En rød førr alt det søte

Jeg vet ikke hva det er, men jeg kjenner det igjen når jeg ser det. Kjenner det igjen når jeg selv er delaktig, når det er jeg som får gåsehud i nakken av den følelsen som kommer når noe bare stemmer sa veldig. Vokser seg frem som noe mykt og varmt og tindrende i kantene. En følelse som minner om forelskelse, men som ikke er det. Det er følelsen av intenst og dypt vennskap, av å finne et annet menneske som gir gjenklang i ditt eget hjerte.

Søtt, mektig og innbydende (Pascal)

Når man blir voksen finner man ikke venner like lett som da man var barn og ungdom. Ikke fordi man ikke kan eller vil, men mest fordi livet simpelthen er annerledes enn i oppveksten. Man har erfaringer og arr, fordommer og vaner. Og kanskje blir man makelig? Kanskje blir det sånn at man kjenner folk fra oppveksten og studietida, kolleger-turned-friends, damer fra barselgrupper og fedre fra barnehagevenner og… det blir plutselig så mange FOLK i livet. Så man ser seg ikke om etter nye folk, man åpner ikke andre dører, man tenker ikke på andre muligheter. Makeligheten vinner og antall nye venner går ned. Man spiser kake med dem man kjenner fra før.

Søtt, salt og velvalgt

Men så. Innimellom skjer det noe. Nærmest ut av det blå og via tilfeldigheter møter man mennesker, voksne mennesker, som man blir venn med. Når man møtes for første gang er det som om man har kjent hverandre i lange tider; man slipper å forestille seg, å forklare alt, å ta hensyn om dersom hvis såfremt i fall. Man kan slappe av, være seg selv, man blir sett og hørt og forstått – og like viktig; man kan møte den andre på samme vis. Man lytter, man skjønner, man plukker opp de bitene av non-verbal kommunikasjon som utfyller bildet og forklarer det som ikke blir sagt. Og begge vet at det skjer, verdsetter det som skjer. Søtt møter salt og det smaker godt.

Vintergrå by i kveldsblått skrud

Og havet er stort, himmelen blå, båten glir sakte gjennom vannet og jeg er glad fra innerst til ytterst. Jeg tilbringer ei helg i byen som en gang var min hverdag, som fortsatt er litt min, som jeg kjenner og er glad i. Livet denne helga er hverdagslig og ekstraordinært på samme tid. Jeg er omgitt av gode mennesker og vi vil hverandre vel. Jeg drar til deres hjemmebane; til sommeren kommer mange av dem til min. Prosjekt FINN2010 er ytterligere konkretisert og har fått applaus. Gamle venner, nye venner, venners venner. Det er så godt, og det hadde vært så enkelt å flytte hit og få mer av det samme. Men jeg vil ikke det, jeg skal hjem igjen. Etterpå.

Men det var fint så lenge det varte.

Advertisements

Trippeldorado

Alle gode ting er tre, sies det. Og det gjelder kanskje eldoradoer også? Tre dager, tre senger, tre steder. Det er fasiten min denne helga. Og jeg kan være enig i at de er gode, alle som ett! Fredag var jeg på overnattingsbesøk i Jeppedalen hos Per og Kjersti og alle hundene, lørdag var jeg sammen med Anne (bestevenninna mi) hos kjæresten hennes, som bor i et fantastisk og relativt nyoppusset hus på Nesodden, og i kveld skal jeg overnatte i Annes leilighet i tigerstaden. Ah, the bjuti åv laif noen ganger. «Kan du noen steder bedre ha det…» spør Lillebjørn Nilsen i en sang. Jeg skjønner hva han mener.

Amigo. Super hund!
Amigo. Super hund!

Jeg klarte ikke helt bli enig med meg selv hvilket bilde jeg skulle bruke fra Jeppedalen. Men jeg viser gjerne fram en av de firbente; dette er Amigo. Han er en snart fireårig AH-hann som har utvikla seg til å bli en veldig dyktig leder. Linjene han har i seg kommer fra tre-fire ulike Iditarod-vinnere, så det er kanskje ingen overraskelse? I mars ble Amigo litt tv-kjendis da han var utlånt til Nina Skramstads spann i Finnmarksløpet, og da gikk han som leder over målstreken. Du kan se ham i spannet her, fra 6:30 og utover handler det om Nina og hundene på sjekkpunkt Levajok. Siste bildet i klippet (på 14:10 omtrent) er også Amigo. Det ser du bl.a. på øynene:-) Nina var forøvrig innom Jeppedalen mens jeg var der – veldig hyggelig å hilse på!

Utsikten fra verandaen - og resten av huset!
Utsikten fra verandaen - og resten av huset!

Utsikta fra verandaen til Annes kjæreste. Jeg tusla ut her med kamera litt over åtte i dag morges og ble bergtatt. Han har stor veranda på sør- og vestsida av huset, og eiendommen ligger på vestsida av Nesoddtangen, omtrent, langt opp i landskapet. Ei stund etter at jeg hadde tatt dette bildet kom danskebåten seilende forbi, og en halvtime deretter kom Kiel-ferga. Med litt velvilje var det enkelt å se parallellen til hjemme når hurtigruta kommer! Huset var opprinnelig nedsarva og trist, men kjæresten har pussa det veldig fint opp og lagt vekt på å ha mange og store vinduer ut mot fjorden. Det er uproblematisk siden ingen naboer har innsyn. Og utenfor vinduet til gjesterommet hvor jeg lå, er det gjerne dådyr om morgenen! Jeg kan veldig gjerne forestille meg grillkvelder her ute som glir over i at man sitter i hver sin bakoverlente solstol med et glass rødvin og småprater til de sene nattetimer… Solnedgangen nå tidlig i mai var fantastisk; til sommeren er den neppe noe verre. Utepledd har han også, lure mannen.

Fine, fine lille byen sin.
Fine, fine lille byen sin.

Store, fine lille Oslo sett fra kaia en snau halvtime unna… Der er jeg i skrivende stund! Du ser Rådhuset, for eksempel, der jeg var oppå det ene tårnet en av dagene i uka som var. I Oslo er det et stykke uti våren om dagen; hengebjørka er stort sett grønn og eiketrærne likeså, for eksempel. Det er masse folk ute i gatene, jeg har vært på mitt favoritt-antikvariat, og jammen fikk jeg ikke sett garden marsjere og spille her om dagen. Været i dag var ikke helt så grått som det ser ut til på bildet – det var mye sol mellom skyene og komfortabel temperatur. Jeg er veldig glad i Oslo når jeg er i byen, men liker også å betrakte den på avstand. Som her, fra Nesoddtangen mens vi venter på Smørbukk, ferga som tar oss tilbake til byen. De nærmeste par dagene skal tilbringes her, før jeg midt i uka igjen vender tilbake til England. Det er godt å være her, men det blir også godt å komme tilbake og ‘gjenoppta’ det vanlige livet mitt igjen!