Femundløpet? Jatakk!

Ting snur fort. Så på kort varsel har jeg endt opp med å skulle reise til Røros og være handler for en hundekjører under årets Femundløp, som starter på fredag. Ikke helt som planlagt, men en gledelig overraskelse.

Klare til start i 2011 - om noen dager er det jeg som sitter der.

Klare til start i 2011 – om noen dager er det jeg som sitter der.

Jeg har tidligere jobbet for Femundløpet (2010) med ansvar for nettsidene til løpet, og jeg har samme jobb for VM-komiteen (Femundløpet 2011 var VM i langdistanse). Nå skal jeg prøve meg på en ny rolle, og en langt mer fysisk aktiv en. Sammen med en sjåfør skal jeg dra rundt fra sjekkpunkt til sjekkpunkt og følge ‘min’ hundekjører. Underveis er det bare han som har lov til å stelle med hundene, men jeg har naturligvis både lov og plikt til å stelle for han tobeinte.

Ruta går Røros – Tufsingdalen – Drevsjø – Søvollen – Tynset – Grimsbu (x2) – Tolga – Røros. Start er fredag ettermiddag, målgang en gang utpå mandag eller tirsdag. Det avhenger av vær, føre og hundenes prestasjoner. Det er med skrekkblandet fryd jeg drar.  Kanskje klarer jeg å blogge underveis, men jeg lover ingenting.

Wish me luck – happy trails! 😀

Status sjekkpunkt Røros

Oppover Bergmannsgata

Dette møtte kjørerne da Femundløpet startet i Røros sentrum

Det er dag fire på Røros og jeg begynner å bli litt døgnvill, tror det er fredag helt til jeg tenker meg om. Men jeg har fått sove mer enn jeg forventa på forhånd og klager ikke. Over 200 hundespann er ute i løypene og koser seg, og de fleste forventes i mål fra søndag middagstider og utover. I fjor rakk alle i mål før banketten fant sted tirsdag kveld, og forholdene er foreløpig ikke verre denne gangen. Men oppe i Folldal, hvor kjørerne av det lengste løpet skal oppholde seg utover dagen og kvelden i dag, der er det omtrent helt fritt for sne. Bare «snø, is og masse dritt!» ligger på bakken. Det blir toft for både sleder, hunder og kjørere.

Sigrid Ekran drar ut

Fjorårets vinner Sigrid Ekran bremser så fokket står ut fra start.

Mens kjørerne og hundene er ute og løper eller hviler, er jeg på Røros hele tida. Det er tidvis veldig hektisk når man sitter midt i informasjonsstrømmen, men fryktelig morsomt. Torsdag og fredag dundret musikken fra startområdet, hundeglam fra over 1.000 polarhunder hver av dagene var konstant, det var folk overalt og på hotellet summet det av aktiviteter. Nå står stadion tom og forlatt; lyskasterne er på men folket er borte. Bare en og annen henger står igjen, noen av dem med hunder i kassene. Da er alltid en eller annen hjelper i nærheten for å lufte og mate hundene, og la dem få gjøre sitt fornødne. Selv har jeg ei lita huskytispe i pensjon et par dager, hun er rekonvalesent etter en operasjon og får ikke løpe. Til gjengjeld får hun kos av alle som er innom her, og jeg tror ikke hun lider noen nød.

Nikolay Ettyne fra Russland

Nikolay Ettyne fra Russland er en eventyrer av dimensjoner!

Det er lett å henge seg opp i favorittene og kjendisene når man følger med på hundekjøring. Men det jeg blir stadig mer imponert over er alle dem som stiller til start og fullfører løpet uten det store apparatet rundt seg. De som gjør det meste selv, som finansierer moroa av egen lomme og som ikke nødvendigvis har kjekke sponsorpremier å se frem til. Som ikke blir nedrent av journalister hver gang de viser seg. Nikolay Ettyne fra Russland, for eksempel. Han kommer fra Chukotka helt nordøst i Russland og har kommet til Norge bare for å delta i VM/Femundløpet (F600) i år. Til vanlig jobber han som brytetrener – nå står han bakpå en slede med lånte hunder foran og forsøker å klatre høyest mulig opp på lista. Hjemme i Russland er det bare to løp han kan delta i hvert år, men i Norge er det fler.

Nå må jeg tilbake til arbeidet – det blir mye jobb, intens spenning og lite søvn frem til utpå dagen i morgen en gang, i alle fall. Og det verste av alt er at jeg liker det.

Beretningen om et varslet fravær

Røros i den blå timen er et nydelig syn

Røros i den blå timen er et nydelig syn

Det er slett ikke umulig at det blir temmelig stille her de neste dagene. Jeg skal nemlig gjøre som i fjor – jeg reiser til Røros for å være med på å arrangere Femundløpet. Femundløpet er i år også VM i langdistanse hundekjøring, og jeg skal jobbe parallelt for både VM-komiteen og Femundløpet.

Startklare hunder!

Vi vil løpe NÅ!

Femundløpet er en konkurranse innenfor langdistanse hundekjøring, og dette løpet er en konkurranse i to formater. Noen kjører F400, det vil si 400 kilometer med åtte hunder foran sleden når de starter. Andre kjører F600 – 600 kilometer gjennom fjellet med 12 hunder foran sleden når man starter. Det er lov til å sette ut hunder underveis, uansett årsak, og kjørere i de to klassene må bare ha hhv 5 eller 6 hunder igjen foran sleden når de krysser mållinja i Røros. Som regel har de dog mange flere, og målet er som regel å komme igjennom hele løpet med flest mulig hunder i spannet over mål.

Lars Monsen ved start i 2010

Lars Monsen ved start i 2010. I år starter han som nr. 64.

Det er utrolig mange hundekjørere som skal være med i år. Torsdag er det hele 83 påmeldte hundespann som starter i F600, fredag er det 138 påmeldte spann som starter i F400. Det betyr at det tilsammen er over 2.000 hunder som skal ut i løypene denne uka! Noen av kjørerne har tilnærmet kjendisstatus og er godt kjente over det ganske land, mens andre deltakere er ‘vanlige folk’ som bare liker hundekjøring og konkurrerer vel så mye for moroa som for resultatet sin skyld. De sistnevnte har ofte vel så heftige heiagjenger som ‘kjendisene’ – foreldre, søsken, venner og andre som backer dem i det de har satt seg fore. Det hele er en fantastisk blanding av folk og dyr, og en veldig jordnær atmosfære uansett hvem man har med å gjøre. Heldigvis. Det er noe av sjarmen ved sporten, for meg som tilskuer i alle fall.

Per Mjærum fra Jeppedalen Husky Trail

'Min mann' : Per Mjærum fra Jeppedalen Husky Trail

Starten for F600 går i Bergmannsgata i sentrum av Røros på torsdag, fra klokka 12 og utover. Fredag går startenfor F400 fra arenaen ved Idrettsparken Hotell rett ‘nedenfor’ sentrum av Røros. Søndag er det beregnet målgang for begge klassene en gang utpå dagen. I tillegg til å jobbe for Femundløpet og VM-komitéen er jeg en del av støtteapparatet rundt kjøreren du ser på bildet over. Jeg oppdaterer bloggen på hjemmesidene hans mens løpet går og sørger for at hans venner, sponsorer og øvrige støttespillere er sånn noenlunde oppdatert mens Per og hundene er på sporet. Folk som følger konkurranser av dette slaget via internett kalles ofte for ‘tablemushere’. (Musher = slang for hundekjører) Konkurransen er ofte minst like nervepirrende for tablemusherne som for kjørerne og de som er rundt omkring langs løypa!

Ser du hunden som hviler i halmen? Tolga, 2010.

Ser du hunden som hviler i halmen? Tolga, 2010.

Mange tror at man må tyne hundene sine og presse dem mer enn hva de er gode for i konkurranser som dette, spesielt om man skal ha ambisjoner om å havne helt i toppen. Det er direkte feil. Hundene som er med her, liker å løpe og er trent for å løpe langt. De har trent mange hundre (enkelte mer enn tusen) kilometer siden 1. august, som er en slags uformell ‘sesongstart’ for treningssesongen. De blir foret, stelt, kjælt med og pleiet etter alle kunstens regler underveis. Alle kjørerne vet at det er hundene, og ikke personen på sleden, som er heltene når man krysser mållinja. Veterinærer sjekker stort sett alle hundene på alle sjekkpunktene underveis, og hunder som av ulike årsaker ikke bør løpe videre blir satt ut. Og hvis et samlet hundespann finner ut at de rett og slett ikke VIL mer, setter de seg simpelthen rett ned, enten de er på løypa eller et sjekkpunkt, og da rikker de seg ikke uansett hva kjøreren måtte forsøke. Det kalles ‘parkering’ på hundekjørerspråket. (Her kan du se hvordan det opplevdes for Lars Monsen under Finnmarksløpet en gang, ca 24 minutter ut i klippet.)

Topp 3 i F600 i fjor

Topp 3 i F600 i fjor: Inger-Marie Haaland (sølv), Sigrid Ekran (gull) og Robert Sørlie (bronse) på scenen i Storstuggu, Røros Hotell, under banketten.

Søndag en gang rundt middagstider kommer vinnerne i mål på arenaen ved Idrettsparken Hotell på Røros. I fjor kom Svein Sødahl Kvam i mål som vinner av F400 klokka 13:58, mens Sigrid Ekran vant F600 og kom i mål 16:45. I år er det mye mindre sne i løypa og forholdene later generelt til å være vanskeligere. Hva det får å si for kjøretidene er likevel vanskelig å si – været underveis spiller også en stor rolle. Uforutsette ting dukker alltid opp. Selv om noen av favorittene – ‘storkanonene’ – ofte står øverst på pallen, er det alltid rom for overraskelser. Alltid.

Så jeg gleder meg til uka som kommer. Det blir slitsomt og lite søvn, det blir nervepirrende og ulidelig spennende, det blir sosialt inntil det ekstreme, men mest av alt: Det blir fryktelig, fryktelig morsomt. Hvis du bor slik at du har mulighet til å dra dit, vil jeg absolutt anbefale et helgebesøk til Røros for å oppleve livet og spenninga – spesielt søndag vil det være elektrisk når vinnerne kommer i mål! Hvis ikke, kan du jo følge med på sida til arrangøren, for eksempel, og på NRK sine sportssendinger.

Med litt flaks, rekker jeg å blogge litt, jeg også. Men jeg lover ingen ting.

Hverdagsliv. Februar.

Finnes det noe som er mer hverdag enn tirsdag og torsdag? De bare kommer der, klemt inn mellom ukestart og helgestart, såvidt adskilt av lillelørdagen, som har sneket seg imellom. Tirsdager og torsdager bare ER der, fyller ut kalenderen uten at de gjør noe av seg. Tilsynelatende. Det hender de er annerledes i februar.

Tirsdag #1: Ankomst Bergstaden med sin særprega bebyggelse.

Torsdag #1: Fra Canada på tvers til Femundsmarka rundt. Eller noe.

Tirsdag #2: Vel overstått, og F600-vinnerne poserer på banketten.

Torsdag #2: Lykken er utendørs. Og gjerne i villmarka.

Tirsdag #3: Fra villmark til jungel. Inntatt med godt selskap.

Torsdag #3: Det kunne ikke vare evig. Pliktene kaller.

…og enda er det en igjen av hver, tirsdag og torsdag, mens det fortsatt heter februar.

Glimtvis

Midt ute på et jorde, sent om kvelden, midt i uka. Akkurat der og da kjenner jeg lykken boble overalt i hele meg og jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre for å få den ut. Så jeg beholder den, lar den fylle meg helt og fullt i alle porer og ledd og blodårer og krinkelkroker i kropp og sjel. Slår av hodelykta, bøyer hodet bakover og stirrer opp på de stjernene som er synlige. Tenker at jeg vil ikke være noe annet sted eller gjøre noen annen ting enn det som er virkeligheten her og nå.

Men via omveier og over hindringer kommer jeg meg dit jeg skal og plutselig har jeg bytta ut villmark og nesten ingen mennesker med verdensmetropol og millioner av mennesker. Fra total stillhet under stjernene til trafikkglam og menneskeskapte lyder under reklameskiltene på Piccadilly Circus. Og jeg er fortsatt meg, jeg er den samme, det er bare omgivelsene som har forandra seg.

Et sted langs veien, ved en sofa hvor jeg overnatta halvt sittende fordi ingen av oss ville gå og legge seg, ligger pc-kabelen min igjen i tigerstaden. Men Kakaodama er ikke tapt bak en skjerm og vet at det finnes universalkabler som kan fikse alt og brukes overalt. Og hun har rett. Plutselig er jeg på nett igjen.

Mett i magen etter middag med verdens beste venner; selv Amsterdam har flytta til London. Glad i hjertet, av flere årsaker. Aktiv i tankene, for dagene og tida fremover. Sliten i hendene, etter alle posene som ble med ‘hjem’ i dag. På et sjøgrønt sengeteppe i noe som må være Londons minste hotellrom sitter ei dame i skredderstilling og vifter med tærne akkurat nå.

Noe sier meg at 2010 er i ferd med å bli et veldig bra år.

De døde på Røros

Jeg liker å se på kirkegårder når jeg er på nye eller fremmede steder. Ofte forteller de mye om stedets historie, om folk og sosiale forhold. Noen ganger finner man navn man ikke ante fantes, andre ganger er det kostelig å se hva som skrives på gravsteinene. Jeg har en kirkegård et sted i Vesterålen jeg er kjempebegeistra for og skal blogge fra, men jeg kom meg ikke dit sist sommer. Den får vente. Men på Røros hadde de kirkegård. En ganske stor en, i landskapet utenfor kirka.

Stor bauta, stor mann.

Store menn fikk ikke gravstein før i tida. De fikk en bauta. Så også denne mannen, Richard Floer (1767-1822). Han kom fra en gammel bergmannsætt, og selv gjorde han også karriere innen den bransjen. Floer var leder for det frivillige Røros jegerkorps, og i den egenskap ble han valgt til å komme til Eidsvold i 1814 da riksforsamlingen skulle samles og Norges grunnlov skulle skrives. Han var da 47 år. Historien forteller meg at man ikke vet noe om hvordan han opptrådde de seks ukene forsamlingen varte, og man vet heller ikke hvilket parti eller hvilken gruppering han representerte. Verken før eller etter riksforsamlingen deltok han i politisk aktivitet. Men bauta, det fikk han. At han ble avskjediget pga latskap og jobbet som skoginspektør den siste tiden før han gikk av med pensjon, forandret ikke på det. Han ble bare 55 år.

Pussig tittel. Og konenavn.

«Her hviler proviantskriver Knut Olsen» forteller denne gravsteinen, som befinner seg et sted i grenselandet mellom gravstein og bauta. Og min instinktive tanke var «Proviantskriver? Hva er så stort med å skrive ei liste over proviant?» Men noe var det nok. Jeg gugler, og finner ut at bergingeniør Knud Olsen arbeidet ved kobberverkene på Røros og Folldal som overstiger og proviantskriver. Ikke bare det, han var den første ordføreren i Røros og ble valgt til Stortinget, hvor han var i mange år. Også Rørosbanen var han med på å få i stand – toget jeg reiste med for å komme hit kan jeg altså takke ham for. Kanskje er det ikke rart at han fikk en anseelig gravstein. Men hva proviantskriver er? Det har jeg enda ikke funnet ut. Til gjengjeld ble jeg fascinert av navnet til kona hans, Bojine. Hvor i alle dager kommer det fra? Jeg har aldri hørt det før. Bojine. Hmh.

Lappefogd. I dag: Reindriftsagronom.

Lensmann og lappefogd, det var Peter J. Guldahl. I traktene rundt Røros var (er?) det mange av taterslekt, det vet jeg. Men at her har vært samer også var jeg ikke like klar over, selv om jeg kanskje burde være det. Jeg har jo selv sett tamreinflokkene i fjellene her sommerstid, tross alt. Lappekodisillen har jeg hørt om, en lov som regulerte norske og svenske samers flytting over grensen med seg selv og reinsdyrene. Den gjelder den dag i dag, tror jeg, og ble først nedtegnet i 1751 etter å ha vært en mer uformell avtale/praksis i uminnelige tider. Riksarkivet forteller meg at man i 1883 vedtok den svensk-norske Felleslappeloven, og med den kom bestemmelsen om at det i hvert amt/fylke skulle være et lappefogdembete. Hovedoppgavene for lappefogden var å forebygge konflikter mellom reindrift og jordbruk, og å administrere ‘offentlige tiltak’ innenfor reindriftsnæringa. I praksis betød det å innkreve skatter, tror jeg, og bestemme hvor de fikk være og når. Etter nesten 100 år ble det i 1978 vedtatt en ny reindriftslov i Norge, som etablerte et reindriftsstyre i hele landet, og lappefogdene endret navn til ‘reindriftsagronom’ i 1996. Men det var altså med lappefogdene det begynte, og Røros hadde en, de også.

Jeg vasset i sne. Og koste meg. Og var varm og tørr på beina.

Så fikk jeg lært noe mer enn bare om hundekjøring denne uka. Kanskje kommer jeg tilbake til kirkegården når sneen har smelta og det har blitt sommer – da kan jeg lese alt jeg ikke fikk med meg denne gangen fordi sneen lå for høyt. Jeg ser slett ikke bort fra det.

Vintereventyr i villmarka

I nyttårsforsett-serien min ‘Gjøre ting jeg ikke har gjort før’ kan jeg nå fylle februarkvoten ganske ettertrykkelig. Jeg har nemlig tilbrakt den siste uka med å gjøre noe jeg aldri har gjort før og ikke på noe vis har erfaring fra. Jeg har vært med på å arrangere Femundløpet, en konkurranse for folk som kjører med hundesleder.

Ute, men ikke knekt. Nina med ledertispene Minnie og Delta. De skulle ut på kosetur denne ettermiddagen.

Denne dama, for eksempel, er en av de mest kjente kvinnelige kjørerne i Norge. Dessverre måtte hun bryte Femundløpet fordi hun fikk litt for mange hunder som var satt ut og/eller haltet, men jeg har stor respekt for at hun setter hundenes velferd foran sine egne ambisjoner. Hun skal dessuten kjøre det lange Finnmarksløpet i mars, og da er det greit å ikke kjøre hundene til bunns nå. De to hun koser med her er lederhundene Delta og Minnie, som også ledet konkurransespannet frem til dagen før. Se også den lyse hunden i bakgrunnen, som jeg tror er Hauk? Han var også på konkurransespannet da hun kjørte i konkurransen. Ikke mye sliten og lei, den karen der!

Veldig klare for å komme seg ut fra starten på Røros og ut i løypa.

I Femundløpet finnes det to klasser deltakerne kan starte i, som begge er langdistanse. Det ene er fire hundre kilometer og går fra Røros via Tufsingdal, Drevsjø, Søvollen, Tynset og Tolga tilbake til Røros. De som velger denne ruta (den ‘korte’), kjører med maksimalt åtte hunder ut fra Røros, og må ha minst fem med seg når de kommer tilbake. Den andre klassen er seks hundre kilometer og er lik den andre, bare at når de kommer til Tynset tar de av vestover og kjører en runde gjennom Folldalen (med to registreringer på Grimsbu) før de igjen drar ned via Tynset til Tolga og Røros. De som tar langturen, starter med 12 hunder foran sleden og må ha minst seks med seg tilbake til Røros.

Spormerkere har blitt samlet inn når etappen er tilbakelagt for alle.

Og overalt der sporet går, må det merkes. Sporene i veikanten et sted nær Tynset forteller om et løp som går mot slutten. Disse merkene forteller kjørerne hva som er rette veien å styre hundene når man kommer til et sted med flere muligheter. Over 600 kilometer er det mange stideler, veikryss og andre steder som må være klare når over hundre spann kommer forbi i løpet av et par-tre dager. Her er brukte spor fra en gitt strekning samlet sammen på ett sted, slik at det er lett å komme til med scooter eller bil for å hente dem og lagre til neste år.

Det du tror, men ikke fra den du tror. Tror jeg.

Dette er ikke det du tror, eller kanskje er det akkurat det? Det er en urinprøve, men ikke fra noe menneske. Det er urinprøve fra en hund. Hundekjøring i ‘offisiell’ sammenheng i Norge er i ytterste instans underlagt Norges Idrettsforbund og er dermed underlagt samme dopingreglement som andre idrettsarrrangementer – derfor også dopingkontroll. I år var første gang det ble utført dopingprøve på et spann i langdistanse hundekjøring i Norge, og jeg fikk være med underveis og dokumentere hele prosessen. Måten man gjør det på med hunder er stort sett helt lik den man følger for mennesker, selv flaskene man heller A- og B-prøven på er de samme. Veldig interessant og lærerikt å få med seg. Den historiske hunden som ble testa het forøvrig Harry og var på vinnerspannet i det korte løpet.

Nybakt norgesmester intervjues i målområdet

Det var Sigrid Ekran som vant det lange løpet. Hun har tidligere bodd i Alaska og lærte hundekjøring der, og da Team Norway (med bl.a. to ganger Iditarod-vinner Robert Sørlie på laget) var der og kjørte, ordnet Sigrid mye av det praktiske for dem. Hun er noe av det tøffeste jeg vet innen denne bransjen, og bodde blant annet et år (?) alene i villmarka i Alaska i ei gammel tømmerhytte uten innlagt strøm og vann. Etter at hun kom tilbake til Norge har hun markert seg i toppen av flere løp, og denne gangen var det endelig hun som vant – blant annet i konkurranse mot nevnte Sørlie, og mot fjorårets norgesmester Inger-Marie Håland, som vant Finnmarksløpet i fjor. I år var det lange Femundløpet norgesmesterskap, så nå har Sigrid overtatt tronen!

Tom Waes imponerte absolutt ALLE. Og kanskje seg selv.

Dette er Tom Waes fra Belgia. Tom hvem, sier du, hva er det med ham? Tom er en kjent skuespiller og tv-personlighet i Belgia, og for tida holder han på med opptak til en tv-serie. Han har sin egen tv-serie som de nå spiller inn andre sesong av, og den er en slags krysning av «Thomas og Harald gjør ting de ikke kan» og Lars Monsen. Tom kaster seg over utfordringer til ekstreme ting og hvert program setter ham på en ny prøve. Den første sesongen av serien hadde ni millioner seere, i følge tv-staben hans. Jeg tipper på at den nye gir enda flere. Tom hadde bare trent med hunder og slede i seks (!!!) dager hos den finsk-svenske hundekjøreren Pasi Kanerva før han stilte til start i det korte Femundløpet. Da ryktet om han begynte å spre seg blant de andre kjørerne i forkant av løpet, var det ingen som trodde han ville klare det. Veddemålene gikk heller ut på hvor han ville bryte; på Tufsingdal eller Drevsjø, første eller andre sjekkpunkt? Men Tom fulgte en konservativ og klok plan for kjøringa si, og i ettermiddag kunne han kjøre over mållinja på Røros. Da ble han til gjengjeld heiet på og omfavnet av alle, inkluder Iditarodvinneren og den nyss forhenværende norgesmesteren. Kanskje man må finne seg belgisk tv et sted etterhvert?

Jeg vet ikke helt. Det jeg vet er at jeg har sovet veeeldig lite den siste uka. At jeg har møtt igjen mange gamle kjente, og fått meg nye venner. Jeg har ledd og tastet og heiet og organisert. Men merkelig nok har jeg ikke – tross opptil tjue minus og mye vind til tider – frosset, takket være min nye boblebukse og nye dunjakke. Jeg har bodd i koffert ei uke, og er fortsatt ikke på vei hjemover. Ah. The joys of a roaming life!