Gamle synder ruster ikke

Du vet hvordan det er når man kjenner noen som dør langsomt av kreft, eller når man leser blogger eller nyhetsartikler om folk som venter på transplantasjon eller noe sånt. Når folk har tid på seg og samtidig vet at den tida er begrensa, blir det ofte viktig for dem å skikke sitt bo, som det heter. Å forsone seg med dem man kan forsones med, å gjøre rett og skjel så langt det er mulig, å gjøre sitt for å ikke etterlate seg noen løse tråder den dagen man går bort.

Og jeg har tenkt at det er utrolig fint, men samtidig: Hvorfor skal man vente til man nesten er død?

Til Deichmann

Fineste Deichmann - jeg er skyldig!

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har det innimellom sånn at ting hoper seg opp. Bøker jeg har lånt, klær jeg skulle fiksa litt på, ei skuff jeg skulle rydda i, noen papirer jeg skulle sortert og/eller kasta… Det er alltid noe man skulle gjort, men som man prioriterer i boksen for ‘gjøre senere’. Noen ganger blir ting verre og verre jo lenger man utsetter dem, og terskelen for å gjøre noe i det hele tatt blir etterhvert uoverkommelig høy.

Sånn har jeg hatt det med et par bøker som har fulgt meg i mer enn et tiår. Det er snakk om to bøker jeg lånte på Deichmanske bibliotek i Oslo en gang på slutten av 1990-tallet. Den ene av dem har jeg lest, og senere innkjøpt til eget eie, den andre har jeg ikke engang kommet meg igjennom, tror jeg. I alle fall husker jeg det ikke. Da jeg flytta inn i huset i på tampen av sommeren, dukket de to bøkene igjen opp da jeg skulle rydde ut av eskene mine. Jeg la dem på bokhylla så jeg skulle huske å returnere dem – og der har de blitt liggende.

Til Deichmann

I posten i morgen - jeg lover!

Helt til i dag. I dag tok jeg meg på tak og skrev et brev til Deichman og forklarte situasjonen. Jeg oppdaga at bøkene ble lånt i 1998 – det er 13 år siden. Jeg håper ikke det er et illevarslende tall. Tross frykten for astronomiske forsinkelsesrenter har jeg nemlig skrevet adressen min på baksiden av konvolutten. Just in case. Nå ligger et lite brev og to bøker i en liten plastpose som blir med når jeg skal på jobb i morgen. På et eller annet tidspunkt skal jeg snike meg innom postkontoret og sende dem.

Så er det bare å håpe at Deichman ser med overbærenhet på gamle syndere som forsøker å gjøre opp for seg…

Du kan faktisk gjøre noe

Det er jo så lite jeg kan gjøre, tenker man ofte. Tenker jeg, innimellom. Man hører om katastrofer og folk som har det fælt ulike steder i verden, og det er lett å kjenne seg maktesløs.

Men nå har du sjansen til å gjøre noe som betyr en stor forskjell. I alle fall hvis du bor i Oslo eller skal dit i april.

Tirsdag 12. april klokka 19:30 – 21:00 arrangeres en konsert i Folketeateret i Oslo. På scenen finner du blant annet Helene Bøksle, Inger Lise Rypdal, Arve Tellefsen og Venke Knutson. Musikalsk ansvarlige er Kjetil Bjerkestrand og Arild Stav.

Konserten er til hjelp for kvinner i DR Congo som har blitt voldtatt og mishandlet i de nærmest borgerkrigslignende tilstandene som regjerer der. Kvinnene har blitt bortført, mange har mistet sine menn og barn og foreldre. De har blitt voldtatt og lemlestet. De har en hverdag hvor det å hente ved til varme og matlaging innebærer stor risiko for å bli voldtatt igjen, og kanskje mishandlet på annet vis. Men henter du ikke ved, kan ikke du og nabokona lage mat for ungene deres i dag. For eksempel.

For en tid siden kom boka ‘Kvinner bærer halve himmelen‘ ut. Boka og konserten handler om overlevelse; om hvordan kvinner reiser seg igjen og hjelper hverandre i kampen mot uretten som rammer de uskyldige i Kongo så hardt. Overskuddet fra konserten går til å gi ofrene en fremtid gjennom jordbruksprosjekter, hvor kvinnene får jord, jordbruksredskaper, såkorn og materiell til husvære. De som står bak konserten, har i mange år jobbet med lokale partnere om tiltak som bidrar til rehabilitering av disse kvinnene. (Arrangør er Stiftelsen Et Rikere Liv, Christian Relief Network og Lions Norge.)

Nå er det ikke nødvendig å tenke at du ikke kan gjøre noe. For det kan du. Du kan gå på konsert, og du kan ta med deg noen dit slik at salen fylles opp. Da er du direkte delaktig i å gjøre hverdagen litt bedre – og fremtidsutsiktene litt lysere – for kvinner som har opplevd ting ingen mennesker skulle bli utsatt for. Billetter finner du her, for eksempel.

Opplevelsen er deg vel unt!

Lars Saabye Christensen: Visning

[Spoilervarsel: Ikke les dette om du ikke vil vite hvordan det går i boka!]

Dette er ei av de etterhvert mange bøkene jeg gjennom år i utlendighet har tenkt at jeg skulle anskaffe meg og lese når jeg etterhvert kom hjem igjen. Og nå har jeg lest den, på en eneste kveld som ikke engang var så veldig lang. Jeg slukte boka i et jafs, mye fordi jeg simpelthen bare ville lese den raskt ferdig. Det er så mange bøker, og jeg har så lite tid…

For å ta plottet først: Boka fortelles gjennom en jeg-person, Willy, samboer med Cathrin. Han er forfatter av filmmanus, med en meget løs timeplan, hun jobber i reklamebyrå. Willy sliter litt med å lage gode filmmanus, men en konsulent hos Norsk Film setter han på tanken om å lage manus til en erotisk voksenfilm. Samtidig begynner han og Cathrin, på hennes initiativ, å gå på visninger av leiligheter som de aldri har tenkt å kjøpe. Underveis utvikler det seg til en tidvis erotisk lek mellom dem; de har sex i leiligheter mens visningene pågår. Ikke uventet blir dette også en del av plottet i filmen Willy kladder manus til.

Så forsvinner Cathrin. Willy har tidligere oppdaget at hun i skjul hadde en ferdigpakket bag hjemme i leiligheten, og når hun blir borte, viser det seg etterhvert at bagen er borte. Samtidig mangler også et armbånd i flere-hundre-tusen-kroner-klassen. Ingen vet hvor Cathrin har blitt av. Willy blir vagt (?) mistenkt for å ha hatt noe med forsvinningen å gjøre, men det finnes ingen indisier som er sterke nok og det blir aldri noen formell anklage mot ham.

Etter innledningsvis å ha gledet meg over de fine og lett gjenkjennelige Osloskildringene fra byen til alle døgnets tider, ble jeg ble etterhvert veldig irritert av denne boka, spesielt irritert på hovedpersonen. Hovedpersonen, såvel som de fleste menneskene rundt ham, går rundt i Oslo med den formen for lat rastløshet som bunner i regelrett kjedsomhet. Willy er redd for at Cathrin kjeder seg sammen med ham, at hun syns han er kjedelig, samtidig som han selv etterhvert later til å kjede seg mer og mer med tilværelsen. Men gjør han noe med det, for egen eller andres del? Neeeida. Han surrer rundt i sin navlebeskuende tilværelse og finner ingen svar. Krisen som oppstår når Cathrin forsvinner, viser enda tydeligere at han er full av seg selv og uten evne til å virkelig være nær andre mennesker – selv når de gir ham sjanse til det.

Og boka skremmer meg. Skremmer meg, fordi jeg bodde i Oslo i den perioden boka skildrer, og kjenner igjen hvert et hjørne omtrent. Jeg har levd i Oslo i nesten åtte år av mitt liv, og der har jeg møtt mange av noenlunde samme sort som Willy – mennesker som går rundt i byen og fyller livet med masse tomt innhold, som ikke har substans under press, som bruker sex i diverse varianter som en slags desperat hobby for å finne innhold underholdning i hverdagen, mennesker som er seg selv nærmest og ikke evner å gå inn i dype relasjoner til noen rundt seg – uansett hvem det måtte være. Det irriterer meg med boka, men det skremmer meg også fordi jeg vet at det er utrolig mange mennesker som har det sånn; som ikke har mål eller mening i hverdagen, men som lever hektiske liv og fyller hverdagene med alskens aktiviteter uten å reflektere over hvem de er og hvor de er på vei, og hva med folkene rundt dem? Ser de dem egentlig?

Det er derfor boka til sist ender opp med å gjøre meg så usigelig trist. Trist, fordi Willy må ha det sånn – eller velger å ha det sånn. Trist fordi jeg blir så lei meg av at han, og flere av personene i boka, ender opp med den tomheten de gjør alt for å unngå å kjenne på og derfor nekter å erkjenne, en tomhet de ellers kunne gjort noe med. Det gjør meg trist å se hvor fremmedgjort det er mulig å bli, både for andre og på ikke minst: fremmedgjort overfor seg selv. Menneskene i boka blir fanget i ideen om hvem de tror de er eller vil være, og andre mennesker er alltid bare bipersoner i deres virkelighet. På en side vil jeg gjerne tuppe dem i ræva og si «SE deg om – verden er full av folk og du kan gjøre en positiv forskjell for både deg selv og andre om du bare dropper navlebeskuelsen.»

Det er mange andre aspekter ved boka jeg ikke har nevnt. Bipersoner som f.eks. foreldre og venner, og dynamikken mellom dem og Willy og Cathrin. Historien om hundevalpen Som Vanlig. Willys jobbing med manus og stadig utskifting av konsulenter – og det faktum at en av konsulentene regelrett stjeler det ene manuset (som han overfor Willy har forkastet!) og selv sørger for å få filmen laget, og tar æren for dette. Skildringen av utviklingen i forholdet mellom Cathrin og Willy; fra å leve i en noenlunde lykkelig boble til å bli fremmede for hverandre – avstanden mellom fysisk og psykisk/emosjonell nærhet er til dels mesterlig skildret. Mye kunne vært sagt om slutten av boka; hvor man på den ene siden får Willys ‘ønskemanus’ presentert – Cathrin har rømt fordi hun er dødssyk og befinner seg et sted i utlandet på en form for sanatorium eller hospice* – mens man på den andre siden får virkeligheten; Cathrin kommer aldri tilbake, leiligheten var hennes og blir solgt, Willy flytter hjem til foreldrene og drifter inn i en nærmest intetsigende tilværelse.

Kort sagt: Visning er ei veldig innholdsrik og på mange måter fortettet bok. Det er så mye i den at man bombarderes med inntrykk, ideer, stemninger og skifter hele tida, samtidig som tempoet er uendelig langsomt og selv de hektiske sekvensene har en form for kjedsommelig ro over seg. Visning er rett og slett mesterlig komponert. Men mens Saabye i noen av sine bøker boltrer seg i uforutsigbar og glitrende fortellerglede med et snev av sorgmunter tristhet innimellom, er det en ting som mer enn i andre av hans bøker er fremtredende i denne – tomheten. Tomheten ruver bak hver side av historien, og det er også der den ender: i tomheten, i ingenting, egentlig.

Tomheten runger i denne boka, som om hver linje er en etterlatt vibrasjon fra ei klokke som en gang har slått. Det er irriterende, det er skremmende, det er trist. Og på sitt saktevirkende vis er det engasjerende – jeg får lyst til å tuppe Willy i ræva, jeg vil rope til Cathrin «Jammen kan du ikke bare være ærlig?!», jeg får lyst til å vise vennegjenget at livet ikke trenger være over selv om man roer ned helgefestinga. For eksempel.

Så bok er god. Den er ikke lystig, ikke alltid lettlest, til tider gjentakende siden flere episoder dukker opp både i bokens ‘virkelighet’ og i Willys manuskripter. Men alt i alt er dette på mange måter ei god bok. Den engasjerer på et finurlig vis gjennom provoserende tydelig tomhet, og den holder meg engasjert lenge etter at jeg har satt den tilbake i hylla igjen. Jeg fatter ikke hvordan han klarer det. Men Lars Saabye Christensen slutter aldri å overraske, og bøkene hans slutter aldri å appellere til meg på nye måter. I så fall er ‘Visning’ et skoleeksempel på at også en gammel (Sorry, Lars!) forfatter utvider sitt repertoar. Hvorvidt jeg leser den flere ganger, er en annen sak. Tror jeg.

(Dagbladet syns boka var kjedelig. Kanskje har jeg misforstått eller vært for snill?)

* Dette er utrolig likt skildringen av forholdet mellom hovedpersonen i Remarque’s bok ‘Tre kamerater’ og hans kjæreste. Men det er en annen diskusjon, en annen analyse, rett og slett ei helt annen bok! Skal tro om Saabye Christensen har lest sin Remarque? Ville ikke overraske meg.

Jeg trenger flere hyller

Det er merkelig hvordan reiser ofte får et slags tilbakevendende tema uten at det er planlagt på forhånd. Jeg har nevnt det tidligere, og denne uka skjedde det igjen. Ei hel uke ble tilbrakt i tigerstaden, og helt av seg selv ble det ei uke i bokas tegn. Det ble mye bøker. Ei opptelling viser følgende:

Jeg hadde to bøker med meg i kofferten da jeg reiste.
Jeg kjøpte tre bøker på Gardermoen før jeg reiste dit jeg skulle bo.
Jeg kjøpte to bøker på antikvariat.
Jeg kjøpte to bøker på ulike arrangementer jeg var på.
Jeg fikk ei bok tilbake fra en kompis som lånte den for seks år siden.

Det blir tilsammen ti bøker. Ei etterlot jeg på Gardermoen da jeg reiste hjem igjen, den er Book-Crossing-registrert, så da var det ni bøker i kofferten da jeg pakket ut. Av dem har jeg lest tre, pluss at jeg holder på med ei som jeg nesten er ferdig med, pluss at jeg har lest deler av den ene tidligere – det er ei fagbok med flere artikler i. Ei av bøkene har jeg blogga om allerede. Flere av dem vil komme på leselista etterhvert – den er sørgelig lite oppdatert i det siste, men det kommer etterhvert. Jeg lover.

Og likevel er det ikke bøkene jeg husker fra denne uka. Det er smilene, folkene, de gode samtalene og fine øyeblikkene som preger minnebrikken i hodet mitt. Bamseklemmen fra Virrvarr på boklanseringa, da jeg fortalte henne hvem jeg ‘var’ på internett før i tida. Nasjonalgalleriet med ei som egentlig er relativt nyankommet i livet mitt, men likevel føles som ei gammel, god venninne jeg har mye historie med allerede. Timevis i skogen på Nesodden med hester, hund og gode venner. Grenseløs sen kveld i går (piker, vin og parfyme i mengder!) med noen jeg ikke har hemmeligheter for. Og enda mye mer.

Men tilbake til bøker. Den eneste boka jeg lot gå fra meg, var ‘Alarm’ av Hanne Nabintu Herland. Jeg var på et seminar mandag hvor hun var en av foredragsholderne (jada, jeg skal blogge om det etterhvert!), og naturligvis kunne man kjøpe boka og få den signert. Jeg valgte å la være, og angrer egentlig ikke på det.

Men bøker, altså. Det er simpelthen et lykketreff at det nå er kaldt ute, peisvarmt inne, nykokt te i koppen min og hele helga foran meg. Lykke er noen ganger veldig enkelt!

* * *

Nysgjerrig, sier du? Okeida. En samlet og tilfeldig oversikt over bøkene nevnt ovenfor er som følger:

Erich Maria Remarque: Tre kamerater
Dinaw Mengestu: Children of the Revolution
John Grisham: Sannhetens pris
Maria Amelie: Ulovlig norsk
Paul Auster: Invisible
Johan Bojer: Den siste viking
Stein Rokkan: Stat, nasjon, klasse
Harald Grieg: En forleggers erindringer
Ida Jackson: Sosiale medier (Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset)
Odd Nordhaug og Jørn Bue Olsen: Etikk, ledelse og samfunnsansvar
(Lista er oppdatert. Jeg hadde glemt Paul Auster ei lita stund.)

En avbefaling. Hvis det trengs.

Jeg er glad i bøker. Jeg er knapt i stand til å gå inn i en bokhandel uten å komme ut igjen med ei eller flere bøker. Stabelen av bøker som skal leses, den på kanten av hylla mot kjøkkenet hjemme, vokser umerkelig og stadig. Femten minutter på Gardermoen her om dagen og vips hadde jeg tre nye bøker. (De kom i tillegg til de to jeg hadde i bagasjen allerede. Jeg må oppdatere leselista mi snart!) For eksempel.

Men nå har det altså skjedd. Jeg har kommet over ei bok som aldri noensinne eller under noen omstendighet vil få invitasjon til ei hylle hjemme hos meg. Ever. Den er rett og slett overflødig, i alle fall i min verden. På slutten av en dag på konferanse satte jeg meg i lobbyen sammen med Bestisen og skravla litt, lufta hodet. Og da så jeg den – boka som jeg garantert aldri vil kjøpe, eie eller overhodet få i hus.

Gjett hvem som eier hotellet jeg var på?

Jeg tror kanskje du føler det samme som meg.

Jetzt kannst du meine Tränen hören

Spol tilbake til ca midt på 1990-tallet. Jeg bodde i tigerstaden og var rastløs og ulykkelig akkurat denne dagen. Og i min navlebeskuende, melodramatiske verden var det bare en ting som hjalp. Shopping. Jeg forvilla meg ned på Oslo City – studentbudsjett, vet du – og surra rundt og innom de fleste butikker for å kjøpe noe. Bare at jeg ikke fant noe jeg hadde lyst på. Så jeg surra meg innom Platekompaniet og sa til fyren bak disken: «Æ vil ha nåkka trist, mørkt, vakkert og helst veldig uvanlig!» Han kasta et blikk på meg, snudde seg rundt og ga meg en cd med noe som ligna ei havfrue på. Jeg var litt snurt over hvor raskt han hadde klassifisert meg, men betalte og gikk – uten å forhåndslytte til et eneste spor.

Vel hjemme på Sankthanshaugen satte jeg cd’en på og la meg på senga med øynene lukka. Og ble fullstendig bergtatt. Fullstendig og altoppslukende.

Det var en stemme jeg aldri hadde hørt, ei dame jeg aldri hadde kjent navnet på. Men noen av låtene hadde jeg hørt før; de fleste låtene på cd’en var coverlåter. Noen var ukjente for meg, og viste seg å være skrevet av dama selv. Dama som sang nesten som en mann. Jeg glemte meg selv og min egen sørgmodighet; fortapte meg helt i musikken.

Den dag i dag kan jeg akkurat den cd’en så godt utenat at jeg sogar kan antall sekunder mellom hver låt.

Spol til et år eller to senere. Hun skulle spille på Kongsberg Jazzfestival på slutten av 1990-tallet. Jeg hadde en heftig flørt på gang, og vi skulle dra dit sammen. Men angivelig flyskrekk gjorde at dama avlyste, jeg mista lysten på flørten og sommeren ble ikke det den var ment å skulle bli.

Det kom en cd her. Det kom en cd der. Jeg kjøpte dem etterhvert som de dukka opp. Spol frem til sensommer eller tidlig høst 2009. Jeg sitter i England og pakker ned sakene mine, skal endelig flytte tilbake til Norge. Det er ikke mange cd’er som skal pakkes ned; nedlasting og iPod har forlengst inntatt min verden. Men av de cd’ene jeg pakker, står hennes navn på en uforholdsmessig stor del av dem.

Så titter jeg tilfeldigvis over annonsene i Dagbladet sist helg. Kino. Spådamer. Diverse. Konserter. Konserter! Gjemt på ei side, ikke mer enn ei spalte bred, under headingen ‘Sentrum Scene’ dukker navnet hennes opp.


På ni dagers varsel oppdager jeg at Cassandra Wilson skal spille i Oslo tirsdag 17. august i sammenheng med Oslo Jazzfestival. Og jeg vet med en gang at det er en glede jeg vil gå glipp av. Hadde jeg visst det litt tidligere, kunne jeg kastet meg rundt for å få det til, men jeg har ikke bare meg selv å ta hensyn til. Jeg har en hund, jeg har en jobb, og jeg har ikke minst en feriegjest som kommer flyende hit fra utlandet akkurat den dagen. Summen av kostnadene med alt som må ordnes blir større enn hva det er verdt om jeg skulle forsøke å komme meg dit.

Men når du står foran scenen om ei uke og hører dama som synger slik at jeg får gåsehud på hele kroppen…da håper jeg du hører i ditt stille sinn en stille strøm av tårer som snirkler seg nedover kinnet mitt, og at du nyter det litt ekstra. For min skyld.

Jeg er så alt for klar over hva jeg går glipp av. And I can’t help it.

…og vi tar en tell…