En lofot-tur i coronatida

På vei hjem etter en periode med hjemmekontor et annet sted, lenger nord, kjørte vi gjennom Lofoten på vei sørover. Hele Lofoten, fra Fiskebøl nord på Austvågøya og ned til Å, ytterst på Moskenesøya. Det ble en innholdsrik tur.

Blankstille fjord i Melbu havn mens vi venter på ferga

Vi starta med å ta ferga fra Melbu til Fiskebøl. Det hadde snødd om natta, men veiene var bare. Fjorden var speilblank og det var knapt et vindpust. På sånne dager er det en drøm å dra til og være i Lofoten. Vi var tidlig ute, og vi gledet oss til å komme over.  Men som himmelen og skyene på bildet over viser – det var mye vær i vente.

Ikke langt fra Lyngvær på Austvågøya

Da vi kom i land i Lofoten, var det mer vinter der. Veiene ble hvitere og hvitere, føret ble glattere og glattere. Vi kjørte på en bil med splitternye sommerdekk, men skjønte etterhvert at det ikke ville gå bra i lengden. Hva gjør man da? Vi svinget inn på en innkjørsel lengst sørvest på Austvågøya og la om dekk, rett og slett. Heldigvis hadde vi vinterdekk i bilen. Snart var vi på vei videre sørover.

Ved Langneset/Flakstadpollen på Flakstadøya

Et par-tre øyer lenger sør var det som om snøen aldri hadde skjedd. Da vi kjørte rundt Flakstadpollen, var det tørr og bar asfalt. Fjellene var bare i lavlandet og vi hadde mest av alt lyst til å stoppe bilen og gå ut på tur opptil flere steder. Min medreisende hadde aldri vært i denne delen av Lofoten og så alt for første gang. Jeg trenger kanskje ikke si at begeistringa var stor.

Rambergstranda

Jeg hadde forlengst tenkt at vi skulle ta en pause da vi kom til Ramberg – og det gjorde vi. Vi fikk oss mat på Ramberg Gjestegård, hvor jeg campet litt i fjor sommer, takket være en hyggelig – og ny! – driver som var tilstede. Deretter tok vi hundene med ned på stranda og lufta dem. Det var populært. Ikke fullt så populært hos oss (meg!) da hunden stakk av, men det gikk heldigvis bra og det gikk bare  snaut ti minutter før han var i bånd igjen. Pjuh. Ramberg er noe av det fineste jeg vet i Lofoten, og gjestegården (som også har camping) er et drømmested å oppholde seg på. Jeg har vært der flere ganger før og har definitivt ikke vært der for siste gang.

Ut på tur på Å

Vi hadde god tid før vi skulle ta ferga fra Moskenes til Bodø. Dermed unnet vi oss å kjøre helt ned til veis ende, til Å. Der er det fint tilrettelagt for å ta seg frem til fots, og med to polarhunder i bilen var det ikke vanskelig å velge å gå seg en tur – været til tross! Vi rakk en god runde både i terrenget og i selve sentrum av Å. På Å har de også et fantastisk bakeri som har supergode kanelsnurrer, men vi var der så sent på dagen at de dessverre hadde stengt.

Det blir ikke mer Lofoten enn dette

På vei over Vestfjorden lå skyene helt nede på vannoverflata og det snødde tett.

Og så gikk sommerdagene

Den siste måneden har gått fort. Veldig fort. Plutselig var det en måned siden sist jeg ga lyd fra meg her, en måned som har vært full av opplevelser, folk og inntrykk. Nå som hverdagene har satt inn igjen, er det kanskje på tide med et lite tilbakeblikk? Jeg tror det.

Erketypisk Lofoten. Austvågøya.

Jeg måtte en tur til Lofoten i sommer. Jeg bare måtte. Planen var å gå en tur hovedsaklig langs yttersida av Vestvågøya. Men på grunn av ymse omstendigheter og ødelagt skulderreim på en ryggsekk ble det heller tur til Vesterålen, til Flakstad og en svipptur innom Reine istedet. Det var ikke så ille, det heller. Været varierte fra lav skodde og vått gråvær til strålende himmel og solnedganger som tok nesten hele fargepaletten i bruk.

Solnedgang på Ramberg

På Ramberg bodde jeg på den lokale gjestegården og hadde telt nesten helt nedi fjæra. Det var helt fantastisk. Det var folk på stranda hele tida, fra tidlige morgentimer til sene kvelds- og nattestimer. Om det var sol eller skodde spilte ingen rolle, og det var nesten magisk å se folk gå tur langs den kilometerlange stranda i skodda. De forsvant langsomt ut av syne og ble visket ut av grått, for så å dukke opp igjen et annet sted i bildet da de var på retur. I finværet ble det mange utetimer, i gråværet ble det mange telttimer, og jeg fikk lest ut ei hel bok i strekk. Null stress, med andre ord.

Kari Bremnes på Nyholmen Skandse

I år var det Kari Bremnes som spilte kveldskonsert på Nyholmen Skandse under Musikkfestuka. Det er ti år siden hun spilte der sist, og da bodde jeg utenlands og kunne ikke være der. Men i år. I år var alt perfekt. Jeg var i godt selskap, det var ingen pratmakere rundt meg/oss der vi satt, og den ene røykeren jeg så satt såpass langt unna at jeg ikke ble plaget av røykinga hans.  Hva mer kan man ønske seg?

Kari spilte låter fra hele katalogen sin; fra de eldste til de ferskeste platene. Og jeg elska det. Det var mange glade sukk å spore i lufta da de første akkordene til «Hurtigruta» tona ut over skansen og omgivelsene da det var tid for ekstranummer…

Keiservarden i skoddevær – da ser man ikke byen!

Da foreldrene mine var på besøk og hadde hunden med, tok jeg og ei venninne hver vår hund og gikk til Keiservarden; veien opp og sherpastien ned. Det var nydelig vær da vi gikk oppover, men da vi nærma oss toppen, kom skodda. Det var nesten ikke noe sikt fra toppen av fjellet, men på returen kom vi etterhvert såpass ned i terrenget at vi fikk sikt igjen.

Det ble simpelthen en nydelig søndagstur, og  da vi kom hjem, viste loggen at vi hadde klokka inn hele 12 kilometer alt i alt. Det lar seg høre. Og de to glade huskyene sov godt og inderlig resten av dagen.

Cruiseskip i solnedgang

Det har vært endel cruiseanløp i Bodø i sommer, og flere ganger har det vært min jobb å ta imot skipene som kommer. Det har vært en særdeles hyggelig oppgave. Skipet som seiler inn i solnedgangen over her, er det tyskdrevne Aida Bella, som har vært her flere ganger. Jeg tror ikke jeg kunne tenke meg å dra på cruiseferie selv, men å besøke skipene den dagen de er til kai i Bodø er helt greit – da koser jeg meg tidvis ombord.

Nå er det bare et anløp som gjenstår, og det er ikke før i oktober. Deretter er det pause til i januar, når vinteranløpene tar til igjen.

Yndlingsstedet

Jeg har hatt mye tid på min favoritt-kaffebar i sommer. Hver gang det er cruiseanløp, pleier jeg å være innom der for å ha en slags «ute-kontor» deler av dagen. Da er jeg midt i byen og lett tilgjengelig hvis det skulle være noe skipet trenger, i tillegg til at mange av ærendene jeg får å gjøre (på vegne av skipet) lett lar seg løse innen gangavstand herfra.

Best av alt: Jeg elsker å være der, og er glad for enhver anledning til å dra dit. Drikke kakao, kanskje spise focaccia, prate med kjentfolk, lese i ei bok. Noen av de fineste sommerstundene har vært ved et av bordene her. Det kommer neppe til å forandre seg med det første.

Nybakt frokost

I forbindelse med Parkenfestivalen hadde jeg overnattingsgjester ei helg; huset fullt. Det var veldig stas. En av gjestene hadde gledet seg i lange tider til hjemmebakt brød. Det visste jeg ikke om på forhånd, så da de kom, var det faktisk fritt for brød i huset! Men det tok baren en kveld og noen nattetimer før jeg hadde improvisert med de ingrediensene jeg hadde i hus, sånn at det ble smakfullt grovbrød til frokost neste dag – og grove rundstykker til hun som ønsket seg dét.

Sensommerkveld i Bodø havn

Men nå. Nå er nesten den fineste tida. For nå er hverdagene tilbake; dagene der jeg står opp, lufter hunden, drar på jobb, kommer hjem, gjør forskjellige ting på ettermiddags- og kveldstid, lufter hunden nå det passer seg og går hit og dit på impuls, alt etter hva vær- og føreforholdene frister meg til. Jeg elsker disse dagene hvor sommeren ikke helt har sluppet taket, samtidig som naturen endrer seg nærmest dag for dag. Sensommeren har vært fin så langt, og høsten har ikke helt meldt sin ankomst enda. Heldigvis.

Den lange veien hjem

Alt må ta slutt, også fine dager i barndomshjemmet. Og verden (les: samferdselsmyndighetene i Nordland) ville det sånn at hurtigbåten fra Svolvær går sørover før man rekker å komme seg fra Vesterålen til Lofoten, så jeg måtte dra til Svolvær dagen før båtavgang (for å rekke den) og overnatte der. Det viste seg heldigvis å ikke være noe problem.

Myser mot Lofoten

Søndag kveld, og hunden myser mot Lofoten. Etter et par dager med mye regn var det nå oppholdsvær, men fortsatt grått. Fint å være ute, men skuffende hvis man har hatt planer om å se vakre Lofotfjell og topper. Skyene hang på rundt 400-500 m.o.h., så noe fikk man sett. Men ikke alt, og ikke de fineste toppene. Hunden var fornøyd likevel. Han fikk sogar være med bakerst i salongen, ettersom denne ferga ikke hadde eget hunderom.

Selv i gråvær er Lofoten noe for seg selv

Skyene steg jevnt og trutt underveis på reisen. Da vi hadde kommet over med ferga og skulle videre mot Svolvær, ble det finere og finere jo nærmere målet vi kom. Fjellene, stedene, landskapet jeg har sett og kjent og levd i hele livet slutter aldri å imponere meg. Også på denne turen kunne jeg ikke dy meg, men måtte ta bilder underveis. Selv om det var ei bussrute imellom meg og virkeligheta der ute.

Emre ser MS Lofoten forlate Svolvær på vei nordover

Vel fremme i Svolvær var det kort å gå til hotellet – Scandic Vestfjord Hotell i Svolvær tok fantastisk fint imot både meg og den firbeinte – og deretter tid for luftetur. Vi hadde flaks som kom dit akkurat før nordgående hurtigrute skulle til å legge fra kai, så vi fikk bevitnet den særegne teknikken MS Lofoten har når hun skal snu seg 180 grader rundt inne i havna uten å ha sideveis motorer. Fascinerende. Neste år skal – dessverre – den gamle damen ut av drift. Forståelig, men sørgelig, i mine øyne.

Trollfjorden neste!

I Svolvær er ei fin ‘byttehavn’ hvis man ønsker seg dagstur med hurtigruta og vil reise t/r på samme dag. Man kan reise fra et eller annet sted i Vesterålen (jeg anbefaler selvfølgelig Stokmarknes!) til Svolvær med sørgående hurtigrute. Gå i land, spise litt og kose seg i byen, og så ta kveldshurtigruta – nordgående – hjemover igjen. Det har jeg gjort noen ganger i livet, inkludert en minneverdig russe-tur i sin tid. Ytterst på moloen ser du ei statue. Det er fiskerkona, som her får noe av den heder og ære hun fortjener. Stødig som en bauta står hun der og ønsker store og små båter og skip velkommen og adjø.

Hotellfrokost på båt

Da jeg neste morgen skulle reise, gikk båten en hel time før hotellfrokosten åpnet. Men kveldsvakta visste råd og var tydelig kjent med problematikken. «Det er ikke noe problem! Jeg lager en matpakke klar til deg og sier fra til nattevakta, så kan du hente den her i morgen tidlig før du drar.» Det gjennomførte hun, og nattevakta ga meg en papirpose med nydelig og pent pakket frokost som jeg tok med meg til hurtigbåten. God smak og flere valg i pålegg og frukt, i tillegg til eplejuice, var helt perfekt på vei mot Skrova og videre mot Skutvik og sørover.

Nesten blankstille Vestfjord

To-tre ganger kjente jeg litt dønninger i båten, ellers var det blankt og stille på Vestfjorden. Små krusninger, men ikke noe som preget velferden for verken meg eller den firbeinte. Vi la Skrova og resten av Lofoten bak oss mens skyene letta stadig mer og himmelen ble blåere for hvert minutt som gikk. Det kjentes virkelig ikke feil en mandag morgen.

Steigen. Skal tilbake.

Steigen har i lang tid vært et sted jeg har lyst til å besøke. Det er så vakkert der. Det finnes så uendelig mange turmuligheter, så mye variasjon. Det er et område jeg ikke har besøkt før, bare dratt forbi på avstand. Og ikke minst: Det er et område som simpelthen frister meg veldig.

Derfor har jeg allerede, selv før denne turen, bestemt meg for å dra dit på forsommeren neste år. Jeg skal ha med meg ei venninne (som ikke vet om det enda), og vi skal ha base på et av hurtigbåtens anløpssteder mens vi utforsker det meste fra fjære til fjell. Mange utetimer, lite stress, presumptivt mange fine bilder på fysiske og mentale minnekort etterpå. Jeg gleder meg allerede.

Og nå er jeg hjemme igjen.

Noen ganger bare MÅ man

Jeg kjente det  inni hele meg sist tirsdag da jeg reiste hjem igjen etter en begravelse. Det var for lenge siden sist jeg var «hjemme» nordaførr og hadde god tid. Ikke siden jul har jeg vært ‘hjemme’ og hatt god tid, tid til å møte folk og ha rom for å bare være sammen, uten å skulle gjøre noe spesielt. Derfor ordna jeg meg hjemmekontor denne uka og tok turen nordover – per båt denne gangen! (Og litt bil på slutten, men hva gjør vel det når man smyger seg mellom vakre Lofotfjell?)

På vei gjennom Steigens skjærgård

Jeg har aldri tatt hurtigbåten nordover fra Bodø før. Den går fra Bodø via Steigen til de ytre delene av Hamarøya, før den krysser Vestfjorden og svipper innom Skrova før den ender i Svolvær.  Der ble jeg henta av mamma med bil, og så kjørte vi til Fiskebøl og tok ferga over til Melbu før vi kjørte hjem. Jeg og hunden. Han var selvfølgelig også med.

Magisk lys over Vestfjorden

Det var et helt fantastisk reisevær. Litt sol, litt skyer, litt nedbør, litt gult, litt blågrått. Det skifta hele tida, og jeg vekslet mellom å strikke og å se ut vinduet. Her på innsida, som vi sier, innafor Lofotveggen, her på Vestfjorden, går det ofte et værskille. Så også denne kvelden. Det var vel verdt å se på. Innimellom så man nesten ikke land, andre ganger var det sikt helt nedover til Værøya.

Emre var ikke veldig imponert

Hunden var med. Jeg priser meg lykkelig over at han ikke blir sjøsyk, for det rulla da vi kryssa fjorden, men det gikk bare godt. Han lurte veldig på hva det var jeg titta på utenfor vinduet hele tida, og var åpenbart ikke like imponert over utsikta som det jeg var. De har eget hunderom på båten, og der er det fastmonterte bur. De var imidlertid litt for små for min hund, og siden det ikke var noen andre der, fikk han derfor ligge på gulvet i stedet. Det tror jeg han var veldig fornøyd med.

Nå er vi vel fremme og skal være her ei uke til ende.  Det er det ingen av oss som har noe imot.

WF857 (Jeg ♥ Widerøe)

WF857 en kveld helt nettopp:

Mine damer og herrer, dette er kaptein Bladibladibla. (…) Vi er i god rute og skal be om tillatelse til å fly visuelt gjennom Raftsundet, så får vi litt utsikt på veien!

Er det rart jeg elsker Widerøe? Jeg tror ikke det. Ruta fra Stokmarknes til Bodø er ganske enkel: Opp fra Skagen, over Hadselfjorden, over Austvågøya, over Vestfjorden, ned i Bodø. Det hele er gjort på en halvtime.

Trollfjorden

Men denne gangen gikk vi opp fra Skagen og litt lenger nord over Hadselfjorden, sånn at vi fløy rett over Brottøya ved innløpet av Raftsundet. Deretter fulgte vi sundet nedover, gled langsomt over vannet med Hinnøya på venstresida og Austvågøya på høyre side.

Lillemolla og innersida av Lofoten

Så nådde vi Vestfjorden og Lofotveggen bredte seg ut i sin fulle prakt. Vi så alle de fire landfaste Lofotøyene, Mosken som et lite mellompunkt og Værøy lengst borte.

Himmel og hav

Flyet kryssa Vestfjorden og traff fastlandet omtrent der Tysfjorden skjærer seg inn i landskapet og Stetind ruver i all sin prakt. Deretter fulgte vi kyststripa sørover via Steigen, Hamarøya og Kjerringøya via en sving over Landegode og ned på flyplassen i Bodø.

Velkommen heim!

Det var sol. Det var blikkstille Vestfjord. Det var utsikt i alle retninger. Ren og skjær sommermagi ombord på Widerøe denne kvelden. En magi som traff oss passasjerer takket være en årvåken og omtenksom pilot. Flaks at det var dét flyet jeg tok.

Sommerminner

Bunesfjorden på Reine ei helg i juli

Fire store, tre litt mindre (i alle fall yngre…) og to på fire bein. Det er alt man trenger for å ha ei fantastisk helg i Lofoten på sommeren. Heldigvis.

Kanelsnurr fra steinovnsbakeriet på Å

Ting man rekker før ferga skal gå: Stikke til Å for å kjøpe en av de legendariske kanelsnurrene. Vi angra ikke på den omveien, gitt.

Emre og Nanuk følger med når tiåringen bader i Vatnvatnet

– Se, nu tar æ bomba!
[PLASK!]
– Voffvoffvoff, han falt i vannet, voff voff. Åja, han kom seg opp igjen. Voffboffboff, du må ikke skremme oss sånn.

Kveldsmat ved Børvatnet i godt selskap

– Ska vi hiv oss i biln og spis kveldsmatn ute en plass?
– JA! Det gjør vi.
Så det gjorde vi. Børvatnet ble målet. Det var det ingen som angret på, verken der og da eller i ettertid.

Sommergjestene fra Tyskland bader på stranda i Kvalvika

– Kann man wirklich so nah an die Stadt baden gehen?
– Ja, von hier aus kann man sogar dahin laufen, wenn man möchtet. Die Strand liegt gleich in der Nähe!
Tyskerne fikk atter en gang en påtagelig innføring i hvordan nyte Bodø-livet.

I verkstedet til båtbygger Ulf på Kjerringøy

Stengt dør. Åpent vindu.
[Bank-bank!]
– Eh… jah?
– Hei Ulf! Du, kan vi få kom inn og se på verkstedet dett, eller e du veldig opptatt?
– Nei, dåkker ska bære kom inn!
Så det gjorde vi.

En romjulsdrøm

Hadsel kirke (fra 1824)

Varmt inne, kaldt ute. Fine kirkevinduer.

Etter nattverden.

Utsikt overalt.

Himmel, hav og folk som bor midt imellom

Lofoten i mørketidslys

Christmas Base Camp! ❤