Oktober, baby

Jeg lurte litt på hvor oktober hadde blitt av, og bildene ga meg svar. Oktober har vært her hele tida og inneholdt en hel del fine aktiviteter av ymse slag. Jeg har bare glemt litt av å blogge. Det er heldigvis lov. Men en oppsummering så langt er kanskje på sin plass?

Glade barn i høstløv gjør godt når man er ute på tur!

Med tre glade niåringer på tur er det lett å kose seg om høsten. I alle fall når det er tørt og godt vær – og når ungene finner haugevis av løv. De laget seg en diger, felles haug av løv og stupte inn i den etter tur. Noen ganger er det fineste med en tur de stoppene man gjør underveis. Særlig når man er på tur med barn.

The Mirador av Elisabeth Gille, en ‘drømt biografi’ om hennes mor Irene Nemirovsky. Fantastisk bok!

Noen bøker er sånn at du skulle ønske at de varte evig. Dette var ei sånn ei. Jeg har spart og spart på ‘The Mirador’, lest bare et kapittel av gangen og sånn, men til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg leste hele resten av boka i et jafs, og det var den vel verdt. Fra overklasseliv frem mot den russiske revolusjonen til Ukraina, Hvite-Russland og senere eksil-tilværelse i Frankrike frem til andre verdenskrig er godt i gang… Boka, og livet til Nemirovsky, favner bredt. Og Gille har gjort en strålende jobb i å fortelle om det.

Sjokoladekake med rosa hjerter – bakt i ren glede.

Jeg hadde så lyst til å bake ‘et eller annet’. Samtidig var en kollega tilbake etter lang tids fravær, først på et annet prosjekt, deretter med ferieuke. Dermed ble det sjokoladekake på hele gjenget fordi Arne var tilbake – og jammen rakk jeg ikke et par biter hjemme også, etter frokost. Bare fordi. Det skjer ikke ofte, men denne dagen var det virkelig verdt det.

Høsttur i marka med venner på to og fire bein.

En schäfer, en husky og to damer med primus og utemiddagplaner. Hva mer kan man ønske seg? Denne høstettermiddagen var det ikke mer man kunne forlange. Både hunder og mennesker koste seg stort med å være ute på tur og nyte maten med god utsikt og vakre farger rundt seg. Regnbuen tok vi som en bonus der vi gikk.

Babyteppe til en liten gutt som kommer snart

Det er alltid noen rundt meg som er gravide og får barn gjennom året. Men i år? I år har det plutselig eksplodert. Det har vært flere gravide enn nesten noen gang før i min krets, og det har medført at strikkepinnene har fått svinge seg. Dette pleddet er strikket til en liten gutt som inntil videre kalles for ‘Hesus Houdini’, sånn frem til han blir født i alle fall. Mønsteret er fra Pickles, garnet er Dale Baby Ull (ja, det er deres skrivefeil!). Og teppet har ankommet den vordende mor i Oslo.

Etter regnet. Sen og våt ettermiddagstur med magiske skyformasjoner

En sen ettermiddagstur etter at det hadde regnet hele dagen. Plutselig var det litt rosaskjær i skyene fordi sola akkurat gikk ned. Det var blågrått fordi skyene var tykke, massive og i kraftig bevegelse. Og innimellom var det glimt av blå himmel et sted bakom der. Sånne glimt av himmel bak skyene viser hvor mye skyene har å si for dagslyset nå om høsten. Er det overskyet, føles det som om vi ‘taper’ en time med dagslys i hver ende av dagen.

dePresno på Sinus under Kulturnatta i Bodø. For en stemme!

Kulturnatt Bodø ble arrangert i fjor høst fordi byen var 200 år og det var en av måtene det ble feiret på. Kulturnatt Bodø ble arrangert igjen i år fordi fjorårets arrangement viste seg å bli en heidundrende suksess. Det var det i år også! Jeg fikk med meg glimt av flere arrangementer, som koret Ajvé på Stormen, Magnus Bein i Englebakgården og her: dePresno på Sinus. Jeg hadde bare tenkt å se litt, men ble værende gjennom hele konserten fordi han var så sabla bra. Jeg har ikke hørt noe særlig av ham før, men stemmen og låtene fristet så absolutt til gjentakelse. Selv deltok jeg også på tampen av kvelden, som en av tre opplesere i Domkirka. Skal du noen gang til Bodø, er det å legge turen til Kulturnatta virkelig å anbefale. Det vrimler av folk, arrangementer og god stemning overalt. Gratis kakao og marshmallows var en uventa bonus.

Marengstopper til kirkekaffen

Når du står og skal bake eplekake, for så å oppdage at du ikke har et eneste gram mel i huset… Ja. Det var DEN følelsen jeg fikk akkurat da. Jeg hadde ikke mer enn tida og veien for å få det ferdig, det var søndag, og det fristet ikke nevneverdig å gå ut i pøsregnet for å handle mel. Hva gjør man dag? Man improviserer. Eplekake ble til marengstopper i stedet. Jeg hørte ingen klager, så jeg tror jeg slapp unna. Neste gang skal jeg dog være bedre forberedt.

Advertisements

September i et nøtteskall

Det har vært noen dager som har vært grå denne måneden. Men de langt fleste har vært som dette: Klar himmel, mild (tidvis varm) temperatur og knapt et vindpust. Det har vært magisk. Forpliktelser og aktiviteter av ymse slag har stadig ført meg ut av huset, og ved enhver mulig anledning har jeg kost meg ute i naturen med den firbeinte.

Emre i fjæra på Tverlandet
I fjæra på gamle trakter

Vi har sett nordlyset danse over himmelen kveld etter kveld. Vi har laget middag på primus ute, enten alene eller sammen med venner. Vi har gått lange turer i skog og mark og langs veier, og vi har sittet stille og sett utover havet uten å røre en eneste muskel.

September 2017 er en måned for minneboka.

Endelig fredag

Endelig fredag. Etter ei hektisk uke med lange dager og mye innhold var det utrolig godt å kunne senke skuldrene på tur i marka med gamle venner på to og fire bein.

Emre i Heggmoen
Ser du hunden på berget?

Turfølget laget middag på bålet. Jeg laget middag på primus. Vi ble godt mette og fornøyde, begge to.

Denne uka har vi hatt mye fint vær. Men det er september, og det er ikke godt å vite hvordan høsten blir videre. Da er det godt å kunne kaste seg over de mulighetene som finnes til å komme seg ut, nyte naturen – stillheten – roen og omgivelsene.

Biff og grønnsaker
Biff og grønnsaker, beibi!

Heggmoen er aldri feil. Selv om sola går ned halv åtte, fikk vi oss et par timer i fint lys og vakre omgivelser før den gikk ned og alt ble kaldere. Nå kan helga bare komme.

August

Sommeren tok meg, med alle sine fine ting. Så kom pøsregn døgnet rundt, Parkenfestivalen med stort sett oppholdsvær og attentimersdager, og så kom nå. Nå er hverdager med jobb og fritidsaktiviteter, litt kaldere temperaturer og mange fine turplaner.

Humle på en solhatt
Humle på en solhatt

På tampen av sommeren, før parkensirkuset braket løs for alvor, unnet jeg meg en tur til Oslo. Det var helt nydelig å tilbringe ei langhelg der. God tid med gode og til dels gamle venner, noen av dem har jeg kjent siden første del av 1990-tallet. Jeg var på gamle trakter og gikk likevel i nye gater og så nye severdigheter. Botanisk hage, for eksempel, har jeg ikke besøkt på mange år. Der hadde jeg ei god og lang stund med ei fin venninne før jeg til sist tok veien tilbake til Gardermoen og hjem.

Parkenfestivalen. Den fine, glade og superpopulære festivalen jeg for alvor har vært en del av siden 2012. Festivalen med nesten 400 frivillige, 9.500 gjester, tre scener og et utall band på scenen. I år var det særlig Kristian Kristiansen, Gabrielle, Silvana Imam, Minor Majority og Colter Wall som gjorde meg glad. De – og alle de frivillige som sto på og gjorde en innsats langt ut over det jeg forventa på forhånd.

Kråkesølv på scenen under Parkenfestivalen 2017 sist helg
Kråkesølv på scenen under Parkenfestivalen 2017 sist helg

Da Matoma gikk av scenen lørdag kveld, ble neste års headliner annonsert. A-ha. Du kan trygt si at jeg fikk gåsehud. Og at jeg allerede gleder meg til neste runde, selv om den ligger et helt år fremover i tid.

Mens jeg jobba på festivalen, fikk jeg bilde av hunden min på Mjelletinden. Hundepasserne hadde tatt han med dit, og utsikta var storslagen. Ulempen fikk jeg først vite om på søndag da han kom hjem – han hadde slått et stykke av ulvekloa på den ene foten, og i dag måtte han gjennom en minioperasjon. Nå er det antibiotika og smertestillende som gjelder noen dager fremover.

Frem til Parken følte jeg meg litt som humla på det øverste bildet; jeg var ikke klar for høst og ville suge mest mulig sommer ut av august før jeg ga meg. Etter Parken er det greit, nå kan høsten komme hvis den vil. Hverdager, altså. Jeg kan ikke dy meg for å like dem.

Sommerglede #7: Turorientering

Da jeg flytta til Bodøområdet tok det meg ikke lang tid å oppdage turorientering. Det handler om å finne orienteringsposter som er satt ut i naturen, noe man gjør helt i sitt eget tempo og når man selv har lyst til det. Postene står ute fra midt i mai til ca september, og man kan sanke poster når og hvor man selv vil – og i det tempoet man selv foretrekker. Jeg elsker det. Særlig fordi det ofte fører til at jeg ikke blir gående i ‘de samme gamle sporene’ når jeg er ute på tur, men heller velger andre stier og ruter enn det jeg gjorde sist. Postene forandres fra år til år, og hvert eneste år har jeg oppdaget nye stier, steder eller områder som følge av turorienteringa.

Navy ved en post i Hunstadlia
Navy ved en post i Hunstadlia

Her i byen har det stort sett vært gråvær og vått fra sankhans og frem til nå. Når man er i ferd med å bli værsyk, viste det seg som en god kur å rett og slett ta med seg hunder, kart og klippekort ut i naturen. Jeg og ei venninne tok nylig alle postene i et område som heter Hunstadlia. To timer, seks poster og uendelig mange plusspoeng på kontoen for god samvittighet og bedre fysisk og mental helse.

Man får poeng for hver post. Når sesongen er over, kan man få medalje hvis man har passert et visst antall poeng – bronse, sølv eller gull. Jeg har passert bronse med god margin, og nå beveger jeg mot sølv. Jeg har gullet i sikte før sesongen er over, men jeg stresser ikke.

Sommeren byr på mange gleder. Turorienteringa er definitivt en av de store for meg.

Sommerglede #6: Sommergjester

Erlend på Rognan stasjon.
Erlend er en av gjestene som har vært innom i sommer.

Noe av det jeg er mest glad i med sommeren, er at det har en tendens til å ramle inn sommergjester titt og ofte. Noen ganger er det planlagt, andre ganger mer spontant. Jeg liker begge deler, og det er få ting som gjør meg mer glad i hverdagen enn å vite at det snart kommer gjester. I år har jeg færre planlagte gjester enn i fjor, men det betyr ikke at det er færre folk innom meg av den grunn.

– Hei, Elisabeth, det er Trond. (Trond er en mann jeg bare møter en gang hver vinter.)
– Hei Trond!
– Du, jeg og hele familien skal til Kjerringøy på onsdag, og så lander vi med siste fly tirsdag kveld…
– Det går fint, da kan dere overnatte hos meg fra tirsdag til onsdag. Null problem!

Det var ikke helt sånn samtalen forløp, men nesten. Den nærmeste uka skal jeg ha sju feriegjester innom. Noen blir bare ei natt, andre blir i flere dager. Jeg har plass til flere gjester enn noen gang før uten at det blir for trangt, og det nyter jeg. Ja, det blir litt vask av sengetøy. Ja, det blir noen ganger logistikk med reisetider, husnøkkel, jobb og hundelufting, men ÅH. Det er så verdt det.

Sommeren hadde ikke vært det samme uten alle gjestene som ramler innom. Og når været ikke spiller på lag, sørger strømmen av sommergjester for at sommerfølelsen er på plass likevel.

Sommerglede #5: Rabarbra

Rabarbraen er verdt et eget innlegg. Det er knapt noe som sier ‘sommer’ så mye som rabarbra av alt jeg putter i munnen i disse dager. Rabarbra er barndomsminner om varme dager, rabarbra fra hagen og et glass med sukker til å dyppe i. Rabarbra er grøten jeg serverte til den gamle mannen på sykehuset som lærte meg at det er bortkasta å barbere skjegg på fallan sky, som han sa. Rabarbra bærer på søte saker, gode minner, sol hele døgnet og evige ferier.

Jeg har hørt at rabarbraen helst skal høstes før sankthans, og det er kanskje noe i det hvis man bor sørpå. Men når man bor nordaførr og sommeren i tillegg har vært litt våt og kjølig siden sankthanstider, er det helt innafor å bruke ei helg tidlig i juli på å hamstre rabarbra og bruke den til ymse godsaker.

Rabarbra og kvann
Rabarbra og kvann

Hittil har jeg laget ‘vanlig’ rabarbrasyltetøy og rabarbrasyltetøy med kvann og ingefær. (Oppskrift herfra.) I morgen skal jeg lage rabarbrachutney og muligens rabarbrasaft. Til uka skal jeg også forsøke å finne tid til å lage rabarbra-og-jordbær-syltetøy, etter oppskrift fra samme bok som nevnt i parentesen tidligere.

Jeg er heldig som har tilgang til en nær ubegrenset mengde rabarbra. Det vet jeg å gjøre meg nytte av. For hvis jeg klarer å spare et glass eller tre til adventstida eller sådär, er det nesten ingenting som er deiligere enn å ta frem et syltetøyglass med smak av sommer når året er på det mørkeste. Tro meg. Jeg har prøvd.