Til ukjent grunn i Lofoten

Når man kommer fra nabolaget, bør man ha vært i Lofoten. Ikke bare en, men flere ganger, sånn at man er noenlunde kjent. Har man levd så lenge som jeg, bør man ha vært i hele  Lofoten, ikke bare på de landfaste øyene, men også på Værøy og Røst. Det har vært en torn i mitt øye. For jeg har ikke vært i hele Lofoten. Jeg har mangla Værøy. Jeg har vært så nære på at jeg var ombord i ferga i Moskenes for å dra til Værøy, og så ble været så dårlig at ferga ble innstilt. Jeg kom meg aldri til Værøy. Før nå.

Bye, bye, Bodø!
Bye, bye, Bodø!

En ettermiddag i uka som gikk, steg jeg ombord på M/F Værøy på fergekaia i Bodø. Sammen med noen lokalreisende og et lite lass turister kunne jeg kose meg oppe på akterdekket. Sol og varm temperatur sørget for både trivsel og fine bilder! Bodøbyen ble liten, vi gikk på utsida av Landegode og med ett var vi ute på havet, på ordentlig. Føltes det som. Vestfjorden lå blank som et speil.

IMG_7388
Lofotveggens ytterste fragmenter stiger opp av horistonten

Allerede fra Bodø kan man se Lofotveggen på andre sida av fjorden. Når man kommer litt ut fra byen, kan man følge den med blikket hele veien. Se at øyene strekker seg langs horisontlinja, brytes opp og begynner på nytt igjen. Til høyre i dette bildet ser man de ytterste delene av Lofoten, Moskenesøya og muligens litt av Flakstadøya. Deretter ligger øya Mosken som en liten ting for seg selv, og så strekker Værøyas fjell seg i ei stripe før horisonten igjen strekker seg mot bildekanten. Utenfor den, ligger flere av Røst-øyene.

IMG_7430
Røst kan på avstand se ut som et skrapflak som duver i overflata.

Ferga går først til Røst. Og å se Røst er en opplevelse for seg. Det er lett å tro at Røst er ei øy, men det stemmer ikke helt. Røst består faktisk av 365 øyer; ei for hver dag i året, og det er få øyer som er bebodd. De fleste innbyggerne bor på øya Røstlandet. Den er så flat at det høyeste punktet bare når 11 m.o.h. Der har jeg vært. Flere av øyene rundt er høyere, den høyeste måler 259 m.o.h. og heter Storfjellet, betegnende nok. Når man nærmer seg Røst over havet, ser Røstlandet først ut som en klodrete strek langs horisontlinja. Den blir aldri tykk, og man kan lett feilta den for å være et flak av skrap og søppel som flyter rundt på overflata – helt til man ser at de rare konturene faktisk er omriss av hus og landskap.

IMG_7413
Flygende Røst-innvånere har overtatt et gammelt fiskebruk

Røst har bare rundt 600 innbyggere, men det er et aktivt samfunn. Egen opera har de (!), Lofotfisket fører til en mangedobling av folketallet og TV-serie om livet på Røst har også satt sine spor. Jeg har bare tilbrakt et døgn der, men det fikk meg til å ønske meg tilbake dit ved en senere anledning – og Røst står på ønskelista igjen, slik Værøy gjorde det denne gangen.

IMG_7445
Ser du hvalen pruste ca midt i bildet?

Sommernatta har flere overraskelser på lur. «Mine damer og herrer» sier stemmen i høyttalerne mens vi glir over vannet fra Røst mot Værøy. «Foran på vår babord side kan dere nå se en flokk med hvaler.» Både jeg og de andre turistene var snare om å komme oss ut og finne frem kameraene. Jeg har sett hval før, både tilfeldig og på hvalsafari, men det er et syn man aldri blir lei av. Jeg trodde først at det var niser vi så denne gangen, men nei – det var hval. En liten flokk lå og mesket seg i sildefatet; jeg talte minst åtte dyr. Det var nesten synd vi ikke kunne stoppe.

IMG_7453
Værøya, sett fra sørvest når man kommer med ferga.

Vi passerer langsomt hvalene, som fyker mot både høyre og venstre ettersom ferga glir fremover og deler flokken. Og så er den der. Værøy. Øya flere av mine forfedre kommer fra, øya som mangler på Lofot-kartet mitt, øya som har lokket meg i over ti år. Øya som er det endelige målet for reisen min denne gangen. Nå er den der, like for øynene mine, og den kommer stadig nærmere. Med sola i vest, en nær-fullmåne i øst og med sekken på ryggen og hunden i bånd går jeg i land. Mitt lille sommereventyr begynner.

IMG_7458
Camp Elisabeth i Sørlandshagen

Det er sent på kvelden når jeg ankommer, og jeg skal ikke noe mer enn å finne meg et sted å slå leir denne kvelden. Ei god venninne har tipsa meg om Sørlandshagen, og selv om det er et stykke å gå, er det verdt det når jeg kommer frem. Ei myk gressmatte nær ei stille bukt, med utsikt mot øst og med en ange av saltvann, tang, gress og urter gjør meg aldeles forhekset. Så det går ei stund fra jeg slår opp teltet til jeg legger meg. Eventyret har bare såvidt begynt.

Reklamer

Og ytterst finner du Røst

Morgenlys
Morgengryet hilser Røst, bare avbrutt av Stavøya midt i bildet.

Det ville seg slik at jeg var på Røst for ikke lenge siden. Røst er den aller, aller ytterste øya i Lofoten – to hakk utenfor landfaste Moskenesøya og siste stopp før … vel ingenting, egentlig. Det er bare veldig ytterst! Og i motsetning til resten av Lofoten er øya Røstlandet, hvor de fleste bor, veldig flat.

Fjæra
Fra vestsida av Røst

Røst er egentlig benevnelsen på en hel liten verden av øyer, holmer og skjær som ligger ytterst på Lofotkartet. Den største bebodde øya heter Røstlandet, og høyeste punkt her er bare 11 eller 14 meter, jeg husker ikke helt. På  et standard Norgeskart vises Røst bare som en prikk i enden av Lofoten, på et lokalt kart over området ser du flere øyer og skjær ganske nært Røstlandet, som er den største og mest bebygde øya. Og i praksis viser det seg at mange av øyene utenfor kyststripa til Røstlandet er tilgjengelige ved fjære sjø fordi man kan gå utover når vannet er borte. Noen steder ligger steinra som gjør dem tilgjengelige selv ved flo sjø.

Tørrfesk
Gjett hva som er viktig inntekt på Røst?

Det bor omtrent 600 mennesker på Røst. Røst er egen kommune, og på Røstlandet finner du både rådhus, legekontor og skole. Blant annet. Fiskeindustrien er naturligvis den viktigste leveveien her, og nå er sesongen for Lofotfisket igang. Andre steder i Lofoten og i Vesterålen finner du ofte de litt høye, trekanta fiskehjellene (utendørs trestativer til å henge fisk på, for tørking).  På Røstlandet er det flatt og vinden får godt tak. Der finner du bare flate fiskehjeller, i alle fall det jeg så. Nesten overalt er det fiskehjeller i fjæresteinene, rett over flomålet.

Sju pluss en
Spredt bebyggelse

I morgentimene er det fantastisk vakkert når sola kommer opp og skinner på Røstlandet. Noen steder er bebyggelsen litt samlet, andre steder står det hus spredt utover. Det var naturligvis mange gamle hus der ute, noen velholdt og andre ikke, men jeg mener også at jeg så et relativt nyreist hus. Veiene på Røst er fine, om enn smale noen steder. Mye er innen gangavstand om man er ung og sprek, og været er bra ,men jeg skjønner godt at de fleste foretrekker å ha bil. Totalt bor det ca 600 personer her ute.

SeaKinge
SeaKing fra 330-skvadronen på vestkysten av Røstlandet

Hvis du vil til Røst, har du flere muligheter. Den landfaste (gjennom bruer) delen av Lofoten slutter med Moskenesøya, hvor E10 ender på Å. Men Lofoten fortsetter – utenfor Moskenesøy har du Værøy og Røst. Dit kan du reise med Widerøe fra f.eks. Bodø, eller du kan ta ferge fra Bodø eller fra andre steder i Lofoten. Har du kjørt ut gjennom Lofoten, kan du fra Moskenes ta ferge til både Værøy og Røst. SeaKing’en bruker ca 30 minutter fra Bodø til Røst, men der kan man som kjent ikke booke plass… 😉

Solmagi
Midt på dagen, midt på øya

Midt på dagen i slutten av januar er dette omtrent hvor langt opp sola rekker før den går ned igjen. Det gir noen fantastisk fine timer med mange farger hvis været er så klart at man ser himmelen. Helt i fra det første ryktet om dagslys viser seg på sørøsthimmelen og til sørvesthimmelen vitner om hva som har vært, forandrer lyset og fargene seg hele tida. Fra Røst ser man fastlandet som ei uendelig rekke av fjell mot øst. I vest finnes bare horisontlinja. Dette bildet er mot øst, men du ser ikke fastlandet – bare ei stripe land på andre sida av et av de mange vannene på Røst. Jeg mistenker at det er brakkvann, men er ikke sikker.

Jeg har aldri vært på Røst før. Jeg drar gjerne dit igjen – kanskje noe å tenke på for ei sommerhelg?