Å nyte ei helg

…er ikke vanskelig. Særlig ikke når man i godt selskap kan dra på hyttetur med god stemning, hyggelige omgivelser og upåklagelig servering til alle måltider. Vi måtte plotte denne turen lang tid i forveien for at det skulle passe for begge, men ingen av oss angret på at vi gjorde nettopp dét.

Lykkelig husky langs Futelva

Jeg og hunden tyvstarta litt uten resten av turfølget. I stedet for å møtes noenlunde sentralt, valgte vi å starte turen med å gå langs Futelva opp til Breiva, så turfølget kunne plukke oss opp der i stedet. Langs Futelva var det masse å snuse på for en ivrig hundesnute; mange hunder å hilse på eller gå forbi, mange folk og se, mange dufter å etterforske. Jammen fant vi ikke et småhemmelig sted med masse laks også. Femten laks på en snau kvadratmeter lar seg høre – men de fikk bli nedi elva, alle som én.

Dette tror jeg er såkalt ‘gulløre’, tremella aurantia heter den på latin.

Jeg trodde noen hadde stappa noe oransje plast inni et tre, og tenkte at det kan jeg plukke med meg og hive i søpla der jeg kommer i stedet. Men jammen var ikke de blanke, knall oransje krøllete greiene en sopp som vokste på bjørkestammen! Etter litt googling tror jeg at dette må være en tremella aurantia, som det heter på latin, eller ‘gulløre’. Vakker!

Solnedgangslys midt på dagen

Sola går ned før klokka er tre, og vi fikk med oss en sjelden (i disse dager) solnedgang mens vi gikk oppover traktorveien og innover i marka. Oransje stråler skapte noen helt spesielle fargetoner; farger ingen bilder kan gjengi, farger som fullstendig bergtok oss. Det føltes som å være på rett sted til rett tid – og så var vi bare halvveis ut i dagen!

Denne utsikta er til å leve med. Isen lå et par centimeter tykk på vannet, selv om det ser åpent ut.

Utsikta fra hyttevinduet kan ingen si noe på. Fra dette vannet henter vi vann på en tjueliters plastdunk til å ha til drikke og matlaging inne på hytta – og til oppvask og annen vask når det står på planen. Det lå et lite islag, kanskje to centimeter tykt, over det meste av vannet. Ikke verre enn at vi fikk hull på den for å hente det vannet vi trengte. Heldigvis.

Kveite, potet og tilbehør fra Frydelund. Ingen klaget på bevertninga!

Vi hadde avtalt at jeg skulle stå for middag den ene dagen, turfølget skulle stå for frokost neste dag. Middagen ble kveite fra Rødøya, potet fra en lokal bonde og øl fra Drammen. Det var vanvittig godt, og jammen ble det ikke mat nok til både oss tobeinte og til han firbeinte. Han var ganske fornøyd da han kunne meske seg i de kveitefilétene som ble til overs da vi var ferdige, han pelskledte. Nevnte jeg god stemning?

Kaffe med nogo attåt. Strikking. Stearinlys. Og utenfor bildet: En radio med fin musikk. Lykke.

«Det føles som om det er kveld, men det er det jo ikke» sa turfølget da middagen var overstått. Og det stemte. Det var mørkt, vi var småtrøtte og vi kunne lagt oss med en gang. Men klokka var bare sju, og det var mange timer igjen av dagen. De ble tilbrakt med musikk på batteridrevet dab-radio, strikking, og kaffe med nogo attåt – blant annet. Flaks at jeg ikke blir liggende søvnløs av å drikke kaffe, for det var noen kopper som gikk ned i løpet av kvelden.

Multitasking på frokostbordet – noen lager arme riddere, andre skriver i hytteboka.

Jeg har et nærmest ikke-eksisterende forhold til arme riddere. Jeg husker å ha laget det på skolekjøkkenet da jeg gikk ungdomsskolen, tror jeg, men siden? Næh. Vi hadde aldri noen tradisjon for det hjemme, og jeg har ikke plukket det opp på egen hånd i voksen alder heller. Av en eller annen merkelig grunn. Denne morgenen var det helt genialt å  få servert aldeles ‘ferske’ arme riddere, stekt der og da på steikepanne over primusen. Med hvert vårt syltetøy fikk vi begge det vi helst ville ha – og krefter til turen tilbake, sånn etterhvert.

Hytteboka forteller om andre gjester som også har lagt sin elsk på den lille perlen vi befant oss på denne helga. Det er ikke så vanskelig å forstå. Jeg har allerede planlagt minst ett fremtidig besøk hit, et besøk der jeg skal vise hytta og omgivelsene frem til en gjest som kommer særdeles langveisfra. Jeg tror ikke hun vil bli skuffet.

Det beste av alt? Det er det jeg ikke har bilde av. Da jeg på kvelden skulle en siste tur ut på do før jeg la meg for natta, var himmelen klar og full av grønt, hvitt og lilla lys. Nordlyset herjet over himmelen, sterkt her, svakt der, men allestedsnærværende og i konstant endring. Det var vanskelig å gå inn igjen. Det innrømmer jeg glatt. Det blir – forhåpentligvis – neppe lenge til neste gang. Heldigvis.

Reklamer

Helligvær revisited

En sjekk viser at det er over seks år siden sist jeg var i Helligvær. Denne gangen hadde jeg bedre tid, og jeg hadde gledet meg lenge over planene om å dra utover akkurat denne helga. Sammen med hunden tilbrakte jeg helga i godt selskap, og denne gangen rakk jeg å utforske alle øyas veier i både dagslys og måneskinn. De er ikke mange, og det blir totalt rundt fem kilometer hvis man går lengste vei frem og tilbake.  Akkurat passe til en fin tur som både voksne og barn var fornøyd med.

Tomme fiskehjeller og utsikt mot nordøst

Det bor rundt 100 mennesker i hele været, og rundt 90 av dem bor på Sørvær, den største bebodde øya. Det var dit jeg dro denne helga.  Fiske er ei viktig næring i Helligvær, og sporene i fjæra taler et tydelig språk – her er det hjeller hvor det henger fiskehoder til tørking i vintersesongen. Denne nordøst-vendte vika er ganske lun og skjerma mot storhavet i vest, og dermed står hjellene ganske trygt.

Sørværs største gård har utsikt mot Landegode

Det tok meg noen timer å få instinktivt grep om himmelretningene i Helligvær, å skjønne hva som var nord og sør og øst og vest. Noe av forvirringa kommer utvilsomt av at jeg er vant med å ha Landegode mot vest-nordvest når jeg har tilhold i byen.  De fjelltoppene du ser rett bak låven på bildet over, er toppene på Landegode. Her er Landegode i øst. Jeg fant ut av det. Til slutt.

Måkene samla seg i store skarer på fjorden på nordvestsida av Sørvær

I et lite sund fant niåringen og jeg et sted hvor det hadde samlet seg et tresifret antall måker på havet.  Vinterstid er det vanlig å se ærfugler sitte samlet i store skarer, nærmest som et ‘flak’ av fugler på vannet. Men måker? Litt mer uvanlig. Jeg tipper det var mat i nærheten.

Perfekt tur for en åtteårig husky og ei niårig jente

Helligvær var et paradis for hundepoter og hundesnuten. Det var noen andre hunder på øya; vi møtte en aussie, en border collie, en akita inu og en bischon frisé. I tillegg går villsauer inngjerdet i terrenget, det er flere hester i innhengninger tilknytta den store gården, her er oter og sjøfugl og jeg vet ikke hva. Huskyen var strålende fornøyd med alt han fikk snuse på der vi gikk, mest etter veien og litt i kanten av terrenget. Neste gang jeg drar dit, skal jeg ha med meg sko som passer til å gå i vått terreng. Da blir det enda mer å utforske, ikke minst stinettet som ligger på sør- og østsida av øya.

Magisk vinterlys forsøkt fanget med mobilkamera

Lørdag kveld og natt til søndag falt det litt snø. Ikke mye, men nok til at det ble et dryss av hvitt over terrenget, nok til at man tenkte at vinteren er i anmarsj. Sammen med snøen kom skyer på himmelen; skyer og vind som gjorde at lyset forandra seg absolutt hele tida og aldri var det samme mange minutter i strekk. På ett tidspunkt sto vi nærmest omringet av gull, senere var verden blå. Da angret jeg litt på at jeg ikke hadde tatt med meg ordentlig kamera.

Hytte på stolper. Denne hytta har ei helt fantastisk utsikt fra stua!

Noen av husene på Helligvær har stått lenge, andre er litt nyere.  Noen er bebodd, så klart, men mange av dem fungerer som feriehus for folk med tilknytning til øya. De brukes bare deler av året, kanskje særlig i sommerhalvåret. Det er ikke mange hytter her som ‘bare’ er hytter, men dette er ei av dem. Den er bygd i ei skråning og står delvis på stolper. Utsikta fra stuevinduene er helt eksepsjonell – jeg kunne fint ha bodd der hele året hvis det var om å gjøre.

Men jeg bor ikke der. Jeg var bare på besøk. Det skal ikke bli seks år til neste gang, for å si det sånn. Planen er snarere å dra tilbake til sommeren – om ikke før.

Farsdagsgaven

Jeg har en turglad far. Jeg er glad i å være på tur med pappa. Til farsdagen i fjor fikk han derfor et gavekort på en 3-4 dagers fjelltur sammen med meg; en tur hvor bare han og jeg skulle være på vandring sammen med våre respektive hunder, hvor jeg skulle lage middag og betale for overnattinger. Vi har begge gledet oss helt siden da, og ei helt i august var vi klare for gjennomføring.

Kveldsstemning på Coarvi-hytta

Turen startet i Sulitjelmafjellene, eller Sulisfjellene som vi gjerne sier. Den aller første kvelden ble tilbrakt ved Coarvi-hytta, Tjorvi på norsk, hvor vi inntok den delen av hytta hvor det er lov til å ha med hund. Vi rakk en kveldstur langs grusveien opp til Balvatnet før vi laget oss middag og koste oss utover kvelden. Pappa har som regel ei bok med seg på tur, og denne gangen var ikke noe unntak. Jeg hadde ikke bok. Det var godt nok å bare titte ut av vinduet, kose med hunden og prate litt med pappa.

Emre speider etter reinsdyr og koser seg underveis

Neste morgen tok vi den tida vi trengte for å våkne av oss selv, lage frokost og stelle oss selv og hytta før avreise. Hytta vi var på hadde – dessverre – ikke vært spesielt bra rengjort eller rydda av de forrige gjestene, og vi hadde bestemt oss for å gjøre en langt bedre innsats. Men klokka var likevel bare litt over ti da vi kunne legge ut på stien, som starta rett over tunet.

Været hadde på forhånd vært meldt til å bli ganske fint, 10-12 grader og lettskya oppholdsvær. Vi var optimister, og begge hundene storkoste seg synlig med å være ute på tur i villmarka. Særlig da vi gikk oss på noen reinsdyr bare en snau kilometer fra hytta. (Dét har jeg naturlig nok ingen bilder av; jeg hadde nok med å holde hunden igjen og samtidig holde meg på beina.)

Fra ruta mellom Coarvi og Calalves, før regnet satte inn

Terrenget var oversiktlig og fint å gå i, og vi så reinsdyr flere ganger. I starten av turen var merkinga god, men etterhvert ble den dårligere og stien tidvis vanskeligere å finne. Det tok sin tid, men vi stressa ikke. Omgivelsene var vakre, og det ble noen pauser innimellom for å se seg om, hente inn pusten og bare nyte omgivelsen. Og så satte regnet inn. Ikke duskregn, men pøsregn. Uten opphold. Det gjorde stien og fremkommeligheten litt mer krevende, men ellers må jeg innrømme at det fortsatt var en fin tur. Selv når det var grått og vått.

Super turkompis med ryggsekk fra 1984 (!)

Sekken som pappa har på bildet, ble kjøpt før en guttetur i 1984. Den duger fortsatt, en gammel (og god) modell fra Norrøna. Selv har jeg en Bergans-sekk fra 1999 som jeg er svært fornøyd med. I sekkene hadde vi alt vi selv og hunden trengte for turen, og mat nok til å også kunne spandere et godt måltid på en svenske vi møtte underveis. Etter å ha levd på frystetørkede måltider i to uker (han skulle vandre i tre uker totalt), var han veldig glad for et overdådig alt-du-klarer-å-spise-pannekakemåltid med både sukker og jordbærsyltetøy til å ha på.

På det som skulle være dag 2 av 3 dager med vandring (den siste dagen skulle vi fiske, var planen, og ikke gå så mye), skjedde det dessverre et uhell i forbindelse med kryssing av ei elv. Det var ikke alvorlig eller farlig, heldigvis, men det var nok til at en av oss ikke helt klarte å gå så langt på ankelen som ble rammet, pluss at en trøkk i brøstet gjorde pusting ganske strevsomt. Å gå halvannen mil i krevende fjellterreng var dermed utelukket. Etter å ha områdd oss litt, ble vi enige om at det lureste var å ta seg en kortere vei mot bebygd strøk og etterhvert bilen. Vi legger ny slagplan når vi har kommet så langt, ble vi enige om.

Siste etappe gikk med båt i pøsregn

Det skulle vise seg å bli en dag som gjorde godt inn i sjela. For vi gikk en sti som tok oss vestover, og hvis vi måtte gå hele veien, ville det blitt 5-6 kilometer i halvkupert terreng. Vi hadde klart det, men det var vått og litt ulendt – og krevende for den av oss som hadde skadet ankelen sin. Etter bare en kilometer gikk vi oss imidlertid på ei hytte, og der var det noen som ga oss skyss over nærmeste vann. Da vi ble satt i land på andre sida, gikk vi 400-500 meter før vi igjen gikk oss på ei hytte (den første av flere), og jammen ordna det seg ikke med båtskyss over neste vann også. Vi visste at når vi kommer over vann #2 kunne vi ringe etter taxi for å få skyss tilbake til bilen.

Men det trengte vi ikke. For da vi kom i land, kom det akkurat en bil kjørende mot Naustbukta. I bilen satt et ungt par. Jeg var ikke sen om å praie dem og spørre pent om de kunne skysse pappa opp til hytta hvor bilen vår sto? Det var ikke nei i deres munn. Så han ble skyssa opp, mens jeg og hundene (og bagasjen; sekker og fiskestenger) venta ved naustene til han kom tilbake.

Regnet pøste ned og viste ingen tegn til å gi seg. Hytta hvor vi hadde tenkt å  campere, var full av bråkete folk. Så vi valgte det som viste seg å være lurt: Vi dro hjem til meg igjen. God mat, varme i kroppen, tørre omgivelser og et velutstyrt kjøkken. Det ble helt perfekt.  Den opprinnelig planlagte turen, ble solid amputert. Men vi hadde det fint likevel og improviserte da omstendighetene gjorde det nødvendig. Og den opprinnelige ruta? Den tar vi neste sommer, håper jeg. Fjellet ligger der, og jeg er klar.

Med Oliver til Ausvika

Selv nordnorske sommerforhold kan ikke hindre meg eller ungene rundt meg i å drive med turorientering. Faktisk er det perfekt vær for å holde på med denslags nå om dagen – hadde det vært varmere, ville mange av postene vært uutholdelige å finne på grunn av mygg og andre insekter. Med sju grader og duskregn, er ikke insekter noe problem.

Fjære sjø på Løpsstranda

Jeg og Oliver (11) hadde bestemt oss for å ta postene i Ausvika sammen. Ausvika ligger litt utenfor selve byen og bortenfor det meste av kollektivtrafikk, men vi tok bussen til endestasjonen i Løpsmarka og fulgte stien derfra via Bremnes til Løp, og så videre mot Ausvika. Det var fjære sjø og lave skyer mens vi gikk, og verken Landegode eller Lofoten var synlige. Men det tok ikke motet fra oss. Heldigvis.

Nanuk og Emre på kyststien mot Ausvika

Nanuk, hunden til ei venninne, var på besøk og skulle være med på tur. Den ettårige unghunden er ikke alt for vant med fjæra, tror jeg, og han var tidvis overveldet av alt der var å se og lukte på. Snuten gikk i ett, beina gikk hit og dit og han lærte mye av å følge med sin åtteårige kompis – som har vært her mange ganger før. Og jeg? Jeg hadde ingen problemer med fremdriften; to huskyer festet i magebelte sørget for god driv bortover stien.

Dagens andre post var inni skogen, men Oliver fant den lett

Vi tok to poster allerede før vi kom frem til Ausvika. 11-åringen er overraskende god til å lese kartet og terrenget, og han hadde full kontroll på hvor vi var og på hvor det var lurt å lete etter postene. Det var da også han som fant dem; jeg hang litt bak med hundene, han gikk foran og tittet. God arbeidsdeling. Denne dagen tok vi tilsammen fem poster og 29 poeng, noe vi begge var godt fornøyd med.

Vått, men også uendelig grønt. Irrgrønt. Fantastisk.

Når det er vått og sola ikke skinner, er det lett å tenke at det er veldig grått. Ser man på himmelen og langt avgårde, stemmer det forsåvidt. Men ser man i øyehøyde eller nedover, er det ikke grått. Det er grønt. Tross mangelen på sol og varme virker det som om planter og vekster ikke kan få nok – de spretter og skyter skudd og vokser og blomstrer, og det er irrgrønt overalt. Jeg liker det. Det gjør også at orienteringspostene med sine røde og hvite merkeplater er relativt greie å finne, når man bare ser forbi løvet.

Tre glade fyrer på retur

Turen vi tilbakela var tilsammen nærmere ni kilometer. I Ausvika gikk stien over Geitnakken, som er drøyt 100 m.o.h., men ellers er det ganske små høydeforskjeller underveis. Etter å ha funnet de to postene i lia og skrevet oss inn i gjesteboka ved toppvarden, gikk vi en sti bratt ned igjen på nordsida av Geitnakken og deretter langs fjellet tilbake mot Ausvika. Ingen av oss har vært akkurat her før, og det var en nydelig sti å utforske.

Ferske kanelsnurrer og kakao i Ausvika etter fem poster og 29 poeng

Mora til 11-åringen hadde bakt kanelsnurrer tidligere på dagen, og han hadde med til oss begge på tur. Jeg hadde med kakao, og Ausvika bød på både bord, benker og underholdning i form av forbipasserende folk, dyr og fugler. Både vi og hundene koste oss, og til alt overmål var det oppholdsvær hele tida mens vi satt og spiste. Hva mer kan man ønske seg? Jeg kommer ikke på så mye. Og det er noe av det jeg elsker med turorientering; man får så uendelig mye mer igjen for det enn ‘bare’ poeng og antall poster. Jeg kan ikke annet enn å være begeistret.

Å orientere seg på Rønvikfjellet

Turorientering er noe av det fineste man kan holde på med når man likevel skal ut og gå en tur. Jeg liker å dra med meg folk som kanskje ikke er kjent med fenomenet og vise dem hvor bra det egentlig her; hvor godt det er å komme seg ut, hvor motivert man blir av en skarve post med x antall poeng, hvor glad man blir når man oppdager nye stier og ruter i sitt nærområde.

Lykkelig hund på vei mot første post

For ikke å snakke om at det er supert for hunden. Han elsker å være på tur, har skjønt poenget med å finne poster (begrepet ‘post-godt’ er forlengst etablert og gjennomført) og syns det er helt strålende at vi ikke alltid trasker på asfalt, at vi ikke alltid bare holder oss på de store stiene. Humler, mus, harer, elgspor og tidvis lemen er god underholdning for ham – og så kan han drikke i bekker underveis. Hva mer kan man ønske seg? Ikke så mye, tror jeg.

Lykkelig sjuåring klipper i kortet og tar med det sitt livs første orienteringspost!

Turorientering får en ekstra dimensjon når man kan dra med seg unger på tur. Særlig unger som ikke er turvante, eller unger som ikke har gått orientering før. Jenta på bildet over passer i begge kategoriene. Hun var superstolt over å ha tatt to poster og 14 poeng i løpet av denne turen, og ser allerede frem til flere turer, flere poster og flere poeng. Etter sesongen venter en medalje på henne hvis hun fortsetter som hun stevner og sanker poeng med godt humør.

Kveldsmat med utsikt

Vi skal ikke bare jage poster og poeng på tur; vi skal også ha det fint. Vi skal trives underveis og vi skal ha lyst på ny tur når denne er slutt. Tenker jeg. Så sjuåringen hadde med seg matpakke, jeg hadde med meg rett-i-koppen-suppe, og den firbeinte fikk tørrfôr servert i lyngen der vi satt. Livet er ikke det verste man har. Og med turorientering rekker man mange opplevelser på et par ettermiddagstimer en helt vanlig uke-hverdag.

Når hunden fyller åtte år

Jeg vet at hunder ikke har noen forståelse av fødselsdager på samme måte som vi mennesker har. Likevel liker jeg å gjøre noe ‘litt ekstra’ sammen med min hund når han har bursdag. I år valgte jeg å dra på en temmelig lang tur i et område hvor han elsker å være, og det akkurat på den dagen han fylte åtte år. Det var verdt det – både for ham, for meg, og for den sjuårige jenta som var med oss og besøkte området for første gang.

Glad bursdagshund på tur

Det året han ble født, bodde jeg rett utenfor byen. Det første året av livet hans vokste han opp her, og disse stiene og veien gikk vi på mer eller mindre hver eneste dag. Han vet hvor elgen gjerne står, han vet hvor den ligger og gjemmer seg, han vet hvor han finner vann, og han vet hvor det er sjanse for å fange seg ei mus. Det er kanskje ikke rart han trives så godt her? Man ser det på hele kroppsspråket hans når vi kommer ut i naturen her – han koser seg litt ekstra mye bare fordi det er her vi er.

To gode venner

Denne gangen var vi ikke alene på tur. Vi hadde med oss ei sjuårig jente  som aldri før har vært på tur akkurat her. Hun bor ikke langt fra meg og var veldig glad for å bli invitert med på tur. Matpakke og vann i sekken, et par sjokoladekjeks for motivasjonens skyld og full av forventning. Hun viste seg å være en lett unge å ha med seg på tur. Lite tur-erfaring var intet hinder; hun lærte fort og viste seg å være modig og turglad. Så da jeg spurte om hun ville på en liten topptur eller foretrakk den opprinnelige oppsatte runden vi skulle på (med langt mindre stigning), var det med selvfølgelig mine hun valgte toppturen. Så det ble topptur også.

Tørt og trygt bursdagsbarn i gapahuken på toppen

Været var grått den dagen vi gikk, men det var opphold. Helt til vi hadde nådd toppen og satt i gapahuken på Sjurnakken. Da begynte det å regne, blåse og sogar hagle innimellom. Det var ganske heftig utenfor, men inni gapahuken satt vi tørre og i relativt god le for vinden. Vi venta litt for å se været an, siden ingen av oss hadde tatt med seg regnjakke. Da vi bestemete oss for å trosse været og ta sjansen på å bli litt våte, viste det seg at regnet og haglet slutta, og vinden løya. Da vi var kommet ned til den ‘vanlige’ stien igjen, var det mildt og bris og tørt og nydelig. Flaks kaller man sånt.

Viktig å signere gjesteboka – dette var dagens tredje, sogar.

Det var hele tre gjestebøker underveis på turen vi gikk. Ei i skogen, ei på Sjurnakken og ei på Lauvåsen. Vi skrev oss inn i alle tre, eller rettere sagt: Sjuåringen skrev oss inn. Vanligvis unngår jeg å skrive i gjestebøker når jeg ferdes i naturen, ut fra en tanke om at det at jeg har vært der, er min egen sak. Det har ikke egentlig andre noe med. Men så leste jeg at den lokale interesseforeninga for marka, som tilrettelegger med klopper og mye annet, bruker statistikken fra gjestebøkene til å dokumentere resultatene av og behovet for det arbeidet de gjør når de skal søke støtte til dette og hint. Dét endra innstillinga mi, så nå skriver jeg meg gladelig inn når jeg benytter meg av deres tilbud.

Og bursdagshunden? Han koste seg med nærmere ei mil tilbakelagt denne dagen, med mat inntatt i det fri, med et utall møter med andre folk og dyr, og med kjærkomment selskap hele veien. At han fikk snop da vi kom hjem – frosne beinrester fra påskas lammeskank – var en bonus han ikke hadde forutsett. Jeg hørte ingen tegn til klage.

Vi strekker oss mot lyset og varmen

De tyter ut overalt. Hele døgnet, overalt, på hver minste knaus og sti og tue. Hvem? Folk. Om vinteren er de borte og jeg ser ikke alt for mange av dem når jeg er ute og lufter hunden; enda færre hvis man trekker fra andre hundeluftere. Men på våren, og på dager som denne, som minner sterkt om sommer? Det er folk nesten overalt. Halve Bodø er ute på tur i fjæra eller fjellet, eller begge deler på samme dag.

Emre passer på byen sin. Byen vår.

I ettermiddag gikk vi opp til Linken, et utsiktspunkt på Rønvikfjellet. Jeg og hunden tok med oss ei nabojente som aldri har vært der før, og vi hadde en aldeles strålende tur. Og det var folk overalt; på veien, på hver en sti, på yttersida mot Pallfjellet og innersida mot Turisthytta og Keiservarden. Det var ikke så mange at det føltes overbefolket, men det var alltid noen innenfor synsvidde, stort sett. Flaks at her er utsikt nok til alle – og vel så det!

Lykkelig Emre og utsikt mot nord

Hadde det ikke vært for at det er arbeidsdag i morgen, ville jeg tatt med meg sovepose og primus og gått ut i marka igjen litt senere på kvelden. Det frister veldig med en uteovernatting, særlig når det er  t-skjorte-vær og nesten vindstille, men det får vente til senere, til en dag jeg ikke må tidlig opp og avgårde i presentabel tilstand.

Hvis sommeren fortsetter som mai måned stevner hittil, har vi mye å se frem til.