Sommerdag i Saltstraumen

Jeg fikk meg en overraskelse tidligere i uka. En feriegjest som var innom, og som har vært her flere ganger de siste par-tre årene, fortalte at han ikke har vært i Saltstraumen siden han var barn. Sånn kan man jo ikke ha det! Morgenen etter konsertkveld på Bodøfestivalen (Kråkesølv spilte hele Trådnøsting, blant annet!) bar det dermed rundt fjorden og til Saltstraumen. Det gjorde ingenting at sommeren – med sol og varme temperaturer – omsider hadde meldt sin ankomst.

Frodig under saltstraumbrua

Det var som om hele naturen bare hadde venta på dette før den eksploderte i frodighet. Rødkløver, hvitkløver, ryllik, hundekjeks, engsoleie, geitrams, andre generasjons hestehov, fuglevikke, marisko … det var langt flere blomster å se enn de jeg kan navnet på, så jeg bare nevner noen få. Det var hvitt, blått, gult, lilla og ikke minst: grønt. Overalt. Det vokser på den magreste rabben og i den tørreste grusen, som om alle planter bare har bestemt seg for at nå SKAL de vise seg frem. Jeg elska det. Og gjesten var ikke direkte misfornøyd, han heller.

Lite fiskelykke mens vi satt der

Det viste seg også at gjesten aldri har smakt den lokale retten møsbrømlefse, og hva er vel bedre enn å spise en Salten-rett i hjertet av Salten? Vi la veien innom cafe Kjelen i Saltstraumen, som ligger nær vannet litt bortenfor og nedenfor kirka, på sørsida av hovedveien. Her kunne vi sitte ute og nyte hver vår møsbrømlefse – han elska det – mens vi fulgte med på dem som fiska i vannkanten rett nedenfor. Det var fjære sjø og lite bevegelse i vannet da vi kom, og det viste seg å gi dårlig bett.

Jeg fant det fornøyelig å lytte til samtalen ved bordet bak ryggen min. Der satt et par-tre herremenn fra söta bror og diskuterte nettopp fiskerne nedenfor oss. Teknikk, agn og annet utstyr ble behørig kommentert og analysert, og de var åpenbart selvutenvnte eksperter på hvorfor de andre ikke fikk fisk. Jeg bet meg i tunga og lot være å snu meg og be dem gjøre det bedre selv.

Åselistraumen, og Børvasstindan bak

Vi rakk også en liten avstikker da vi først var i strøket, og da dro vi til Åseli. Åseli ligger noen få kilometer sør for Saltstraumen, og man kommer dit ved å simpelthen kjøre forbi Salstraumen (hvis man reiser mot sør) og fortsette på den veien man er på. Åselistraumen er ikke like stor som Saltstraumen, men den kan også være veldig sterk og vinden her minst like ram som den er over Saltstraumen. Denne dagen var det bare 8 m/s, og det lar seg høre.

Fra en tilrettelagt parkeringsplass ved siden var veien var det bare å krysse over og gå en tur ned i fjæra og utover stranda. Omgivelsene her er så vakre at selv et 360-graders bilde ikke kan yte det rettferdighet, hvis man skulle prøvd dét. Kameraet til gjesten klikka omtrent i takt med pulsen, tror jeg.

Jeg mistenker at han blir værende litt lenger neste gang han kommer.

Reklamer

Kveldsfiske i Saltstraumen

Når dagen har vært lang og full av inntrykk, er det godt å kunne koble helt, helt ut på kvelden. So we did.

Kveldssol i Saltstraumen

På noen få timers varsel ble vi enige om å dra på fisketur til Saltstraumen. Det var ikke feil beslutning. Sol, fin temperatur og godt selskap gjorde kveldstimene til «ei snill stund», som min salige bestemor ville ha sagt. Det er noe eget med Saltstraumen, og noen ganger er det godt å befinne seg litt utenfor de tetteste turistområdene her. Vi fiska, prata, lo og koste oss, alt med hvilepuls og lave skuldre. Man kan ikke ønske seg mer en kveld i april.

Småsei fra Saltstraumen

Det viser seg å være fullt mulig å ha en luksusmiddag på en helt vanlig mandag, en rett mange ville betalt dyrt for å få. Småsei fra Saltstraumen. Potet fra lokal Salten-bonde. Hjemmelaget urtesmør, smeltet og helt over poteten. Alt tilberedt på mitt eget kjøkken. Verre var det ikke.

Gourmetmiddag på mandag

Som du ser, var jeg nesten i ferd med å begynne å spise før jeg kom på å knipse bilde. Da jeg tok bilde, falt det meg også inn at jeg hadde glemt rømme, så en kladd rømme havnet også på tallerkenen før jeg spiste.

Det beste av alt? Det var å si til seg selv det jeg også ville sagt om jeg hadde rester: «Bare spis til du sprekker; det finnes mer av alt!»

Hverdagskveld ved Saltstraumen

Okei, jeg innrømmer det gjerne: En av de fine tingene med å bo i Bodø, er at det er kort vei til Saltstraumen. Så kort er det at man på en helt vanlig hverdag kan dra til Saltstraumen på båltur sammen med flere andre fine folk. Nå mot mørketida er det ekstra stemningsfylt.

Bål i gapahuken på Straumøya

På Straumøya finnes det en gapahuk som ligger helt nede ved vannet og er tilgjengelig for alle som vil og kommer forbi. Sommerstid går jeg som regel rett forbi – da trives jeg bedre på gresset og bergene lenger ned. Men nå på vinteren er det fint å krype sammen på benkene rundt ovnen midt i gapahuken og fyre opp bål. Litt synd at det er så lite trekk at røyken ikke trekker ordentlig opp i pipa, sånn at gapahuken lett fylles med røyk. På den annen side: Da har man en grunn til å trekke ut. Og når det er er stjerneklart, vindstille og tilløp til nordlys, er det helt greit å sitte ute. For å si det mildt.

Saltstraumbrua, Saltstraumen og Mørkved på andre sida av fjorden.

Vi var heldige. Straumen kom inn den kveldsstunda vi var der, og bruset fra vilt strømmende virvler (‘kjeler’) var tidvis overdøvende. Et par fiskere med hodelykter på hodet og solide brodder på skoene kom forbi, ellers var vi alene. Vi så på stjernene, titta etter stjerneskudd, håpte at det lysegrønne sløret skulle trekke opp til skikkelig nordlys og koste oss bare verre.

Neste gang skal jeg tilbake i dagslys. Det blir ikke lenge til.

En tråd for alle tider

Tenk deg ca 1977. Jeg er tre år, broren min er ett. Jordfarger ruler verden, og mine foreldre er stolte og familiekjære folk. Mamma strikker, pappa snekrer. Blant annet. Mamma finner tak i noe tykt rødbrunt garn og strikker makne gensere til seg selv og pappa, og hel-dresser til meg og broren min. På vei fra hjemme/Vesterålen til farmor i Saltstraumen måtte vi reise med opptil flere ferger, og turistene på dekk var fra seg av begeistring over denne familien som var så fine i tøyet – i følge legenden. Pappas brystkasse svulmet av stolthet, i følge ham selv.

Tida går. Men restegarnet består.

I påska var jeg på hytta hos mamma og pappa sammen med nevnte bror, hans samboer og hans to barn. Jeg hadde prestert å reise uten å ha strikketøy med meg, men stressa ikke, for jeg vet at mamma alltid har både pinner og garn. Jeg hadde rett. Jeg fant meg noen pinner, fant meg noe garn. Og vet dere hva? Jeg fant faktisk de to nøstene med restegarn fra strikkebonanzaen på 1970-tallet, og på soverommet hadde både mamma og pappa sine gensere, slik at det lot seg verifisere som fullstendig autentisk.

Garnet var ikke nok til å lage så mye av. Men tanteungen på 11 år fikk seg ny lue, og er med det tredje generasjon som går i dette garnet. Faktisk fikk hun overta farmor (mamma) sin genser også, når sant skal sies. Jeg syns det er litt stas.

11-åring med nystrikket lue.

Snart er det sommer

Neida. Jeg vet det er ei stund til. Men noen ganger, når man i embets medfør må dykke ned i bildearkivet for å finne ditt og datt. Da hender det at jeg kommer til å tenke på sommeren selv om det er hvitt og kaldt ute. Det hender sogar jeg gleder meg, selv om jeg elsker vinteren. Så derfor. Dette er noe av det jeg ser frem til, sånn etterhvert.

IMAG3886

Grilling i fjæra en sen sommerkveld

IMG_9321

Rolige dager ved et godt ørretvann i Trøndelag

IMG_9657

Midnattsolfisking i Saltstraumen

IMG_9743

Sommernetter under åpen himmel og i høyt gress

telttur

Telt! Mer telting i 2016!

Når sommardagen ligg utover landet

…er det best å utnytte den så lenge det varer. Tro meg – vi vet hvordan det skal gjøres!

IMG_2521

Lykken er ei egen øy på flo sjø!

Det er ei halv mil fra stua mi til Ausvika. Vi tok turen, med hver vår sekk på ryggen og hunden i bånd. Da vi kom frem, var der venner for både store og små. Timene gikk raskt og ingenting hastet.

IMG_2530

Veeeldig slitsom tanteferie, gitt.

Da de var babyer, likte jeg at de var så fordringsløse og koseglade. Hold dem i armene og kos. Da de var små, likte jeg alt de lurte på og øynene som ble store som tinntallerkener hver gang de lærte noe nytt som også var spennende. Ha øynene godt festet på dem på ethvert tidspunkt. Nå er de på grensen til tenåringer, og jeg elsker hvordan de utvikler seg til å bli hver sin person, med forskjeller og ulikheter på mange områder, og likevel mye felles. Slipp dem løs dit de vil, og kast et blikk på dem nå og da. Det er alt som kreves.

IMG_2559

Trønder i kveldssol

Gode venner er fint å ha. Særlig når de tar hele gjenget med til Saltstraumen og prøver fiskestanga og drikker kaffe og lar seg underholde av barn som aldri, aldri, aldri vil legge seg så lenge det er lyst.

IMG_2578

My girls in awe. Saltstraumen ble en stor opplevelse.

Vi så stilla, og vi så straumen. Når barn lar seg overvelde av naturopplevelser uten å syns at det blir kjedelig, er det bare å takke sin Skaper. Disse jentene hadde talløse spørsmål og fikk så mange svar vi rakk. Hvorfor bobler det? Hvor skal vannet? Hva hadde skjedd om jeg hoppa uti her? Enn hvis jeg hadde dykkerdrakt og oksygen? Var det her bestefar lærte å svømme? Hva er det som er på bunnen her? Er det farlig å kjøre i båt der? Jeg tror ikke de har vært i Saltstraumen for siste gang, akkurat.

IMG_2590

Gyldne dager. Og netter.

Mange klager på at barn og unge knapt ser naturen, men foretrekker skjermer. Jeg opplever disse to annerledes. De ser naturen og lar seg overvelde av den, og i gleden bruker de skjerm –  insta og snap – for å dele gleden og opplevelsen med venner de er glad i, eller foreldrene (som er noen hundre km unna). De ser virkelig, også det som ikke lar seg fange i noen megapixler. Og jeg elsker det. Jeg elsker dem.