Og så gikk sommerdagene

Den siste måneden har gått fort. Veldig fort. Plutselig var det en måned siden sist jeg ga lyd fra meg her, en måned som har vært full av opplevelser, folk og inntrykk. Nå som hverdagene har satt inn igjen, er det kanskje på tide med et lite tilbakeblikk? Jeg tror det.

Erketypisk Lofoten. Austvågøya.

Jeg måtte en tur til Lofoten i sommer. Jeg bare måtte. Planen var å gå en tur hovedsaklig langs yttersida av Vestvågøya. Men på grunn av ymse omstendigheter og ødelagt skulderreim på en ryggsekk ble det heller tur til Vesterålen, til Flakstad og en svipptur innom Reine istedet. Det var ikke så ille, det heller. Været varierte fra lav skodde og vått gråvær til strålende himmel og solnedganger som tok nesten hele fargepaletten i bruk.

Solnedgang på Ramberg

På Ramberg bodde jeg på den lokale gjestegården og hadde telt nesten helt nedi fjæra. Det var helt fantastisk. Det var folk på stranda hele tida, fra tidlige morgentimer til sene kvelds- og nattestimer. Om det var sol eller skodde spilte ingen rolle, og det var nesten magisk å se folk gå tur langs den kilometerlange stranda i skodda. De forsvant langsomt ut av syne og ble visket ut av grått, for så å dukke opp igjen et annet sted i bildet da de var på retur. I finværet ble det mange utetimer, i gråværet ble det mange telttimer, og jeg fikk lest ut ei hel bok i strekk. Null stress, med andre ord.

Kari Bremnes på Nyholmen Skandse

I år var det Kari Bremnes som spilte kveldskonsert på Nyholmen Skandse under Musikkfestuka. Det er ti år siden hun spilte der sist, og da bodde jeg utenlands og kunne ikke være der. Men i år. I år var alt perfekt. Jeg var i godt selskap, det var ingen pratmakere rundt meg/oss der vi satt, og den ene røykeren jeg så satt såpass langt unna at jeg ikke ble plaget av røykinga hans.  Hva mer kan man ønske seg?

Kari spilte låter fra hele katalogen sin; fra de eldste til de ferskeste platene. Og jeg elska det. Det var mange glade sukk å spore i lufta da de første akkordene til «Hurtigruta» tona ut over skansen og omgivelsene da det var tid for ekstranummer…

Keiservarden i skoddevær – da ser man ikke byen!

Da foreldrene mine var på besøk og hadde hunden med, tok jeg og ei venninne hver vår hund og gikk til Keiservarden; veien opp og sherpastien ned. Det var nydelig vær da vi gikk oppover, men da vi nærma oss toppen, kom skodda. Det var nesten ikke noe sikt fra toppen av fjellet, men på returen kom vi etterhvert såpass ned i terrenget at vi fikk sikt igjen.

Det ble simpelthen en nydelig søndagstur, og  da vi kom hjem, viste loggen at vi hadde klokka inn hele 12 kilometer alt i alt. Det lar seg høre. Og de to glade huskyene sov godt og inderlig resten av dagen.

Cruiseskip i solnedgang

Det har vært endel cruiseanløp i Bodø i sommer, og flere ganger har det vært min jobb å ta imot skipene som kommer. Det har vært en særdeles hyggelig oppgave. Skipet som seiler inn i solnedgangen over her, er det tyskdrevne Aida Bella, som har vært her flere ganger. Jeg tror ikke jeg kunne tenke meg å dra på cruiseferie selv, men å besøke skipene den dagen de er til kai i Bodø er helt greit – da koser jeg meg tidvis ombord.

Nå er det bare et anløp som gjenstår, og det er ikke før i oktober. Deretter er det pause til i januar, når vinteranløpene tar til igjen.

Yndlingsstedet

Jeg har hatt mye tid på min favoritt-kaffebar i sommer. Hver gang det er cruiseanløp, pleier jeg å være innom der for å ha en slags «ute-kontor» deler av dagen. Da er jeg midt i byen og lett tilgjengelig hvis det skulle være noe skipet trenger, i tillegg til at mange av ærendene jeg får å gjøre (på vegne av skipet) lett lar seg løse innen gangavstand herfra.

Best av alt: Jeg elsker å være der, og er glad for enhver anledning til å dra dit. Drikke kakao, kanskje spise focaccia, prate med kjentfolk, lese i ei bok. Noen av de fineste sommerstundene har vært ved et av bordene her. Det kommer neppe til å forandre seg med det første.

Nybakt frokost

I forbindelse med Parkenfestivalen hadde jeg overnattingsgjester ei helg; huset fullt. Det var veldig stas. En av gjestene hadde gledet seg i lange tider til hjemmebakt brød. Det visste jeg ikke om på forhånd, så da de kom, var det faktisk fritt for brød i huset! Men det tok baren en kveld og noen nattetimer før jeg hadde improvisert med de ingrediensene jeg hadde i hus, sånn at det ble smakfullt grovbrød til frokost neste dag – og grove rundstykker til hun som ønsket seg dét.

Sensommerkveld i Bodø havn

Men nå. Nå er nesten den fineste tida. For nå er hverdagene tilbake; dagene der jeg står opp, lufter hunden, drar på jobb, kommer hjem, gjør forskjellige ting på ettermiddags- og kveldstid, lufter hunden nå det passer seg og går hit og dit på impuls, alt etter hva vær- og føreforholdene frister meg til. Jeg elsker disse dagene hvor sommeren ikke helt har sluppet taket, samtidig som naturen endrer seg nærmest dag for dag. Sensommeren har vært fin så langt, og høsten har ikke helt meldt sin ankomst enda. Heldigvis.

Reklamer

Sommernatt ved fjorden. I telt.

Det er et område på nordsida av byen hvor jeg lenge har tenkt at jeg har hatt lyst til å overnatte i telt. Nå var anledningen kommet – sist helg hadde jeg både lyst og mulighet til å gjøre nettopp det. Som en bonus fikk jeg selskap av to unger i kretsen min. Første utfordring: Å se om en voksen, to barn og to store hunder får plass i et tremannstelt. (Fasit: Ja. Det meste går, men krever litt logistikk!)

Ikke noe å si på omgivelsene til helgas camp

Vi tok bussen til endestasjonen og tok deretter beina fatt. Etter noe under en time, med flere avstikker-eventyr underveis, kom vi frem dit jeg hadde tenkt. Det var fjære sjø og langgrunt på stranda like ved. Sola skinte uhemmet fra vest og omgivelsene var så fine ute at ingen av oss ville være inne, i teltet. Sommerkvelder som dette må man omfavne når man har dem!

Hundene gjør seg kjent i nærområdet rundt teltet.

Vi fant en høvelig flat plass som var stor nok for teltet og samtidig hadde et par trær rett øst for seg, bjørketrær som kunne skjeme oss litt fra den første tidlige morgensola.  Hundene ble bundet i hvert sitt tre og fikk mat i hver sin ende samt ei vannskål midt imellom. Måkene og andre fugler fløy forbi for å inspisere hvem vi var og hva vi gjode, og saltvannsbrisen fristet både snuter og neser. Mer kan man knapt ønske seg.

Teltet er forresten ikke noe fancy; et ganske alminnelig tremannstelt kjøpt på salg hos Coop Obs for seks år siden og første gang brukt på tur til Værøy samme år. Dette teltet er ekstremt mye brukt og har også vært en hel del bortlånt til ymse venner og kjente i årene som har gått, men det er like bra og uskadd som da jeg kjøpte det. Ei god investering, med andre ord.

Unger som bader lenge etter sengetid

Begge ungene ville bade, og jeg var ikke den som sa nei. Sengetid er nærmest et fremmedord på kvelder som denne, og jeg husker alt for godt hvor fortærende jeg syns det var som barn å måtte legge seg «som normalt» når man ikke måtte opp til noe neste dag. Vi kom frem til camp-plassen etter det som normalt var sengetid for begge ungene. Men da de hadde spist kveldsmat og sørget for at de hadde rene og tørre klær til etterpå, sendte jeg dem glad ned til stranda for å bade – den ene foran, den andre etter. De var under helt til halsen, begge to, tross fjære sjø og særdeles langgrunn strand.  Først da mesteparten av stranda var dekket av skyggen fra åskammen jeg satt på, ropte jeg barna til meg. Og selv da måtte de ikke inn – de måtte bare opp av vannet og i tørre, varme klær.

Gode venner, varme soveposer, vakker utsikt mot solnedgangen

– Ta med dåkker soveposan og det eine liggeunderlaget, så sett vi oss der oppe, sa jeg. Og ungene hørte etter. Tre rumper på et liggeunderlag, en stor og to litt mindre sittende i hver sin sovepose, mens to hunder surra rundt (fortsatt i bånd…) og etterhvert la seg i lyngen like ved. Vi så på sola, spiste lørdagsgodt og lot samtalen gå om alt mellom himmel og jord. Sengetid? Ordet ble ikke nevnt engang. Jeg tror vi kunne sittet der hele natta.

Teltlivet er bedre med pels i nærheten

Men til slutt er tiden ubønnhørlig og vi må trekke inn i teltet. Sola har forsvunnet bak Landegode, lufta er blitt litt kaldere og ungene har begynt å få de fjesene og faktene man har når man egentlig er overtrøtt og gjør sitt beste for å skjule det.

Det krever litt logistikk når fem stykker skal inn i et tremannstelt, men vi klarte å finne en god plan som funket – i alle fall i starten. Ungene var ikke vanskelige å be og hundene var kjærkomne forstyrrelser, både da vi la oss og gjennom hele natta. Selv da vinden økte på så teltet rista og alle våkna av bråket, var det ingen sure miner å spore. Litt tilpasning hit og dit i teltet, litt hviskende samtaleutvekslinger, og så var alle i søvnens rike igjen.

God morgen, kompis!

Tross sen leggetid og lett søvn som følge av vindens lyder i teltet våknet ungene tidlig. Planen hadde hele tida vært at jeg skulle lage pannekaker til frokost til hele gjenget, og ingrediensene lå klare i sekken min. Men vinden gjorde det utfordrende med primusen, og vi ble raskt enige om å heller ta en litt tidligere avslutning på teltinga og lage pannekaker når vi kom hjem.

Heldigvis slapp vi å sulte mens vi pakka og dro – alle hadde rester av lørdagsgodtet sitt som en slags snackefrokost før og mens vi jobba med å bryte leir. Er det ferie, så ER det ferie! Da kan smågodt til frokost være helt på sin plass.

På hjemvei igjen

Sommerdag i Saltstraumen

Jeg fikk meg en overraskelse tidligere i uka. En feriegjest som var innom, og som har vært her flere ganger de siste par-tre årene, fortalte at han ikke har vært i Saltstraumen siden han var barn. Sånn kan man jo ikke ha det! Morgenen etter konsertkveld på Bodøfestivalen (Kråkesølv spilte hele Trådnøsting, blant annet!) bar det dermed rundt fjorden og til Saltstraumen. Det gjorde ingenting at sommeren – med sol og varme temperaturer – omsider hadde meldt sin ankomst.

Frodig under saltstraumbrua

Det var som om hele naturen bare hadde venta på dette før den eksploderte i frodighet. Rødkløver, hvitkløver, ryllik, hundekjeks, engsoleie, geitrams, andre generasjons hestehov, fuglevikke, marisko … det var langt flere blomster å se enn de jeg kan navnet på, så jeg bare nevner noen få. Det var hvitt, blått, gult, lilla og ikke minst: grønt. Overalt. Det vokser på den magreste rabben og i den tørreste grusen, som om alle planter bare har bestemt seg for at nå SKAL de vise seg frem. Jeg elska det. Og gjesten var ikke direkte misfornøyd, han heller.

Lite fiskelykke mens vi satt der

Det viste seg også at gjesten aldri har smakt den lokale retten møsbrømlefse, og hva er vel bedre enn å spise en Salten-rett i hjertet av Salten? Vi la veien innom cafe Kjelen i Saltstraumen, som ligger nær vannet litt bortenfor og nedenfor kirka, på sørsida av hovedveien. Her kunne vi sitte ute og nyte hver vår møsbrømlefse – han elska det – mens vi fulgte med på dem som fiska i vannkanten rett nedenfor. Det var fjære sjø og lite bevegelse i vannet da vi kom, og det viste seg å gi dårlig bett.

Jeg fant det fornøyelig å lytte til samtalen ved bordet bak ryggen min. Der satt et par-tre herremenn fra söta bror og diskuterte nettopp fiskerne nedenfor oss. Teknikk, agn og annet utstyr ble behørig kommentert og analysert, og de var åpenbart selvutenvnte eksperter på hvorfor de andre ikke fikk fisk. Jeg bet meg i tunga og lot være å snu meg og be dem gjøre det bedre selv.

Åselistraumen, og Børvasstindan bak

Vi rakk også en liten avstikker da vi først var i strøket, og da dro vi til Åseli. Åseli ligger noen få kilometer sør for Saltstraumen, og man kommer dit ved å simpelthen kjøre forbi Salstraumen (hvis man reiser mot sør) og fortsette på den veien man er på. Åselistraumen er ikke like stor som Saltstraumen, men den kan også være veldig sterk og vinden her minst like ram som den er over Saltstraumen. Denne dagen var det bare 8 m/s, og det lar seg høre.

Fra en tilrettelagt parkeringsplass ved siden var veien var det bare å krysse over og gå en tur ned i fjæra og utover stranda. Omgivelsene her er så vakre at selv et 360-graders bilde ikke kan yte det rettferdighet, hvis man skulle prøvd dét. Kameraet til gjesten klikka omtrent i takt med pulsen, tror jeg.

Jeg mistenker at han blir værende litt lenger neste gang han kommer.

Sandhornøya revisited

For ikke lenge siden var nevøene og jeg på hyttetur i Bodømarka. Da nevnte de at de gjerne ville dra tilbake til Sandhornøya, til campingen vi besøkte da vi var på blåtur i slutten av mars. Greit, sa jeg, det kan vi gjøre. Så nå har vi hatt ei sommerhelg på hytta på Sandhornøya.

Gresstråene taler tydelig om været denne helga

Skjønt sommerhelg – det kan kanskje diskuteres. Faktum er at det bare var 8-10 grader som skilte mars-besøket og denne helga. Det var kjølig, vått og grått det meste av tida også denne helga, men vi vet hvor vi bor og tok det med fatning – guttene også. Campingen, som har bytta navn til Sandhornøya Camping siden sist (da het den Hustad Camping), var akkurat like fin og omgivelsene langt mer frodige da vi kom tilbake. Det visste vi å sette pris på.

Oppholdsvær og gode turmuligheter. Da klager verken jeg eller ungene eller hundene.

Etter tips fra verten tok vi oss en tur langs en sti som går helt i kanten av fjæra, dels over berg og dels i bjørkeskog, bort til ei rullesteinstrand som ligger ikke alt for langt unna. Med varme klær og gode sko traska vi oss bortover stien blant smørblomst, skogstorkenebb, hundekjeks, marisko, fuglevikke og jonsokblom. Guttene nøt åpenbart omgivelsene, og hundene hadde mer enn nok å snuse på. Vi hadde lånt med oss et par hunder i tilegg til min medbrakte, og det passet guttene helt perfekt å gå med hver sin hund i bånd.

En perfekt eggeformet stein, funnet på rullesteinstranda der den har blitt formet gjennom kanskje tusener av år

Jeg lette ikke etter noe på stranda, men jeg fant likevel. Jeg fant en helt perfekt eggeformet stein av noe jeg kanskje tror er granitt, eller kanskje sogar trondhjemitt. Helt perfekt slipt fra naturen, avrunda og glatt å kjenne på, litt oval og smalere i toppen enn i bunnen. Guttene ble også fascinert. Faktisk så fascinert at de satte seg ned på hver sin store stein og titta etter «fine steiner» på stranda i ganske så lang tid.

Og de fant det de lette etter. Den ene av dem fant noen flate steiner han forsøkte å kaste flyndre med. Den andre fant fine steiner han tok med seg tilbake. «Di ska ho farmor få tell blomsterbedan på hytta», sa han.

Hundene, guttene og jeg utforsker ny rute langs smal landevei

Det er mye å utforske på Sandhornøya, og guttene er i likhet med meg glade i å gå på stier og veier hvor vi ikke har vært før, finne nye ruter og steder og opplevelser underveis. En av dagene gikk vi til fergeleiet på Horsdal. Nær enden av veien deler den seg; fergeleiet til høyre, Horsdal til venstre. Horsdal er stedet du må kjøre til hvis du har lyst til å gå opp på Sandhornet (993 m.o.h.). Stien starter der veien slutter og det er fem bratte kilometer til toppen. Kanskje vi tar den turen en gang senere.

– Jammen vi MÅ jo bade, sa guttene. Så da fikk de det.

Da vi var her i mars, lå flytebrygga på land. Nå var den ute  på vannet, og da var det bare ett som gjaldt: Å bade. Klart det skal bades, mente guttene. De bada i mars, og da skal de bade i juni! Været var i ferd med å sette en stopper for det ettersom dagene skred frem, men den siste dagen – etter middag og før avreise – kom det ei luke i været som førte med seg både sol og midlertidig varmere temperatur. Da var de snare til å hoppe i havet!

Og jeg? Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg kan dra tilbake til Sandhornøya igjen. Jeg har blitt veldig glad i den og i alle turmulighetene den byr på. Det er mye som gjenstår å utforske – heldigvis.

Gi meg ferske reker fra kaia

Det er en ting som mer enn mye annet sier «sommer» med store bokstaver: Ferske reker. Noe av det fineste jeg vet her i byen, er at man kan gå ned på kaia og kjøpe ferske reker rett fra båten som har fanget dem. På gode dager kan de fort bli utsolgt, men her om dagen hadde de fortsatt reker igjen da jeg kom innom etter jobb.  Disse rekene var fanga på Folda, en åpen fjord mellom Kjerringøy og Steigen, i morgengryet samme dag.

Blodferske reker fra Folda

Mannen ved siden av meg i køen var et utflytta bysbarn og hadde med seg sin egen, voksne sønn da han skulle handle. Man må jo la ungene erfare hvordan ferske reker smaker når man først er i byen på besøk, mente han.

Disse rekene har ikke smakt is. Sagt på en annen måte: De har ikke vært frosne fra de ble fanga i havet til de havna på loffskiva mi, de har bare blitt holdt kjølige i en tett isoporkasse etter at de kom ombord i båten. De har fått trekke i en kjele fylt med naturlig salt havvann, og så blitt kjølt ned igjen uten å fryse. Du kjenner det på smaken. Den er uovertruffen.

Etter å ha spist meg god og mett på enkle rekesmørbrød havnet resten av rekene i fryseren. Der skal de få være til det blir fiskesuppe en dag senere i sommer. Og skallet fra rekene som er spist? Det har jeg kokt kraft på, kraft som også skal brukes i den samme suppa. Kortreist mat og god ressursutnyttelse. Man kan få god samvittighet av mindre.

Rykk tilbake til start

Her om dagen skulle jeg og ei venninne på en arrangert tur på Sandhornøya. Jeg hadde gledet meg helt siden vi fant ut for et par-tre uker siden at vi skulle dra,  og hunden var med. Turen skulle gå til Oksdalsfjellet, som ligger på ca 376 m.o.h. og byr på fantastisk utsikt.

Utsikt mot Følvika, Langsanden og helt til venstre: Bodø

Vi kjørte gjennom et par regnskyll på veien og tidvis våt asfalt, men det var oppholdsvær og et magisk ettermiddagslys da vi kom frem.  Sammen med turlederen tok vi oss rolig, men jevnt oppover i terrenget over myr og berg om hverandre. Det var så fint! Og jeg stoppet stadig for å beundre utsikta i alle retninger, ofte med lyden av en foss i nærheten brusende i ørene. Men så.

En halvtime senere

Det smalt. Til tross for solide fjellstøvler klarte jeg å skli med den ene foten akkurat da jeg skulle ta fraspark opp et trinn i terrenget. Det formelig lynte i baksida av leggen min, helt oppunder kneet. Det viste seg ganske raskt at jeg hadde forslitt ei sene – heldigvis ikke slitt den av, men forstrekt den såpass hardt at det ikke lot seg gjøre å gå så mye oppover – og bare veldig langsomt og forsiktig nedover.

Jeg ble skikkelig skuffa, men forsonte meg med at det er sånt som kan skje. Turfølget overtok hunden og ble sendt til topps sammen med resten, mens jeg ble værende omtrent der det skjedde. I følge loggen var det bare 700 meter fra bilen. Sukk.

Det kunne vært verre

De koste seg på topptur. Jeg satt ei stund for å la foten hvile, for så å bevege meg langsomt og krøkkete nedover i terrenget igjen. Tok meg en kakao underveis, svelgte noen insekter som fløy inn i munnen min mens jeg pusta (!) og stavret videre.  Så på multeblomster og multekart om hverandre, så på linnea og orkideer og myrull. Det var fint, selv om det ikke var det jeg hadde tenkt.

Nå er foten litt bedre, men fortsatt ikke helt bra. Når den blir dét, skal jeg tilbake til Sandhornøya og gå turen på nytt. Det er ingen tvil om det.

Når det er sommer på Kjerringøy

Å være på Kjerringøy er noe helt for seg selv. Det begynner allerede når man kommer av ferga og vet at det ikke er vits i å kjøre fort, for det dukker ofte opp noe uforutsett langs veien. Så også denne gang; en reinsdyrbukk, et par kyr og noen sauer hadde tilholdt midt i veibanen der vi forsøkte å kjøre nordover fra fergeleiet på Misten. Men hva gjør vel det? Vi tok det med ro og hadde allverdens med tid. Vi var på utflukt og måtte ikke rekke noe som helst.

Glade unger!

En av de i følget vårt visste om et helt spesielt sted et stykke nord for handelsstedet å Kjerringøy, et sted som angivelig var egnet for utflukt, særlig med barn. Det viste seg å stemme hundre prosent. Ei langgrunn sandstrand med lite tang og ekle kryp. Berg, lyng og gress helt ned i fjæresteinene. Ei bukt som ga skjerming for vinden. Bjørkeskog som mildnet de få vinddragene som nådde frem. Bålplass. For å nevne noe.

Det tok ikke fem minutter fra vi hadde slått oss ned før ungene var i full sving et stykke uti vannet, før grillen var fyrt opp, før de voksne hadde funnet seg hvert sitt gode sted å sitte, før hunden fant sin plass i skyggelagt lyng.

Det er mye man finner i fjæra

Åh. Så. Godt.

Lørdagslunsj i det fri

Vi hadde kjørt hjemmefra rett etter frokost og det var snart tid for lunsj ute i det fri.  Jeg gikk for en sunn og lett laget variant. Hjemme hadde jeg forberedt laksefilét pakket inn i folie sammen med en dæsj smør, oppskåret gulrot og litt løk. I fjæra la jeg det på grillen og lot det steke rolig. Da det nærma seg ferdig, la jeg nudler i kokt vann med buljongkrydder i og lot nudlene svelle seg myke og ferdige. Deretter var det egentlig bare å sike av buljongvannet, blande inn fisk og grønnsaker, og helle soyasausen over. Det ble et herremåltid på berget!

Og jeg har allerede tenkt på hva jeg skal ta med for å spise neste gang jeg kommer hit. For at det blir telttur her i løpet av sommeren er hevet over enhver tvil.

Turkompisen var med

Jeg hadde på forhånd vært litt i tvil om jeg skulle ta hunden med, for jeg var redd det ville bli for varmt for ham. Men tvilen kom tiltalte tilgode, og han fikk være med. Det angret jeg ikke på. Han koste seg i gress og lyng, snuten gikk på høygir og han trivdes på et berg med god utsikt mot både grillen og mot badende barn som plasket og herjet.  Det var lett å knyte ham fast til ei grein på et tre og la ham ha litt radius, samtidig som han ikke hadde noen mulighet for å stikke av. Og heldigvis – heldigvis! – er han polarhund. Pelsen er så tykk at insektene som forsøkte å få en bit av ham, ikke klarte å komme seg langt nok innover i pelsen til å nå huden. Puh.

Fjellene. Jeg blir aldri lei.

Det er noe med Kjerringøy; en slags ro som senker seg når man kommer over med ferga. En slags stilltiende aksept av at det ikke skjer så mye, og det er heller ikke meningen at det skal skje så mye.  På handelsstedet, i sentrum av Kjerringøy, der det er butikk og spisested og gallerier og sånt forskjellig, i tillegg til muséet, kan det være endel folk og biler og halloi. Men kommer du deg bare bittelitt lenger nord, er det tilbakelagt før du vet ordet av det. Da er det bare deg, omgivelsene og hvilepuls så langt øyet rekker.

Jeg har bare såvidt begynt å utforske de litt nordligere delene av Kjerringøy. Noe sier meg at det blir flere turer dit om ikke lenge – det er mye igjen å utforske. Heldigvis.