Å plukke de små målene

Noen har store, hårete mål. Gå Norge på langs. Kjøre USA på tvers. Reise et helt år, eller være i villmarka like lenge, for eksempel. Noen kjenninger av meg har akkurat begynt på en tur som startet i Strasbourg og ender ved Svartehavet om ei stund; de sykler Donau på langs.

Det er ikke noe galt i å ha hårete mål.

Men noen ganger er det godt å kunne plukke også blant de små målene. De man tenker er overkommelige, men likevel «aldri gjør» fordi man ikke tar seg sammen eller husker på det eller prioriterer sånn eller … Du skjønner hvor jeg vil hen.

Jeg har ei liste med sånne ikke veldig store ting som jeg har lyst til å gjøre, men som jeg av ulike årsaker ikke har gjort enda. Og uten at jeg helt vet hvordan, så har jeg begynt å plukke av de målene de siste par årene. Jeg har vært på telttur på det fine stedet i fjæra i nabolaget, jeg har vært på Helligvær opptil flere ganger. For å nevne bare to.

Nå har jeg lagt konkret planer om en ting til som henger ganske høyt. Jeg skal til Narvik i juni og gå Svarta Bjørn-marsjen. Turen går i praksis Norge på tvers, fra (nesten) grensen til vannkanten ved Ofotfjorden.

Dette landskapet skal forseres!

Det er kanskje unødvendig å si at jeg gleder meg.

Marsjen kommer i to varianter, en kort på 8 km og en lang på 16 km. Jeg og hunden min skal gå den lange. Ruta går fra Bjørnfjell, et par kilometer fra grensen, og ned til Rombaksbotn, hvor det er folkefest og stor halloi.

Min mormor kom fra Narvik, hvor hun vokste opp og hvor hun bl.a. bodde under krigen. Jeg har lenge tenkt at jeg ville dra dit og gå på tur i de vakre omgivelsene, men det har simpelthen ikke blitt til det. Før nå.  Nå skal jeg endelig komme meg til Narvik og ut på tur – måtte bare sommerforholdene bli fine, og ikke alt for varme!

Reklamer