En nesten-påske-dag i byen

Dagene går i ett. Jobb, fritidsaktiviteter, forpliktelser av ymse slag. Plutselig har livet blitt slik det var da jeg bodde i Oslo for mange år siden; fullt av innhold, fine ting og fine folk. Det ene avløser det andre og jeg blir nesten paff når jeg har ei luke i timeplanen midt i uka. Men jeg sliter meg ikke ut, for jeg passer på å legge inn hvile når det trengs – og helst litt før.

Som sist helg. Jeg hadde lenge planlagt å være i byen, men gjøre ingenting den helga. Det klarte jeg å holde; da fredagen kom hadde jeg ingen forpliktelser før søndag klokka 17:00. Men å si at jeg gjorde ‘ingenting’, ville være en grov overdrivelse. Jeg fikk gjort ganske mye, men bare lystbetonte ting. Som å gå en lang tur i og rundt byen en dag, sammen med hunden, og nyte sola som såvidt har begynt å varme i fjeset.

KV Magnus Lagabøte kommer inn fra Vestfjorden.
KV Magnus Lagabøte på vei mot havn i Bodø.

Kystvaktskipet Magnus Lagabøte var ikke den eneste som søkte seg mot byen og havna denne dagen. En jevn strøm av folk og dyr søkte seg dit. Turister, fastboende, unger, gamle, lokalkjente, fremmedfolk, you name it. I en jevn og rolig strøm brer de seg utover mot enden av moloen, ser seg rundt, knipser kanskje en selfie eller tre, og tusler deretter tilbake samme veien som de kom.

Moloen er et samlingssted i byen. Men Magnus Lagabøte kom inn fra Vestfjorden. Kanskje han hadde vært på inspeksjon under Lofotfisket, som nå er godt i gang? Det skulle ikke forbause meg. Fin å se på var han i alle fall der han gled langsomt innover, forbi moloen og mot bunkringa på Burøya.

Emre ved Vågønes gård, på vei nedover Rønvikjordene.
Hunden storkoser seg på tur!

Turkompisen min fikk det beste av to verdener. Den ene dagen gikk vi en lang tur i marka og skogen, den andre dagen gikk vi en nesten like lang tur gjennom byen. På vei nedover gikk vi langs havnepromenaden helt fra hurtigrutekaia til ytterst på moloen. På vei hjem igjen var det diverse bygater som ble utforsket.

Pudler, flatter, schnauzere, papilloner, spaniels av ymse slag, blandingshunder og lundehunden Gulli – alle fikk nysgjerrige blikk fra den lille huskyen min. Noen fikk han hilse på, andre måtte han pent passere på kort eller lang avstand. Dama som hadde en løs liten terrier som pilte bort mot huskyen, kom løpende bak bøllefrøet sitt med angst i blikket. Da var det godt å kunne berolige henne med et lite «Slapp av, han er vant med småhunder.» Og jaggu klarte ikke hundene å hilse gemyttlig på hverandre å la det bli med det.

Medbrakt kakao på moloen. Fordi jeg kan.
Medbrakt kakao på moloen. Fordi jeg kan.

Ute på moloen står ei bittelita gul hytte. Der har kystlaget Salta åpen cafe på søndager. Duften av vafler når tidvis nesten helt inn til land, og kaffe og kakao kan man også kjøpe der. Selv foretrakk jeg å heller nyte medbrakt. En termos med kokende vann ga meg varm kakao mens jeg satt i solveggen og myste mot folke- og dyrelivet. Etterhvert slutta sogar dama på nabobordet å røyke mer, og da ble det riktig så fint å sitte der. Men kaldt. Sitteunderlaget var heldigvis med. Men det ble ikke mer enn én kopp kakao før vi gikk.

Det bygges i Bodø - men Per Karlsa bare ser på...
Det bygges i Bodø – men Per Karlsa bare ser på…

Bodø er en by som går mot de fleste konjunkturer for tida. Her peker pilen nesten bare oppover. Denne uka fortalte statsministeren at staten vil stille opp med penger til ny flyplass i Bodø, og prosjektet «Ny by – ny flyplass» ligger derfor an til å komme i mål innen 2025 om man skal tro planene. Bak disse husene, foran fjellet, ligger dagens flyplass med en utslitt rullebane av betong. Om ikke lenge vil hele flyplassen parallellforskyves et stykke ut i Saltenfjorden, og det gamle flyplassområdet skal utvikles til en splitterny bydel med industri, næring og boliger.

Bodø legger opp til å være en såkalt ‘smart by’, og by- og samfunnsplanleggere fra hele verden kommer til Bodø for å lære av det vi gjør og prosessen vi er inne i. Prosessen som nå er kronet med hell og kronasjer via NTP, nasjonal transportplan. Jeg bor i landets mest spennende by akkurat nå – og til sommeren skal jeg for første gang bestige fjellet bakerst i bildet; Per Karlsa-tinden. Det skal bli fint.

Skulpturlandskap Nordland sin Bodø-skulptur er sju gjennomhullede steiner som står plassert utover moloen.
Skulpturlandskapet er ikke lenger det eneste kulturinnslaget i bybildet

Tidlig på nittitallet var de sju steinene som samlet utgjør Bodøs andel av ‘Skulpturlandskap Nordland‘ et av relativt få kunstverk som var synlige i det offentlige rom. I dag er situasjonen en helt annen. Bybildet er fullt av skulpturer, av street art, av byggverk så vakre at de nærmest er et smykke i seg selv, bygninger med karakter, egenart og evnen til å begeistre og engasjere folk som ser dem. Flere gallerier har dukket opp i sentrale bystrøk, og de er til dels veldig godt besøkt. Byens kaffebarer og caféer heter for eksempel Babel, Rustikk og Melkebaren – her finner du verken Deli DeLuca eller Starbucks. Identitet. Byen har funnet sin identitet mens jeg har bodd her; jeg har sett den vokse frem og bli til. Den er en del av meg, og jeg av den.

Jeg har ingen planer om å flytte på meg. Ikke et gram av kroppen har lyst til det. Om dagene er late eller travle eller et sted midt imellom – det er HER jeg vil være.

Jeg skylder på kjærleiken

I fjor sommer  skjønte jeg at jeg i mitt stille sinn måtte ta litt farvel med ei kjær og god venninne. Hun hadde møtt Mannen I Sitt Liv, og etter innledende forhandlinger var det rimelig klart at hun kom til å flytte. Han kom fra en annen by, og pendling var ikke et alternativ. Det var fryktelig trist, sett fra et rent egoistisk ståsted, men naturligvis unnet jeg henne både kjærleiken og mannen og, forsåvidt, flyttinga.

Men så. Plutselig en dag kom jeg over et bilde av dem i opptil flere sosiale medier. De satt i en bil, gliste bredt og teksten var noe sånt som at «livet ville det annerledes og nå er vi på vei til Bodø i stedet». Det viste seg at den aktuelle mannen hadde fått seg jobb her i byen, og dermed ble det han som flyttet på seg i stedet for hun. Plutselig var hun tilbake i byen, og vennskapet kunne fortsette.

Tulipaner og chai på Rustikk i Bodø.
Tulipaner og chai på Rustikk i Bodø.

Det er forhåpentligvis ikke nødvendig å si at jeg ble glad over nyheten. Nylig kunne vi møtes på en av byens hyggelige caféer. Over en tekopp og en cookie, i nærvær av tre tulipaner, fikk vi snakket godt og lenge med hverandre og bli oppdatert på tingenes tilstand. Og enda bedre – det blir ikke like lenge til neste gang vi møtes.

Noen kommer, noen forlater, noen ganger er det jeg som forlater. Sånn er livet, sånn er det å knytte seg til venner, sånn går det når man har litt utferdstrang og livsappetitt. Derfor er det også så uendelig godt å se at det noen ganger kan være annerledes – at flytting plutselig går ‘rett’ vei, hva vennskap og kontinuitet angår. At flytting ikke bare betyr avslutning, men også kan få bety gjenoppretting av noe man trodde var i ferd med å gå tapt.

Jeg tar i alle fall imot denne muligheten med åpne armer, og er viss på at det vil vise seg å være verdt det.

Mislykket julebakst

(Dette innlegget kunne også hete «Peppernøtter som aldri ble.»)

Det begynte så fint. Jeg hadde planlagt å bake peppernøtter til jul, for peppernøtter er jeg veldig glad i og de holder i all evighet. (Jeg spiser nemlig ikke SÅ mye i juletida.) Mamma var bortreist, så jeg kunne ikke ringe henne for å få oppskrifta jeg er vant med. Men i min enfoldighet trodde jeg at det sikkert kunne gå bra med en annen oppskrift dersom den kom fra et høvelig pålitelig nettsted. Så feil kan man ta. Jeg fant nemlig ei oppskrift på NRK Mat, og gikk lykkelig i gang med forberedelsene.

For en gangs skyld skulle jeg sogar følge oppskrifta i stedet for å betrakte den som veiledende. Dermed laga jeg deigen en kveld og satte den i kjøleskapet for å la den ‘sette seg’ over natta, som oppskrifta sier. Neste dag kunne jeg knapt vente med å bli ferdig på jobb for å dra hjem og bake. Host.

Det var en gang en slikkepott. Det er det ikke mer.
Det var en gang en slikkepott. Det er det ikke mer.

Kanskje skulle jeg tatt tegnet da det var på tide å få deigen ut av bollen. Den hadde så absolutt satt seg over natta. Faktisk satt den så hardt at den var vanskelig å trenge gjennom; kulda hadde gjort den temmelig hard oppi bollen. Bakevant som jeg er, vet jeg at det uansett bare er et spørsmål om tid før den mykner opp og blir mer medgjørlig i romtemperatur, så jeg var ikke bekymra.

Jeg var imidlertid utålmodig. Derfor skar jeg den i biter med en kniv, for så å forsøke å få mindre biter av gangen ut av bollen. Til det brukte jeg en hard slikkepott. Og som du ser over her: Det gikk ikke så bra. Faktisk tok det ikke lang tid før slikkepotten simpelthen knakk! Den så jeg ikke komme.

Uendelig mange brett med peppernøtter skulle gjennom ovnen denne dagen.
Uendelig mange brett med peppernøtter skulle gjennom ovnen denne dagen.

Etter litt mer plunder fikk jeg likevel deigen ut av bollen, bit for bit, og den var god å jobbe med når jeg først fikk den på bordet. Etter litt knaing til den ble myk, ble bitene i tur og orden rullet ut til lange, fingertykke pølser som ble delt i små biter som igjen ble rullet til kuler og satt på bakeplata. Så langt: Alt vel.

Nøtter ble til flak. Jeg tror flakene vil bli til kakebunn til slutt.
Nøtter ble til flak. Jeg tror flakene vil bli til kakebunn til slutt.

Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men jeg vet hvor det skjedde: Inni ovnen. Til min overraskelse så jeg nemlig at når fem av av de åtte foreskrevne minuttene av steiketida var gått, så peppernøttene nydelig oppblåste ut, og begynte så smått å bli litt gyldne. Derfra gikk det bare nedover. Bokstavelig talt. I stedet for å holde seg halvkuleformet og oppblåst, skled peppernøttene nemlig mer og mer utover og ble flatere og flatere.

Da de åtte angitte steikeminuttene var over, var det ikke lenger peppernøtter. Det var pepperflarn (i mangel av bedre ord). Forsøk på å kutte steiketid eller bytte plassering i ovnen hjalp ikke nevneverdig, så det ble mange pepperflarn etterhvert. Og tilsvarende økt skuffelse hos meg, om enn ispedd litt lattermildhet.

Tre av fire adventssøndager er tilbakelagt - og jeg er klar for resten!
Tre av fire adventssøndager er tilbakelagt – og jeg er klar for resten!

Det er heldigvis ikke katastrofe – det er bare mislykket bakst. Det er enda ei god stund igjen til jul, og jeg rekker fint å vente til mamma kommer hjem igjen, sånn at jeg kan få hennes oppskrift og forsøke en gang til. Etter tips fra gode venninner har jeg kommet til at pepperflarne skal knuses og få bli til kakebunn i ei ostekake eller noe sånt. Så det går seg til.

Derfor kunne jeg i dag, etter en nydelig tur ut i dagslyset etterfulgt av en sabla god og smaksrik middag, nyte adventsfreden som hører med til tredje søndag i advent. Tente lys, klementiner og skriving av årets julepost var akkurat det som skulle til. Noen av pepperflarne ble sogar tilbehør til en kopp julete fra Solberg & Hansen – mmmm… Det blir jul allikevel!

Vågøyvannet rundt

Du finner det mellom Junkerfjellet og Keiservarden. Vågøyvannet ligger der og venter, og det har all tålmodighet i verden. Du kan komme når du vil, vannet ligger der. Som et lite smykke strekker det seg fra en smal tarm i vest til en myk, rund bue i øst. Du kan gå, du kan jogge, du kan komme alene eller sammen med noen. Vågøyvannet har plass til deg. Uansett.

Vågøyvannet har frosset og tint litt igjen.
Vågøyvannet har frosset og tint litt igjen.

Noen starter i Maskinisten, et velkjent utfartssted i Bodø, og nærmer seg vannet i en kilometerlang oppoverbakke fra vest. Andre kommer fra østkanten, fra Bestemorenga eller Mørkved, for eksempel. Noen foretrekker stiene, store eller små. Andre syns den brede grusveien langs nordsida av vannet er det beste stedet å gå på.  Kanskje kommer du på sommeren og tar orienteringsposter på din vei rundt vannet. Kanskje kommer du på vinteren og har med deg skøyter for å leke over isen. Vågøyvannet har plass – også hvis du kommer til hest eller har med deg hunden din.

Den firbeinte skulle gjerne kommet seg til elgen nedpå myra.
Den firbeinte skulle gjerne kommet seg til elgen nedpå myra.

Selv om stien er bred og lysløypa grusa, kan du få store naturopplevelser på din vei rundt vannet. Her har jeg møtt elg, her har jeg skremt opp rype, her har jeg sett orrhane rett ved stien, helt uaffisert av folk som gikk forbi, og her har reven stadig etterlatt spor der vi trasker. Harespor på snøen er så vanlig at det knapt er verdt å nevne. Og har du med deg fiskestanga, skal du ikke se bort fra at det er noe å få i vannet – men jeg må innrømme at jeg ikke har prøvd selv. Ikke enda. Myr og sumpaktige områder langs nordkanten av vannet og i den østlige buen gjør dessuten Vågøyvannet til et yndet område for et utall fugler, og mange av dem hekker her på våren og forsommeren.

Skogsguden Pan med fløyta si.
Skogsguden Pan med fløyta si.

Vet du hvor du skal titte, finner du sogar streetart på din vei rundt vannet! Bodø-artisten Stein har laget dette motivet av skogsguden Pan, hvis jeg ikke tar feil. Bildet ble knipset i august i år. Hvem sa at streetart på liv og død må være 100% urbant? Hvis du følger den mest brukte stien rundt vannet, er det temmelig nøyaktig seks kilometer rundt. Det er en tur som er så fin at Bodøbandet Kråkesølv har skrevet en egen låt om «Vågøyvannet rundt«.

Selv foretrekker jeg å gå heller enn å løpe rundt. Er det sommer, tar jeg gjerne turen på kveldstid når det er mindre folk ute. Ofte har jeg med meg matpakke – det er flust av steder hvor man kan sette seg og nyte utsikta, enten man vil sitte i naturen eller på en benk langs stien.

Lett tilgjengelig, variert og innholdsrik. Vågøyvannet rundt, altså. Jeg våger å påstå at den turen er noe av det fineste bodøbyen har å by på, uansett årstid.

Bodøs nesten hemmelige fjell

Hvis du spør folk hvilket fjell i Bodø de har hørt om, eller hvilket fjell man bare  på hvis man er i byen, er svaret entydig: Keiservarden. Keiservarden er vel og bra, enten du går sherpastien fra Turisthytta (2,1 km) eller grusveien fra Maskinisten (4 km, og nei: du kan ikke kjøre opp, for veien er stengt med bom). Men hvis du spør markaglade folk i Bodø hvor de gjerne går hvis de ikke er i følge med turister, er det et annet fjell som dukker opp minst like ofte: Junkerfjellet.

Emre myser utover byen fra toppen av Junkerfjellet.
Emre myser utover byen fra toppen av Junkerfjellet.

Det finnes mange veier til toppen av Junkerfjellet. Eller; det finnes mange stier  som går til toppen av Junkerfjellet, og det finnes én vei. Veien er gruset og går fra Bestemorenga til toppen av Junkerfjellet, og den er stengt med bom helt i starten. Det er temmelig nøyaktig 2,5 kilometer én vei, og stigningen er ikke all verden. Stiene starter ved Maskinisten, ved Bestemorenga og et utall andre steder. Det er lett å komme seg til og på Junkerfjellet.

Når du er på toppen av Junkerfjellet, har du utsikt i alle himmelretninger og befinner deg bare fire usle meter lavere enn på Keiservarden. Til gjengjeld (for tapt høyde) har du langt bedre utsikt over selve byen fra Junkerfjellet enn fra Keiservarden. I likhet med Keiservarden har også Junkerfjellet en åpen gapahuk til allmenn benyttelse, og her finnes opptil flere postkasser med trimbøker og/eller tur-koder som man kan benytte hvis man deltar i noen form for registrering av sånt noe.

Lilli er på toppen av Junkerfjellet og nyter utsikta mot nordøst og Sjunkhatten nasjonalpark.
Lilli er på toppen av Junkerfjellet og nyter utsikta mot nordøst og Sjunkhatten nasjonalpark.

På den ene siden av Junkerfjellet ser du byen, skjærgården i vest og sør, og ikke minst: Saltfjorden og Børvasstindan og nærområdene i sør. Mot nord ser du Keiservarden, og mot øst… Mot øst ser du Sjunkhatten nasjonalpark, hvor perlene ligger på ei snor – pluss at du ser Skaugtuva og Steigtinden, blant annet. Vågøyvannet og Soløyvannet glitrer en sommerdag og byr på skøyteis en vinterdag (i alle fall sistnevnte, førstnevnte er jeg mer usikker på pga oppdemming av vannet). På gode dager ser du også Blåmannsisen i Sulis langt i det fjerne når du er på retur ned fra Junkerfjellet igjen, hvis du følger veien.

Så hvis du vil gå i fjellet i Bodømarka og helst ønsker å slippe unna lysløype-følelsen, skal du bare glemme Keiservarden. Ta steget videre og kom deg opp på Junkerfjellet. Jeg lover at det er verdt det.

Høst og helg i Sulis

img_5236
Grunnutrustning på DNT-hytte: Hyttelås, telys og en kortstokk (eller tre). Så klart.

Noen ganger er det godt å dra bort ei helg. Bytte omgivelser, roe ned, koble av, være ute i naturen, gjøre noe annet enn det man ville gjort hjemme. Jeg elsker nettverket av DNT-hytter som finnes i distriktet her, og i år har jeg omsider nådd målet om å dra til ei «ny» hytte, dvs ei hytte jeg ikke har besøkt før. Denne gangen gikk turen til ei hytte i en nabo-kommune, opp i fjellet og inn mot svenskegrensen. Men hytter er hytter overalt: telys, DNT-lås og kortstokk er obligatoriske.

img_5220
Jeg sagde ved. Masse ved. Det gjorde godt for både varmen i hytta og selvfølelsen inni meg.

Når man kommer til ei DNT-hytte, sier hyttereglene at man skal finne opptenningskvist og litt ved lett tilgjengelig. Det hadde ikke de forrige hyttegjestene lest eller brydd seg om, og vi kom til tom vedkorg. Men det plaget ikke oss – vi fikk fyr i ovnen temmelig raskt, og gjennom helga tok vi opptil flere økter hver med å sage opp ved etter behov. Jeg brukte et par kubber på å få ordentlig dreisen på buesaga, men deretter var det som om jeg aldri hadde glemt kunsten. Fire-fem lange stammer av bjørk og selje ble forholdsvis raskt oppdelt i kubber som var passe lange for peisovnen de skulle inn i. Det føltes godt langt inn i sjela. At jeg kunne supplere urkvinne-følelsen med å hente vann i bekken og bruke børtre til arbeidet, var nærmest prikken over i’en!

img_5238
Trollvogna lastet med trekubber for bedre styring og kontroll.

Jeg var ikke alene på hytta – der var også et par jegere og en hundekjører, blant annet. Hundekjøreren var litt spent på hvordan troll-vogna skulle være på frosne grusveier høyt oppi fjellet, og anelsene ble bekrefta: Det var glatt. Men hundekjøreren var ikke tapt bak ei vogn (no pun intended!). Hun saget opp store vedkubber og la i vogna for å få mer ballast. Dermed ble vogna tyngre, og både piggdekkene og bremsene ga langt bedre uttelling på neste forsøk. Det heldige åttespannet fikk over fem mil i beina i løpet av denne helga. Fortsatt er det noen måneder til løpssesongen starter for alvor.

img_5260
Rexi foretrekker å forsyne seg fra bakken, og veltet målbevisst si egen matskål.

Rexi er en av Norges aller beste ledertisper i et hundespann. Hun har blant annet sølv fra VM i hundekjøring i 2015 (FL-500), i tillegg til en rekke gode plasseringer før den tid. I fjor flyttet hun nordover og ble trekkhund i Bodø, og som du ser: Dama har personlighet. Der de andre hundene glupsk kaster seg over maten i skåla si, tok Rexi et godt tak i kanten av skåla, velta den og forsynte seg av maten som lå på bakken. Back to basics for henne også, med andre ord. Nytrent var hun, og mett ble hun. Jeg gleder meg til å se hvordan hun presterer utpå vinteren, når løpssesongen starter for alvor i januar og februar.

img_5226
Tradisjonell hytte-kveldskos: Gamle donaldblader og strikking i fanget.

Jeg er svak for hytter som har dårlig nett-dekning og null wifi. Som denne, hvor det knapt var mobilnett å oppdrive, og hvor solcelle-strømmen bare var egnet til belysning, ikke til f.eks. opplading av mobil eller lignende. Man var pent henvist til andre og mer sosiale sysler enn å befinne seg online stadig vekk. Jeg koste meg med gamle donaldblader og med strikking, for eksempel. Kortstokken og terningene ble også flittig brukt, noe særlig åtteåringen visste å sette pris på. Da et par jegere stakk innom og viste ham noen korttricks, var lykken komplett.

img_5244
Kveldskos, hytte-style 🙂

Høstferd

imag9829
Tisleia i Valdres en vakker høstmorgen

Jeg har vært litt på farten siden sist. Forrige uke tilbrakte jeg for det meste i Valdres, hvor jeg var på kurs. Det var en fornøyelse – døgnet rundt. Kanskje ikke noen overraskelse at godt vær i kombinasjon med usedvanlig milde september-temperaturer gjorde sitt for trivselen? Lua og vottene som sto på pakkelista i forkant av kurset, ble ikke brukt i det hele tatt.

imag9852
Stedsnavn i Valdres – noen av dem.

Vi brukte kartet endel på kurset. Det er ikke til å komme fra at noen av stedsnavnene bød på underholdning i seg selv – deriblant Lortputten og Makalausputten, som du ser på bildet. Det var ikke alltid jeg var sikker på hvordan navnene på enkelte steder skulle uttales, men vi fant heldigvis fram når vi trengte det.

imag9939
Gjerdalen midt i bildet. Tatt fra Kobbskaret.

Denne uka har turen gått nordover. På Hamarøya var det så nydelig at jeg helst ville stoppe bilen overalt for å gå ut og dra på tur – men det kan man jo ikke når man har ei ferge å nå, og planer neste dag. På Kobbskaret kunne vi ikke dy oss lenger, så det ble en liten stopp. Landskapet sto i brann i form av trær i flammende gyldne farger, og lufta nærmest dirret av varme der den sto i ro. Bare en lett bris strøk tidvis gjennom tretoppene. Jeg tror det er fem år siden jeg var på campingtur på høsten borti strøket her. Nå fikk jeg lyst til å gjenta det så snart jeg kan, før fargene forsvinner.

imag9960
Fergemenyen gir seg selv.

På ferga er det i realiteten bare ett punkt som gjelder på menyen, med mindre man er skrubbsulten. Sveler. Jeg aner ikke hvor mange sveler jeg har spist på ferga over Vestfjorden gjennom årene, men det er mange. Alltid svele, alltid med brunost. Nå som den verste turistsesongener over, var det sogar mulig å finne seg et bord med utsikt ombord. Der satt vi med andakt hele den timen som turen varte. Titta på fjellene («der har vi vært!», «dit må vi komme oss en dag!» og så videre) og så småfisk boble i overflata her og der.

Høsten i år leverer virkelig varene så langt i sesongen!