August

Sommeren tok meg, med alle sine fine ting. Så kom pøsregn døgnet rundt, Parkenfestivalen med stort sett oppholdsvær og attentimersdager, og så kom nå. Nå er hverdager med jobb og fritidsaktiviteter, litt kaldere temperaturer og mange fine turplaner.

Humle på en solhatt

På tampen av sommeren, før parkensirkuset braket løs for alvor, unnet jeg meg en tur til Oslo. Det var helt nydelig å tilbringe ei langhelg der. God tid med gode og til dels gamle venner, noen av dem har jeg kjent siden første del av 1990-tallet. Jeg var på gamle trakter og gikk likevel i nye gater og så nye severdigheter. Botanisk hage, for eksempel, har jeg ikke besøkt på mange år. Der hadde jeg ei god og lang stund med ei fin venninne før jeg til sist tok veien tilbake til Gardermoen og hjem.

Parkenfestivalen. Den fine, glade og superpopulære festivalen jeg for alvor har vært en del av siden 2012. Festivalen med nesten 400 frivillige, 9.500 gjester, tre scener og et utall band på scenen. I år var det særlig Kristian Kristiansen, Gabrielle, Silvana Imam, Minor Majority og Colter Wall som gjorde meg glad. De – og alle de frivillige som sto på og gjorde en innsats langt ut over det jeg forventa på forhånd.

Kråkesølv på scenen under Parkenfestivalen 2017 sist helg

Da Matoma gikk av scenen lørdag kveld, ble neste års headliner annonsert. A-ha. Du kan trygt si at jeg fikk gåsehud. Og at jeg allerede gleder meg til neste runde, selv om den ligger et helt år fremover i tid.

Mens jeg jobba på festivalen, fikk jeg bilde av hunden min på Mjelletinden. Hundepasserne hadde tatt han med dit, og utsikta var storslagen. Ulempen fikk jeg først vite om på søndag da han kom hjem – han hadde slått et stykke av ulvekloa på den ene foten, og i dag måtte han gjennom en minioperasjon. Nå er det antibiotika og smertestillende som gjelder noen dager fremover.

Frem til Parken følte jeg meg litt som humla på det øverste bildet; jeg var ikke klar for høst og ville suge mest mulig sommer ut av august før jeg ga meg. Etter Parken er det greit, nå kan høsten komme hvis den vil. Hverdager, altså. Jeg kan ikke dy meg for å like dem.

Brev til kongen

Før han kom på besøk, hadde mora fortalt meg at han trenger å trene på skriving, nærmere bestemt på å skrive med bokstaver som henger sammen i stedet for å stå enkelthvis hver for seg. Og jeg tenkte: Hvordan motiverer man en gutt i barneskolen til å skrive nærmest bare for å skrive? Svaret fant jeg i min egen barndom.

Skrive brev til kongen? Jah det gjør vi!

Som barn husker jeg at jeg flere ganger skrev brev til kongen. Den gang var det kong Olav som var konge i Norge. Jeg skrev brev om dette og hint (husker ikke selv!), og etter ei stund kom en fôret konvolutt i gulaktig papir i posten. «Hans Majestet har bedt meg overbringe de hjerteligste takk for det hyggelige brevet og den fine tegningen han har mottatt» eller noe sånt. Et par standardfraser til, og så signatur fra adjutanten.

Jeg var i himmelen. På et tidspunkt hadde jeg ei «skattekiste», i realiteten en gammel skoboks, hvor jeg oppbevarte mine daværende skatter. Deriblant fantes det en håndfull brev fra Det kongelige norske slott.

I stedet for å si til åtteåringen «du må trene på å skrive», sa jeg: «Skal vi skrive brev til kongen?» Han var ikke tung å be. I fellesskap ble vi enige om hva han skulle si, og jeg skrev det ned. Deretter kopierte han den nedfelte teksten for å være sikker på at det ble rett. Med sirlig hånd laget han bokstaver som hang sammen og slynget seg akkurat så langt opp eller ned som de skulle. Motivasjonen var det ikke noe å si på. Et kjapt googlesøk ga oss korrekt postadresse, og han fikk selv velge hvilken farge han ville ha på konvolutten.

Nå er det underveis i posten. Et lite brev til kongen fra en begeistret og engasjert undersått som kommer til å trippe til postkassen etter et par uker, i håp om at han har fått et svar. En konvolutt som er stemplet «Det kongelige norske slott», og med en signatur som følger etter en hilsen fra majesteten. Det føles nesten som å ha snakket med ‘han sjøl’.

Jeg håper Kongen og hans folk tar seg tid til å svare en forventningsfull åtteåring med stjerner i blikket og stolthet i stemmen.

Det kom ei bok i posten

Bok i posten! Hurra!

For ei tid siden ble jeg med på et slags bok-kjede-opplegg på fjasboka. Opplegget gikk i korthet ut på at man sender ei bok man liker til en person man ikke kjenner (men som ofte er en venn av en venn), og så får man litt senere ei eller flere utvalgte bøker i posten fra folk man selv ikke kjenner – men som er venners venn i ‘motsatt’ ende. På et vis.

Jeg skulle sende ei bok til Hanne i Oslo, og det gjorde jeg. Det tok bare litt tid, fordi den boka jeg hadde tenkt å sende havna midt oppi masse flyttegreier og måtte gjenfinnes da jeg begynte å komme meg i orden. Men nå er den sendt! Hanne kan glede seg til å lese ei av de beste bøkene til Remarque; «Du skal elske din neste».

Her om dagen fikk jeg dessuten mi første bok i posten, som du ser på bildet øverst. «Den tidsreisendes kvinne» av Audrey Niffenegger. Anja i Svelvik har sendt den til meg. Jeg må innrømme å aldri ha hørt om boka, men jeg gleder meg til å lese! Satsinga på å legge vekk laptopen litt oftere og lese litt mer har gitt gode resultater så langt, må jeg innrømme. Fortsatt har vi noen få timer med dagslys hver dag, men de mørke timene er i klart flertall. Ute er det nordlys, inne er det leselys og te. Det passer fint med mørketid, rett og slett!

De som våger – av hun som våger

Gründere. Et ord mange har hørt uten egentlig å ha et forhold til det. For andre er det nærmest en livsnerve, det å kalle seg for gründer. Når jeg leser om gründere, lokalt og nasjonalt, blir jeg ofte mektig imponert over hva de får til. Samtidig kjenner jeg på en avstand – det er ikke en tittel jeg umiddelbart identifiserer meg med, selv om jeg til tider i livet har vært med på opptil flere gründerprosjekter og -virksomheter av ulik art.

Maria er modigere enn meg. Denne dama som jeg har kjent og beundret pennen til i flere år (Kan man forresten si «beundre pennen til» når det i praksis er tastatur som gjør jobben i disse tider? Jeg håper det!) har latt seg fascinere av norske gründere som gjør stor suksess, ofte langt fra tabloidenes forsider og den kunnskapen som kommer ‘folk flest’ tilgode. Likevel driver de med virksomhet og bedrifter som fort preger deler av hverdagen vår – vi bare vet det ikke!

Hva skal vi gjøre når olja tar slutt? Hva skal vi satse på nå som vi vet at oljealderen nærmer seg slutten? Hvordan kan vi unngå å gjøre samme feil som flere før oss har gjort, hvordan kan vi lære av andres feil og være føre var? Dette er ting som Maria har satt seg fore å utdanne seg selv og andre mennesker om. Det gjør hun gjennom bokprosjektet «Alt eller ingenting».

Det skulle ikke mye til for å få meg hekta nok til å bestille meg ei bok, og dermed bli med på crowdfunding-prosjektet. Jeg tror dette er ei bok som Norge trenger, og ei bok som vil bidra til å løfte oss et kollektivt hakk videre i utviklingen av det samfunnet vi vil og skal og ønsker å bli post-oljealderen i Norge. Den kommer på et kritisk tidspunkt, på et tidspunkt med store brytninger og mange muligheter, og på et tidspunkt der pendelen kan svinge i både konstruktiv og mindre konstruktiv retning. Jeg ønsker å bidra til det første, og har tenkt å både kjøpe og lese boka, når den kommer utpå nyåret.

Hvis du er det minste nysgjerrig, gjør du som meg. Du har ikke noe å tape – og mye å vinne. Samme hvem du er og hva du driver med. Kunnskap om og innsikt i gründervirksomhet er ikke noe for en smal elite eller for folk som allerede er ‘inne i det’ på et eller annet vis. Det er, tror jeg, en måte å tenke på som kan få mange flere enn i dag til å bidra inn i det samfunnet vi lever i – uansett hvilken skala og på hvilket område vi snakker om. La deg inspirere, la deg underholde, la hodet ditt få nye drømmer og tanker fra en annen vinkel enn du er vant til! Jeg er sikker på at du ikke vil angre.

Innsirklinger

Det er så godt når det bare funker. Jeg har i et par måneder hatt et gavekort hos Ark Bokhandel, et kort verdt 300 kr. Flere ganger har jeg vært innom ulike Ark-butikker, men jeg har ikke klart å finne noe jeg virkelig ville ha. Ei eller to bøker, kanskje, men ikke noe som fikk meg til å kjenne «JA! Dette vil jeg ha!»

Men i dag. I dag var jeg på gjennomreise i Oslo, og på Byporten hadde de salg hos Ark. Jeg titta litt på bordene, og etter litt sjekking var det innertier – jeg fikk hele tre bøker for gavekortet mitt, og de tre var en serie som hører sammen, en serie jeg lenger har tenkt at jeg skulle lese. 49, 99 og 149 var summene som lot meg dra videre med Carl Frode Tillers bøker «Innsirkling 1/2/3».

Du får ingen poeng for å gjette at jeg allerede har gått i gang med bok 1. Ei heller for å gjette at sommeren kommer til å stå i sirkelens tegn, sånn litteraturmessig.

8450 Furuset

Jeg har lest Furuset av Linn Strømsborg. Jeg har sittet i stua hos mamma og pappa, ligget på magen på gjestesenga på mitt gamle pikerom, vært oppe alene utover natta for å lese og nyte og til sist bli ferdig med Furuset. Furuset, som er bydel i Oslo, som er en boktittel, som er ‘et lite sted i utkanten av et kjempestort’, som er helt spesifikt og lokalt og samtidig, i Linn Strømsborgs versjon, noe som er så allmenngyldig at man bare vet hvordan det er. Somehow.

Furuset (av Linn Strømsborg)

Boka handler om Eva, og folkene rundt henne. Eva kommer fra Furuset, har bodd i kollektiv på Bislett i studietida og flytter så hjem på pikerommet for en tid mens hun nærmest venter på å finne ut hva hun vil gjøre her i livet. Ventetida fylles med gamle venner, gamle steder, jobb i den lokale filmsjappa og … med venting. Vente på noe hun ikke helt vet hva er, men som hun kjenner igjen når det dukker opp. Det er den ytre historien i boka.

Den indre historien i boka handler om Eva, 24 år, fra Furuset. Men den er så godt gjort, og samtidig så gjenkjennelig, at den kan handle om hvem som helst. Inkludert meg. Jeg og mitt liv er milevis forskjellig fra Eva, like fullt fyltes jeg av en overveldende følelse av å kjenne meg igjen mens jeg leste. Kanskje fordi jeg rent geografisk befinner meg på gamle trakter, i likhet med Eva. Kanskje fordi jeg kjenner igjen følelsen av å reevaluere hvem man er og hva man vil, hva som ligger bak og hvor man skal ta neste skritt. Og så videre.

Det skjer ting med folkene rundt Eva. Noen blir sammen, noen gjør det slutt, noen sklir ut på skråplanet og noen er som de alltid har vært. Tilsynelatende, i alle fall. Tilsynelatende påvirkes ikke Eva av hendelsene til de andre, hun bare registrerer dem nøkternt og nærmest apatisk. Samtidig ser man etter hvert at de blir som små minikatalysatorer for endringer som langsomt kommer i hennes eget liv, og i hennes hode og hjerte. Små detaljer som virker tilfeldige, viser seg å være vidtrekkende og fortelle langt mer enn det jeg umiddelbart fanget opp. Innimellom valgte jeg rett og slett å stoppe opp i lesinga og fordøye litt, før jeg leste videre. Sånn er det med god litteratur.

Boka ‘Furuset’ er nært knyttet til Kent og musikken til bandet. For meg er soundtracket for den samme historien – min historie – et helt annet. Men det er på en måte ikke viktig. Alle har sitt ‘Kent’, sitt ‘Furuset’, og historien Strømsborg forteller, er likevel den samme. Same, same, but different. Når jeg tenker etter, ser jeg at mye av det som fenger meg med ‘Furuset’ (og med debutboka ‘Roskilde’, som jeg leste på nytt igjen like før ‘Furuset’) er de samme kvalitetene som jeg liker i Lars Saabye Christensen sine bøker. Noe spesifikt og geografisk stedsbundet som likevel er universelt og strekker seg langt utenfor sin egen virkelighet, på et vis.

Det er urettferdig og nesten slemt å sammenligne en ung forfatter med en merittert, aldrende forfatter. Jeg gjør det likevel, fordi jeg ser mange paralleller. Saabye har levd og skrevet så lenge at han etter hvert har bygd opp et univers av karakterer som ikke virker å ha så mange direkte paralleller til hans eget liv, snarere bare fragmenter. Hos Strømsborg er det lett å anta (jeg aner ikke om det stemmer!) at bokens hovedperson har mange paralleller til hennes eget liv, selv om det ikke er noen selvbiografi. Men gi henne tid, og tillit, til å utvikle forfatterskapet og historiefortellingene sine ut over det hun har vist til nå. Jeg er sikker på at hun har det i seg, at det bor der inne i brystkassen et sted, og at hun bare trenger tid og litt lokking for at det skal komme ut. Jeg gleder meg allerede til å lese.

Så kan man jo bare håpe at den neste boka heter København og handler om noe av det som finnes i bisetningene i Roskilde og Furuset.

(Forresten; hun har også gitt ut ei lita bok som heter Øya. Den har jeg ikke lest. Enda. Du kan jo gjette om den står på lista mi.)

Sommer er så mye

Sommeren er så mye i år. Den er sol og varme, og regnvær og grå konturer. Den er ensomhet langt til skogs, og nært fellesskap med et gjeng rundt et bord midt i storbyen. Den er hverdager hjemme og fridager borte. Det er mye som er sommer i år. Og i motsetning til i fjor, og til mange rundt meg, er jeg ikke værsyk, selv om de siste dagene her oppe har vært grå. Det er helt greit for meg. Sommeren er full av inntrykk og variasjon likevel, og da er jeg glad. Så langt, i alle fall.

En tilfeldig solnedgang, sett fra stua mi.

Det har vært flere kvelder som dette. Jeg koser meg, enten jeg sitter i stua eller tar turen opp på Keiservarden eller bort til yttersida av Bremnes. Noen ganger er kameraet med, andre ganger er det minnebrikken inni hodet som lastes opp – og bare den. Selv da jeg nylig var i Oslo og sola faktisk gikk ned om kvelden, var det fint. Lillarosa og imponerende. Kameraet fikk hvile, jeg ville bare suge inn inntrykkene. Dem var det mange av.

Is. Man skal alltid spise is når det er sommer.

Jeg var nylig i Oslo noen dager sammen med hunden min. Til tross for at det er nesten midt på sommeren, var det mange av ‘mine’ som var i byen og som hadde anledning til å møte meg. Også hunden fikk nye venner, deriblant en annen hannhund som ellers ikke liker noen hannhunder overhodet, sånn til vanlig. Det fineste var en kveld jeg var hos min beste venninne og hennes mann. Det endte med at jeg og de to mennene (hennes og en gjest) satt oppe til sent på natt og lo oss halvt i filler mens vi tømte ei flaske konjakk og noen glass akevitt. Blant annet.

Oslo sett gjennom hagetrær på Nesodden

For ei uke siden fikk jeg lov til å raide rabarbraen i hagen til en kollega. Det resulterte i 10 kg rabarbrastilker som ble med hjem. Rabarbrasirup, rabarbrapai, rabarbramarmelade med ingefær, og rabarbra-og-ananas-marmelade med kvann er det foreløpige resultatet av raidet. Jeg har også endel rabarbra i fryseren, klar til bruk ved en senere anledning. Noe skal bli rabarbra-og-jordbær-syltetøy – resten har jeg ingen planer for. Foreløpig. Med safte-og-sylte-boka til AltGodt mangler det ikke på inspirasjon; det er heller tida som skal strekke til.

Sommeren i år. Jeg liker den, så langt.