Til Røros for Femundløpet

Helt siden slutten av mars i fjor har Marianne og jeg planlagt å reise til Røros sammen i starten av februar i år. Mål: Å se starten på Femundløpet. Jeg har vært på Røros og Femundløpet flere ganger tidligere, men Marianne har aldri sett hundekjøring ‘live’ før. Det skulle det bli en endring på.

Rørosgater en vinterkveld

Røros er noe av det vakreste jeg vet i Norge, både vinters- og sommertid. Om sommeren er byen frodig og fargerik, om vinteren som et frossent nasjonalromantisk postkort. Årets femundvær var noe av det beste jeg har opplevd i mine år med Femundløpet; kaldt, tørt og relativt lite nedbør. Det var ofte stjerneklart på kveldstid, og snøen var verken salta eller grusa de fleste stedene. Dermed var det godt føre  – og fine forhold for å ta bilder.

ATV-ene tar en siste gjennomgang kvelden før løpet starter.

Femundløpet startet fredag 1. februar. Vi kom frem dagen før, og på ettermiddagen var vi ute for å se oss om i litt ro og mak. Da møtte vi på ATV-ene i Mørkstugata, den gata som går parallelt med Kjerkgata (hovedgata på Røros). ATV-ene brukes  i forbindelse med å få hundespannene til startlinja når løpet starter, for å holde igjen spannet frem til startskuddet går. På bildet over, er gata relativt tom. Dagen etter, da løpet startet, er veikantene på begge sider stappfulle av biler, hundehengere, sleder og spann – og folk, så klart. Volumet er deretter – det er hundeglam og stemmer over en lav sko.

Robert Sørlie har startet i alle Femundløp som har blitt arrangert. I år startet han først!

Femundløpet starter alltid med at spannene kjører opp Kjerkgata, svinger 90 grader mot høyre, kjører gjennom gruvemuseet og ut i naturen derfra. Svingen er berykta, og i år var det tydelig at kjørerne hadde fått klar beskjed om å stå på bremsen opp Kjerkgata slik at de ikke skulle ha for stor fart gjennom svingen. Jeg så bare én slede som velta, og det skjedde langsomt og ble raskt retta opp igjen.

Deltakerne er fordelt på tre klasser; junior (under 18 år), F450 og F650. De som kjører 450 km kan ha maks åtte hunder foran sleden når de starter, og må ha minst fem med til mål. De som kjører 650 km kan ha tolv hunder foran ved start, og må ha minst seks med når de kjører over målstreken.

Det finnes én kjører som kalles for ‘kongen av Femundløpet’. Det er Robert Sørlie. Han har startet i hvert eneste av de tilsammen 30 løpene som har vært, og han har vunnet 12 av dem. I år ble han #2, bare slått av Thomas Wærner. Det står det respekt av, og det kom ikke som noen overraskelse at han ble førstemann til å bli inkludert på Femundløpets nyskapte ‘Hall of Fame’, som ble annonser på åpningsseremonien.

Jens Kvernmo på vei ut på sporet i F450. Han fullførte løpet. Godt gjort.

Har du sett serien ‘Jens i villmarka‘ på NRK? Jens fra TV-serien deltok i årets Femundløp F450, og han fullførte med stil og seks hunder foran sleden i mål. Jeg blir ikke overraska om det blir til en episode eller to i neste sesong av tv-serien.

Jens samarbeider med rutinerte Arnt Ola Skjerve fra Jådåren husky, som selv har en rekke gode plasseringer å vise til. Skjerve har hatt noen litt rolige år i det siste med tanke på løp og konkurranser, men virker å være langsomt på vei tilbake – og det gleder meg. Skjerve kjørte F650.

Gammel rørosbebyggelse nedenfor slagghaugene

Vi så ikke bare starten på løpet – vi så oss også omkring på Røros. Vi fikk bl.a. med oss store deler av den aller eldste bebyggelsen på Røros, gamle trehus nedenfor slagghaugene og gruvemuseet. Det var stor stas, særlig i tussmørket som skapte stemning og ga en nesten uvirkelig følelse.

Vi gikk langsomt gjennom snølagte gater mens det knirka under skoene og lukta peisfyring lang vei, mens bilene sto parkert og husfasadene brakte tankene mange generasjoner bakover. I denne delen av Røros er dessuten mye av Pippi spilt inn, hvilket jeg ikke hadde noen anelse om før jeg ble det fortalt. Kanskje ikke rart at jeg håper å komme meg tilbake til Røros en gang på forsommeren eller deromkring.

TIlbake fra sitt livs første sledetur

Jeg reiste sammen med Marianne, ei gammel venninne av meg. Hun har aldri sett hundekjøring ‘på ordentlig’ før. Kanskje ingen overraskelse at helga ble en stor opplevelse for henne? Uten at hun visste om det (før vi kom til Røros) hadde jeg avtalt med en venn av meg at han skulle ta henne med på treningstur med hobbyspannet sitt dagen etter løpsstart; en kosetur for treningen og kosen sin del. Sammen med kompisen sin samboer fikk Marianne en fantastisk opplevelse med 11 hunder foran sleden i en times tid. De var så raske at jeg ikke rakk å komme meg helt i posisjon for å ta bilder før de kom inn – men knipset over klarte jeg å ta.

Nå er det bare en måned til jeg skal på neste løp; Finnmarksløpet, som starter i Alta. Røros og Femundløpet ga en god forsmak – og det å ‘bare’ være turist frister definitivt til gjentakelse.

Ikke helt game over enda

Røros by night. Bergmannsgata.

I skrivende stund ljomer musikken i målområdet på Røros. Yngve Fagerli fra trekkhundklubben MUSH kommer i mål som nummer 15 i årets Femundløp (F600). Det betyr at vi er halvveis i denne konkurransen – det er fortsatt 15 spann igjen ute på sporet, eller inne og hviler på sjekkpunkt Tolga.

For dem som kommer først inn, vanker det heder og ære, premier og applaus, publikum og presse og alle andre som engasjerer seg. For dem som kommer inn nå, noen timer senere og med færre folk tilstede, er opplevelsen en annen. Fortsatt god, men annerledes.

Målområdet på kveldstid. Det kan bli litt ventetid.

Disse kjørerne blir møtt med speaker, musikk, funksjonærer, veterinærer, handlere og gjerne familie. Men oppstusset er mindre.Likevel gjør de det; deltar år etter år. Presser inn treningstid i hverdagen, prioriterer hardt økonomisk, ordner seg fri på et eller annet vis, ber om tillatelse eller tilgivelse fra familien og kommer til Røros for å stå på sledemeiene i 600 kilometer. Sparke, svette, fryse, synge, knipse, tisse, snacke, gruble, flyte med. Alt dette gjør de mens de står der, uten at de nødvendigvis kan fortelle i ettertid nøyaktig hva og hvorfor. De bare er, ute i villmarka sammen med hundene, egne eller lånte, og opplever at det hele er verdt det.​

Jeg tror det var disse kjørerne mer enn noe annet som låtmakerne hadde i tankene da de laget Femundløpets egen signaturlåt, When heroes are made. For heltene er ikke bare de som kommer først over målstreken, eller hundene som løper og løper og løper. Heltene er også de mennene og kvinnene som står på og gir jernet og deltar uten å oppnå stort annet enn selvfølelse og stolthet over å ha fullført nok et langdistanseløp under krevende forhold. Hvis du vil høre låten, klikk her.

Dette er en tekst jeg opprinnelig skrev og publiserte på Femundløpets hjemmesider. Men den er min, og jeg vil gjerne ha den her også. Derfor.

Femundløpet er i gang – og jeg fryder meg

150 hundespann er ute på sporet. Unger og voksne, damer og menn, nordmenn og utlendinger, veteraner og rookier – alle er de på sporet, på sledemeiene, på et sjekkpunkt eller noe sånt. Vi har ett Femundløp, men fire ulike klasser eller grupper. De kjører alt fra 200 til 600 kilometer gjennom ødemarka, gjennom det været som måtte komme, over fjell, langs bredden, over elva eller vannet, gjennom dalsidene. De blir slitne, de blir trøtte, de blir sultne. De blir glade, de blir stolte, de blir salige av nordlys og mestring og samhørighet med dyrene sine. Blant annet.

Kveldshimmel over Røros

Vi andre. Vi knipser og skriver og publiserer. Vi ordner datautfordringer, steker vafler og koker kaffe, pakker depotsekker og finner vannkilder, kjører biler og hengere med hunder, halm, sleder og ekstrautstyr. Vi prater med hverandre og hutrer i kulda, mens vi speider etter hodelykter og tegn til at noen er på vei inn mot sjekkpunkt. Etterhvert holder vi øye med andre spann og handlere – hvem har tenkt seg ut når, hvor hviler de og hvilke sjekkpunkter kjører de rett gjennom?

Kveldsstemning i Kjerkgata en drøy time før F400 startet i kveld.

Det er et nervespill, det er underholdning, det er valgets kvaler og det er en lidenskap. Du skal heller ikke se bort fra at det å være involvert med hundekjøring på et eller annet vis er bra for helsa også, siden pulsen har en tendens til å øke drastisk i perioder. Vi klikker F5 for å laste opp GPS-kartet på nytt mens vi spekulerer og forsøker å tolke hva som til enhver tid skjer med prikkene på kartet, med kjørerne som står i sleden og blir fulgt på avstand av oss.

Februar og Femundløpet; jeg elsker dere.

Kvelden før dagen

Det er kvelden før dagen. Kvelden etter kjørermøter, åpningsseremoni og sosialiseringspizza på Bergstaden Hotell. Kvelden etter veterinærsjekk, fôr-veiing, sledepakking og småprat. Det er kvelden før løpsstart. Kvelden før folket og byen skal sende nær 150 hundekjørere ut i villmarka med alt fra seks til tolv hunder foran sleden sin. Kvelden før den dagen der Kjerkgata er avsperra og full av folk og dyr, dagen med høyt spenningsnivå, dagen med kameraer og refleksvester og nakkeliner og nestenvelt i svingen øverst i bakken.

Røros om kvelden

Røros bare ligger der. Verdensarvbyen med bergverksdrift som kan spores helt tilbake til 1644. Byen med villmark, slagghauger, en imponerende trehusbebyggelse og sparkeføre i sentrum. Byens lys blinker nedenfor det hvite tårnet som for meg er selve kjennemerket til Røros; kirka – Bergstadens Ziir.

Noen hunder gneldrer utenfor vinduet innimellom. De fleste ligger på kassene sine nå, og hundekjørerne er på vei i seng, de også. Det blir en lang dag i morgen, og lite søvn de neste dagene. For oss alle. Også vi som jobber med andre ting enn å stå på en slede har noen travle døgn foran oss.

Følelsen av Røros. Følelsen når man går rundt i gatene og ser de utallige fotomotivene. Følelsen når man møter kjentfolk overalt, kjentfolk som hører til vinterverdenen og bare finnes her, eller i Alta, når det er vinter og hundetid. Følelsen av å stå i Nilsenparken og høre taler og en lokal artist, følelsen når kjørerne kommer opp på scenen for å hente startnumrene sine. Følelsen av at ‘nå er vi i gang’.

Ubetalelig.

Røros, baby!

Akkurat nå er dette utsikta fra vinduet mitt.

Bergstadens Ziir, sett på avstand.

Du kjenner den kanskje igjen? Ja, jeg befinner meg på Røros. Her skal jeg være og jobbe med Femundløpet, som starter førstkommende fredag. Nær 150 hundekjørere skal legge ut på sporet med 6 til 12 hunder foran sleden. De yngste skal kjøre ca 200 kilometer (juniorklassen), de øvrige kjører 400 eller 600. Selv skal jeg være basert på Røros og jobbe derfra, for det meste. Det kommer til å gå døgnet rundt – og jeg gleder meg.

Det er noe med suget når man først er i gang.  Hvem kjører raskt, hvem hviler klokt, hvor tar de langhvilen sin, hvordan er sporet? Hva sier værmeldinga? Det er mange hensyn å ta når man skal gjette på hvem som vinner.

I år er det mange av de beste norske kjørerne som skal delta i Iditarod i Alaska, som starter om en måned. Noen av dem har reist over allerede, blant annet Sigrid Ekran og Lars Monsen, mens andre fortsatt er i Norge og skal delta i Femundløpet – for eksempel løpets grand old man; Robert Sørlie. Han er også den eneste ikke-amerikanske deltakeren som har vunnet Iditarod, noe han gjorde i 2003 og 2005. I år har Kristoffer Halvorsen kjørt Robets hunder tidligere i sesongen og vunnet rubb og stubb som de har stilt opp i, så jeg er spent på å se om han går av med seieren når han selv står på sleden i sitt 27. femundløp.

Den som lever får se – løpet starter fredag!

Hundekjøring for dummies – #1 av 3

Hundekjørersesongen er i gang, og i helga er det Mush Synnfjell – en nyskapning fra i fjor som tar langdistanse hundekjøring litt mer bort fra show og back to basics. NRKs sendinger fra Finnmarksløpet og etterhvert Femundsløpet de siste årene har bidratt til at interessen for sporten har eksplodert i Norge – hurra for det! Det er mange ord og begreper å holde styr på for noen som er interessert men samtidig fersk i sporten, så jeg tenkte jeg skulle hjelpe til litt.

Denne posten er del 1 av 3 som vil presentere et høyst subjektivt alfabet som tar deg gjennom alt fra A til Å i hundekjøringens verden. Enjoy!

Alaska husky, her representert ved min egen Emre en dag han bar kløv. Den er av typen Togo og kommer fra Seleverkstedet.

A for Alaska husky
Den mest brukte hunderasen innen langdistanse hundekjøring, som er mitt interessefelt. En alaskahusky er ikke renraset; den er en blanding av flere polare hunderaser og ofte litt fuglehund. Men en hund kan være ’ren’ alaskahusky i den forstand at den er ren blanding av blanding av blanding. Min egen hund er f.eks. ren alaskahusky 3 generasjoner tilbake, men går man lenger enn det, finner man grønlandshund, siberian husky, saluki (!), vorsteher og pointer i generasjon 4 og 5 bakover. Alaskahuskyer er ikke godkjent som ‘rase’ av NKK og har dermed ikke stamtavle etc. Det er likevel mange som frivillig har registrert seg på stamtavla.no.

Hovedpremiene for fjorårets Femundløp (2013).

B for Belønning
Belønning for hundene etter fullført trening og/eller løp er gjerne mat, massasje, søvn og ren, tørr halm å ligge i. Belønning for kjørerne varierer – noen løp har fantastisk fine premier, andre har mer begrensede midler. Som regel er premiene noe hundekjørerne har bruk for, alt fra seletøy og hundefôr til slede eller ATV. Det gjeveste i Norge regnes kanskje for å være Saltdalshytta, som tilfaller den kjøreren som har best sammenlagtplassering i Finnmarksløpet to år på rad. I 2013 tilfalt hytta Inger-Marie Haaland for best sammenlagtresultat i 2012 og  -13, i år legger kjørerne grunnlaget for hvem som vinner 500.000 kroners-hytta neste år…

Liste over hunder og egne merkebrikker for Femundløpet. Gjør veterinærjobben enklere.

C for Chipmerking
Alle hundene som stiller i de store løpene i Norge må være chipsmerket. Det betyr at de har et bittelite implantat under pelsen i nakken, og at dette implantatet kan scannes med en bestemt leser for å identifisere hunden med 100% sikkerhet. Dette er relevant bl.a. i forhold til helseattester og undersøkelser av hundene, samt doping. (Det gjøres dopingkontroll av hund, nemlig!). I tillegg får hundene i flere løp også egne brikker som festes i halsbåndet, slik at veterinærene lett kan sjekke og gjøre notater på rett hund til enhver tid.

Sigrid Ekran og Inger-Marie Haaland etter målgang i F600 i 2010. Ekran vant 26 minutter foran Haaland.

D for Damer
Hundekjøring var lenge en sport som var ansett for å være mest for buskete villmenn av noen mannfolk. Men no more is it so. Damene har mer enn gjort sitt inntog på sledene også i konkurransesammenheng, og de beste av dem plasserer seg som regel blant topp 10 i de store, lange løpene. Hilde Askildt, Inger-Marie Haaland, Sigrid Ekran, Birgitte Wærner, Nina Skramstad, Elisabeth Edland, Marianne Skjøthaug… Lista er lang. Mennene er fortsatt i flertall, men kvinnene gjør seg stadig sterkere bemerket også på toppen av resultatlistene.

E for Elisabeth Edland
Elisabeth Edland er en av de beste kvinnelige hundekjørerne i Norge. Hun kjører i begrenset klasse (dvs 8-spann) og har kjørt alle de store og mange av de små løpene – og vunnet opptil flere ganger. I fjor vant hun historiens første Mush Synnfjell og cashet dermed inn 20.000 kroner. På Maura ikke langt fra Gardermoen bor hun og samboer Per Olav Gausereide, som også driver med langdistanse hundekjøring. Det er ikke uten grunn at de kaller seg for Team Flying Huskies…

En ganske kjent hundekjører på startstreken til F600 i 2013.

F for Femundløpet og Finnmarksløpet
Femundløpet og Finnmarksløpet er de to største løpene innen langdistanse hundekjøring i Norge. Femundløpet har Røros som base og finner sted i begynnelsen av februar hvert år, mens Finnmarksløpet har base i Alta og foregår tidlig i mars. I Femundløpet kan kjørerne delta enten med 8-spann over 400 km (F400) eller med 12-spann over 600 km (F600). I Finnmarksløpet kan kjørerne delta med enten 8-spann over 500 km (FL500) eller med 14-spann over 1.000 km (FL1000).

G for Gausdal Maraton
Gausdal Maraton var regna som ‘sesongstart’ for langdistansekjørerne før Mush Synnfjell kom, og for de som ikke får plass på sistnevnte, er fortsatt GM ofte det første løpet i sesongen. Gausdal Maraton arrangeres av Gausdal Trekkhundklubb og finner sted med base på Astridbekken Skisenter i Gausdal Vestfjell, dvs i fjellene litt nordvest for Lillehammer. Løpet finner sted neste helg, dvs 10.-12. januar.

Hydra og Nøvven hviler på sjekkpunkt, forskriftsmessig tilrettelagt: halm under, pledd over.

H for Hviletid
De fleste løpene har regler om obligatorisk hviletid. Dette er hviletid som alle kjørerne MÅ ta ut på et eller annet tidspunkt i løpet, og ofte er det bestemt et eller flere steder hvor disse pausene må tas. Som regel hviler kjørerne mer enn det som er obligatorisk. Hviletiden sikrer pausetid både for kjørere og hunder, og det gir veterinærene (relativt) god tid til å sjekke hundene litt ekstra underveis i løpet. I litt lengre løp er det ofte taktikkerier ute og går med hensyn til hvor og når man tar ut langhvilen sin, og den reelle stillingen i løpet er ofte uklar frem til de obligatoriske hvilepausene er tatt. Hvem som hviler når og hvor, er gjerne en kilde til neglebiting, jubel og overraskelser…

Bjørnar Andersen, her på treningstur i Valdres, er blant de norske kjørerne som har markert seg i Iditarod.

Iditarod
Iditarod er regnet som verdens beste og mest anerkjente hundeløp. Det strekker seg gjennom 1.800 km i Alaska i USA, fra Anchorage til Nome.  Det finnes to ruter for en del av løpet; ei nordlig og ei sørlig. Det veksles mellom de to annethvert år, og nå i 2014 er det den nordlige ruta som skal kjøres. Bare èn ikke-amerikaner har vunnet Iditarod, og det var/er Robert Sørlie fra Norge. Han vant i 2003 og 2005. Flere nordmenn har deltatt i Iditarod helt siden 1980-tallet (minst), og i 2014 er det igjen en rekke nordmenn som deltar. Jeg gleder meg til 1. mars – da starter årets Iditarod! På startlinja står blant annet Ralph Johannessen, Tommy Jordbrudal, Joar Leifseth Ulsom, Yvonne Dåbakk og sølvreven sjøl – Robert Sørlie…

Per og hundene fra JHT starter F600 i 2010.

J for Jeppedalen
Jeppedalen i Hurdal huser flere hundekjørere. Robert Sørlie har bodd der en årrekke, og rett over gata har han naboen Per Mjærum fra Jeppedalen Husky Trail. Bjørnar Andersen har bodd i Jeppedalen de siste årene, men har nå returnert til Sørskogbygda ved Elverum. Marit Stratton og Gunnar Martinsen er gamle ringrever i faget og har holdt til der, og Benoit Gerard tilbrakte flere år i Jeppedalen som kennelhjelper for Robert Sørlie, før han startet for seg selv. John Erik Eriksen startet også sin karriere hos Sørlie, før han etablerte sitt eget spann. Endeløse skogsveier og gode treningsmuligheter gjør Jeppedalen til et eldorado for hundekjørere.

Sesongen er i gang, og det er mye å glede seg til fremover hvis man har interesse for hundekjøring. Selv har jeg gjerne vært litt hangaround og gjort oppgaver relatert til bl.a. Femundsløpet, men uten å stå på sleden selv. I år skal jeg også bidra praktisk, men i et av de andre løpene som kommer litt senere i sesongen. Jeg gleder meg allerede!

(Neste post i serien kommer om ei ukes tid.)

Omtrent sånn var det. Glimtvis.

Saltfjellet

Det er ei drøy uke siden jeg kom hjem fra Femundløpet, men bloggen har fått hvile. Vel tilbake i hverdagen har det gått i ett igjen, og kontrastene har vært store. En lørdag var jeg ute i ødemarka et sted nesten uten telefondekning, lørdagen etter var jeg backstage med Wyclef Jean. Måtte jeg velge blant de to, rangerer jeg førstnevnte høyest uten å nøle. Selv om sistnevnte også var litt av en opplevelse. Selv da jeg sto rett ved scenen og passet på at ikke noen snek seg inn backstage, gled tankene raskt til det du ser på bildet over: Saltfjellet en vinterdag. Bildet er tatt rett nord for polarsirkelen.

Absolute Røros

Det var godt å være på Røros igjen, etter at jeg i fjor fulgte Femundløpet fra sofaen hjemme. Det er noe helt eget med å tusle rundt i byen som er seg selv lik – og som har vært det i flere hundre år. Laftede tømmerhus, smale smug, frosne vinduer og rett utenfor sentrum og nært der vi bodde: De store snedekte slagghaugene etter gruvedriften. For ikke å snakke om kirka, Bergstadens Ziir som den kalles. Ziir er en gammel skriveform for ‘sir’, som betyr pryd. Tilnavnet forstår man godt når man ser den ligge på bakketoppen i blåtimen. Tro meg. Røros blir jeg aldri ferdig med. Ikke så langt, i alle fall.

Natt på sjekkpunkt Tufsingdal

Det er ofte mørkt mens man venter på sjekkpunktene. Sånn føltes det i alle fall, selv om vi også hadde dagslys på flere av dem. På sjekkpunktene har man et stort område som er avsatt til å stille opp hunder og spann, og like i nærheten finnes gjerne en cafè av noe slag og tilgang til vann. Begge deler er nødvendig. Mange av sjekkpunktene har også sovemuligheter av ulikt slag, alt fra sovesaler til rom eller sogar hytter. På bildet over ser du en traktor hente en diger plastdunk som skal fylles med vann. Der kan så hundekjørerne hente vann når de skal tilberede mat til hundene sine på sjekkpunktet.

Nødvendig utstyr for å fôre hunder på sjekkpunktet

Såfremt hundekjøreren tar en liten pause på et sjekkpunkt, gir han hundene mat. Han har fôrkokeren (den firkanta stålgreia) med i sleden hele veien, men inne på sjekkpunktet henter han en forhåndspakket depotsekk med det meste annet. Vel fremme på sjekkpunktet henter han vann, som alltid er tilgjengelig, og koker det opp. Mens han venter på at det skal koke, hakker han opp frosset hundemat (som regel storfevom i blokker, evt blandet med andre ting) og har det oppi kjølebagen. Når vannet koker, heller han det over alt kjøttet og blandet det godt til det blir en graut. Så øser han oppi skålene til hundene og serverer. Som regel spiser de med en iver som minner om glupske ulver…

Et sted mellom Drevsjø og Søvollen

Å være handler på et hundeløp betyr at man befinner seg på et sjekkpunkt fra kjøreren ankommer og til vedkommende forlater med spannet sitt igjen. Man har ikke lov til å stelle med hundene eller gjøre noe for dem, men man kan prate med og veilede hundekjøreren hvis nødvendig, på oppstallingsplassen. Man sørger også for mat og hvile for kjøreren, dersom det er ønsket eller planlagt, og ikke minst vekker man vedkommende i rette tid så de kommer seg avgårde igjen. Etter at kjøreren har dratt ut på sporet med spannet, er man pliktig til å samle opp halmen (som hundene har ligget på) og sette søppelsekker med brukt halm på anvist sted. Jeg oppdaga underveis at jeg er allergisk mot halm – men det fikk ikke kjøreren vite før løpet var over! Og heldigvis var det ingen alvorlig allergi.

Her overnatta vi på Søvollen!

Søvollen er uten tvil det mest avsidesliggende sjekkpunktet på Femundsløpet. Vi kjørte så langt veien rakk og parkerte der, fortsatte så 400 meter innover en sti til venstre, og vips var vi ved et gammelt tun med flere laftede bygg og en lavvo, blant annet. Der er sjekkpunkt Søvollen. Vårt team hadde leid denne hytta for å få sove – dog ble det bare hundekjøreren og sjåføren vår som fikk sove der. Jeg holdt meg våken. Inne i denne hytta er det tre brikser langs hver sin vegg og en gammel jøtulovn i midten. Ellers ingenting. Ikke vinduer, ikke lys, ikke strøm, ikke … noe. Tre brikser med hver sin madrass, en ovn, og that’s it. Det var kanskje det fineste stedet på hele turen.

Men nå er jeg altså hjemme igjen. Det tok litt tid å komme mentalt ut av ‘boblen’ som et slikt løp er, men jeg hadde ikke noe valg – med en aktiv hverdag er man pent nødt til å være tilstede for å få gjort det man skal. Heldigvis. Men at jeg skal til Røros igjen neste år? Det er hevet over enhver tvil. Spørsmålet er bare hvilken rolle jeg vil ha. Det har jeg god tid til å tenke over.