Jeg vet ikke hva det er, men jeg kjenner det igjen når jeg ser det. Kjenner det igjen når jeg selv er delaktig, når det er jeg som får gåsehud i nakken av den følelsen som kommer når noe bare stemmer sa veldig. Vokser seg frem som noe mykt og varmt og tindrende i kantene. En følelse som minner om forelskelse, men som ikke er det. Det er følelsen av intenst og dypt vennskap, av å finne et annet menneske som gir gjenklang i ditt eget hjerte.
Søtt, mektig og innbydende (Pascal)
Når man blir voksen finner man ikke venner like lett som da man var barn og ungdom. Ikke fordi man ikke kan eller vil, men mest fordi livet simpelthen er annerledes enn i oppveksten. Man har erfaringer og arr, fordommer og vaner. Og kanskje blir man makelig? Kanskje blir det sånn at man kjenner folk fra oppveksten og studietida, kolleger-turned-friends, damer fra barselgrupper og fedre fra barnehagevenner og… det blir plutselig så mange FOLK i livet. Så man ser seg ikke om etter nye folk, man åpner ikke andre dører, man tenker ikke på andre muligheter. Makeligheten vinner og antall nye venner går ned. Man spiser kake med dem man kjenner fra før.
Søtt, salt og velvalgt
Men så. Innimellom skjer det noe. Nærmest ut av det blå og via tilfeldigheter møter man mennesker, voksne mennesker, som man blir venn med. Når man møtes for første gang er det som om man har kjent hverandre i lange tider; man slipper å forestille seg, å forklare alt, å ta hensyn om dersom hvis såfremt i fall. Man kan slappe av, være seg selv, man blir sett og hørt og forstått – og like viktig; man kan møte den andre på samme vis. Man lytter, man skjønner, man plukker opp de bitene av non-verbal kommunikasjon som utfyller bildet og forklarer det som ikke blir sagt. Og begge vet at det skjer, verdsetter det som skjer. Søtt møter salt og det smaker godt.
Vintergrå by i kveldsblått skrud
Og havet er stort, himmelen blå, båten glir sakte gjennom vannet og jeg er glad fra innerst til ytterst. Jeg tilbringer ei helg i byen som en gang var min hverdag, som fortsatt er litt min, som jeg kjenner og er glad i. Livet denne helga er hverdagslig og ekstraordinært på samme tid. Jeg er omgitt av gode mennesker og vi vil hverandre vel. Jeg drar til deres hjemmebane; til sommeren kommer mange av dem til min. Prosjekt FINN2010 er ytterligere konkretisert og har fått applaus. Gamle venner, nye venner, venners venner. Det er så godt, og det hadde vært så enkelt å flytte hit og få mer av det samme. Men jeg vil ikke det, jeg skal hjem igjen. Etterpå.
Men det var fint så lenge det varte.
Elisabeths Eldorado 