Kanalvandring i London

– Hvorfor tar dere ikke en tur langs Regent’s Canal, spurte venninna mi. Det skulle vise seg å være et godt forslag – og jeg har aldri gjort det før. Regent’s Canal og vandreruta langs den går fra Paddington til Camden, altså østover. Vi valgte å heller legge turen mot vest, forbi Little Venice og enda lenger. Det ble en nydelig vandring.

Fornøyd 13-åring mellom Paddington og Little Venice

Vi starta vandringa praktisk talt rett rundt hjørnet for Paddington stasjon, både for tog og for tuben. Det tok ikke lang tid å komme til selve kanalen, og der åpna det seg et landskap og en del av byen som til nå har vært helt ukjent for meg. Elvebåter, forretningsbygg, restauranter og barer, og boliger. Det var som en stille lunge som snirklet seg nesten usynlig fra det som ellers er et ganske trafikkert og hektisk område av London – og mye roligere enn Regent’s Canal Walk østover mot Regent’s Park og helt ned til sentrum. Det var godt skilta og tilrettelagt for å vandre underveis, og der var langt færre turister enn jeg hadde frykta – heldigvis. Joggere, hundeluftere, elvebåtboere og ymse andre var aldri langt unna, men de var heller ikke så mange at det ble overveldende.

Kunstverket på muren er laget av søppel funnet i kanalen, og det ble til i et samarbeid mellom lokale barn og en kunstner, i følge lokalt oppslag.

Det var mye streetart-aktig kunst underveis på vandringa. Bildet over viser et kunstverk som har blitt til i et samspill mellom barn på en lokal skole og en kunstner, og alt råmaterialet er søppel (!) som ungene har fisket opp fra kanalen i dette området. Flere steder var det bilder på murveggene og -kantene som viser at kunstneren må ha vært i båt på vannet for å lage det. Kanalen er for øvrig ikke veldig dyp, og jeg tror vannet de fleste stedene ville ha nådd meg til et sted mellom knærne og hofta hvis jeg hoppa uti.

I Little Venice er det dessuten et sted hvor man kan dra på sightseeing med elvebåt hvis man lar seg fascinere – avgang hver hele time og et nydelig område som utforskes per elvebåt med lokal guide. Vi kom dit da båten akkurat la fra bredden, og ble derfor enige om at vi ikke orka å vente en time på neste. Får heller ha akkurat dét tilgode!

Små, håndskrevne ord fenget oppmerksomheten min, midt inni en større piece med grafitti.

Det var veldig mye streetart å se underveis på kanalvandringa. Mange fine piecer og lite formålsløs tagging, relativt sett. Mange av de store piecene hadde fått stå i fred uten å bli tagget over. Like ved stedet hvor vi bøyde av for å gå opp til ‘de vanlige bygatene’ igjen, fant jeg denne teksten skrevet med sprittusj på et forbausende passende sted inni en piece på en murvegg. Bokstavene er bare 5-7 cm  høye, omtrent, så jeg måtte helt inntil for å lese. Jeg lot meg fascinere.

Det var ingen åpenbar sammenheng mellom motivet ‘rundt’ og selve teksten, men tekst-kunstneren hadde valgt seg et sted der det var mulig å gå inntil muren (et par meter fra gangpromenaden langs kanalen) for å lese.

Camden er full av streetart. Dette var to av de første piecene som fanget min oppmerksomhet.

Det er mye streetart i London, og mye i Camden. Jeg kunne lett tilbrakt en hel dag – eller flere – med å gå rundt og knipse motiver og jakte spor etter enkelte streetart-kunstnere. Men målet for turen var å gjøre trettenåringen fornøyd, så da ble prioriteringen annerledes. Bildet over var ett av få jeg tok meg tid til å ta.

Nå vet jeg hva jeg skal og hvor jeg skal neste gang jeg er i byen. For jeg er langt fra ferdig med London, ei heller med Camden.

Reklamer

Bøkene fra London

Jeg klarer aldri å være i London uten å skaffe meg mer enn én bok. Det går bare ikke. Denne gangen var det fem bøker som ble mine i løpet av de dagene vi var der. Du ser dem nedenfor.

Disse ble med hjem fra London

De to nederste ble kjøpt på Foyle’s, en bokhandel som ligger nær Southbank Centre. De tre øverste ble kjøpt på en bruktbokbutikk i Camden. Jeg har lest ut Pasternak og Kay, og er godt i gang med Barnett sin bok.

La meg si det med én gang: Adam Kay sin bok ‘This is going to hurt’ er noe av det morsomste jeg noensinne har lest. Det er en samling tanker, episoder og refleksjoner fra Kay’s tid som lege i det britiske helsevesenet NHS; fra han kom dit som nyutdannet til han var langt mer efaren – og forlot, viser det seg. Han forteller hysterisk morsomt om episoder han har sett og opplevd, enten humoren er på hans egen eller andres bekostning – eller på ingen sin.

Samtidig forteller han også, både i teksten og mellom linjene, om en hel del av de utfordringene NHS står overfor, særlig med flere års tory-regjering, og om hvordan livsstilen som følger med en legestilling i NHS er helt ødeleggende for alt som handler om livet og relasjoner utenfor jobb.

Boka er svært lesverdig, den er lattervekkende – og den gir innsikt. Kay faller heller ikke for fristelsen til å foreslå lettvinte eller mer kompliserte løsninger bare for å fremstille seg selv i et enda mer positivt lys.

Hvis jeg hadde en terning, hadde jeg glatt trilla den frem til terningkast sju!

London i april

Vi dro til London, og vi hadde en super tur. Det var ikke gitt at det skulle bli sånn; gråvær og lav temperatur hadde igjen inntatt metropolen etter at helga før hadde bydd på tjuesju grader og solskinn. Men 13-åringen og jeg lot ikke været affisere oss – og vi var begge glade bare for å være der. Han for første gang, jeg på gjenvisitt etter litt for lang tid. Det funka.

Streetart av Stik nær Southbank Centre

Vi konsentrerte oss mest om de sentrale delene av byen og tok hele turistløypa i tur og orden. Big Ben (som var innpakket). Westminster Abbey. Hyde Park. Oxford Street. Kom med dine mest obligatoriske London-ting man må se og oppleve, og det er stor sjanse for at vi var der og så det. Rød telefonkiosk? Check. Buckingham Palace? Check. 13-åringen hadde én ting han hadde ønsket seg; Hard Rock Café. Jeg hadde gitt ham i oppgave å finne ut hvor den lå, og den ble det første turistmålet av alle. Klart vi tok bilder. Klart han var glad. Klart det ble en minneverdig tur.

Første gang i London = opp i London Eye. Såklart.

Det finnes en slags ‘samlebillett’ man kan kjøpe i eller på vei til London, hvor man får med seg flere betalingsplikte attraksjoner til en redusert pris. Fem attraksjoner for GBP 55 er det de markedsfører mest; jeg valgte oss en med tre attraksjoner på. Vi tok like godt alle på en og samme dag. London Eye, London Dungeons og til sist akvariet, eller seaworld som det heter nå. 13-åringen koste seg og utforsket det meste, og jeg hadde det neimen ikke verst, jeg heller.

Gata vår disse dagene

Vi bodde nær Paddington, som jeg gjerne gjør når jeg er i London. Det er noen gater og kvartaler i området nær stasjonen som formelig bugner av store og små hoteller i de fleste prisklasser. Vi hadde et i midtre skikt, og det fungerte veldig greit. På plussiden: rent, sentralt og hyggelig betjening. På minussiden: Lite stikkontakter og ingen andre lyskilder enn et grelt lys i taket. Vi hadde det fint mens vi var der, men jeg tror kanskje jeg velger et litt annet neste gang.

Takket være et spontant tips fra ei venninne i byen fikk vi også med oss et område og en opplevelse som var nye også for meg. Jeg kjøpe, tradisjonen tro, flere bøker, og hadde lest ut halvannen av dem allerede da vi var på vei hjemover.  Ei av dem fikk meg til å gapskratte og le til stadighet – fem ganger da jeg ‘bare’ hadde kommet til side 19… Mer om bøker og opplevelser neste gang. Jeg lover.

Å vokse som barn

En av de tingene jeg husker best, og som jeg både gjennom og etter oppveksten min satte mest pris på, var det å ha voksne folk å forholde meg til som ikke var nærmeste familie. Ikke foreldre eller besteforeldre, tanter eller onkler. Bare voksne folk som kjente meg, som jeg kunne stole på, som så meg på en annen måte enn familien og de nærmeste vennene (av foreldrene mine) og som behandlet meg voksent i forventning om at jeg ville være oppgaven og behandlingen verdig. Som ga meg tillit, lot meg prøve nye ting, som utvidet horisonten min litt utover det jeg vanligvis gikk og tråkka oppi. De utvidet horisonten min, og utviklet meg som menneske.

Nå er jeg den voksne. Nå er jeg den som kan se og ta vare på og utfordre og hjelpe barn og ungdommer i kretsen min. Nå er jeg den som kan få tillit fra ungdommenes foreldre til å være med på å utvikle ungene deres til dugelige folk; nå er jeg den som kan ha og ta ansvar for ungen ei stund, uten at foreldrene føler seg forbigått eller nervøse, uten at ungdommene kjenner seg overbeskytta og påtvunget ekstern omsorg. Eller noe. Nå er det min tur til å være noe i nærheten av ‘den ene‘, som Unicef har promotert. Selv for barn og unge som ikke nødvendigvis har det vanskelig og vondt, kan det være godt å ha en voksenperson litt utenfor hverdagslivet som ser, støtter og hjelper dem. Som lar dem prøve seg. Og nå er det min tur.

Denne helga tar jeg derfor med meg en 13-åring på storbyferie. Til jul fikk han beskjed om at julegave og kommende bursdagsgave ble slått sammen til en reise denne langhelga, og på bursdagen sin fikk han vite hvor vi skal. Han var særdeles fornøyd. 13 år og utenlandstur, for første gang uten familien, og for første gang uten å være på charterferie eller noe som ligner. Første gang på egen hånd, med meg ved siden av til å vise ham og la ham prøve seg, alt etter som.

De neste dagene finner du meg her, sammen med en 13-åring.

De neste dagene finner du meg her, sammen med en 13-åring.

Jeg vet ikke hvem som gleder seg mest av oss to. Men jeg vet at vi kommer til å storkose oss, og at han kommer til å være en litt større, klokere og mer moden 13-åring når vi kommer hjem igjen uti neste uke. Og om ti år kommer jeg til å tenke at den fine fyren som er i ferd med å utdanne seg, velge seg ei fremtid og få sitt voksne liv på plass – han har jeg vært delaktig i å forme på en konstruktiv måte. Jeg gleder meg allerede.

Parkbenker

Et sted noenlunde sentralt i London finnes en hage som er privat eid, men likevel åpen for publikum. Der er det ekstremt frodig, og innimellom alle stiene, trærne, buskene og de bugnende blomsterbedene finner man benker her og der. Alle benkene har tekst på rygglenet. Her er et lite utvalg. (Nei, jeg sier ikke hvor det er. Noen hemmeligheter vil man ha for seg selv 😉 )

I like worms and woodlice.

Det finnes 284 slags eiketrær.

Det finnes bare en av deg på eikebenken.

Sir Digby Jones var en klok mann.

Litt London for seg selv

Hage

Fine, fine hagen

Det er noen ganger man er heldig. For eksempel hvis man er i en stor by og befinner seg noenlunde langs lysløypa der alle turistene går og så velger en annen vei av ren nysgjerrighet. Da kan det være at byen man tror man kjenner så godt, overrasker med en nydelig hage bare et kvartal lenger bort!

Hagevekster

Frodig og fint midt i London

Denne hagen er en privat hage, og slike pleier vanligvis å være avstengt fra alminnelig bruk. Man må ha nøkkel for å komme seg inn. Men akkurat denne private hagen blir holdt åpen for publikum, nærmest på dugnad! Den bugner av masse forskjellige planter; blomster, trær og busker. I tillegg er der en liten dam, en fontene med rennende vann og opptil flere parkbenker. (Benkene fortjener en egen bloggpost, så dem får du se senere.)

En variant av gullregn?

Gult og glitrende i sola

Jeg er intet hagemenneske og aner ikke hva disse buskene heter. Det var i alle fall busker, ikke trær, selv om de var ganske høye. De gule blomstene minnet meg om gullregn, bare at de ikke hang ned – de sto spenstig opp og struttet ut i lufta. På det øverste bildet ser du buska, helt til høyre. De minnet meg litt om marisko også, selv om de ser litt annerledes ut. Samme hva de heter – de gjorde meg glad!

Hvit gullregn?

Hengende blomster, stående tre.

Dette treet var også nydelig. Det var ganske høyt, og fullt av slike hengende klaser med hvite blomster på. Det minnet nesten om gullregn, bare at de var hvite og litt tynnere. Jeg tenkte med en gang på de fine nyttårsrakettene som har sånne brede, sølvfargede striper som glitrer og blir hengende igjen på himmelen – sånn så nesten disse blomstene ut. Jeg overså glatt min lille pollenallergi for å kunne sitte like i nærheten av disse…

Gartnerne

Oppsynsmenn og gartnere

På en husvegg som vendte inn mot hagen, fant jeg disse tre. De to til høyre står og ser ned på en liten dam hvor det lever gullfisker (!) og rumpetroll. Jeg satt på en benk vendt mot denne dammen, og observerte også et utall insekter av forskjellig slag som summa rundt, samt småfugler som spiste insektene. Gullfiskene var ganske sky og gjemte seg under vannliljebladene store deler av tida. Vannliljene var avblomstra, så det var bare de grønne store bladene som lå igjen.

Selv store, travle verdensbyer har sine stille oaser når man vet hvor man skal se etter! Jeg tilbrakte en drøy halvtime på benken, akkurat lenge nok til å lese ferdig boka jeg holdt på med. Og spise en cookie jeg hadde med. Fine storbyen sin min.

London calling

…og det kunne hun ikke motstå. Så hun dro til London. Det er som om hun aldri forlot.

image

Whittards tebutikk, denne gangen i Covent Garden. To sorter te ble, etter nøye utvelgelse, med i kofferten. Det kunne fort vært fem ganger så mange.

image

Sitte i sola med ei god bok. Innimellom fem avtaler og diverse vandringer, rakk jeg også å sitte i en ‘hemmelig’ park og lese ferdig boka mi. Disgrace av Coetzee er dyp, lettlest og veldig god.

image

Middag og skitprat med gode gamle venner. I bakhageserveringa til en tilfeldig pub i Shoreditch. De beste gjensynene er de der det virker som om det bare var i forrige uke vi møttes sist. I virkeligheten er det en jordomseiling, en PhD og en forfatter siden.

image

Brick Lane og litt bort til venstre, så er du der. GT, Pimms og Newcastle Brown Ale gikk ned på høykant. Bordet vi fant, var reservert. Men hyggelige bardamer sørget for at vi fikk beholde det, og stemningen.

image

Jeg tuslet til slutt ‘hjem’ igjen. Og ble møtt av fersk crumble pie med plommer. Ferske de også. Noen ganger stemmer alt. For eksempel en fredag i mai.