Med utsikt til Saltstraumen

Når man får gjester som ikke er kjent i byen og området, er jeg veldig glad i å ta dem med til noe mer enn bare de «vanlige» attraksjonene. Da jeg nettopp hadde gjester som gjerne ville seg og oppleve Saltstraumen, sørget jeg for at de også fikk med meg utsikta fra Tuvlia, en lett tilgjengelig høyde som befinner seg på fastlandssida, sør for selve straumen.

På vei innover turstien, som er godt merka

Starten på turstien er markert rett ved en parkeringsplass. Etter et par hundre meter på grus går man på en god og tydelig skogssti. Stien gir seg selv i terrenget de aller fleste stedene, og den er i tillegg merket med korte trestolper som er malt røde øverst. Stien var tørr og fin å gå med joggesko da vi var der, men det var noen myrete partier hvor det var lurt på passe på hvor man satte foten. At ruta går forbi flere kulturminnner og var omkranset av rødlista villorkidéer var heller ingen ulempe – selv om kulturminnene dessverre ikke var så lette å sette seg inn i.

Solbleika infotavle gir dessverre lite kunnskap

Første gang jeg gikk her, hadde jeg stor glede av å lese på en håndfull infotavler som var satt opp med jevne mellomrom. Nå oppdaga vi at tavlene er så bleket av sola at alt som en gang var skrevet der er fullstendig falmet. Det var en skuffelse. Ellers kunne vi ha lest om de første menneskene som slo seg ned her for 10.000 år siden, vi kunne ha lest om Saltstraumen som ble til for 3.000 år siden, vi kunne ha lest om hvilke dyr som levde og ble høstet både over og under vann, og vi kunne ha sett hvor steinalderbosetninga var. Blant annet.

Utsikt mot Saltstraumen og Bodøhalvøya fra Tuvlia

Etter å ha tilbakelagt et par-tre kilometer i ei sløyfe i skogen og åpent terreng, var vi fremme ved utsiktspunktet i Tuvlia. Her er det gapahuk og levegg, bålplass og sittebenker. Og ikke minst: Utsikt! Man ser rett ned på Saltstraumen, og på sen kveldstid er det helt magisk å se sola – kanskje sogar midnattssola – herfra, med landskap badet i gyldent lys. Det er ryddet en del skog for å holde plassen åpen og gi utsikt, og det fungerer veldig godt.

Lunch på stranda ved Åselistraumen

Fra Tuvlia er det bare fem minutter i bil bort til Åselistraumen. Vi kjørte dit for å spise lunsj, som vi hadde tatt med hjemmefra. Sittende på et berg kunne vi kose oss med mat og drikke, og gjestene fikk knipsa en drøss med gode bilder. Herfra ser man havet, Børvasstindan, masse skjell og fine steiner, fugler og gammelt kulturlandskap. Selv har jeg mange gode turminner fra området – og herfra har jeg også ledet en leteaksjon en sommer for noen år siden. Men det er en annen historie.

Bonustur til Saltstraumen

Innimellom får man seg en tur til Saltstraumen. Den første uka i oktober var jeg heldig og fikk guide ei gruppe cruiseturister til Saltstraumen og tilbake. Været var typisk høst; alt fra varmt solskinn til styrtregn. Både turistene og jeg lot oss fascinere.

Klassisk Saltstraumen-motiv

Vel fremme viste jeg naturligvis frem noen av de fine og klassiske motivene som finnes i Saltstraumen. Stolpenaustet til venstre i bildet over et av disse motivene. Følger du den lille grusveien ned til sjøen i Saltstraumen, under brua, er det lett å gå forbi. Men ser du den lille stien som går gjennom kjerr og kratt, under trær og frem til det røde naustet aller nærmest, får du et helt fantastisk motiv. Jo senere på kvelden, jo bedre er det ofte med tanke på lysforholde. De mennene jeg viste denne lille skatten til, var veldig fornøyd med det de fikk festa på minnebrikkene sine.

Poesi på en brufot

På den ene brufoten på Knaplund-sida (østsida) av Saltstraumbrua finner du denne teksten. Den har stått der ganske lenge, flere år, og er preget av vær og vind. Men den får være der, får vekke tanker og assosiasjoner hos enhver som fristes til å lese og tenke over hva som står. Jeg liker det. Og aner ikke hvem som står bak.

Tyskere ser på straumen

Jeg hadde med meg en stor busslast tyskere, og de koste seg nede ved straumen. Det var i ferd med å bli fjære sjø, så vannet dro utover, ut mot Saltfjorden og etterhvert Atlanterhavet. Jeg kunne fortelle dem om den siste båtulykka i Saltstraumen som endte med forlis og død (sent på 1970-tallet), jeg kunne peke på det stedet hvor min far lærte seg å svømme, jeg viste dem hvor Tore lager Arctic Salt (og selger salt utvunnet fra Saltstraumen!), og vi snakket om hvor det var best å fiske, å dykke, å sette seg ned med ei bok eller seg seg om med kamera. Blant annet. Det var glade tyskere som satte seg inn bussen igjen halvannen time senere.

Rib-båtene er på plass!

Hver dag i sommerhalvåret er det rib-båter med turister fra Hurtigruta i Saltstraumen her. Tilfellet ville det sånn at de var der samtidig som oss. I tillegg var det et par rib’er som jeg mistenker hadde gjester fra cruiseskipet, for de hilste på hverandre og utvekslet sogar noen ord da den ene båten kom glidende langsmed land i stedet for midt uti straumen og kjelene.

Fjordene på begge sider av sundet som danner Saltstraumen er over 300 meter dype, men akkurat her under brua er det bare drøyt 20 meters dybde. Utforminga heter «terskelfjord» og er en medvirkende årsak til at Saltstraumen oppsto for omtrent 3.000 år siden, etter at isen hadde gravet dype renner som ble til fjorder både nord og sør for dette sundet. Det er ganske fantastisk å tenke på, og jeg blir aldri lei av Saltstraumen, enten jeg er der med turister, venner eller på egen hånd.

ADAaura seiler inn i solnedgangen

Sommerdag i Saltstraumen

Jeg fikk meg en overraskelse tidligere i uka. En feriegjest som var innom, og som har vært her flere ganger de siste par-tre årene, fortalte at han ikke har vært i Saltstraumen siden han var barn. Sånn kan man jo ikke ha det! Morgenen etter konsertkveld på Bodøfestivalen (Kråkesølv spilte hele Trådnøsting, blant annet!) bar det dermed rundt fjorden og til Saltstraumen. Det gjorde ingenting at sommeren – med sol og varme temperaturer – omsider hadde meldt sin ankomst.

Frodig under saltstraumbrua

Det var som om hele naturen bare hadde venta på dette før den eksploderte i frodighet. Rødkløver, hvitkløver, ryllik, hundekjeks, engsoleie, geitrams, andre generasjons hestehov, fuglevikke, marisko … det var langt flere blomster å se enn de jeg kan navnet på, så jeg bare nevner noen få. Det var hvitt, blått, gult, lilla og ikke minst: grønt. Overalt. Det vokser på den magreste rabben og i den tørreste grusen, som om alle planter bare har bestemt seg for at nå SKAL de vise seg frem. Jeg elska det. Og gjesten var ikke direkte misfornøyd, han heller.

Lite fiskelykke mens vi satt der

Det viste seg også at gjesten aldri har smakt den lokale retten møsbrømlefse, og hva er vel bedre enn å spise en Salten-rett i hjertet av Salten? Vi la veien innom cafe Kjelen i Saltstraumen, som ligger nær vannet litt bortenfor og nedenfor kirka, på sørsida av hovedveien. Her kunne vi sitte ute og nyte hver vår møsbrømlefse – han elska det – mens vi fulgte med på dem som fiska i vannkanten rett nedenfor. Det var fjære sjø og lite bevegelse i vannet da vi kom, og det viste seg å gi dårlig bett.

Jeg fant det fornøyelig å lytte til samtalen ved bordet bak ryggen min. Der satt et par-tre herremenn fra söta bror og diskuterte nettopp fiskerne nedenfor oss. Teknikk, agn og annet utstyr ble behørig kommentert og analysert, og de var åpenbart selvutenvnte eksperter på hvorfor de andre ikke fikk fisk. Jeg bet meg i tunga og lot være å snu meg og be dem gjøre det bedre selv.

Åselistraumen, og Børvasstindan bak

Vi rakk også en liten avstikker da vi først var i strøket, og da dro vi til Åseli. Åseli ligger noen få kilometer sør for Saltstraumen, og man kommer dit ved å simpelthen kjøre forbi Salstraumen (hvis man reiser mot sør) og fortsette på den veien man er på. Åselistraumen er ikke like stor som Saltstraumen, men den kan også være veldig sterk og vinden her minst like ram som den er over Saltstraumen. Denne dagen var det bare 8 m/s, og det lar seg høre.

Fra en tilrettelagt parkeringsplass ved siden var veien var det bare å krysse over og gå en tur ned i fjæra og utover stranda. Omgivelsene her er så vakre at selv et 360-graders bilde ikke kan yte det rettferdighet, hvis man skulle prøvd dét. Kameraet til gjesten klikka omtrent i takt med pulsen, tror jeg.

Jeg mistenker at han blir værende litt lenger neste gang han kommer.

Kveldsfiske i Saltstraumen

Når dagen har vært lang og full av inntrykk, er det godt å kunne koble helt, helt ut på kvelden. So we did.

Kveldssol i Saltstraumen

På noen få timers varsel ble vi enige om å dra på fisketur til Saltstraumen. Det var ikke feil beslutning. Sol, fin temperatur og godt selskap gjorde kveldstimene til «ei snill stund», som min salige bestemor ville ha sagt. Det er noe eget med Saltstraumen, og noen ganger er det godt å befinne seg litt utenfor de tetteste turistområdene her. Vi fiska, prata, lo og koste oss, alt med hvilepuls og lave skuldre. Man kan ikke ønske seg mer en kveld i april.

Småsei fra Saltstraumen

Det viser seg å være fullt mulig å ha en luksusmiddag på en helt vanlig mandag, en rett mange ville betalt dyrt for å få. Småsei fra Saltstraumen. Potet fra lokal Salten-bonde. Hjemmelaget urtesmør, smeltet og helt over poteten. Alt tilberedt på mitt eget kjøkken. Verre var det ikke.

Gourmetmiddag på mandag

Som du ser, var jeg nesten i ferd med å begynne å spise før jeg kom på å knipse bilde. Da jeg tok bilde, falt det meg også inn at jeg hadde glemt rømme, så en kladd rømme havnet også på tallerkenen før jeg spiste.

Det beste av alt? Det var å si til seg selv det jeg også ville sagt om jeg hadde rester: «Bare spis til du sprekker; det finnes mer av alt!»

Hverdagskveld ved Saltstraumen

Okei, jeg innrømmer det gjerne: En av de fine tingene med å bo i Bodø, er at det er kort vei til Saltstraumen. Så kort er det at man på en helt vanlig hverdag kan dra til Saltstraumen på båltur sammen med flere andre fine folk. Nå mot mørketida er det ekstra stemningsfylt.

Bål i gapahuken på Straumøya

På Straumøya finnes det en gapahuk som ligger helt nede ved vannet og er tilgjengelig for alle som vil og kommer forbi. Sommerstid går jeg som regel rett forbi – da trives jeg bedre på gresset og bergene lenger ned. Men nå på vinteren er det fint å krype sammen på benkene rundt ovnen midt i gapahuken og fyre opp bål. Litt synd at det er så lite trekk at røyken ikke trekker ordentlig opp i pipa, sånn at gapahuken lett fylles med røyk. På den annen side: Da har man en grunn til å trekke ut. Og når det er er stjerneklart, vindstille og tilløp til nordlys, er det helt greit å sitte ute. For å si det mildt.

Saltstraumbrua, Saltstraumen og Mørkved på andre sida av fjorden.

Vi var heldige. Straumen kom inn den kveldsstunda vi var der, og bruset fra vilt strømmende virvler (‘kjeler’) var tidvis overdøvende. Et par fiskere med hodelykter på hodet og solide brodder på skoene kom forbi, ellers var vi alene. Vi så på stjernene, titta etter stjerneskudd, håpte at det lysegrønne sløret skulle trekke opp til skikkelig nordlys og koste oss bare verre.

Neste gang skal jeg tilbake i dagslys. Det blir ikke lenge til.

En tråd for alle tider

Tenk deg ca 1977. Jeg er tre år, broren min er ett. Jordfarger ruler verden, og mine foreldre er stolte og familiekjære folk. Mamma strikker, pappa snekrer. Blant annet. Mamma finner tak i noe tykt rødbrunt garn og strikker makne gensere til seg selv og pappa, og hel-dresser til meg og broren min. På vei fra hjemme/Vesterålen til farmor i Saltstraumen måtte vi reise med opptil flere ferger, og turistene på dekk var fra seg av begeistring over denne familien som var så fine i tøyet – i følge legenden. Pappas brystkasse svulmet av stolthet, i følge ham selv.

Tida går. Men restegarnet består.

I påska var jeg på hytta hos mamma og pappa sammen med nevnte bror, hans samboer og hans to barn. Jeg hadde prestert å reise uten å ha strikketøy med meg, men stressa ikke, for jeg vet at mamma alltid har både pinner og garn. Jeg hadde rett. Jeg fant meg noen pinner, fant meg noe garn. Og vet dere hva? Jeg fant faktisk de to nøstene med restegarn fra strikkebonanzaen på 1970-tallet, og på soverommet hadde både mamma og pappa sine gensere, slik at det lot seg verifisere som fullstendig autentisk.

Garnet var ikke nok til å lage så mye av. Men tanteungen på 11 år fikk seg ny lue, og er med det tredje generasjon som går i dette garnet. Faktisk fikk hun overta farmor (mamma) sin genser også, når sant skal sies. Jeg syns det er litt stas.

11-åring med nystrikket lue.