Veldig klar for sommer

Jeg liker å ha planer for ting som er viktige for meg. Det betyr ikke at jeg ikke forandrer planene, at jeg rigid gjør alt som står i min makt for å følge planene mine eller at jeg takker ja eller nei til ting ut fra hvorvidt det passer inn i mine planer eller ikke. Jeg er ikke så firkanta.

Men jeg liker å ha planer likevel, kanskje mest fordi de er med på å fokusere meg litt – jeg har nemlig et veldig sterkt vimsegen, i fall du ikke har merket det. Og så har jeg aversjon mot å se tilbake og oppdage at jeg har gått glipp av eller misset ting bare fordi jeg ikke var fokusert der og da. Aversjon mot dyre flybilletter bare fordi jeg ikke bestilte tidlig nok, for eksempel. Så derfor.

Oversikt over BOTs hytter

Sommerplaner!

Denne ‘kupongen’ fra den lokale turistforeninga henger nå på kjøleskapet mitt. Femten hytter er listet opp, alle tilhører BOT (Bodø og Omegn Turistforening). Jeg har besøkt seks av dem tidligere, fire av dem senest i fjor. Nå oppfordrer turistforeninga medlemmene sine til å besøke minst fem av dem i løpet av året. Min ambisjon er minst ti hytter, hvorav fire er nye for meg. Noen av dem kan kombineres på en og samme tur, andre er fine for dags- eller helgeutflukter.

Minst ei av hyttene har jeg tenkt å besøke sammen med årets påskegjest– om vi tar dagstur eller overnatter får vi se på når gjesten kommer. Jeg tipper vi overnatter. Og du skal se det blir blogging om det også. Det ville ikke være første gang…

Åh, så klar for barmarkssesongen nå!

Du finner meg i fjellene

Dypen naturreservat er diskret merket

På nordsida av Saltfjellet slynger den seg frem, Lønsdalen. De høyeste fjellene er 1300-1400 meter over havet, i dalbunnen slynger Lønselva seg, eller Luonosjåhkå som den heter på samisk. E6 slynger seg for det meste vest for elva, det samme gjør jernbanen. Et stort antall hytter er bygd her, men de er lagt slik at de ikke dominerer landskapet; vet du ikke at de er der, er de fleste lette å overse i furuskogen. Du finner både T-merkede stier og andre, umerka stier i området. Dessuten er det et snilt terreng å ferdes i, og lett å gå utenom sti. En del av området øst for E6 utgjør Dypen naturreservat. Vi valgte det som dagsturmål for to store og en liten firbeint en.

Her går stien for den som vil videre

Noen steder klukker elva mildt bortover, andre steder dundrer den i dype fall og stormer i hvitfrådende skum utfor kanten. Du hører den på lang avstand. Ufarlig er den ikke. Men etter en god frokost la vi turen gjennom lettgått og vennlig terreng østover, og da kryssa vi den. Ikke la deg lure til å tro at ‘lettgått’ terreng betyr ufarlig terreng, for det gjør det dog ikke. Det er tross alt villmarka vi snakker om. Det er bare fem år siden en 13-åring omkom fra elvebredden her.

Jeg står trygt selv når det vaier. Tror jeg.

Hvis man har høydeskrekk, vil jeg tippe at det er mer enn forferdelig vanskelig å komme seg over Lønselva og andre elver. Men hvis man ikke har høydeskrekk, er det å gå over hengende trebroer en fantastisk opplevelse. Man ser hvor lite som skal til for at noe skal gå galt, samtidig som det er relativt enkelt å gjøre det lett og komme seg over. Det svaia godt da jeg gikk over denne brua, men jeg sto stille lenge nok til at det slutta. Først da tok jeg frem kameraet og slapp taket i gelenderet. Det er greit å være føre var.

...der var det bare blått i blått så langt de kunne se...

Det var ikke denne vi kom for, men den var kjærkommen like fullt. Det var så mye blåbær i fjellet at man knapt kunne sette foten ned uten å trå på bær enkelte steder, hvis man ville bort fra stien. Krøkebær [krekling, førr dåkker søringa] var det også utrolig masse av. Det var nesten mer sort bær enn det var grønn lyngplante under. Innimellom fant vi dessuten felter med multer – vi plukka ikke så mye av den, men det ble nok til syltetøy på brødskiva til feriegjesten min. Og på en halvtime plukka vi nok til at det både ble blåbærpai til dessert og syltetøy til bagasjen til gjesten min.

Naturlig matfat

Det var ikke bare bær det bugnet av – i store deler av skogen var det massevis av sopp. Jeg er ingen soppkjenner, men fant et par-tre kantareller som vi tok med oss. De ble brukt i brunsausen til biffen samme kveld. De andre x antall soppene som vi så, fikk stå. Noen hadde vokst sammen, slik at to separate stilker hadde en felles hatt. Andre var så store at ytterkanten av sopphatten hadde sprukket i veksten. Noen var så gamle at de var krølla som et brukt sjokoladepapir. Og atter andre hadde tatt farge av omgivelsene, slik at en opprinnelig gylden hatt hadde furer og striper av grønt. En naturfotograf kunne lekt seg i dagevis, det er jeg sikker på.

Tyskere underveis har lagt igjen spor

Da vi spiste middag om kvelden så jeg plutselig et par personer tusle rundt hytta og se ut som om de lette etter noe. Mistankene mine stemte; da jeg kom ut på trappa viste det seg raskt at de var på jakt etter starten på en sti. Jeg spurte pent om hvor de hadde tenkt seg, og fikk – kort fortalt – et svar som skremte meg, blant annet fordi det var åpenbart at de ikke ante hva de var i ferd med å begi seg ut på. En sju-åtte timers tur i krevende terreng er ikke noe du starter på i 19-tida sent i august, for å si det pent. Spesielt ikke hvis det eneste hjelpemiddelet ditt er et tysk NAF-kart i størrelsen 1:400.000… I pene ordelag fikk jeg forklart dem det, samtidig med at jeg anbefalte dem et langt mer overkommelig alternativ. Heldigvis slo de til på det. Tyskerne som hadde skrevet i hytteboka før oss, derimot, var tydelig langt bedre kvalifisert for villmarkseventyr. De går Norge på langs.

Fargene kan man ikke ta feil av...

Det var sensommer da vi dro fra byen, men det var lite tvil om at høsten var rett rundt hjørnet i fjellet. Skogen og alt var grønt, men høstfargene hadde begynt så smått å gjøre sitt inntog på utsatte steder. Denne fjellbjørka fascinerte meg fordi alle bladene langs den ene greina var gyldne, mens alle andre fortsatt var grønne. Ikke spør meg hvordan det er mulig, men det er sant.

Og snart er det vinter – jeg gleder meg allerede!

Gode dager innimellom

Tre tenåringer, en valp. De tre store har valgt turen helt frivillig og uten noen form for tvang.

Det har vært sagt og skrevet mye om været i sommer, og det meste av det er sant – med unntak av værmeldinga, som regel. Men uansett. Været bestemte seg i alle fall for å legge godviljen til de dagene jeg skulle ut på tur med tre femtenåringer og en ni uker gammel huskyvalp. Ikke rart alle hjerter gledet seg da vi la ut på ferden. Jeg mistenker at jentene var ekstra glade, siden de hadde fått gutten til å bære det meste i sin sekk!

...og det einaste du skal her e å gå!

Vi måtte ikke gå så langt for å komme til hytta. Litt bortover, og noe opp og ned, men for det meste ganske rett frem og vips var vi der. Vi la oss til i det bygget som ligger lengst til venstre av dem du ser her, for der var det lov til å ha med seg hunden inn. Ikke vanskelig å motivere femtenåringene til aktivitet når man har et eldorado som dette nesten rett utenfor stuedøra!

Det var ikke mye vind den kvelden

En klase siv på blikkstille sjø, og vips er det ikke lenger enkelt å se hva som er opp og ned på bildet. Området vi befant oss i er landskapsvernområde, og det myldret av liv der. To- og firbeinte streifere var det mange av; noen kom innom og hilste, andre så vi bare på avstand. Fuglene og froskene ga krydder til ørene. Insektene ga dog bare plager til huden… Det var endel mygg der, men den var faktisk ganske harmløs. Det verste var uten tvil kleggen. Ikke spør hvor mange stikk jeg fikk til slutt, selv med heldekkende klær og myggspray!

Magisk sommermorgen i fjellet. Det var varmt ute, ca 18 grader.

Grytidlig torsdag morgen var jeg ute med dyret i et nødvendig ærend. Jeg trodde det var tidlig morgen, men sola viste meg at det heller var omtrent midt på natta. Jeg er likevel glad vi gikk ut. Ikke bare fordi lillebølla fikk gjort det han skulle – nei, fordi hele landskapet var magisk! Vi befant oss i høyfjellet og så fjelltopper mot øst og sør, spesielt, og noen dalfører og høyder i landskapet nært oss. Men i disse grytidligmorgentimene var hele landskapet dekket av en tynn dis. Tykt nok til at alt var uklart, tynt nok til at jeg kunne se gjennom det og skimte konturer over ganske lang avstand. Lyset nådde akkurat nok igjennom til å kunne speile seg i den nærmeste sjøen. Jeg var snar inn etter kameraet da jeg så hvordan ståa var.

Fastboende, for bare 100 år siden

Dette bildet er tatt i 1902 i forbindelse med offentlig kartlegging av Saltfjellet. Dama til høyre het (i alle fall på norsk!) Brita-Stina og bodde i ei jordgamme i nærheten. Dama til venstre er en slektning av henne, og de delte husvære. Det er noen ganger lett å glemme at det bare er 100 år siden folk levde som dette i Norge, ikke bare på Saltfjellet men også andre steder. Det var vanlig, simpelthen. Jeg har fjellfinnblod i årene mine, jeg også; 1/16 av meg er samisk. Kanskje var det fra noen som kjente disse damene? Man kan jo spekulere.

Kongen på haugen!

Femtenåringen tar et spontant titanicøyeblikk da vi hadde besteget en av de nærmeste toppene. Beiarfjellene er vakre, selv om de ikke er like spektakulære som Børvasstindan, for eksempel. Et av mine forsetter for tida som kommer, er å lære mer botanikk. Eller for å si det enklere: jeg kan alt for få plantenavn i den naturen hvor jeg ferdes, og det har jeg tenkt å gjøre noe med. Noen velkjente planter har jeg allerede lært meg navnet på, andre kommer til etterhvert. På veien fra hytta og opp hit fant jeg sju-åtte vakre, spede og hardføre planter som jeg snart skal slå opp og lære meg. Hipp hurra for Aschehougs bok om dyr og planter i fjellet!

Det er mye stort i det små i fjellet

Sjefsgartneren var raus med fargene da han laget landskapet her oppe. Ikke bare fordi lyset bidrar til stadige forandringer; nei, selve naturen har massevis av fine farger for den som ser etter. Dette er en dvergbjørkkvist som slynger seg bortover mosen. Det røde er en slags torvmose, men jeg har ikke helt klart å finne ut hvilken. Helt nederst i bildet ser du noen blomster som fremstår som nesten hvite her; de er i virkeligheten temmelig rosa og heter hvitlyng. Når blomstene er i knopp er de sterkt ceriserosa. Etterhvert som planten blomstrer, går farga langsomt over fra rosa mot lys rosa og til sist hvit, før den visner av. Den er fantastisk fin, spesielt mot grønn lyng.

Tenåringen og tyskeren storkoser seg

Vi var så heldige at vi hadde en kano tilgjengelig, og den ble godt brukt. Ikke bare fordi vi likte å padle i kano, men også fordi det passet fint å venne den lille firbeinte til å være på vannet. Det ligger mange vann i ulike størrelser der hvor vi var, og ingen så seg forbalt på litt bæring av kano for å komme seg fra det ene til det andre vannet. Femtenåringen og en nyfunnet tysk kjenning er her godt på vei bortover et av de lengste vannene, om ikke det bredeste.

Jeg forsøkte å få valpen med meg tilbake til hytta igjen, for det var spisetid for ham. Men han ville heller sitte på ei tue og titte på kanopadlerne mens han spiste en og annen edderkopp innimellom. Så da gjorde vi det.

Under himmelen

Solnedgangen torsdag 29. juli 2010 et sted i fjellet. Photoshopping overflødig.

Tro ikke at jeg kommer
fra små forhold!
Himmelen sto alltid
åpen over meg.

Jeg levde mine år
med syvstjernen som nabo
og vinden som omgangsvenn.

Jeg kjenner de lave maurstiene
mellom brukne strå på jorda,
men også lengselens kongsvei av lys
der Guds fotspor står tegnet
i stjernestøvet.

(Hans Børli)

FINN2010 inntar fjellet

Klare for start, været til tross! (Svartvassetra, Misvær.)

Et av punktene på lista for FINN2010 var en bestemt fjelltur. Vi skulle gå frå Svartvassetra ved Misvær via Lurfjellhytta til Åseli. Denne turen tar to dager, og skulle ta oss midt blant noe av det vakreste som finnes her i strøket: Børvasstindan. Ikke at noe tyda på det da vi la ut på tur… Det var kaldt, det var regn, det var vind. Men sommergjestene lot seg ikke affisere, og vertinna bare gledet seg over gjensyn med terrenget hun utforska for åtte år siden. Så da så.

Vi vandrer med freidig mot - og gode klær!

Terrenget i starten av turen er snilt, og heldigvis for det. De fleste av turdeltakerne hadde lite erfaring med fjellturer på forhånd, men det var ikke vanskelig å ta seg frem. God merking, tidvis oppholdsvær og mengder med pågangsmot gjorde sitt til at vi kom oss fremover.

Vått og kaldt og regnvær overalt ... (Skorrigorri.)

Vestenden av Skorrigorri-vatnet var ganske hustrig. Motvind og vann på alle kanter gjorde meg glad for at jeg ikke hadde tatt med fiskestanga, tross alt. Etter å ha gått en drøy time, delvis i motbakker, var det dog godt med en liten pit-stopp her. Inntak av sjokolade og vann hørte med, og vi slapp jo å gå langt for å etterfylle vannflaskene. Gode ting på en bister værdag.

Endelig hytta i sikte - fjellene er skjult i skyene

Turdeltakerne har fått øye på hytta borti skogen og langer ut – bare vertinna blir igjen i terrenget for å knipse litt… Du vil kanskje ikke tro det, men bak den grå veggen av skyer som er bakerst i bildet, finner du faktisk fjelltopper som rager mer enn 1.000 meter over havet! Det skulle man ikke tro da vi ankom hytta. Men verken to- eller firbeinte søringer klaget på noe som helst. Klassefolk!

Lurfjellhytta.

Sånn så den ut neste morgen, Lurfjellhytta. Været var i ferd med å letne, og humøret var fortsatt på topp etter en god natts søvn og hvile. Det du ser på bildet er ‘gammelhytta’, siden det er lov til å ha hund valgte vi den som oppholdssted. Til venstre ligger et bygg som rommer vedskjul og utedo, og ‘bak’ hytta (og vises ikke på bildet) ligger den nye Lurfjellhytta som er både større og finere. I dalsøkket et stykke bak og mot venstre, ligger Børelva. Det skal jeg utforske senere.

En pust i bakken i vakre omgivelser (Falkflågdalen)

Vi har gått et stykke mot nordvest og er snart klar for stigninga opp mot skaret til Børvasstindan. Her har vi tatt en drikkepause, som også ble benyttet til fotografering i retning Falkflågtindan, som er den vestlige av de to fjellrekken som utgjør Børvasstindan. Dalen videre bortover her er fantastisk fin, både her oppe fra og hvis man kommer fra nede på veien (Kystriksveien går forbi der nede). Men vi skulle ikke dit, vi skulle lengre mot høyre.

Opp mot skaret, unna sneen!

Hit skulle vi, mot skaret som skiller de vestlige Falkflågtindan fra de østlige Åselitindan. Sammenlagt utgjør de Børvasstindan. Toppen av skaret ligger ca 560 m.o.h. og utgjorde det høyeste punktet på denne turen. Som du ser lå det en sneskavl nedi søkket i skaret, så vi måtte litt oppover til høyre i terrenget. Heldigvis var det enkelt å finne frem. Sist jeg gikk her var en sen julidag for flere år siden – da plukka vi kråkebær (krekling) i den delen av søkket som her er dekket av snø.

Skarvatnet og Falkflågtindan

Vi har kommet over skaret og dette er utsikta som møter oss. Ikke rart søringan glemte slitne klær, melkesyrelår og annen elendighet 😉 Dalen mellom de to fjellrekkene heter Åselidalen, og vi skulle gjennom hele dalen. Det ga oss god tid til å nyte utsikta – i alle retninger. Dalen går omtrent fra sørøst mot nordvest. Vinden kom fra alle kanter, men til forskjell fra dagen før var den varm denne gangen.

Ved Skarvatnet rasta vi. Og beundra Falkflågtindan.

På vei ned mot Skardvannet, som er det aller øverste vannet i Åselidalen. Da vi kom ned på stranda, tok vi en liten pause. Jeg og et par av de yngste søringan vasset i vannet, selv om det neppe holdt mer enn fire grader. Man er da friskus! Den borterste av tindene du ser heter Per Karlsa-tinden og er et veldig populært turmål. Jeg skal dit en dag, jeg også, men om jeg rekker det i sommer er muligens tvilsomt. Heldigvis har jeg goood tid til å planlegge og gjennomføre turer her i området. Jeg skal ingen steder.

Nedover dalen på godt underlag (Åselidalen)

Videre på vei nedover Åselidalen. Stien og terrenget tillot at det gikk fort, men innimellom gikk det roligere. Ofte ble en eller annen hengende igjen litt bak eller på sida av oss andre – alltid med øynene vandrende over fjellen, dalen, elva, fossene, landskapet… Det er en helt særegen stemning her oppe; helt uberørt og vill natur, og mye frodigere enn man venter. Ikke bare finner man ‘vanlige’ fjellvekster her. Man finner også egne arter og varianter av kjente arter som har mutert og utviklet seg på et særegent vis her oppe, for å tilpasse seg en kort og intenst vekst/forplantnings-syklus.

Åselitindan og feriegjester

Man kan se i alle retninger og finne noe vakkert å fotografere i Åselidalen! Flere av fjellene rager godt over 1.000 m.o.h., men stien hvor vi går holdt seg fra 560 m.o.h. og et stykke nedover. Om vinteren er det anbefalt å ikke oppholde seg her på grunn av rasfare, og den veien vi gikk ned her, er utelukkende til sommerbruk. Om vinteren vil den bety den sikre død. Det slapp heldigvis vi å tenke på.

Utsikt mot nordvest og deler av Bodø langt i det fjerne

Vi har kommet til enden av dalen og frem til henget! Dalen slutter nemlig i et bratt heng, og derfra har man fantastisk utsikt mot nord og nordvest. De to nærmeste vannene du ser er hhv Øvre og Nedre Åselivann, deretter ser du Marvollvika (fjord) og bortenfor der igjen Saltfjorden. På motsatt side av Saltfjorden ser du de ytre delene av Bodø og lengst bak stikker Landegode opp. Kanskje ikke så rart vi tok en liten rast i skråninga da vi kom frem hit?

Nedtur! Det er bratt, men vi skal ned til vannet...

Det er bratt ned, som du ser. Veldig bratt. Stien går så bratt flere steder at det er lagt ut permanent kjetting til å hjelpe seg med, og etterhvert går man ned ei gammel steinur. Den DNT-merka turstien går på høyre side av Øvre Åselivann (nærmest), krysser over bergene og deretter godt på venstre side av Nedre Åselivann. Det er visstnok godt med fisk i begge vannene, men jeg har ikke forsøkt fisket her. Enda. Det er flere fine teltplasser her, spesielt ved den innerste/nærmeste enden av Øvre Åselivann. Bålved er det også plenty av.

Fremme ved vannet - hurra! (Øvre Åselivann)

Vi er nede ved Øvre Åselivann og er igjen klare for litt vassing, litt mat, litt vann og en rute sjokolade! Rett utenfor venstre bildekant var det noen som hadde slått opp et telt rett ved vannet. Der finner du gressbakker og ei lita, steinete strand. Perfekt sted for å slå leir, og jeg har planer om å ta med hundevalpen min og en kommende feriegjest hit midt i august. Forhåpentligvis blir hun med på det! Det er bare halvannen times gange hit fra bilvei, så det er høyst overkommelig.

Tilbakeblikk mot hvor vi kom fra

«Der har vi vært!» Det var uten tvil den mest uttalte kommentaren da vi stoppet her… Alle som en snudde seg bakover mot Åselidalen og Børvasstindan og forsøkte å se hvor det egentlig var vi hadde gått. Stien vi hadde tilbakelagt gikk over ei hylle og ned til venstre for den innerste/venstre fossen du ser på bildet. «Hadde du sagt det på forhånd, ville jeg aldri blitt med på dette!» sa den ene gjesten. Men hun var veldig glad for at det faktisk var gjennomført, når alt kom til alt!

Stadig nye utfordringer

Gutten som går over brua midt på bildet, lider faktisk av høydeskrekk. Det skulle man ikke tro, men det er sant. Han hadde på forhånd bestemt seg for å utfordre høydeskrekken sin underveis, og da vi kom til dette punktet var han så tøff at det ikke krevdes det minste snev av overtalelse å få ham over brua! I gjelet under bruste elvefosset så høylydt at det var vanskelig å snakke med hverandre hvis man ikke var helt nært.

Og så gikk det litt mer over stokk og stein og berg og klpper, før turen til sist var slutt. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur 🙂 Vi hadde tilbakelagt ca 20 km i løpet av to dager, og gangtiden var ikke langt unna det som er standard estimat. Alle hadde lemmer, liv og helse i behold – og er klare for nye eventyr i dagene som kommer. Men by the time you read this er det stor sjanse for at vi har flyttet på oss i geografien! FINN2010 står ikke stille 🙂

La meg dele våte drømmer

Jeg vet det er vinter. Det er mørkt, og det er kaldt. Jeg vet at sjansen er stor for at du fryser nå, eller har frosset i dag. Eller at du er inne i varmen for å slippe å fryse. Så la meg tine deg litt. La meg gjøre en innsats for å varme deg, for å skape lengsel, glede og ulming dypt nedi magen din. La meg lede tankene dine over på noe som får det til å krible både her og der, som leder tankene hen til mindre klær, til svette kropper og tung pust… La meg forføre deg litt. Go with the flow og la meg lede deg uti det. Jeg lover at du neppe vil angre. For nå skal jeg dele mine våte drømmer med deg.

Yttersia av Lofoten

For det er bare et lite halvår til det ser sånn ut. Noe av det våte i drømmene mine er havet, nemlig, og her ser du det. Et stykk Atlanterhav i blått, med en kulisse av Lofotøyer som betraktes mot sørvest. Nærmest ser du to lag av Aust-Vågøya, deretter et par striper Vest-Vågøy, med Eggum aller ytterst til høyre. Er du lokalkjent og vet hvor du skal se etter, får du kanskje også øye på Gimsøyhoven. Kanskje blir det du som realiserer drømmen om Lofoten i sommer, eller tur til et annet sted, en annen kyst? Jeg skal til Lofoten med feriegjester, og om ikke annet er du hjertelig velkommen til å følge med oss gjennom blogginnlegg etterhvert.

Starten av Lofotrekka sett fra innsida

Sånn ser starten på Lofoten ut fra innersida, fra ei øy som ligger enda lenger opp og inn i Vestfjorden. Du ser Hinnøya og litt Aust-Vågøya mot venstre. Og så ser du noen som bader. En blogger, kanskje, som du kjenner til? Heldigvis viser ikke bildet alt – badedrakten er bokstavelig talt helt naturlig, men det trenger du ikke henge deg opp i. Bildet er vått nok som det er! Når kalenderen bare får litt tid på seg er det igjen tid for late dager i sola, for bading og grilling og alt som hører med. Med godt selskap, så klart.

Godt selskap i vakre omgivelser

Godt selskap, ja. Du skal ikke kimse av godt selskap – dette gode selskapet skaffet meg og opptil flere feriegjester fantastiske opplevelser sist sommer. Sjekk juni/juli/august-arkivet til høyre om du ikke tror meg. Jeg står i vann til nesten skuldrene for å ta bilde av henne. Hun står på stranda. Bak den lille sand-kammen bak henne ligger ei anna strand. De to strendene lå nærmest rygg mot rygg. Den ene ga utsikt mot Lofoten, den andre mot vakre Nord-Salten og Ofoten på fastlandet.

Fastland sett fra uti havet

Fastlandet ja. Kanskje er du ikke noe øymenneske, som jeg, kanskje foretrekker du fastlandet. Da kan du jo drømme om dette – dager som starter med halvdekket himmel over fastlandet og ender med en av de varmeste, fineste, klareste dagene den sommeren. Liker du klatring? Da har du Stetinden til høyre å bryne deg på. Liker du ikke klatring, er her likevel nok av berg og knauser og høyder og åsker du kan legge turen innom, hvis du vil. Og hvis det er varmt og du er slapp og temperaturen er akkurat så høy som du drømmer om akkurat nå, kan du rett og slett ta deg en tur i fjæra og gjøre ingenting. Det funker, det også.

Feriegjester over Stokmarknes

Når det er kaldt som nå kjenner man seg gjerne litt innestengt hvis man holder seg innendørs og ikke trosser kulda. Da er det kanskje naturlig å drømme om utsikt? La meg stimulere din tanke om utsikt. Om høyder, om vakker natur, om anstrengelser som fører helt til topps, bokstavelig talt. Det er ikke mange måneder til du på egne bein og uten ski kan komme deg ut og opp, noen hundre høydemeter er alt som skal til før en ny verden åpner seg. Du ser land, øyer og vann. Masse vann. Masse utsikt. Det er ikke så tungt som du tror, jeg lover. Fotopausene blir fort mange flere enn pustepausene.

Summer lovin'

Våte drømmer innebærer ofte et snev av romantikk. Så også denne. Folka på Hankø hadde sin Føling i Fjæra. Vi hadde kjøssing i fjæra. Jeg var rett nok ikke personlig involvert annet enn som paparazzifotograf, men hva gjør det? Det kan fort forandre seg. Jeg skal villig innrømme at fjæra inviterer til både kjøssing og andre aktiviteter dersom forholdene ligger tilrette for det. Enten du er i norsk eller utenlandsk fjære, på ei strand – romantikk er det alltid rom for. Noen finner en ferieflørt, andre nyter medbrakt. Det legger jeg meg ikke opp i. Men jeg kan vanskelig forestille meg sommerdager og kvelder i fjæra uten et snev av lengsel etter romantikk.

Hello goodbye

Sommeren er tida for mer utflukter enn ellers om året for veldig mange. Noen kommer, noen drar, noen blir værende. Fiskarkona utenfor Svolvær vinker farvel til sørgående hurtigrute, men en liten time (?) senere er det samme vinket et hallo til nordgående skip. Jeg skal reise med hurtigruta i sommer, garantert en tur nordover med feriegjester i juni, og kanskje mer enn det. Jeg er vant til dagsturer med hurtigruta og har tenkt å utforske hvordan det passer med dagsturer sørover med hurtigruta fra Bodø i sommer. Hvor langt rekker jeg å ta båten før jeg må gå i land, myse litt rundt og deretter ta nordgående skip hjem igjen? Det skal jeg finne ut av. Kanskje får du være med gjennom bloggen.

Sommerdrømmenatt ved innløpet til Raftsundet

Hurtigruta ja. Den anbefaler jeg alltid til alle som vil reise nordover, enten brukt som transportetappe eller som dagsutflukt. Når du tar hurtigruta om sommeren spiller det ingen rolle om steder anløpes på dag eller natt – det er uansett lyst og du ser akkurat så mye du vil, så lenge du er våken. Når kvelden siger på frister det kanskje å ta seg et glass vin mens du sitter på panoramadekket og nyter utsikten mens du lukker øynene for alle tyskerne og andre turister som kommenterer rundt deg…? Alternativt kan du gjerne ta deg en tur ut på dekk. Befinner du deg i Raftsundet når klokka nærmer seg midnatt er sjansen stor for at du finner veien til øvre bakdekk på turen inn til Trollfjorden, for da serverer kokken Trollsuppe. Det varmer enten du er kald på forhånd eller ikke. Sunn er den også.

Summer moved on. Og lyset med den.

Hvis det blir kveld og er varmt og du ikke vil legge deg, så trenger du ikke gjøre det. Kanskje hiver du deg heller i bilen sammen med noen du kjenner og jakter på kveldslyset? Det er verdt litt innsats, nemlig. Du skal ikke kjøre så langt før du finner et fint sted å stoppe og gå ned i fjæra for å fotografere. Kanskje har du en tysker i hælene som sikler over lyset og sola og havet. Det gjør ingenting. Det er lov til å la seg overvelde, selv for lokale kjentfolk. Noen ting blir aldri rutine, og de første solnedgangene etter lange tider med midnattsol er en slik ting.

Midnatt ved fjorden

Men vi skal ikke tenke så langt frem, til den dagen sommeren er på hell. Vi skal holde oss til det våte og varme i stedet. For når du er nordaførr og det er sommer og du befinner deg innerst i en fjord, er det likevel mulig å nyte sola. I nord er det nemlig et søkk i fjellene, og de ligger ikke heeelt innpå der du befinner deg. Dermed finner sola et sted den kan titte frem. Med lang fjæra og Hinnøya i godlune er verden et ganske ukomplisert sted å være. Og fotogent!

Fjorden fra fjellet

Mine våte drømmer inneholder alltid mye blått. Veldig mye. I kunstens verden er lidenskapen gjerne blå, som i mitt Gabrielle Kielland-litografi «Kristin og Erlend«. Mine sommerdrømmer er også blå. Blå av himmelen, blå av havet, blå av landskapet som ses gjennom en dis på varme dager. Som her. Sammen med fem feriegjester hvorav en sliter med alvorlig astma (og likevel klarte turen uten å bruke inhalator; jeg er en snill turguide!) tok jeg veien opp på Ørnheia på Hadseløya. Du ser Hadselfjorden nedenfor oss og de sørvestlige bitene av Hinnøya på andre sida av fjorden. Gjestene kommer et godt stykke etter meg fordi de plukket blåbær og multer på veien. Jeg unnet dem det.

Nært og tilgjengelig. Og vakkert.

Dette er en våt drøm som gjør meg varm om hjertet. Tanken på Saltfjellet om sommeren. Da jeg flytta tilbake til Norge i høst var det akkurat for sent til at jeg fikk med meg den fine delen av høstsesongen i fjellet, men det er greit. Jeg kan vente, jeg har god tid. Og til sommeren skal jeg hit; jeg skal gå over denne brua og krysse jernbanesporet før jeg begir meg ut i naturen mot vest. Eller kanskje kommer jeg fra fjellet, alene eller sammen med noen, og tar en liten bålrast ved elva før jeg krysser over ei av de vakre hengebruene og begir meg mot E6’en rett der borte, for å komme hjem. Tenk: Så lite skal det til før man kommer bort fra allfarveien og ut i naturen, bare over en haug og krysse ei elv. Det trenger ikke være så komplisert å få litt mer friluftsliv inn i hverdagen sin. Heldigvis.

Lang erfaring i å nyte sommersola

Kanskje er det ikke nordnorge som gjør deg varm og yr; kanskje er det mer bynære strøk? I så fall byr jeg på dette; et lite stemningsglimt fra Sognsvann. Vi hadde gått fra Frognerseteren til Sognsvann, dels på vei og dels på sti. Nå skulle vi gå oss ut av naturen og inn i byen, ned til Majorstua før en dusj og deretter grillpartai. Om du er gammel eller ung, lett til bens eller har behov for hjelpemidler: Det er helt greit. På Sognsvann kan du være sprek, eller du kan gjøre ingenting overhodet, bare ligge i gresset eller på ei av de mange flytebryggene, kanskje bade litt. Noen pils i vannet, ringe Peppes som leverer ved bommen? Been there, done that, loved it. Sommeren er fin nesten alle steder.

La meg seile deg til gode steder

Og vil du ha det vått kommer du selvfølgelig ikke unna Oslofjorden. Jeg hadde en gang kontor med utsikt over indre Oslofjord, og for meg startet sommeren for alvor da fjorden var full av hvite seil og Færder’n skjøt det hele i gang. Om du har egen eller venners båt, bruker pendlerferge eller turistbåt som tar deg ut til øyene: er du bybunden finner du knapt noe bedre sted enn øyene i Oslofjorden en vakker sommerdag. Hjernen leker iPod helt av seg selv og spiller De Lillos, De Derre og Postgirobygget helt uten elektroniske hjelpemidler og Folk&Røvere spiller det som nærmest blir oslos nasjonalsang om sommeren.

Da er livet godt å leve.

Det er ikke lenge igjen. Bit tennene sammen om du fryser, for kulda går over. Jeg lover. Og hvis du bare holder ut, er det alt dette du har å se frem til – og mere til! Vi står han a, og vi veit ka som kjæm ætterpå. Heldigvis.

Søndag kveld har lave skuldre

Lørdag baby - i drømmeterreng for vintervandrere!

Sitte på trappa en sen kveld. Landskapet er preget av furuskog og høyfjell. Her oppe har det falt sne for lenge siden som har blitt liggende, så omgivelsene er for det meste hvite. Det er enkelt å se de forvridde furutrærne mot bakgrunnen, for månen lyser opp landskapet og farger det i ulike nyanser av blått. Lyst blått på fjelltoppene, som er helt dekket av snø og ikke har noen vekster som trenger opp gjennom sneen. Mørkere blå i lavlandet, hvor sneen brytes opp av lyngtuster, småtrær og en stein hist og her. Tenker på å tenne bål, men blir enige om at man ser mest uten det forstyrrende lyset – selv om varmen frister i den bitfrosten som vi opplever her og nå…

Legger ryggen bakover, oppover trappetrinnene, og bøyer nakken bakover. Vi ser Venus og Jupiter, tror vi, og Karlsvogna, Orions Belte og Cassiopeia. Og noen til, mange som vi ikke kan navnet på. Månen lyser opp himmelen også, så stjernene nærmest månen er svakere enn de et stykke unna. I alle fall fra vårt perspektiv. En sky formet som et dragehode er i nærheten av månen. Et øyeblikk er månen et drops på tunga til dragen, i neste øyeblikk har dragen løst seg opp og dropset er en gul mann med kratere som er synlige med det blotte øye. Jeg ser et stjerneskudd og kan ønske meg noe. Han andre gikk glipp av stjerneskuddet. Til gjengjeld var det han som hørte godstoget ule i det fjerne, langt sør i dalen. Det kommer forbi nabolaget her om ei stund.

Vi vet at de ville dyrene neppe er ute og rører så mye på seg nå, så vi ser ikke etter dem. Vi så sporene tidligere på dagen, og vet at vi ser nye spor neste morgen, på tur i motsatt retning. Et par gneldrebikkjer i et hyttefelt et stykke unna ildner hverandre til dyst, men med et blir det stille. Jeg foreslår hyttenabo med hagle og lyddemper, han andre tror mer på at eierne fikk dem til å holde kjeft. Han har nok rett. Vi deler en mandarin selv om turen hit ikke har vært mer enn kanskje 10 meter. Er man på tur, så ER man på tur. Måneskinn er det også.

Det har vært ei fin helg, ei av en sorten jeg lenge har lengtet etter. I den nærmeste tida er det masse, masse jobbing som står på plakaten. Men det er helt greit. Snart er det jul, og jeg har sett Saltfjellet i måneskinn.