Velkommen til Skomvær

Velkommen til Skomvær fyr! Skomvær fyr finner du aller, aller ytterst i Lofoten, 17 km ut fra Røst, som er den ytterst bebodde øya i Lofoten. Trenger du en stedsangivelse, kan du ta deg til 67°24′39″N 11°52′29″Ø. Det ser ut som en prikk i havet, men er i realiteten ei øy med noen få holmer og skjær rundt – og et fyrtårn med tilhørende bygninger. De fleste innbyggerne har vinger.

Skomvær fyr sett fra sør midt på dagen

Skomvær fyr sett fra sør midt på dagen

På Skomvær finnes det fire bygg i tillegg til maskinbygget du ser på bildet over. Det er to låver og to boligbygg, hvorav det ene bolighuset ikke er i bruk. Det finnes ikke ferskvann på øya, så vi samler regnvann til bruk i matlaging og når man dusjer (det blir filtrert først). Vann til å drikke får vi på store plastdunker fra Røst pr båt når det passer sånn. Opprinnelig fantes det visstnok en brønn midt på gårdsplassen mellom husene, men den eksisterer ikke lenger. I hovedbygget bor det gjennom sommermånedene folk fra kunstnerkollektivet Røst Air og deres nettverk. Og denne måneden, denne sommeren finner du altså meg der.

IMG_4561

Hernyken (nærmest), Trenykan, Ellevsnyken og Storfjellet. Bakom der ligger Røstlandet og tilknytta øyer som er bebygde.

Skomvær ligger midt i et sjøfugleldorado. Lundefulg, teist, måker, svartbak, ørn, ærfugl, lomvi… Lista er nærmest endeløs, selv om den ser ut til å krympe. Omtrent alle øyer og holmer her inngår i naturreservat eller landskapsvernområde. Det finnes hytter på noen få av dem, og de eies i hovedsak av folk som bor i nærheten (relativt sett) og har egen båt for å ta seg dit. Flere av dem har ferdselsforbud gjennom hele eller deler av året. Selv har jeg alltid drømt om å komme meg på øya med Trenykan på, som man ser midt i bildet over, etter at jeg i ung alder så Theodor Kittelsens magiske tegninger derfra. Om jeg kommer meg dit i sommer, er foreløpig et åpent spørsmål. Men jeg har i det minste kjørt rett forbi i båt – en snerten Buster med voksen motor.

IMG_4591

Hekketid

Fuglene hekker, og de har reir nærmest overalt. Hele øya er på ca 40 dekar jord, men det er ikke mye man kan gå rundt omkring foreløpig. Fuglene skal ikke forstyrres. Det går en 150 meter lang sti fra der man ankommer med båt og opp til tunet med bygningene og fyrtårnet, og der er det trygt å gå. Hunden er med ut hit, og han må alltid være i bånd. Det takler han heldigvis fint, ikke minst fordi det er mye å følge med på og bli mentalt engasjert av når han er utendørs her. Ikke minst alle hønene som går løse på tunet, akkurat utenfor rekkevidde av den pelskledde fyren…

Dager og netter går i ett. Det gjør tidvis også fargene i naturen.

Dager og netter går i ett. Det gjør tidvis også fargene i naturen.

Eventyret har bare såvidt startet. Noe sier meg at dette blir en sommer utenom det vanlige.

Tradisjonen tro

I mange, mange år har min mor hatt en ordentlig julegavesekk. Det er en striesekk som er påsydd diverse julemotiver, og gjennom året samler hun julegaver oppi den etterhvert som de blir ferdige. Når julaften kommer, trekkes sekken fra soverommet inn til stua, og alle gavene fordeles under juletreet. Så også i år.

Hvert eneste år jeg har vært her i jula etter at jeg flyttet hjemmefra, har jeg sagt: «Du mamma, æ ønska mæ en sånn julegavesekk i striestoff!» Hvert år har hun svart at hun skal se hva hun får til (hun er flink til å lage sånt). Hvert år har det blitt avglemt, og hvert år gjentar prosessen og samtalen seg, ad infinitum.

Frem til i år. Tradisjonen tro sa jeg på julaften at jeg ønsket meg sånn striesekk til julegaver, om hun hadde glemt det. Ja, sa hun, men hun skulle forsøke å huske det til neste år. En time senere ropte hun på meg fra gangen; jeg reiste meg i stua og gikk til henne. Der sto hun i stigetrappa som fører opp på kvisten – og hun sto med et klenodium i hendene.

Oldemors julegavesekk

Oldemors julegavesekk

Denne julegavesekken er det min oldemor som har laget. Den er over 100 år gammel, og var blant de tingene mamma arvet/overtok da moren hennes døde. Den har ligget på kvisten hos oss omtrent siden da, på slutten av 1990-tallet. Nå har de rydda der oppe, og sekken har kommet frem igjen.

Nå er den MIN! Jeg har lovet å behandle den med andakt, så klart, og det skal jeg holde.

Min oldemor døde av kreft i 1928. Hun bodde i Narvik, og min mormor var bare 12 år da mora hennes døde. Denne sekken fortsatte å være i bruk lenge etter den tid, før den forsvant i glemselen et  sted langs veien. Men ikke nå lenger. Nå er den min, og nå skal den brukes hvert eneste år i overskuelig fremtid. Jeg er allerede i gang med å planlegge de første gavene som skal være oppi her, selv om det er 360-og-noen dager igjen til (neste) jul. Noe sier meg at jeg kommer til å kose meg enda mer med julegaveforberedelser i året som kommer enn det jeg har gjort før.

Glimt av streetart i Henningsvær

Ytterst, borterst i Henningsvær.

Ytterst, borterst i Henningsvær.

Jeg hadde sett en piece av Pøbel avbildet, og visste at vi skulle til en tank som lå ytterst i Henningsvær, på et vis. Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg for å finne frem. For å komme til Henningsvær må man nemlig over brua i bakgrunnen – og derfra så jeg tanken jeg var på jakt etter.  Denne tekst-piecen var en uventa bonus jeg ikke så før vi kom frem. Også den er signert Pøbel.

IMG_2851

Fiskeren. Eller ‘feskarn’, som vi sier på dialekt.

Dette var grunnen til at vi dro til Henningsvær – et gigantisk motiv av en gammeldags fisker, med pipe i kjeften og det hele. Det slo meg først da jeg sto foran den at fiskeren har caps i stedet for sydvest, og på capsen er det sogar et motiv som minner om en oljeselskapslogo. Likeledes har han kjeledress; anleggsklær i stedet for klær som er egnet ombord i skøyta ute på Vestfjorden. Det ga meg noe å tenke på. Motivet er signert Pøbel, i fall du var i tvil.

IMG_2855

Paparazzo i Henningsvær

På vei utover mot fiskermotivet på tanken, kjørte vi forbi et hus hvor hele grunnmuren var bemalt med et nydelig Lofot-motiv; fiskebåter, fjell og kystomgivelser. Det var helt nydelig. Og da vi kom såvidt forbi og snudde oss for å se på den siste veggen, var der plutselig en svart fotograf som brøt med stilen. Fotografmotivet har jeg sett før – det er laget av en lokal streeetart-kunstner som kaller seg «Mr. Hmm??» I dette tilfellet  ser det ut som om skarven utfordrer fotografen – og jeg liker det!

IMG_2856

Fiskarheimen i Henningsvær

Her hadde jeg sett ham før – utenfor et vindu i andre etasje på fiskarheimen i Henningsvær. Jeg kunne ikke dy meg for å le da jeg første gang så dette motivet og hvor det var plassert. Det er som om fotografen knipser inn vinduet, og fåglarna må vite hva som foregår der inne. Motivet har holdt seg godt siden da, selv om jeg må innrømme at noen trær til dels hadde kommet i veien fra å se det like umiddelbart som forrige gang jeg var her.

IMG_2858

En av to ultimate Lofot-klisjeer

Jada. Det er en klisje, et av to erke-klisje-motiver i Lofoten. (Det andre er Reine.) Men likevel: Sånn så altså Henningsvær ut på en dag med overveiende solskinnsvær. Vinterstid er det ganske tett med båter her, men denne dagen var det bare ei gruppe kajakkpadlere på kurs (?) som kom glidende gjennom vannet.

Henningsvær leverer. Hver gang, uansett vær og vind. Jeg gleder meg allerede til neste gang.

Mikrobiblioteket i Kabelvåg

Vi skulle en svipptur innom Kabelvåg for å se etter noe, og kom forbi torget. Den grønne telefonboksen formelig ropte til meg fra der den stod, og jeg visste jeg hadde lest om den nylig. Telefonboksen har nemlig blitt bibliotek!

Gammel teknologi får nytt liv.

Gammel teknologi får nytt liv.

Den gamle innmaten i telefonboksen er tatt ut. De vil si, telefonapparatet er borte, men hyllene på sida består. Der finner man bøker, og utvalget varierer stadig. Sånn er nemlig opplegget her. Fem hyller overfylt av bøker i alle mulige sjangere gjør litteraturen svært lett tilgjengelig – og kanskje kan man la seg inspirere til å plukke med seg ei bok man ellers ikke ville lest?

IMG_2870

Ei av fem godt fylte hyller med et variert utvalg bøker

Jeg så opptil flere bøker jeg gjerne skulle lånt med meg. Men jeg gjorde ikke det, fordi 1) jeg hadde ingen bøker å sette inn som erstatning for de jeg tok med meg, og 2) jeg aner ikke når jeg neste gang skal til Kabelvåg og evt kunne levert tilbake bøker. Så derfor.

Reglene for mikrobiblioteket er enkle: Det er gratis å låne. Sett inn ei av dine egne bøker hvis du tar ut ei bok som finnes der fra før. Skriv det ned i ‘loggboka’ som ligger der. Biblioteket er døgnåpent året rundt. Man kan jo ikke annet enn å elske det!

Husk Kabelvåg når du skal til Lofoten, altså. Du finner mikrobiblioteket på torget.

Fra bestemors etterlatte

(Telefonen ringer.)
– Hei, det er mamma!
– Hei!
– Heia. Du, jeg lurte på om du vil ha noen ting etter bestemor?
– Tjaaah, kanskje det?! Hva tenkte du på?
– Nei, du skjønner, her er blant annet et par melkeflasker.
– Melkeflasker?
– Ja, sånne brune melkeflasker av glass som vi hadde da jeg var unge. De er fra Lofoten, sikkert da jeg var lita.
– Ja, det tar jeg gjerne. Det høres interessant ut. Er de brukende til noe?
– Jaja, de har lokk og er hele og tette, så de tror jeg fint du kan bruke til noe. Men jeg vil helst at du ikke gir dem bort!
– Neida, det skal jeg ikke gjøre.
– Flott. Da sender jeg dem med pappa når han kommer.
– Supert, takk skal du ha!
– Bare hyggelig. Vi snakkes!

Gammel melkeflaske, fra Lofoten på 1950-tallet.

Gammel melkeflaske, fra Lofoten på 1950-tallet.

Jeg har to, ei med hvitt lokk og ei med rødt lokk. Nå må jeg bare finne ut hva jeg vil bruke dem til.

Opp til Håheia 438 m.o.h.

Morgenstund har gull i munn, varme i lufta og måker som har gneldret hele natta. Og utsikt. Morgenstund har utsikt.

Morgenstund har gull i munn, varme i lufta og måker som har gneldret hele natta. Og utsikt. Morgenstund har utsikt.

Jeg våkner av at lufta er så varm at jeg nesten ikke får puste. Jeg våkner av at hunden flytter urolig på seg annethvert minutt. Jeg våkner av at jeg kjenner meg doventung i kroppen. Jeg forsøker å sovne igjen, men klarer det for en gangs skyld ikke. Varmen presser seg på, tvinger meg til å innse at jeg kan glemme å sove. Det er kokende hett, og jeg lengter etter vannflaska i forteltet. Så jeg står opp, åpner innerdøra på forteltet og ser ut. Så sjekker jeg klokka. Den er seks, og det er ikke mulig å sove lengre. Så hunden får tisse og legger seg deretter på skyggesida av teltet, i duggvått gress på bakken. Jeg klør meg i hodet og tenker at «sove kan jeg gjøre en annen gang, tross alt».

IMG_7466

På vei opp på fjellet Håheia, populært kalt ‘Nato’ på grunn av installasjonene på toppen. Utsikt mot Måstad.

Etter frokost, hvile i gresset og generell uthaling av tida, gir jeg opp. Teltet er ikke noe blivende sted; det er for varmt og det er ingenting i landskapet som gir skjerming mot sola. Dermed er det bare en ting å gjøre – å legge i vei på dagens tur. Teltet får stå til jeg kommer tilbake igjen, og jeg legger ut av sekken det jeg tør og kan. Resten tar jeg på ryggen før vi går. Det tar under en halvtime med rolig gange å komme til stedet som er dagens utgangspunkt. Ved enden av veien går det en sti oppover lia. Og veien er ikke egentlig slutt, den er bare stengt. Så litt oppi lia, etter å ha gått forbi tunnellen utvendig, kommer jeg igjen inn på veien og kan følge den til topps. Det er bratt, men utsikta gir motivasjon.

IMG_7471

Utsikt mot Moskenesøya og resten av Lofoten

Det må være en av sommerens varmeste dager, og definitivt en av de fineste. Vestfjorden og yttersida ligger der, speilblanke, og det er nesten vanskelig å tro at det er enden av et verdenshav som omgir oss på alle kanter. Mosken strekker sine to små topper steilt i været, og bortenfor den ligger Moskenesøya. Seilbåter, yachter, fiskebåter og andre sjøfarende farkoster glir sakte hit og dit mellom et vell av øyer, holmer og skjær. Jeg håper det er svalere ved havoverflata enn det er her i høyden. Det er på grensen til hva som er forsvarlig for hunden, men med medbrakt vannflaske og småbekker underveis, går det heldigvis bra – også med matmora.

IMG_7474

Det er bratt ned mot stien på yttersida – over 400 meter ned. Morgenskyene kommer plutselig, og forsvinner like raskt. Under oss, hele tida.

Jeg blir aldri mett av utsikta. Aldri. Etter en drøy halvtimes blund i skyggen av ei Nato-mast på 438 m.o.h. beveger vi oss langs kanten av fjellet i retning nordøst. Værøya er som ei stor klippeøy – steile hellinger mot øst, stupbratt bergvegg mot vest. Det er lett å se på landskapet og forestille seg hvordan isen har beveget seg, hvordan den har trukket seg unna og brutt med seg store flak her og der. Bergartene på Værøya er blant jordas eldste. De er rundt 3.000 millioner år, fra den prekambriske perioden. Jeg kjenner et snev av ærefrykt.

IMG_7484

Emre på vei mot en liten utstikker, mot høyde 421 m.o.h.

Etter å ha spist banan og kvikklunsj, er kreftene tilbake. Det hjalp med en liten skygge-blund også. Så kompisen og jeg følger et lite tråkk som går helt på kanten av fjellet. På høyresiden heller en gresskledd fjellside nedover mot Vestfjorden, og mot tettstedet Sørland. På venstresiden går det bratt ned, 400 høydemeter til steinur og storhavet. Det er ingen kompromisser i naturen her, ingen forslag til middelvei. Det er brutalt, enten eller. Jeg vet ikke om jeg ville gått her en vindfylt vinterdag, selv opplevelsen sikkert hadde vært formiddabel. Underveis finner vi litt blåbær.

IMG_7485

Tilbakeblikk mot Håheia/Nato, hvor det var fotoforbud.

Når utsikta er like fin i alle retninger, må man innimellom stoppe opp for å knipse. Dette er stedet vi kom fra, den hvite kuppelen på toppen ga akkurat nok skygge til at jeg og en liten hund kunne slenge oss i gresset og sove litt. Fjellet i bakgrunnen er Måstadfjellet, og på solsida – mot øst – lå en gang det lille Måstad-samfunnet. På yttersida, som her ligger i skygge, finner man fuglefjellene hvor lundefuglene hekker – nå som dengang da. Måstad var fuglefangernes samfunn, og det er der lundehunden kommer fra. Visste du at den har seks tær (helt sant!) og kan lukke ørene sine fullstendig igjen?

IMG_7494

Fjellets gull roper fra lyngen, og jeg kan ikke motstå.

Etter å ha vært innom den lille toppen mot vest, krysser jeg landskapet og veien og beveger meg mot øst, mot Skamheia. Fastlandet lar seg skimte som ei lang, mørkeblå stripe et sted langt der borte. Jeg klarer å skimte det som er mine hverdagsomgivelser – Børvasstindan, Saltenfjorden, Landegode. Men enda bedre ser jeg det som omgir meg på kort avstand: strå, lyng, bær. Den er kanskje furet og værbitt, denne biten av landet, men i sommer er den åpenbart usedvanlig frodig. Jeg gir opp å telle antall blomsterarter jeg ser. I lyngen vokser blåbær, krøkebær, bjørnebær, tyttebær, skrubb og det mange syns er den gjeveste av alle – multa. De oransje punktene lyser mot meg, og for hver jeg plukker, oppdater jeg minst to nye. Til sist må jeg bare gå forbi.

IMG_7502

Måstad.

Herfra er det god utsikt over til Måstad. Måstad er fraflyttet i dag, bare noen fritidsboliger står her. Men Måstad har vært bebodd siden 1200-tallet, og hustufter som er funnet der, er datert til 900-tallet. Det var fuglefangernes grend, og folk her drev vekselbruk med fiske, jordbruk og fuglefangst. På et tidspunkt var Måstad det eneste fiskeværet i hele Norge som var rikt nok til å betale sin skatt i vadmel eller ullstoff! Her finnes hulemalerier som er hele 3.000 år gamle – de ble oppdaget på 1990-tallet, om jeg ikke husker feil. Denne dagen er det ikke vanskelig å forstå at det en gang har vært et særdeles rikt samfunn.

IMG_7508

Ørnfangerhule langs veien opp mot Håheia

Det var ikke bare lundefugl og andre sjøfugler som ble fanget på Værøya. Som så mange andre steder langs kysten, fanget man også ørn her. På bildet ser du ei autentisk gammel ørnfangerhule. Hula er så stor at en person kunne sitte oppi den, og så dekke åpningen over seg med flate steiner i et slags ‘tårn’, slik at de ikke ramlet ned. Ei lita luke for hånda tillot ørnefangeren å legge ut en åtebit (dyrekjøtt, for eksempel, eller fisk) festet til et tau. Når ørna satte seg på steinen for å spise åtet, trakk ørnefangeren langsomt i snora til ørna kom nærmere og nærmere – og til sist kunne ørnefangeren gripe om ørnas bein med hendene sine. Det var mer en sport enn ei næring, selv om det ble utbetalt opptil 2 kroner for ei ørn. Fangsten foregikk bare i desember måned.

IMG_7509

Litt av en nedtur – på en god måte. Utsikt mot Sørland, som er sentrum på Værøya.

Veien slynger seg nedover fjellsida. Jeg valgte stien ved siden av så mye jeg kunne, men innimellom var det mer skånsomt for kroppen å følge veien ned. Et par plantefelt viser tydelig hva som er fremmedvekster i naturen her. Langs foten av hele fjellkammen til venstre går det en vei som lar seg både sykle og gå på, selv barnevogner kommer seg frem uten problemer. Og akkurat der stien forlater veien og går det siste stykket ned mot dalbunnen, i skjul på dette bildet, er et sted hvor en stor bekk renner ned fjellsida og under ei lita steinbru. Der var det veldig godt å sette seg og leske strupen og kjøle ned litt, både for meg og den store lille pelsdotten min. En annen gang skal jeg følge stien som går oppover langs den grønne kammen som stiger mot venstre bildekant. Der er det en annen topp som jeg ikke har vært på. Enda.

Til ukjent grunn i Lofoten

Når man kommer fra nabolaget, bør man ha vært i Lofoten. Ikke bare en, men flere ganger, sånn at man er noenlunde kjent. Har man levd så lenge som jeg, bør man ha vært i hele  Lofoten, ikke bare på de landfaste øyene, men også på Værøy og Røst. Det har vært en torn i mitt øye. For jeg har ikke vært i hele Lofoten. Jeg har mangla Værøy. Jeg har vært så nære på at jeg var ombord i ferga i Moskenes for å dra til Værøy, og så ble været så dårlig at ferga ble innstilt. Jeg kom meg aldri til Værøy. Før nå.

Bye, bye, Bodø!

Bye, bye, Bodø!

En ettermiddag i uka som gikk, steg jeg ombord på M/F Værøy på fergekaia i Bodø. Sammen med noen lokalreisende og et lite lass turister kunne jeg kose meg oppe på akterdekket. Sol og varm temperatur sørget for både trivsel og fine bilder! Bodøbyen ble liten, vi gikk på utsida av Landegode og med ett var vi ute på havet, på ordentlig. Føltes det som. Vestfjorden lå blank som et speil.

IMG_7388

Lofotveggens ytterste fragmenter stiger opp av horistonten

Allerede fra Bodø kan man se Lofotveggen på andre sida av fjorden. Når man kommer litt ut fra byen, kan man følge den med blikket hele veien. Se at øyene strekker seg langs horisontlinja, brytes opp og begynner på nytt igjen. Til høyre i dette bildet ser man de ytterste delene av Lofoten, Moskenesøya og muligens litt av Flakstadøya. Deretter ligger øya Mosken som en liten ting for seg selv, og så strekker Værøyas fjell seg i ei stripe før horisonten igjen strekker seg mot bildekanten. Utenfor den, ligger flere av Røst-øyene.

IMG_7430

Røst kan på avstand se ut som et skrapflak som duver i overflata.

Ferga går først til Røst. Og å se Røst er en opplevelse for seg. Det er lett å tro at Røst er ei øy, men det stemmer ikke helt. Røst består faktisk av 365 øyer; ei for hver dag i året, og det er få øyer som er bebodd. De fleste innbyggerne bor på øya Røstlandet. Den er så flat at det høyeste punktet bare når 11 m.o.h. Der har jeg vært. Flere av øyene rundt er høyere, den høyeste måler 259 m.o.h. og heter Storfjellet, betegnende nok. Når man nærmer seg Røst over havet, ser Røstlandet først ut som en klodrete strek langs horisontlinja. Den blir aldri tykk, og man kan lett feilta den for å være et flak av skrap og søppel som flyter rundt på overflata – helt til man ser at de rare konturene faktisk er omriss av hus og landskap.

IMG_7413

Flygende Røst-innvånere har overtatt et gammelt fiskebruk

Røst har bare rundt 600 innbyggere, men det er et aktivt samfunn. Egen opera har de (!), Lofotfisket fører til en mangedobling av folketallet og TV-serie om livet på Røst har også satt sine spor. Jeg har bare tilbrakt et døgn der, men det fikk meg til å ønske meg tilbake dit ved en senere anledning – og Røst står på ønskelista igjen, slik Værøy gjorde det denne gangen.

IMG_7445

Ser du hvalen pruste ca midt i bildet?

Sommernatta har flere overraskelser på lur. «Mine damer og herrer» sier stemmen i høyttalerne mens vi glir over vannet fra Røst mot Værøy. «Foran på vår babord side kan dere nå se en flokk med hvaler.» Både jeg og de andre turistene var snare om å komme oss ut og finne frem kameraene. Jeg har sett hval før, både tilfeldig og på hvalsafari, men det er et syn man aldri blir lei av. Jeg trodde først at det var niser vi så denne gangen, men nei – det var hval. En liten flokk lå og mesket seg i sildefatet; jeg talte minst åtte dyr. Det var nesten synd vi ikke kunne stoppe.

IMG_7453

Værøya, sett fra sørvest når man kommer med ferga.

Vi passerer langsomt hvalene, som fyker mot både høyre og venstre ettersom ferga glir fremover og deler flokken. Og så er den der. Værøy. Øya flere av mine forfedre kommer fra, øya som mangler på Lofot-kartet mitt, øya som har lokket meg i over ti år. Øya som er det endelige målet for reisen min denne gangen. Nå er den der, like for øynene mine, og den kommer stadig nærmere. Med sola i vest, en nær-fullmåne i øst og med sekken på ryggen og hunden i bånd går jeg i land. Mitt lille sommereventyr begynner.

IMG_7458

Camp Elisabeth i Sørlandshagen

Det er sent på kvelden når jeg ankommer, og jeg skal ikke noe mer enn å finne meg et sted å slå leir denne kvelden. Ei god venninne har tipsa meg om Sørlandshagen, og selv om det er et stykke å gå, er det verdt det når jeg kommer frem. Ei myk gressmatte nær ei stille bukt, med utsikt mot øst og med en ange av saltvann, tang, gress og urter gjør meg aldeles forhekset. Så det går ei stund fra jeg slår opp teltet til jeg legger meg. Eventyret har bare såvidt begynt.