Parkbenker

Et sted noenlunde sentralt i London finnes en hage som er privat eid, men likevel åpen for publikum. Der er det ekstremt frodig, og innimellom alle stiene, trærne, buskene og de bugnende blomsterbedene finner man benker her og der. Alle benkene har tekst på rygglenet. Her er et lite utvalg. (Nei, jeg sier ikke hvor det er. Noen hemmeligheter vil man ha for seg selv 😉 )

I like worms and woodlice.
Det finnes 284 slags eiketrær.
Det finnes bare en av deg på eikebenken.
Sir Digby Jones var en klok mann.

Litt London for seg selv

Hage
Fine, fine hagen

Det er noen ganger man er heldig. For eksempel hvis man er i en stor by og befinner seg noenlunde langs lysløypa der alle turistene går og så velger en annen vei av ren nysgjerrighet. Da kan det være at byen man tror man kjenner så godt, overrasker med en nydelig hage bare et kvartal lenger bort!

Hagevekster
Frodig og fint midt i London

Denne hagen er en privat hage, og slike pleier vanligvis å være avstengt fra alminnelig bruk. Man må ha nøkkel for å komme seg inn. Men akkurat denne private hagen blir holdt åpen for publikum, nærmest på dugnad! Den bugner av masse forskjellige planter; blomster, trær og busker. I tillegg er der en liten dam, en fontene med rennende vann og opptil flere parkbenker. (Benkene fortjener en egen bloggpost, så dem får du se senere.)

En variant av gullregn?
Gult og glitrende i sola

Jeg er intet hagemenneske og aner ikke hva disse buskene heter. Det var i alle fall busker, ikke trær, selv om de var ganske høye. De gule blomstene minnet meg om gullregn, bare at de ikke hang ned – de sto spenstig opp og struttet ut i lufta. På det øverste bildet ser du buska, helt til høyre. De minnet meg litt om marisko også, selv om de ser litt annerledes ut. Samme hva de heter – de gjorde meg glad!

Hvit gullregn?
Hengende blomster, stående tre.

Dette treet var også nydelig. Det var ganske høyt, og fullt av slike hengende klaser med hvite blomster på. Det minnet nesten om gullregn, bare at de var hvite og litt tynnere. Jeg tenkte med en gang på de fine nyttårsrakettene som har sånne brede, sølvfargede striper som glitrer og blir hengende igjen på himmelen – sånn så nesten disse blomstene ut. Jeg overså glatt min lille pollenallergi for å kunne sitte like i nærheten av disse…

Gartnerne
Oppsynsmenn og gartnere

På en husvegg som vendte inn mot hagen, fant jeg disse tre. De to til høyre står og ser ned på en liten dam hvor det lever gullfisker (!) og rumpetroll. Jeg satt på en benk vendt mot denne dammen, og observerte også et utall insekter av forskjellig slag som summa rundt, samt småfugler som spiste insektene. Gullfiskene var ganske sky og gjemte seg under vannliljebladene store deler av tida. Vannliljene var avblomstra, så det var bare de grønne store bladene som lå igjen.

Selv store, travle verdensbyer har sine stille oaser når man vet hvor man skal se etter! Jeg tilbrakte en drøy halvtime på benken, akkurat lenge nok til å lese ferdig boka jeg holdt på med. Og spise en cookie jeg hadde med. Fine storbyen sin min.

London calling

…og det kunne hun ikke motstå. Så hun dro til London. Det er som om hun aldri forlot.

image

Whittards tebutikk, denne gangen i Covent Garden. To sorter te ble, etter nøye utvelgelse, med i kofferten. Det kunne fort vært fem ganger så mange.

image

Sitte i sola med ei god bok. Innimellom fem avtaler og diverse vandringer, rakk jeg også å sitte i en ‘hemmelig’ park og lese ferdig boka mi. Disgrace av Coetzee er dyp, lettlest og veldig god.

image

Middag og skitprat med gode gamle venner. I bakhageserveringa til en tilfeldig pub i Shoreditch. De beste gjensynene er de der det virker som om det bare var i forrige uke vi møttes sist. I virkeligheten er det en jordomseiling, en PhD og en forfatter siden.

image

Brick Lane og litt bort til venstre, så er du der. GT, Pimms og Newcastle Brown Ale gikk ned på høykant. Bordet vi fant, var reservert. Men hyggelige bardamer sørget for at vi fikk beholde det, og stemningen.

image

Jeg tuslet til slutt ‘hjem’ igjen. Og ble møtt av fersk crumble pie med plommer. Ferske de også. Noen ganger stemmer alt. For eksempel en fredag i mai.

Illusions never change

Herlig herlig, men farlig farlig
Herlig og farlig, ønsket og likevel ikke bra for meg.

Jeg klarer ikke å la være.

Jeg vil så gjerne ha litt vår her, inne, sånn at jeg merker det ordentlig. Jeg trosser allergien min og handler mot bedre vitende. Jeg vet at det ikke er lurt, men jeg gjør det likevel. River av noen kvister, tar dem inn, snitter dem og gir dem vann og næring. Jeg kjenner lysten til det grønne i mitt hjerte.

Og det virker. Først går det langsomt, men etter hvert øker tempoet. Museørene kommer til syne, blir til klumper som snart folder seg ut og pryder de vinterbrune kvistene. Våren er her, det spirer og gror og spretter og skyter. Tidvis trenger jeg ikke legge nesen borti en gang, duften sprer seg likevel umiskjennelig i rommet.

Jeg kjenner det klør i øynene. Jeg nyser litt innimellom og sier til meg selv at det sikkert bare var litt støv, eller et hundehår på avveien. Den logiske slutningen av bjørkepollenallergi er å la kvistene leve sitt eget liv ute, på betryggende avstand, så jeg kan ikke innrømme at jeg vet jeg vil reagere på å ha dem i stua mi.

Jeg vil ha vår, jeg vil ha grønt, og jeg vil ha det nå. Den kognitive dissonansen som kommer fra å handle i strid med det jeg vet er min egen interesse blir undertrykt, stuet vekk og bortforklart.

Parallellene til den private meldinga i innboksen her om dagen er åpenbare.

Days of wine and roses

Jeg prøver å overse ordene. Leser ikke mellom linjene, overser det du sier rett ut. Bortforklarer det du staver med store bokstaver, sier til meg selv at det er skrevet i fylla. Full og sentimental, we’ve all been there. Forskjellen er at jeg holder kjeft og lar det gå over. Du skriver det ned og sender det.

Og jeg kjenner at jeg er ikke der lenger. Ikke i det hele tatt. Det er for lenge siden, for mye som har skjedd siden da, for langt unna i mental avstand. Jeg leker med tanken og what-if’s, men det fenger meg ikke lenger. Selv ikke i fantasiverdenen er det troverdig.

Det er godt. Det er rart. Det er definitivt veldig over.

I wish there were a manual for life

[Ja, dette er dagens reklame. Den kommer fra hjertet!]

Min venninne H har begynt å blogge, og det er noe av det morsomste jeg har lest på lenge! Selv om jeg er partisk.

H bor i London, men kommer fra et annet land i ‘det gamle Europa’. For en tid tilbake gjorde hun det slutt med typen, og bloggen handler i det store og hele om dating og om å utforske reglene for dating slik de later til å være i London. Eller ikke.

Bloggen er på engelsk, selv om det ikke er hennes morsmål. Den er velformulert, godt observert og fortalt med et skråblikk som minner veldig om dama slik hun er i virkeligheten. I presentasjonsbiten av bloggen skriver hun ikke så mye om hvem hun er, så jeg skal ikke identifisere henne, jeg heller. La meg bare si at jeg er veldig glad i dama – hun er flott både innvendig og utvendig.

Og var jeg ikke det (jeg var en gang veldig ikke det, nemlig!), ville jeg likevel elsket bloggen hennes. Les den, du også, så skjønner du kanskje hvorfor 😀

(I wish there were a manual for life)

(Og dersom/hvis/når dette kommer ut som bok; husk at du leste det her først!)

When heart and mind align

Noen mennesker har evnen til å konsentrere seg mer enn jeg fatter er mulig. De glemmer alt og alle og enser ikke verden rundt seg, stenger ute alt som ikke handler om det som har fenget deres interesse der og da. Det er nesten som en form for autisme, men det er ikke det. De bare evner å konsentrere seg så veldig. Jeg syns det er en bra ting.

Jeg tror den konsentrasjonen kommer når man holder på med noe man blir helt oppslukt av, noe man liker og har sterke følelser for. Det er som om hele ens oppmerksomhet og alle sansene bare har ett og samme fokus, og når man kjenner at det ‘stemmer’ gir det en intens, dyptliggende lykkefølelse. Man er oppslukt av øyeblikket samtidig som man vil ha mer, vil at øyeblikket skal vare i det uendelig og aldri bli forstyrret. Som om tiden ikke lenger finnes, man merker ikke at den går.

Konsentrasjon og selektiv sanseoppfattelse. Et studium.

Denne fyren, for eksempel. I midtrabatten på the Strand i London, ei av byens veldig travle gater, stod han. Med staffeli, palett og en koffert med fargetuber. Uten iPod, radio, ørepropper eller andre ring som kunne stenge lydene fra omgivelsene ute, ikke noe kunstig som kunne henstille ham i en egen og skjermet virkelighet. Det eneste han hadde var malesakene og blikket rettet mot øst, videre bortover gata. Det var motivet hans.

Folk på begge sidene av gata titta og pekte. Noen brøt av fra kursen sin og kryssa gata tydelig på impuls, for å se hva han egentlig drev med. Enkelte hadde mot til å gå frem til ham, titte litt og deretter gå videre, mens andre bare kryssa i gangfeltet bak ham og holdt på å vri hodet ut av ledd for å se mest mulig før de var forbi. Det var kaldt denne dagen, i alle fall til London å være, men det lot ikke til å affisere ham.

Han bare sto der og malte. Enset knapt omgivelsene, bare pusla med penselen og fargene og lerretet, helt uanfektet av at biler og busser suste forbi på hver side av ham med kanskje en halvmeters klaring. En egen konsentrasjon.

Jeg tror jeg skjønner litt av hvordan han hadde det. Jeg har selv kjent på den konsentrasjonen, den som blander engasjement og nysgjerrighet og lykke til en stor altoppslukende og tidsopphevende opplevelse som overgår det meste annet. Det hender jeg savner den noen ganger, roter meg bort i ting som er bra men som jeg ikke kjenner lidenskapelig for. Da er det bare å refokusere og igjen finne frem til det som engasjerer meg innerst i hjerterota. Etter at jeg flytta tilbake til Nord-Norge har frekvensen økt, selv når jeg befinner meg andre steder – som på et jorde i ødemarka med puddersne til knærne og verdens beste selskap.

Og noen ganger ser man den hos andre. Som hos en tilfeldig maler på ei gate i London. What a wonderful world.