Påske på etterskudd

Det var lørdag, det var helg, og vi tok et snev av påskeferie på etterskudd. Det ble drømmedagen over alle lørdager.

Lykkelig hund da vi fant veien med snø på

Første del av turen gikk langs asfaltert vei, bak en bom. Det gikk stadig oppover, og jeg hadde lovet turvennene at vi skulle gå videre på snø når vi bare nådde langt nok opp. Det var både de og den firbeinte glade for – takket være lokale hundekjørere med slede (og andre turfolk) var det et hardt spor å gå på midt i ellers ganske vår-råtten snø. Perfekt!

Omtrent fremme

Da vi hadde snakket om ulike turmål, ble turvennene begeistra da jeg snakka om det fine utsiktspunktet jeg hadde i sinne. Dit går vi, ble det bestemt. Vel fremme var det bare å finne ut presis hvor vi ville slå oss ned, måke til en benk i snøen og brette sitteunderlaget utover. Det skulle vise seg at den enkle ‘benken’ i snøen i skråninga med utsikta skulle bli vårt tilholdssted i flere timer. Det var magisk!

Når man leker påske, hører appelsiner med.

Turen hadde vært avtalt et par dager, så vi hadde alle hatt tid til å forberede oss. Litt ordentlige matpakker med grovbrød, litt appelsinbåter i boks, ferdig skrellet og klare til å inntas, og ikke minst: sjokolade og smågodt. Jeg tror kanskje det var det vi hadde mest av; faktisk så mye at jeg tok halvparten av mitt medbrakte hjem igjen etter endt tur. Vi hadde det ikke direkte vondt.

Dagens drømmeutsikt

Jeg skal ikke påstå at vi løste så mange verdensproblemer. Men vi så et utall furukongler som hang fast i greinene litt over hodene våre der vi lå lent bakover og nøt sola. Den firbeinte ville heller ligge på snøen enn på liggeunderlag, noe han naturligvis fikk lov til. Selv rigget jeg meg til og lå riktig så komfortabelt der i snøen. Jeg tror sogar jeg duppet litt. Det var jeg ikke alene om.

Veldig fornøyd med å få ligge på snøen

Det er få ting som gjør meg mer glad enn å se hunden min så gjennomført lykkelig som det han var på tur i dag. Han fikk trekke i motbakke og jobbe skikkelig, hilse på andre hunder og folk, spise hundesnop da vi kom frem, og ikke minst: bare være ute. Ligge i snøen, sove, snuse, tygge på en kvist, tisse på ei grein, finne nytt sted å ligge. Han var strålende fornøyd og fikk masse stimulans.

Den fineste påskedagen i år kom med andre ord et par uker etter at selve høytida var overstått. Det var helt greit for min del.

Reklamer

Rom for seg selv

Solnedgang på vesthimmelen. Perfekt.

Jeg husker ikke om jeg har nevnt det før. Men et av de nyttårsforsettene jeg offisielt ikke har dette året, handlet om noe som er enkelt og vanskelig på samme tid: Å sette av tid til ingenting. Enkelt. Vanskelig.

Enkelt, fordi det ligger meg lett å være lat og gjøre ingenting.
Vanskelig, fordi jeg liker å ta meg tid til ting jeg har lyst til å gjøre eller få med meg.

Veien hjem var vakker for dem ombord i denne båten denne kvelden.

Jeg er et sted mellom å være en drømmer og en planlegger. Jeg drømmer om mange ting jeg har lyst til å gjøre, alt fra små ting som f.eks. å utforske et museum (her i byen) som jeg aldri har vært på, til store ting – utenlandsreiser, for eksempel. I dette krysningspunktet jeg befinner meg i, lar jeg drømmeren fabulere samtidig som jeg fanger planene på papir (lage meg liste, for eksempel), og så lar jeg planleggeren i meg plotte dem inn i kalenderen, en for en.

Jeg stresser ikke, har ingen tidsfrist, men bit for bit kommer jeg meg stadig lenger nedover drømmelista. Samtidig strekker jeg meg langt for å få med meg ting jeg har lyst til i hverdagen, enten det er en konsert, en tur, et kurs eller noe annet. Med litt bevisst planlegging og fremsyn klarer man å få med seg mer enn man tror mange ganger, og jeg elsker å se tilbake på innholdsrike uker og måneder med dager som byr på gode saker. Det blir full kalender av sånne ting, som du skjønner.

Lofoten i nordvest; Aust-Vågøya, Raftsundet og Hinnøya.

En av tankene for dette året, for 2018, var å passe på at kalenderen ikke blir for full. Blir den det, blir selv lystbetonte ting et ork. Plutselig koster det mer enn det smaker selv når jeg gjør ting jeg egentlig liker og har gledet meg til. Jeg kjenner faresignalene og vil være føre var.

Hvordan det har gått?

Det har gått aldeles utmerket så langt. Med unntak av den ene uka jeg var i Alta, har jeg passet på at jeg hver eneste uke dette året har hatt minst én ettermiddag der jeg ikke har hatt noen forpliktelser etter jobb. (Helger og helligdager teller ikke i dette regnskapet, ei heller ukedager borte fra byen.)

Solnedgang bak bjørketreet på yttersia

Noen ganger har jeg vært hjemme, sittet i godstolen og gjort ingenting. Andre ganger har jeg møtt venner uten å ha noen annen agenda enn å ha det hyggelig sammen. Jeg har lest bøker, strikka, sett film, gått tur – og vært aldeles skrekkelig lat. Det har vært helt nydelig.

Og noen ganger, som disse bildene viser, har jeg benyttet anledningen og været til å dra på tur et sted som krever litt mer innsats enn å bare gå i bygatene, en tur som kanskje omfatter både kamera, termos og sitteunderlag. Blant annet.

I det hele tatt har prosjektet med å prioritere tid til og for seg selv gått bedre enn jeg hadde ventet på forhånd. Det stikker ikke lenger i meg når jeg må si «dessverre, mandag kan jeg ikke for da har jeg andre planer», selv om ‘planen’ er å ikke ha noen plan. Etterhvert som jeg har høstet gode erfaringer, har det blitt lettere og lettere å si nei. Noen ganger forklarer jeg sogar hvorfor. Det har ført til flere gode, kloke samtaler.

Så ja. Det forsettet jeg ikke har i 2018, har vist seg å være en god investering. I livskvalitet.

 

 

Påskevakt

Den firbeinte og jeg har vært på påskevakt med hjelpekorpset et par dager. Vaktstasjonen var hytta «Beinbruddet», som ligger rett utenfor byen, nær et populært utfartssted i marka, og vi har vært et helt gjeng som har kost oss disse dagene. Det føles som om det ikke er helt påske før jeg har vært på vakt på hytta!

Sjokoladekake og ei god bok i solkroken på altanen

Frem til jeg dro på hytta fredag hadde jeg lest to av de tre bøkene jeg hadde satt meg fóre å lese i påska. Da jeg pakket sekken, avvek jeg fra den opprinnelige planen og tok med meg ei bok som ikke lå i ‘påskebunken’ min, men som var langt opp på lista over påbegynte bøker jeg har lyst til å lese ferdig. I løpet av helga kom jeg over halvveis, og det helt uten å forsømme andre plikter som f.eks. radiovakt, kortspilling, strikking, matlaging/oppvask og sånt noe. Jeg er ganske fornøyd med det, og tror kanskje jeg blir ferdig med boka før påska er over.

Store, hvite filler dalte da vi var på tur i blåtimen

Min firbeinte følgesvenn har gjennom sine snart åtte år blitt en slags uformell maskot og  miljøfaktor i hjelpekorpset. Han var med på hytta også, og har vært på tur med både meg og andre folk gjennom helga. Lørdag var vi på tur ved siden av skisporet i marka mens store hvite filler dalte ned, i blåtimen. En enslig skigåer var den eneste vi møtte på. Han kunne fortelle om elg litt lenger opp i løypa, men vi så ikke noe til den der vi gikk. Sannsynligvis like greit.

Og fortsatt er det litt påske igjen.

Tyvstart på påskefølelsen

I helga var jeg på tur med ei venninne. Sammen med hver vår hund gikk vi innover marka og fant oss et rolig sted der vi kunne sitte med ansiktet mot sola, tenne et bål og la hundene ligge på hver sin bare lyngflekk. Er det rart det føltes som påskeferie?

Innover marka til fots. Snøen bar hele veien.

I Bodømarka finnes det noen steder som ‘alle’ drar til, turer som veldig mange går – særlig på dager som denne. Vi var derfor skjønt enige om å dra et helt annet sted – og det gjorde vi. Et og annet menneske kom for bi, alene eller i følge med 1-2 personer og kanskje en hund, men det var ikke på langt nær nok til å kalle dette for et folksomt område. Snarere tvert imot. Heldigvis.

Ettårige Nanuk koste seg veldig og fulgte med på alt som skjedde. Hele tida.

Valget av rasteplass var enkelt. Et stykke innover, men ikke for langt. Litt til side for stien/sporet, men ikke veldig langt vekk. Ei sørvendt skråning hvor vi tråkket oss en ‘benk’ i skaresnøen før vi la jervenduken min over, så vi kunne sitte varmt og uten å skli. Hundene ble bundet til hvert sitt tre, nært nok til å hilse på hverandre men ikke sånn at de viklet båndet. Begge hadde tilgang til bare rabber med lyng hvor de kunne legge seg ned – hvis de ville. Nanuk foretrakk for det meste å stå og følge med.

Mmmmmmh… Nei, det er ikke BARE kakao i koppen.

Noen ganger får man gaver som bare treffer så veldig. Jeg fikk for eksempel en gave for ei tid tilbake; ei bittelita mini-flaske med bailey’s som egentlig var en slags ’tillegg’ til en annen gave. Den miniflaska har jeg alltid i en lomme inni den ene tursekken min. Jeg glemmer av den mellom hver gang og tenker ikke på den til vanlig. Men hver gang jeg skal lage meg en kopp kakao på tur (jeg drikker ikke kaffe) og åpner glidelåsen for å finne skjea som ligger nedi lommen, finner jeg også en bitteliten knert bailey’s – og den passer perfekt oppi koppen. Aaaah… Flaks for meg at venninna mi var sjåfør denne dagen.

En god soldat hviler når han kan. En god husky finner seg litt lyng og krøller seg sammen.

Hunden min har blitt såpass voksen og fått såpass med tur-erfaring at han vet det er lurt å hvile når man kan. Det tok ikke lang tid fra han fant en flekk med bar lyng til han hadde lagt seg i en krøll. Sol fikk han også der han lå. Mange tror at huskyer må gå uendelig langt og helst løpe masse for å bli fornøyde. Det stemmer ikke helt. De må ha mosjon, som alle andre hunder, men det å være i uvante omgivelser, det å ta det med ro og få lov til å snuse på alle mulige dufter man kommer over, det å være sammen med noen man ikke ser hver dag – alt dette er ting som gir dem mye mental stimulans, og det er med på å slite dem ut, det også.

Venninna tok ansvar for ved og bål på tur!

Venninna mi tok med ved og laget bål. Hun hadde mat som skulle tilberedes på bål. Jeg pleier vanligvis å lage mat på primus, men akkurat denne dagen kjente jeg at jeg gjerne ville gjøre det enkelt. Derfor tok jeg med meg en pose ‘Real turmat’, som bare trengte å få litt varmt vann fra termosen min før maten ble klar. (At smaken på akkurat denne posen var en skuffelse, kan vi forbigå i stillhet. Innholdet ble til hundemat i stedet…)

Sol som varmet i fjeset og middag ute på tur – kan det bli bedre? Jeg tror ikke det. Og med dette har jeg også offisielt startet årets utgave av prosjektet ‘Middag ute en gang i uka’. Ikke ute på restaurant, altså, ute i naturen. Jeg klarer ikke helt å se at jeg får mulighet denne uka, med planer hver ettermiddag og deretter avreise fredag morgen, men det er jo lov til å håpe!

Morgen i mars

Det var ikke fullmåne i februar. Ikke en eneste gang. Mars, derimot. Mars byr på hele TO fullmåner i år.

Fullmånemorgen mot nordvest

Den første møtte jeg en grytidlig morgenstund jeg var ute på luftetur med hunden før jobb. Han var glad for å få snuse litt ekstra på stedet der jeg stoppet for å ta bilde. Jeg tror vi ble fornøyde, begge to. Mens sola var i ferd med å komme over åskammene mot sør, hang siste rest av fullmånen akkurat over disen på nordvesthimmelen. Et lite snøfall et døgn tidligere gjorde at Rønvikleira lå der hvitdekt og bidro til det blå lyset denne morgenstunda. Det var ikke så verst, altså, selv ikke med ‘bare’ mobilkamera for hånden.

Finest i februar

Det fineste i februar? Jeg tror kanskje det var turen på Langsanden (Sandhornøya) med venninne og tre hunder. Egentlig var det hele helga, men dette bildet sier mye for meg: Ute med hunden og noen til, ved havet, frisk luft og kaldt, null stress, god stemning. En stor, voksen hannhusky (min) og en liten ettårig terriertispe (venninna sin).

Emre og Sally

Nå er det mars. Det er vår, samme hvor mye snø som måtte falle denne måneden. Snart er det tid for årets vakreste eventyr, snart blir det nye turer og sol som varmer i fjeset, snart springer fjorårets minipåskeliljeløker ut i ny blomst, snart er det påskeferie.

Snart. Jeg gleder meg.

Turist i egen by: Bådin

For ikke lenge siden kjente jeg meg som turist i egen by. Riktig så galt var det ikke, men jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før i denne byen – tross mine etterhvert mange år her. Jeg var på omvisning og pubkveld hos Bådin, det lokale bryggeriet som holder til i lokaler sentralt i byen. Dét var virkelig en opplevelse!

Andreas forteller om Bådin og lar oss smake både det ene og det andre

Andreas forteller om Bådin og lar oss smake både det ene og det andre

Sammen med ei venninne og et tredvetalls andre mennesker fikk jeg høre historien om Bådin – om hvordan bryggeriet gikk fra å være et kompiser-på-dugnad-prosjekt til å bli et etterhvert ganske fullverdig bryggeri som kjenner sine forutsetninger og gjør svært mye rett. Faktisk så rett at de i fjor vant flere juleøl-tester. I stedet for å skryte av hvor flinke de har vært til enhver tid, fortalte Andreas uformelt om tabber, feil og utilsiktede episoder. De har lært på den harde måten, til tider. Men de har brukt kunnskapen godt.

Saltstraumen, Mjelle, Svartisen, 8011 og "Fotballkortølet" sto på kveldens meny

Saltstraumen, Mjelle, Svartisen, 8011 og «Fotballkortølet» sto på kveldens meny

Halvannen time med omvisning, ølsmaking, maltsmaking (!) og røverhistorier, deretter et par timer med bryggerikveld som var åpen for publikum generelt. Hva mer kan man ønske seg en vinterlig fredagskveld? Jeg kommer knapt på noe. Med biergarten-stil over bord og benker, bardisk lett tilgjengelig og god stemning blant kjente og ukjente rundt bordene var det lett å kose seg. Hipsterfaktoren var heller ikke så alt for høy – jeg talte ca 10 rutete tømmermannsskjorter og omtrent like mange kunstferdige skjegg.

Da vi etterhvert ble sultne, havna vi på nytt et sted hvor i alle fall ikke jeg har vært før. Vi spiste burger på Gatsby, et burgersted som ligger ved havna i byen – og det var en opplevelse. Fantastisk hyggelig og flink servitør, kriminelt god burger og tilbehør, og lokaler man virkelig kunne trives i. Det var virkelig prikken over i’en på en minneverdig kveld. At vi fikk løst et par verdensproblemer underveis, var en bonus.