Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive følelsen. Men jeg er sikker på at du har kjent den. Det å ha noe man tenker man ‘skulle ha gjort’, men aldri kommer seg til å gjøre. Før man plutselig en dag står midt oppi det og nyter hvert minutt. Omtrent sånn var det da jeg nylig besøkte Lovund.
Jeg har en svakhet for øyer. Jeg kommer fra ei øy, jeg liker øyer. Lovund er ei øy på Helgelandskysten som jeg lenge har tenkt at jeg har hatt lyst til å besøke, men det har på et vis ikke ‘villet seg’, rett og slett. Et par ganger de siste årene har jeg sogar bestilt hytte der og planlagt tur, for så å bli nødt til å avlyse på grunn av uforutsette omstendigheter og ting som har dukket opp, prioriteringer som har måttet endres. Men i år klaffet alt.
Lovundfjellet sett fra moloen, som ligger øst for fjellet. Neste gang skal jeg til topps!
Lovund ligger ganske nøyaktig frem timer fra Bodø, hvis man reiser med hurtigbåt. Det bor litt under 500 mennesker på øya, og halvparten av dem jobber etter sigende i en av de to lakseoppdrettsbedriftene som finnes på øya. Øya er relativt rund av fasong, og midt på øya troner Lovundfjellet, også kalt ‘Fjellet’, med sine 623 m.o.h. på det høyeste. Det er ganske bratt, med andre ord, men heldigvis flatt og enkelt i de sjønære områdene nord/øst på øya, der folk bor og bedrifter har sine fasiliteter.
På nord og til dels vestsida av øya ligger den berømte lundeura, steinura hvor lundefuglene kommer inn i tusentall midt i april for å hekke, før de igjen drar ut på havet i august en gang. Deler av områdene utgjør et naturreservat hvor det er ferdselsforbud fra 15. april til 31. juli. Man sier gjerne at 14. april er ‘lundkommardagen’, altså den dagen lundefuglene kommer inn. I realiteten varierer dog datoen noe – uten at det forringer opplevelsen. Jeg så en og annen lundefugl på mine vandringer på Lovund, men de har ikke ordentlig kommet inn enda. Det skjer i påskehelga, tenker jeg.
En lykkelig hund utforsker ei brygge som bød på mange syn og dufter. Fastlandet i bakgrunnen.
Lovund ligger ute i havet, nærmest rett vest for Mo i Rana. Litt lenger ut og bittelitt mer nord finner man Træna, som er verdensberømt i Norge for den årlige Trænafestivalen. (Jeg skal besøke Træna også en gang, om enn ikke under festivalen. Men det er en annen historie.) Fra Lovund ser man også fint mot fastlandet – ei lang, lang rekke av hvitdekte fjell raget på den andre sida av havet da jeg var der. Litt lenger sør ser man blant annet De sju søstre, ei fjellrekke som ligger nær Sandnessjøen. Det går sti rundt store deler av øya, og det går merket sti til toppen av fjellet. Og heldigvis – heldigvis har de også en solid molo man kan gå ut på.
Jeg måtte jo lufte hunden mens jeg var der, for han var med på turen. Lovund har omtrent fem kilometer vei, sier ryktene, og jeg tror vi gikk de fleste av dem. I tillegg tok vi omveier der det passet; en tur i fjæra, rundt en haug eller utpå ei brygge. Som her. Det var massevis av dufter og stimulans for en nysgjerrig hundesnute – og for nysgjerrige dameøyne.
Valrygg-tegnede hus til venstre. Jeg bodde i et av dem da jeg var på besøk.
Det bor som sagt nær 500 mennesker på Lovund. Det er et folketall som er i vekst, og det er etter sigende ikke bare enkelt å finne seg et sted å holde til om man har lyst til å bo der. Oppdrettsfirmaene vokser, hotellet har nettopp åpnet et nybygg og det er ting på gang på øya. Fraflyttingsspøkelset har dratt for lenge siden. Noen hus er åpenbart bare i bruk som sommerhus, men det er også mange eneboliger i bruk. I ei bukt nordøst på øya har man bygget rekkehus nærmest på bryggekanten, og man hører bølgeskvulpet når man sover med vinduet åpent. Jeg vet, for jeg har prøvd. Vennene mine bor i et av husene der. De er designet av Anita Valrygg, i likhet med husene som er planlagt bygd lenger sør på Lovund. Stranda innerst i bukta (utenfor nedre bildekant) har skjellsand som er hentet fra Træna, og den naturlige lagunen er anlagt slik at vannet varmes opp av sola på sommeren, samtidig som det byttes ut med tidevannet. Jeg mistenker at det vil være en sommeridyll jeg kommer tilbake til neste gang jeg drar dit på besøk.
Onøy brygge. Stemningsbilde.
Hurtigbåten fra Bodø tar som nevnt fem timer, men da er båtbytte på Onøy inkludert. Det var fullstendig uproblematisk. Den kvelden jeg reiste nedover var det nærmest klarvær og en nydelig solnedgang akkurat da vi nærmet oss Onøya. Det tok bare fem minutter å bytte fra den ene båten til den andre; de legger til ved brygga etter tur og man går bare av og på uten videre dikkedarer. I de to minuttene jeg sto på kaia og venta, fikk jeg dog knipsa bildet over her. Jeg likte det. Returen gikk like lett.
Best av alt: Begge båtene har 2-3 store hundebur om bord, sånn at det er enkelt å reise med hund. Og best av alt: Underveis på turen er det en lang rekke anløp på andre øyer og småsteder. Flere av dem inspirerte meg til nærmere utforskning etter hvert. Du skal ikke se bort fra at det blir flere turer i den retninga utover våren og sommeren. Jeg er klar for det.
Elisabeths Eldorado 