se på utsikten og merke hvordan den forandrer seg etter som man kommer høyere i landskapet. Som her.

Reinlav og lyng

Reinlav og lyng

Det var en god del reinlav der vi gikk. Kanskje ingen overraskelse, både fordi vi befinner oss i nord og fordi det er reinsdyr på øya. Flokkene kan være så langt sør som vi befant oss i dag, men vi så ingen reinsdyr mens vi var ute på tur. Til gjengjeld så vi ørnunger som drev flygetrening, heilo, steinskvett, ravn og hegre. Ute på fjorden var det et par båter som lå og dro seg koksei til middag, og mens vi var på tur både kom og gikk hurtigruta på vei sørover. (Nordgående er her om natta.) Jeg plukket endel krøkebær og vi fant også noen blåbær som var modne. Men mesteparten av blåbæra og multebæra var ikke moden enda. Bjørnebæra var i ferd med å modnes den også.

Landet lenger bak

Landet lenger bak

Vi har nådd toppen og derfra belønnes vi med vakker utsikt 360 grader rundt. Det er rett nok flere topper i nærheten som er langt høyere enn den vi befinner oss på, men vi får likevel gleden av å se kjente fjell, fjorder og bygder fra en annen vinkel enn vi er vant til. Her ser vi mot øst og lengst bak er toppene på Hinnøyfjellene skjult i skyene, som letta en time senere. Foran fjellene er havet, starten på Sortlandssundet, og foran der igjen ser du et av mine to yndlingsfiskevann! Når vi drar dit for å fiske, kommer vi opp på stikk motsatt side av hvor dette bildet er tatt fra. Det er mulig å gå dit herfra via ei høyde over til neste fjell, men det hadde vi ikke tid til i dag.

Fjære og fjell, himmel og hav. Et eldorado.

Fjære og fjell, himmel og hav. Et eldorado.

Utsikt mot vest, mot Bø i Vesterålen. Bygda du ser nede ved fjorden på andre sida er Vinje. Lengst bak fjellene ser du faktisk havet bak fjellene på to steder her! På yttersida her, bak fjellene du ser, finnes endel øyer som er fredet som fuglereservat og/eller landskapsvernområde. Der hekker et utall sjøfugl og det er en opplevelse å se dem på nært hold. Jeg hadde en gang med meg et nederlandsk par ut sammen med en lokal fyr på sightseeing via båt der, og jeg trodde mannen fra Nederland skulle falle ut av båten i ren begeistring. Sju ørner svevde rett over båten, vi havna midt inni en flokk med ca 4.000 lundefugl, oter smøg over svabergene, måkene gnog sitt sedvanlige mål og et utall andre sjøfugler var tilstede, mens skarven stod nærmest urørlig på ‘sine’ skjær og tørket vingene i den lette brisen. Det var nesten magisk. Og samtidig er det ganske dagligdags der ute. Fine, fine landet sitt.

Ut mot havet, opp mot vinden...

Ut mot havet, opp mot vinden...

Utsikt mot vest fra toppen av fjellet. Vi befinner oss på Langøya, til venstre ser du Hadseløya. Bak der kan du – hvis du vet hva du skal se etter – skimte Gimsøyhoven. Og den aller bakerste biten land du ser til venstre er, som så ofte før i bilder mot sør, fra Vest-Vågøy i Lofoten med Eggum aller ytterst. Til høyre ser du såvidt noen av øyene i skjærgården utenfor Vinje i Bø. Det er noe steinur på toppen av fjellet, men den er delvis godt begrodd av mose og lyng og dermed ikke så vanskelig å gå på. Toppunktet av fjellet er markert med en varde. Der finnes også en postboks (!) med ei bok hvor man kan skrive inn navnet sitt, og rundt denne postboksen er det bygd opp en rund levegg som gir en viss grad av skjerming for vinden. Men i dag var det nordavind fra alle kanter da vi befant oss på toppen, så vi valgte å gå litt på tilbakeveien igjen og komme lenger ned i lia før vi satte oss ned med nistemat.

Heimover

Heimover

På retur og litt lenger ned i lia, utsikt mot sør og litt øst, hjemover mot Stokmarknes. Tidligere har jeg blogget om turen fra Stokmarknes opp til Storheia, som er tårnet du ser litt til høyre. I bakgrunnen ser du fjell som for det meste ligger på Aust-Vågøyas nordlige side. Det tok under en time fra dette bildet var tatt til flesteparten av skyene var borte, men det har på et vis sin egen sjarm når toppene er skjult. Kanskje ser du ei sort stripe i sjøen utenfor Stokmarknes? Det er skroget på hurtigruta, som akkurat er i ferd med å forlate havna og dra videre sørover. Nå skal den gjennom Raftsundet og innom Trollfjorden, før den igjen legger til kai i Svolvær på sin ferd. Heia i forkant heter Varvikåsen, om jeg ikke husker feil. Jeg ville helst gått dit også – jeg ville knapt nok ned av fjellet, egentlig. Det er jo så godt å bare !

Ut mot havet…

Vi har alle et slikt sted, eller flere. Et sted i nærheten av der vi bor som vi har hørt om, som vi har sett kanskje på avstand og som vi har hørt andre berette fra. Men selv har vi ikke vært der. Jeg har slike steder i Oslo, i England og i Beograd. For eksempel. Men også her hjemme, hvor jeg har bodd store deler av livet mitt, har jeg slike steder som jeg alltid har visst om og vært nær, men aldri virkelig besøkt skikkelig. Et slikt sted er Årnessan, som ligger på Langøya. Og dit dro vi da vi hadde en time eller to til overs her om dagen.

Det ser lovende ut - og innfrir.

Det ser lovende ut - og innfrir.

Helt sør på Langøya ligger Årnessan. Der er en parkeringsplass rett ved hovedveien som etterhvert ender opp i Eidsfjorden, og ved parkeringsplassen er det en bom som hindrer motorisert ferdsel ned mot havgapet. Dermed kan man trygt og i all fredelighet tusle nedover en traktorvei som etterhvert blir en bred sti, før den ender opp helt ute mot havet. Bare det å starte på veien er befriende – du kjenner lukta av hav og salt, du hører bølgene, kjenner vinden ruske i håret og har småbjørkeskog på venstresida og irrgrønt gress og krystallgrønt hav på høyre sida. Og det einaste du skal her, e å gå.

Naturlig farge- og blomsterprakt

Naturlig farge- og blomsterprakt

Det er ikke bare mennesker som trives ut mot havet her nord, selv om det kanskje kan virke sånn noen ganger. Røttene til fuglevikke og tiriltunge (som vi her kaller Mari gullsko) har funnet seg ei lita grop og klamrer seg fast, mens nordøsten fyker over landet og gjør det vanskelig å knipse et bilde hvor selve blomstene er klare. Ryllik, marikåpe, bitterkonvall, hvitveis, blåveis var det også mye av langs veien der vi gikk – samt krøkebær (krekling), blåbær og multe. Jeg plukka årets første selvhøsta bær på denne turen, en handfull krøkebær. Veldig godt, men en anelse surt – hvis jeg skal være ærlig. Den blir nok bedre når den blir enda litt mer moden…

Hytte i gammel naust-stil

Hytte i gammel naust-stil

Helt nede i havgapet har den lokale velforeninga, Holmsnes Bygdelag tror jeg de heter, laget ei lita hytte som står åpen for streifende folk. Den er bygd ‘inn i’ landskapet og er tydelig modellert på den gamle typen naust som vi kjenner helt fra vikingetida her oppe. Inne i hytta finner man benker, et bord, en ovn og ved. I tillegg er der relativt bra med gulvplass, hvis man for eksempel har med seg en hund eller er veldig mange mennesker inne samtidig. Den ene ‘veggen’ inni hytta er simpelthen en del av berget som er bygget inn, og her er det laget en platting. Det gjør at det faktisk er mulig å overnatte i hytta om man tør og vil. Og selvfølgelig er det ei gjestebok her…

Idyllisk, men bedragersk. Og vakkert.

Idyllisk, men bedragersk. Og vakkert.

Utsikta er det ikke noe å si på. Dette bildet er knipset ut vinduet, som vender rett mot vest. Fra venstre ser du litt av Hadseløya, Litjøya, Gaukværøya og Langøya. Men ikke la deg forlede til å tro at det er ufarlig å dra ut på havet her siden det tilsynelatende er beskyttet av fjell på flere kanter. Da tar du feil. Det er bare fire år siden to lokale voksne menn og en 14-årig gutt kullseilte her en skjærtorsdag da de var ute og seilte i en gammel nordlandsbåt. Fallvinder tok seilet og kastet båten omkull, og de tre havna i vannet. De klarte å komme seg i land på ei av de små øyene her som nærmest bare er et skjær, men der frøs de i hjel i strandkanten og ble funnet senere på dagen. Ikke gode minner, med andre ord, men en relativt naturlig del av livet her oppe den dag i dag.

Spise her eller der eller der eller...?

Spise her eller der eller der eller...?

Helt nede i fjæresteinene har velforeninga satt ut et bord og benker. Det du ikke ser på bildet, er at det er ei kritthvit strand som går fra bordet og helt ned til vannkanten. Det er mye å velge i om man vil nyte sin mat og litt selskap her, med andre ord. Ut fra hvordan stranda og skjærene er plassert, mot vest og med god avstand til fjell i den retninga, kan jeg fortelle deg at det er et nydelig sted å se midnattsola fra. Jeg vet det er veldig populært til sankthans, og siden man ikke kan komme hit med bobil slipper man også at noen få ‘okkuperer’ de gode stedene og fortrenger andre. Her er plass til alle! Du skal ikke se bort fra at jeg en gang sitter på stranda her sent en sommerkveld med gode venner, digert bål og et hav av tid…

Lita, men sterk nok!

Lita, men sterk nok!

I strøket hvor jeg bor vokser ikke bare fjellbjørka i fjellet, den vokser også helt i fjæresteinene enkelte steder. Det er mange trær som har løv bare på den ene sida av treet omtrent, og kanskje en stamme som smyger seg langs bakken fordi den blir presset ned av vinden over tid. Dette treet var dog forbausende symmetrisk der det stod omtrent i flomålet. På tuene rundt var de første kråkebærene modne, multene hadde knytt seg og blåbæra stod i vekslinga mellom grønt og lilla-nesten-moden-farge. Ah. Lykke. Det er neppe siste gang jeg er der denne sommeren.

Den gang JEG var ung…

(Bakgrunnsmusikk: Trykk på play og lytt mens du leser. Der er ingen film/bilder.)

Det er rart med ting som blir borte. Ting som går over, som forandrer seg med tida og aldri blir det samme som det var før. Jeg fant noe på jutjub som jeg har sett etter ei stund, og i løpet av de drøye fire minuttene den varer, ble jeg rent sentimental. For det handler om et fly. Om twinotteren, min barndoms heltekråke. I dag er den erstatta av Dash 8 på den lokale flyplassen, og i tida mellom der har det også vært Dash 7 i mange år. Men da jeg var lita og nærmest reiste i skytteltrafikk til Bodø med jevne mellomrom, da var det twinotteren som gjaldt.

..her er jeg: grønn og liten, sjøsyk, men fornøyd…
Twin Otter ble mye brukt i Norge fordi Widerøe hadde en hel flåte som de brukte på kortbanenettet med sine 26 kortbaneflyplasser. Der ingen skulle tru at nokon kunne lande med et fly, der var Widerøe og twinotteren. Så også på mitt hjemsted. Det som i utgangspunktet var dyrket mark i fjæresteinene på det sørøstlige hjørnet av Langøya, stedet hvor vinden kan komme fra alle kanter, stedet som er innrammet av fjell og med storhavet rett rundt hjørnet, hvor det er plass til ei stripe asfalt men ikke altfor lang siden landet buer, hvor det er langgrunt fra fjæra og et stykke utover i havet, før en tydelig marbakke faller rett ned – DER anla de flyplass. Og dit dro jeg stadig i hine hårde dager for å fly til Bodø med den lille jernfuglen som trosset naturkreftene uansett årstid.

…jeg spretter rundt blant fjord og fjell og skyer, på sightseeing i Vårherres tivoli…
Den lille metallfuglen hadde plass til 13 passasjerer. Inngangsdøra – for det var bare ei – var plassert slik at man kom inn bakerst i kabinen. Fremover i flyet var det tre enkeltseter på venstre side og fem dobbeltseter på høyre side. Der var ikke flyvertinne eller servering av noe slag, for det var det ikke plass til. Selv flyverne gikk inn bak og fant veien mellom oss passasjerer fremover til cockpiten. Der stod som regel døra åpen, og man kunne følge hver armbevegelse kapteinen og styrmannen gjorde. Var de av det joviale slaget – og DET var de fleste Widerøepilotene! – snudde de seg gjerne underveis, når vi bare var kommet opp i lufta, og prata med folk om vær og vind og kjenninger og sånt. De trengte ikke mikrofon for å fortelle oss hva vi så underveis, de kunne bare snu seg og fortelle – og det gjorde de gjerne, hvis været og forholdene tillot det.

…så når det stormer fra sydvest, da liker jeg meg best. Jeg bryter håndbak med Odin og Tor…
Ofte stod pilotene ved flytrappa og røyka mens vi passasjerer kreka oss over noen forblåste asfaltmeter fra avgangshallen til jernskrotten. Når de hadde telt opp alle sju eller elleve de venta på, stumpa de røyken og kom inn mens de lukka døra bak seg, før de tok plass i cockpiten og fortalte oss at vi måtte ta på setebeltene. Hvis barn reiste alene, fikk de gjerne piloteskorte på veien fra mamma til flysetet. Og i motsetning til på dagens relativt ukompliserte reiser med større fly, var det den gang åpenbart for oss alle hvorfor det kunne være lurt å være fastspent. Når du skal opp i stiv nordøst med fallvind ned sidene i Lofotveggen før du krysser taggene og kommer deg over Vestfjorden… Da vet du raskt og av erfaring at beltebruken tuller du ikke med.

…jeg tar et tak når taket står imot. Når været står imot setter jeg min fot like trygt som noen jordahest…
Og det var greia med Widerøe og twinotteren: Uansett hvordan været var, visste du at hvis du kom deg opp i lufta, ville du også komme trygt ned igjen. Jada, det var noen ulykker her og der, men de var få og sjeldne. Etter alt du – jeg! – hadde sett av hva pilotene greide når omstendighetene forsøkte å tvinge dem fra det, da var det ikke tvil. Var det menneskelig mulig å få et fly fra A til B, ville de klare det. Var det ikke mulig, var det stor sjanse for at de klarte det likevel. Pilotene fra Den Gang Da har jeg noen ganger hørt omtalt som cowboyer, med en halvt nedlatende tone. De som sier det, undervurderer noe essensielt med både cowboyer og Widerøes twinotterpiloter: De visste nøyaktig hvordan de skulle håndtere dyrene på en måte som brakte frem det optimale resultatet. På Nordlandskysten, der man ellers var henvist til buss eller hurtigrute, var denne evnen til å klare de mest utrolige manøvre, tilsynelatende på tross av alt som fantes av naturkrefter, både anerkjent og verdsatt. Vi vet hva det krever å måle seg mot naturkreftene.

Jeg vet ikke hva jeg husker best fra disse årene, disse turene. Kanskje den gangen da jeg var eneste passasjer med postflyet om morgenen og fikk sitte på kne i døråpninga inn til cockpit, nærmest mellom pilotene, og se sola gå opp i traktene rundt Kebnekaise mens vi seilte over en speilblank Vestfjord. Eller kanskje noen av de kjappe replikkene som til tider smalt veggimellom der oppe? «Nu flyg vi akkurat inn over Lofotn og som dåkker kjenn resta det ganske masse. Vi ska prøv å gå litt høger opp, men sku det gå galt kan dåkk i det minste trøst dåkker med at det e sny i fjellan så vi har en sjanse tell å land mjukt, og sku det end med det verste får dåkker i alle fall ei grav mange vil misunn dåkker!» Den glemmer jeg aldri. I likhet med den gangen det rista så mye at colaflaska mi, som var nyinnkjøpt på flyplassen i Bodø, var fri for kullsyre da vi landa hjemme.

Jeg blir litt nostalgisk av den sangen som innleda dette innlegget. Og av lyden av fly over Hadselåsen og huset om morgenen; flyet fra Bodø kommer gjerne omtrent over huset vårt, men ikke så nært at det sjenerer. Jeg skulle gitt mye for en ny tur med twinotter mellom Bodø og her. Faren er at jeg aldri ville landet igjen…

Færsk fesk!

For å gjøre unna formalitetene først: det heter ‘færsk fesk’. Hvis du er sørfra og skal imitere nordlenninger hjelper det ikke om du gjør som 95% av dine artsfrender og sier ‘færst fæsk’. Det er den siste vokalen som avslører deg, nemlig. Ekte nordlenninger sier ikke fæsk, de sier fesk. Med e. Så neste gang du skal imitere eller imponere en nordlenning må du si ‘færsk fesk’, med e. Da blir du litt mindre patetisk wannabe og litt mer nesten-kredibel nordlenning. 🙂

Havets tidløse katedral

Havets tidløse katedral

Fiskehjeller er gjerne omtalt som havets katedral. Veldig mange steder langs kysten her finner du hjeller. Noen står på værharde steder, andre er trukket mer innover i fjorden slik at de skal være litt beskyttet mot storhavet utenfor. Denne står på veien ut mot Nyksund i Øksnes kommune. Det fineste motivet jeg vet om med fiskehjeller her i strøket er dog de som står i Hovden, i Bø. Der står tre fiskehjeller delvis på gress og delvis i sand, og nedenfor er det ei kritthvit finkornet strand, rett ut mot storhavet – attpåtil hvor du kan se midnattsola… Hvis jeg klarer å pelle meg dit i sommer, skal du få se selv.

Hvis du noen gang befinner deg et sted hvor det henger fisk på hjell, kan du forøvrig observere at gresset under hjella er litt grønnere og litt friskere enn gresset rundt. Det er fordi regnvann vasker salt fra utsida av fisken og ned på gresset, slik at næringstilgangen er bedre der. Det er høyere saltinnhold i regnet langs kysten enn i innlandet. Det gjør at gresset får en annen smak og et annet – mer mineralrikt – næringsinnhold, noe som også påvirker dyrene som beiter her; kyr, geiter og sau. I Lofoten har de tatt konsekvensen av dette og skapt Lofotlam som egen merkevare!

Men det var en digresjon. Det var jo fisk denne posten skulle handle om, fersk fisk.

Fersk fisk rett fra 'produsenten'

Fersk fisk rett fra 'produsenten'

Da jeg bodde i Oslo hendte det at folk forventa at jeg spiste relativt mye fisk, siden jeg var nordlenning og erklært fiskeelsker. Men nei. Det ble mye mindre fiskespising der enn hjemme, og det samme er tilfelle nå som jeg bor i England. For i Oslo kunne det som presenteres liggende på is i ferskvaredisken gjerne selges som fersk fisk, fordi den hadde ligget på is i mindre enn 48 timer. Akkurat det svarer ikke til min forestilling om fersk fisk. Min forestilling om fersk fisk er som på bildet over – rett fra havet til kjøkkenbenken og etterhvert gryta. Hvis vi fisker en kveld, for eksempel, og spiser neste dag, så er det fersk fisk. Hvis vi får fersk fisk onsdag og spiser den torsdag, er det fersk fisk. Men kan vi ikke spise den torsdag, fryser vi den heller, senest torsdag ettermiddag/kveld. Fredag er den ikke lenger fersk. Og da er det bedre å fryse den mens den enda har smaken i seg. Fisken på bildet ble middag for oss for noen dager siden. Fiskeren dro ut i femtida om morgenen, vi kjøpte den over ripa i 12.30-tida og spiste den i 16-17tida. DET er ferskfisk.

Nyrensket, mat om noen timer...

Nyrensket, mat om noen timer...

Du la kanskje merke til at fisken på det forrige bildet ikke var torsk? Det var sei, nemlig. Her er det sei som gjelder om sommeren, og gjerne småsei (under 5kg). Der jeg kommer fra er det opplest og vedtatt at ‘torsken smaker best i måneder med r i’. Det betyr ikke at ikke torsk er godt fra mai til august, men vi spiser bare ikke torsk i den perioden. Vi spiser heller knallgod sei i stedet for halvgod torsk, simpelthen. Når fisken kommer i hus, renser vi den, skjærer den hel (dvs uten å skille over- og underdelen fra hverandre) i skiver på ca 2-3cm tykkelse. De legger vi i vann så de får godgjøre seg litt. I vår tilfelle var det vaskekummen på vaskerommet som ble ansett som best egnet til formålet siden vi hadde to firekilos seier som var oppdelt og skulle tilberedes. Den ene skulle bli ferskfisk til middag, den andre skulle bli kaldsei. Det er nemlig også en delikatesse!

Gryteklare ferske seibiter

Gryteklare ferske seibiter

Fisken skal ikke koke. Så når vi lager ferskfesk, setter vi en stor kasserolle med vann til koking, med grovsalt i. Når vannet koker, skrur vi varmen ned og legger fiskebiter oppi, slik at vannet hele tida bare er rett under kokepunktet. Hvis du vil gjøre maks ut av det enkle, legger du noen laurbærblader oppi vannet før du legger fisken nedi. Det gjør underverker for smaken. Når du legger bitene oppi, er fiskekjøttet gjerne litt geleaktig glatt og tydelig rått. Etter ei stund ser du at det har blitt hvitt og ugjennomsiktig, litt fastere i fasongen. Da er det ferdig trukket. Hvis du er i tvil, kan du prøve med en gaffel å pelle en bit løs fra resten av stykket. Hvis det går lett, er fisken ferdig.

Det enkleste er det beste - og fryktelig godt!

Det enkleste er det beste - og fryktelig godt!

Serveringa kan gjøres veldig avansert; med sauser og alskens grønnsaker og andre saker som tilbehør. Mulighetene er endeløse, og mange av dem smaker godt. Men hvis jeg må velge, foretrekker jeg det helt enkle. Fersk fisk, kokt potet, agurksalat og rømme. Noen (for eksempel min far) foretrekker å også ha fett tilgjengelig og bruker smeltet smør over poteten. Dem om det. Vi er enige om at det også er godt med flatbrød til. Som regel drikker vi vann til, noen ganger hvitvin. Og noen ganger, hvis det er sommer og vi spiser sent om kvelden og har fanga fisken selv, hender det vi drikker vann eller øl til maten og tar en liten akevitt til maten eller rett etterpå.

Da er livet simpelthen godt å leve!

Hvis du vil ha flere oppskrifter som involverer fisk, fersk eller ei, anbefaler jeg et besøk hos bloggeren Alt Godt og en titt på hennes fiskerelaterte bloggposter. Der har jeg funnet masse inspirasjon:-)

Skitt fiske, og god appetitt!