Kremmerhus

Program

Forseggjorte programmer, håndlaget av bruden

Noen ganger bare stemmer alt. Kanskje er det folkene. Kanskje musikken. Kanskje er det innfrielsen av forventningene som har bygd seg opp. Kanskje er det roen som ligger under, den roen som kommer fra tryggheten om at ‘dette er rett’ og alle vet det og deler oppfatningen. Jeg vet ikke.

Fleecepledd

En detalj: Fleecepledd for dem som ville ut en tur

Men det var helg, det var tigerstaden, det var bryllup og det var en drøss folk som jeg aldri før har møtt. Og det kjentes som om jeg var på hjemmebane og blant gamle venner. Det begynte på fredag, kulminerte på lørdag natt til søndag, og jammen har ikke resten av søndagen og natta inn mot mandagen vært preget av den samme feelingen.

Klokka er snart tre og jeg sitter hjemme i stua mi sammen med et par tyskere som er på besøk. De har tilbakelagt ca 450km i fjellet og vært et sveip innom Lofoten og Vesterålen før de kom hit. Vi ser på bilder, hører på jutjube og prater og nyter stillheten om hverandre.

Kremmerhus

Hjemmelagede kremmerhus. Nyttig for så mangt.

Lørdag kveld tok jeg et kremmerhus fullt av popkorn og delte med ei fin venninne. Deretter fylte vi kremmerhuset med smågodt og delte det mellom oss. Nå føles det som om livet har samlet opp et kremmerhus fullt av gode ting, og jeg plukker det ene før og det andre etter. Hvis det fantes en pauseknapp i livet hvor man kunne beholde alt slik det er, så ville jeg trykt på den nå.

Kor æ vart av?

Bordkort

Bryllupsforberedelsesdetaljer

Jeg er i Oslo. I morgen er det bryllup. Ikke mitt, men dog. Dagene går fort og jeg har ikke engang blogget fra forrige gang jeg var i Oslo, for noen uker siden, da det var utdrikningslag og jeg sogar hadde pelsdotten med meg. Dagene går fort, det er mye som skjer, og av en eller annen grunn har jeg visst tatt en utilsiktet bloggepause. Men jeg merker at jeg savner det.

Jeg savner blogginga på kveldene når jeg sitter i sofaen og puster ut. Jeg savner det når jeg gjør et eller annet og knipser bilder. Dagene går fort – uten å stresse noe særlig er de likevel fylt med innhold og aktive dager. Jeg har et lass med bilder liggende i mappa som heter ‘Bloggen’. Så kanskje.

Jeg tror jeg må skjerpe meg litt.

Time makes no difference

Det var så tilfeldig at man ikke skulle tro det var mulig. Jeg satt på flybussen og surfa på internett mens jeg gledet meg til å komme til Oslo igjen, og gledet meg over å ha med hunden denne gangen. Så oppdaget jeg at en gammel venn hadde lagt ut bilde på fjasboka av seg selv og en annen person, og at de befant seg på Grand Hotel, på Karl Johan!

Veien fra tanke til handling var kort, og en halvtime senere møttes vi i Oslo sentrum og tok en øl sammen. Det er 13 år siden vi sist møttes, og det var som om det var i går. Latteren var den samme, fyren den samme, kjemien den samme. Fortroligheten var på plass fra første sekund. En gang sa han at jeg var en av gutta – i dag viste han at det fortsatt gjelder. Vi satt ute, det var varmt og selv med de lugubre delene av byen rundt oss, føltes det som en mild sommerkveld. I slutten av august.

Det hender man får langt mer enn man ber om og planlegger.

Jeg har aldri vært i Paris

Jeg skal aldri til Paris. Eller. Det er ikke helt sant. Men jeg tror det blir en stund til.

Når man kommer fra et sted der man er merkbart nært Nordpolen er det et stykke til Paris. Hvis man i tillegg er født så tidlig at man hadde store deler av sin ungdom og barndom i et Utenforland der Color Air bare var en fremtidsillusjon og Norwegian ikke engang påtenkt. Hvis konkurransen mellom SAS og Braathens Safe medførte at en tur til tigerstaden kostet mellom 4.000 og 5.000 kroner på økonomiklasse. Hvis utenlandsferie betydde biltur til den delen av Sverige der Stockholm bare er en myte i det fjerne sør. Hvis man var litt eksotisk i klassen sin fordi man hadde vært to ganger på charterferie på Gran Canaria.

…DA er ikke europeiske byer noe man fikk inn med morsmelka. Stedene fra historieboka var abstrakte begreper i en verden man ikke kjente. Det gjaldt også for Paris. Kanskje særlig for Paris, egentlig.

I litt mer voksen alder fikk jeg etterhvert tilhold i tigerstaden, av ymse årsaker. Og det ble litt normalt å reise. Etterhvert fikk jeg sogar til å reise ut av landet mellom hver gang jeg reiste nordover. Det var fremgang. Og en dag for lenge, lenge siden ventet jeg på trikken nederst i Bogstadveien. Jeg missa akkurat en, og det var noen minutter til neste. Mens jeg venta, falt øynene mine på et antikvariat praktisk talt rett på trikkestoppen. Og med min ukurerbare bibliofile addiksjon var det umulig å nekte beina mine å ta resten av meg inn i antikvariatet.

Intensjonen var å la nesen forføres av Duften Av Gamle Bøker, mens hodet ble forført av titler og forsider og permer og omtaler jeg ikke ante fantes. Jeg var fascinert beyond imagination, og trodde det var tilfredsstillelse nok. Men jeg tok feil. Øynene mine fant ei bok uten omtale på coveret av en forfatter med et navn som var flere historier i seg selv. Hendene fulgte øynenes oppfordring. Dagens klimaks ble ikke nådd før lommeboka hadde fått en slankekur og jeg gikk ut av antikvariatet med en bok jeg hadde kjøpt bare fordi jeg syns navnet på forfatteren hørtes lovende ut og jeg likte første avsnittet.

Boka handler om kjærlighet, om livet og døden og krig og de store tingene. Men på en ok måte og uten for mye kliss. Snarere tvert imot. Og det skjer for det meste i Paris. Det var et møte med en verden jeg ikke kjente, med mennesker jeg ikke ante fantes og med historier som var en del av evigheten. Jeg begynte på trikken, forkorta en avtale og leste på bussen hjem. Jeg rett og slett slukte den rått i løpet av noen sene kveldstimer der jeg knapt unnet meg en tur på do før jeg var ferdig. Etterpå var jeg forhekset.

Og jeg visste at etter dette ville Paris aldri bli det samme igjen, selv om jeg ikke hadde vært der enda. Tanken om Paris ville aldri mer kunne være den samme. Uten at jeg noen gang hadde satt mine ben i den byen visste jeg at etter dette kunne jeg ikke bare dra til Paris for å dra dit. Så jeg bestemte meg for å ikke dra til Paris før jeg drar dit med noen jeg elsker. Ikke bare er glad i eller liker, ikke med familien, ikke på venninnetur. Paris sparer jeg til jeg har møtt en person av motsatt kjønn som jeg kan si jeg elsker.

Sammen skal vi dra dit. Og Paris skal ikke lenger være Den Altoppslukende Overveldende Byen som alle enten elsker eller blir skuffet over. Den skal bare være en kulisse i historien om Meg og Han.

Har jeg tenkt.

Paris

Omtrent sånn skal det være. Har jeg tenkt.
(Det er ikke jeg som har tatt bildet…)

Dette er en post jeg opprinnelig blogga i en gammel, nedlagt blogg for flere år siden. I dag har jeg akkurat lest ferdig ei anna bok av samme forfatter og ble minst like bergtatt (dagens bok utspilte seg i New York 1944-45). Da kom jeg på at jeg gjerne ville ta den frem i lyset igjen.

God natt, Oslo!

Oslofjorden lørdag kveld

Noen ganger er Oslofjorden verdt en visitt

Du kan sove nå, det er greit det. Du har tatt deg av meg på beste vis, bydd på dine beste og vært tilgjengelig og mild. Arrene etter den harde sommeren din er der, men det er ikke bare de som definerer deg. Du er fortsatt deg selv, litt eldre, litt mer efaren, litt klokere. Litt blidere, syns jeg sogar. Den gretne Stockholm-wannabe-minen du var i ferd med å anlegge så jeg ikke denne gangen, men det blide vi-er-alle-samme-landsby-smilet og overbærenheten var med ett blitt synlige. I alle fall viste du dem til meg. Du er rett og slett blitt enda mer sympatisk – man må ikke lenger være glad i deg for å like deg.

Fine, fine Oslo. Du er fortsatt litt min og jeg har langt fra glemt deg. Jeg kommer snart tilbake, jeg lover.

Welcome to my place

Når jeg kommer inn døra er det nesten som å komme hjem. Detaljer er forandret; nå har krakkene blitt nye siden sist, men ellers er det som om tiden har stått stille. Midt i byen finnes denne oasen av uforanderlighet. Oasen min, stedet jeg har blitt så glad i gjennom mange år.

Første gang jeg var her, var en januarlørdag i 1996. Jeg husker det fordi det var den bursdagen som endte med at vi plukka ei dame opp av Akerselva på Grønland da vi vandret mot nachspielet alle visste ville komme, selv om vertskapet prata om hvor trøtte de var. Ingen var trøtte lenger da jeg hørte ropene fra elva og pilte ned til bredden, vi ble edru da vi skjønte hvor nære på det hadde vært.

Kakao

Fast innslag

Det var hit jeg flyktet da jeg hadde fått tidenes verste epost etter en blind date som ikke dukket opp. Det var her jeg feira da jeg hadde fått min første voksne fulltidsjobb med fulltidsjobb-betalt. Her har jeg sittet alene i så mange timer at de ikke lar seg telle, uten at jeg noensinne har følt meg ensom. Her har jeg hatt så mange nære, personlige samtaler at veggene kunne bristet av innhold, saltet kunne satt sine spor i det mørke treverket.

Hit har jeg dratt folk i alle aldre, og hit har jeg dratt for å være sikker på å ikke møte noen jeg kjenner. Her har jeg flørta så jeg nesten skled ned av stolen, og hit har jeg dratt for å komme meg raskest mulig bort fra daten med den grusomme dialekten. Jeg har vært edru, full og alt innimellom – sulten, mett, våken og trett. Vært her rett etter åpningstid, og vært en av de siste ut døra.

Lyset

Det enkle er mer enn godt nok

Ved bordene her har jeg lest aviser, løst kryssord, lest bøker og analysert oppgaver sønder og sammen. Jeg har kladdet CV sammen med noen som skulle søke Drømmejobben, og jeg har laget endeløse pro/contra-lister sammen med hun som lurte på om hun skulle slå opp med Ham eller ikke. Det var her vi satt da han fortalte meg om hvor godt han egentlig likte bestevenninna til eksen sin, og hvorvidt det var lov å nærme seg den dama eller ikke. I dag er de for lengst gift, han og bestevenninna, og eksen var forlover.

Da jeg kom inn døra og kom bort til baren, slapp et lite ubevisst sukk ut av meg. Jenta bak bardisken så halvt spørrende på meg. – Det er bare så godt å være her igjen, sa jeg. – Du mener inne, siden det er kaldt ute?! – Nei, sa jeg, det er bare så godt å være HER, på dette stedet. Det er så lenge siden sist, og jeg er så glad i det. Vi småpratet litt før jeg satte meg ved yndlingsbordet – jeg kan sitte overalt hvis det er om å gjøre, men dette er ’mitt’ bord.

Kake

Godt i gang med kakestykket gitt!

Kommer du utenfra, ser du ikke noe spesielt. Kommer du inn døra, ser det ut som et hyggelig men relativt ordinært sted. Det er ikke topp moderne, ei heller slitent. Romslig uten å være for stort, lagt opp av noen som har god nok romfølelse til å skjønne at selv om et lokale kan romme mange mennesker, må de ha mulighet til å både sirkulere OG samles i grupper uten at det ’stopper opp’ i lokalet. Og her gjør det ikke det.

Etter ei stund var jeg borte ved bardisken igjen, bestilte en varm sjokolade. – Bare gå og sett deg du, jeg kommer bort sa jenta ved baren. Jeg satte meg, og ikke lenge etterpå kom hun bort. – Vil du ha penger nå, eller skal jeg komme bort til disken? spurte jeg. – Bare ta den du, det er greit. Vi sier det er på huset, for jeg ser at du koser deg!

Ah. Fine, fine stedet mitt. There is no place like home. Jeg er borte, men jeg er hjemme.

Analoge papirgleder

Noen gleder er like store hver gang, uansett hvor mange år man blir.

En av mine store gleder er å få meg ny kalender for kommende år, sånn en gang sent på høsten. Jeg har en forkjærlighet for kalendere/agendabøker fra Ordning & Reda og har brukt det slavisk i…veldig mange år. Omtrent i oktober kommer kalenderne, og jeg har aldri samme farge på kalenderen fra et år til neste. Størrelsen varierer, noen ganger A5 og andre ganger A6, avhengig av hva jeg tror jeg vil trenge i året som kommer. (At årets kalender har vært sporløst forsvunnet i en måneds tid, er nesten krise. Men det snakker vi ikke om nå.)

Kalender 2012 fra Ordning och  Reda

Bare fem uker til...

I år har O&R fått seg ordentlig nettbutikk, så det tok bare to dager fra jeg sendte bestillinga til jeg hadde kalenderen i postkassen. Bonus! Det er bare november, men jeg har allerede flytta delvis inn i kalenderen for 2012. Denne gangen er den sort og i A6 (forrige var rød A5). Viktige bursdager er skrevet inn, det samme er høytidsdager gjennom året. Og et par andre ting som allerede er klare – turen til Røros først i februar, for eksempel, for å overvære Femundløpet. Et par ting som er på planleggingsstadiet er skrevet med gråblyant, resten med penn.

Bare det å sitte med kalenderen oppslått for 2012 gjør meg allerede glad. Så mange morsomme ting jeg vet at jeg skal, enda noen til som jeg håper jeg får til – og masse rom for overraskelser, impulser og gode ting som skjer spontant. Vi er ikke ferdige med 2011 enda, og det er masse fint som gjenstår i adventstida. Jeg skal kose meg – men etterpå er jeg veldig klar for 2012 og alt det nye året bringer med seg!