Om å ikke gå i takt

Jeg har en greie med bøker. Jeg liker ikke å føle at jeg leser det samme som alle andre akkurat samtidig med alle andre. Da føles bøkene – og innholdet i dem – ferdigtygd mens jeg holder på, og lesegleden forsvinner. Det er kanskje tåpelig av meg, men sånn er det. Derfor leser jeg ofte gode bøker lenge før (Abdulrazak Gurnah) eller etter (se nedenfor) «alle andre». Og trives godt med det.

Her om dagen var jeg et ærend i byen. Jeg skulle ikke inn på bokhandelen, men ble frista av et skilt som sa «halv pris av rød pris» da jeg gikk forbi og klarte ikke å la være. Selvfølgelig kom jeg ut derfra med et par bøker.

Æ gler mæ!

Sally Rooney har jeg hørt mye om, men aldri lest noe av. Jeg har heller ikke sett serien den boka tydeligvis er koblat il. Jan Grue si bok har jeg lenge tenkt å lese, men ikke pellet meg til det.

Til helga har jeg store ambisjoner om å ha en dag med serieforbud. Da blir det bøker i stedet. Med sesongens første vinterdag rundt husveggene er jeg klar for å krølle meg i sofaen med gode bøker, varm te, ferdiglufta hunder og nydelig musikk i høyttalerne.

Noen ganger er det greit å la strikkepinnene hvile.

Han danset som om ingen så på

Svømmehallen Scene, Bodø. Den første offisielle konserten i det splitternye konsertlokalet som tidligere huset byens bad. Funkisperla er ombygd til noe som har blitt en av de åreste konsertscenene jeg har vært borti. Morten Abel og band på scenen. Mange nye låter, noen gamle. En Abel i storform på scenen.

Morten Abel på konsert, om enn i Drøbak. Foto av Vidar Nordli-Mathisen på Unsplash

Jeg står litt innenfor døra, til siden for publikum og litt bak i lokalet. Følger med døra og folk som skal inn og ut, men når konserten er i gang, er det ikke så mye trafikk der. Så jeg ser på publikum også.

Det er da jeg ser ham.

Han er en mann et sted over 40+. Han har jeans, joggesko og allværsjakke – og han elsker åpenbart å danse. Han står blant venner, og der er ei dame jeg tror kanskje er partneren hans. De følger med ham, men lar han være. For han danser.

Jeg trodde først at han var litt vel beruset, men jeg tok meg i det da jeg fikk sett nøyere etter. Jeg tror ikke han var så veldig full – han bare liker åpenbart å danse. Han rølper ikke, han utagerer ikke overfor konsertgjestene rundt seg, han plager ingen. Han bare danser. Hendene høyt, stadig i bevegelse, synkronisert med kroppen. Han gynger i knærne, tar noen skritt hit, et par skritt dit. En helt særegen rytme og usynlig koordinering preger bevegelsene i kroppen hans.

Han danser som om han aldri skulle gjort noe annet. Han er ikke flau, han er ikke utstudert og selvbevisst, som om han sto foran et speil. Han prøver ikke å sjekke opp noen eller vise seg frem. Han bare danser. Han lever med lyden og rytmen fra det som skjer på scenen, uansett hvordan det høres ut, uansett hvilket tempo det har. Han jubler med hele kroppen, han viser med hele seg at han er glad, at musikken når ham, at den beveger ham – bokstavelig talt.

Noen ganger er det beste på konserter ikke nødvendigvis det som skjer på scenen.

Ei helg på Sandhornøya

Sandhornøya er ei av de fineste perlene jeg vet om her i Salten. Øya har absolutt alt, og man kan bruke en hel ferie her og likevel bare ha skrapet litt i overflata. Samtidig er den så fin at det er godt å vende tilbake også til steder man kjenner fra før; det forandrer seg alltid med årstidene, og det oppleves aldri helt likt. Heldigvis.

Å utforske fjæra er første bud

Ei junihelg tok jeg med meg noen unger til Sandhornøya på helgetur. Med base i ei leid hytte lot jeg helga være helt på ungenes premisser, og vi utforska og utnytta nærområdet så godt det bare lot seg gjøre i sola og varmen som var. Hele turen gikk som smurt med offentlig transport; hurtigbåt fra byen til øya og lokalbuss da vi kom frem. Vi hadde knapt vært inne på hytta med sekkene før turen gikk ut igjen for å utforske området hvor vi skulle være de neste dagene.

Svært kortreist fredagsmiddag

Jeg har vært her før, så jeg hadde lagt planen allerede før vi dro hjemmefra. Middag første dag skulle være pannekaker, basert på særdeles kortreiste egg. Et par hundre meter fra der vi holdt til kunne jeg stikke innom et fjøs og hente en pakke egg som lå og ventet på meg, forhåndsbestilt og -betalt via vipps. I følge barna som var med, ga dette de aller beste pannekakene de noen gang hadde spist! At hønseeierens tispe hadde løpetid og dermed var svært synlig interessant for (hann)hunden min, ga dessuten opphav til interessante samtaler som kom og gikk hele resten av helga. Unger, altså. De er fine.

Barn i midnattssol

«Æ har aldi sedd midnattssola i heile mett liv!» sa åtteåringen da vi snakket sammen over pannekakene. Hun hadde stjerner i blikket. Greit, sa jeg. Hun – og de andre to – skulle få være oppe til klokka ble tolv, sånn at hun fikk se midnattssola for første gang. Jeg kan vanskelig tenke meg et bedre sted enn akkurat her for akkurat dét. Da klokka var noen minutter før midnatt gikk vi ned i fjæra for å ta bilder og dokumentere at hun hadde vært oppe ved midnatt og sett sola. Og regien på bildene? Den tok ungene, i tur og orden. Jeg bare knipsa, stort sett.

Idyll langs stille skogsveier

Hunden var med på tur, og hunden måtte luftes. Men det var veldig, veldig varm den helga vi var der, så man måtte velge sine turer med omhu. Det ble en raus morgentur på kjerrevei i skogen før sola hadde rukket å utrydde alle skyggene – og hunden koste seg. Åtteåringen var den som våknet først av alle barna etter midnattssolbonanza kvelden før, og hun ble mer enn gjerne med på tur. «Dettan e jo nesten magisk!» sa hun. Jeg kunne ikke annet enn å si meg enig i det.

Det blir aldri nok bading

«Det er én regel som gjelder når det kommer til bading», sa jeg da vi kom dit. «Det er IKKE lov til å bade hvis ikke jeg er med ned til havet.» Den regelen hadde de ikke noe problem med å forholde seg til, skulle det vise seg. «Æ vil bad!» ble en av helgas hyppigst uttalte replikker, og hver gang var svaret «æ kommer». Det ble noen turer ned til stranda og den nærliggende flytebrygga, men jeg var lett å be. Svømming, hopping, vandring i vannkanten og samling av skjell og steiner lokket ungene ut og ned til vannet, igjen og igjen. Og jeg koste meg med å følge dem dit. Av og til badet jeg med, andre ganger satt jeg med ei bok og kastet hyppige blikk mot baderne. Jeg tror ingen av oss kunne hatt det bedre enn der og da.

Midnattsutsikta fra verandaen

Man skulle tro – folk later i alle fall til å tro – at det er slitsomt å dra på tur med barn, enn si barn som tilhører andre folk. Men denne helga var ikke noe slit; det var bare fint fra vi møttes og til vi skiltes ad. Fredag kveld fikk ungene være oppe til midnatt og sovna før klokka var kvart over. Lørdag dytta jeg dem i seng i halv elleve-tida, og de sovna like raskt – to ute på verandaen, en inne på hytta. Selv satt jeg med beina høyt og leste  ut ei bok, den ene av to bøker jeg leste i helga (‘Bienes historie’ og ‘Blå’, begge av Maja Lunde). På bordet ved siden av hadde jeg litt Sørlandschips og en liten boks øl; Stetind fra Bådin. Øyeblikket kjentes nærmest fullkomment.

Et siste farvel med brygga – for denne gang!

Det var ikke lett for ungene å si adjø til Sandhornøya. Etter et par siste bad, hyttevask og is-spising fikk vi båtskyss av snille campingnaboer til Våg, som er stedet hvor hurtigbåten går fra. Da hadde alle tre forlengst spurt om vi kan dra hit igjen, uansett årstid.

Sandhornøya, altså. Det er SÅ mange steder hvor jeg ikke har vært enda, så mange steder jeg gjerne vil besøke igjen, så mange steder jeg gjerne vil utforske mer. Det blir ikke lenge til neste gang turen går dit igjen, med eller uten unger på slep.

Med utsikt til Saltstraumen

Når man får gjester som ikke er kjent i byen og området, er jeg veldig glad i å ta dem med til noe mer enn bare de «vanlige» attraksjonene. Da jeg nettopp hadde gjester som gjerne ville seg og oppleve Saltstraumen, sørget jeg for at de også fikk med meg utsikta fra Tuvlia, en lett tilgjengelig høyde som befinner seg på fastlandssida, sør for selve straumen.

På vei innover turstien, som er godt merka

Starten på turstien er markert rett ved en parkeringsplass. Etter et par hundre meter på grus går man på en god og tydelig skogssti. Stien gir seg selv i terrenget de aller fleste stedene, og den er i tillegg merket med korte trestolper som er malt røde øverst. Stien var tørr og fin å gå med joggesko da vi var der, men det var noen myrete partier hvor det var lurt på passe på hvor man satte foten. At ruta går forbi flere kulturminnner og var omkranset av rødlista villorkidéer var heller ingen ulempe – selv om kulturminnene dessverre ikke var så lette å sette seg inn i.

Solbleika infotavle gir dessverre lite kunnskap

Første gang jeg gikk her, hadde jeg stor glede av å lese på en håndfull infotavler som var satt opp med jevne mellomrom. Nå oppdaga vi at tavlene er så bleket av sola at alt som en gang var skrevet der er fullstendig falmet. Det var en skuffelse. Ellers kunne vi ha lest om de første menneskene som slo seg ned her for 10.000 år siden, vi kunne ha lest om Saltstraumen som ble til for 3.000 år siden, vi kunne ha lest om hvilke dyr som levde og ble høstet både over og under vann, og vi kunne ha sett hvor steinalderbosetninga var. Blant annet.

Utsikt mot Saltstraumen og Bodøhalvøya fra Tuvlia

Etter å ha tilbakelagt et par-tre kilometer i ei sløyfe i skogen og åpent terreng, var vi fremme ved utsiktspunktet i Tuvlia. Her er det gapahuk og levegg, bålplass og sittebenker. Og ikke minst: Utsikt! Man ser rett ned på Saltstraumen, og på sen kveldstid er det helt magisk å se sola – kanskje sogar midnattssola – herfra, med landskap badet i gyldent lys. Det er ryddet en del skog for å holde plassen åpen og gi utsikt, og det fungerer veldig godt.

Lunch på stranda ved Åselistraumen

Fra Tuvlia er det bare fem minutter i bil bort til Åselistraumen. Vi kjørte dit for å spise lunsj, som vi hadde tatt med hjemmefra. Sittende på et berg kunne vi kose oss med mat og drikke, og gjestene fikk knipsa en drøss med gode bilder. Herfra ser man havet, Børvasstindan, masse skjell og fine steiner, fugler og gammelt kulturlandskap. Selv har jeg mange gode turminner fra området – og herfra har jeg også ledet en leteaksjon en sommer for noen år siden. Men det er en annen historie.

#neitilengangsgrill – Noen ord om turmat

Instagramkontoen #utepaaturmedprimus er en konto jeg har stor glede av å følge. Fokuset er på mat man har med og/eller lager på tur, og jeg har hentet mye inspirasjon der. Selv er jeg også glad i å lage mat ute på tur, aller helst på primus. Turmat kan være så utrolig mye mer – og smake mye bedre  – enn pølser man griller på bål, selv om det også kan være godt innimellom.

Nå har de vært med på å sette igang kampanjen #neitilenganggrill. Det er en kampanje jeg støtter helhjertet. Jeg skal ikke si at jeg aldri bruker engangsgrill, men det blir stadig lengre mellom hver gang – det kan fort gå et år eller mer. Det finnes så mange gode alternativer til engangsgrill, og så mange negative konsekvenser av den enorme bruken av dem, at jeg ikke kan annet enn å stille meg helt og fullt bak denne kampanjen.

For ikke lenge siden koste jeg meg for eksempel med kyllingwraps på tur. Hjemme hadde jeg skåret en kyllingfilet i biter som jeg la i marinade oppi en tett matboks. Jeg skar også opp brokkoli og rosenkål (fordi det er grønsaker jeg er glad i), og tok det med, samt litt rømme i en boks med tett lokk. En pose fajitas fikk også bli med i sekken, sammen med primusbrenner, stekepanne og bestikk i tre.

Kylling og grønnsaker godgjør seg i panna mens vi nyter utsikta

Vel fremme på rasteplassen vi hadde valgt oss ut, var det bare å fyre opp primusen og deretter sette den på mellomsterk varme. Kyllingbitene lå nederst mot panna og fikk steke seg ferdige mens grønnsakene ble varme og litt mykere enn før. Det var ferdig omtrent på likt. Deretter var det bare å legge det på en fajita-lefse og ha på litt rømme, så var maten klar!

Klar, ferdig, spis!

Det trenger ikke være vanskelig, og det trenger ikke ta lang tid. Jeg er fan av å gjøre ting enkelt, og hvis man tenker bittelitt på forhånd er det utrolig mye som enkelt lar seg lage når man er ute på tur. Utstyret og maten tar heller ikke mye plass eller vekt i sekken.

Du er herved utfordret: Kast engangsgrillen og finn alternativer – det finnes mange, og jeg mistenker at tur-kostholdet ditt fort kan bli mer variert og givende enn det har vært til nå.

Etter-middags-hvil med utsikt

Om å være ute i gråvær

Er det én ting jeg har lært meg av å ha hund, så er det at vær alltid ser verst ut når man sitter inne og ser ut på det. Er man ute, og fornuftig kledd, er været sjelden så ille når det kommer til stykket. Heldigvis kjenner jeg noen som tenker som meg. Vi hadde avtalt å dra på tur en bestemt dag den siste uka, og det grå været skremte ingen av oss bort fra tanken. Snarere tvert om; vi fikk et nydelig turområde for oss selv, og de eneste vi møtte på var noen elger langs stien!

Hundene var mer enn fornøyde med alt som var å snuse på der vi gikk

Hundene er faktisk halvsøsken; de har samme far og ulik mor. Hennes tispe ble født 12 dager før min hund, hvilket betyr at begge fyller 10 år om en måneds tid. Terrenget vi var på tur i er perfekt for hunder; lyng, berg og bjørkeskog; masse spor og dufter etter andre dyr – inkludert elg. Begge hundene har ganske sterkt jaktinstinkt og blir raskt vare på om det er dyr i nærheten. Denne gangen var vi heldige med vinden; den blåste slik at hundene ikke fikk ferten av elgene like i nærheten, så de måtte nøye seg med duften i sporet.

Vi møtte elgen, om enn på betryggende avstand.

I et lite bjørkeskogholt som vi hadde gått forbi og delvis rundt, sto det elger. Vi klarte ikke helt å se om det var to eller tre dyr som sto der, men de var like fullt fine å se på. Rolige sto de og tygde og gnafset mens de fulgte med på oss, vel vitende om at hundene var i bånd og ikke hadde merka dem.

Enkel middag besørget av turfølget. Jeg hadde med dessert!

Vi fant oss en nydelig bålplass i fjæra, rett ved ei lita strand. Med hundene knytta i hvert sitt tre og sitteunderlag for oss, var det en smal sak å få fyr på bålet og grille pølser. Stien vi fulgte går et stykke lenger, men det er ganske vindutsatt der den ender. Her satt vi mer i ly – og godt var det. Det var veldig grått vær og mye tåke, men det var faktisk ikke så mye nedbør. Dermed var det lett å tenne bål og grille seg litt sen lunsj. Vi kunne høre en båt som tøffet ganske stort og tungt ute på fjorden, men vi så ikke noe som helst. Til det var tåka for tjukk.

Kræsjkurs i lokal geologi

Området vi var i, ligger ganske nært Saltstraumen. Saltstraumen dannes, forenklet sagt, av overgangen mellom Skjerstadfjorden og Saltfjorden/havet fordi førstnevnte er en såkalt terskelfjord. Det gjør at området er veldig interessant geologisk sett, og det er mye spennende fenomener å se i steiner og bergarter på nært hold om man bare har øynene med seg.

Jeg lot meg fascinere av denne steinen, som åpenbart har blitt til av at flere bergarter har lagt seg lagvis oppå hverandre. Det som særlig fanget min interesse, var at den var så avrundet og glattslipt og jevn i formen; det virket nesten ikke som om en bergart var hardere enn de andre, noe som ofte er tilfellet når lyse og mørke bergarter blander seg.

Det er aldri feil å dra ut mot havet. Uansett vær.

Det er ikke så hyggelig å sette seg ned på gråværsturer hvis det pøser ned hele tida og man ikke har tak eller ly på noe vis. Men å være ute på båltur på dager som denne, med grå tåke og lite nedbør, er nesten helt perfekt. Landskapet er annerledes og nærmest mystisk, sansene plukker opp andre deler av omgivelsene enn de ellers hadde gjort, og ikke minst: Det er færre folk ute. Faktisk hadde vi dette stedet helt for oss selv.

Klart det frista til gjentakelse.

Vi veit kor vi bor

Jeg går på hålka. Jeg går i slush. Jeg fryder meg over kveldstur på hvitt dryss av hagl og snø. Neste morgen er den borte og bakken er sørpete. På ettermiddagen nyter jeg en tur i joggesko, men før jeg kommer i hus har regnet nådd meg igjen og jeg blir våt nesten inn til skinnet. Om natta blir det hvitt. Så lenge det varer.

Det er bris, det er kuling, det er storm. Det er vind fra nord, vind fra sør, austavinden gjør meg kald inn til margen og vestavinden blåser toppen av bølgene så salt sjydrefs slår over muren på moloen og rusker i håret mitt, i pelsen til hunden, gjør bakken hvit når det tørker.

Det er mørkt når jeg våkner, mørkt når jeg står opp. Mørket legger sin oppslukende arm rundt byen mens jeg lufter hunden etter jobb. Jeg sitter på en kontorstol og ser det er dag utenfor vinduet, dag ute mens jeg er i jobb-bobla inne. I helgene føles det som om jeg får puste noen timer før mørket igjen legger seg. Det er overskya, stjernene skinner ikke, vi mister en time lys i hver ende av dagen og det føles som om det aldri tar slutt. Men vi veit kor vi bor.

Mye vær på kort tid i havna – også!

Men plutselig kommer den. Dagen der det er klar himmel når jeg går morgentur før jobb og ser at himmelen i øst begynner å anta en farge som ikke er forenlig med mørke. Jeg befinner meg i bussen på vei til arbeid og ser gyldne farger rulle over himmelen bak Børvasstindan og det slår meg at sola kanskje – kanskje – vil vises på himmelen midt på dagen. Kanskje er hun der selv om jeg ikke ser henne fra der jeg sitter.

På vei hjem er det fortsatt lyst mens jeg venter på bussen. Stjernehimmelen brer seg utover mens jeg beveger meg vestover i byen, hjemover. Selv når jeg kommer hjem, er mørket ikke rådende. Sakte blir det gyllent, gulgrønt, grønt og til sist blått og nesten svart på himmelen i sørvest. Stjernene  ruller langsomt over himmelen, månen stiger langsomt og har forandret fasong siden sist jeg så ham.

Neste morgen er det igjen grått og vått. Dagen blir aldri mer enn dunkel midt på før det blir mørkt igjen. Det regner, det snør, det hagler, det sludder. Det blåser fra alle kanter etter tur og samtidig. Jeg går i piggsko for å holde festet på hålka. Jeg går i piggsko fordi de holder meg tørr gjennom slush. Denne vinteren er en evig oktober.

Men en dag. En dag vil det blir vinter igjen, vinter på ordentlig. Da vil bakken være hvit, himmelen gnistrende blå, stjernene klare om natta og sola over fjellene om dagen. Det kommer neppe som en overraskelse at jeg gleder meg til det.

Men vi veit kor vi bor.