Farsdagsgaven

Jeg har en turglad far. Jeg er glad i å være på tur med pappa. Til farsdagen i fjor fikk han derfor et gavekort på en 3-4 dagers fjelltur sammen med meg; en tur hvor bare han og jeg skulle være på vandring sammen med våre respektive hunder, hvor jeg skulle lage middag og betale for overnattinger. Vi har begge gledet oss helt siden da, og ei helt i august var vi klare for gjennomføring.

Kveldsstemning på Coarvi-hytta

Turen startet i Sulitjelmafjellene, eller Sulisfjellene som vi gjerne sier. Den aller første kvelden ble tilbrakt ved Coarvi-hytta, Tjorvi på norsk, hvor vi inntok den delen av hytta hvor det er lov til å ha med hund. Vi rakk en kveldstur langs grusveien opp til Balvatnet før vi laget oss middag og koste oss utover kvelden. Pappa har som regel ei bok med seg på tur, og denne gangen var ikke noe unntak. Jeg hadde ikke bok. Det var godt nok å bare titte ut av vinduet, kose med hunden og prate litt med pappa.

Emre speider etter reinsdyr og koser seg underveis

Neste morgen tok vi den tida vi trengte for å våkne av oss selv, lage frokost og stelle oss selv og hytta før avreise. Hytta vi var på hadde – dessverre – ikke vært spesielt bra rengjort eller rydda av de forrige gjestene, og vi hadde bestemt oss for å gjøre en langt bedre innsats. Men klokka var likevel bare litt over ti da vi kunne legge ut på stien, som starta rett over tunet.

Været hadde på forhånd vært meldt til å bli ganske fint, 10-12 grader og lettskya oppholdsvær. Vi var optimister, og begge hundene storkoste seg synlig med å være ute på tur i villmarka. Særlig da vi gikk oss på noen reinsdyr bare en snau kilometer fra hytta. (Dét har jeg naturlig nok ingen bilder av; jeg hadde nok med å holde hunden igjen og samtidig holde meg på beina.)

Fra ruta mellom Coarvi og Calalves, før regnet satte inn

Terrenget var oversiktlig og fint å gå i, og vi så reinsdyr flere ganger. I starten av turen var merkinga god, men etterhvert ble den dårligere og stien tidvis vanskeligere å finne. Det tok sin tid, men vi stressa ikke. Omgivelsene var vakre, og det ble noen pauser innimellom for å se seg om, hente inn pusten og bare nyte omgivelsen. Og så satte regnet inn. Ikke duskregn, men pøsregn. Uten opphold. Det gjorde stien og fremkommeligheten litt mer krevende, men ellers må jeg innrømme at det fortsatt var en fin tur. Selv når det var grått og vått.

Super turkompis med ryggsekk fra 1984 (!)

Sekken som pappa har på bildet, ble kjøpt før en guttetur i 1984. Den duger fortsatt, en gammel (og god) modell fra Norrøna. Selv har jeg en Bergans-sekk fra 1999 som jeg er svært fornøyd med. I sekkene hadde vi alt vi selv og hunden trengte for turen, og mat nok til å også kunne spandere et godt måltid på en svenske vi møtte underveis. Etter å ha levd på frystetørkede måltider i to uker (han skulle vandre i tre uker totalt), var han veldig glad for et overdådig alt-du-klarer-å-spise-pannekakemåltid med både sukker og jordbærsyltetøy til å ha på.

På det som skulle være dag 2 av 3 dager med vandring (den siste dagen skulle vi fiske, var planen, og ikke gå så mye), skjedde det dessverre et uhell i forbindelse med kryssing av ei elv. Det var ikke alvorlig eller farlig, heldigvis, men det var nok til at en av oss ikke helt klarte å gå så langt på ankelen som ble rammet, pluss at en trøkk i brøstet gjorde pusting ganske strevsomt. Å gå halvannen mil i krevende fjellterreng var dermed utelukket. Etter å ha områdd oss litt, ble vi enige om at det lureste var å ta seg en kortere vei mot bebygd strøk og etterhvert bilen. Vi legger ny slagplan når vi har kommet så langt, ble vi enige om.

Siste etappe gikk med båt i pøsregn

Det skulle vise seg å bli en dag som gjorde godt inn i sjela. For vi gikk en sti som tok oss vestover, og hvis vi måtte gå hele veien, ville det blitt 5-6 kilometer i halvkupert terreng. Vi hadde klart det, men det var vått og litt ulendt – og krevende for den av oss som hadde skadet ankelen sin. Etter bare en kilometer gikk vi oss imidlertid på ei hytte, og der var det noen som ga oss skyss over nærmeste vann. Da vi ble satt i land på andre sida, gikk vi 400-500 meter før vi igjen gikk oss på ei hytte (den første av flere), og jammen ordna det seg ikke med båtskyss over neste vann også. Vi visste at når vi kommer over vann #2 kunne vi ringe etter taxi for å få skyss tilbake til bilen.

Men det trengte vi ikke. For da vi kom i land, kom det akkurat en bil kjørende mot Naustbukta. I bilen satt et ungt par. Jeg var ikke sen om å praie dem og spørre pent om de kunne skysse pappa opp til hytta hvor bilen vår sto? Det var ikke nei i deres munn. Så han ble skyssa opp, mens jeg og hundene (og bagasjen; sekker og fiskestenger) venta ved naustene til han kom tilbake.

Regnet pøste ned og viste ingen tegn til å gi seg. Hytta hvor vi hadde tenkt å  campere, var full av bråkete folk. Så vi valgte det som viste seg å være lurt: Vi dro hjem til meg igjen. God mat, varme i kroppen, tørre omgivelser og et velutstyrt kjøkken. Det ble helt perfekt.  Den opprinnelig planlagte turen, ble solid amputert. Men vi hadde det fint likevel og improviserte da omstendighetene gjorde det nødvendig. Og den opprinnelige ruta? Den tar vi neste sommer, håper jeg. Fjellet ligger der, og jeg er klar.

Reklamer

Med Oliver til Ausvika

Selv nordnorske sommerforhold kan ikke hindre meg eller ungene rundt meg i å drive med turorientering. Faktisk er det perfekt vær for å holde på med denslags nå om dagen – hadde det vært varmere, ville mange av postene vært uutholdelige å finne på grunn av mygg og andre insekter. Med sju grader og duskregn, er ikke insekter noe problem.

Fjære sjø på Løpsstranda

Jeg og Oliver (11) hadde bestemt oss for å ta postene i Ausvika sammen. Ausvika ligger litt utenfor selve byen og bortenfor det meste av kollektivtrafikk, men vi tok bussen til endestasjonen i Løpsmarka og fulgte stien derfra via Bremnes til Løp, og så videre mot Ausvika. Det var fjære sjø og lave skyer mens vi gikk, og verken Landegode eller Lofoten var synlige. Men det tok ikke motet fra oss. Heldigvis.

Nanuk og Emre på kyststien mot Ausvika

Nanuk, hunden til ei venninne, var på besøk og skulle være med på tur. Den ettårige unghunden er ikke alt for vant med fjæra, tror jeg, og han var tidvis overveldet av alt der var å se og lukte på. Snuten gikk i ett, beina gikk hit og dit og han lærte mye av å følge med sin åtteårige kompis – som har vært her mange ganger før. Og jeg? Jeg hadde ingen problemer med fremdriften; to huskyer festet i magebelte sørget for god driv bortover stien.

Dagens andre post var inni skogen, men Oliver fant den lett

Vi tok to poster allerede før vi kom frem til Ausvika. 11-åringen er overraskende god til å lese kartet og terrenget, og han hadde full kontroll på hvor vi var og på hvor det var lurt å lete etter postene. Det var da også han som fant dem; jeg hang litt bak med hundene, han gikk foran og tittet. God arbeidsdeling. Denne dagen tok vi tilsammen fem poster og 29 poeng, noe vi begge var godt fornøyd med.

Vått, men også uendelig grønt. Irrgrønt. Fantastisk.

Når det er vått og sola ikke skinner, er det lett å tenke at det er veldig grått. Ser man på himmelen og langt avgårde, stemmer det forsåvidt. Men ser man i øyehøyde eller nedover, er det ikke grått. Det er grønt. Tross mangelen på sol og varme virker det som om planter og vekster ikke kan få nok – de spretter og skyter skudd og vokser og blomstrer, og det er irrgrønt overalt. Jeg liker det. Det gjør også at orienteringspostene med sine røde og hvite merkeplater er relativt greie å finne, når man bare ser forbi løvet.

Tre glade fyrer på retur

Turen vi tilbakela var tilsammen nærmere ni kilometer. I Ausvika gikk stien over Geitnakken, som er drøyt 100 m.o.h., men ellers er det ganske små høydeforskjeller underveis. Etter å ha funnet de to postene i lia og skrevet oss inn i gjesteboka ved toppvarden, gikk vi en sti bratt ned igjen på nordsida av Geitnakken og deretter langs fjellet tilbake mot Ausvika. Ingen av oss har vært akkurat her før, og det var en nydelig sti å utforske.

Ferske kanelsnurrer og kakao i Ausvika etter fem poster og 29 poeng

Mora til 11-åringen hadde bakt kanelsnurrer tidligere på dagen, og han hadde med til oss begge på tur. Jeg hadde med kakao, og Ausvika bød på både bord, benker og underholdning i form av forbipasserende folk, dyr og fugler. Både vi og hundene koste oss, og til alt overmål var det oppholdsvær hele tida mens vi satt og spiste. Hva mer kan man ønske seg? Jeg kommer ikke på så mye. Og det er noe av det jeg elsker med turorientering; man får så uendelig mye mer igjen for det enn ‘bare’ poeng og antall poster. Jeg kan ikke annet enn å være begeistret.

Å orientere seg på Rønvikfjellet

Turorientering er noe av det fineste man kan holde på med når man likevel skal ut og gå en tur. Jeg liker å dra med meg folk som kanskje ikke er kjent med fenomenet og vise dem hvor bra det egentlig her; hvor godt det er å komme seg ut, hvor motivert man blir av en skarve post med x antall poeng, hvor glad man blir når man oppdager nye stier og ruter i sitt nærområde.

Lykkelig hund på vei mot første post

For ikke å snakke om at det er supert for hunden. Han elsker å være på tur, har skjønt poenget med å finne poster (begrepet ‘post-godt’ er forlengst etablert og gjennomført) og syns det er helt strålende at vi ikke alltid trasker på asfalt, at vi ikke alltid bare holder oss på de store stiene. Humler, mus, harer, elgspor og tidvis lemen er god underholdning for ham – og så kan han drikke i bekker underveis. Hva mer kan man ønske seg? Ikke så mye, tror jeg.

Lykkelig sjuåring klipper i kortet og tar med det sitt livs første orienteringspost!

Turorientering får en ekstra dimensjon når man kan dra med seg unger på tur. Særlig unger som ikke er turvante, eller unger som ikke har gått orientering før. Jenta på bildet over passer i begge kategoriene. Hun var superstolt over å ha tatt to poster og 14 poeng i løpet av denne turen, og ser allerede frem til flere turer, flere poster og flere poeng. Etter sesongen venter en medalje på henne hvis hun fortsetter som hun stevner og sanker poeng med godt humør.

Kveldsmat med utsikt

Vi skal ikke bare jage poster og poeng på tur; vi skal også ha det fint. Vi skal trives underveis og vi skal ha lyst på ny tur når denne er slutt. Tenker jeg. Så sjuåringen hadde med seg matpakke, jeg hadde med meg rett-i-koppen-suppe, og den firbeinte fikk tørrfôr servert i lyngen der vi satt. Livet er ikke det verste man har. Og med turorientering rekker man mange opplevelser på et par ettermiddagstimer en helt vanlig uke-hverdag.

Når hunden fyller åtte år

Jeg vet at hunder ikke har noen forståelse av fødselsdager på samme måte som vi mennesker har. Likevel liker jeg å gjøre noe ‘litt ekstra’ sammen med min hund når han har bursdag. I år valgte jeg å dra på en temmelig lang tur i et område hvor han elsker å være, og det akkurat på den dagen han fylte åtte år. Det var verdt det – både for ham, for meg, og for den sjuårige jenta som var med oss og besøkte området for første gang.

Glad bursdagshund på tur

Det året han ble født, bodde jeg rett utenfor byen. Det første året av livet hans vokste han opp her, og disse stiene og veien gikk vi på mer eller mindre hver eneste dag. Han vet hvor elgen gjerne står, han vet hvor den ligger og gjemmer seg, han vet hvor han finner vann, og han vet hvor det er sjanse for å fange seg ei mus. Det er kanskje ikke rart han trives så godt her? Man ser det på hele kroppsspråket hans når vi kommer ut i naturen her – han koser seg litt ekstra mye bare fordi det er her vi er.

To gode venner

Denne gangen var vi ikke alene på tur. Vi hadde med oss ei sjuårig jente  som aldri før har vært på tur akkurat her. Hun bor ikke langt fra meg og var veldig glad for å bli invitert med på tur. Matpakke og vann i sekken, et par sjokoladekjeks for motivasjonens skyld og full av forventning. Hun viste seg å være en lett unge å ha med seg på tur. Lite tur-erfaring var intet hinder; hun lærte fort og viste seg å være modig og turglad. Så da jeg spurte om hun ville på en liten topptur eller foretrakk den opprinnelige oppsatte runden vi skulle på (med langt mindre stigning), var det med selvfølgelig mine hun valgte toppturen. Så det ble topptur også.

Tørt og trygt bursdagsbarn i gapahuken på toppen

Været var grått den dagen vi gikk, men det var opphold. Helt til vi hadde nådd toppen og satt i gapahuken på Sjurnakken. Da begynte det å regne, blåse og sogar hagle innimellom. Det var ganske heftig utenfor, men inni gapahuken satt vi tørre og i relativt god le for vinden. Vi venta litt for å se været an, siden ingen av oss hadde tatt med seg regnjakke. Da vi bestemete oss for å trosse været og ta sjansen på å bli litt våte, viste det seg at regnet og haglet slutta, og vinden løya. Da vi var kommet ned til den ‘vanlige’ stien igjen, var det mildt og bris og tørt og nydelig. Flaks kaller man sånt.

Viktig å signere gjesteboka – dette var dagens tredje, sogar.

Det var hele tre gjestebøker underveis på turen vi gikk. Ei i skogen, ei på Sjurnakken og ei på Lauvåsen. Vi skrev oss inn i alle tre, eller rettere sagt: Sjuåringen skrev oss inn. Vanligvis unngår jeg å skrive i gjestebøker når jeg ferdes i naturen, ut fra en tanke om at det at jeg har vært der, er min egen sak. Det har ikke egentlig andre noe med. Men så leste jeg at den lokale interesseforeninga for marka, som tilrettelegger med klopper og mye annet, bruker statistikken fra gjestebøkene til å dokumentere resultatene av og behovet for det arbeidet de gjør når de skal søke støtte til dette og hint. Dét endra innstillinga mi, så nå skriver jeg meg gladelig inn når jeg benytter meg av deres tilbud.

Og bursdagshunden? Han koste seg med nærmere ei mil tilbakelagt denne dagen, med mat inntatt i det fri, med et utall møter med andre folk og dyr, og med kjærkomment selskap hele veien. At han fikk snop da vi kom hjem – frosne beinrester fra påskas lammeskank – var en bonus han ikke hadde forutsett. Jeg hørte ingen tegn til klage.

Vi strekker oss mot lyset og varmen

De tyter ut overalt. Hele døgnet, overalt, på hver minste knaus og sti og tue. Hvem? Folk. Om vinteren er de borte og jeg ser ikke alt for mange av dem når jeg er ute og lufter hunden; enda færre hvis man trekker fra andre hundeluftere. Men på våren, og på dager som denne, som minner sterkt om sommer? Det er folk nesten overalt. Halve Bodø er ute på tur i fjæra eller fjellet, eller begge deler på samme dag.

Emre passer på byen sin. Byen vår.

I ettermiddag gikk vi opp til Linken, et utsiktspunkt på Rønvikfjellet. Jeg og hunden tok med oss ei nabojente som aldri har vært der før, og vi hadde en aldeles strålende tur. Og det var folk overalt; på veien, på hver en sti, på yttersida mot Pallfjellet og innersida mot Turisthytta og Keiservarden. Det var ikke så mange at det føltes overbefolket, men det var alltid noen innenfor synsvidde, stort sett. Flaks at her er utsikt nok til alle – og vel så det!

Lykkelig Emre og utsikt mot nord

Hadde det ikke vært for at det er arbeidsdag i morgen, ville jeg tatt med meg sovepose og primus og gått ut i marka igjen litt senere på kvelden. Det frister veldig med en uteovernatting, særlig når det er  t-skjorte-vær og nesten vindstille, men det får vente til senere, til en dag jeg ikke må tidlig opp og avgårde i presentabel tilstand.

Hvis sommeren fortsetter som mai måned stevner hittil, har vi mye å se frem til.

Påske på etterskudd

Det var lørdag, det var helg, og vi tok et snev av påskeferie på etterskudd. Det ble drømmedagen over alle lørdager.

Lykkelig hund da vi fant veien med snø på

Første del av turen gikk langs asfaltert vei, bak en bom. Det gikk stadig oppover, og jeg hadde lovet turvennene at vi skulle gå videre på snø når vi bare nådde langt nok opp. Det var både de og den firbeinte glade for – takket være lokale hundekjørere med slede (og andre turfolk) var det et hardt spor å gå på midt i ellers ganske vår-råtten snø. Perfekt!

Omtrent fremme

Da vi hadde snakket om ulike turmål, ble turvennene begeistra da jeg snakka om det fine utsiktspunktet jeg hadde i sinne. Dit går vi, ble det bestemt. Vel fremme var det bare å finne ut presis hvor vi ville slå oss ned, måke til en benk i snøen og brette sitteunderlaget utover. Det skulle vise seg at den enkle ‘benken’ i snøen i skråninga med utsikta skulle bli vårt tilholdssted i flere timer. Det var magisk!

Når man leker påske, hører appelsiner med.

Turen hadde vært avtalt et par dager, så vi hadde alle hatt tid til å forberede oss. Litt ordentlige matpakker med grovbrød, litt appelsinbåter i boks, ferdig skrellet og klare til å inntas, og ikke minst: sjokolade og smågodt. Jeg tror kanskje det var det vi hadde mest av; faktisk så mye at jeg tok halvparten av mitt medbrakte hjem igjen etter endt tur. Vi hadde det ikke direkte vondt.

Dagens drømmeutsikt

Jeg skal ikke påstå at vi løste så mange verdensproblemer. Men vi så et utall furukongler som hang fast i greinene litt over hodene våre der vi lå lent bakover og nøt sola. Den firbeinte ville heller ligge på snøen enn på liggeunderlag, noe han naturligvis fikk lov til. Selv rigget jeg meg til og lå riktig så komfortabelt der i snøen. Jeg tror sogar jeg duppet litt. Det var jeg ikke alene om.

Veldig fornøyd med å få ligge på snøen

Det er få ting som gjør meg mer glad enn å se hunden min så gjennomført lykkelig som det han var på tur i dag. Han fikk trekke i motbakke og jobbe skikkelig, hilse på andre hunder og folk, spise hundesnop da vi kom frem, og ikke minst: bare være ute. Ligge i snøen, sove, snuse, tygge på en kvist, tisse på ei grein, finne nytt sted å ligge. Han var strålende fornøyd og fikk masse stimulans.

Den fineste påskedagen i år kom med andre ord et par uker etter at selve høytida var overstått. Det var helt greit for min del.

Rom for seg selv

Solnedgang på vesthimmelen. Perfekt.

Jeg husker ikke om jeg har nevnt det før. Men et av de nyttårsforsettene jeg offisielt ikke har dette året, handlet om noe som er enkelt og vanskelig på samme tid: Å sette av tid til ingenting. Enkelt. Vanskelig.

Enkelt, fordi det ligger meg lett å være lat og gjøre ingenting.
Vanskelig, fordi jeg liker å ta meg tid til ting jeg har lyst til å gjøre eller få med meg.

Veien hjem var vakker for dem ombord i denne båten denne kvelden.

Jeg er et sted mellom å være en drømmer og en planlegger. Jeg drømmer om mange ting jeg har lyst til å gjøre, alt fra små ting som f.eks. å utforske et museum (her i byen) som jeg aldri har vært på, til store ting – utenlandsreiser, for eksempel. I dette krysningspunktet jeg befinner meg i, lar jeg drømmeren fabulere samtidig som jeg fanger planene på papir (lage meg liste, for eksempel), og så lar jeg planleggeren i meg plotte dem inn i kalenderen, en for en.

Jeg stresser ikke, har ingen tidsfrist, men bit for bit kommer jeg meg stadig lenger nedover drømmelista. Samtidig strekker jeg meg langt for å få med meg ting jeg har lyst til i hverdagen, enten det er en konsert, en tur, et kurs eller noe annet. Med litt bevisst planlegging og fremsyn klarer man å få med seg mer enn man tror mange ganger, og jeg elsker å se tilbake på innholdsrike uker og måneder med dager som byr på gode saker. Det blir full kalender av sånne ting, som du skjønner.

Lofoten i nordvest; Aust-Vågøya, Raftsundet og Hinnøya.

En av tankene for dette året, for 2018, var å passe på at kalenderen ikke blir for full. Blir den det, blir selv lystbetonte ting et ork. Plutselig koster det mer enn det smaker selv når jeg gjør ting jeg egentlig liker og har gledet meg til. Jeg kjenner faresignalene og vil være føre var.

Hvordan det har gått?

Det har gått aldeles utmerket så langt. Med unntak av den ene uka jeg var i Alta, har jeg passet på at jeg hver eneste uke dette året har hatt minst én ettermiddag der jeg ikke har hatt noen forpliktelser etter jobb. (Helger og helligdager teller ikke i dette regnskapet, ei heller ukedager borte fra byen.)

Solnedgang bak bjørketreet på yttersia

Noen ganger har jeg vært hjemme, sittet i godstolen og gjort ingenting. Andre ganger har jeg møtt venner uten å ha noen annen agenda enn å ha det hyggelig sammen. Jeg har lest bøker, strikka, sett film, gått tur – og vært aldeles skrekkelig lat. Det har vært helt nydelig.

Og noen ganger, som disse bildene viser, har jeg benyttet anledningen og været til å dra på tur et sted som krever litt mer innsats enn å bare gå i bygatene, en tur som kanskje omfatter både kamera, termos og sitteunderlag. Blant annet.

I det hele tatt har prosjektet med å prioritere tid til og for seg selv gått bedre enn jeg hadde ventet på forhånd. Det stikker ikke lenger i meg når jeg må si «dessverre, mandag kan jeg ikke for da har jeg andre planer», selv om ‘planen’ er å ikke ha noen plan. Etterhvert som jeg har høstet gode erfaringer, har det blitt lettere og lettere å si nei. Noen ganger forklarer jeg sogar hvorfor. Det har ført til flere gode, kloke samtaler.

Så ja. Det forsettet jeg ikke har i 2018, har vist seg å være en god investering. I livskvalitet.