August

Sommeren tok meg, med alle sine fine ting. Så kom pøsregn døgnet rundt, Parkenfestivalen med stort sett oppholdsvær og attentimersdager, og så kom nå. Nå er hverdager med jobb og fritidsaktiviteter, litt kaldere temperaturer og mange fine turplaner.

Humle på en solhatt
Humle på en solhatt

På tampen av sommeren, før parkensirkuset braket løs for alvor, unnet jeg meg en tur til Oslo. Det var helt nydelig å tilbringe ei langhelg der. God tid med gode og til dels gamle venner, noen av dem har jeg kjent siden første del av 1990-tallet. Jeg var på gamle trakter og gikk likevel i nye gater og så nye severdigheter. Botanisk hage, for eksempel, har jeg ikke besøkt på mange år. Der hadde jeg ei god og lang stund med ei fin venninne før jeg til sist tok veien tilbake til Gardermoen og hjem.

Parkenfestivalen. Den fine, glade og superpopulære festivalen jeg for alvor har vært en del av siden 2012. Festivalen med nesten 400 frivillige, 9.500 gjester, tre scener og et utall band på scenen. I år var det særlig Kristian Kristiansen, Gabrielle, Silvana Imam, Minor Majority og Colter Wall som gjorde meg glad. De – og alle de frivillige som sto på og gjorde en innsats langt ut over det jeg forventa på forhånd.

Kråkesølv på scenen under Parkenfestivalen 2017 sist helg
Kråkesølv på scenen under Parkenfestivalen 2017 sist helg

Da Matoma gikk av scenen lørdag kveld, ble neste års headliner annonsert. A-ha. Du kan trygt si at jeg fikk gåsehud. Og at jeg allerede gleder meg til neste runde, selv om den ligger et helt år fremover i tid.

Mens jeg jobba på festivalen, fikk jeg bilde av hunden min på Mjelletinden. Hundepasserne hadde tatt han med dit, og utsikta var storslagen. Ulempen fikk jeg først vite om på søndag da han kom hjem – han hadde slått et stykke av ulvekloa på den ene foten, og i dag måtte han gjennom en minioperasjon. Nå er det antibiotika og smertestillende som gjelder noen dager fremover.

Frem til Parken følte jeg meg litt som humla på det øverste bildet; jeg var ikke klar for høst og ville suge mest mulig sommer ut av august før jeg ga meg. Etter Parken er det greit, nå kan høsten komme hvis den vil. Hverdager, altså. Jeg kan ikke dy meg for å like dem.

Sommerglede #7: Turorientering

Da jeg flytta til Bodøområdet tok det meg ikke lang tid å oppdage turorientering. Det handler om å finne orienteringsposter som er satt ut i naturen, noe man gjør helt i sitt eget tempo og når man selv har lyst til det. Postene står ute fra midt i mai til ca september, og man kan sanke poster når og hvor man selv vil – og i det tempoet man selv foretrekker. Jeg elsker det. Særlig fordi det ofte fører til at jeg ikke blir gående i ‘de samme gamle sporene’ når jeg er ute på tur, men heller velger andre stier og ruter enn det jeg gjorde sist. Postene forandres fra år til år, og hvert eneste år har jeg oppdaget nye stier, steder eller områder som følge av turorienteringa.

Navy ved en post i Hunstadlia
Navy ved en post i Hunstadlia

Her i byen har det stort sett vært gråvær og vått fra sankhans og frem til nå. Når man er i ferd med å bli værsyk, viste det seg som en god kur å rett og slett ta med seg hunder, kart og klippekort ut i naturen. Jeg og ei venninne tok nylig alle postene i et område som heter Hunstadlia. To timer, seks poster og uendelig mange plusspoeng på kontoen for god samvittighet og bedre fysisk og mental helse.

Man får poeng for hver post. Når sesongen er over, kan man få medalje hvis man har passert et visst antall poeng – bronse, sølv eller gull. Jeg har passert bronse med god margin, og nå beveger jeg mot sølv. Jeg har gullet i sikte før sesongen er over, men jeg stresser ikke.

Sommeren byr på mange gleder. Turorienteringa er definitivt en av de store for meg.

Sommerglede #6: Sommergjester

Erlend på Rognan stasjon.
Erlend er en av gjestene som har vært innom i sommer.

Noe av det jeg er mest glad i med sommeren, er at det har en tendens til å ramle inn sommergjester titt og ofte. Noen ganger er det planlagt, andre ganger mer spontant. Jeg liker begge deler, og det er få ting som gjør meg mer glad i hverdagen enn å vite at det snart kommer gjester. I år har jeg færre planlagte gjester enn i fjor, men det betyr ikke at det er færre folk innom meg av den grunn.

– Hei, Elisabeth, det er Trond. (Trond er en mann jeg bare møter en gang hver vinter.)
– Hei Trond!
– Du, jeg og hele familien skal til Kjerringøy på onsdag, og så lander vi med siste fly tirsdag kveld…
– Det går fint, da kan dere overnatte hos meg fra tirsdag til onsdag. Null problem!

Det var ikke helt sånn samtalen forløp, men nesten. Den nærmeste uka skal jeg ha sju feriegjester innom. Noen blir bare ei natt, andre blir i flere dager. Jeg har plass til flere gjester enn noen gang før uten at det blir for trangt, og det nyter jeg. Ja, det blir litt vask av sengetøy. Ja, det blir noen ganger logistikk med reisetider, husnøkkel, jobb og hundelufting, men ÅH. Det er så verdt det.

Sommeren hadde ikke vært det samme uten alle gjestene som ramler innom. Og når været ikke spiller på lag, sørger strømmen av sommergjester for at sommerfølelsen er på plass likevel.

Sommerglede #5: Rabarbra

Rabarbraen er verdt et eget innlegg. Det er knapt noe som sier ‘sommer’ så mye som rabarbra av alt jeg putter i munnen i disse dager. Rabarbra er barndomsminner om varme dager, rabarbra fra hagen og et glass med sukker til å dyppe i. Rabarbra er grøten jeg serverte til den gamle mannen på sykehuset som lærte meg at det er bortkasta å barbere skjegg på fallan sky, som han sa. Rabarbra bærer på søte saker, gode minner, sol hele døgnet og evige ferier.

Jeg har hørt at rabarbraen helst skal høstes før sankthans, og det er kanskje noe i det hvis man bor sørpå. Men når man bor nordaførr og sommeren i tillegg har vært litt våt og kjølig siden sankthanstider, er det helt innafor å bruke ei helg tidlig i juli på å hamstre rabarbra og bruke den til ymse godsaker.

Rabarbra og kvann
Rabarbra og kvann

Hittil har jeg laget ‘vanlig’ rabarbrasyltetøy og rabarbrasyltetøy med kvann og ingefær. (Oppskrift herfra.) I morgen skal jeg lage rabarbrachutney og muligens rabarbrasaft. Til uka skal jeg også forsøke å finne tid til å lage rabarbra-og-jordbær-syltetøy, etter oppskrift fra samme bok som nevnt i parentesen tidligere.

Jeg er heldig som har tilgang til en nær ubegrenset mengde rabarbra. Det vet jeg å gjøre meg nytte av. For hvis jeg klarer å spare et glass eller tre til adventstida eller sådär, er det nesten ingenting som er deiligere enn å ta frem et syltetøyglass med smak av sommer når året er på det mørkeste. Tro meg. Jeg har prøvd.

Sommerglede #3: Utemiddager

Noe av det fine med sommeren er at det er utrolig enkelt og fristende å lage og spise middag utendørs. Med primus og de rette matvarene er det utrolig hva man kan lage på ganske enkelt vis når man er ute i naturen. Tidligere var middag ute – for meg -det samme som pølser på bål eller grilling av noe slag. I dag er saken helt annerledes.

Jeg leser for eksempel gjerne bloggen ‘Ute på tur med primus‘ og lar meg inspirere. Det er sjelden jeg lager akkurat det oppskrifta sier, men jeg bruker det gjerne som utgangspunkt og modifiserer oppskriften(e). Pølser er det nesten slutt på; nå er primusmiddager ofte like gode som middager laget hjemme på kjøkkenet – om ikke bedre!

Emre ved Vatnvatnet, i Heggmoen.
Min sjuårige husky i traktene hvor han kommer fra. Happy puppy!

I går, for eksempel, fikk jeg et mentalt pusterom etter ei heftig uke og midt i et heftig oppdrag. Ei venninne tok meg (og hunden) med ut i villmarka, til et sted der hundene lovlig kan løpe løse på sommerstid. Så hundene løp og snuste og badet og koste seg; vi laget mat på primus og ble så mette at vi nesten sprakk. På menyen: Reinskav.

Reinkjøtt, løk og paprika. Pluss litt til.

Til to personer hadde vi 400 g reinskav, som var frosset da det ble lagt i ryggsekken før turen. Seks middels store poteter, en rød løk, en halv paprika, fire selfplukka og selvtørka einebær (knust), salt/pepper/hvitløkskrydder i en tur-krydder-beholder – og en pakke fløte, som vi brukte kanskje 2 dl av. Potetene ble delt i to (små biter koker raskere) og kokt i kjele på den ene primusen. Mens det kokte, stekte jeg først paprika og løk (i biter) i stekepanna. Så la jeg dem til side mens jeg stekte reinskavet/kjøttet, på litt høyere varme. Da kjøttet nærmet seg ferdig stekt (det ble krydra underveis), skrudde jeg varmen litt ned og la grønnsakene over. Da alt var jevnt varmt, smakte jeg til med krydderet og hadde til sist fløten over. Blandet alt godt og lot det syde litt på middels varme til potetene var ferdig. Voilá!

Reinskav servert med nykokt nypotet. What’s not to like?

Det var godt. Vi ble mette. Og hadde det ikke vært for bilkjøring og at en av oss var lojal mot sjåføren på hjemturen, hadde det blitt en øl eller to underveis og etterpå, for kosen og smaken sin del. I stedet drakk vi friskt og særdeles kortreist norsk ferskvann, rett fra naturen. Det var ikke så verst, det heller.

Det blir flere utemiddager i sommer, for å si det pent.

Paradisbukta er en klisjé

 Det var solnedgang, det var latter, det var sang…

Sitter her på berget og ser utover havet…

Det var en gang en sommer…

Alle de tre linjene over her er starten på hver sin sang, sanger som trygt kan karakteriseres som ‘sommerhit’, som en ‘klassiker’ og som en enerverende gjenganger på radioer, nachspiel, karaoker og sånt noe. Hvorfor de har blitt det, kan kanskje diskuteres. Klisjeer blir til fordi de gjentas så ofte. Men grunnen til at de gjentas så ofte, er gjerne at de oppleves som sanne, som beskrivende, at de er gjenkjennelige for tilhøreren. De bare gror seg fast, på et vis.

To båter med en drøy håndfull personer i hver. Perfekt kveld.
To båter med en drøy håndfull personer i hver. Perfekt kveld.

Alle disse sangene, i tur og orden, gikk av seg selv inni hodet mitt en kveld tidligere i uka. Sammen med gode venner i hjelpekorpset var jeg nemlig på båttur til Paradisbukta, ytterst på Store Hjertøya, som ligger omtrent i innseilinga til Bodø. Det går ikke bilvei eller ferge dit, man må komme seg frem for egen maskin, for egen kjøl. Noen kommer i kajakk, noen i seilbåt, noen i lystbåt. Vi kom dit i en liten båt, noen som campet der hadde kommet i kano.

Båten forankret i Paradisbukta, stranda sørvendt med utsikt mot Sandhornet.
Båten forankret i Paradisbukta, stranda sørvendt med utsikt mot Sandhornet.

Det var rett og slett en drømmekveld i Bodøs skjærgård. Vi spilte kubb på stranda. Noen av oss gikk på fotosafari på berg og knauser. Vi laget ei lita grue og grilla mat. Hunden kunne være løs, og han stakk ingen steder. Vi snakket litt med kanopadlerne som hadde ankommet før oss, og stemninga var god. Det var mange gode samtaler, og båtene duvet i takt med bølgene mot stranda.

Farvel og godnatt, Paradisbukta. Vi kommer tilbake.
Farvel og godnatt, Paradisbukta. Vi kommer tilbake.

Man kan ikke si noe på omgivelsene. Jeg kan ikke si noe på selskapet. Været var upåklagelig, hunden var lykkelig, maten var god og … jah. Jeg tror jeg må si det med De Lillos:

[Det]… er en klisjé, men hva gjør vel det?

Når det løsner

Noen ganger kjenner man plutselig at ting løsner. De trenger ikke å ha vært vanskelige. Det trenger ikke å ha vært tungt. Det har kanskje ikke vært noe problem, egentlig, selv når man har tenkt etter. Likevel kan det plutselig løsne.

I dag var en sånn dag.

Jeg vet ikke helt hva det var, men plutselig stemte alt på en måte det ikke har gjort før. Jeg har vært et halvt år i ny jobb, litt kortere i en del av jobben, og plutselig var det som om noe løsnet og bare fant sin plass. Rett og slett. Kanskje var det jeg, kanskje var det oppgavene, kanskje var det det sosiale. Kanskje litt av alt.

Lunsjområde på jobb. A lunch with a view!
Lunsjområde på jobb. A lunch with a view!

Resultatet ble like fullt at jeg satt og spiste lunsj med kolleger i moderne omgivelser og med vakker utsikt, mens jeg så finværet bre seg utover himmelen og landskapet. Innvendig ble jeg varm og kjente uten påviselig grunn på en nesten tindrende euforisk følelse, som om noe har tatt av og samtidig landet ordentlig.

Noe sier meg at det ikke er forbigående. Det er jeg veldig glad for.