Ute, bare ute hele tida

Det slo ikke feil – det ble mange, mange timer utendørs denne helga også. Jeg var i staben på ei kurshelg Røde Kors arrangerte, og den lå sånn halvveis uti ødemarka. Rett ved grensen til Sjunkhatten nasjonalpark, hvis man skal være nøye. Innimellom arbeidstimene innendørs fikk jeg også god tid til å være ute – heldigvis. I selskap med hunden er det sjelden feil å være ute.

En robust kjuke på ei middels stor bjørk i skogen.
En robust kjuke på ei middels stor bjørk i skogen.

Jeg liker å bevege meg i skog som er mindre beferdet enn de markaområdene som er nærmest der jeg bor. Dette er et sånt område. Populært blant entusiaster, men samtidig et sted som ikke ‘alle’ skal til. Perfekt i mine øyne. Der er noen skogsveier, litt flere stier – og mange uoppdagede kroker for mitt vedkommende. Det er kjærkomment. Det var mye å legge merke til også på de aller korteste turene. Liggegroper og ferske spor etter elg. Eller en solid kjuke, som den på bildet over. Jeg slutter aldri å bli fascinert av kjuker.

Man må ikke bare gå når man er på tur. Man kan sove i lyngen også.
Man må ikke bare gå når man er på tur. Man kan sove i lyngen også.

Min firbeinte venn var med hele helga. Ikke bare var han miljøfaktor i pausene på kurset, han var også en suveren turkompis i ledige øyeblikk. På den ene turen fant jeg en sti jeg aldri har gått ’til veis ende’ før, og vi la i vei for å se hvor vi havnet. Området er såpass oversiktlig at man ikke går seg bort, samtidig som det finnes uoppdagede stier og steder.

Da stien tok slutt, brøt vi rett mot venstre og opp til en liten kolle som heldigvis var belagt med lyng og mose. Der, med utsikt mot Sørfjorden, Heggmotinden og Aurnestindan og kjernen av Sjunkhatten nasjonalpark, tok det ikke lang tid før hunden strakte han seg ut i lyngen og sovnet. Jeg la meg ned for å få fin vinkel på et bilde. Og for å si det sånn: Det gikk ei lita stund før jeg kom meg opp fra lyngen igjen…

Blikkstille vann og ei brygge nært land.
Blikkstille vann og ei brygge nært land.

Vatnvatnet er et ganske stort vann som ligger et par mil fra Bodø by. Vannet strekker seg grovt sett fra sørvest mot nordøst, og det har en rekke krinkelkroker, bukter og et par store fjordtarmer. Blant annet. Ved ‘Innervatnet’ finner man denne flytebrygga beliggende nedenfor ei hytte. Til høyre i bildet ser du  Børvasstindan og Lurfjellet, som ligger mot sør.

Da jeg tok bildet var det blikkstille vann og musestille i naturen. Den eneste lyden som hørtes, var de trompetaktige lydene fra svaner som hekker i nærheten – og stødige dunk fra noen som hugde ved på den gamle måten, for hånd.

I took the road less traveled. Og jeg elska hver meter av den stien.
I took the road less traveled. Og jeg elska hver meter av den stien.

I nærheten av der vi hadde vårt til hold denne helga, er det et område hvor det for lenge siden var gruvedrift. For et drøyt århundre siden var det kobbergruver i Hopsfjellet. Hele fire gruver var i drift i tilsammen 20 år, og noen av gruveåpningene lar seg lett finne i landskapet i dag. Jeg har tidligere besøkt et par av dem, men da ankommet fra en annen kant.

Denne gangen gikk vi ikke mot gruvene, men en gammel og delvis gjengrodd kjerrevei som jeg tipper har vært brukt i tømmerhogst en gang i fordums tid. Av erfaring vet jeg at om vi hadde fortsatt litt lenger enn det vi gjorde, ville vi ha funnet ei forfallen hytte med fantastisk beliggenhet. Vi gjorde ikke det. Vi fikk et stykke bare, før vi måtte snu og dra tilbake igjen. Pliktene kalte.

Men det var likevel verdt det – morgenstund på urskogsgrunn gjør godt for sjela. Og helsa forøvrig. Det gjør meg uendelig godt at vi endelig er inne i den årstida der det er lyst hele døgnet, og der alt man vil er å være mest mulig ute.

Ut på helgetur

Yr og Storm er samstemte: Det blir fint vær i helga, og det blir null nedbør. Jeg og venninnene er også samstemte: Det blir tur! Vi tar med oss lavvo, hund og diverse godsaker og drar ut på telttur til ei av øyene i nærheten av Bodø.

Langsanden på Sandhornøya
Er det rart jeg gleder meg?

Naustet på bildet er borte – det ramla i en storm, gikk konkurs og ble etterhvert flytta til Oslo. Men stranda, fjellet og sanitæranlegget består. Så vi drar hit, er planen. Jeg gleder meg så mye at det nesten gjør vondt.

Du vet det er vår når…

…det blir dager som denne. Sol fra skyfri himmel, bris fra nordøst og perfekte forhold for å dra på tur. Jeg var på jobb som normalt, men da jeg kom hjem, skjønte jeg raskt at det var alt for fint til å ikke benytte dagen. Dermed pakket jeg sekken, skiftet til turklær, tok med hunden og dro ut på tur.

Løp og Landegode en tidlig maidag
Løp og Landegode en tidlig maidag

Vi gikk langs vante stier vi ikke har tråkket på det siste halvåret. Litt i skogen, mest i fjæra. Det er noe eget med å være i nærmest uberørte områder nær havet. Lufta er friskere, renere, befriende på en helt egen måte. Jeg liker å gå i fjellet, men det havet som når meg innerst i hjerterota på en måte knapt noe annet kan. Han firbeinte klaget ikke, han heller.

Rødsildre i gresset på Gravodden
Rødsildre i gresset og lyngen på Gravodden

Jeg fant meg et sted med god utsikt i alle retninger og samtidig litt skjerming mot snikbrisen som strøk seg langs havet på Nordsia. Til høyre hadde jeg Vestfjorden og Atlanterhavets uendelighet, med Landegode trygt plassert litt ut fra land. Til venstre hadde jeg Løpsfjellet, og det var ikke så dumt. Det viste seg nemlig at det var en drømmedag for paraglidere. På et tidspunkt var det hele 12 paraglidere i lufta samtidig! Slo jeg øynene ned for å slappe av og drømme litt, falt blikket på vakre små rødsildre-blomster som lirket seg frem i gress og lyng.

Utemiddag på primus. Perfekt. Fjellet bak var et eldorado for paragliderfolk denne ettermiddagen.
Utemiddag på primus. Perfekt. Fjellet bak var et eldorado for paragliderfolk denne ettermiddagen.

Jeg må innrømme at jeg ikke så på naturen hele tida. Det kunne jeg ikke, for jeg hadde med meg primus og laget middag ute. Etter kjappe, forenklende forberedelser hjemme var det både raskt og lett å lage seg middag ute. Jeg ble mett, og jeg fikk meg en god middagshvil etterpå. Å ligge bekvemt og mykt i gress og lyng med ei hand under hodet mens man bruker den andre til å stryke på verdens fineste hund … det er ikke til å kimse av.

Kanskje ikke rart at denne ettermiddagen føltes som en hel ferie i seg selv. Og for å plukke opp tråden fra overskrifta: Du vet det er vår når den ene dagen er som dette, mens dagen etter består av grått og vått vær med et snev eller tre av vind. Men det er gåsunger på trærne. Æ har trua. I helga skal jeg strikke og pusse båt.

En nesten-påske-dag i byen

Dagene går i ett. Jobb, fritidsaktiviteter, forpliktelser av ymse slag. Plutselig har livet blitt slik det var da jeg bodde i Oslo for mange år siden; fullt av innhold, fine ting og fine folk. Det ene avløser det andre og jeg blir nesten paff når jeg har ei luke i timeplanen midt i uka. Men jeg sliter meg ikke ut, for jeg passer på å legge inn hvile når det trengs – og helst litt før.

Som sist helg. Jeg hadde lenge planlagt å være i byen, men gjøre ingenting den helga. Det klarte jeg å holde; da fredagen kom hadde jeg ingen forpliktelser før søndag klokka 17:00. Men å si at jeg gjorde ‘ingenting’, ville være en grov overdrivelse. Jeg fikk gjort ganske mye, men bare lystbetonte ting. Som å gå en lang tur i og rundt byen en dag, sammen med hunden, og nyte sola som såvidt har begynt å varme i fjeset.

KV Magnus Lagabøte kommer inn fra Vestfjorden.
KV Magnus Lagabøte på vei mot havn i Bodø.

Kystvaktskipet Magnus Lagabøte var ikke den eneste som søkte seg mot byen og havna denne dagen. En jevn strøm av folk og dyr søkte seg dit. Turister, fastboende, unger, gamle, lokalkjente, fremmedfolk, you name it. I en jevn og rolig strøm brer de seg utover mot enden av moloen, ser seg rundt, knipser kanskje en selfie eller tre, og tusler deretter tilbake samme veien som de kom.

Moloen er et samlingssted i byen. Men Magnus Lagabøte kom inn fra Vestfjorden. Kanskje han hadde vært på inspeksjon under Lofotfisket, som nå er godt i gang? Det skulle ikke forbause meg. Fin å se på var han i alle fall der han gled langsomt innover, forbi moloen og mot bunkringa på Burøya.

Emre ved Vågønes gård, på vei nedover Rønvikjordene.
Hunden storkoser seg på tur!

Turkompisen min fikk det beste av to verdener. Den ene dagen gikk vi en lang tur i marka og skogen, den andre dagen gikk vi en nesten like lang tur gjennom byen. På vei nedover gikk vi langs havnepromenaden helt fra hurtigrutekaia til ytterst på moloen. På vei hjem igjen var det diverse bygater som ble utforsket.

Pudler, flatter, schnauzere, papilloner, spaniels av ymse slag, blandingshunder og lundehunden Gulli – alle fikk nysgjerrige blikk fra den lille huskyen min. Noen fikk han hilse på, andre måtte han pent passere på kort eller lang avstand. Dama som hadde en løs liten terrier som pilte bort mot huskyen, kom løpende bak bøllefrøet sitt med angst i blikket. Da var det godt å kunne berolige henne med et lite «Slapp av, han er vant med småhunder.» Og jaggu klarte ikke hundene å hilse gemyttlig på hverandre å la det bli med det.

Medbrakt kakao på moloen. Fordi jeg kan.
Medbrakt kakao på moloen. Fordi jeg kan.

Ute på moloen står ei bittelita gul hytte. Der har kystlaget Salta åpen cafe på søndager. Duften av vafler når tidvis nesten helt inn til land, og kaffe og kakao kan man også kjøpe der. Selv foretrakk jeg å heller nyte medbrakt. En termos med kokende vann ga meg varm kakao mens jeg satt i solveggen og myste mot folke- og dyrelivet. Etterhvert slutta sogar dama på nabobordet å røyke mer, og da ble det riktig så fint å sitte der. Men kaldt. Sitteunderlaget var heldigvis med. Men det ble ikke mer enn én kopp kakao før vi gikk.

Det bygges i Bodø - men Per Karlsa bare ser på...
Det bygges i Bodø – men Per Karlsa bare ser på…

Bodø er en by som går mot de fleste konjunkturer for tida. Her peker pilen nesten bare oppover. Denne uka fortalte statsministeren at staten vil stille opp med penger til ny flyplass i Bodø, og prosjektet «Ny by – ny flyplass» ligger derfor an til å komme i mål innen 2025 om man skal tro planene. Bak disse husene, foran fjellet, ligger dagens flyplass med en utslitt rullebane av betong. Om ikke lenge vil hele flyplassen parallellforskyves et stykke ut i Saltenfjorden, og det gamle flyplassområdet skal utvikles til en splitterny bydel med industri, næring og boliger.

Bodø legger opp til å være en såkalt ‘smart by’, og by- og samfunnsplanleggere fra hele verden kommer til Bodø for å lære av det vi gjør og prosessen vi er inne i. Prosessen som nå er kronet med hell og kronasjer via NTP, nasjonal transportplan. Jeg bor i landets mest spennende by akkurat nå – og til sommeren skal jeg for første gang bestige fjellet bakerst i bildet; Per Karlsa-tinden. Det skal bli fint.

Skulpturlandskap Nordland sin Bodø-skulptur er sju gjennomhullede steiner som står plassert utover moloen.
Skulpturlandskapet er ikke lenger det eneste kulturinnslaget i bybildet

Tidlig på nittitallet var de sju steinene som samlet utgjør Bodøs andel av ‘Skulpturlandskap Nordland‘ et av relativt få kunstverk som var synlige i det offentlige rom. I dag er situasjonen en helt annen. Bybildet er fullt av skulpturer, av street art, av byggverk så vakre at de nærmest er et smykke i seg selv, bygninger med karakter, egenart og evnen til å begeistre og engasjere folk som ser dem. Flere gallerier har dukket opp i sentrale bystrøk, og de er til dels veldig godt besøkt. Byens kaffebarer og caféer heter for eksempel Babel, Rustikk og Melkebaren – her finner du verken Deli DeLuca eller Starbucks. Identitet. Byen har funnet sin identitet mens jeg har bodd her; jeg har sett den vokse frem og bli til. Den er en del av meg, og jeg av den.

Jeg har ingen planer om å flytte på meg. Ikke et gram av kroppen har lyst til det. Om dagene er late eller travle eller et sted midt imellom – det er HER jeg vil være.

Jeg skylder på kjærleiken

I fjor sommer  skjønte jeg at jeg i mitt stille sinn måtte ta litt farvel med ei kjær og god venninne. Hun hadde møtt Mannen I Sitt Liv, og etter innledende forhandlinger var det rimelig klart at hun kom til å flytte. Han kom fra en annen by, og pendling var ikke et alternativ. Det var fryktelig trist, sett fra et rent egoistisk ståsted, men naturligvis unnet jeg henne både kjærleiken og mannen og, forsåvidt, flyttinga.

Men så. Plutselig en dag kom jeg over et bilde av dem i opptil flere sosiale medier. De satt i en bil, gliste bredt og teksten var noe sånt som at «livet ville det annerledes og nå er vi på vei til Bodø i stedet». Det viste seg at den aktuelle mannen hadde fått seg jobb her i byen, og dermed ble det han som flyttet på seg i stedet for hun. Plutselig var hun tilbake i byen, og vennskapet kunne fortsette.

Tulipaner og chai på Rustikk i Bodø.
Tulipaner og chai på Rustikk i Bodø.

Det er forhåpentligvis ikke nødvendig å si at jeg ble glad over nyheten. Nylig kunne vi møtes på en av byens hyggelige caféer. Over en tekopp og en cookie, i nærvær av tre tulipaner, fikk vi snakket godt og lenge med hverandre og bli oppdatert på tingenes tilstand. Og enda bedre – det blir ikke like lenge til neste gang vi møtes.

Noen kommer, noen forlater, noen ganger er det jeg som forlater. Sånn er livet, sånn er det å knytte seg til venner, sånn går det når man har litt utferdstrang og livsappetitt. Derfor er det også så uendelig godt å se at det noen ganger kan være annerledes – at flytting plutselig går ‘rett’ vei, hva vennskap og kontinuitet angår. At flytting ikke bare betyr avslutning, men også kan få bety gjenoppretting av noe man trodde var i ferd med å gå tapt.

Jeg tar i alle fall imot denne muligheten med åpne armer, og er viss på at det vil vise seg å være verdt det.

Mislykket julebakst

(Dette innlegget kunne også hete «Peppernøtter som aldri ble.»)

Det begynte så fint. Jeg hadde planlagt å bake peppernøtter til jul, for peppernøtter er jeg veldig glad i og de holder i all evighet. (Jeg spiser nemlig ikke SÅ mye i juletida.) Mamma var bortreist, så jeg kunne ikke ringe henne for å få oppskrifta jeg er vant med. Men i min enfoldighet trodde jeg at det sikkert kunne gå bra med en annen oppskrift dersom den kom fra et høvelig pålitelig nettsted. Så feil kan man ta. Jeg fant nemlig ei oppskrift på NRK Mat, og gikk lykkelig i gang med forberedelsene.

For en gangs skyld skulle jeg sogar følge oppskrifta i stedet for å betrakte den som veiledende. Dermed laga jeg deigen en kveld og satte den i kjøleskapet for å la den ‘sette seg’ over natta, som oppskrifta sier. Neste dag kunne jeg knapt vente med å bli ferdig på jobb for å dra hjem og bake. Host.

Det var en gang en slikkepott. Det er det ikke mer.
Det var en gang en slikkepott. Det er det ikke mer.

Kanskje skulle jeg tatt tegnet da det var på tide å få deigen ut av bollen. Den hadde så absolutt satt seg over natta. Faktisk satt den så hardt at den var vanskelig å trenge gjennom; kulda hadde gjort den temmelig hard oppi bollen. Bakevant som jeg er, vet jeg at det uansett bare er et spørsmål om tid før den mykner opp og blir mer medgjørlig i romtemperatur, så jeg var ikke bekymra.

Jeg var imidlertid utålmodig. Derfor skar jeg den i biter med en kniv, for så å forsøke å få mindre biter av gangen ut av bollen. Til det brukte jeg en hard slikkepott. Og som du ser over her: Det gikk ikke så bra. Faktisk tok det ikke lang tid før slikkepotten simpelthen knakk! Den så jeg ikke komme.

Uendelig mange brett med peppernøtter skulle gjennom ovnen denne dagen.
Uendelig mange brett med peppernøtter skulle gjennom ovnen denne dagen.

Etter litt mer plunder fikk jeg likevel deigen ut av bollen, bit for bit, og den var god å jobbe med når jeg først fikk den på bordet. Etter litt knaing til den ble myk, ble bitene i tur og orden rullet ut til lange, fingertykke pølser som ble delt i små biter som igjen ble rullet til kuler og satt på bakeplata. Så langt: Alt vel.

Nøtter ble til flak. Jeg tror flakene vil bli til kakebunn til slutt.
Nøtter ble til flak. Jeg tror flakene vil bli til kakebunn til slutt.

Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men jeg vet hvor det skjedde: Inni ovnen. Til min overraskelse så jeg nemlig at når fem av av de åtte foreskrevne minuttene av steiketida var gått, så peppernøttene nydelig oppblåste ut, og begynte så smått å bli litt gyldne. Derfra gikk det bare nedover. Bokstavelig talt. I stedet for å holde seg halvkuleformet og oppblåst, skled peppernøttene nemlig mer og mer utover og ble flatere og flatere.

Da de åtte angitte steikeminuttene var over, var det ikke lenger peppernøtter. Det var pepperflarn (i mangel av bedre ord). Forsøk på å kutte steiketid eller bytte plassering i ovnen hjalp ikke nevneverdig, så det ble mange pepperflarn etterhvert. Og tilsvarende økt skuffelse hos meg, om enn ispedd litt lattermildhet.

Tre av fire adventssøndager er tilbakelagt - og jeg er klar for resten!
Tre av fire adventssøndager er tilbakelagt – og jeg er klar for resten!

Det er heldigvis ikke katastrofe – det er bare mislykket bakst. Det er enda ei god stund igjen til jul, og jeg rekker fint å vente til mamma kommer hjem igjen, sånn at jeg kan få hennes oppskrift og forsøke en gang til. Etter tips fra gode venninner har jeg kommet til at pepperflarne skal knuses og få bli til kakebunn i ei ostekake eller noe sånt. Så det går seg til.

Derfor kunne jeg i dag, etter en nydelig tur ut i dagslyset etterfulgt av en sabla god og smaksrik middag, nyte adventsfreden som hører med til tredje søndag i advent. Tente lys, klementiner og skriving av årets julepost var akkurat det som skulle til. Noen av pepperflarne ble sogar tilbehør til en kopp julete fra Solberg & Hansen – mmmm… Det blir jul allikevel!

Vågøyvannet rundt

Du finner det mellom Junkerfjellet og Keiservarden. Vågøyvannet ligger der og venter, og det har all tålmodighet i verden. Du kan komme når du vil, vannet ligger der. Som et lite smykke strekker det seg fra en smal tarm i vest til en myk, rund bue i øst. Du kan gå, du kan jogge, du kan komme alene eller sammen med noen. Vågøyvannet har plass til deg. Uansett.

Vågøyvannet har frosset og tint litt igjen.
Vågøyvannet har frosset og tint litt igjen.

Noen starter i Maskinisten, et velkjent utfartssted i Bodø, og nærmer seg vannet i en kilometerlang oppoverbakke fra vest. Andre kommer fra østkanten, fra Bestemorenga eller Mørkved, for eksempel. Noen foretrekker stiene, store eller små. Andre syns den brede grusveien langs nordsida av vannet er det beste stedet å gå på.  Kanskje kommer du på sommeren og tar orienteringsposter på din vei rundt vannet. Kanskje kommer du på vinteren og har med deg skøyter for å leke over isen. Vågøyvannet har plass – også hvis du kommer til hest eller har med deg hunden din.

Den firbeinte skulle gjerne kommet seg til elgen nedpå myra.
Den firbeinte skulle gjerne kommet seg til elgen nedpå myra.

Selv om stien er bred og lysløypa grusa, kan du få store naturopplevelser på din vei rundt vannet. Her har jeg møtt elg, her har jeg skremt opp rype, her har jeg sett orrhane rett ved stien, helt uaffisert av folk som gikk forbi, og her har reven stadig etterlatt spor der vi trasker. Harespor på snøen er så vanlig at det knapt er verdt å nevne. Og har du med deg fiskestanga, skal du ikke se bort fra at det er noe å få i vannet – men jeg må innrømme at jeg ikke har prøvd selv. Ikke enda. Myr og sumpaktige områder langs nordkanten av vannet og i den østlige buen gjør dessuten Vågøyvannet til et yndet område for et utall fugler, og mange av dem hekker her på våren og forsommeren.

Skogsguden Pan med fløyta si.
Skogsguden Pan med fløyta si.

Vet du hvor du skal titte, finner du sogar streetart på din vei rundt vannet! Bodø-artisten Stein har laget dette motivet av skogsguden Pan, hvis jeg ikke tar feil. Bildet ble knipset i august i år. Hvem sa at streetart på liv og død må være 100% urbant? Hvis du følger den mest brukte stien rundt vannet, er det temmelig nøyaktig seks kilometer rundt. Det er en tur som er så fin at Bodøbandet Kråkesølv har skrevet en egen låt om «Vågøyvannet rundt«.

Selv foretrekker jeg å gå heller enn å løpe rundt. Er det sommer, tar jeg gjerne turen på kveldstid når det er mindre folk ute. Ofte har jeg med meg matpakke – det er flust av steder hvor man kan sette seg og nyte utsikta, enten man vil sitte i naturen eller på en benk langs stien.

Lett tilgjengelig, variert og innholdsrik. Vågøyvannet rundt, altså. Jeg våger å påstå at den turen er noe av det fineste bodøbyen har å by på, uansett årstid.