Turist i egen by: Bådin

For ikke lenge siden kjente jeg meg som turist i egen by. Riktig så galt var det ikke, men jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før i denne byen – tross mine etterhvert mange år her. Jeg var på omvisning og pubkveld hos Bådin, det lokale bryggeriet som holder til i lokaler sentralt i byen. Dét var virkelig en opplevelse!

Andreas forteller om Bådin og lar oss smake både det ene og det andre
Andreas forteller om Bådin og lar oss smake både det ene og det andre

Sammen med ei venninne og et tredvetalls andre mennesker fikk jeg høre historien om Bådin – om hvordan bryggeriet gikk fra å være et kompiser-på-dugnad-prosjekt til å bli et etterhvert ganske fullverdig bryggeri som kjenner sine forutsetninger og gjør svært mye rett. Faktisk så rett at de i fjor vant flere juleøl-tester. I stedet for å skryte av hvor flinke de har vært til enhver tid, fortalte Andreas uformelt om tabber, feil og utilsiktede episoder. De har lært på den harde måten, til tider. Men de har brukt kunnskapen godt.

Saltstraumen, Mjelle, Svartisen, 8011 og "Fotballkortølet" sto på kveldens meny
Saltstraumen, Mjelle, Svartisen, 8011 og «Fotballkortølet» sto på kveldens meny

Halvannen time med omvisning, ølsmaking, maltsmaking (!) og røverhistorier, deretter et par timer med bryggerikveld som var åpen for publikum generelt. Hva mer kan man ønske seg en vinterlig fredagskveld? Jeg kommer knapt på noe. Med biergarten-stil over bord og benker, bardisk lett tilgjengelig og god stemning blant kjente og ukjente rundt bordene var det lett å kose seg. Hipsterfaktoren var heller ikke så alt for høy – jeg talte ca 10 rutete tømmermannsskjorter og omtrent like mange kunstferdige skjegg.

Da vi etterhvert ble sultne, havna vi på nytt et sted hvor i alle fall ikke jeg har vært før. Vi spiste burger på Gatsby, et burgersted som ligger ved havna i byen – og det var en opplevelse. Fantastisk hyggelig og flink servitør, kriminelt god burger og tilbehør, og lokaler man virkelig kunne trives i. Det var virkelig prikken over i’en på en minneverdig kveld. At vi fikk løst et par verdensproblemer underveis, var en bonus.

Reklamer

– Helst en tur med fiskestang og god tid!

Å høre voksne menn fabulere om virkelige eller imaginære fisketurer der de har tuslet (eller planlegger tur) et sted i villmarka, gjerne med fiskestang eller kano eller begge deler, er relativt vanlig. I alle fall blant dem jeg kjenner. Å høre 12-åringer fabulere om det samme, er ikke like vanlig. Men nesten-13-åringen som jeg har tilbrakt så mye tid med de siste årene er sånn. Midt i en prat om ferieplaner, hverdagsliv og sydentur med familien (hans) sier han plutselig:

«Æ har bestandi drømt om Finnmarksvidda! Å bære gå rundt der med feskestanga og fesk der man har løst, å bære gå fra vann te vann… Det må vær heilt magisk!»

Snart 13 og allerede klar for vidda! Men det er også fint å utforske bynære områder man ikke kjenner.

Jeg holdt på å ramle ut av sofaen jeg satt i, selv om jeg ikke egentlig burde bli overrasket, guttens friluftsinteresse tatt i betraktning. – Har du sett Finnmarksboka mi, spurt jeg. – Nei, sa han. Så jeg henta frem boka ‘Friluftsliv i Finnmark‘ og lot ham bla så mye han ville. Gutten hadde stjerner i blikket; bilde for bilde kunne man se drømmen spinne videre. Det blir nok tur på Finnmarksvidda på oss etterhvert, oss to og hunden min.

Det fine er at han ikke er kravstor. Bare han får være ute og bruke fiskestang, er han fornøyd. Å dra til Finnmarksvidda krever at man har god tid, sånn hvis man skal reise fra Bodø. Men det var ikke vanskelig å slå et slag for det nære friluftslivet heller, det som ligger i fornuftig avstand hjemmefra og lar seg gjennomføre på ei helg, for eksempel. Med et kart over Bodømarka på bordet ble ruter, fiskevann, hytter og stier grundig undersøkt.

Vi har sett oss ut et par-tre ruter, minst, som innebærer god tid, flere vann og masse muligheter gjennom ei helg. Nå er vi to som gleder oss til sommeren og barmarks-sesongen.

Sanke D-vitaminer

Når vinteren har vært lang og dagslyset omsider er i ferd med å vende tilbake for alvor, er det få ting som står lenger opp på agendaen min enn å sanke D-vitaminer når jeg kan. I helgene, for eksempel. Da er jeg ikke nødt til å være på et kontor, men kan være utendørs så mange timer jeg bare vil og sanke D-vitaminer i bøtter og spann. Heldigvis trenger det ikke engang være solskinn for at vitaminene skal absorberes; de ligger i selve dagslyset. Denne helga fikk jeg bunkra opp til fulle.

To ferskinger på Mjelle

Ei av de jeg omgås forholdsvis regelmessig er ei ung dame som kommer fra innlands-Norge lenger sør i landet. Sagt på en annen måte: Hun er ikke vant med havet, ei heller med kulturen, kysten og utsikta som følger med. Derfor var det opptil flere av oss som var glade for at vi i fellesskap kunne ta turen til Mjelle i helga. Mjelle med si røde strand, Mjelle med si fantastiske utsikt, Mjelle med sine bratte bergvegger. Mjelle. Det viste seg at det var hele to av turdeltakerne som aldri hadde vært på Mjelle før. Jeg tipper begge kommer tilbake.

Mannen og havet

Lilla sand. Grønt hav. Hvitt skum. Gule og hvite istagger. Gråbrun skog. Det er alt annet enn fargeløst på Mjelle, selv midt på vinteren. Det er alltid noe å se på, noe å knipse, noe å la seg begeistre av. Fotografen på bildet over, er erfaren turmann og erfaren Mjelle-besøker. For et par av de andre skulle det vise seg at de ikke hadde lært regel om den sjuende bølgen (den er alltid størst) – og dermed ble ei av dem nærmest oversprøytet av saltvann da de skulle ta bilde «av en bølge som spruta litt opp». Men de klaget ikke.

To glade kanaljer på ei romslig strand

Mjelle er et av de stedene i Bodø kommune hvor det er vedtatt helårs båndtvang. Derfor var begge hundene i bånd det aller meste av tida. Da vi hadde kontroll over området og visste at der verken var folk eller større dyr der, slapp vi hundene løse i 5-10 minutter så de kunne løpe etter hverandre og herje litt. Det gjorde de,  til gagns. Men da de etter endt ‘pause’ ble tilkalt, kom begge to på innkalling og lot seg villig feste i bånd igjen. Det var mer enn nok å se og snuse på likevel. Heldigvis.

Horisonten. På klarværsdager henger Lofotveggen der borte på andre sida.

Mjelle er ei vestvendt strand. Mot øst har du steile, bratte fjellvegger som kneiser over stranda. Øverst mot berget er det litt gress, litt lyng og en anelse av  småbjørkeskog før stranda tar over. Stranda skrår nedover mot havet, vannet er grønt, og lenger ut: mørkeblått. På vinteren er det gjerne forblåst og isete her. På sommeren er det sol store deler av dagen, og man rekker å se midnattsola før den forsvinner bak åskammen mot nord og blir borte. På den andre sida av Vestfjorden ser man på klarværsdager Lofotveggen. Vinterstid, med snødekte Lofotfjell, ser det ut som isberg som duver i vannet – mye på grunn av vinterhildring. Sommerstid er Lofotfjellene mer ei blågrå eventyrstripe som akkurat skiller oransjegylden sommernattshimmel fra mørkeblått hav og Vestfjordens dulgte speil. Begge deler er like vakkert.

To herrer, to hunder. Masse trivsel.

Det er alltid bølger på Mjelle. Alltid. Noen ganger bare late, dorske dønninger som langsomt smyger seg opp og ned i strandkanten. Andre ganger er det frådende topper som pisker mot land og gjør det de kan for å slå hardt mot sanden og bråke så høyt det bare går. Jeg kjenner folk som ikke har fått sove i telt på Mjelle fordi bølgene har bråket for mye. Jeg har tenkt å prøve til våren eller sommeren; å dra dit ei natt med sovepose og telt, sovne og våkne til dønninger like gamle som evigheten. Jeg tror det blir fint.

Ut i skogen – til spor av elg, rev, hest, mus og andre gode dufter.

Man kan også sanke D-vitaminer i skogen. Særlig når det blåser frisk bris med kuling i kastene og skogen byr på le og mildere temperatur. Kanskje kan man gå oppå skare som bærer alle mann – pluss en husky. Man får inn sola både her og der, bare avbrutt av tilfeldige skyer som fyker forbi. Kanskje går man tur med noen som aldri har vært her før. Kanskje noen har gått runden, men aldri tenkt på å følge det sidesporet som vi stikker inn på i dag. Man kan sogar vende fjeset mot sola og sanke D-vitaminer når man tilfeldig møter en hund og ei dame man kjenner; la sola varme mens hundene spretter rundt hit og dit i brå kast for å hilse hverandre med glede. For eksempel.

Utsikt mot Vågfjellet og Mjønesfjellet.

Utsikta er det ikke noe å si på. I vest er det blå himmel helt uten skyer, og konturene av Sandhornet rager til værs. Mot øst er det litt mer skyer, men ikke verre enn at man ser både Vågsfjellet og Mjønesfjellet. Jeg har ikke vært oppå noen av dem. Jeg vil gjerne opp på begge. Slik forholdene er nå, kunne man fint gått til fots opp på Vågsfjellet, i alle fall. Men denne dagen hadde vi ikke tid. Det blir en gang senere; den står på lista. I mellomtida nyter jeg synet av den mens jeg suger til meg det jeg kan av årets ferske D-vitaminer.

Sjokoladekosoverdose

Nybakte boller smurt med nugatti. Varm kakao i koppen. Sjokolade fra en medvandrer. Ingen skal si vi ikke tar kaloriene våre på alvor! Vi fant en fin rasteplass der vi kunne sitte (!) med ansiktet mot sola (!) og sanke D-vitaminer mens vi inntok kakaobefengte kalorier en stakket stund. Det gjorde godt etter turen vi hadde lagt bak oss, og før resten av veien vi hadde å gå. Det var ikke planlagt, men det var veldig, veldig godt. Og med sjokolade innabords og ferskt påfyll av D-vitaminer fra sola er jeg mer enn klar til å gå inn i ei ny uke.

Mjelle i januar

Vi var ikke der for å gå på tur. Vi var i embets medfør. Men gleden var ikke noe mindre av den grunn. Etter flere måneders fravær var jeg endelig på Mjelle igjen tidligere denne uka, en morgenstund der gyldne stråler fra sola var i ferd med å farge skyene som lå langs horisonten.

Mjelle i isnende vintermorgenlys

Vi kom i bil over skaret fra Valvika, og utsikta bredte seg som en åpenbaring foran oss. – Du  bare stoppe her så jeg får tatt bilde, sa jeg til sjåføren. Han hørte meg.

I nord og vest lå Lofotveggen og duvet som rosa isfjell i blågrå dis. På veien var det steinhard, sandblåst ishålke og bar asfalt. Langs liene på Nordsia, langs og ned av fjellet, kom en isnende østavind som uten å nøle forvandlet sju minusgrader til noenogtjue effektive minusgrader. Men vi var der.

Her i havgapet med Vestfjorden rett utenfor døra er det ikke mye snø som har blitt liggende. Is, hardpakket snø og atter is er det som ligger rundt omkring. Jeg tipper den lilla sanda borte på stranda er frossen og ikke fyker så veldig. Vi kunne dessverre ikke gå bortover for å se; vi måtte fullføre oppdraget og deretter snu igjen. Men allerede før vi var på vei opp skaret igjen, hadde jeg bestemt meg.

Det blir ikke lenge til jeg drar til Mjelle igjen. Nå som sola er tilbake, bør det gå fint å få seg en tur dit ei helg, en tur mens det er dagslys. Med litt flaks er vinden spakere enn i dag, sånn at det går an å sette seg ned et sted og nyte en kopp kakao eller noe. Det skal i alle fall ikke stå på forsøket.

Velkommen, 2018!

Noen starter det nye året med store fester og masse folk. Vi var to personer og to hunder.
Noen starter et nytt år i gedigne og vakkert utsmykka lokaler. Vi var i ei DNT-hytte.
Noen foretrekker urbane omgivelser og høy synlighet. Vi var to meter fra vannkanten.
Noen markerer nyttår med endeløst fyrverkeri. Vi nøyet oss med måneskinn og nordlys.
Noen legger store ressurser i at nyttårsmaten skal se fin ut. Vi mekka reinskav på gassovn.
Jeg vil hevde at vi vant. Jeg gleder meg til mer av 2018.

Utsikta mot vest en liten halvtime etter at vi hadde ankommet hytta i fjæra.
En av to glade hunder som syns det var helt greit å ikke være midt oppi fyrverkeri og smell.
Nevnte jeg konkurranse? Vi kivet hardt om seier i terningspillet ‘10.000’!
Reinskav tilberedt på gassovn var himmelsk godt!

3. desember: Glade hunder

Noen ganger er man heldig. For eksempel når noen man kjenner sier «vil du og hunden bli med til Heggmoen?». Det er en forespørsel det er lett å si «ja» til.

Nova og Emre i Heggmoen

En kompis som har hund av ca samme sort som min, bare tispe, tok med meg og Emre til Heggmoen, til en område hvor hunder får lov til å løpe løse. Det var virkelig redningen når jeg selv ikke kunne gå noe særlig langt før hofta gjør vondt. Det er ikke mange meter vi går bort fra bilen, bort fra veien, før hundene kan kobles fri fra leiebånd og bare få løpe fritt for seg selv.

Heggmoen er et paradis for to- og firbeinte året rundt. Men det er langt færre som bruker området på vinteren enn på sommeren, og denne dagen hadde vi området stort sett for oss selv. Det var helt nydelig – glade hunder, glade eiere og masse bevegelse i snødekket landskap. Jeg var på forhånd litt redd for at det skulle være glatt der, men det var det ikke. Snø og frosne myrer ga fast dekke stort sett overalt, til min store glede.

Ikke rart den firbeinte sov som et slakt da vi kom hjem igjen.

2. desember: Hekla Stålstrenga

Det var den dagen jeg satt på rad fem og gråt lydløst…

Sånn kunne jeg faktisk ha begynt, om jeg var litt Hamsun-inspirert. For ganske tidlig i år hadde jeg kjøpt billetter til julekonsert med Hekla Stålstrenga i Stormen, to billetter, og etterhvert invitert jeg med meg ei venninne som heter Vibeke. Denne kvelden var det hun og jeg som satt midt på rad fem og gledet oss til konsert. Jeg er ikke blodfan av stålstrengan, men jeg liker musikken deres og gledet meg til konsert. Lite visste jeg at det skulle bli så overveldende at tårene rant i strie strømmer.

Alt klart for Hekla Stålstrenga i storsalen i Stormen Kulturhus
Alt klart for Hekla Stålstrenga i storsalen i Stormen Kulturhus

Jeg var fullstendig uforberedt. Men allerede på låt to begynte tårene å trille. Da spilte de ‘Har du fyr‘, en låt som neppe trenger nærmere introduksjon. Sist jeg hørte Anne Nymo Trulsen (vokalist i bandet) synge den live, var rett før adventstida for et par år siden – i en begravelse. Ei venninne på 28 år hadde dødd av plutselig hjertestans, kirka var fullstappa og jeg vet ikke hvem som gråt mest av alle oss som var der. Og to uker etter henne døde ei anna venninne her i byen, også hun alt-og-alt-for ung, av hjerneblødning.

På konserten i Stormen kom alle tankene frem, tankene på dem og på alle de andre jeg kjenner som har dødd og som jeg savner – også i jula. Det har vært noen år med mange dødsfall nå – det siste fredag morgen, bare timer før konserten. Så jeg gråt, mens stålstrengan sang om fyret og lyset og venner.

Senere fortsatte det. Da Ragnhild Furebotten etter fyr-sangen (?) introduserte en av de neste som sin favorittjulesang, gledet jeg meg over å finne ut hva det var. Jeg skal ikke spoile innholdet her i fall du skal på konsert med dem selv, men la meg bare si at det var en sang som min salige morfar elsket. Så mens Trulsen sang så klokkeklart og vakkert, mens arrangementet fikk frem det særegne og vakre med instrumentene og samspillet dem imellom, mens sentimentaliteten og tankene tok meg til tredje klasse på barneskolen og det rommet vi satt i da vi pugge-sang den på skolen med Frøken (hun het Rita Pedersen og var en strålende lærer, som forøvrig fortsatt lever.) – hele den tida hørte jeg bestefar sin stemme i bakhodet, klar og tydelig. Han døde for 20 år siden og det er i det daglige helt uproblematisk. Men da jeg satt på konserten og allerede var overveldet av følelser, kom det frem følelser nok til at tårene trillet igjen – for savnet, for gleden over å ha hatt en så fin bestefar, for stoltheten over alt jeg er og gjør i dag som jeg vet han ville likt. Blant annet.

Jeg skal ikke trette deg med å ta deg gjennom hele konserten og alle grunnene for å la tårene trille. La meg bare si at Vibeke til slutt lirket frem et papirlommetørkle som hun ga meg, snille hun. Og la meg si at det var ingen trist konsert på noe som helst vis – det var en strålende vakker, gjennomtenkt, klok, hjertevarm og fredfylt konsert. Den gikk til kjerna av jula, til julas budskap, til kjærlighet og fred. Og for meg, helt personlig: Det som ‘utenpå’ var en konsert, ble innvendig til et rent, nakent og nært møte med han som er julas opprinnelse.

All ære til Hekla Stålstrenga for den – jeg kunne gjerne vært der en gang til!