Illusions never change

Herlig herlig, men farlig farlig

Herlig og farlig, ønsket og likevel ikke bra for meg.

Jeg klarer ikke å la være.

Jeg vil så gjerne ha litt vår her, inne, sånn at jeg merker det ordentlig. Jeg trosser allergien min og handler mot bedre vitende. Jeg vet at det ikke er lurt, men jeg gjør det likevel. River av noen kvister, tar dem inn, snitter dem og gir dem vann og næring. Jeg kjenner lysten til det grønne i mitt hjerte.

Og det virker. Først går det langsomt, men etter hvert øker tempoet. Museørene kommer til syne, blir til klumper som snart folder seg ut og pryder de vinterbrune kvistene. Våren er her, det spirer og gror og spretter og skyter. Tidvis trenger jeg ikke legge nesen borti en gang, duften sprer seg likevel umiskjennelig i rommet.

Jeg kjenner det klør i øynene. Jeg nyser litt innimellom og sier til meg selv at det sikkert bare var litt støv, eller et hundehår på avveien. Den logiske slutningen av bjørkepollenallergi er å la kvistene leve sitt eget liv ute, på betryggende avstand, så jeg kan ikke innrømme at jeg vet jeg vil reagere på å ha dem i stua mi.

Jeg vil ha vår, jeg vil ha grønt, og jeg vil ha det nå. Den kognitive dissonansen som kommer fra å handle i strid med det jeg vet er min egen interesse blir undertrykt, stuet vekk og bortforklart.

Parallellene til den private meldinga i innboksen her om dagen er åpenbare.

Days of wine and roses

Jeg prøver å overse ordene. Leser ikke mellom linjene, overser det du sier rett ut. Bortforklarer det du staver med store bokstaver, sier til meg selv at det er skrevet i fylla. Full og sentimental, we’ve all been there. Forskjellen er at jeg holder kjeft og lar det gå over. Du skriver det ned og sender det.

Og jeg kjenner at jeg er ikke der lenger. Ikke i det hele tatt. Det er for lenge siden, for mye som har skjedd siden da, for langt unna i mental avstand. Jeg leker med tanken og what-if’s, men det fenger meg ikke lenger. Selv ikke i fantasiverdenen er det troverdig.

Det er godt. Det er rart. Det er definitivt veldig over.

I wish there were a manual for life

[Ja, dette er dagens reklame. Den kommer fra hjertet!]

Min venninne H har begynt å blogge, og det er noe av det morsomste jeg har lest på lenge! Selv om jeg er partisk.

H bor i London, men kommer fra et annet land i ‘det gamle Europa’. For en tid tilbake gjorde hun det slutt med typen, og bloggen handler i det store og hele om dating og om å utforske reglene for dating slik de later til å være i London. Eller ikke.

Bloggen er på engelsk, selv om det ikke er hennes morsmål. Den er velformulert, godt observert og fortalt med et skråblikk som minner veldig om dama slik hun er i virkeligheten. I presentasjonsbiten av bloggen skriver hun ikke så mye om hvem hun er, så jeg skal ikke identifisere henne, jeg heller. La meg bare si at jeg er veldig glad i dama – hun er flott både innvendig og utvendig.

Og var jeg ikke det (jeg var en gang veldig ikke det, nemlig!), ville jeg likevel elsket bloggen hennes. Les den, du også, så skjønner du kanskje hvorfor 😀

(I wish there were a manual for life)

(Og dersom/hvis/når dette kommer ut som bok; husk at du leste det her først!)

When heart and mind align

Noen mennesker har evnen til å konsentrere seg mer enn jeg fatter er mulig. De glemmer alt og alle og enser ikke verden rundt seg, stenger ute alt som ikke handler om det som har fenget deres interesse der og da. Det er nesten som en form for autisme, men det er ikke det. De bare evner å konsentrere seg så veldig. Jeg syns det er en bra ting.

Jeg tror den konsentrasjonen kommer når man holder på med noe man blir helt oppslukt av, noe man liker og har sterke følelser for. Det er som om hele ens oppmerksomhet og alle sansene bare har ett og samme fokus, og når man kjenner at det ‘stemmer’ gir det en intens, dyptliggende lykkefølelse. Man er oppslukt av øyeblikket samtidig som man vil ha mer, vil at øyeblikket skal vare i det uendelig og aldri bli forstyrret. Som om tiden ikke lenger finnes, man merker ikke at den går.

Konsentrasjon og selektiv sanseoppfattelse. Et studium.

Denne fyren, for eksempel. I midtrabatten på the Strand i London, ei av byens veldig travle gater, stod han. Med staffeli, palett og en koffert med fargetuber. Uten iPod, radio, ørepropper eller andre ring som kunne stenge lydene fra omgivelsene ute, ikke noe kunstig som kunne henstille ham i en egen og skjermet virkelighet. Det eneste han hadde var malesakene og blikket rettet mot øst, videre bortover gata. Det var motivet hans.

Folk på begge sidene av gata titta og pekte. Noen brøt av fra kursen sin og kryssa gata tydelig på impuls, for å se hva han egentlig drev med. Enkelte hadde mot til å gå frem til ham, titte litt og deretter gå videre, mens andre bare kryssa i gangfeltet bak ham og holdt på å vri hodet ut av ledd for å se mest mulig før de var forbi. Det var kaldt denne dagen, i alle fall til London å være, men det lot ikke til å affisere ham.

Han bare sto der og malte. Enset knapt omgivelsene, bare pusla med penselen og fargene og lerretet, helt uanfektet av at biler og busser suste forbi på hver side av ham med kanskje en halvmeters klaring. En egen konsentrasjon.

Jeg tror jeg skjønner litt av hvordan han hadde det. Jeg har selv kjent på den konsentrasjonen, den som blander engasjement og nysgjerrighet og lykke til en stor altoppslukende og tidsopphevende opplevelse som overgår det meste annet. Det hender jeg savner den noen ganger, roter meg bort i ting som er bra men som jeg ikke kjenner lidenskapelig for. Da er det bare å refokusere og igjen finne frem til det som engasjerer meg innerst i hjerterota. Etter at jeg flytta tilbake til Nord-Norge har frekvensen økt, selv når jeg befinner meg andre steder – som på et jorde i ødemarka med puddersne til knærne og verdens beste selskap.

Og noen ganger ser man den hos andre. Som hos en tilfeldig maler på ei gate i London. What a wonderful world.

En avbefaling fra London: Van Gogh på RAA

Jeg og S skulle gå på utstilling da jeg var i London forrige uke. Men siden utstillinga vi hadde tenkt å se ikke hadde åpnet enda, valgte vi en annen. The Royal Academy of Arts hadde en utstilling om Van Gogh som visstnok skulle være veldig bra. I fjor vinter/vår leste jeg ei bok som var ei samling brev som van Gogh hadde skrevet. De fleste var til broren Theo, men noen var også til andre personer. De var fra hele det voksne livet til Vincent, og i tillegg til brevene omfattet boka også endel biografisk informasjon.

Det viste seg at denne boka, og brevene den omfatter, er grunnlaget for utstillinga. Coveret til boka er bildet på utstillingsplakaten, og på mye av artefaktene som selges hos RAA i denne sammenhengen. Utstillinga varer til 18. april.

Og den er veldig populær. Da vi kom dit var det lang kø selv utenfor bygget hvor utstillinga holder til, og en av køvaktene fortalte oss at de som sto bakerst hadde i overkant av to, kanskje opp mot tre, timers ventetid foran seg. Men det var en egen kø for forhåndsbestilte billetter, så kanskje det var bedre?

Vi takket og gikk igjen, tenkte at vi heller kommer tilbake med forhåndskjøpte billetter. Først ringte vi. Men dama på telefonsvareren sa at man ikke kan kjøpe billetter via telefon til samme dag eller dagen etter. Dermed bortfalt den muligheten. Vi tenkte ‘internett!’ og fant et sted hvor vi fikk låne en internettoppkobla pc helt gratis (heia, offentlige biblioteker!). Vi fant RAA, vi fant utstillinga – og vi fant ut at forhåndskjøp av billetter tidligst ville få oss inn på utstillinga en gang uti mars. Ikke aktuelt. Til sist ble vi enige om å møtes tidlig om morgenen to dager senere og få med oss utstillinga da, basert på antagelsen om at vi kanskje ville komme før køen.

Royal Academy of Arts, London: The Real Van Gogh (utstilling)

Vi var naive, for å si det mildt. Utstillinga åpner klokka 10, og vi skulle møtes da. Jeg kom dit et kvarter tidligere – da var det allerede kø langt ut på gårdsplassen. Vakta sa folk stiller seg opp fra klokka 09 som regel… Jeg valgte å likevel stille meg i køen og tenkte at jeg kunne i alle fall stå til S kom, så fikk vi ta det derfra. S kom og var veldig innstilt på å se utstillinga, så vi ble enige om å stå der til vi kom inn. Klokka var litt over 12 da vi omsider var ved billettskranken og betalte oss inn.

Jeg skal ikke fortelle om alle videverdigheter underveis, de er ikke viktige. Poenget er dette: Jeg gikk ut igjen etter å bare ha tilbrakt to minutter – maks! – inne i den første salen av utstillinga. Det var helt GRUSOMT der inne. Det var som å være på rockekonsert hvor alle står tett i tett og bare de forreste ser noe av bandet. Funker i konsertsammenheng, blir en uting i gallerisammenheng. Naturlig nok. Det var rett og slett forferdelig. Umenneskelig. Uverdig. Helt uholdbart. Syns jeg, som hadde gledet meg til å se det hele…

For det første: De hadde sluppet inn så mange mennesker at det var uråd å komme seg fra en ende av rommet til en annen, og uråd å se seg rundt for å skaffe seg oversikt. Mye av informasjonen som er en del av formidlinga i utstillinga var simpelthen utilgjengelig fordi det var så mye folk overalt at tekstene ble skjult. Det samme ble bildene. Jeg hadde gledet meg til å se bildene van Gogh tegnet i sin tidlige periode, potet-fasen hans, men det ga jeg ganske raskt opp. Jeg er fullt i stand til å bølle meg dit jeg vil og uten å ta nevneverdig hensyn til folket rundt meg, men det var ikke det jeg var kommet dit for å gjøre. Det var rett og slett alt for mye folk i lokalene til at noen kunne få en skikkelig titt på kunstverkene; der folk vanligvis står på kanskje en meters høflig avstand fra et verk slik at flere kan se og slik at man ser helheten i ett blikk, var det nå tett i tett i tett med folk helt frem til 30-40cm fra bildet, og det var umulig å betrakte hele bildet på en meters avstand. Da hadde du to mennesker mellom deg og bildet, minst.

For det andre: Rommene var lagt opp slik at det ikke var noen form for naturlig sirkulasjon i dem. Med det sikter jeg til menneskestrømmen. Man kan fint få en stor mengde mennesker gjennom en stor og populært utstilling når bare layouten både i hvert enkelt rom og i sammenhengen mellom dem er lagt opp slik at det blir en form for naturlig progresjon samtidig med at man følger et visst bevegelsesmønster. The National Gallery er superflinke til det, spesielt på de periodiske utstillingene i the Sainsbury Wing, men på RAA har de ikke engang tatt et grunnkurs i faget. Tilsynelatende. Man måtte rett inn i og deretter rett ut av et rom, og så tilsvarende bevegelse i neste, for å få med seg detaljene i utstillinga. Layouten var sånn at folk stoppet opp overalt og ikke gled fra et sted til neste, og noen av de mest populære bildene (selvportrettet som preger boka og plakatene, solsikker, noen landskaper) var plassert slik at folk kom dit, så dem, stanser opp og ble stående. Det var ikke noe som tilsa at det kunne være lurt å bevege seg, at man kom naturlig fra det ene til det andre. Alle var på samme sted og det handlet bare om å stå der lenge nok, og helst bølle bort de som stod der fra før, da man kom inn i det rommet.

Jeg har flere ankepunkter, men tror jeg skal nøye meg med disse her og nå. Bildene var fantastiske; jeg har sett flere av dem tidligere og var imponert over alle originalene de hadde klart å få tak i, og hvor komplett kronologisk samling de hadde anskaffet for anledningen. Men hele det som skulle være en god kunstopplevelse ble bare et studie i bølling, svettelukt, fragmenter og tanken på hva som kunne vært. Det ødela simpelthen hele gleden ved kunstopplevelsen for meg på veldig kort tid. Jeg valgte derfor å finne S for å fortelle at ‘Jeg går, du finner meg i restauranten etterpå men ta all den tiden du vil – jeg har ei god bok med meg og klarer meg fint’, noe S vet stemmer. Så S ble igjen, mens jeg gikk.

Jeg fant meg noe godt å spise, noe friskt å drikke, et rolig bord med god oversikt i lokalet. Der koste jeg meg, et par etasjer under utstillinga som egentlig hadde brakt meg dit, til S kom tilbake. Vi delte et par kakestykker, og verdensbalansen var snart gjenopprettet.

Men van Gogh droppa jeg; det var simpelthen ikke verdt det i mine øyne. Så hvis du skal til London og lurer på hva du skal finne på… Vel. Vil du se ei utstilling med bilder du kjenner igjen, malerier som er berømte og som du senere kan peke på og si «Det har jeg sett på ordentlig», er dette stedet for deg. Du får sett mange av denne sorten, og på så nært holdt at du kan analysere hvert eneste penselstrøk om du vil. Men hvis du vil ha en god kunstopplevelse med litt mer dybde i; lære mer om van Gogh, se sammenhenger og malerens utvikling, la det visuelle synke inn og påvirke deg intellektuelt, så styr unna. Det er simpelthen ikke mulig, og ikke verdt det, å prøve med denne utstillinga.

Dessverre. Jeg skulle gjerne sett at det var annerledes.

Hverdagslige ganegleder

Det er rart hvordan reiser noen ganger får et slags tema når man er underveis, uten at det har vært planlagt på forhånd. Det er som om verden bestemmer seg for at ‘denne gangen er det dette det skal handle om xyz’, og så bare følger man med. Jeg vet ikke når jeg begynte å legge merke til det, men denne gangen har det igjen vært veldig synlig. Hvis det er rette uttrykket. Turen min til England denne gangen har handlet om mat.

Come to 'mama! 😉

Det første var nemlig en av mine yndlingsvaner og yndlingsretter fra da jeg bodde her; tur til Wagamama etter kirketid søndag, sammen med Ellie (og noen til!). På min tallerken kom det en Chicken Katsu Curry og jeg var solgt allerede da jeg gikk inn døra. Wagamama har egentlig mye nudelbasert mat. Jeg er ikke så glad i nudler, egentlig, jeg kan godt spise dem men syns ikke de smaker så mye. Derfor velger jeg helst risbaserte retter når vi er her, og sausen til CKC er til å dø for. Det hender jeg spiser andre ting hos Wagamama, men etter fem måneder uten og med bare ett besøk planlagt, var det ikke tvil i min sjel. Chicken Katsu Curry. Wagamama finner du flere steder i London, sånn hvis du skal dit selv. Anbefales!

De gikk forbi. Vi gikk inn. Vi angret IKKE!

Kaaaker! Noe av det jeg liker godt med London (og andre store, europeiske byer) er at de har bakerier av høy klasse hvor konditoren kan få gå amok og leke det han eller hun lyster! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har trodd at noe var en isopordekorasjon, bare for å oppdage at det faktisk var ei ekte kake som kan bestilles og spises. Å se hvordan de fråtser og boltrer seg i lek med materialer, farger, ideer og fantasi er en glede. Folk som virkelig kan et håndtverk og har anledning til å utfolde seg… Jeg tar hatten av! Det er ikke alltid jeg har lyst til å spise resultatet, men den visuelle nytelsen er likevel stor. Se for eksempel kaka på andre hylle, helt til høyre – den så ut som bunter med stearinlys. Og den øverst til venstre så ut som papir og var florlett. Yummy. Jeg og min bordfelle fant oss hvert vårt kakestykke i disken under alt du ser på bildet.

Yum, yum, give me some... Frukt er jo sunt, heldigvis.

Jeg er vanligvis ikke noe tertemenneske, men det hender jeg gjør unntak. Disse fristelsene fant jeg et sted sentralt i byen, i en disk hvor jeg endte opp med noe annet enn terte til dessert. Av erfaring vet jeg at dette stedet serverer ulike terter hver dag; alle lages individuelt og de er aldri like to dager på rad. Kanskje er det konkurransen som stiller slike krav, kanskje er det yrkesstolthet som nekter tertemakeren å gjenta seg selv for ofte. Jeg vet ikke. Jeg har kommet hit i mai og funnet ‘grønt’ tema, hvor alle tertene var grønne, ved Guy Fawkes’ Night hadde de farget kremen gul og dantert den så den lignet litt på fyrverkeri (!), da Veteran’s Day opprant var det valmuer og dyprød/lilla-toner som var tema. Og så videre. Like fint å knipse som å spise – minst!

Nytt sted for meg. Falt definitivt i smak!

Denne gangen var det ikke bare maten i seg selv som ble tema for turen; også stedene den ble inntatt på inngikk i opplevelsen. Et par steder jeg liker og hadde tenkt meg til var stengt av ulike årsaker, og sammen med at jeg overlot enkelte valg til gode venner med lokalkjennskap gjorde det at min kulinariske horisont i London utvidet seg denne gangen. Dette, for eksempel, er hovedrestauranten i Royal Academy of Arts. Vi skulle dit på ei utstilling som for meg ble en gedigen skuffelse (blogger snart om det, tror jeg), og da søkte jeg midlertidig tilflukt her. Lokalet var ca dobbelt så stort som du ser her, men til tross for størrelsen var det verken støyete eller masete. Det var lett å ha en privat samtale, lett å finne hverandre og enkelt å nyte kunst mens man spiste. Sukk. Jeg forventa middels samlebåndprega mat, men måtte bite fordommene i meg. Helst ville jeg smakt på nesten alt de hadde i buffeten! En pasjonsfrukt-terte med senneps-og-sitron-saus/fyll og en pecan-nøtt-terte med karamellisert glasur ble med på mitt brett, mens min bordfelle tok med stekte og marinerte kyllingbryststriper, krydret ris og en krydderstekt laksefilet. Og så delte vi. Maten, sammen med omgivelsene, gjorde sitt til at vi ble sittende lenge, veldig lenge.

When in London, do as the English.

Men det er kanskje dette som mer enn noe annet er essensen rundt et engelsk måltid: te. Noen steder, kaffebarer som Starbucks og Costa’s, serverer te i pappkopper eller glass omtrent etter samlebåndsprinsippet. Det er greit nok; man vet hva man får. Det vet man også når man finner steder som ikke ønsker at gjestene skal sirkulere raskest mulig, men heller bli værende lenge nok til å kjøpe noe mer enn te; hvor teen er ment å være limet som binder sammen gjestene, maten, omgivelsene og tida. Teen kan være det eneste du drikker, med eller uten et kakestykke til. Teen kan være det du inntar etter et måltid. Eller teen kan være påskuddet til å sette seg ned og ende opp med å bli nøkkelen til et måltid, en god prat og enda mer te… Caffe Concerto er et slikt sted. Fristende kake-og-bakst-utstilling i vinduet. Personlig og kjempehyggelig betjening som er like proff og vennlig mot alle gjester (slik Theatercafeen var før i tida). Og te som serveres i kanne, enten en hver eller en delt mellom to personer, slik at den holder seg varm mellom første og andre kopp. Kanna, kakene og omgivelsene minnet meg mest av alt om gammeldagse, ærverdige bakerier i Wien eller deromkring. Men det var altså London.

I løpet av ei kort uke spiste jeg japansk, meksikansk, italiensk, indisk, gresk og engelsk. Smatt. Smatt. Svelg. Mmmmmh. C’est la vie. C’est la bonne vie!

Hverdagsliv. Februar.

Finnes det noe som er mer hverdag enn tirsdag og torsdag? De bare kommer der, klemt inn mellom ukestart og helgestart, såvidt adskilt av lillelørdagen, som har sneket seg imellom. Tirsdager og torsdager bare ER der, fyller ut kalenderen uten at de gjør noe av seg. Tilsynelatende. Det hender de er annerledes i februar.

Tirsdag #1: Ankomst Bergstaden med sin særprega bebyggelse.

Torsdag #1: Fra Canada på tvers til Femundsmarka rundt. Eller noe.

Tirsdag #2: Vel overstått, og F600-vinnerne poserer på banketten.

Torsdag #2: Lykken er utendørs. Og gjerne i villmarka.

Tirsdag #3: Fra villmark til jungel. Inntatt med godt selskap.

Torsdag #3: Det kunne ikke vare evig. Pliktene kaller.

…og enda er det en igjen av hver, tirsdag og torsdag, mens det fortsatt heter februar.