TGIF

Busstur sist i juli 2010

9 uker gammel tar han den første lange bussturen. Det ble ikke den siste.

liten og søt var han for et drøyt år siden, da vi sist var på tur til Tverrbrennstua. Han sjarmerte bussjåføren og slapp å bli jaga ned av setet, og han fikk 3-4 tissepauser underveis fordi det passa sånn likevel. Ørene hadde fortsatt ikke retta seg helt ut. Ni uker gammel viste han seg å være en super turkompis som kravla seg over brede elver på klopper som best han kunne, og uten å syte om han ramla i vannet innmellom. Han sjarmerte tre tenåringer, to journalister og et par tyskere, og syns det beste i verden var å tygge på dreads’ene til hun som etterhvert ble en fast sommergjest. Etter tjue sekunder hadde han vennet seg til kanoen og lagt seg i en krøll mellom meg og han andre som padla. Neste morgen fanget han sin første frosk.

Solnedgang sist i juli i fjellet

Solnedgang mot nordvest

Sånn var solnedgangen den ene kvelden. Jeg skulle bare ut for å la pelsdotten tisse, men var snar til å hente hyttekompisene ut da jeg så den fantastiske solnedgangen og himmelen som brant i lang tid etterpå. Valpen tissa kjapt og satte seg ned med fjeset mot solnedgangen. Sa ikke et ord, bare satt der og så. Tenåringene glemte det meste de opprinnelig holdt på med og satt tause på trappa ved siden av meg. «Tænk at det går an!», sa hun ene med umiskjennelig trønderdialekt. Ikke var det fotoshoppa heller, det vi så. Det er for ordens skyld ikke bildet heller.

Base Camp Gjerdalen. Kobbvatnet i bakgrunnen.

Pelsdotten og teltet sist helg

Så stor er han nå. 16 måneder gammel og en erfaren turvandrer. Han kan sove ute, festet i oppstallingswire, og han følger gjerne med på det som skjer rundt seg. Trekksela og kløven har blitt gode venner som han tok på strak arm og uten behov for tilvenning. Om vi møter en bitteliten terriervalp på åtte uker eller en monstersized leonberger på fire-fem år er han like glad, og leker med begge ut fra de forutsetningene den enkelte har.

Denne helga blir teltet bytta ut med hytter. Vi skal ut på tur, og regner med å dekke drøyt 35 kilometer fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag. Bare et par-tre av de kilometrene er kjent for meg fra før, resten er valgt nettopp fordi jeg ikke kjenner dem. Kanskje treffer vi jegere og hunder på hyttene, kanskje får vi dem for oss selv. Jeg vet ikke. Alt jeg vet er at jeg gleder meg noe enormt – og at høsten viser seg å kompensere for alle turene jeg hadde planlagt men ikke rakk i sommer.

Reklamer

Dag 8 – Et favorittbilde

Kill your darlings, baby. Kill them. Jeg mener det. Når man er glad i å ta bilder og har flere tusen bilder fra de siste årene, fra steder, folk, aktiviter og det hele, så er det umulig å velge ett enkelt bilde som skal være ‘favoritt’. Det er umulig, hører du?

Men man må jo velge. I alle fall når man følger et selvvalgt meme 😉

FINN2010 i Børvasstindan

There will be no killing of these darlings!

Så jeg valgte dette bildet. Det kunne vært tjue andre bilder, men jeg valgte et bilde som ble tatt en sen julidag i fjor. Det er et bilde fra FINN2010, og personene du ser er noen av mine sommergjester i fjor. Bildet ble tatt oppe i Åselidalen, som er dalføret mellom Børvasstindan rett sør for Bodø og Saltenfjorden. De (Børvasstindan) er gjengangere på bloggen min, så jeg orker ikke forklare mer om dem.

Vi hadde hatt pissregn i flere dager, men denne ene dagen når vi ferdtes i indrefileten av den lokale fjellverdenen, brøt sola gjennom og ga oss en opplevelse for livet, alle som en. Et par personer hadde aldri i hele sitt liv vært på en ordentlig fjelltur før – her var de/vi ute på sin andre turdag, etter å ha overnatta på Lurfjellhytta natta før. Mannen helt til venstre har drømt om disse fjellene i mange år og fablet om hvordan det ville være med en tur i fjellet i Nord-Norge – nå fikk han oppfylt en drøm. Jeg kunne gitt deg tjue flere grunner til hvorfor jeg valgte dette bildet, men jeg tror ikke det trenges.

Fineste landskapet. Fineste folkene. Et av de fineste bildene. Helt enkelt.

Elvelangs i Junkerdalen

Junkerdalen er dyp og bratt. Og veldig vakker.

Junkerdalen er dyp og bratt. Og veldig vakker.

Jeg har ikke vært i Junkerdalen siden barndommens campingturer til Sverige sammen med familien, og gjerne en vennfamilie, omtrent hver sommer. Da kjørte vi gjerne over Junkerdalen (sørøst for Bodø) på vei til eller fra, og ofte gikk turen innom farmor i Saltstraumen. Men campingferiene i Sverige opphørte på slutten av 1980tallet en gang, er det lenge siden jeg har vært i Junkerdalen. Jeg har simpelthen ikke hatt noen grunn til å dra dit, for å si det enkelt. Men etter at jeg flytta tilbake til Norge og slo meg ned her, har jeg blitt mer og mer obs på at Junkerdalen ikke bare er en vei til Sverige. Den er et sted med utallige og varierte turmuligheter, og et sted med gode overnattingsmuligheter selv for meg som er på tur med hund. (Bildet er klikkbart!)

Trygvebu ligger nedi lia til høyre for kjerreveien

Trygvebu ligger nedi lia til høyre for kjerreveien

Men nå var det annerledes. Ei venninne med hund var i nabolaget, og når jeg hadde litt fri var vi ikke sene om å pakke sekkene i bilen og dra på tur med de firbeinte. Vi kjørte hovedveien opp gjennom Junkerdalen og nesten til Sverige, deretter en grusvei inn mot vest igjen et stykke. Fra der vi parkerte bilen og til Trygvebu, som tilhører Turistforeningen, var det bare et par hundre meter. Et supert utgangspunkt for vandringer både oppover og nedover dalen – vi valgte oppover.

Junkerdalselva er stor og bred selv i juli

Junkerdalselva er stor og bred selv i juli Ser du turvenninna ved bredden til venstre?

Elva har formet landskapet her. Dette er Skaitielva, som går i en sidedal til Junkerdalen. Elva i Junkerdalen har gravd seg dypt ned gjennom halvporøse bergarter og dannet en bratt v-dal, og Skaitielva har mye av det samme, men er litt bredere og flatere. Tett bjørkeskog, lyng og kjerr preger landskapet oppover elva fra Trygvebu mot Argalad, som er neste hytte langs stien. Hvis man fortsetter mot nord kan man ende opp i Sulis – eller fortsette oppover helt til Narvik eller sogar Kirkenes. Ruta her blir hyppig brukt av folk som går Norge på langs.

Junkerdalen er nasjonalpark

Junkerdalen er nasjonalpark. Stien er til venstre for skiltet.

Junkerdalen er en nasjonalpark som ble oppretta i 2004. Den er ikke så veldig stor i seg selv, men grenser mot to andre nasjonalparker (Junkerdalsura og Saltfjellet-Svartisen). Jerv, gaupe og bjørn holder til her – men det skumleste vi traff på, var lemen! Tre av dem ble hundemat for en yr ettåring, de andre hundene var mer opptatt av å se på lemen enn av å jage/spise dem. Stien følger vestbredden av elva et godt stykke, og da blir man informert om når man kommer inn i nasjonalparkområdet.

Tresopp i nasjonalparken

Tresopp trives i bjørka i nasjonalparken

Det var mange vekster som fascinerte oss underveis mens vi vandret. Tresoppen var en av dem. Jeg har sett den tidligere, men ikke så utbredt og store som tilfellet var i Junkerdalen. Denne ligner mest av alt på ei topplue, syns jeg! På en bjørkestamme som hadde falt og dannet en naturlig ‘benk’ for oss noen minutter, var det fire slike med ca en halvmeters mellomrom oppover stammen. Jeg er usikker på hva tresopp er godt for – men fine er de uansett!

Norge på langs – noen går i ett, andre i etapper.

Norge på langs – noen går i ett, andre i etapper.

Ruta mellom Trygvebu og Argalad, og videre mot sør eller nord, er ofte brukt av folk som går Norge på langs. Det bar gjesteboka på Trygvebu preg av, selv om hytta viste seg å være mindre beferdet enn jeg hadde forventa. Mange lokale folk begynner turen sin her, men det er tydelig at ikke fullt så mange overnatter. Den statistikken har jeg tenkt å gjøre noe med i tida fremover! Det går buss daglig til og fra Sverige over Graddis, så det er lett å komme hit selv uten bil. Heldigvis.

Utsikta i 22-tida om kvelden

Utsikta fra hyttekjøkkenet i 22-tida om kvelden

Vi hadde tenkt oss helt til Argalad, men hensynet til behoved for tidlig avreise neste dag gjorde at vi ombestemte oss og returnerte til Trygvebu etter ca halvgått rute. Hytta har eget soverom hvor det er lov med hund, det er rennende vann rett bak hytta og vedskjulet rommer utedo. En tidsbryter på veggen styrer og sørger for strøm, og jammen var det ikke en ordentlig stekeovn i kjøkkenet. Da lider man ingen nød. God mat og drikke ble avløst av en blanding av kortspill (jeg vant!), skravling og sjokoladespising.

Med sånne turer og selskap kan selv kortvarige turer føles som en hel ferie i seg selv…

I mellomrommene her og der

Feriestart og friluftsidyll

Man kan for eksempel dra til et fiskevann en ettermiddag. Finne seg en odde som stikker ut og lar snøret lande der det er litt dypt. Binde hundene til hver si lille bjørk og late som om man ikke ser dem som har teltcamp på andre sida av vannet. Etterhvert skal du ikke se bort fra at det er noen som får fersk stekt ørret til kveldsmat når klokka er omtrent midnatt. Det er jo sommer.

Denne fikk leve; et par andre var modne og ble plukka

Eller kanskje man går langs en sti man aldri har vært på før, og selv uten kart finner man frem akkurat dit man vil. Underveis ser man sommerblomster som ligger en måned foran skjema, og jammen viser det seg at der er ei heil myr full av multekart. To er sogar modne nok til å plukkes, og den lyden som kom forbi leppene i munnen som fikk smake…den er ubeskrivelig. Det blir nok retur hit snart.

Han vokste opp her

Du skal ikke se bort fra at man finner et utsiktspunkt på tampen av en kveld som har vart veldig lenge et annet sted. Kanskje ser man fjorten båter forsyne Saltstraumen med fiskere, kanskje ser man sola skinner over tuppen av halvøya der byen ligger, sol omtrent over flyplassen, med Landegode såvidt synlig bak landet der borte, på den andre sida av fjorden. Steigtinden, Sjunkhatten og andre topper strekker seg langt bortover mot høyre og i det fjerne rager Sulisfjellene med en kappe av hvitt, av sne og is. Han som vokste opp nedi lia her, koser seg synlig og mimrer. Og mimrer.

Da hender det man glemmer bloggen og bare lever litt.

Ei våt natt i Åselidalen

Yr hadde meldt regn og elendighet, så jeg tenkte at disse fridagene kunne jeg like gjerne tilbringe hjemme. Men så titta jeg ut vinduet, og det lot til å lysne fra sør. Da var veien til beslutning og handling kort. På en time hadde jeg pakket sekken og gjort klart til overnattingstur for meg selv og hundene. Både teltet og fiskestanga var med, i tillegg til diverse nødvendigheter.

Hunder klare for avgang

Det lysna visst ikke likevel, men vi vandrer i vei innover dalen

Halvannen time etter at jeg hadde bestemt meg for tur, sto hundene og jeg klare til å vandre oppover Åselidalen. Det er dalen som ligger mellom Børvasstindan, og turstien starter rett ved en parkeringsplass som ligger i en sving langs Rv 17 (Kystriksveien), omtrent på Åseli. Herfra er det 12 kilometer til Lurfjellhytta om man vil. Men jeg skulle ikke så langt – bare et lite stykke innover dalen, tenkte jeg. For neste morgen måtte jeg returnere tidlig, og derfor var jeg avhengig av at det ikke var for langt å gå.

Base camp

Base camp for natta

Etter en halvtimes gange hadde jeg funnet stedet hvor jeg ville slå meg ned. Der var slett nok til at teltet fikk plass og jeg kunne ligge noenlunde komfortabelt, der var trær som jeg kunne binde hundene til, og der var utsikt. Nedre Åselivann lå bare noen meter fra teltet, og allerede på veien ned skråninga hadde jeg sett noen fine vak. Mellom to furuer fikk oppstallingswiren til hundene plass, og de hadde fin lyng de kunne kose seg i. Over det hele tronte Børtinden (også kalt ‘Stortinden’ av lokale folk) som en litt tilbaketrukket majestet.

Teltet mitt

Teltet holdt vannet og mygga ute hele natta

I fjor høst kjøpte jeg meg et nytt 1-2mannstelt, beregnet på tre sesonger (ikke vinter). Men vinteren kom før jeg rakk prøve det ut, så dette var faktisk jomfruturen med mitt lille Helsport Nordmarka 2. Tidligere har jeg bare satt det opp på stuegulvet for å teste, men ute i naturen var det ingen problemer med å få det reist. Heldigvis. Sekken fikk fint plass i forteltet, godt skjermet mot regnet, og inne i innerteltet var det romslig plass til meg og et par ting jeg hadde med meg inn dit.

Min sin i lyngen

Min sin i lyngen i furuskogen

De to firbeinte koste seg i lyngen. Det var ikke 100% problemfritt å få dem til å falle til ro og faktisk sove ute om natta, men jeg gir regnet – det ble etterhvert et konstant sildrende regn, nemlig 😦 – noe av skylda for det. Komforten deres var ikke allverden, men de klarte seg etter forholdene fint. Og jeg fikk da sove, om enn litt i rykk og napp innimellom.

Midnattslys

Magisk midnatt ved vannet

Jeg har vært på mange turer i mitt liv, men man lærer alltid noe nytt likevel. Denne turen var ikke noe unntak. Jeg lærte å stole mer på værmeldinga; det BLE regn selv om det et øyeblikk så fint ut. Jeg lærte å alltid huske lesestoff – timene i teltet blir lett lange uten noe å lese i eller skrive på. Jeg lærte å alltid ta noen test-kast med fiskestanga en gang det IKKE spiller noen rolle, etter at jeg har skifta snøre på snella. Jeg lærte at jeg fint kunne hatt med en presenning for å spenne ut over hundene; det ville gjort verden enklere for meg.

Men viktigst av alt: Jeg lærte at uansett hva, så kan det bli en kjempefin tur. Hvis man bare koser seg der man er og med det man gjør, er det ikke så verst selv om det regner. Gjøken gol, fiskene vaket (men bet ikke på denne gangen!), hundene koste seg selv om de pep innimellom, og selv var jeg tørr og varm det aller meste av tida.

Og neste gang skal vi ta teltet med ut en kveld når det er sol. Det blir neppe noe verre 😉

Nyanser av grått

Verdens fineste turkompiser

Torsdag ved Børvatnet

Det kan godt være at himmelen er grå av skyer som svever langsomt herfra til dit og derfra til videre bortover. Du skal ikke se bort fra at bergene har nyanset fra gråhvitt til koksgrått og over i sort. Muligens ser lyngen grågrønn ut, og stien kanskje blekbrun og gustengrå i flekkene. Noen har trukket et lett grått slør mellom deg og skogen på den andre sida av Børvatnet, og den ser ikke ordentlig grønn ut, men litt grålagt.

Selv vannet som stuper ned over fjellkammen utenfor venstre billedkant er grått der det slynger seg i buemønster gjennom fri luft et drøyt hundre meter før det treffer steinura nedenfor og blir borte. Børvatnet er dypt, og overflata grå denne dagen, blass og gledesløs ligger den der og forteller ingenting om seg selv. Vil helst være usynlig. Børvasstindene gjemmer seg delvis under sne langt der borte og forsøker å gjøre seg selv usynlige.

Men det gjør ikke noe. For med verdens beste turkamerater kan en fri-torsdag ha solskinn inni seg likevel.