Når det er sommer på Kjerringøy

Å være på Kjerringøy er noe helt for seg selv. Det begynner allerede når man kommer av ferga og vet at det ikke er vits i å kjøre fort, for det dukker ofte opp noe uforutsett langs veien. Så også denne gang; en reinsdyrbukk, et par kyr og noen sauer hadde tilholdt midt i veibanen der vi forsøkte å kjøre nordover fra fergeleiet på Misten. Men hva gjør vel det? Vi tok det med ro og hadde allverdens med tid. Vi var på utflukt og måtte ikke rekke noe som helst.

Glade unger!

En av de i følget vårt visste om et helt spesielt sted et stykke nord for handelsstedet å Kjerringøy, et sted som angivelig var egnet for utflukt, særlig med barn. Det viste seg å stemme hundre prosent. Ei langgrunn sandstrand med lite tang og ekle kryp. Berg, lyng og gress helt ned i fjæresteinene. Ei bukt som ga skjerming for vinden. Bjørkeskog som mildnet de få vinddragene som nådde frem. Bålplass. For å nevne noe.

Det tok ikke fem minutter fra vi hadde slått oss ned før ungene var i full sving et stykke uti vannet, før grillen var fyrt opp, før de voksne hadde funnet seg hvert sitt gode sted å sitte, før hunden fant sin plass i skyggelagt lyng.

Det er mye man finner i fjæra

Åh. Så. Godt.

Lørdagslunsj i det fri

Vi hadde kjørt hjemmefra rett etter frokost og det var snart tid for lunsj ute i det fri.  Jeg gikk for en sunn og lett laget variant. Hjemme hadde jeg forberedt laksefilét pakket inn i folie sammen med en dæsj smør, oppskåret gulrot og litt løk. I fjæra la jeg det på grillen og lot det steke rolig. Da det nærma seg ferdig, la jeg nudler i kokt vann med buljongkrydder i og lot nudlene svelle seg myke og ferdige. Deretter var det egentlig bare å sike av buljongvannet, blande inn fisk og grønnsaker, og helle soyasausen over. Det ble et herremåltid på berget!

Og jeg har allerede tenkt på hva jeg skal ta med for å spise neste gang jeg kommer hit. For at det blir telttur her i løpet av sommeren er hevet over enhver tvil.

Turkompisen var med

Jeg hadde på forhånd vært litt i tvil om jeg skulle ta hunden med, for jeg var redd det ville bli for varmt for ham. Men tvilen kom tiltalte tilgode, og han fikk være med. Det angret jeg ikke på. Han koste seg i gress og lyng, snuten gikk på høygir og han trivdes på et berg med god utsikt mot både grillen og mot badende barn som plasket og herjet.  Det var lett å knyte ham fast til ei grein på et tre og la ham ha litt radius, samtidig som han ikke hadde noen mulighet for å stikke av. Og heldigvis – heldigvis! – er han polarhund. Pelsen er så tykk at insektene som forsøkte å få en bit av ham, ikke klarte å komme seg langt nok innover i pelsen til å nå huden. Puh.

Fjellene. Jeg blir aldri lei.

Det er noe med Kjerringøy; en slags ro som senker seg når man kommer over med ferga. En slags stilltiende aksept av at det ikke skjer så mye, og det er heller ikke meningen at det skal skje så mye.  På handelsstedet, i sentrum av Kjerringøy, der det er butikk og spisested og gallerier og sånt forskjellig, i tillegg til muséet, kan det være endel folk og biler og halloi. Men kommer du deg bare bittelitt lenger nord, er det tilbakelagt før du vet ordet av det. Da er det bare deg, omgivelsene og hvilepuls så langt øyet rekker.

Jeg har bare såvidt begynt å utforske de litt nordligere delene av Kjerringøy. Noe sier meg at det blir flere turer dit om ikke lenge – det er mye igjen å utforske. Heldigvis.

Reklamer

Å holde sine løfter

I fjor høst hadde jeg et par nevøer med på hyttetur, og da dro vi på dagsbesøk til ei lita koie langt ut i skogen og opp i marka. Da lovte jeg guttene at vi en gang skulle dra tilbake til koia for å overnatte – og nå var endelig tida kommet. På under et døgns varsel var guttene mer enn klare for å bli med på eventyr. Det var stas for både meg og hunden.

Ut på eventyr i Bodømarka

Vi tok bussen til endestasjonen i ytterkanten av bebyggelsen. Derfra gikk en sti ned til ei lysløype, og så fulgte vi dels lysløypa, dels skogsveier, dels andre stier frem til vi kom til målet. Vi var underveis et par timer, omtrent, og det var ikke et snev av klage eller sutring hos ungene. De var rett og slett kjempeglade for å være på tur og gledet seg vilt til å komme frem til koia de har drømt om å overnatte i helt siden oktober.

Koia. Jeg elsker den.

Det er løpestreng til hund utenfor koia, og det var praktisk å benytte seg av den når guttene ville bade i vannet like nedenfor. Koia ligger i ei lita skråning og herfra hadde han hadde full oversikt over området. Og jeg hadde hendene fri til å knipse litt bilder, og til å hente vanndunken som guttene hadde fylt opp før de bada. Det er verken vann eller strøm i koia, nemlig, så alt må ordnes på gammelmåten. Det er noe av det jeg elsker med den.

Når du skal bade og finner froske-egg i vannkanten

Guttene bada i oktober og var helt klare for å bade denne gangen også. Men da de sto der og var klare til å oppe uti, oppdaga de froskeegg i vannkanten. Det hadde ikke engang blitt rumpetroll enda, men guttene var like fullt fascinert. Så det tok ei stund. Det ble dog bading etterhvert – både på kvelden og neste morgen, for frokost!

Kveldsmat på bål

Guttene hadde spist middag før vi dro avgårde, men det hadde ikke jeg. Vi hadde avtalt å lage mat på bålet fredag kveld, og de kunne nyte hvert sitt ostesmørbrød som var forberedt etter alle kunstens regler. Selv hadde jeg laget meg pakker med laks og grønnsaker, og det er ikke direkte vondt å spise bålstekt laks når man er sulten. Tro meg. Vi ble mette, alle tre.

Guttene valgte radiokanal!

Det er en dab-radio på koia, og der er batterier nok å ta av, så vi bevilget oss et par timer med musikk før guttene måtte legge seg. Jeg scanna gjennom radiokanaler i tur og orden for å la guttene bestemme hva de ville høre på. Og det ble altså denne; Radio Vinyl og et program som het «Oldies music». Jeg var imponert, og det viste seg å være mye bra musikk i det programmet – også for mine ører. Men at en 11- og en 12-åring skulle velge Radio Vinyl og musikk fra 1950-1970-tallet hadde jeg ikke helt sett for meg før vi kom dit!

På vei hjem i duskregn

På kvelden rakk vi akkurat å grille ferdig maten ute før det begynte å bli både grått og vått. Vi kunne formelig se skodda rulle innover marka fra alle kanter, og etterhvert begynte det å regne. Flaks at vi uansett skulle trekke inn og sove etterhvert… Nesten morgen var det fortsatt grått og vått, men hva gjør vel det? Guttene var glade for turen, jeg var glad fordi de var så tydelig fornøyd, og … Jah, i det hele tatt.

Det kunne vært verre, dette livet.

 

Den lange veien hjem

Alt må ta slutt, også fine dager i barndomshjemmet. Og verden (les: samferdselsmyndighetene i Nordland) ville det sånn at hurtigbåten fra Svolvær går sørover før man rekker å komme seg fra Vesterålen til Lofoten, så jeg måtte dra til Svolvær dagen før båtavgang (for å rekke den) og overnatte der. Det viste seg heldigvis å ikke være noe problem.

Myser mot Lofoten

Søndag kveld, og hunden myser mot Lofoten. Etter et par dager med mye regn var det nå oppholdsvær, men fortsatt grått. Fint å være ute, men skuffende hvis man har hatt planer om å se vakre Lofotfjell og topper. Skyene hang på rundt 400-500 m.o.h., så noe fikk man sett. Men ikke alt, og ikke de fineste toppene. Hunden var fornøyd likevel. Han fikk sogar være med bakerst i salongen, ettersom denne ferga ikke hadde eget hunderom.

Selv i gråvær er Lofoten noe for seg selv

Skyene steg jevnt og trutt underveis på reisen. Da vi hadde kommet over med ferga og skulle videre mot Svolvær, ble det finere og finere jo nærmere målet vi kom. Fjellene, stedene, landskapet jeg har sett og kjent og levd i hele livet slutter aldri å imponere meg. Også på denne turen kunne jeg ikke dy meg, men måtte ta bilder underveis. Selv om det var ei bussrute imellom meg og virkeligheta der ute.

Emre ser MS Lofoten forlate Svolvær på vei nordover

Vel fremme i Svolvær var det kort å gå til hotellet – Scandic Vestfjord Hotell i Svolvær tok fantastisk fint imot både meg og den firbeinte – og deretter tid for luftetur. Vi hadde flaks som kom dit akkurat før nordgående hurtigrute skulle til å legge fra kai, så vi fikk bevitnet den særegne teknikken MS Lofoten har når hun skal snu seg 180 grader rundt inne i havna uten å ha sideveis motorer. Fascinerende. Neste år skal – dessverre – den gamle damen ut av drift. Forståelig, men sørgelig, i mine øyne.

Trollfjorden neste!

I Svolvær er ei fin ‘byttehavn’ hvis man ønsker seg dagstur med hurtigruta og vil reise t/r på samme dag. Man kan reise fra et eller annet sted i Vesterålen (jeg anbefaler selvfølgelig Stokmarknes!) til Svolvær med sørgående hurtigrute. Gå i land, spise litt og kose seg i byen, og så ta kveldshurtigruta – nordgående – hjemover igjen. Det har jeg gjort noen ganger i livet, inkludert en minneverdig russe-tur i sin tid. Ytterst på moloen ser du ei statue. Det er fiskerkona, som her får noe av den heder og ære hun fortjener. Stødig som en bauta står hun der og ønsker store og små båter og skip velkommen og adjø.

Hotellfrokost på båt

Da jeg neste morgen skulle reise, gikk båten en hel time før hotellfrokosten åpnet. Men kveldsvakta visste råd og var tydelig kjent med problematikken. «Det er ikke noe problem! Jeg lager en matpakke klar til deg og sier fra til nattevakta, så kan du hente den her i morgen tidlig før du drar.» Det gjennomførte hun, og nattevakta ga meg en papirpose med nydelig og pent pakket frokost som jeg tok med meg til hurtigbåten. God smak og flere valg i pålegg og frukt, i tillegg til eplejuice, var helt perfekt på vei mot Skrova og videre mot Skutvik og sørover.

Nesten blankstille Vestfjord

To-tre ganger kjente jeg litt dønninger i båten, ellers var det blankt og stille på Vestfjorden. Små krusninger, men ikke noe som preget velferden for verken meg eller den firbeinte. Vi la Skrova og resten av Lofoten bak oss mens skyene letta stadig mer og himmelen ble blåere for hvert minutt som gikk. Det kjentes virkelig ikke feil en mandag morgen.

Steigen. Skal tilbake.

Steigen har i lang tid vært et sted jeg har lyst til å besøke. Det er så vakkert der. Det finnes så uendelig mange turmuligheter, så mye variasjon. Det er et område jeg ikke har besøkt før, bare dratt forbi på avstand. Og ikke minst: Det er et område som simpelthen frister meg veldig.

Derfor har jeg allerede, selv før denne turen, bestemt meg for å dra dit på forsommeren neste år. Jeg skal ha med meg ei venninne (som ikke vet om det enda), og vi skal ha base på et av hurtigbåtens anløpssteder mens vi utforsker det meste fra fjære til fjell. Mange utetimer, lite stress, presumptivt mange fine bilder på fysiske og mentale minnekort etterpå. Jeg gleder meg allerede.

Og nå er jeg hjemme igjen.

Furet, værbitt, over vannet

Det er ganske lenge siden jeg bestemte meg for å holde årets 17. mai åpen. Ikke gjøre noen avtaler, ikke ha noen forpliktelser. Ha muligheten til å reise bort eller dra på tur, siden dagen falt på en fredag og ga tredagers helg. Man kan nemlig feire dagen – og det er jeg blodfan av å gjøre – uten nødvendigvis å gå i tog og spise pavlova, heldigvis.

Et telt med utsikt

Da værmeldinga viste seg å bli bra, bestemte jeg meg for å feire ut i naturen. Helt til det siste var jeg ikke  helt enig med meg selv om hvor jeg skulle dra, men jeg landa til slutt på Mjelle.  Jeg ville heller til havet enn til fjellet, fant jeg ut. Og den firbeinte klaget ikke. Flagget ble naturligvis med, og litt oppi lia over stranda fant jeg meg et perfekt punkt på en gressbakke. Litt opp, så det var utsikt. Litt tilbaketrukket, så jeg ikke var midt i glaninga på folk som måtte være der. Og inn mot fjellet, så ikke morgensola skulle komme for tidlig og varme teltet til uutholdelig temperatur. Det skulle vise seg å holde stikk.

Lettlaget, velsmakende primusmat

Det har etterhvert blitt lenge mellom hver gang jeg har pølser som turmat. Ikke fordi det er noe galt med pølser, men fordi det finnes så utfattelig mye godt man kan lage på primus. Jeg begynte ikke å bruke primus før i voksen alder, men egne erfaringer i kombinasjon med (tidligere) lesing av bloggen ‘Ut på tur med primus‘ har etterhvert gitt inspirasjon til så mye forskjellig at jeg alltid kjenner på at det er flere retter jeg har lyst til å lage. Jeg blir aldri lei, og jeg spiser sjelden det samme to ganger på rad når jeg lager primusmat. Denne gangen hadde jeg kryddermarinert kylling (skåret i biter og godt stekt) og nudler med soyasaus oppi spisefatet, og det var skrekkelig godt.

Lykkelig turfølge

Den firbeinte var selvsagt turfølge, og han trives på tur og med å være ute lenge. Drikkevann fant vi i en av bekkene like i nærheten, og han hadde lyng, sand og berg å ligge på, alt etter hva han lystet.  Det er særlig når han ligger i lyngen og sover at man ser snuten jobbe på høygir; den vender seg til høyre og venstre og oppover og nedover i ett kjør; selv om hunden egentlig sover, lever snuten sitt eget liv.

Om natta lå han naturligvis inni teltet sammen med meg. Noen vil ikke ha hunder inn i teltet fordi de er redd for at klørne skal lage rifter i teltduken eller gulvet. Det har aldri skjedd med han her, og jeg er veldig glad for å ha ham inni teltet sammen med meg – særlig når jeg våkner. Da ligger jeg bare og klør ham i pelsen til vi til slutt er våkne, begge to.

Litt kultur i kveldssola

Man kan jo ikke bare nyte utsikta og myse mot Lofotveggen i det fjerne, man må jo også kulturere seg. Det tenkte i alle fall jeg da jeg pakket, så jeg tok med meg denne boka av Tove Ditlevsen. Jeg forsøker å lese ferdig bøker jeg har liggende etter å ha begynt på dem, og dette var ei av to jeg tok med på telttur – og den eneste jeg åpnet. Faktisk var det helt nydelig å sitte i skråninga og nyte utsikta innimellom sidene jeg leste; jeg fant en rytme som fungerte veldig godt. Denne boka er utrolig fin, men samtidig ikke en lett bok. Derfor var det godt å lese et kapittel eller to, deretter tenke og absorbere og reflektere litt mens jeg så på utsikta, og så lese litt mer. Repetér.

Jeg liker 17. mai, og jeg liker å feire variert. Sånn var det i 2011. 2012. Og 2013. Litt fra 2015 kanskje?

Mjelle på en tirsdag

Det har sine fordeler å være med i hjelpekorpset. Man får for eksempel være med på fantastisk fine øvingskvelder som noen ganger legges til de vakreste stedene på helt rett tidspunkt. Denne tirsdagskvelden var vi for eksempel på Mjelle. Det var ikke feil.

Sjåveggen

Denne sjåen står akkurat der hvor stien bortover til stranda starter fra parkeringsplassen – du ser porten til høyre. Hver sommer er det litt nye og litt gamle ting på denne veggen, hver vinter mye det samme – med og uten snø. Denne gangen var det hele to stuntbroderier der; korsstingsbroderier som er rammet inn, men uten glassplate foran. Et av dem er slitt, det andre har fortsatt fargene. Og resten av effektene forteller sitt tydelige språk om nordnorske kystfarvann.

Mjelle

Man trenger ikke gå langt for å finne vakre motiver på Mjelle. Strengt tatt er det vakkert så snart man kommer over skaret fra Mulstrand og ser nedover mot selve Mjelle-sletta og denne fjæra, som ligger rett bortenfor. Det var ikke feil å være her denne tirsdagskvelden. Overhodet ikke.

Emre venter på gjenget

Hunden og jeg gikk i forveien, de andre kom tuslende bak. Stien som fører fra parkeringsplassen og bort til de borterste strendene – deriblant den vakre lilla stranda – er omtrent halvannen kilometer lang og nesten flat. Det er lite høydeforskjeller å snakke om, og stien er god, stedvis steinete. Da vi hadde kommet nesten helt frem, ville hunden helst ikke gå lenger. Ikke før han så at de andre kom etter. Dels vil han være sikker på at flokken er der. Dels visste han at det var hele to tisper bak oss i løypa. Så vi venta litt.

Bella

Bella var et nytt bekjentskap – og et nydelig sådan! Hun er ei newfoundlander-tispe på ni år, og hun har definitivt mye personlighet. Elsket å bade, elsket å tygge pinne, var bare sånn måtelig interessert i den jevngamle hannhunden som tusla rundt og forsøkte å snuse på henne. Jeg falt pladask for Bella.

Det var denne vi egentlig skulle teste

Hjelpekorpset vårt har, i likhet med mange andre hjelpekorps, ofte henteoppdrag ute i marka når folk har skadet seg. Mange ganger må vi bære folk på båre. Det er naturligvis helt greit – vi gjør det gjerne, for vi vil hjelpe dem som trenger det – men noen ganger kan det bli siltsomt, for eksempel hvis terrenget er krevende eller hvis det er en viss distanse mellom skadestedet og vei.

Vi har vært heldige og fått oss et nytt hjelpemiddel ganske nylig; ei hjulbåre. Det er ei båre som simpelthen kan påmonteres et ganske stort hjul under, nesten likt fatbike-hjul, og så kan pasienten trilles i stedet for å ‘bare’ bæres, gitt at det finnes sti eller vei der vi ferdes. Og ofte gjør det dét. Denne kvelden øvde vi både på montering, navigering og bruk av den nye båra. En nyttig kveld for både oss og (indirekte) publikum, med andre ord.

Mye rød sand på Mjelle

Jeg skal ikke sitere salige Terje Nilsen sin sang om Mjelle. Det har jeg gjort flere ganger før her inne. La meg bare si at det var mye rød sand på stranda denne kvelden. Noen ganger er det mye, noen ganger er det lite, noen ganger er det blandet rødt og hvitt. Men i dag – i dag var det rødt som dominerte. Og det var direkte nydelig.

Emre på hjemveien

Vi øvde med båra. Vi grilla og spiste medbrakt mat. Et par av hundene vassa. Vi knipsa et utall bilder. Og ikke minst – jeg fikk sitte i ro og bare titte ut på havet og sola som hang der i vest, mens det var helt, helt stille inni meg. Det var veldig godt. Man trenger et sted hvor det kan være stille både inni og utenpå.

Du var fin i kveld, Mjelle!

Bonus på Mulstrand

Vi hadde med oss en ‘fersking’ blant oss, og han kom sørfra – det røpet dialekten. Derfor var det kanskje ingen overraskelse at det dukket opp tre reinsdyr på et jorde, som om klisjeen om sommeridyll skulle oppfylles og helst overgås! De titta litt på oss, deretter overså de oss og beita videre. Og vi? Vi kjørte hjem. Men stemninga fra Mjelle ble værende inni meg lenge, lenge etter at vi hadde dratt derfra.

Starten på teltsesongen

Det har aldri skjedd før at jeg har starta teltsesongen så tidlig som i april, men en helgekveld i slutten av april var været sånn at det var en ren fornøyelse å dra på telttur. Jeg hadde valgt å søke meg til havet, ned i fjæra, og det skulle jeg ikke angre på.

Sola over Saltenfjorden

Kveldssola over Saltenfjorden

Helt ned i fjæra, helt ut mot havet. Det var kriteriene mine for valg av turmål.  Jeg angra aldri. Lyden av måke og tjeld, duften av lyng og hav og salt, stillhet som bare ble brutt av suset fra vinden. Det var et magisk sted å være – og vi skulle ingen andre steder.

Lykkelig hund i lyngen i fjæra

Hunden var selvfølgelig med. Han blir alltid glad når jeg henter frem storsekken og pakker, og hele kroppsspråket hans på denne turen sa «åh, så godt dette er!» Han liker å ha oversikt over hva som skjer og hvor folket er, så da han ble festa et sted hvor han hadde litt langt bånd og mulighet for å holde oversikt over både campen vår og forbipasserende folk og dyr, var det åpenbart midt i blinken for ham. Kanskje ikke rart han krølla seg sammen og sov litt etterhvert – det tar hardt på å få med seg alt!

Alt er bedre med bål

Vi trengte ikke bålet for verken varme eller lys eller til matlaging, men vi var skjønt enige om at alle turer er bedre når det er bål involvert. Så vi laga bål! Planen var å samle kvist, grener og nedfallsved i fjæra. Men jammen var det ikke noen snille folk som hadde lagt igjen en hel del tørre vedkubber på et sted nært bålplassen. Flaks! Vi brukte ikke opp alle kubbene, men var utrolig takknemlige for dem vi kunne unne oss å bruke med god samvittighet. Det er aldri så koselig som når vi sitter ved bålet på tur. Så også denne gangen!

Hvalbiff-wok med grønnsaker, nudler og soyabasert saus. Nam!

Uten mat og drikke duger helten ikke, sies det. Jeg tok maten med meg hjemmefra for å heller kunne spise den ute på tur, og det skulle jeg ikke angre på i det hele tatt.  Takket være kokende vann på termos klarte jeg meg fint med bare ei stekepanne på primusen. Jeg woket hvalbiff og varmdampet blomkål og brokkoli. Sammen med en porsjon nudler ble det et herremåltid i fjæra denne kvelden.

Mitt Nordmarka2 er klart for natta

I fjor brukte jeg ikke dette teltet i det hele tatt, og det savna jeg. Derfor var det veldig godt å kunne hente det frem fra kjelleren, tørke av støvet og feste det utenpå sekken da jeg dro. Det er et Helsport Nordmarka 2-telt, og det funker perfekt ut fra mine kriterier: Plass til meg og hunden, sekken i forteltet, lett å bære på, raskt å sette opp. Det er ikke et telt hvor man er ment å oppholde seg, annet enn når man sover, og hvis man er innforstått med det, er det perfekt. Dessuten er luftinga bra – selv om det i likhet med alle andre telt blir veldig varmt når sola står rett på.

Jeg hadde også med meg et splitternytt liggeunderlag som jeg aldri har brukt før. Det heter Therm-a-rest NEO Air, og jeg er veldig fornøyd. Blåses opp manuelt, holdt godt på lufta gjennom natta, mykt og fint å ligge på, tok lite plass i sekken. Da kan man ikke ønske seg mer.

Her sto det to telt for bare litt siden

Jeg er opptatt av at man ikke skal etterlate seg noe når man camper i naturen. Søppel tar man med seg eller brenner opp, bålplasser bruker man helst der hvor de er anlagt (det var det her) og så videre.  Det samme var åpenbart viktig for turfølget mitt – vi har ikke vært på telttur sammen før, så det var ikke gitt uten videre. Men jeg er glad vi var så samstemte at det var en selvfølge å etterlate teltplassen som på bildet over. Det eneste som var igjen etter oss, var noen flate gresstrå.

Emre poserer i fjæra på gamle trakter

På vei hjem passerte vi området hvor jeg bodde da jeg fikk hunden min for hele ni år siden. Jeg nevnte tilfeldig for turfølget, som er fersk i området, at «her nede er det også et kjempefint turområde som er lett tilgjengelig». Vipps var bilen snudd og vi var på vei ned mot gamle trakter. Der var det ingen folk eller dyr, og den firbeinte fikk derfor løpe løs ei lita stund, noe han visste å sette pris på. Han poserte sogar for et bilde mens han sto på toppen av en haug hvor det ofte sitter ørn.

Jeg har aldri før starta teltsesongen så tidlig som i slutten av april. Jeg håper sommeren blir bedre enn i fjor, og at det blir mange, mange flere turer enn denne å se tilbake på etterhvert.

Kveldsfiske i Saltstraumen

Når dagen har vært lang og full av inntrykk, er det godt å kunne koble helt, helt ut på kvelden. So we did.

Kveldssol i Saltstraumen

På noen få timers varsel ble vi enige om å dra på fisketur til Saltstraumen. Det var ikke feil beslutning. Sol, fin temperatur og godt selskap gjorde kveldstimene til «ei snill stund», som min salige bestemor ville ha sagt. Det er noe eget med Saltstraumen, og noen ganger er det godt å befinne seg litt utenfor de tetteste turistområdene her. Vi fiska, prata, lo og koste oss, alt med hvilepuls og lave skuldre. Man kan ikke ønske seg mer en kveld i april.