En lofot-tur i coronatida

På vei hjem etter en periode med hjemmekontor et annet sted, lenger nord, kjørte vi gjennom Lofoten på vei sørover. Hele Lofoten, fra Fiskebøl nord på Austvågøya og ned til Å, ytterst på Moskenesøya. Det ble en innholdsrik tur.

Blankstille fjord i Melbu havn mens vi venter på ferga

Vi starta med å ta ferga fra Melbu til Fiskebøl. Det hadde snødd om natta, men veiene var bare. Fjorden var speilblank og det var knapt et vindpust. På sånne dager er det en drøm å dra til og være i Lofoten. Vi var tidlig ute, og vi gledet oss til å komme over.  Men som himmelen og skyene på bildet over viser – det var mye vær i vente.

Ikke langt fra Lyngvær på Austvågøya

Da vi kom i land i Lofoten, var det mer vinter der. Veiene ble hvitere og hvitere, føret ble glattere og glattere. Vi kjørte på en bil med splitternye sommerdekk, men skjønte etterhvert at det ikke ville gå bra i lengden. Hva gjør man da? Vi svinget inn på en innkjørsel lengst sørvest på Austvågøya og la om dekk, rett og slett. Heldigvis hadde vi vinterdekk i bilen. Snart var vi på vei videre sørover.

Ved Langneset/Flakstadpollen på Flakstadøya

Et par-tre øyer lenger sør var det som om snøen aldri hadde skjedd. Da vi kjørte rundt Flakstadpollen, var det tørr og bar asfalt. Fjellene var bare i lavlandet og vi hadde mest av alt lyst til å stoppe bilen og gå ut på tur opptil flere steder. Min medreisende hadde aldri vært i denne delen av Lofoten og så alt for første gang. Jeg trenger kanskje ikke si at begeistringa var stor.

Rambergstranda

Jeg hadde forlengst tenkt at vi skulle ta en pause da vi kom til Ramberg – og det gjorde vi. Vi fikk oss mat på Ramberg Gjestegård, hvor jeg campet litt i fjor sommer, takket være en hyggelig – og ny! – driver som var tilstede. Deretter tok vi hundene med ned på stranda og lufta dem. Det var populært. Ikke fullt så populært hos oss (meg!) da hunden stakk av, men det gikk heldigvis bra og det gikk bare  snaut ti minutter før han var i bånd igjen. Pjuh. Ramberg er noe av det fineste jeg vet i Lofoten, og gjestegården (som også har camping) er et drømmested å oppholde seg på. Jeg har vært der flere ganger før og har definitivt ikke vært der for siste gang.

Ut på tur på Å

Vi hadde god tid før vi skulle ta ferga fra Moskenes til Bodø. Dermed unnet vi oss å kjøre helt ned til veis ende, til Å. Der er det fint tilrettelagt for å ta seg frem til fots, og med to polarhunder i bilen var det ikke vanskelig å velge å gå seg en tur – været til tross! Vi rakk en god runde både i terrenget og i selve sentrum av Å. På Å har de også et fantastisk bakeri som har supergode kanelsnurrer, men vi var der så sent på dagen at de dessverre hadde stengt.

Det blir ikke mer Lofoten enn dette

På vei over Vestfjorden lå skyene helt nede på vannoverflata og det snødde tett.

Sommerminner

Bunesfjorden på Reine ei helg i juli

Fire store, tre litt mindre (i alle fall yngre…) og to på fire bein. Det er alt man trenger for å ha ei fantastisk helg i Lofoten på sommeren. Heldigvis.

Kanelsnurr fra steinovnsbakeriet på Å

Ting man rekker før ferga skal gå: Stikke til Å for å kjøpe en av de legendariske kanelsnurrene. Vi angra ikke på den omveien, gitt.

Emre og Nanuk følger med når tiåringen bader i Vatnvatnet

– Se, nu tar æ bomba!
[PLASK!]
– Voffvoffvoff, han falt i vannet, voff voff. Åja, han kom seg opp igjen. Voffboffboff, du må ikke skremme oss sånn.

Kveldsmat ved Børvatnet i godt selskap

– Ska vi hiv oss i biln og spis kveldsmatn ute en plass?
– JA! Det gjør vi.
Så det gjorde vi. Børvatnet ble målet. Det var det ingen som angret på, verken der og da eller i ettertid.

Sommergjestene fra Tyskland bader på stranda i Kvalvika

– Kann man wirklich so nah an die Stadt baden gehen?
– Ja, von hier aus kann man sogar dahin laufen, wenn man möchtet. Die Strand liegt gleich in der Nähe!
Tyskerne fikk atter en gang en påtagelig innføring i hvordan nyte Bodø-livet.

I verkstedet til båtbygger Ulf på Kjerringøy

Stengt dør. Åpent vindu.
[Bank-bank!]
– Eh… jah?
– Hei Ulf! Du, kan vi få kom inn og se på verkstedet dett, eller e du veldig opptatt?
– Nei, dåkker ska bære kom inn!
Så det gjorde vi.

Fordi Bergen

IMAG8008[1]

Kiki i svingene opp mot Fløyen

Når man savner sin egen hund, er det godt å få være på tur med noen andre sin! Kiki er redningshund, men denne dagen var hun bare turkompis. Etter å ha tatt Fløibanen opp til toppen flere ganger, fikk jeg denne gangen tatt hele turen opp til fots. Vi gikk gruset gangvei opp, for så å ta en lite brukt sti gjennom skogen på returen.

Underveis klarte jeg å formulere det jeg hadde tenkt på uten helt å klare å si for meg selv: I Bergen trives jeg så godt at jeg gjerne kunne bodd der. Rent bortsett fra at jeg ikke vil flytte, så klart. Fine folk, fin by, gangavstand til og fra alt – inkludert fra sentrum til ut-i-naturen-turer. Hva mer kan man ønske seg, egentlig?

IMAG8015[1]

Bye, bye Bergen!

Alt godt har en ende – også mitt opphold i Bergen. Det går kjapt å forflytte seg med fly, men det er ofte temmelig kjedelig. Har jeg mulighet, foretrekker jeg å reise langsomt. Det betyr hurtigrute når jeg skal til barndomshjemmet, og tog når jeg skal mellom Bergen og Oslo.

Togstasjonen i Bergen forbløffer meg alltid med å være mindre enn jeg forestiller meg, men den funker definitivt til sitt bruk. Det er egentlig helt perfekt – sove lenge, for så å ta seg til stasjonen og bruke tida mellom lunsj og kveldsmat til å innta vakker og variert natur gjennom vinduet.

IMAG8022[1]

Myrdal Stasjon i snødrev

Vårfølelse i lavlandet, vinterbarskt i fjellet. Det var egentlig fasit for turen. Ingen skred, ingen reinsdyr eller elg, bare en jevnt rullende og udramatisk tur. Det er ikke det verste man kan få med seg. I komfortvogna til NSB var det behagelig rolig, strømforsyning til laptop og mobil så jeg fikk jobba litt underveis, og litt over halvfullt. Jeg fikk et dobbeltsete for meg selv hele veien, og det passer ypperlig.

Så var det Oslo, der sola hadde gått ned halvannen time før jeg kom. Det er ikke så verst der heller. Men det får jeg komme tilbake til.

Hvis man bare graver litt

Egentlig snakket jeg med mamma; pappa og jeg var ferdige med samtalen. Jeg hadde bare glemt å fortelle ham en liten detalj. Men da jeg sa det, ble det til at det ene tok det andre, og vips satt jeg der og bladde meg gjennom gamle kirkebøker for Flakstad/Moskenes for hundre år siden. For å finne ut av en historie som vi vet lite om, en historie de gamle i familien bare snakket om i halvkvedede viser og dulgte bisetninger. Farfar selv sa aldri noe om det. Men nå vet vi. Kirkebøkene forteller om det.

Kirkeboka vitner om Sofus' fødsel, dåp, bosted og familieforhold.

Kirkeboka vitner om Sofus’ fødsel, dåp, bosted og familieforhold.

17. oktober 1910 blir det født en liten gutt ved navn Sofus Martin Peder ytterst i Lofoten. Foreldrene er Idar og Barbara. Idar er fisker, og familien er bosatt på Skagen på Moskenesøya. Idar er sønn av Sven Petter, som hadde kommet over fra Sverige fordi det var uår der. I Lofoten kunne han livberge seg, og han fikk flere barn. Uansett.

Sofus Martin Peder ble født en høstkveld i 1910. Få år senere fikk han en bror, Ingolf. En julidag i 1923 dør Sofus, nær 13 år gammel. Han dør på Gravdal sykehus av tuberkolose, kirkeboka forteller at legen hadde besøkt ham på sykeleiet – men kunne åpenbart ingenting gjøre. Gutten begraves på Rostad hjelpekirkegård i Moskenes, nær hjemme. Hvordan den yngre broren Ingolf tok storebrorens sykdom og dødsfall kan man bare spekulere i. Han snakket aldri om det.

Kolonnene lenger til høyre forteller om tuberkolose, sykeleie og død.

Kolonnene lenger til høyre forteller om tuberkolose, sykeleie og død.

Ingolf var min farfar. Han bodde i Saltstraumen, men jeg har alltid visst at han opprinnelig kom fra Moskenes. Han snakket aldri om sin døde storebror, og jeg vet ikke om hans barn noensinne hørte ham fortelle at han hadde hatt en storebror ved navn Sofus Martin Peder. Men når Ingolf (farfar) i 1949 får sitt første barn, er det en gutt. Han døpes Sofus, og etterhvert blir han min onkel. Onkel Sofus og han søsken og søskenbarn hører bare vagt og i dulgte vendinger om en bror som døde. Man vet ikke helt hvor gammel han var; noen sier han bare var et par år, andre sier han var 12-13. Man er ikke sikker på navnet. De gamle tantene og onklene, som ellers var så familiekjære og fulle av historier om sitt folk, nevner ham aldri.

I sommer skal det være søskenbarntreff for pappas generasjon av den familien. Onkel Sofus er dessverre død, men han har søsken som lever og kan delta – en av dem er min far. I en tilfeldig bisetning fortalte pappa at han og en fetter i jakten på familiehistorie hadde tenkt å finne ut om det stemte at farfar hadde hatt en storebror. Det trigget nysgjerrigheten min, og ved hjelp av litt søkekunnskaper klarte vi å finne den korte og likevel sterke historien om pappas onkel Sofus – som han aldri hadde visst om før i kveld.

Til sommeren skal de til kirkegården hvor Sofus Martin Peder ligger begravet. Den ligger ikke så langt fra der søskenbarna skal samles. Noe sier meg at pappa vil være rørt – og at jeg vil få utførlig rapport i ettertid.

Når vi prater om det

Det hjelper å si noe om det. Etter forrige post om prokrastinering, har jeg klart å fullføre noe jeg lenge har slitt med å konsentrere meg om. Inspirasjon fra Memory (og andre), en tupp i ræva fra meg selv, peptalk fra en nyfunnet kjær venninne – alt har medvirket til at jeg har klart å bruke tid og konsentrasjon på prosjektet, og det har lyktes. Etterhvert som det har gått fremover, har jeg dessuten blitt motivert av å se hva jeg får til når jeg bare endelig gjør det. På et vis.

Kveldssolhimmel over både Landegode og Moskenesøya.

Kveldssolhimmel over både Landegode og Moskenesøya.

Det skader heller ikke at lyse, fargerike kvelder med rødgyldne solnedganger og grønn kveldshimmel bak Landegode har blitt bytta ut med grå regnværsdager og fine inne-timer. Faktisk passer det utmerket at været ikke helt har vært i storslag i det siste. Nå koser jeg meg med te og siste rest av sørlandschips i en bolle, etter å ha nytt et glass vin litt tidligere. Jeg har beina i sofaen og stearinlys tent her og der i  stua. Og innvendig har jeg vissheten om at jeg har klart målet jeg satte meg, et delmål kan krysses av på lista og merkes med ‘oppnådd’.

Nå gleder jeg meg til resten.

Skulpturlandskap Nordland: Laurbærblad i Moskenes

Ytterst blant de etterhvert landfaste øyene i Lofoten ligger Moskenes. Kommunen har endepunktet på E10 – Å – og noe av den villeste naturen man finner i øyriket. I tillegg er den, som alle andre kommuner i Lofoten, en av de som var med i prosjektet Skulpturlandskap Nordland på 1990-tallet. (Prosjektet har jeg omtalt tidligere.)

På en parkeringsplass ved E10 litt nord for Reine og Å er det skiltet mot skulpturen. Mange tar stien som går nedover mot havet fra selve parkeringsplassen. Der leter de på kryss og tvers av landskapet og finner ingenting. Andre velger å ta den lille unnselige stien som du såvidt ser mellom småkratt og geitrams akkurat i svingen der avkjørselen fra E10 er. Da går man maks et minutt nedover stien, som blir tydeligere etterhvert, og vips har man kunstverket på sin venstre side.

Moskenes' skulptur

Kunstverket heter ‘Laurbærblad‘ og er laget av spanske Cristina Iglesias. Det består av to sølvfargede plater som hver er omtrent 2,5 x 3 meter, og platene er plassert på hver sin side av ei slags hule som finnes i steinen akkurat her – Djevelgrotten heter den visstnok på folkemunne. Hver plate ser ut som en slags hekk av laurbærblader, med bladavtrykk tett i tett og i alle mulige formasjoner.

Prosjektets hjemmesider sier at «Med disse to veggene – vertikale og utpreget geometriske – omdefinerer Cristina Iglesias stedet, inspirert av sin kunstarts særlige vilje til å markere linjer av rasjonell orden i naturens sceneri» og at «verket, der det føyer seg inn blant steinen og kler seg i dens drakt, forvandles til et symbol på samarbeid». Jeg ser at man kan betrakte det slik, at det er en alternativ måte å lese verket på. Min opplevelse er at verket bryter med omgivelsene uten at brytningen tilfører meg som betrakter noe, at det introduserer noe fremmed (laurbærblader vokser ikke i Lofoten) uten å rettferdiggjøre dets plass.

Detalj fra Moskenes' skulptur

Hjemmesidene kontrer med å si at «Da er det man oppdager at disse veggene av blader fyller speilets funksjon, de gjenspeiler naturen. Veggene er ikke plassert på stedet som livløse volumer for å utfordre det strenge klimaet eller årstidenes veksling. De er levende lerreter som i likhet med små havedammer gjenspeiler miljøet som omgir dem.»

Jeg syns kunstverket er fint på sett og vis, spesielt hvis man betrakter det litt på avstand. Men de kontemplative sidene ved verket som kunstneren har lagt inn, treffer ikke meg helt. Jeg liker spenningen som ligger mellom djevelgrotten (og alt det den potensielt representerer) på den ene siden, og den underliggende betydningen av laurbærblader i porten – seier, inngang til en seiersgang.

To tyske og ei tispe foran kunstverket

Men da jeg første gang sto foran kunstverket, som jeg siden har gjort flere ganger, ble jeg simpelthen ikke klok på hva vitsen som var tanken bak. Jeg klarte ikke forestille meg hva kunstneren hadde tenkt, og fant ikke noe spesielt i kunstverket som appellerte til meg, annet enn det rent håndtverksmessige. Det er litt synd, men sier kanskje like mye om meg som om verket og kunstneren?

Sikkert er det i alle fall at dette kunstverket, som de øvrige i regionen, er et populært mål for turistene. Jeg lurer på om det engasjerer lokalbefolkninga like mye.

Det er en klisjé, men hva gjør vel det?

Reine i Lofoten

Absolute Lofoten, som i alle klisjeene! (Reine)

I fjor handlet Lofoten om regn, kulde og elendighet – i juli. Det var ikke noe særlig stas. I år, derimot, handlet Lofoten om sol og varme dager, om turer og lange dager, om god mat i godt selskap på stadig nye steder. Man rekker mye på kort tid når man vet hvor man vil og hva det er greit å unngå. Man sover fint enten man er inne eller ute eller midt imellom. Mette, slitne hunder er glade hunder. Og mennesker.

Tannpussen halv to om natta

Tysk tannpuss i halvtotida ei natt

De har reist nesten 20.000 kilometer over to kontinenter og vel så det, og sett det meste underveis. Likevel har de appetitt på nye ting, de er ikke lei av å se, oppdage og erfare. Enten det er ukjente blomster langs stien, ferske kanelsnurrer fra et bakeri i en gammel kjeller, en skulptur ute i landskapet eller et forlengst forlatt hus med overgrodde bærbusker i en hage som omkranses av modne blåbær og multer – de er med, de er engasjert og de syns det beste av alt er når vi gjør det enkelt. Det er lett å være underveis med slike turkamerater.

Ikke helt breakfast at tiffany's...

Fersk frokost på Å

Jeg har etterhvert vært veldig mange ganger i Lofoten sammen med sommer/feriegjester. Og jeg koser meg stort sett like mye hver gang. Men denne gangen var det noen ting som var annerledes enn før; steder som var litt freshere, butikker som var mer spennende, forfallspreg som var borte, grafitti som kunne vært i London men heller var i Henningsvær. For eksempel. Og aller ytterst ute, på Å, der turen virkelig startet, har de fått et bakeri som selger ferske, lokalt bakte varer. Vi kjøpte kanelsnurrer og grove rundstykker, og de var så gode at jeg kunne spist dobbelt så mange om bare magen hadde hatt plass! 15 kroner per kanelsnurr var mer enn verdt prisen!

Kveldskos

Kveldskos

Bæra har blitt tidlig moden i år. Vi plukket blåbær og multer opptil flere steder, og dyskertan ble introdusert for blåbærmelk – fyll et glass ca halvfullt med ubehandla blåbær, fyll opp med melk til glasset er nesten fullt, og drikk. Fantastisk godt og en klar favoritt. Pai ble det ikke tid til (!), men ferskt syltetøy er i disse dager på vei sørover gjennom landet i en rød bil.

I morgen skal jeg igjen ut og plukke bær underveis. Med annet selskap denne gangen, men like fullt. Er vi heldige, blir det pai til kveldsmat. Med vaniljeis, kanskje. Det er fortsatt mye sommer igjen. Og jeg nyter det.