Turen som ikke ble

Noen ganger blir ikke ting som man har tenkt. Det erfarte jeg for n’te gang i sommer. Jeg hadde noen dager sammehengende fri, og planen var en firedagers tur gjennom et område av Saltfjellet som ligger nært opp mot Beiarn, altså på vestsida av nasjonalparken. Men det skulle ikke helt gå som planlagt.

Emre titter inn i nasjonalparken

Det begynte så fint. Ettermiddagsbussen fra byen tok oss til Beiarfjellet. Det var 14-15 grader og gråvær i byen. Jo nærmere vi kom fjellet, jo mer sol og varme var det. Det er snaut to kilometer fra veien til Tverrbrennstua, som var målet for kvelden, og både hunden og jeg var glade for å være ute på tur med alt vi trengte i sekken min. At temperaturen var komfortabel nok til å gå i t-skjorte, var en bonus.

Tverrbrennstua (Turistforeningen) til venstre, Tverrbrennhytta (Bodø JFF) til høyre.

Terrenget på denne delen av Saltfjellet er veldig fint å gå i. Jeg har gått der i både regn og godvær, og det funker under de fleste forhold. Ikke for store høydeforskjeller, gode trasévalg for de T-merka stiene og fantastisk utsikt i alle retninger såfremt det ikke er tåke. Perfekt for en liten sommertur, med andre ord. Det eneste jeg angra på, var at jeg ikke hadde fiskestanga med.

Utsikt tilbake dit vi kom fra, tatt i en god pause på returen.

Neste morgen kom vi oss relativt tidlig avgårde fra hytta. Det var fint vær, litt bris i lufta, og vi hadde  omtrent to mil foran oss frem mot neste hytte; Bjellåvasstua. Men silk skulle det ikke bli. Jo lenger inn i fjellet vi kom, jo mindre vind var det. Samtidig steg temperaturen, og det var etterhvert minst tjue grader i skyggen – og der vi gikk var det for det meste sol. Det var langt mellom skyggene.

Det gikk som det måtte gå; det ble for varmt for huskyen. Han satte seg ikke akkurat ned og nekta å gå, men han ga tydelig uttrykk for at dette var for varmt og ville helst ikke gå lenger. Det kan jeg naturligvis forstå. Jeg er ingen dyreplager og vil helst at han skal ha det godt, og det var snart ganske enkelt å la seg overtale til å ikke fortsette på stien mot Bjellåvasstua. Jeg valgte å snu – og hunden var tydelig glad for det. Det første vi gjorde etter å ha vendt om, var å finne et snev av skygge og ta en god og lang pause der. Senere beveget vi oss langsomt tilbake dit vi hadde kommet fra.

Utslått av varmen er det godt å kjøle seg på hyttegulvet.

Da vi kom tilbake til Tverrbrennstua, hadde vi likevel gått over ei mil den dagen. Vi hadde brukt flere timer på det, mest fordi vi hadde tatt det med ro, hadde hatt sove-i-lyngen-pauser i skyggen, hadde drukket og kjølt oss ned i bekker og vann underveis. Jeg var – helt ærlig – litt skuffa over at turen ikke ble slik jeg hadde tenkt, men samtidig var det ikke tvil om at beslutninga om å avbryte var riktig. Hunden kjølte seg ned med å ligge på svalt hyttegulv. Jeg unngikk insektene (de var mange og hissige!) og holdt meg innomhus; åpne vinduer som var dekket av myggnetting ga god lufting. Og jeg hadde ei god bok, heldigvis.

Nattestemning på Beiarfjellet

Midt på natta var det magisk ute. Sola forsvant bak fjellene mot nord en stakket stund, og akkurat da den forsvant, kom en nydelig, malerisk dis svevende over vann og myrer. Jeg måtte ut på do før natten, og det var så fint ute at jeg knapt fikk meg til å gå inn igjen etterpå. Tankene gikk til den engelske maleren Turner, som var en mester til å skildre slike stemninger – om enn heller i by-kontekst enn i villmarka!

Traktorer i Beiarn har ikke som andre traktorer…

Neste dag var vi heldige å få skyss med ei som hadde overnatta på nabohytta. Hun skulle ned til Beiarn, og vi ble med. Etter noen timers venting (i skyggen, særlig for hunden) tok vi bussen hjem igjen, et par dager før planlagt. Den verste skuffelsen hadde lagt seg. Og da vi kom til byen, hadde sommeren kommet dit også – sent, men godt.

Jeg er fortsatt bittelitt skuffa over at turen jeg hadde sett frem til, ikke ble noe av. Men det går heldigvis an å ta den ved en senere anledning – fjellet ligger der, merkinga består, hyttene blir ikke borte. Jeg har ikke den gitt opp, selv om vi måtte utsette. Det er ei tid for alt – også for fjellturer på Beiarfjellet.

Reprise: Lurfjellhytta revisited

Støvet etter Parkenfestivalen hadde knapt lagt seg da jeg fikk en telefon. Kunne jeg tenke meg å være med en tur til Lurfjellhytta? Det var en spesiell merkedag for ei venninne, og jeg hadde fri. Svaret ga seg selv, med andre ord. Ruta? Det ville være den samme som ei uke tidligere; avmarsj fra Svartvass-setra ved Misvær.

Endelig stoppa geitene!

På setra bor det geiter om sommeren. Da jeg var her sist, så vi knapt et dyr. Denne gangen, derimot, var forholdene ganske så annerledes. Geitene lå på en kolle like ved parkeringsplassen hvor vi satte bilen. Da vi begynte å gå bortetter veien til der stien startet, fulgte geitene etter. Det var sikkert hundre geiter som fulgte etter oss. Med hver vår polarhund var vi derfor veldig klare for å komme oss unna flokken, ettersom vi ikke ønsket at hundene skulle bli fristet av instinktene sine – selv om de var i bånd hele tida. Geiter er nysgjerrige, og det kunne fort blitt skummelt.

Dama, dyret og toppen hun skulle på.

Noe av målet for turvenninna var å komme seg på Lurfjelltinden i løpet av turen. Hun er sprek og glad i å gå turer, og Lurfjelltinden har fristet henne lenge. Selv var jeg fullstendig tilfreds med å ha tilhold på hytta og sørge for middag om kvelden og oppvask/hyttevask neste morgen. Lurfjelltinden er steinete og måler 1.284 m.o.h. Allerede på vei bortover til hytta var hun klar – den toppen skulle  bestiges!

Har du dekning? Melding inn var lettere enn melding ut, viste det seg atter en gang.

Det er dårlig mobildekning ved Lurfjellhytta, på grensen til ingenting. Det finnes et lite høydedrag i nærheten hvor man klarer å få sendt meldinger, men der er ikke nok dekning til å føre en samtale. Inne på hytta har jeg opplevd både å være fri for nettverk og å få meldinger. Å sende mms gikk ikke denne gangen heller, men en liten sms fortalte noen at vi hadde kommet frem og var fornøyde.

Djeveltanna (t.h.) i kveldslys

Fra kjøkkenvinduet på Lurfjellhytta har man fin utsikt mot de sørlige Børvasstindan – Falkflåtindan til venstre og Åselitindan til høyre. Den aller nærmeste tinden omtales ofte som Djeveltanna og forandrer utseende og fasong etter hvor man ser den fra. I skaret mellom de to fjellrekkene går en sti som fører ned til Åseli gjennom en nydelig dal, men dit skulle vi ikke denne gangen. Nyte utsikta, derimot, det skulle vi. Til gagns.

Kaffebaileys og stearinlys-skinn. Hva mer kan man ønske?

Da jeg var her uka før, var hytta fylt til bristepunktet. Denne gangen var vi bare to, og vi kunne boltre oss som vi ville. Det var helt fantastisk. God middag, etterfulgt av en hyggelig avec med den sedvanlige samtalen om alt og ingenting. Livet, døden og kjærligheten. Du vet. Du må ha vært der førr å kunn’ forstå, som det synges.

Sprekinger!

Noen ganger er det morsomt å lese hyttebøker. Disse to, for eksempel. To ‘gamlinger fra Namdalen’ på hhv 66 og 80 (!) år har gått fra setra til hytta, overnatta og så besteget halve Lurfjelltinden før de gikk tilbake. Jeg bøyer meg i støvet for både pågangsmot, helse og energi. Måtte jeg være like sprek når jeg når den alderen…

Der har hun vært – og der har vi gått!

Klokka 04 sto turvenninna mi opp, lufta hunden og gikk deretter helt til topps på Lurfjelltinden for første gang. Selv sto jeg opp et par timer senere, i sekstida. Da hun kom ned kvart over åtte, var det meste av hytterengjøringa og oppvasken gjort. Vi rakk å ta oss litt mat og puste litt ut før vi gikk tilbake til setra. Denne gangen møtte vi ingen geiter. Men hun fjellgeita som gikk foran meg med hunden sin i band, var litt stoltere i fjeset enn dagen før. Den følelsen er henne vel unt.

Snarvisitt til Lurfjellhytta

Lurfjellhytta har jeg vært innom flere ganger før, men nå er det en stund siden sist. Så da jeg fikk muligheten til å bli med på en kort overnattingstur, var jeg ikke sen med å slå til. Vi valgte å gå opp fra Svartvassetra i Misvær, og på grunn av bil og transport gikk også returen til setra. Det var vi ikke lei oss for.

Inngjerda parkering, av naturlige årsaker.

Rett før man kommer til Svartvassetra finner man en inngjerda parkeringsplass på høyre side av veien. Den parkeringa er gratis og beregnet på turgåere i området. Gjerdet er det mange som er glade for, for hvis ikke bilene hadde vært inngjerda, ville geitene gått på og over bilene, og ødelagt bil-lakk med avføring og sånt. Det ligger ei geiteseter noen hundre meter lenger opp, og geitene går ute i terrenget rundt setra på dagtid. Her er også en postkasse hvor man leverer fangstrapport etter å ha fiska i et av de mange vannene i området.

Fem damer og en hund. Hvis du ser etter.

Årsaken til at vi valgte å gå fra setra til Lurfjellhytta er at det er en relativt snill tur. Det er ikke mange høydemetere å snakke om, stien er tydelig og relativt lettgått, det er mange bekker og vann underveis, mange fine rasteplasser og dessuten fantastisk utsikt mange steder. Siden vi hadde med oss noen som var mindre erfarne fjellvandrere, samt ei som er gravid, var det et lett valg. Faktisk ligger startstedet ved setra høyere i terrenget enn det selve hytta gjør; man får et lite fall i terrenget på slutten av turen. Lurfjellhytta ligger ‘bak’ Børvasstindan (sett fra Bodø) og nærmest ved foten av Lurfjellet.

Endelig ser vi hytta nedi bjørkeskogen!

Denne gangen var turen bortover bare noe vi måtte komme oss gjennom. Det regna endel, stien var sleip og glatt både på gjørmebunn og på bergene, og utsikta var svært begrensa siden skyene lå så lavt. Vi tok de pausene som var påkrevd for folk i følget, men det meste handla om å bare komme seg i hus. Da vi kom frem, var jeg den eneste som hadde sko som fortsatt var tørre inni. Crispi Besseggen Lady er ikke mine favorittsko uten grunn… Likefullt var det to i mitt følge som etter inntak av mat la ut på topptur til Lurfjelltinden på 1.284 m.o.h. De rakk såvidt ned før det ble helt mørkt!

Mye som måtte tørkes, gitt!

Det var noen folk der da vi kom, og det ramla inn folk utover ettermiddagen. Det er to hytter med tilsammen noenogtyve sengeplasser på Lurfjellhytta, og det var fylt nærmest til randen. På vår hytte var det åtte senger som var fylt, pluss at en mann sov på kjøkkenbenken (dog med ekstra madrass). Vi var heldige med den ’tilfeldige’ delen av turfølget denne gangen, og hadde en strålende kveld. Ei av de ’tilfeldige’ damene viste seg å være ei jente jeg vokste opp med – vi bodde i samme gate som barn, og jeg tror ikke vi har sett hverandre siden ca 1990. Hva er sjansene for å møtes på hyttetur da? Tydeligvis ganske stor.

Vi ser oss tilbake når vi er på hjemvei. Åselitindan til høyre, Falkflågtindan til venstre, og Lurfjellet utenfor venstre bildekant.

Søndagens retur ble en langt triveligere affære. Tørt vær, tørr sti og god sikt helt til topps av hvert et fjell. Da klager man ikke! På vei bortover hadde vi sett at det var svært mye blåbær som sto moden og rund i lyngen, så vi la sogar inn bærplukkerpause på slutten, før vi kjørte hjem igjen. Det var ganske mange som var ute i samme ærend, fra stabbende unger til halv-støle gamlinger. Og blide var de, alle som èn! Tidligere når jeg har vært på Lurfjellhytta har jeg alltid gått ned til Åseli. Det å gå fra hytta og tilbake til setra har jeg faktisk aldri gjort. Det var en særdeles fin og vandrervennlig tur.

Lunsjpause og flaskefylling ved Skorrigorri

Omtrent halvveis mellom setra og hytta går man forbi to vann, Skorrigorri på sørsida av stien og Mangvatnet på nordsida. Ei trebru gjør det enkelt å krysse elva mellom de to, og siden Skorrigorri ligger nærmest stien, er det lett å raste her. Dessuten er der et vell av fine plasser, og vannet er lett tilgjengelig enten man vil fylle flaska, bade eller fiske. Det er ørret i vannet, men jeg har aldri testa bettet. Enda. Jeg mistenker at det ikke blir lenge til, for lunsjpausen og opplevelsen der i dag var så til de grader positiv. Et par diskret plasserte hytter og to telt forteller at jeg ikke er den eneste som liker meg her…

Fjøset og huset til Svartvassetra nær venstre bildekant, og parkeringsplassen i sikte. Vi er snart fremme.

Det var en lettelse å bruke langt kortere tid på returen enn vi hadde gjort dagen før. Like fullt føltes det litt trist da turen nærmet seg slutten, som det gjerne gjør når man har vært på litt lange turer. Jeg er ikke så glad i bærplukking som de andre i følget, så mens de plukka bær, lå jeg og et par hunder i lyngen og gjorde absolutt ingenting. Annet enn å sove litt, kanskje. Det var ikke så verst, det heller. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur – og at noe lignende gjerne kan gjentas med ca samme besetning!

Min trøtting sovna raskt i lyngen.

Dagstur i Åselidalen

På vei mot det forjettede land

Når sommardagen ligg utover landet … er det fint å utnytte dagen til å dra på tur, hvis det ellers passer seg sånn. Denne dagen hadde vi bestemt oss for å dra på dagstur innover Åselidalen, for der hadde venninna ikke vært før. Åselidalen er et eldorado som er veldig lett tilgjengelig, selv med offentlig kommunikasjon. Vi hadde dog bil. Og hunder.

Utsikt nordover fra området mellom Øvre og Nedre Åselivann

Det finnes DNT-merket sti gjennom Åselidalen. Litt sør for Saltstraumen finnes en parkeringsplass nær en sving, og der starter (eller slutter) løypa gjennom Åselidalen. Man kan fint parkere her og følge merket sti innover dalen, eller man kan gå utenom stien og ta seg frem dit man helst vil. Rett til venstre for stien ser man ganske raskt Nedre Åselivatn, som byr på både fine badesteder, teltplasser og fiskesteder. Det er ligger knapt ei hytte ved vannet, så som fotturist har man masse plass å boltre seg på.

Bål på steingrunn gir ikke skogbrann. Heldigvis.

Planen vår var opprinnelig å gå til inner-enden av Øvre Åselivatn, som med sine 161 m.o.h. ligger nesten 130 meter høyere enn sin nabo. Der er det både bjørkeskog, strand og fine telt- og rasteplasser. Fra hovedveien/parkeringsplassen tar det ca halvannen time i komfortabelt tempo å tilbakelegge den strekninga. Vi så imidlertid underveis at det var veldig krevende for hundene med varmen, så vi ble enige om å ta pause mellom de to vannene i stedet. I den nordlige enden av Øvre Åselivatn, som er der man treffer på vannet når man kommer denne veien, er det en nydelig rasteplass og også fin teltgrunn. Imidlertid er det endel trafikk av folk forbi der, siden stien går rett forbi. Derfor valgte vi å bøye av stien og finne vårt ‘eget’ sted på litt avstand. Det skulle vi ikke angre på.

Utsikta videre innover Åselidalen, dvs mot sør. Elva renner mellom Øvre og Nedre Åselivatn, og litt lenger opp er det ei skikkelig bru for å krysse elva.

Rett ved en kulp hvor vi kunne vasse og hente vann, slo vi leir. Hundene fikk skygge fra et par fjellbjørker, berget ga trygt underlag for bålet, og lyngen ga gode dufter i nesen når vi la oss ned og gjorde absolutt ingenting. Det gjorde vi ganske lenge. Hadde vi fortsatt langs løypa innover, ville vi etterhvert gått endel oppover og til slutt kommet over til Lurfjellhytta. Det er 12 km fra veien til Lurfjellhytta. Det er fire år siden jeg blogget om turen i motsatt retning – og under litt andre værforhold. Denne dagen var vi bare på dagstur, og da var det greit med kortere avstander og mer kos underveis.

Du skal ikke se bort fra at det gjentas.

Noen bare ramler inn

Ny kopp. Ny te. Gammelt kart for planlegging av nye opplevelser.

Hvor har du vennene dine fra? Det snakker jeg innimellom med folk om. Hva er det som gjør at man får nye venner, og like viktig: hva er det som gjør at man beholder venner og vennskap over tid? Hvordan gjør man dem sterkere, hvordan gjør man dem varige, hva er det som definerer ‘en god venn’ for deg eller for meg. Det er noe som opptar meg, og mange med meg. Ingen av oss har fasiten, men de fleste av oss prøver.

Mine venner kommer fra «all walks of life» stort sett. Noen fra barndommen, noen fra opprinnelige jobbsammenhenger, noen fra fritidsaktiviteter, noen fra hundemiljøet, noen fra studietida. Litt her og litt der, som hos de fleste. Mange har vært med lenge, noen er ferske. Ansiennitet trumfer ikke alltid kvalitet.

Ei av de jeg liker best, er ei som ramla inn via et tilfelle. Sommeren 2010 møttes vi i ei hytte på Saltfjellet. Jeg var der med min nye valp og noen tenåringer, hun var på langtur med en kompis. Da de kom ned av fjellet, kom de til meg og ble ei uke før de returnerte hjem til Tyskland. Hvert år siden har hun vært på besøk, alltid med en ny person i følget.

I år kom hun sammen med sin fjerde (og femte!) person – samboeren. (Dessuten er hun gravid, så en liten baby er også halvt usynlig tilstede, og samtidig sterkt nærværende.) Og i år som tidligere har vi felles ekspedisjoner på plakaten, nøye tilpasset tida de har til rådighet og hvordan jobb-planen min ser ut. Det er ikke umulig at det blir reisebrev her etterhvert.

Vennskapet vårt er tuftet på felles friluftsinteresse, på god kjemi, på lik forståelse av hva vi syns er viktig (ærlighet, jordnært, direkte, respektfylt) og hva som ikke er så viktig (kontroll over alle detaljer, forutsigbarhet i småting, materiell status, været). Blant annet. Vi er like på noen områder, svært ulike på andre. Og det er helt greit. Jeg velger å koble litt av hvis jeg syns hun styrer og orger mye, hun overser det når jeg roter eller utsetter praktiske ting.

De som ramler tilfeldig inn fra sidelinja mens man tusler seg fremover i livet og egentlig hadde blikket rettet mot noe annet. De er også skatter som fortjener å tas vare på, hvis man bare vet å se etter.

Nyttårsløp i Sulis

Fjellene i nord fanger den første januarsola

Hundene fra Heggmoen lager ikke mye lyd mens de venter

Mathias legger ut med Edeni i front

Det var kaldt i Sulis. I -18 fryser selv trærne!

Glade hunder etter 24 km - de hadde gjerne løpt lenger! Jeg tror denne heter Braastad.

Løpet er over, og det er tilbake til oppstallingsområdet.

Den blå timen kommer smygende, månen er på plass, og vi trekker inn i Skihytta for litt premieutdeling.

Saltfjellet: Tverrbrennstua – Bjellåvasstua – Langånes(Saltdalen)

Dagene går, og med gjester i hus og oppgaver i fleng sånn forøvrig er det bloggen som må unngjelde. Men jeg kan jo ikke la være å si noe om sist helg – til det var den alt for fin, selv i gråvær og mye nedbør. Så bær over med meg når det blir litt friluftsporno her igjen. I just can’t help it!

Ikke alle følger hytteboktradisjonene. Heldigvis!

Første stopp på turen var Tverrbrennstua, som ligger et par kilometer fra nærmeste vei. En vanlig rutebuss tok meg til utgangspunktet for turen. Selv om sola var i ferd med å gå ned bak skyene da jeg steg av bussen, rakk jeg akkurat frem til hytta før det var så mørkt at man ikke kunne se noe som helst. En titt i hytteboka er nærmest obligatorisk utover mørke kvelder. Jeg blir litt imponert når jeg ser hilsener fra folk som er i ferd med å gå Norge på langs, for eksempel. Og så hadde jeg sansen for denne utradisjonelle varianten – klikk på bildet for å se bildet i litt større format.

En morenerygg gir god og tørr sti

Lørdag gikk turen sørover fra Tverrbrennstua, helt til Bjellåvasstua. Turen er relativt lettgått i den forstand at det er lite høydeforskjeller underveis. Den første delen av turen går gjennom et relativt flatt landskap med mange små vann og tjern, før man ca halvveis dreier litt mer mot vest og går langs veggen av Ramsgjelstinden. Da har man fjellsida mot høyre og en nydelig dal med ei elv i bunnen på sin venstre hånd. Jeg hørte noen smell der nede fra, så det var sannsynligvis jegere i farvannet.

Målet i sikte etter noenogtjue kilometer

Jeg visste hva som befant seg nedenfor høyden i enden av skaret, men likevel… Gleden da jeg omsider kunne hvile øynene på Bjellåvasstua var ubeskrivelig. Du ser kanskje hvordan været var? Å si at jeg og den firbeinte ‘danset’ oss ned stien det siste stykket, ville være en grov overdrivelse. Men jeg fikk utvilsomt drahjelp på veien nedover lia og til hytta – og vi var to som var glade for det! Hytta ligger i nordvest-enden av Nordre Bjellåvatn. At den bød på godt selskap denne helga, var en ren bonus!

Prioriteringsliste i omvendt rekkefølge

Når man er på tur, er det gjerne noen vaner man legger seg til for at turen og oppholdet forøvrig skal bli best mulig. For mitt vedkommende ser du prioriteringene her, i omvendt rekkefølge: Først varme i ovnen, så jeg kan tørke klær og blir varm selv. Deretter litt å spise og drikke, bare så jeg holder det gående til jeg har kommet i orden i hytta og fått hentet meg litt inn etter vandringa. Til sist litt fotpleie! Det er ikke alltid et eget punkt på lista, det var godt å ta seg av undersåttene på skikkelig vis etter at over to mil hadde blitt tilbakelagt på en dag. Spesielt siden jeg hadde nye sko.

Rudolf og gjenget, ca 800 m.o.h.

Søndag morgen hadde jeg knapt lagt en kilometer mellom meg og hytta før jeg gikk meg på en flokk reinsdyr. Jeg talte 40-50 dyr, og de krysset stien relativt kort foran meg og hunden. Han firbeinte ville gjerne bort og hilse på, men sela og båndet var heldigvis solide nok til å forhindre det. Reinen streifa her på ca 800 meters høyde, og det er et veldig næringsrikt område for dem – i alle fall så lenge det ikke er sne her. Et par ørner som sirklet høyt på himmelen var også med på å skape en intens, god opplevelse.

Saltdalen i sikte

Søndag gikk turen mot øst, fra Bjellåvasstua til Langånes i Saltdalen. Det er merket sti over hele fjellet i ganske jevn høyde hvor terrenget preges av små vann, lange flåg og litt morenerygg – veldig vandrervennlig. Til sist kommer man til ‘kanten’ av dalen, og da blir det etterhvert ganske mye helling; høydemetrene svinner raskt når man slipper seg ned i landskapet. Gleden var stor da jeg omsider kom ned til skogsveien som fører til nedlagte Tretnes stasjon. Derfra var det et par kilometers trasking ned til E6’en og skyssen hjem.

Vi var enige om det på hytta lørdag kveld: Turen er fin nok, for all del, og området er fantastisk vakkert. Men på helger som denne (vått og grått!) er noe av det beste med hele opplevelsen å kunne skryte uhemmet av den i ettertid, og å vite at man kan unne seg å vente på bedre vær neste gang man setter kursen dit… Jeg har allerede avtale om en tilsvarende (men lengre) tur i samme område neste sommer!